"anti-kjappkjapp"

Tragedien på Jæren

Fredag 3. Mai 2013 · Andreas Raaum · Historie

T T T
print denne siden

I 1942 ble 23 nordmenn henrettet for fluktforsøk over Nordsjøen til England/Skottland. 15 av disse var fra gjengen av jærbuer, 39 i tallet, som ble arrestert før fluktplanen ble realisert.

De arresterte var (unge) menn fra Nærbø, Varhaug/Vigrestad og Time samt en fra Sola og en fra Sandnes. Fluktforsøket skulle ha startet fra Obrestad havn hvor det i mai fjor ble innviet en minneplate. Da var det 70 år siden de femten ble henrettet i Trandumskogen, mai 1942 – etter at opprullingen og arrestasjonene hadde skjedd senhøstes 1941.

To bøker

Hendingen ble også markert ved at det utkom to bøker om samme emnet, nemlig «Jærbuer i krigsdrama» og «Englandsfarerne». Den første boka hadde Jostein Berglyd, Egersund som forfatter, den andre Asgeir Lode, den gang journalist i Stavanger Aftenblad, nå pensjonist. Begge er kvalifisert til betegnelsen «historiker» fordi de har avlagt hovedfagseksamen i historie ved universitetet, for øvrig i Bergen. Gjennom 30 år har okkupasjonshistorie vært Berglyds forskningsfelt; Lode har vært journalist med fokus på forskjellige områder, men ikke på historie. Berglyd har, foruten over 100 store avisartikler, skrevet 9 bøker; den femten år yngre Lode har den ene.

Lodes interesse for Jærtragedien ligger i en familietilknytning, hos Berglyd er den forankret i en mangeårig interesse for okkupasjonshistorie. Lode er sønn av en av de 39 som ble arrestert, Tønnes Lode. Denne ble, sammen med de andre som ikke ble dømt til døden, sendt til tukthus i Tyskland, overlevde, det gjorde alle tysklandfarerne, men en rekke av dem opplevde senskader og for noen familier ble fredstida på noen måter verre enn krigstida.

Til dyst

Torsdag 25. april 2013 møttes de to forfatterne til «dyst» på Jæren Senioruniversitet på Bryne. Det var første gang de opptrådte sammen, tidligere har de enkeltvis promotert boka si en rekke steder, hos bokhandlere, i historielag og andre forsamlinger. Etter eget utsagn har Berglyd promotert boka si overkant av tjue ganger. Begge forfatterne kunne fortelle om stor lokal interesse – med opp mot hundre tilhørere i enkelte tilfeller.

Dagbladet har gjennom mange år hatt slagordet «Dagbladet alltid foran». Da Dagbladets Svarstad ble klar over at det ville komme ut to bøker om samme tema – slo han til – åpenbart fordi den ene forfatteren hadde vært den andres lærer på en ni-årig ungdomsskole. D e t var nyheten og grunnlaget for hele artikkelen, skulle jeg tro. Da så bøkene faktisk forelå – på et seinere tidspunkt – var det tyst i Dagbladet, så vidt jeg har kunnet konstatere. Poenget var brukt. Dagbladet alltid foran.

På møtet i senioruniversitetet gjorde Lode et nummer av rollefordelingen fra hine dager; dvs at han hadde laget en særoppgave om hendelsen og viste fram dokumentet - med signatur fra Berglyd – JB- som fortalte at Berglyd hadde sett gjennom besvarelsen – og godkjent den. (I parentes må jeg få lov til å si at særoppgaven av 17-årige Asgeir gjerne kunne vært tatt med i boka – for å få demonstrert hva slags kunnskaper – og vurderinger - den unge Lode hadde hatt om emnet.)

Stort frammøte

125-130 mennesker hadde funnet veien til biblioteket på Bryne denne torsdagen. Om det var journalister der, vet jeg ikke, trolig ikke, fordi det ikke ble tatt noen bilder. Og så langt har mine «kontakter» ikke kunnet melde om avisreferat verken i Jærbladet eller Stavanger Aftenblad. Holdt opp mot den faktiske interessen for emnet på Jæren og i distriktet rundt, finner jeg pressens uteblivelse påfallende. Den er imidlertid i fullt samsvar med en trend i historieskrivningen om okkupasjonstida. Siden slutten av 1980-åra har Englandsfarten vært mer eller mindre borte fra historiebøker hvor den egentlig burde hatt sin naturlige plass. I Olav Svein Stugus «Norske historie etter 1905» (2012) står bare dette: Flukt til England med båt hadde nådd eit stort omfang, og vart no møtt med trugsmål om dødsstraff.» Det var alt.

Jeg kjenner godt til Jærtragedien og er rimelig sikker på at blant de tilstedeværende var ingen etterkommere etter Elling Sikveland og heller ikke etter Sigurd Sikveland, to familiefedre som hadde gard nær hverandre i Time, men bare i slektskap langt ute. Dette nevner jeg fordi vi her har å gjøre med personer som jeg kommer til å trekke fram og knytte til et problem som ikke kom tydelig fram på møtet i biblioteket; hos Berglyd så indirekte at det knapt var noen i salen som tok «poenget». Det kommer jeg tilbake til!

Hvorfor «formøte»?

Opplegget for møtet var helt ordinært, først fikk forfatterne en halvtime hver for å gjøre rede for sin bok, deretter en pause med kaffe og kake – og så slapp salen til med spørsmål og innlegg; forfatterne svarte så godt de kunne – og det var bra nok, den del av programmet tok en snau time.

Det som forbauset meg var at de to forfatterne en tre ukers tid før møtet, var «innkalt» til Bryne for å drøfte opplegget, den ene av de to forfatterne kom fra Stavanger, den andre fra Egersund. Slik møtet faktisk ble avviklet 25.april kan jeg ikke med min beste vilje skjønne at det hadde vært behov for et slikt møte, hvis da ikke «noen» hadde hatt et ønske om å kjøre møtet langs ett bestemt spor. I så fall lyktes ikke det, møtet ble lagt opp på den eneste rimelige måten..

«Salen»

Jeg hopper litt og vil si noen ord om siste del av programmet, da salen slapp til. Jeg ble overrasket hvor lite kritisk man stilte seg til bøkene. Det mest interessante som ble tatt opp, var spørsmålet om den rollen lensmennene hadde spilt ved arrestasjonen. Diskusjonen ble utløst av en som var svigersønn til en av de aktuelle lensmennene og eksperten på spørsmålet var en tidligere amanuensis i historie fra universitetet i Stavanger. Mitt sluttinntrykk var at BOKA om lensmennene under krigen ikke er skrevet..

Nei, da var det mer overraskende å konstatere hva som ikke ble reist fra salen. Jeg hadde ventet meg flere spørsmål når det gjaldt de «avsløringer» Lode hadde hvem som bar skylden for at saken ble rullet opp. Berglyds framstilling tar utgangspunkt i at folk var uforsiktige, snakket alt for mye, flere av de arresterte var ungdommer som ikke spyttet i glasset i helgene (Nå, ja. Det var mine ord, men innholdsmessig så holder det..). Med utgangspunkt i «folkesnakk» nøstet de tyske etterretningsagentene opp.. På denne bakgrunn, synes jeg nok at man kan tone ned betydningen av enkeltpersoners «innsats», blant annet fordi ikke alle tålte de tyske forhørsmetodene, les tortur, like godt.

Rasmus Bratland

Hos Lode er Rasmus Bratland den som får hovedskylden. Det synes kildebelagt at denne bonden fra Varhug ble oppfattet som «sviker» av Jærgjengen, som bodde på samme (store) rom i hovedbygningen på Grini. Lodes hovedkilde er imidlertid tyske rettspapirer og avhør – og jeg er ikke så sikker på at det er den beste kilden. At domstolen bruker en nordmanns «tilståelse» behøver ikke bety annet enn at de trenger en «tilståelse» for å «dokumentere» at domstolen hadde gjort jobben sin.

Det mest interessante er hvordan Rasmus Bratland kom i Gestapos søkelys – og det er et resultat av «prating». Denne Bratland var en av tre eiere som hadde solgt en skøyte, «Rival», til en gjeng fra Jæren som dro til England, fra Obrestad havn tidlig i september 41. 10 jærbuer var om bord. Det ble snart kjent at båten var kommet velberget over, mange familier hadde ventet i spenning.. «Den glade nyhet» - eller deler av den – kom Gestapo for øre. «Rival»? Hvem eide den? Da var veien ikke lang til Rasmus Bratland som selvfølgelig spilte uskyldig. Han hadde riktignok solgt skøyta, men han kunne jo ikke vite at kjøperen skulle bruke den til fluktforsøk! Og så la han til noe som kostet dyrt. Han hadde ikke gjort noen annet enn de som hadde solgt «Lykken». «Lykken»? Nytt navn, nye undersøkelser. «Lykken» var båten Jærgjengen hadde innkjøpt til sitt fluktforsøk.. For Berglyd er dette første forhøret av Bratland viktig å få med, det nevnes ikke hos Lode. Rasmus Bratland ble arrestert på grunn av salget av «Rival». Og samtidig med ham de tre deleierne av «Lykken». Slik begynte opprullingen.

Omtalen av Rasmus Bratland hos de to forfatterne er vesentlig forskjellig. Lode, slik jeg ser det, er ute etter personer som kan gis (gradert) skyld for opprullingen og da er Rasmus Bratland – «heldigvis» – en person som ikke har etterlatt seg noen (stor) familie på Varhaug og Jæren.. Arne Vigre derimot går skuddfri. Vigre-familien har Asgeir hatt god kontakt med opp gjennom åra.

Hos Berglyd er Bratland omtalte tre ganger. På side 11 som eier av «Rival». På side 28 er omtalt den hendingen som jeg nettopp omtalte, og på side 54 er Bratlands navn listet opp blant de sju som ble stilt for den tyske domstolen i Oslo og fikk lange fengselsstraffer, i tillegg kom de 17 på «lista» (se seinere) som ble dødsdømt. Den «attende» på lista slapp dødsstraff på grunn av sin unge alder og fikk 15 års tukthus (ifølge Lode).

Det er altså på side 28 hos Berglyd at vi får starten på opprullingen. Jeg siterer: Maskinskaden og den påfølgende utsettelsen skulle bli skjebnesvanger; den tyske sikkerhetstjenesten fikk tid på seg. Det ble nemlig snakket mye om skøytene som hadde gått over havet i september og om at andre fluktforsøk var planlagt. Tyskerne skjønte nok at noe var på gang og skjerpet beredskapen. Via tolken Clawitter fra den tyske sikkerhetstjenesten i Stavanger kom Gestapo på sporet etter jærbuene.

Clawitter hadde en spesiell bakgrunn for sikkerhetstjenesten. Han var en av de tyske ungdommene som i 1930-årene var kommet til Norge for å få et bedre liv, var oppvokst på Sola og snakket perfekt soladialekt. Han blandet seg med folk som holdt mye til ved et naust nede ved sjøkanten på Nord-Varhaug. Der fikk han høre folk snakke om «M/S Rival», den første av flere skøyter som var kommet velberget over til England. Han må også ha snappet opp hvem som opprinnelig hadde eid båten.

Det ble starten på opprullingen. Rasmus Bratland, den tidligere eieren av «Rival» ble arrestert 7. oktober 1941. Han innrømmet at han hadde solgt båten, men hadde ingen anelse om at den skulle brukes til englandsfart. Han hadde jo bare solgt en båt, akkurat som de tre karene som hadde solgt «Lykken». Sju dager senere ble Sirevåg, Gudmestad og Rimestad arrestert.

På sidene 90-91 og 100-101 skriver Lode i sin bok om Bratland. Jeg gir noen sitater: Nyhetsoppslagene i flere aviser 22.mai 1942 omtaler dødsdommene og dommene de andre tiltalte fikk.- Endelig ble den norske statsborger Rasmus Bratland fra Varhaug dømt til femtens års tukthus fordi han ved å selge sin båthadde muliggjort reisen for en gruppe Englands-farere. (..)

Hvis dommeren hadde fulgt teksten i forordningen fra Reichskommissar Josef Terboven av 7. oh 31. mars 1941, kvalifiserte Bratland utvilsomt til dødsstraff ved skyting. Han hadde solgt en bår til en gruppe englandsfarere. Om Bratland hadde en dødsdom hengende over seg da retten ble satt i Oslo 5.mai 1942, kan likevel diskuteres. Han ga Gestapo den ledetråden det hemmelige tyske politiet trengte, og fikk trolig det vi i dag vil kalle strafferabatt fordi han under avhør hos Gestapo og Høllscher gikk ut med fluktplaner på Jæren.

Motytelsen fra okkupasjonsmakten til Bratland var i første omgang lovnader om fritt leide for ham selv og hans nærmeste. Bratland skal ha blitt forespeilt å få slippe hjem til ektefellen Ida og fire barn nokså fort etter at forhørene i Stavanger var over. Det løftet holdt ikke Gestapo og tyske myndigheter, men tyskerne kom ham litt i møte. Rasmus Bratland visste at han lå dårlig an. Om han ble torturert eller truet med hard tortur under forhørene i Stavanger, vet ingen i dag. Hvor hardt han ble presset, er også ukjent. Men noe er klart: Da retten ble satt 5.mai i SS- und Polizeigericht Nord i rettslokalene i Kristinelundveien 22, brukte den tyske påtalemakten vitneutsagnet fra Bratland mot de 18 på navnelappen for alt det var verd. Bratland ble kronvitnet for den tyske påtalemakten mot egne fangekamerater. Sitat slutt (s.90/91)

Ovennevnte har en referanse (s. 207): Intervju med Erling Mæland sommeren 2009. Finnes på et tre timers opptak hos forfatteren.

Jeg har spurt Berglyd: - Har Mæland sagt dette til deg? – I farten kan jeg ikke innestå for hver detalj, men ifølge Mæland sa Bratland «alt», var svaret. Dette ble sagt i et av de første intervjuene Berglyd hadde med Mæland, lenge før Lodes intervju i 2009, og da var beskjeden fra Mæland klar: -Dette skulle ikke offentliggjøres.

Når Berglyd har holdt seg til Mælands ønske på dette punktet, henger det først og fremst sammen med et innrykk av at det var så mange som «snakket» og at det var hensiktsløst å henge ut alle mulige «informanter», spesielt fordi man taklet Gestapos forhør ulikt. (Det er imidlertid påfallende at det var noen av de arresterte som utholdt den hardeste tortur uten å røpe noe som helst, Torgeir Sikveland var en av dem, Erling Mæland en annen og det var flere.) Men det er åpenbart to «landemerker» i opprullingen: Bratlands uttalelse om at h a n ikke hadde gjort annet enn det eierne av «Lykken» hadde gjort og funnet av «lista» - over dem som skulle delta i det planlagte fluktforsøket med samme «Lykken». Dette er vesentlige årsaker til opprullingen, men selve forklaringen ligger i den (nære) norske fortid.. (

For å ha sagt det: På sidene 100 og 101 er det flere detaljer, - trusler fra Bratlands medfanger og Lodes tanker om hva som kan ha gått rundt i hodet til Bratland.. Slik jeg oppfatter synsingen til Lode er det et hjelpeløst forsøk på å dempe kritikken sin av Bratland, personen han selv har ført til «skafottet».

Et uforberedt folk..

Lode henger bjelle på flere katter, selv om Bratland er den største, men for meg er hovedsaken at folk på Jæren – og andre steder – ikke hadde anelse om hva tyskerne kunne finne på. De skjønte ikke faren ved motstandsarbeid i det hele, var veldig godtroende og løsmunna.. Og slik var det trolig over hele Norge.

Som 10-11 åring satt jeg i min fars forretning – i Arendal - og hørte «på London», det var flere voksne der, blant andre min favoritt»onkel» Ingvald - og jeg var der mer enn én gang, hørte kongens stemme, gjorde jeg også. Sommeren 1941 leste min far og hans søster Astri «Myrmennene» på hytta i Kilegrend og lurte på om det virkelig kunne være så ille? «Myrmennene» var den første boka som ble skrevet om nazistenes konsentrasjonsleirer, ble oversatt til norsk i 1936, om jeg husker rett.

Og tyskerne ble «verre» etter hvert – ikke minst da de ble klar over at folk som flyktet til England var potensielle farlige fiender, de ville komme tilbake og ta tyske liv! Telavågaffæren i begynnelsen av 1942 var den store vekkeren; norske agenter fra England ble overrasket og i den kampen som oppsto ble gestaposjefen i Bergen drept! Terboven kom i egen person til Telavåg og et helt samfunn ble utryddet; hus brent, buskap slaktet, mennene sendt til Tyskland og resten av befolkningen tvangssendt til et annet sted i Norge. D e t var mens Jærgjengen satt på Grini. Blant tyskerne skapte Telavåg-affæren et voldsomt raseri – og redsel. I den situasjonen startet rettssakene mot jærbuene..

I september 1941 hadde vi hatt melkestreiken i Oslo, Wickstrøm og Hansteen var blitt henrettet og det var den første «advarselen» som nordmenn fikk, godt spredt til det ganske folk gjennom media, men det var ikke nok til å stoppe planleggingen hos Jærgjengen. Det måtte sterkere lut til for at folk på Jæren og i landet ellers skulle skjønne alvoret og begynne å passe kjeften sin. I 1943 ble min far med i mil.org. og da hadde han en helt annen realistisk innstilling til hva tyskerne sto for enn han hadde hatt i 1941. Tyskerne hadde eskalert i grusomhet! En ting var at de hadde begynt å kjøre seg fast i Russland, men slik jeg ser det, gir englandsfarten hovedforklaringen på eskaleringen i tyskernes represaliepolitikk. Kanskje hadde de femten berget livet hvis ikke Telavågaffæren hadde kommet i slutten av april 1942?

Kort: Alle «detaljer» i opprullingssaken på Jæren fra 1941 må ses på bakgrunn av norsk naivitet og godtroenhet.. I denne sammenheng synes jeg Berglyds bok er en mye riktigere bok enn Lodes. Det blir på en måte ikke så viktig å knytte trådene til enkeltpersoner – her forelå en kollektiv skyld formet av en historisk fortid. Lille Norge ble 9.april kastet ut i det ukjente..

Den skjebnesvangre lista

Det som virkelig overrasket meg var at ingen – verken forfatterne eller noen fra salen, nevnte «lista», hvis eksistens selvfølgelig kan ses/vurderes på den samme bakgrunn av naivitet og skjødesløshet. Jeg skal – endelig - si hva «lista» er for noe.

Da fluktbåten «Lykken» skulle kjøpes, var det naturlig at alle bidro. 5000 kroner var kjøpesummen, fordelt på 19 personer. I den forbindelse ble det satt opp en liste hvor innbetalt beløp skulle noteres. Idéen til en slik liste kom fra Torgeir Sikveland - og Arne Vigre, skøyteskipperen, skulle administrere den. Denne lista hadde Vigre i bukselomma si og da kona skulle vaske buksa, fant hun lappen og la den på en hylle. Der lå den da Gestapo kom på besøk.. Navnelista gjorde jobben enkel for tyskerne. En av dem på lista slapp dødsdom, fikk 15 års fengsel, mens to som fikk dødsdom, ble benådet – alle tre på grunn av sin unge alder. 15 pluss tre blir 18, men det var 19 som skulle flykte – og betale sin part. Hvordan henger dette sammen?

En av dem som var med på planleggingen og han var faktisk en av to som betalte ved første anledning, insisterte på at han ikke skulle stå på noen liste. Han hadde lyttet på London og fått med seg råd om å oppføre seg maksimalt forsiktig. Han forsøkte å overbevise sine kompiser på dette punktet, faktisk foreslo han at han selv og en annen skulle legge ut hele beløpet og ha «tallene» i hodet. Dette fikk han ikke gjennomslag for. Liste ble satt opp og Vigre var den naturlige forvalter. Erling Mæland var mannen som ikke ville stå på lista og det reddet livet hans..

Jeg siterer Lode hva han skriver om listesaken: Det at Arne Vigre opererte med en håndskreven navnelapp, er i ettertid blitt kritisert og brukt som eksempel på at det ble tatt en altfor stor risiko med livene til 18 unge mennesker. Denne kritikken mener undertegnede er for lettvint og urimelig. I vår tid kan alle selv kontrollere inn –og uttak på egne bankkonti. Det er bare å logge seg inn i nettbanken og sjekke hvem som har betalt og hvem som ikke har gjort når et fellesopplegg skal gjøres opp. Spørsmålet for Arne Vigre var trolig dette: Hvordan skulle han kunne holde orden på hvem av de 19 som hadde betalt sin andel om han ikke hadde noen form for skriftlig oversikt? En navnelapp hvor de enkelte kunne krysses av etter hvert som de kom med pengene, kan ha virket hensiktsmessig for Vigre. Sitat slutt, men det er en fotnote til slutt og den lyder slik: Min hypotese.

Dette avsnittet er «dødelig», - for forfatter og historiker Lode og det forbauser meg at ikke forlaget har reagert på disse linjene og fått dem fjernet/omskrevet. Kritikken mot lista går nemlig ikke primært på at den ble satt opp – for å få kontroll med innbetalingen, kritikken går på hvordan lista ble oppbevart, i lomma til Vigre. Hele historien bare understreker det som er mitt poeng: Planleggerne var naive og godtroende personer, som snytt ut historiens nese. De var det de var. Og Erling Mæland et unntak. Hvis det er riktig at Mæland er den eneste kilden, så vant han ikke gehør for sin listemotstand, det kostet de fleste av dem livet. «Historien» og kanskje ispedd litt jærsk økonomisk «nøyaktighet» krevde sin pris.

De dømte

Det var 20 personer som ble arrestert 14. oktober – en uke etter at Arne Vigre og de tre deleierne av «Lykken» var blitt arrestert. 17 av dem ble dødsdømt, alle sto på lista, Vigre var den attende, også han dødsdømt.

Tre av de 20 ble ikke dømt til døden, men til lange fengselsstraffer i Tyskland. De ble dømt for «samarbeid/medvirkning til fluktforsøk», mens de dødsdømte ble funnet skyldig til «planlagt fluktforsøk».

Seks av de dødsdømte ble dømt til dobbelt dødsdom. I tillegg til medvirkning til «planlagt fluktforsøk» ble de dømt for å ha oppbevart våpen og ammunisjon.

18 ble dødsdømt, men tre unngikk å bli henrettet – på grunn av sin alder, men også på grunn av forbrytelsens art. De tre var henholdsvis 17, 18 og 19 da planleggingen foregikk. To andre – en på 18 og en på 19 – ble ikke benådet. Det var fordi de ikke bare hadde planlagt, men også oppbevart våpen.

Den yngste av dem som ble dødsdømt og henrettet for «planlagt fluktforsøk» var 20 år.

For dem som er opptatt av «sosial tilhørighet», er det mye stoff å finne hos de to forfatterne, men emnet er ikke systematisert. Man må «leite seg fram» for å få en oversikt over hvor de 39 hører hjemme i yrkessammenheng.

Av de seks som fikk dobbelt dødsstraff var to anleggsarbeidere, to var gårdsarbeidere, en var «arbeider» og en var snekker.

Trekker man inn de øvrige 33 arresterte, er bildet ikke vesentlig annerledes. Det er en klar overvekt av bønder, gårdsarbeidere og sjåfører – og en gruppe arbeidere med forskjellig jobbtilknytning. Snekkere er det et par av, en fisker, en frisør – og to handelsmenn (ikke av de største). Her er ingen med – eller under - høyere utdanning, - ingen lektor, ingen lærer, ingen fra høyere kommunal administrasjon – og ingen politiker. Det er bare slik og så får man undre seg.. Frykten for å bli innkalt til arbeidstjeneste kan være en årsak. Det uttrykkes klart i Berglyds bok. Arbeidstjeneste som kunne utvikle seg til soldattjeneste..

Plan B?

Det var flere emner innen tema som ikke ble berørt verken av foredragsholdere eller fra folk i salen, f.eks. spørsmålet om andre fluktforberedelser enn den til England. Man planla noe ulovlig. Det ble truet med dødsstraff – i aviser og på plakater. Hva skulle man gjøre hvis det begynte å rakne? Hadde man noen plan B? Faktum er at dette spørsmålet ble ikke ble tillagt vekt. Hvor i all verden skulle vi rømme? synes å ha vært omkvedet. Jeg skal se nærmere på spørsmålet. Man kan ha full forståelse for mange av de 39 forble i sine hjem og på sine arbeidsplasser. Riktignok må man ha vært klar over at folk ble arrestert, men den enkelte syntes vel ikke at han var så dypt involvert at noen plan B syntes aktuell..

Det er imidlertid ikke massen av de arresterte som interesserer, oppmerksomheten rettes mot de 18 på lista..

Rasmus Bratland ble arrestert 7.oktober 1941, som førstemann. Det var omtrent på dagen en måned etter at «Rival» var kommet velberget over. En uke seinere – 14.oktober – ble de tre eierne av «Lykken» arrestert, pga «samarbeid om fluktforsøk» (Lode har – som appendiks – en oversikt over «arrestasjonsbølgene med navn og datoer»). Arne Vigre ble arrestert samme dag. Hvordan Gestapo fant fram til Vigre er mer usikkert. Det var imidlertid han som hadde vært «ansiktet utad» under kjøpet av «Lykken» og navnet kan ha kommet opp under forhøret av Bratland.. Mens de tre båteierne havnet i tukthus i Tyskland, ble Vigre henrettet, sammen med 14 andre natt til 21.mai 1942. Lista fortalte at Vigre var delaktig i planlagt båtflukt og en kort husundersøkelse førte Gestapo til funn av våpen og ammunisjon.

Det gikk nøyaktig en uke fra Vigre ble arrestert, sammen med eierne av «Lykken», til arrestbølgen 14.oktober. I ca en uke hadde man visst om dette,- at Arne Vigre, satt opp som kaptein på «Lykken», og de tre deleierne i «Lykken» var hanket inn. Man visste ikke at lista hadde havnet i Gestapos hender, men faresignalene var store og klare.. Likevel ble man. Det fins ingen dokumenter/beretninger som forteller om hvorfor uka gikk..

Mangelen på «alternative fluktplaner», spesielt for dem som sto på lista, vil jeg forklare med at aktørene manglet forutsetninger for slik tenkning. De var alle et historisk produkt – og som hadde mye å lære, f.eks. hvilken skruppelløs djevel gestapisten Arnold Hølscher var. Det betyr ikke at jeg ikke er klar over de geografiske og kommunikasjonsmessige vansker som eventuelle flyktninger sto overfor (og muligheter for gisseltaking), men poenget mitt er at det fins ingen kilder som forteller om en plan B.

Møteledelsen

Når siste del av programmet – spørsmål og kommentarer fra salen – ble langt svakere enn det hadde behøvd å bli, må møteleder ta sin del av ansvaret. Han sa intet som tydet på at han hadde lest de to bøkene med henblikk på å strukturere debatten; rett nok var han historiker, men med kvalifiserte ferdigheter knyttet til 1700-tallet og eldre historie. Hadde han vært hjemme i okkupasjonshistorien – og godt opplest på de to, kunne vi ha fått en helt annen debatt. De to foredragsholderne fikk altfor lang tid på seg til å svare på spørsmål. Men det er med møteledelsen på biblioteket på Bryne i april 2013 som med planleggingen høsten 1941 med Bryne som faktisk sentrum: alt har sin forhistorie..

Lensmennene..

På ett punkt bidro «salen» vesentlig; det gjaldt spørsmålet om de lokale lensmenns innsats i forbindelse med arrestasjonene. Det var en svigersønn til en av de omstridte lensmennene som dro ordvekslingen i gang. Og det var en tidligere amanuensis i historie fra universitetet i Stavanger som kom til å representere fagkunnskapen når det gjaldt «lensmannsproblematikken». For meg førte det hele til en påminnelse om at spørsmålet om «lensmennene under krigen» er ennå ikke besvart. Kilder ligger godt bevart og den 70 år lange sperrefristen bør ikke lenger være noe problem.

Fra salen kom spørsmålet om de to forfatterne ville ha skrevet boka annerledes i dag – drøye halvåret etter.. Til det svarte Berglyd «nei», Lode kom med en god del opplysninger han hadde fått ved en rekke bokpresentasjoner, men også han endte opp med et nei. Mitt forslag er at Lode samler opplysningene i en artikkel – i Aftenbladet. Han refererte til flere interessante opplysninger, blant annet var det folk som var blitt spurt om å bli med på flukten, men som sa nei.

Erling Mæland.

Det var loddtrekning om hvem av de to forfatterne som skulle starte. Lode vant – eller tapte, som innlederen sa. Jeg festet meg ved to ting i Lodes innledningsforedrag som jeg vil kommentere. Det ene var det han sa om sin hovedkilde – Erling Mæland – og det var det han sa om en annen av sine kilder.

Lode sa i sitt innledningsforedrag at det var en person han kunne takke for at boka ble til, nemlig Erling Mæland – «uten han hadde han ikke hatt ramme verk.» I 1995 hadde han intervjuet Mæland for Stavanger Aftenblad/»Pluss», 50 år siden freden og ble da klar over at Mæland og faren (Tønnes Lode) hadde sittet sammen i Sachsenhausen. 11 år seinere hadde Lode sitt første intervju med Mæland – med tanke på bokutgivelse – og tre år etter det igjen – i 2009 – et siste stort intervju – og sommeren 2012 et aller siste, kort, i forbindelse med det som skjedde i Trandumskogen, altså henrettelsene.

I sitt innledningsforedrag omtalte Berglyd sine elleve førstehåndskilder, blant dem ble Mæland nevnt som nr. 3, men det er ingen tvil om at Mæland har vært Berglyds viktigste førstehåndsvitne. Berglyd har hatt samtaler med Mæland, mange samtaler over en lang periode, fra begynnelsen av 2000-tallet og fram til 2011, sommeren 2011 snakket/intervjuet Berglyd Mæland for siste gang (mens Lode siste lengre/mer omfattende samtale med Mæland fant sted sommeren 2009).

Erling Mæland.. Han er den eneste gjenlevende av de 39. 7 mars i år fylte han 95 år. Han var tilstede ved avdukingen av minneplaten i Obrestad havn i mai i fjor, men var ikke på møtet i Biblioteket. Ser vi på de to forfatternes bruk av Mæland, så er det påfallende at han brukes forskjellig. Det behøver ikke bety annet enn at de har stilt forskjellige spørsmål, ikke at Mæland motsier seg selv. Berglyd gir alt sitt materiale til Dalana Folkemuseum og en dag kommer turen sikkert til intervjuene han har hatt med Mæland. Om Lode opptrer faglig like «korrekt», vil hans intervjuer også bli plassert på et trygt sted. Det kunne være svært interessant å ga gjennom alle disse intervjuene, se på spørsmål og på svar – og aller viktigst – se hvordan grunnmaterialet er blitt brukt i framstillingen. Det holder nemlig ikke, for et faglig kritisk blikk, å vise til et dokument/ et intervju.. Spørsmålet er om «samsvar»! Dette problemet kommer jeg nærmere inn på seinere.

Arkivet i Gotha

Et hovedproblem for meg under og etter lesningen av Lodes bok var (de mange ) henvisningene til «Thüringisches Staatarchiev Gotha: Akt (Nr.484) Archie 2214, ca 10 henvisninger. Det er arkivmateriale fra rettssaken mot de dødsdømte (kanskje også fra forhørene i Stavanger?). Dette var materiale som Berglyd ikke hadde oppsporet, merkelig nok siden Lode hadde funnet fram til materialet via Riksarkivet/Statsarkivet – dit Berglyd, etter eget utsagn, hadde rettet spørsmål om aktuelt kildemateriale i Jærsaken.

Nok om det. I sin innledning gjorde Lode greie for sitt funn i Gotha, liten tysk by i sør-øst Tyskland, velkjent for dem som kan det tyske sosialdemokratiets historie («Gothaprogrammet» fra 1891). Og for opp mot 100 euro hadde han fått alle dokumentene brent på en cv og tok denne med seg hjem. Bortsett fra den grunnleggende skepsis man kan stille til tyskernes eget kildemateriale, kommer dette spørsmålet naturlig opp: Hvordan har Lode brukt kildene? Er det samsvar mellom det han sier og det kildene sier? Har han brukt kildene på en etterrettelig måte?

En tur til Stavanger..

Jeg legger ikke skjul på at jeg er meget skeptisk til Lodes bruk av kilder, og her skal jeg gi et eksempel.. På side 67 i boka hans står dette:

33-åringen Sigurd Sikveland fra Sikveland i Time var den nest siste som ble pågrepet. Han hevdet mange år senere at han fikk lov av NS-ordføreren i Time, Einar Lende Njå, til å dra til fjells, angivelig for å drive ettersanking av sau. Her kommer en note og i denne heter det (s.206) Videointervju med Sigurd Sikveland i privat eie hos Leif Nordhus, Arne Garborgsvei 25, Stavanger. Avspilt og gjennomgått av 22.februar 2010. I privat eie. Sitat slutt.

På side 68, øverst, er det en ny henvisning til det samme videointervjuet, denne gang med et tillegg om at intervjuet er «i privat eie.»

Jeg dro like godt til Stavanger – etter å ha fått bekreftet i telefonsamtale av Leif Nordhus at jeg var hjertelig velkommen til å høre og se intervjuet. Jeg spilte gjennom det to ganger – og fant intet med tilknytning til Lende Njå og sauesanking, derimot var det overenstemmelse mellom noe som ble skrevet på side 68 og det som ble sagt i intervjuet. Det dreide seg imidlertid om et relativt uinteressant intermesso, men sannsynliggjør at Lode har sett videoen.

Men hvor?

Ikke i Garborgsvei 25! Ekteparet Nordhus var klare på at hos dem hadde Lode ikke vært. Så startet «detektivjakten». Leif Nordhus, som er i slekt med Sigurd Sikveland, hadde fått teknisk hjelp av en kyndig venn til å ta opp intervjuet og som skulle sørge for at det ble trygt anbrakt. Familien Nordhus fikk en kopi, den jeg så. Vennen ble identifisert og kontaktet. Han fortalte meg hvor originalen befant seg. Han bedyret at Lode aldri hadde sett den og av en oversikt over materiale/videoer sendt ut av «huset» (Soma-leiren) til Hjemmefrontmuseet kunne han ikke se at det aktuelle videopptaket hadde forlatt Somaleiren.

Det får være så mystisk det bare vil. J e g har sett, to ganger, hos Nordhus, videopptaket av Sigurd Sikveland, tatt opp i 1996, og der gis overhodet ikke de opplysninger som fins øverst på side 67 – , men som angivelig stammer fra nevnte videoopptak. That’s for sure. Det gjelder også mange andre opplysninger på side 67 og 68.

Det er i det hele Asgeir Lode forhold til kildene som er mitt store ankepunkt. Det han lærte om den slags da han studerte hovedfag i slutten av 1970-årene, har han åpenbart glemt. Boka hans «bikker mot» betegnelsen «historisk roman». Og som sådan er den interessant nok. D a kan man ta seg dikteriske friheter, f.eks. tenke i vei om hvordan personene må/kan ha følt i den og den situasjon. «Englandsfarerne « presenteres som fagprosa – notehenvisninger, angivelse av kildemateriale, litteraturliste og det hele. Da må det nødvendigvis falle en hard dom over denne boka. (Og så er jeg selvfølgelig kritisk/oppbrakt/ rasende over tittelen. Sigurd Evensmos berømte bok fra 1946 heter «Englandsfarere». Lode har «frekket seg» til en ekstra «n».

Trandumskogen

Berglyd knyttet kritikk til Lodes framstilling av de likfunn man gjorde i Trandumskogen sommeren 1945. Det var en vond og hjerteskjærende beskrivelse som Berglyd mente at Lode ikke hadde dekning for.

Berglyd hadde begrenset tid til sin rådighet. Det har ikke jeg og her gir jeg min kritikk av de mange sidene Lode skriver om funnene av de femten jærbuen.

Alt jeg nå skriver, er egen gjengivelse av sidene hos Lode (fra side 157 ff) og sitater (i kursiv) og som avslutning har en note, note 176 (side 159) hvis innhold står på side 210 – Intervju med historiker Birger Lindanger og Erling Mæland i april 2012. Husk det!

Tyskerne gjorde det meste for å skjule det som hadde hendt i Trandumskogen. En tysk soldat hadde imidlertid fortalt om det til en norsk arbeider som i sin tur fortalte det til en i den lokale milorg-ledelsen. Det var i 1942. Etter kapitulasjonen ble opplysningen brakt til sentralt hold og hele sommeren 45 gikk med til avdekking og utgraving.

Om alle de 15 mennene fra Jæren i grav 12 var døde da de ble dumpet, er høyst usikkert. De ble begravet i et myrlendt område på Trandum, og mange av likene var relativt godt konservert da de ble gravd opp sommeren 1945.Tyskerne hadde ikke kuttet repene som de hadde bundet Jær-guttene parvis sammen med før de forlot «Fallskjermen» på Grini for siste gang, rett før midnatt, 20.mai 1942. To og to gikk de altså sammen i døden. De tyske frivillige soldatene i eksekusjonspeletongen brukte grovkalibret ammunisjon. I forhørene etter krigen forklarte de at de hadde sett det som en stor ære å få skyte norske patrioter. Ettertiden mener å vite at de dødsdømte måtte gå fram til kanten av ferdig oppgravde massegraver. Skuddene falt mens de sto på kanten av graven.

Det de hjemme fikk høre og vite etter at garvede politifolk og kriminalteknikere hadde avdekket massegraven og tatt ut og obdusert likene, var at noen av guttene hadde jord og grus i lungene. Det betyr at noen pustet da de tyske soldatene spadde jord over dem. Dette kan bety at tyskerne skjøt én, og så måtte kameraten han var sammen med, slepe den døde over kanten og ned i massegraven. Det kan også være at enkelte bare var såret da vekten av den døde kroppen til fangekameraten dro vedkommende halvdød med seg ned i graven. Obduksjonene viste nemlig at tyskerne spadde jord over både døde, døende og levende. I et tilfelle fant mannskapene en mann som lå på bunnen av graven. Med en hånd hadde han gravd forbi dem som lå over ham.

Etter «ham» står en note, 176, og på side 210 kan man lese: Intervju med historiker Birger Lindanger og Erling Mæland i april 2012.

Jeg hadde håpet at Lindanger hadde vært til stede ved møtet i biblioteket. Han er en av «de store» i Rogaland på lokal historieforskning og jeg ville gjerne fått hans kommentar til henvisningen. Jeg vet at Berglyd ikke har snakket med Mæland om dette. Hvordan kunne vel Mæland vite noe om det? spør Berglyd. Vi har ingen førstehåndsvitner etter at lastebilen med de femten forsvant ut av syne..

Beglyd etterlyste viktige kilder, - obduksjonsrapport og politirapport. Da han selv – tidligere – skrev om henrettelsene i Slettebøleiren av de overlevende britene fra Operasjon Freshman, brukte han slike kilder og hadde i tillegg utsagn fra tre tyskere som var vitner til en del av henrettelsesprosessen.

Kristentro

I innledningen sin – eller det kanskje var i den påfølgende spørrerunden – gjorde Berglyd oppmerksom på at han var kristen og at han la vekt på mange av de dødsdømte brakte kristentroen med seg inn i døden. Det var intet som tydet på at Asgeir Lode hadde/har noen kristen tro – og så er da også knapt nevnt i hans bok at kristen tro spilte noen rolle for de dødsdømte. Som faghistoriker reagerer jeg. Jeg er selv ikke-bekjennende men å unnlate å understreke troens betydning i livets avgjørende time når den er så godt kildemessig belagt som den er her? Da har man forsømt seg som historiker.

En kibergsværings siste ord..

Det er ingenlunde slik at alle dødsdømte gikk inn i døden i troen på sin Frelser. Det gjorde da også Berglyd oppmerksom på, og jeg unner meg å sitere et brev fra en dødsdømt «nordpå». Fra min tid i Vardø er «partisanvirksomheten» et emne som interesser meg.

I 1941 sendte russerne en norsk-russisk ekspedisjon til Øst-Finnmark, de landet i nærheten av Vardø og hadde som oppgave å skaffe seg kunnskap om tyske stillinger og hærstyrke. Inne på vidda kom de uventet i kontakt med en kar fra Kiberg (et tettsted utenfor Vardø), han bare buset inn i en hytte hvor noen av ekspedisjonens medlemmer var samlet. Det ble spørsmål om hva som skulle gjøres med ham. Den russiske sjefen ville likvidere ham, å la ham gå betydde en for stor risiko. Den senere dødsdømte, veiviser for partisangruppen, ba for hans liv, og med forsikring fra ham som tilfeldig datt innom om at han ikke skulle si ett ord, fikk han dra… Vel nede i bygda oppsøkte han lensmannen og fortalte alt. Dermed var jakten i gang, en jakt som endte med katastrofe for ekspedisjonen. Den senere dødsdømte var ikke medlem av ekspedisjonen, han var bare kontaktmann som hadde hjulpet ekspedisjonen og som også returnerte til bygda, var altså ikke deltaker i sluttkampen. Men arrestert ble han, og dømt, til døden for sin medvirkning. Fra dødssellen skrev han et langt brev, Kjære mor og far!

(…)At jeg skulle påføre dere så meget sorg og elendighet, men dere må forsøke å forstå mig, jeg kunne ikke stå å se på hvordan de her barbaran gikk frem og skapte nød og elendighet overalt vor de kom til, uten at jeg blev med i kampen mot dem, og jeg har ikke angret en dag på det. Det eneste jeg har angret på er det at skulle være så bløthjertet da den «judasen» kom over oss, da hadde nok mangt vært forandret nu, men dere må ikke gjøre ham noget nu, han gjorde det slik at jeg og tre kamerater måtte bukke under, men han den «judasen» og broren, dem får nok sin dom de og. Sikkerhetspolitiet sa til mig at vist jeg hadde angitt russerne, så hadde jeg fått 1000 kroner, jeg anga dem ikke, vell, så måtte «judasen» få dem. (..) (Se «partisaner i Finnmark» av Hans Kr. Eriksen, 1969, side 41-46.)

Sigurd Sikveland

Jeg er kommet fram til «høydepunktet» i denne artikkelen, nemlig forfatternes behandling av «tilfellet Sigurd Sikveland». Et godt stykke på vei blir det en demonstrasjon på det faglige skillet mellom de to forfatterne, Jostein Berglyd og Asgeir Lode.

Jeg starter med hva Berglyd skriver om Sigurd Sikveland. Det står på sidene 32 og 33 i boka hans. Jeg siterer, i sin helhet:

Sigurd Sikveland var en person som opererte noe i ytterkant av jærbugjengen. Han stod ikke på listen, men ble hentet inn, angivelig fordi han hadde oppbevart våpen og ammunisjon ulovlig. Han ble kjørt til fengslet i Stavanger, og ble der i tre måneder. Så gikk turen til Grini. Sigurd Sikveland og Elling Sikveland var naboer og fjerne slektninger.

De arresterte fikk ikke alle den samme skjebne. Som vi skal se ble noen skutt, flere ble sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland, noen forble på Grini. Det som skjedde Sigurd Sikveland var helt spesielt. Han ble bestyrer på en gård på 700 mål, tilknyttet Grini, som lå to kilometer fra leiren. Hvert år søkte Sigurds tyske sjef om forlengelse av hans engasjement som gårdsbestyrer, under henvisning til Sikvelands dyktighet og uunværlighet.

Opplysningene om Sigurd Sikveland stammer utelukkende fra ham selv. To ganger fikk han tilbud fra motstandsbevegelsen ved hjelp av innsmuglet papirlapp om å bli smuglet over svenskegrensen. Sigurd skulle ta seg ut av leiren og møte på avtalt sted i skogen. Han tenkte på mulige represalier og våget ikke. Selv om han personlig kom velberget til Sverige, var det gode sjanser for at de innsatte ble stilt på geledd og 12 mann vilkårlig tatt ut og skutt. Sigurd hadde selv vært nær ved å komme i en slik situasjon, da en høytstående tysk person ble tatt av dage inne i Oslo. Alle grinifangene hadde måttet stille på geledd, mannen ved siden av Sigurd ble plukket ut – og skutt. –Det har ikke lykkes å få verifisert disse opplysningene. – Sigurd selv hevdet at han levde under et voldsomt press på Grini og at det bare var det gode humøret som hadde hjulpet ham gjennom fangetiden. Sigurd Sikveland døde i 2003. Sitat slutt.

Gjennom en egersunder som hadde vært sammen med Sigurd Sikveland på Grini, hadde Berglyd fått vite hans historie og i juni 2003 intervjuet Berglyd den da 95 år gamle Sigurd Sikveland.

Hovedpoenget er at Berglyd understreker at de opplysninger han gir om Sigurd Sikveland, utelukkende stammer fra Sikveland selv og at det ikke har lykkes å få verifisert opplysningene. Denne understrekningen er påfallende, blir ikke gjort overfor noe annet intervjuobjekt i boka og blir mitt første hint om at historien om Sigurd Sikveland er spesiell.. For det er den virkelig!

Rett nok er mannen i ytterkant av selve historien om den planlagte flukten, men har ved egne utsagn, ikke verifisert av noen, fått en nær tilknytning - ifølge Lode arrestert for nøyaktig det samme som f.eks. Erling Mæland – «arr.gr.eksportorg». Han var en av de få som ikke ble sendt til Tyskland, han var bestyrer av en gård like i nærheten av Grini og slapp fri før kapitulasjonen, ifølge Lode 19.april 1945.

I Lodes bok fins en lengre framstilling om Sigurd Sikvelands rolle på sidene 67 og 68. Tidligere har jeg gitt et kort sitat fra begynnelsen av kapittelet «Fikk dra til fjells». Jeg fortsetter der jeg sluttet:

Sikveland visste at naboene, Torgeir Sikveland og faren Elling , hadde lagret våpen på gården sin, og det at han fortalte dette til lensmann Torkel Norheim og ordfører Lende Njå kan også være årsaken til at han fikk stikke til fjells noen uker. (..)

Hvordan kunne han vite?

Her er flere interessante opplysninger eller «opplysninger» om en vil. Jeg starter med denne: «Sigurd Sikveland visste at naboene, Torgeir og faren Elling, hadde lagret våpen på gården sin.» Hvordan «visste» han det? Det fins ingen notehenvisning og opplysningen mangler hos Berglyd. Jeg skal bare antyde – og komme nærmere tilbake til det: Det fins nemlig en for den store allmennhet ukjent versjon om Sigurd Sikvelands rolle, en versjon som har vært kjent blant Elling Sikvelands etterkommere (nå i tredje generasjon) – og noen til - og den har som et av sine to hovedpunkt nettopp at Sigurd Sikveland «visste».

På trykk står «versjonen» altså ingen steder. Men det lå en ledetråd i en uttalelse Berglyd kom med på møtet (i innledningen eller i debatten) hvor han sa at det var ting han hadde utelatt i boka si fordi det var kildemessig ikke godt nok belagt og i tillegg var det uetisk. Slik jeg oppfatter det, var det nettopp «versjonen» han hadde i tankene.

På side 116 i Berglyds står en nærmere begrunnelse for hvorfor han ikke gikk ut med «versjonen. Han skriver: Umiddelbart var det fristende å publisere den nye versjonen, ut fra en vurdering av kildematerialet – og hvor hensynet til bygda og etterlatte kom i annen rekke. (…) Etter hvert fant jeg i mitt videre arbeid med kildestoffet at det var faglig uforsvarlig å publisere den nye versjonen.

Men den godeste Lode «vet» altså hva Sigurd Sikvaland «visste». Hvordan har han kommet til den kunnskapen? Ikke gjennom Erling Mæland. Det er i hvert fall ingen kildehenvisning til Erling Mæland når Lode skriver om Sigurd Sikvelands rolle. Berglyd – overfor meg – er kategorisk på at han fra Mælands munn aldri har hørt et ord som tyder på at Sigurd Sikvaland visste om våpnene hos naboene og at Mæland heller ikke har annen kunnskap om Sigurd Sikvelands eventuelle rolle (se seinere). Det er grunn til å tro at Mæland ikke er kilden til det Lode skriver om Sigurd Sikveland.

Riktignok er det slik, sier Berglyd at han har fått vite «mye» hos Mæland som han har lovet å ikke gå ut med. Blant dette er midlertid ikke en påstand om at Sigurd Sikveland visste om våpnene på nabogården. Der er Berglyd altså tindrende klar. (På den annen side sa den samme Mæland – til Stavanger Aftenblad – under minnedagen i Obrestad havn for et år siden at det var «ting han ville gå i graven med.»)

Slik har det skjedd..

Min hovedteori er at Lode har fått kjennskap til «versjonen» gjennom kontakt med etterkommere etter Erling Sikveland og etterkommere etter Sigurd – og faktisk også fått muligheten til å tilføre «versjonen» nye elementer. Her er det nærliggende å tenke på tillatelsen han hadde fått av lensmannen til å dra på sauesanking, gjengitt hos Lode. Viktigst er imidlertid at han har fått lese et utkast med «versjonen», men som aldri kom på trykk..

Den første og trolig mest omfattende kontakten med Ellings etterkommere i tredje generasjon er det Berglyd som har hatt. Hans to artikler i Jærbladet i mars 2011 var årsaken til at Berglyd ble kontaktet. Det førte til flere møter og også til mailkorrespondanse. Berglyd fikk hele «versjonen», men har utelatt noen momenter (kfr. Lode..). Etter hvert fikk etterkommere etter Sigurd Sikveland seg forelagt «versjonen» og hva Berglyd hadde tenkt å skrive. Hvordan Lode kom inn i bildet vet jeg ikke, men det gjorde han, var i kontakt med etterkommere i begge familiene og fikk se den artikkelen som Berglyd hadde tenkt å skrive..

Det var trolig «et uhell» eller utslag av ubetenksomhet hos en av personene i Ellingfamilien som ga Lode innsikt i Berglyds forslag til artikkelen rundt «versjonen».. Nå fikk den godeste Lode et problem! Skulle han offentliggjøre noe som Berglyd hadde «funnet» men ikke ønsket å publisere? Skulle han la «godbiten» gå fra seg?

«Versjonen»

Nå skal jeg snakke om «versjonen». Den har to hoveddeler. Den første går på at Sigurd Sikveland fikk vite at det var våpen lagret på gården hos naboen, Elling Sikveland. Den opplysningen står hos Lode, men ikke i boka til Berglyd, der er hele «versjonen» borte.

I «versjonen» kommer Sigurd til kunnskap om våpnene på denne måten: Plutselig en dag kommer han uanmeldt på besøk i nabogården, banker på og går rett inn.. Der, på kjøkkenet, sitter Elling og familiemedlemmer, fremst av dem sønnen Torgeir (seinere blant de henrettete) og oljet og pusset våpen. Dette førte til at Sigurd måtte bli «informert».

Denne hendingen nevner Lode ikke, det ville være å «røpe» seg? Men hovedpoenget beholder han, nemlig at Sigurd Sikveland visste at det var våpen på nabogården.

Ledd nr. 2 i «versjonen» går på hvordan tyskerne/Getapo fikk vite om våpnene. I «versjonen» er det Sigurd Sikveland – i egen person – som fører Gestapo til gårds og påviser hvor våpnene er gjemt. Hos Lode er det Sigurd som forteller ordfører og lensmannen om dette. Men da altså uten kildeanvisning! Og Berglyd er fortsatt taus – av kildemessige og etiske grunner.

Lenge en «familiehemmelighet»…

Hva er grunnlaget for «versjonen» og hvorfor er den blitt kjent utenfor familien først i 2011? Hvorfor ble Berglyd kontaktet?

Barnebarna til Elling og Gurine har hørt den fra sine foreldre, gjentatte ganger. Deres mor var Ellings datter og søster til Torgeir. Elling har etterlatt seg et håndskrevet dokument hvor han gjennomgår hele saken – sønnens arrestasjon, oppholdet på Grini – han ble som den siste arrestert. Her er ikke ett ord om «versjonen»! Det er åpenbart viktig for Berglyd når han samlet slår fast at «versjonen» kildemessig ikke holder – og derfor ikke skal trykkes.

Jeg er ikke så helt enig i det! Jeg ser på brevet/dokumentet som et uttrykk for at Elling og kona ønsket FRED, fred i bygda og godt naboskap, de to er kristne folk som overlater til Herren å dømme. De hadde mistet alle sine tre sønner, den siste henrettet av tyskerne – nå ønsket de et liv i fred og godt naboskap. Det er intet i dokumentet etter Elling som roper på hevn over navngitte personer; Elling og Ellen Gurine er «sanne» kristne.. At de så samtidig forteller «sannheten» til nære familiemedlemmer er ikke ulogisk. Familien trengte å vite hvordan det egentlig hang sammen. Familien. Ikke Omverdenen.

Så får jeg heller tåle at Berglyd sikkert synes at jeg velger «logikk» fremfor «fakta, at jeg holder «analyse» for viktigere enn kjensgjerninger. Da ville jeg replisere at «familiefortellingen» også er et «faktum». Ingen grunn til å betvile at historien om Sigurd Sikvelands egentlige rolle virkelig har sirkulert innen familien i en årrekke. D e t dokumenteres gjennom familiemedlemmenes utsagn. Og er «versjonen» så usannsynlig? Kan det ikke finnes en rimelig forklaring på Ellings taushet? Og hva med det uomtvistelige faktum at den arresterte Sigurd Sikveland fungerte som gårdsbestyrer for tyskerne? Hvor viktig var han, egentlig? En bonde fra Jæren som uerstattelig gårdsbestyrer? Nei, for meg tåler «versjonen» trykksverte.

Og Lode, som gir inntrykk av at han ikke kjenner «versjonen», dundrer løs, på grunnlag av opplysninger han har fått hos etterkommerne etter Sigurd Sikveland. Det sies ikke direkte, i fotnoteform, men sitatet avslører. Jeg siterer (s.67):

Nære slektninger av ham mener å vite at Sigurd risikerte å få en siktelse og tiltale som kunne innebære tre dødsdommer etter at lensmannen i Time og Gestapo til slutt fikk tatt ham. Rettspapirene som er bevart i Riksarkivet fra SS- und Polizeigericht Nord i Oslo, inneholder ingen rettsreferater eller dokumenter som forteller at det var tilfellet. Sigurd Sikveland sto heller ikke tiltalt i SS- og Polizeigericht Nord da rettssaken mot Jær-gjengen startet 5.mai 1942. Han ble ikke plassert på «Fallskjermen» i cellebrakke 412 sammen med dem, og han havnet heller aldri i tysk tukthus. Det gjorde alle de andre som sto tiltalt i denne saken og som slapp dødsstraff. De fikk alle dommer som i verste fall lød på livstid eller ned til ti års fengsel, altså tukthusstraff.- Hvis Sikveland var blitt tiltalt for alle forhold som ifølge tyske forordninger kunne medført dødsstraff (det vil si planlegging av flukt, oppbevaring av våpen og/eller medvirkning til fluktforsøk), ville han ha vært den som fikk strengeste straffeutmåling, men han sto aldri tiltalt i rettssalen i Oslo i begynnelsen av mai 1942. Så følger en note,67, Se kopiene av utskriftene fra saken «Arne Vigre u.a. i Riksarkivet (42,43). Hva? Er dette «Gotha»?

I alle fall: Mens det ovenfor siterte starter med hva «nære slektninger» kunne fortelle, slutter det med en henvisning til «Arne Vigre u.a.» Hvor slutter fortellingen fra «nære slektninger»? Er saken «Arne Vigre u.a.» en bekreftelse på at slektningene har rett? Spørsmålene er mange.

«Sprakk» i 2011…

Problemet blir hvorfor det «sprakk» i 2011? Trolig har det hos tredjegenerasjonen lenge vært en irritasjon over at Sigurd «slapp unna».. Når det til slutt sprakk for dem og de på eget initiativ tok kontakt med Berglyd og fortalte ham «sannheten», var det fordi Berglyd i en av sine to artikler i Jærbladet i mars 2011 hadde gjentatt den «tradisjonelle» oppfatning om Sigurd Sikvelands rolle – nok en gang… Hvorfor ikke sitere fra side 116 i Berglyds bok:

Under arbeidet med jærbuene,(…) kom jeg også over kontroversielt stoff. Det gjaldt spesielt opprullingen av våpen –og ammunisjonslagrene. En av dem som overlevde tragedien, ga opplysninger i den forbindelse, som satte ham i et flatterende lys. Jeg offentliggjorde den historien i min bok, «Hendelser og skjebner – Sør-Rogaland 1940 – 1945 og i en artikkel i Jærbladet 21.mars 2011. Dette ble for mye for en annen involvert familie. Hele tre familiemedlemmer fortalte sin familieversjon som hadde elementer som stred mot den versjonen jeg hadde gitt. Ønsket om «fred i bygda» hadde lenge vært dominerende, men nå ville denne familien bryte tausheten, særlig fordi det var på tale å lage en film om fluktforsøket og dets konsekvenser.(…)

(…) Etter hvert fant jeg ut i mitt videre arbeid med kildestoffet at det var faglig uforsvarlig å publisere den nye versjonen.(…) Mye går på fornyet tolking av et sentralt muntlig utsagn, gitt av en som overlevde, og som har gått videre til i hvert fall noen av etterkommerne. I fall dette utsagnet skal bli tolket som at den nye versjonen hadde vært årsaken til opprullingen, så blir det helt feil. (…) I dag (2012) er det bare en igjen av alle dem som var implisert i tragedien, og han kan ikke huske noe som kunne styrke sannsynligheten av at den nye versjonen har noe for seg. Jeg har heller ikke funnet noe om dette i skriftlige kilder som brev, dokumenter og notater. På denne bakgrunn velger jeg å tie.

Samtaler – og en beslutning

I «forhandlingene»/samtalene mellom Berglyd og representanter for tredjegenerasjonen sommeren 2011 oppsto uenighet om formuleringer, men til slutt ble man enige om et utkast, det var meningen at det skulle bli en oppfølger av de to nevnte artiklene. Daværende redaktør Stangeland var villig til å trykke utkastet, men stilte som betingelse at Sigurd Sikvelands etterkommere fikk tilsvarsrett. Den samme ex-redaktøren ser jeg på som en viktig kilde «til hva som hendte», spesielt interessant fordi han var til stede på flere møter og hadde etiske vurderinger som påvirket prosessen.

Det kom aldri noen tredje artikkel med den nye versjonen. Artikkelen kom, 28.desember 2011, men uten «versjonen» og i boka si nøyde Berglyd seg med det jeg har sitert ovenfor.» Og hvorfor? Bortsett fra at Berglyd selv etter hvert kom på andre tanker? Familiemedlemmer etter Sigurd Sikveland fikk tilsendt det materialet som Jærbladet ønsket å trykke, inkludert tilsvarsretten. Motstanden var massiv. Påstanden kunne ikke dokumenteres, ei heller sannsynliggjøres, het det, og ville bare etablere nye fronter i et lokalmiljø som ennå var merket av tragedien. Og blant noen av Ellings etterkommere begynte tvilen å snike seg inn .. kunne det være riktig? var det nødvendig? – 70 år seinere.. Resultatet ble : IKKE offentliggjørelse. Det var Berglyds avgjørelse, ene og alene hans. Men med god hjelp av «side 116» er det mulig å se veien til «the real story».

Det er flere grunner til at jeg har skrevet denne artikkelen. Et viktig ønske som ligger til grunn for arbeidet, er dette: Les de to bøkene og gjør deg dine egne refleksjoner.

Andreas Raaum

Ps! Artikkelen i neste måned (første fredag i juni) tar i sin helhet for seg situasjonen ved Universitetet for Agder i Kristiansand. Det har skjedd mye i utkastelsessaken (professor emeritus Arild Sæther) og tirsdag 28. mai begynner rettssaken som førsteamanuensis NN har anlagt mot Staten/universitetet for usaklig oppsigelse. Også der har det «i mellomtiden» skjedd litt av hvert, men effektivt holdt unna «spaltene» i Fædrelandsvennen/ Agderposten. Derimot ser det ut til at studentavisa på UiA har begynt å våkne .. Oppsigelsessaken saken vil bli tatt grundig opp på denne bloggen, dens bakgrunn samt referat av og betraktninger rundt rettsbehandlingen. Dommen er neppe klar før «deadline», men den legger jeg ut så fort den foreligger – og en dato for domsavsigelse vil trolig være fastsatt den dagen juni-artikkelen legges ut (fredag 7.juni). Vi møtes!

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum