"anti-kjappkjapp"

Tilbake til Risør – med passet i lomma

Fredag 3. August 2012 · Andreas Raaum · Historie

T T T
print denne siden

Det var 3.september 1851 at den 35 år gamle skipperen, Svend Larsen, fra Øster-Risør fikk den første kontakten med De siste dagers hellige i Aalborg. Det ble begynnelsen til mormonenes virke og misjonering i Norge. 11.september var han tilbake i Risør. Med seg hadde han den danske misjonæren Hans Fredrik Petersen. 11.september 1851 er altså første gang en Siste dagers hellig sto på norsk jord.

Petersens (første) opphold ble imidlertid av kort varighet. Han manglet pass, og måtte forlate landet 20. september. Drøye fjorten dager seinere var han tilbake – med pass – og i følge med en annen såkalt «lokal-misjonær», Johan August Åhmanson. Petersen var blitt kalt av Erastus Snow til å virke i Norge, Snow som var kommet fra Amerika med oppgave å «rydde opp» i Danmark. Det var på ny Larsens skute som hadde sørget for transporten, og Larsen selv hadde brukt anledningen til å bli døpt (23.september) – og ble dermed den første nordmann boende i Norge som ble medlem av mormonenes kirke. Før ham var en rekke utvandrete nordmenn blitt døpt og opptatt i Kirken «over there».

Hustruene slo seg «vrange»

7. oktober 1851 var Larsens skute tilbake i Risør, men denne gang nektet Larsens kone å gi misjonærene husvære. «For husfredens skyld» lot Larsen det passere, og sammen med de to misjonærene steg han opp på et lite berg og ba om Guds hjelp. Litt seinere samme dag traff de John Olsen, smeden som Petersen var blitt kjent med under sitt første besøk, og fikk lov til å flytte inn hos ham. Snart slo også kona til John Olsen seg «vrang», men da var fru Larsen kommet på bedre tanker og misjonærene fikk fortsatt tak over hodet under sitt opphold i Risør.

Dåpen ble begynnelsen..

De første dagene etter ankomsten 7. oktober fikk misjonærene utføre sin jobb uten den store dramatikken; de snakket med folk på gata og solgte/ga dem sine skrifter. Men det endret seg med med nyheten om dåpshandlingen den 26.november 1851. Det var den første dåpshandlingen utført i Norge. Petersen døpte smedmester John Olsen og Peter Adamsen, førstnevnte skulle kort tid seinere bli den første grens-president i Norge. Konene/ hustruene til de to døpte var til stede under seremonien. Hva som deretter skjedde, henter jeg fra Hilmar Freidels «Gren og misjon», 1971(s.29/30):

Mor og bror

«Hvor forsiktig enn dette var utført, var det likevel blitt kjent at dåp var foretatt. John Olsens mor og hans bror Knud var begge svært oppbrakt over det som var hendt, og de opphisset hverandre til de grader at Knud Olsen gikk hen og drakk seg full dagen etter; og han skjenket også tre-fire andre menn slik at deres mot var stort nok til å storme opp til Svend Larsens hus for der å finne Hans F. Petersen.

De laget bråk, skrek, truet og dundret løs på døren, men da fru Caroline Mathilde Larsen ikke ville åpne, sprengte de døren og stormet inn. Hans F. Petersen hadde funnet seg et sikkert skjulested i et kvistrom i huset, og det lyktes ikke noen å finne ham. De holdt vakt om huset helt til kl. 01 på natten, og prøvde enda en gang å finne ham i huset ved på ny sprenge den låste dør.»

Da forfølgelsen gjentok seg imidlertid neste dag (og det var den 29. november), anmeldte Petersen saken og ba byfogden Engebret Finne om beskyttelse. Det fikk han samme kveld – til demonstrantenes store forbitrelse – men først etter at han var blitt truet med fengselsstraff fordi han hadde døpt uten tillatelse. Så fulgte noen relativt rolige dager, men man var ikke kommet langt inn i desember før det «toppet» seg igjen.

Avslag hos fylkesmannen

8. desember ble Hans F. Petersen igjen innkalt til Risør byfogd for å bli gjort kjent med hva fylkesmannen hadde bestemt i saken hans. Fylkesmannen hadde fått oversendt Petersens kallsbrev samt to anbefalingsskriv og et eksemplar av «Skandinaviens Stjerne», en publikasjon som man nettopp hadde begynt å gi ut i Danmark for spredning i de tre skandinaviske landene. Fylkesmannen var klar i sitt avslag; Petersen kunne ikke bli godkjent som forstander for noen menighet i Norge og det var forbudt å utføre noen som helst religiøs seremoni uten tillatelse av de rette myndigheter..

Gjemte seg i skorsteinen

Dette ga «mobben» tydeligvis blod på tann. At Larsen ikke var i byen økte nok stridslysten. Skipper Larsen var nemlig ingen smågutt. Da politimesteren i Risør ved en senere anledning (april 1852) innkalte Larsen til forhør, sendte han – for sikkerhets skyld – fire politifolk med budet.. Jeg fortsetter å sitere fra Freidel:

«Svend Larsen måtte på en kort reise til Moss, og da bråkmakerne fra før oppdaget dette, samlet de en stor folkemasse utenfor huset, og begynte med sitt leven den 11.desember 1851. Fru Larsen og hennes fire barn og Hans F. Petersen var inne i huset. Menneskemassen forlangte misjonæren utlevert, men da truslene ikke hjalp, sprengte de igjen døren og stormet inn til den vettskremte fru Larsen og hennes gråtende barn. Men Hans F. Petersen hadde denne gang gjemt seg i skorsteinspipen hvortil en dør var å finne øverst på loftet. De rasende mennesker fant ham ikke denne gang heller trass i de mest nøyaktige undersøkelser, og mente kanskje at han på en eller annen måte hadde klart å komme seg bort.»

Ba Gud om hjelp

Nå syntes Petersen åpenbart at nok fikk være nok. Riktignok oppfordret byens avis, Østerrisøers Tidende innbyggerne til å avstå fra voldshandlinger og sette sin lit til «åndens våpen», men nå hadde Petersen mistet troen på at han kunne fortsette sin gjerning i Risør; han ville vekk og ba Gud om hjelp. Jeg siterer igjen Freidel (s.31): «..og hans bønner til Gud lot til å gå i oppfyllelse, for den 14. desember kom en skipper Svend Peter Larsen fra Fredrikstad med sitt fartøy…» Svend Peter Larsen fra Fredrikstad, skipper på egen handelsskute, kom i snakk med den danske misjonæren Hans F. Petersen. Larsen kom fra en del av landet hvor religiøse bølger gikk høyt, og verre skulle det bli  – etter at Hans Nielsen Hauge hadde lagt et «grunnlag» ved overgangen til 1800-tallet. Da mormonenene kom til Fredrikstad, som vi snart skal se, økte temperaturen betraktelig!

..og fikk den

Petersens ord og utlegginger gjorde et så sterkt inntrykk på Larsen at han like godt ba Petersen bli med på en reise langs kysten opp til Bergen. Som vi har sett, passet det godt med Petersens forhåpninger, trodde seg bønnhørt. I Risør var det blitt for hett for ham. Nå så han en fin anledning til å spre evangeliets budskap, ikke bare til skipper Larsen og kona, men mannskapet for øvrig og folk han ellers kom i kontakt med på reisen

Avreisen fra Risør fant sted 16.desember 1851 og den 18. januar 1852 ankom de Bergen. Skuta hadde blitt liggende et par dager i Arendal, og Petersen fikk anledning til å ta kontakt og samtale med interesserte i Arendal. Andrew Jenson, i sin bok «History of the Scandinavian Mission» (1927), bringer en interessant opplysning fra oppholdet i Arendal. Jeg unner meg en liten «omvei» og siterer Jenson fra reisens begynnelse, på engelsk:

On Sunday, Dec. 14, 1851, a man by the name of Svend Peter larsen, a resident of Fredrikstad, came to Østerrisør to have an interview with elder Petersen. Mr. Larsen was a religious man and soon became interested in the doctrines taught by the missionary who had prayed earnestly for several days that the Lord would enable him to get away from Østerrisør and find a place where he could do more godd. Mr. Larsen was bound for Bergen and Elder Petersen, whp looked upon him as a God-sent messenger, decided to go with him at once. Consequently, after taking affectionate leave of the few Saints at Østerrisør, he sailed from that place in the sloop “Den gode Hensigt”, commanded by his new friend, Svend Peter Larsen. This was on December 16, 1851. (Og nå må leseren skjerpe seg, vi kommer nemlig til Arendal)

Petersens besøk i Arendal

The next day they arrived at the little city of Arendal, where the master of the ship laid by a couple of days, which gave Elder Petersen an opportunity to converse with a number of religiously inclined people in the town; among them was a merchant by the name of Scheveland, to whom he he bore a faithful testimony and gave him several pamhlets. The voyage continued from Arendal December 20th. During the night between the 22nd and 23rd the vessel came near running on å blind rock and the voyagers were only saved from destruction through the efforts og Brother Petersen who was at the helm and who, by calling into requisition all his physical strength, succeeded in turning the little craft around. The sloop landed its passengers in Mandal,January 4, 1852 (og fortsatte reisen til Bergen).

«Hustrugravene»

Arendal og kjøpmann Scheveland…Det er interessant. Det var to brødre Skjæveland i Arendal, begge suksessfulle handelsmenn og sterkt troende. De kom til Arendal mot slutten av napoleonskrigene, sendt hit av ingen ringere enn Hans Nielsen Hauge. Opprinelig var de fra Bjerkreim i Rogaland. De kom til å bli blant grunnleggerne av Indremsjonen i Arendal i begynnelsen av 60-årene og de bygde en stor bygning, i dag «Tannlegenes Hus» i Vestregate, der hvor Klevgaten begynner, og gjorde det til et samlingssted for trosfeller.
Begge brødrene er gravlagt oppe på Høgedal, side om side, like ved Kapellet i retning Harebakken, og gravmonumentene etter dem bærer på en uløst gåte. De har begge hver sin høyreiste gravstein, og er gravlagt med sine hustruer, hvis fødsels –og dødsår står på støtten(e), men ikke deres navn! Gravene går (derfor) under navnet «hustrugravene». Jeg kjenner ikke til noe annet slikt eksempel, og bare det får være grunn nok til å avvise navnefraværet som utslag av «haugianisme». I tillegg kommer jo at nettopp Hauge og andre haugianere bar fram kvinnene som religiøse forkynnere; det er flere av dem allerede i Hauges levetid; dette kvinnelige innslag var nytt med haugianerne.

Stopp også i Mandal

Jeg tar like godt med meg resten av denne reisen, som med tiden skulle føre Hans Fredrik Petersen ut av Norge hvor han gjorde en grunnleggende jobb for etableringen av mormonene i Norge.  Han kom til Mandal 4.januar 1852 og oppholdet varte en ukes tid.. Ifølge Freidel (s.31) fant han

«mange venner her, og en av dem, snekkermester Larsen, innbød ham en dag til middag. Dette ryktes og folk samlet seg utenfor inntil de fikk sin vilje --- å høre misjonæren tale. Og huset ble snart fylt med en lydhør forsamling. Under prekenens forløp kom prost Nils Vogt, som var kjent for sin kunnskap og glimrende talegaver. Etter prekenens slutt, ba han om ordet 0g uttalte seg nedverdigende om Hans F. Petersen og sa at denne fór med løgn. På oppfordringen om å bevise hvori det usanne besto, bemerket prosten at han v ar å treffe på sitt kontor i morgen hvor det kunne klarlegges. Men etter som dette var en offentlig anklage, ønsket Hans F. Petersen offentlig behandling av den. Prosten ønsket ikke å innlede noen diskusjon, og begynte igjen på sin måte å oppirre forsamlingen inntil denne delte seg i to. Verten i huset sto da frem og sa at mannen var en gjest i hans hus, og ba om ro og orden. Prosten forlot da stedet sammen med sine meningsfeller, mens resten av forsamlingen fikk anledning til å bli enda mer undervist i evangeliet.»

Bergen – reisens endemål

Fremme i Bergen (18.januar 1852) viste det seg at skipper Larsen måtte en tur lenger nord, ville være borte i to måneder. Petersen traff et valg. Han ville bli i Bergen til Larsen kom tilbake. Misjonsarbeidet i Risør hadde neppe gått på skinner – så hvorfor ikke Bergen, en by med langt fler mennesker enn Risør? Det skulle vise seg at den godeste Petersen gjorde opp regning uten vert..

Dårlig økonomi bidro sterkt til Petersen ikke fikk noe til under sitt 2 måneder lange opphold. Han fikk politiets tillatelse til å holde offentlige møter, men det måtte bare skje i leide lokaler. En slik utgift kunne Petersen ikke bestride.  Residerende kapellan Svend Borchman Hersleb Walnum (i Den norske kirke) mislikte sterkt Petersens virksomhet og advarte – i både skrift og tale - mot «falske Propheter» og de «mormonske villfarelser». Kapellanen så på Petersen personlig som «en oppriktig mann», men at han manglet kunnskaper.. Stort sett fikk Petersen imidlertid gå i fred i sin bergenstid, men hans økonomiske situasjon ble stadig mer prekær. Det var en sulten Petersen som tok imot Larsen da denne returnerte fra sin reise nordpå. Nå fikk det greie seg..

Hans Fredrik Petersen «takker av»

1.april 1852 gikk Petersen i land i Danmark, og skipper Svend P Larsen og hustru Berthine Randine benyttet anledningen til å bli døpt – før de dro videre med skuta til Fredrikstad hvor de ble byens første Siste dagers hellige. Petersen selv fulgte ikke med, han ble i Danmark, for en tid; i desember det året emigrerte han til Amerika hvor han – etter å ha bekledd flere viktige embeter – døde i 1882. Han var født 7.februar 1821 – i Aalborg – og døde 61 år gammel.

Skreddermester, det var hans borgerlige yrke, Petersen var åpenbart ingen skyggeredd person. Som den første grens-president i Aalborg hadde han opplevde at huset hans var blitt stormet, men å komme til Risør og Norge var som å komme fra asken til ilden.. En av hans siste handlinger i Risør (den 7. desember 1851) var at han – i dyp hemmelighet – hadde holdt det første nattverdmøtet på norsk jord – i Larsens hjem. Fire var til stede, foruten Petersen, Svend Larsen, Peter Adamsen og John Olsen. Det ble ikke Petersen som etablerte den første mormongren i Norge, den kom i Risør i 1852, men han «beredte grunnen», som det heter.

Ny misjonær

Hans F. Petersen fikk en verdig etterfølger i Hans Peter Jensen, faktisk den person som etterfulgte Petersen som grens-president i Aalborg. Vi husker at Åhmanson i sin tid hadde fulgt Petersen til Norge som hjelper. 15 november var han tilbake i Danmark og kunne fortelle om vellykket misjonsvirksomhet i Norge. Dette bidro til begeistring og ønske om å styrke misjonsarbeidet i Norge. Hans Peter Jensen ble den utvalgte, ordinert til «høyprest» - av selveste Erastus Snow – og videre kalt til 2. rådgiver i presidentskapet for Kirken i Skandinavia. Som sin forgjenger i grenledelsen, Hans F.Petersen, hadde også han fått smake danskers vrede, var blitt nesten slått i hjel flere ganger.

Brevik-avisa går til angrep

Det varte og rakk før Jensen og Åhmanson kom av gårde. 10. juni 1852 landet de imidlertid i Brevik, tok straks til å dele ut skrifter, innlede samtaler og holde forsamlinger. Allerede den 12. juni sto en sterkt anti-artikkel i Adressetidende for Brevik. Og jeg siterer fra Freidel:

«Med en her i byen hjemmehørende skipper ankom i går fra Aalborg hvorfra vi minnes også Østerrisør fikk sine utsendinger, kanskje endog de samme, to mormonere, for her i egnen å vinne proselytter.--- Vi er også kommet i bestittelse av noen skrifter som de medfører og vil utdele blant folket: En sannhetens røst til de oppriktige av hjertet, av E.Snow. Likeså et annet skrift, og en samling av hellige sanger og hymner til bruk i Jesu Kristi kirke av De siste dagers hellige, hvori er tilføyd Kirkens artikler utgitt i Amerika. ---- Vi slutter for denne gang denne artikkel kun med en oppfordring til vårt politi om dette vil, som byfogden i Østerrisør, ta de nødvendige forholdsregeler om de gode mormonerne foranstalter utilbørlige forsamlinger som sikkert sådanne skuespill som neddypelse av voksne mennesker i vannet vil foranledige, da bademesteren ifølge den 21. artikkel i mormonisme-lærdommen skal selv stige ned i vannet med det menneske som har fremstilt seg til dåp og si: Med fullmakt fra Jesus Kristus døper jeg deg.

Vi oppfordrer stedets sogneprest til med kraft å tre frem og anvende alle de midler som ad overbevisningens vei står til hans rådighet for å rive de unge lærere ut av deres villfarelser og for øvrig gjøre dem uskadelige for den menighet hvis sjelesørger han er kalt til å være.

De ankomne mormonere, som formodentlig er prester eller biskoper i mormonkirken ifølge den 10. artikkel, fører et glatt språk og er det som som det ser ut til forresten skikkelige mennesker; men så heter det dess mer å være på sin post mot deres snakk. Den ene av disse mormonprester er en kopper –eller smedmester Jensen, den andre en bokbinder, et ganske ungt menneske.

Vi skal senere om det er nødvendig, som Gud forby, bestrebe oss for etter de oss foreliggende skrifter å meddele innholdet derav for å gjøre det innlysende hvilken vrang og forblommende lære de fører. Men Gud være lovet, her i Brevik har vi hittil ikke kjent noe til de opptøyer som de siste bevegelser, så vel religiøse som politiske, kommunistiske og sosialistiske har avstedkommet, og vi håper fremdeles for våre brave Breviks folk å skulle bli befridd derfra. Vi  ber innstendig, og legger en kjærlig formaning og advarsel dertil, dere gode mormonprester, om at dere vil la oss være i fred. Dere har således ikke noe bedre å by oss enn det vi har, og hvormed vi befinner oss vel.» (side 33/34) Slutt sitat.

Når det gjelder «opptøyer» som så vel religiøse, politiske, kommunistiske og sosialistiske bevegelser hadde «avstedkommet», er det 1848-revolusjonen det siktes til – med Thranebevegelsen som skudd på den europeiske revolusjonsstammen i Norge.-

Det må være meg tillatt å komme med et lite hjertesukk. Min bestefar – farfar – er født i Brevik, i 1864. Faren hans, min oldefar, var lærer, og trolig en av «samfunnets støtter» som var såre fornøyd med tingenes tilstand – og ønsket mormonene dit peppern gror. Dette må jeg undersøke nærmere! – en dag..

Den første «gren» dannes i Norge

De to, Jensen og Åhmanson, fant snart ut at Brevik ikke var noe blivende sted, hvis de da ikke hele tiden hadde sett på Brevik som en mellomstasjon på vei til Risør. I hvert fall ligger dannelsen av Risør gren i umiddelbar fortsettelse av det lite vellykkete besøket i Brevik.

Vi har en protokoll fra stiftelsen av Risør gren: «Brødrene, overprest H.P. Jensen og eldste J.A. Åhmanson ankom hertil… fra Brevik --- den 16.juni 1852. Og predikede det evige evangelium, døpte og velsignet 15 personer, organiserte et samfunn av Jesu Kristi kirke av Siste dagers hellige, og velsignet og valgte eldste John Olsen til forstander for anførte menighet ifølge Åndens vitnesbyrd og menighetens overensstemmelse og samtykke, samt velsignet de anførte barn, og avreiste herfra til Brevik den 16.juli 1852.»

Tidligere på den dagen, altså 16.juli 1852, var «grenen» i Risør blitt dannet, den første de Siste dagers hellige dannet i Norge. Og til Brevik fór de, Jensen og Åhmanson; det var misjonærer som hadde hastverk!

Vi har navnene på de første 18 medlemmene av den første gren i Norge. Femten ble døpt etter Jensens og Åhmansons komme, tre var døpt tidligere, f.eks. Svend Larsen. Her er navnene på de atten (Freidel s.34): Svend Larsen, John Olsen, Petter Adamsen, Henrik Evensen, Serine Evensen, Johanne Olsen, Marie Elisabeth Henriksdatter, Caroline Secilia Larsdatter, Ane Fredriksen, Aamun Olsen, Caroline Mathilde Larsen, Ane Kirstine Larsdatter, Ingeborg Marie Jensdatter, Helge Olsdatter, Ingeborg Paulsdatter, Lars Johnsen, Gunhild Johnsen, Johane Marie Olsen.

Arbeidet i forkant

I forkant av stiftelsen hadde Svend Larsen og hans få fortrolige  vært virksomme. Riktignok var Larsen blitt svært skuffet da han ble klar over at Petersen hadde reist sin vei (til Bergen), men sammen med John Olsen og Peter Adamsen fortsatte han imidlertid virksomheten, samtalte med folk, delte ut skrifter og forsøkte å selge «Skandinaviens Stjerne» som han fikk regelmessig fra Danmark. Gruppen fikk et fjerde medlem, en skipper på en mindre skute, Henrik Evensen het han. De tre – så fire – holdt regelmessig møte hver søndag, holdt bønn og leste fra Bibelen – og Marmons bok.

Ut på våren 1852 (før midten av april) meldte Larsen, Olsen og Evensen med hustruer/koner seg ut av Statskirken og søkte om tillatelse til å danne et eget samfunn. Han hadde fått hjelp av byfogd Finne til å fylle ut søknaden. Det var Svend Larsens ide; han trodde at Dissenterloven (1845) åpnet for en slik mulighet – for seks personer. Der tok han nok feil..

19. juni 1852 ble Larsen blitt ordinert «eldste»(«Elder») - og noen dager seinere ble Svend, kona og deres fire barn «velsignet». Det var første gang det skjedde med barn i Norge. Jensen og Åhmanson var nylig kommet til Risør og de så åpenbart utnevnelsen av Larsen som en nødvendig innledning til grendannelsen.

«Zions Løve»

Straks dannelsen av Risør Gren (Risør Branch) var over, forlot Jensen og Åhmanson Risør med kurs for Brevik. Og Svend Larsen var skipper på skuta som førte dem over. Trolig var dette første turen med misjonsskuta «Zions Løve» («Herrens Løve»). Etter anmodning/oppfordring fra Jensen, hadde Svend Larsen kjøpt en skarpseiler i Fredrikshavn, trolig for egne midler, 400 riksdaler. Det ble en velegnet båt til bruk i den livlige trafikken mellom Danmark og Norge – og mellom forskjellige steder i Norge.

Kort etter ankomsten til Brevik den 17.juli fikk man leid et lokale som lå sentralt til i byen. Møter ble holdt og de første omvendelsene kom. Alt 22.juli forlot «Zions Løve» Brevik – med de to misjonærene som passasjerer, Larsen ved roret. Skuta skulle til Fredrikstad. Denne byen lå ikke geografisk akkurat slik til at vi i våre dager umiddelbart ville plassere den i Risørs/Breviks «nærområde». Men i en tid da «land skilte og sjø bandt» ble det annerledes. Dessuten huset Fredrikstad to Siste dagers hellige, ekteparet Larsen som hadde ført misjonær Larsen fra Risør til Bergen – og tilbake til København, hvor de to var blitt døpt, før de fortsatte reisen hjem til Fredrikstad..

Fredrikstad

Da misjonærene Jensen og Ahmanson kom til Fredrikstad, den 23.juli, var allerede en Prest – Jeppe J. Folkmann - kommet opp fra Danmark. Som misjonær var han sendt dit av presidenten for den skandinaviske misjon, Snow, men ikke med fornavnet Erastus, men Willard. Denne hadde nemlig, våren 52, avløst broren i den viktige lederstillingen.

26. juli ble Fredrikstad Gren organisert – med sju medlemmer – og ytterlige tre kom til før dagen var over. (Neste år var medlemstallet 26, toppen ble nådd i 1871 med 132 medlemmer.) En Johan Johansen ble ordinert som prest og leder for Fredrikstad gren. Han hadde vært lokal leder for de såkalte «Kirketroende» - og overgangen var oppsiktsvekkende.

Neste dag – den 27.juli – dro misjonærene til Risør, hvor de ankom om morgenen den 28.juli. Folkmann skulle jobbe der, i byen og i omegnen, under Åhmansons ledelse.

Jensens tid var over

Kort etter dro Jensen til Danmark, landet i Aalborg den 31. juli. Han skulle ikke komme tilbake til Norge, og Åhmanson var den nye leder av misjonen i Norge. I desember emigrerte Jensen til Amerika. Jensen hadde ikke bare vært en uredd og gudfryktig mann, han hadde også vært en gründer i hans Nielsen Hauges ånd. Fra ingenting hadde han bygget opp et verksted som beskjeftiget 100 mann; ifølge Jenson var «no sacrifice too great in the interests of God’s cause», når det gjeldt Hans Peter Jensen. Jensen døde i mai 1883, i Utah, han ble 68 år gammel.

Brevik

Åhmanson og Folkmann fortsatte sin virksomhet i Brevik, etter hvert under økende motstand. 24.august 1852 forbød en lokal rett dem å preke og døpe. Den 3. september gikk «Amtmand Aal» (Jenson) med på å sende en søknad – fra Åhmanson – til Kirkedepartementet hvor han ba om at den kirken han, Åhmanson, representerte fikk godkjenning som kristen kirke og dermed få den beskyttelse som Dissenterloven (1845) ga (kristne) frikirkelige menigheter.

Uten å ha mottatt svar fra Kirkedepartementet grunnla de to misjonærene Brevik gren den 5. september. ¨Ved stiftelsen var det åtte medlemmer (14 før året var omme, 30 medlemmer i 1853, siden gikk medlemstallet ned..) og «de eldste» («Elders» ) Åhmanson og Folkmann  så til at en Knut Larsen ble valgt til leder for den nye grenen.

De fryktet åpenbart at de selv ville bli arrestert, og det ble de også to dager seinere, i Gjerstad. Jenson skriver at arrestasjonen av de to «was the first of many imprisonments of Latter-day Saints (engelsk for De siste dagers hellige) in Norway for preaching the gospel and administering its ordinances.»

De to danske misjonærene satt inne I fire dager, så ble de løslatt mot løfte om ikke å utføre noen handlinger knyttet til mormonenes lære – «i amtet». Jenson skriver at de to gikk med på dette fordi «they expected a number of other Elders from Denmark» , som hvis de to satt fengslet, ikke ville vite hva de skulle gjøre – «they would, on their arrival, be at loss to know what to do.» Derfor skrev de under..

Den første «masse»arrestasjonen

Seinere på året, vi er utpå høsten 1852, fikk vi den første «masse»arrestasjon av mormonske misjonærer fra Danmark, og de anholdte ble holdt fengslet i Fredrikstad og et annet sted til langt utpå våren 1853. Jenson skriver (s.70): «The close of the year 1852 found Brothers Chr.Larsen, John A.Ahmanson, Johan F.F.Dorius and Svend Larsen imprisoned in Fredrikstad, and Ole Olsen, Niels Hansen and Christian Knudsen at Elverhøi. The imprisoned brethren of Fredrikstad spent New Years Eve singing and praying. Elders Larsen, Dorius and Ahmanson sang 24 hymns.”

I mai 1853 var alle løslatt – og i november kom Høyesteretts kjennelse (om at de Siste dagers hellige ikke var en kristens trosbevegelse/kirke – og følgelig uten det krav på beskyttelse som Dissenterloven (1845) ga.) Forfølgelsen av mormonene på bredere basis skal tas opp i en seinere artikkel, sammen med Dissenterloven og Høyesteretts kjennelse.

Kort levetid..

Så langt har jeg snakket om tre grendannelser; den i Risør (16.juli), den i Fredrikstad (26.juli) og den i Brevik 5. september, alle i det Herrens år 1852. Langesund gren ble organisert i 1860 (16.september) – etter at stedet var besøkt av representanter for den nye kirken alt i 1852, omvendte ble plassert under Brevik gren så lenge stedet (fram til 1860) ikke hadde en egen organisasjon. Skien gren var også i området, men der har jeg/vi ingen dato for grunnleggelse.

Alle de grenene vi har nevnt – med Fredrikstad som et unntak – fikk kort levetid. Presset fra myndigheter, kirke og folk ble for tøff. Medlemstallet sank, og oppløsning var uungåelig. Ikke uventet ble Brevik gren den første som ble oppløst. Den hadde hatt åtte medlemmer ved starten, 14 før året var omme og en topp i 1853 på 30 medlemmer. Siden gikk medlemstallet ned, og i 1863 (6.september) ble grenen oppløst. Skien gren ble oppløst samme året, og medlemmene i de to grenene overført til Langesund.

Fire år seinere – i 1867 – kom turen til Risør gren. Ved oppløsningen var det 16 medlemmer, noen ble overført Langesund, andre til den nye grenen i Arendal.. Med John Olsen som den første gren-president i Risør (1852-1855) og Peter Nielsen som den siste ble det i alt 11 gren-presidenter med varierende funksjonstid i Risør. Og så Langesund..Den ble oppløst i august 1869, og gjenværende medlemmer lagt inn under Arendal gren.

Arendal gren

Grendannelsen i Arendal fant sted den 20.november 1864. Dannelsen må sees i sammenheng med at grenen i Kristiansand (grunnlagt 6.april 1856) ble oppløst det året (reorganisert i 1900) og medlemmene overført til Arendal. Kort sagt: Arendal gren ble den store «vinner» på sørlandskysten. Etter hvert som andre grener bukket under ble de de gjenværende medlemmene tilført Arendal – fra Risør, Langesund og Kristiansand kom de.

Den første misjonær som kom til Arendal, var den tidligere omtalte «eldste» Hans F. Petersen, i desember 1851, for lenge før grendannelsen var det mormoner i Arendal, noen soknet til Risør, andre til Kristiansand. Også hans etterfølger som misjonsleder i Norge, Hans Peter Jensen, var på et kort besøk i Arendal, sommeren 1852. Han var «innom» Arendal vei til Kristiansand og Mandal. I Mandal fikk han svært så fiendtlig mottakelse og returnerte til Risør, til fots. Det resulterte i såre føtter, men han fikk lindrende hjelp av en kone underveis, og fullførte tilbaketuren til Risør.

Også Svend Larsen emigrerte

Svend Larsen kom seg kanskje ikke helt etter skuffelsen over at Petersen hadde forlatt Risør mens han selv ikke var i Risør. Seinere – høsten 1852 – måtte han også se Jensen si farvel til videre misjonering i Norge. Men med nye grener etablert i Risør, Fredrikstad og Brevik syntes vel Larsen at også han kunne skifte beite. I fengsel hadde han også sittet – etter massearrestasjonen senhøstes 1852 i Fredrikstad. I mai 53 ble han løslatt, i august 1853 dro han til Danmark, virket som misjonær der i nesten fire måneder. 22 desember 1853 tok han fatt på reisen til Amerika, sammen med hustru og fem barn. Både hustru og tre barn døde underveis, Freidel beskriver siste del av reisen slik:

«Med den hvite standarten med løven som hadde sittet i mastetoppen på misjonsskipet «Zions Løve», hadde han med høyt hevet på en stang festet til hans vogn der han dro over slettene alene med sine to gjenlevende barn.»

Og slik slutter Freidel historien om Svend Larsen fra Risør:

«Han dro først til Alpine i Utah hvor han forsøkte seg som landmann, men da grashoppene to år på rad «sparte meg den uleilighet å høste»…som han selv skriver, flyttet han til Spanish Fork. Her bodde en del skandinavere, og han ble kalt til å presidere over dem. Forholdene på den tiden var slik at immigrantene måtte grave seg ned og bo i jordhytter, og sove i en høystakk til de etter hvert fikk tak over hodet, --- for så å bli kalt ut på misjon.»

Larsen var misjonær i Norge i perioden 1865 – 67. Hvor vet jeg ikke, men det er kanskje påfallende at 1867 er det året Risør gren ble oppløst. Svend Larsen ble en av tippoldefedrene til Lyla – Evans Peterson, som ble gift med Dean A. Peterson som i sin tid ble misjonspresident i Kirken.

De tre store borte..

Svend Larsen døde 3. april 1886 i i Mount Pleasant, Sanpete County, Utah. Han ble født 26. januar 1816, og ble altså litt over 70 år. Dermed var alle de tre «store» i mormonenes gründertid i Norge borte – Hans Fredrik Petersen, Hans Petter Jensen, begge danske – og nordmannen Svend Larsen fra Risør. De Siste Dagers Hellige i Norge minnes dem med ærbødighet og takknemlighet. Og takker Gud for deres gjerning.

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum