"anti-kjappkjapp"

Se hva jeg fant på internett!

Fredag 4. November 2011 · Andreas Raaum · Historie

T T T
print denne siden
http://www.aaks.no/FullStory.aspx?m=92&amid=9022

Noe helt annet enn det vanlige! Ingen bikkje som beit postmannen i trebeinet, ingen baby som drakk til puppen sprakk, ingen som kostet sin syke mor inn under teppet, ingen som stakk fingeren i jorden og fortalte  hvor Adam fikk ølet sitt fra, ja jeg fant heller ingen som ikke tok den helt ut, hvilket navngitte og avfotograferte personer gjorde på den store trosopplæringskonferansen i Messehallen på Lillestrøm den 27. oktober, alt ifølge Vårt Land – og det ikke på Hugin og Munin-siden, hvor det fra tid til annen serveres bokstavsammensetninger som kan gi hakeslepp.

Hva fant jeg så på nettet? Jo, en artikkel av Kjell-Olav Masdalen, direktøren ved Aust-Agder Kulturhistoriske senter med tittelen: «Hvor lå Sciringes heal? En historiografisk gjennomgang av forskernes syn på spørsmålet.» Der lå den – på http://www.aaks.no/FullStory.aspx?m=92&amid=9022 og ventet på lesere som kunne tenkes å ville sende noen kommentarer til forfatteren. Skiringssal? Selvfølgelig måtte jeg få artikkelen på skjermen. Ser jeg bort fra generell interesse for historie, lå det en inspirasjonskilde i  min undervisningssituasjon. Jeg underviser nemlig i historie en annen klasse i videregående allmennfag, og der svipper man innom Skiringssal, eller tar et «jein», som det heter hos oss eldre arendalitter. Det gikk ikke likere til enn at etter lesningen tok jeg kontakt med Masdalen. Det var ikke rare greiene jeg hadde å bidra med, men så var da heller ikke det den egentlige hensikt med henvendelsen! Hva jeg ønsket var å bruke artikkelen som hovedgrunnlag for en artikkel om Skiringssal, først og fremst aktuell for mine elever, men når den først var laget, hvorfor ikke på nettsiden min? Masdalen var lutter velvilje; nedenfor er resultatet av et sjenerøst ja.

Ottars beretning

Det kildemessige grunnlag for vår kunnskap om Sciringes heal er Ottars beretning. Ottar var en nordnorsk høvding/stormann, bodde sannsynligvis i Troms, og som på en handelsferd via Sciringes heal endte hos den engelske kong Alfred som lot skrive ned hans beretning. Beretningen i dens opprinnelige form kjenner vi ikke, men vi har kopier. Ottar bodde, sies det i beretningen, aller lengst nord av alle nordmenn. Tidligere, kanskje kloss opp til reisen sørover, hadde Ottar vært lenger nord, i Kvitsjøen, hos bjarmene, og sikret seg blant annet skinn og hvalrosstenner som han kunne handle med. Beskrivelsen av reiseruten handler om hva man ser til «babord» (venstre) og til «styrbord» (høyre), altså sett fra de sjøfarendes «ståsted».

Det er ikke mye om denne beretningen i «Tidslinjer», læreboka fra CappelenDam som jeg bruker i undervisningen: «En gang på slutten av 800-tallet var den nordnorske høvdingen Ottar i England. Der fortalte han om sitt hjemland, og det han sa ble skrevet ned på gammelengelsk og er bevart. Ottar berettet om «nordmennenes land», som han også kalte for «Nordvegr», det vil si «nordveien» eller «landet mot nord.»

Hopper vi fra side 128 til 131 møter vi Skiringssal: «Ottar forteller i sin beretning at han var innom Skiringssal før han dro videre på sin ferd til England. Skiringssal var en kaupang, det vil si en handelsplass, og sannsynligvis det nærmeste vi kommer en by i vikingtidas Norge. I Norden er det bare funnet to handelsplasser av samme størrelse; Birka i Sverige og Ribe i Danmark. Skiringssal lå ved en lun vik i Vestfold, på gården Kaupang som ligger noen kilometer fra Larvik.  Omfattende arkeologiske undersøkelser (de siste fra 2000 til 2003) i området har avdekket over 100 000 gjenstander. De viser at Skiringssal inngikk i et internasjonalt handelsnett. (..) Men resultatene fra de omfattende utgravningene fra 2000 til 2003 (Kaupangprosjektet) har gitt oss mye ny viten om vikingtidas mennesker.» (Vil du finne ut mer om stedet, se http://www.kaupang.uio.no sier den samme læreboka)

Det store spørsmålet – ikke formulert og rimelig nok heller ikke besvart – er om  «stedet», om «Kaupang» er identisk med Ottars Sciringes heal. Det tar man åpenbart for gitt. Men ikke Kjell-Olav Masdalen, nei! Og så arbeider vi oss videre. Men først et sitat fra en lærebok i historie for videregående, allmennfag, gitt ut på Gyldendal i begynnelsen av år 2000-tallet (og det ser faktisk ut som forlaget har lagt historie for allmennfag på hylla). I den boka er Skiringssal i Vestfold en selvfølgelig mellomstasjon for Ottar – og dit kommer han uten noen «dikkedarer». Så! Jeg siterer: «Når han la ut fra Skiringssal i Vestfold seilte han sørover med Danmark på babord side. Det passer dårlig med de kartene vi har i dag, for da vil Sverige ligge på babord side. Men slik var det tydeligvis ikke for 1100 år siden. Det ser ut til at hele vestkysten av Sverige da var dansk land, og historikerne regner med at danske konger hadde styringen på begge sider av Oslofjorden, det området som på Harald Hårfagres tid og senere ble kalt Viken.» Det er selvfølgelig viktig å gjøre elevene oppmerksom på hvorfor det står «dansk land» til babord når man seiler sørover fra Sciringes heal, men hva med det som var på styrbord side fram mot Sciringes heal? Siden det ikke nevnes, må forklaringen være at beretningens omtale på dette punkt synes problemfritt. Men slik ser ikke Masdalen det, nei!

Historikerne Helle, Krag og Gunnes

I 2006 kom det ut en bok – flere forfattere – «Norsk byhistorie» og Knut Helle har skrevet kapittelet «Byliv når Norden». Knut Helle, tidligere professor i middelalderhistorie ved universitetet i Bergen, nå emeritus, er vel vår tids hovednavn i studiet av norsk middelalder – med Kåre Lunden, også han professor emeritus, fra Oslo, - som (eneste) utfordrer. Helle ordlegger seg slik: «Sciringsheal må være identisk med det norrøne Skíringssaler, (..) I dette området lå åpenbart Ottars port , på grunnen til den senere gården Kaupang ved Viksfjorden, øst for Numedalslågens utløp i Larviksfjorden (..) undersøkelsene stadfestet at dette måtte være Ottars port i Skiringssal.» Helle synes altså overbevist om at Ottars Sciringes heal er den handelsplassen eller kaupangen som levde videre i gårdsnavnet Kaupang. (At dette ikke er Helles eget «funn» er en annen sak.)

Går vi 10 år tilbake, til Aschehougs Norges Historie, så skriver forfatteren av det aktuelle bindet, Claus Krag, historieprofessor med fartstid fra Telemark Distriktshøyskole (også han nå emeritus) dette: «Én norsk handelsplass fra vikingtiden er gravd ut. Det er den som i en engelsk kilde fra rundt 900 (Ottars beretning; mer om den siden)omtales som Sciringes heal – i den senere norrøne litteraturen møter vi navnet Skiringssalr. Det er tydelig av de skriftlige omtalene at denne handelsplassen må ligge i Sørøst-Norge. P.A.Munch regnet som den første med at den var å finne på gården Kaupang i Tjølling , som ligger ved Viksfjorden, ikke så langt fra Larvik. De senere arkeologiske undersøkelsene har gitt Munch rett.»

Det var 10 år før Helle. Så gjør vi et hopp (stadig bakover) til 30 år før Helle, til bind 2 av Cappelens Norge Historie, som kom ut i 1976, forfatter Erik Gunnes, tidsmessig i bås med Helle/Lunden/Krag (til nød). Den tidligere pateren i Den katolske kirke forlot den, ble amanuensis i middelalderhistorie på Blinder.  Han har et kapittel som heter «Kaupangen i Skiringssal» og skriver blant annet: «Historikeren P.A.Munch var den første som pekte på at det ved Viksfjorden i Tjølling finnes en gård ved navnet Kaupang – et gammelt navn for handelsplass – og at det både på denne gården og i nærheten fantes en stor mengde gravhauger. Alt for hundre år siden begynte man å grave i haugene – og fant en god del oldsaker. Men det var likevel ikke nok til å bevise at Ottars port lå her. Først de utgravingene som ble drevet gjennom et snes år etter siste krig – de ble foreløpig avsluttet i 1969 – har vist at det virkelig er den gamle «byen» som er funnet, og at Ottars beretning er korrekt.» Her er den tidligere pateren for rask! Om man godtar at funnene peker på en port, en by, en markedsplass, whatever, så er det i seg selv intet avgjørende bevis på at det var der Ottars «port» lå, sier Masdalen.

De «undersøkelser» det refereres til, ble utført under ledelse av konservator Charlotte Blindheim, født 1917, død 2005. I 1969 publiserte hun – i tidsskriftet Viking – en oppsummering av prosjektresultatene: «There can be no doubt that it is Ottar's port which we have discovered here.»

Uansett – prosjektet, som fikk en fortsettelse noen år i begynnelsen av dette århundret (og da ikke under Blindheims ledelse), har avdekket en by/et handelssted av ganske bemerkelsesverdig karakter. Og Blindheim var overbevist om det dreidde seg om «Skiringssal», det Kaupang  som Munch hadde påvist.

Gerhard Munthe var den første ..

Nasjonsbyggeren og historikeren P.A.Munch var dog ikke den første, det var kaptein og kartograf Gerhard Munthe (1795-1876) som i 1838 hadde lokalisert Ottars havn (port) og «uten Tvivl Markeds –og Handelsplass» til gården Kaupang i Vestfold. For å gi et mer utfyllende – og forklarende – sitat: «Skiringssaler (..) som i Hålogalændingen Ottars sidst i det 9de Aarhundrede af Kong Alfred i England nedskrevne Reise  kaldes Skiringshael og om hvis Beliggenhed saa mange af de lærdeste Oldgranskere have været uenige og uvisse, og som man har villet søge i Bahuuslehn, i Skaane, i Nærheden af Stockholm, ja endog i Preussen, uagtet baade Snorre, som ovenfor seet, og Forfatterne af «Søgubrot» og «Fagurskinna» udtrykkeligen henføre det til Vestfold – var, ifølge authentiske Documenter , lige ned i 15de Aarhundrede  Navnet på den Egn, som nu udgjør Tjølling Sogn i Laurvigs fogderi.»

(Hvis vi ovenfor tar opp «det af Munthe skrevne» Sciringshael, så ser vi at a og e har byttet plass. Masdalen har denne kommentaren: «Munthe, bevisst eller ubevisst har byttet plass på to bokstaver i siste ledd av Sciringes heal; heal er blitt til hael, og en nærmer seg hall eller sal, som i Skíringssaler. For øvrig er det navnelikheten som bærer påstanden,» mener Masdalen.)

Poenget er at den læreboka fra CappelenDam, som jeg bruker i undervisningen, hviler trygt i en mer enn 150 år gammel tradisjon (og mer enn 200 kanskje om jeg følger Masdalen tettere) når det gjelder Skiringssal. Det er ingen tvil om at Masdalen mener at forskerne har vært altfor lite kritiske når de nærmest unisont holder fast ved at Sciringes heal er identisk med Kaupang i Vestfold..

Men «aller først»…

Dette blir litt som Pandoras eske.. Påstanden om at Sciringes heal i Ottars  beretning er identisk med Skiringssal går tilbake til en artikkel publisert i 1802, levert av en Jacob Fredrik Neikter (1744-1803), universitetsbibliotekar  i Uppsala, og dessuten professor i veltalenhet, statsvitenskap og litteraturhistorie ved universitetet der. Hos ham var det ingen tvil om at Sciringes heal tilsvarte det gammelnorske skíringssaler (Skiringssal). Plasseringsproblematikken lot han ligge, bortsett fra at han var tydelig på at gitte stedspåvisninger i Sverige og Tyskland var uaktuelle.

Men andre forskere arbeidet videre og det tok ikke lang tid før siktet var fininnstilt, gården Kaupang ved Larvik – og slik har det vært siden. Det er en «sannhet» – et «historisk faktum» - som lever videre i «Tidslinjer» fra 2011 – og selvfølgelig i bind 1 av Alnæs' norgeshistorie, som etter sigende fins i «alle norske hjem». Skal vi si «over alt»?

Dette tar jeg lett på..

Det er sider ved problemet som jeg skal la ligge, f.eks. det antatte betydningssammenfall mellom Sciringes heal og Skiringssal. Masdalen konkluderer med at filologisk sett kan man ikke opprette/bevise påstanden om at det er en språklig forbindelse mellom «heal» og sal/hall, det er bare en tilsynelatende navnelikhet. Han tror vel egentlig ikke på at heal kan oversettes med sal/hall.

Når det gjelder adjektivet «skírr» i Skiringssal – for å fortsette med det jeg ikke skulle – så betyr skirr «klar, rein, lys» og det åpner for flere teorier.  Det er enighet om at Skiringssaler var det gamle navnet på et område som i dag tilsvarer Tjølling. Masdalen mener det er grunn til å tro at navnet opprinnelig er knyttet til et mindre område, ja kanskje en bygning som hadde en viktig religiøs funksjon innenfor et distrikt. Arkeologiske utgravinger har godtgjort at det i vikingtida har stått et langhus som kan ha vært den opprinnelige Skiringssal. Helt klart sier Masdalen det slik: «Det synes derved som en kan konkludere at Sciringes heal ikke betyr Skiringshall, og at verken verken Sciringes heal eller Skiringsheal eller Skiringssal er navnet på handelsstedet som lå på gården Kaupangs grunn.»

Heller ikke det problematiske med Ottars ord «port» skal gjøres til gjenstand for «mysing» her. Ordet kan imidlertid ha flere betydninger, skriver Masdalen. Det kan være betegnelsen på et sted hvor det foregikk handel, men kan også brukes om et sted hvor det var trygt å legge til når værgudene raste. Fordi begrepet «port» ikke er entydig, kan ordet ikke brukes som et bevis på at det var en handelsplass/handelsby av kategorien Kaupang Ottar besøkte i det sørlige Norge. Heller ikke det. De funn som er gjort under Kaupangprosjektet, er i beste fall ikke mer enn en indikasjon på at Sciringes heal  k a n ha ligget i Vestfold.

Et fast grep om rorkulten

Nå skal jeg ta for meg forhold som sannsynliggjør at Ottar ikke havnet  Vestfold, men lenger sør (og vest) – stadig med Masdalen som cicerone.

Vi tar et godt tak om rorkulten og følger reisen – ser hva vi har til venstre (babord) og hva vi har til høyre (styrbord) på vår reise fra «Halgoland», altså Hålogaland.. og sørover. Først kort om beretningens troverdighet. Står Ottars ord til troende? Masdalen har drøftet det og konkluderer med at – i det store og hele – er Ottars beretning et troverdig dokument, og at de enkeltheter som skal drøftes nedenfor ikke hører hjemme blant «unntakene».

Til babord var «nordveien» - hele veien fram til Sciringes heal. Strakte «Norge» seg helt til Vestfold på den tid? Reisen fant sted en gang mellom 870/71 og 899, tidspunkt som angir kong Alfreds styringstid. På dette tidspunkt var «Norge» sannsynligvis bare et sørvest-norsk rike, strakte seg ikke så langt som til Vestfold. Det kommer jeg tilbake til.

For det er på styrbord side at det første, store problemet melder seg! I  beretningen snakkes det nemlig om «Ira land». Det har vært diskutert – stolpe opp og stolpe ned – hva ordet står for. Med dagens kjennskap til geografi høres jo umiddelbart urimelig ut at det står for Irland. Masdalen drøfter spørsmålet og konkluderer slik: «Spørsmålet om Ira land betyr Irland, Skottland eller Island kan ikke anses som avgjort. Men, og det må man være enig i, betyr det Island, stemmer alt.»

Etter Island kom «øyene» - og «til slutt» England/Wessex, hele tiden til styrbord, åpenbart like til man var framme. Har man passert Kristiansand – med flere dager/1-2 dager, avhengig av børa, igjen til Vestfold - blir det veldig vanskelig å ha England til styrbord. Da bør man ha landet akterut.

Det står også i beretningen at ved Sciringes heal skar havet seg flere hundre mil opp i landet. Ved Larvik er det ingen begynnelse på et stort havområde. Og det stemmer heller ikke at beretningens ord om at Jylland lå på den andre siden av dette havet, og det så langt borte at man ikke kunne se dit. Det logiske er at det store havet som Ottar taler om, tok til der Skagerak tar til i dag. «Tar havet til syd for Lindesnes, er Jylland tvers over på den andre siden,» skriver Masdalen. Og da ligger ikke Sciringes heal ved Larvik men ved Lindesnes/Listalandet.

Legger vi Sciringes heal til f.eks. Listalandet, så stemmer «geografien». Etter å ha seilt sørover langs norskekysten – med England til styrbord i en sluttfase – og «runder» ved Jærlandet, kan det se ut som et nytt hav ligger foran en. Jeg minner om at Masdalens ambisjon først og fremst er å så tvil om Skiringssal/Kaupangen er identisk med Sciringes heal i beretningen. Andre får eventuelt finne – fysisk finne - «Ottars siste stoppested» før han tok fatt på etappe nummer to, fra Sciringes heal til Hedeby

Det er ingen tvil om at utgravingene på og ved Kaupang har avdekket et betydelig handelssted, men det  k a n  være at det Sciringes heal som Ottar besøkte ikke var  s å  betydelig, og at det – med andre ord – gjenstår å grave langs kysten av Sørvest-landet – stadig med øye for at England ligger til styrbord – sånn noenlunde i hvert fall.

Er det mulig – på fem dager?

Er det mulig å seile fra Skiringssal til Hedeby på fem dager (det er dagsangivelsen i beretningen) hvis man seilte fra Lindesnes/Listalandet langs den ruten Ottar beskriver? Ottar fortalte at han seilte i fem dager fra Sciringes heal til den havna som ble kalt Hedeby. Han hadde da først Danmark (Denamearc) på babord side og åpen sjø på styrbord side i tre dager. Deretter, i to dager før han kom til Hedeby, hadde han på styrbord side Jylland og Sillende (Sønderjylland) og mange øyer - og på babord side øyene som tilhørte Danmark.

Danmark til babord når man seiler fra Listalandet eller der omkring..? Det betyr at man må definitivt gi slipp på «sannheten» om at Harald Hårfagre samlet Norge. Teorien om at Halvdan Svarte og Harald Hårfagre stammet fra Ynglingeslekten og holdt til i Vestfold er forlatt. Claus Krag sier dette om Haralds «Norge»: «Som nevnt hadde han antagelig direkte kontroll over et begrenset kjerneområde, kanskje ikke så mye som mer enn Hordaland og Rogaland og muligens også deler av Agder.» Lenger øst styrte danskekongen – direkte eller indirekte. Og det varte ved under Haralds nærmeste etterkommere.

Lindesnes utgjør et viktig grenseområde i kampen om og fordelingen av landområder fra Harald Hårfagres tid og til ut på 1000-tallet. Masdalen har flere eksempler, jeg nevner et par. Olav Tryggvassons kristningsverk møtte motstand hos den mektige Erling Skjalgsson på Sola. Erling ga seg da han fikk gifte seg med Olavs søster Gyda – og styringsrett fra Sognesjøen til Lindesnes. Olav falt i slaget ved Svolder, men Erling kom til forståelse med danskekongen og fikk styringa over landet fra Statt til Rygjarbit (grensen mellom Agder og Telemark). Det var, sier Masdalen, et brudd med en eldgammel maktpolitisk grense, men så mektig var Knut den … mektige at han ikke trengte ta hensyn til den hevdvunne grensen..

Sannsynligheten taler altså for, hevder Masdalen at danskekongen styrte over landet vest for Oslofjorden og ned mot Lindesnes, i hvert fall så langt – på den tid Ottar foretok sin reise. Larvikområdet var definitivt del av Danmark da. Ett forhold til taler mot Larvikområdet som base for Ottars videre ferd til Hedeby, nemlig den beskrivelsen som beretningen gir av «et veldig stort hav» som skjærer seg opp i landet sør for Skiringssal. Det stemmer ikke med de geografiske forhold slik vi kjenner dem. Dessuten heter det i beretningen at Jylland lå på den andre siden av dette havet (og så langt borte at man ikke kunne se det). Masdalen sier det slik: Jylland ligger ikke på den andre siden av et tenkt hav som tar til syd for Vestfold, men tar havet til syd for Lindesnes, er Jylland tvers over på den andre siden. «Rett svar» blir at det store havet som Ottar omtalte, tok til der hvor Skagerak tar til i dag..

Og så! – fra et sted på Sørvest-landet setter vi seil! Et viktig spørsmål, som Masdalen stiller, drøfter og besvarer, er om det er mulig å seile fra Listalandet til Hedeby på fem dager langs den reiseruten Ottar beskriver?  Husk nå bare at vi ikke er i Vestfold! Masdalens Sciringes heal ligger langt sør for det lærebøker forbinder med Ottars siste stoppested på norsk jord. Og visste den gode Ottar det ikke fra før, kunne folk i Sciringes heal fortelle ham hvor han skulle seile for å komme til Hedeby – på den mest rasjonelle og tidsbesparende måten i sommerhalvåret..

Masdalen drøfter en rekke forhold som kan ha hatt betydning for hvor lenge reisen kan ha vart.  Det er vindretning, vindstyrke, strømforhold, fartsanslag og på toppen av det hele kan man ikke påstå at reiseruten er kjent i sine detaljer. For å gjøre en lengre historie kort: Masdalen regner med at Ottar har lagt kursen rett øst og lar ham passere Skagens rev – på god avstand fordi grunnene der kunne strekke seg sjømil til havs. Etter å ha rundet Skagens rev kunne han velge å gå på øst- eller vestsiden av Læsø. Ottars tekst inneholder ikke informasjon som kan avgjøre det . På slutten av reisen hadde han de danske øyer på babord side, dvs. Sjælland, Fyn, Lolland, Falster etc. Masdalen minner oss om at Danmark trolig tilsvarte vestkysten av øyene + øyene, ikke Jylland og at han derfor mest sannsynlig seilte gjennom Lillebelt før han dreidde inn Slienfjorden til Hedeby..

Så spørsmålet: Var det mulig – på fem dager…fra Sciringes heal til Hedeby? Masdalen gir denne konklusjonen: «Sjøl om Othere bare seilte 16 timer i døgnet, ville seilasen være fullt ut gjennomførbar.»

Her slutter jeg «reisen». Den vil kanskje ikke slå helt an hos mine elever i Tønsberg – hvor skolebussen går forbi «Skiringsalsgaten», men kanskje kan det bli råd med noen suksessrike timer på videregående allmennfag i Farsund – eller Egersund?

Andreas Raaum

PS! Skulle du få lyst til å kontakte meg på grunn av denne artikkelen, så sier jeg som bukken i eventyret. -Ta ikke meg! Ta heller han som kommer etter meg. Han er mye større. Du når fram til ham via kjell-olav.masdalen@aaks.no

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum