"anti-kjappkjapp"

Så lenge det lever nordmenn i Norge..

Fredag 3. August 2012 · Andreas Raaum · Historie

T T T
print denne siden

Odd Nansen, sønn til Fridtjof Nansen, satt på Grini under krigen, og i en bok har han fortalt fra fangelivet der. Noe av det som merket han sterkt var henrettelsen av 15 jærbuer, dømt til døden for fluktforsøk til England. «Så lenge det bor nordmenn i Norge, vil navnene deres leve,» skrev han. Far til en av de dødsdømte har gitt uttrykk for den samme overbevisning.

En slik livslengde er det all grunn til å betvile, særlig på bakgrunn av at «dagens» historikere alt har glemt dem.. Jeg har tatt for meg de tre siste oversiktsverk over norsk historie, gått inn i framstillingen av norsk krigs –og okkupasjonshistorie på leit etter «englandsfarten», altså flukten over Nordsjøen fra Norge til England av unge norske menn (mest det) som ville melde seg til krigstjeneste mot tyskerne. Og hva har jeg funnet? Forbausende lite, nesten ingenting, det holder med et frimerke..

Tre bind

Det dreier seg om følgende bøker: Bind 11 i Aschehougs norgeshistorie (utgitt i 1989), bind 6  «Norsk historie 1914- 2000» utgitt på Samlaget (1999) og bind 4 i Gyldendals «Historien om Norge», 1999, den også. De to førstnevnte bøkene er skrevet av faghistorikere, den siste av en «historieforteller». (Jeg har ikke registrert noen aktuelle oversiktsverk i dette årtusen.) Det de tre har felles, er «fraværet» samt – rimeligvis – tilgang til Ragnar Ulsteins 2-bindsverk om «Englandsfarten»..

Ulsteins to bind ble første gang utgitt i 1967. Andre utgave kom i 1979 – med mye nytt stoff, det var oppdaget kilder som ikke var kjent i 1967. I fjor – 2011 – kom en tredje utgave (denne gang på Nova Forlag), også denne gang med stoff som tidligere ikke var publisert.

Professor Magne Skodvin, den mest kjente av våre okkupasjonshistorikere, nå død, har skrevet er forord (opptrykk fra 79-utgaven). Han innleder med Terje Vigen «som kvart barn i landet har hørt om» og avslutter med at «Englandsfarten» et «ei bok om dei som stort sett vart gløymde.»

 «Kleines London»

Tidlig i krigen, jeg har ikke fått med meg akkurat når, begynte tyskerne å kalle Ålesund for «kleines London». Og med god grunn. I alt – før Englandsfarten «tørket inn» våren 1942 - opererte (minst) fem «eksportgrupper» med å bringe folk over til England/Skottland. Den første – og største - av disse gruppene, den såkalte Torsvik-gruppa, var den som fikk lengst «fartstid.» Da den ble rullet opp våren 1941 hadde den vært i aktivitet i nesten et år og brakt mange mennesker over havet, folk som fryktet for å bli arrestert, andre som var ønsket av myndighetene i England – og sommeren og høsten 1940 ble mange britiske soldater hjulpet hjem. Det skjedde tragedier med tap av menneskeliv, det kunne være dårlig vær og motorstopp, noen ble tatt mens de ventet på å komme av sted. Bortsett var Torsvikgruppa ser det ikke ut til at noen av de andre gruppene holdt mer enn en tre måneders tid. De første henrettelsene av folk fra Torsvikgruppa, blant andre høyesterettsadvokat Torsvik selv og hans høyre hånd, fant sted i november 1941.

Gestapo – og Rinnan

«Stortrafikken» fra Ålesundskanten over havet varte helt til – og ut – høsten 1941. Tidlig det året hadde Gestapo, Abwehr - og Rinnan koplet seg inn, med det klare forsett å sette en stopper for fluktvirksomheten. Ulstein skriver dette om tyskernes norske hjelpere:

Korkje dei passive eller folk flest i motstandsrørsla visste så tildleg som våren 1941 at fleire dugande angivarar alt stod djupt inne i motstandsarbeidet, forkledde som nordmenn av beste slag. Dei var intelligente og ofte modige menneske som etter kvart sprengde hundretals illegale grupper og organisasjonar, og verka med til å sende tusentals nordmenn i konsentrasjonsleirar. Mesteparten av alle nederlag og tap på den norske sida under okkupasjonen var påførte av nordmennene.

Selveste Wolfgang Fehmer, Gestapo-sjefen for Oslo-området tok turen til Ålesund for å sette en stopper for virksomheten. Det gjorde også Rinnan. Våren 1941 var en haug av livsfarlige agenter i virksomhet: Marino Nilsson, Finn Kaas (med arendalstilknytning), Bjarne Jenshus og Ingvar Åberg. Dette skapte en helt ny situasjon for flyktningetrafikken fra Nord-Møre; fra høsten 1941 ble turene mer risikofylte, og kommer vi fram til våren 1943, var trafikken på det nærmeste borte, bare en båt nå og da.

De første henrettelsene

Alt høsten 1940 har vi det første bevis på infiltrasjon – med skjebnesvangre følger. «Urd» så ut som en vanlig norsk fiskeskøyte, men den var i Abwehrs tjeneste. Både skipper og maskinist var Abwehrfolk. I alt sju flyktninger kom seg over med denne båten til Shetland, nådde Lerwick 6.november 1940. Skuta fikk returnere til Norge, seinere ble det ikke aktuelt – av sikkerhetsmessige hensyn. Med om bord var tre agenter fra det nyopprettete Kompani Linge. De var klare for oppdrag fra bergenskanten og sørover til Farsund.. I Norge ble de arrestert og dømt til døden. Og dommen ble fullbyrdet. «Dei tre var dei første nordmennene som vart avretta under okkupasjonen,» skriver Ulstein. (Det er først et år seinere at Wickstrøm/Hansteen ble henrettet, i en helt annen sammenheng enn «englandsfart».)
Det er mitt synspunkt at nettopp englandsfarten var en viktig årsak, kanskje årsaken, til at Gestapo og tyskerne gikk «av skaftet» når det gjaldt straff og represalier. De kunne ikke se på at nordmenn, in casu norske gutter, dro avgårde for å returnere som bevæpnete, kamptrente fiender. Den 26. november 1940 hadde Terboven innført dødsstraff for dem som forlot landet uten tillatelse (Thuesen). Og denne forordningen ble lagt til grunn for dødsdom og henrettelse. Jeg tror at bare en av de tre ble henrettet i år 1940.

Fire gutter –litt over konfirmasjonsalderen.       

Kutteren «Ulstein» lå i Ulsteinvik klar til å dra til England med flyktninger om bord.  Det var midnatt den 17. juni 1941 og lyst som dagen. Da alle var kommet om bord og det skulle legges fra, kom fire unge gutter, litt over konfirmasjonsalderen og en av dem ropte: -Skal dokker til England? Før de rakk å svare, kom det fra gutten (som seinere ble kanonér på et Halifax bombefly og ikke overlevde krigen) –Kan eg få vere med? Og før de igjen rakk å svare, hoppet han og de andre tre om bord. Nå var de blitt 17 i alt, hvorav ei jente. Ferden endte med motorstopp og skuta måtte gjøre vendereis, og havnet et sted på kysten av Nord-Møre. De ble – merkelig nok – ikke oppdaget av tyskerne, men det var tungt nok å bli fortalt at flere av foreldrene til dem om bord var blitt arrestert, alt 19.juni.

Maskinen ble reparert, men ny trøbbel førte til ny vendereis og ny operasjon før båten kom avgårde – på tredje forsøket. Og nå gikk motoren uten feilslag, men.. Kompasset viste seg å være i uorden, og dette skapte frykt for at de kunne passere Shetland – usett – med kurs for det uendelige Atlanterhavet.. Da bestemte man seg for å følge et råd fra en gammel sjøulk, gitt dem før de dro. Det skulle vise seg å være et godt råd!

        Når dei hadde køyrt ut distansen og djupna var 90 famnar og dei likevel ikkje fann land, skulle dei gå mot nord. Var dei på rett kurs, skulle dei då snart kome ut i Atlanteren. Her ville det etter kvart bli brådjupt. Så snart dei var komne i Atlanteren, var det berre å snu nasen sørvestover. Då skulle dei på to-tre timar få land i sikte. Den 24.juni kom «Ulstein» til Nord-Shetland.

«17.mai stemning» i Ålesund

Flukten den 17.juni 1941 førte til en serie av arrestasjoner, og den 22 juni var dagen da tyskerne ville sende 70 arresterte nordmenn til Grini – via Lillehammer. Dette var tyskernes første alvorlige forsøk på å stanse englandsfarten; henrettelsen av Torsvik med flere kom først 26. november s.å. Folk var blitt gjort kjent med tyskernes planer og den 22. juni var det så mange folk i gatene at man måtte tilbake til 17.mai i 1939 for å finne like store folkemasser i Ålesunds gater. Demonstrasjonen endte ikke i blodbad, mye takket være at fangene oppfordret de frammøtte til å gå hjem. I løpet av demonstrasjonen hadde tusener sunget Fedrelandssangen og Kongesangen. Da fangeskipet gikk fra havna sto folk tettpakket på moloen og sang.. Fangene havnet på Grini. Sitt første møte med Obersturmführer Kock glemte de ikke så fort. Han holdt en tordentale:

Eg ser de er en gjeng gamlingar som er førte hit som gislar for sønene dykkar som de har sendt over havet. Då kunne ein av fedrane ikkje halde seg. Han tok eit steg fram og bad om å få rette på eit mistak som Kock hadde gjort seg skuldig i. Fedrane hadde ikkje sendt sønene over. Dei hadde reist av seg sjølve, dei hadde rømt! Kock stivna og vart sprutande raud. Han sette staven i bakken og ropte: -Hald kjeft! Og gjer du ikkje det, så skal eg læra deg.

Og, fortsetter Ulstein: Så heretter visste kvar ungdom som ville ut i krigen, kven det var som først kom i frontlina, det ville bli faren det! Dette var eit nytt trekk i kampen, eit som det ikkje fanst forsvar imot, og det skapte ein tvikamp i dei unge: Hadde ein rett til å ofre faren òg for fedrelandet? Var det særleg heroisk, og kunne ein sjå seg sjølv i auga etterpå? Mange let auga att og reiste. Andre kunne ikkje, og vart verande heime, men kjende seg ikkje mindre usle av den grunn.

Nå viste det seg, skriver Ulstein, at etter hver fikk de fleste fedre til sønner som rømte, være i fred, og etter måten fekk disse gislene det «bra i fangenskap.»  Men hvem kunne vite det? spør Ulstein.

En 17-åring

Går vi tilbake til Torsvikgruppa, så ble altså hovedmennene fengslet i mai 1941 og henrettet i november samme året. I januar fortsatte opprullingen, og nye tre ble dømt til døden. Ved første rettergang var de blitt dømt til tre års tukthusstraff, men etter råd fra advokaten sin anket de – og fikk skjerpet straff. En av de dødsdømte hadde en 17-årig sønn, også involvert i flukttrafikken, og hans reaksjon på dødsdommen over faren forklarer hans oppførsel i retten.

        Ikkje mange dagane etter vart Johannes stilt for hærens krigsrett. Guten var frå seg av sorg og sinne over det som hadde hendt. All skrekk var borte, alt i han gjorde opprør mot den tanken at faren skulle bli drepen, og opprøret samla seg i eitt brennande hat til krigsretten, endå det var ein annan enn den som hadde dømt faren. Men aktor var den samme.

        Men korkje hat eller trass mildna offiserane. De vart tvert om djupt krenkte over å møte slik open fiendskap, slik forakt og kulde hos eit ungt menneske. Retten vart sett utan forsvarar, Johannes måtte forsvara seg sjølv. Han minte om alderen sin og protesterte mot det som skulle settjast i scene, og han sa meir som krigsrettens medlemer ikkje likte. Dei reiste sge i tur og orden, fikta med revolverane og brølte ned til han, og eskorten hans, tre soldater, skreik i en pause inn i øyret at han var ikkje verdig å få kome inn at i rettssalen og høyre dommen.

        Men guten merka det liksom ikkje. Han gleid inn i ei anna verd, ei som hadde opna seg i einsame celler, Jack Londons vide verd, dei store skogane, det frie livet. Dette kom i forgrunnen. I bakgrunnen var det larm og skrik, slag og skjellsord. Han vart houdperson i noko som ikkje skjedde her. Det var menneskeleg og vakkert, trygt og godt. Han var blitt ein drøymar.

        Dommen fall. Johannes slapp med tre års tukthus. Det var ungdomen hans som berga livet.

        Den 25.januar fekk far og son lov til å ta avskil med kvarandre. Det var om kvelden, og dei hadde fått fem minutt å vera saman. Tidleg på morgonkvisten skulle det skje.

        Verda utafor gjekk sin gang, folk kom heim for å gå til sengs. Arbeidarar og kontormenn stilte klokka til ringing på rett tid neste morgon. Born sov i sine senger og trafikken stilna i gatene.

        Mållause tok dei avskil med kvarandre, to små i den store krigen.

        Tidleg neste morgon vart dei dødsdømte ført gjennom korridoren. Då hende det som sette merg i Johannes til komande år. Alle fangane på begge sider av korridoren hamra med knyttenevane i veggene. Det var ein tale! Og det vart æressalutten.

        Dei tre mennene fell nokre minutt seinare, sjømennene som aldri kom til England.

Forskjellige båtstørrelser..

Den største av båtene som dro over, var M/S «Erkna» som gikk ut fra Ulsteinvik 17. november 1941. 60 mennesker var ombord og flere kunne det ha vært om det ikke hadde rota seg til inne i Ålesund slik at det bare gjaldt å komme avgårde. De fleste av flyktningene var fra Sunnmøre, men mange fra andre kanter av landet.

M/B «Skarv» var den minste, en snekke på 21 fot, med to mann om bord. De møtte uvær og fikk motortrøbbel, men fikk motoren i gang igjen. De reiste fra Valderøy 31. mai, den 5. eller 6. juni nådde de Lerwick.

Kom aldri fram

Enda mindre var en-manns-kajakken som aldri kom fram. Jeg siterer fra Ulstein: Den 20.august drog den 25 år gamle NTH-studenten Andreas Saxe heimafrå i Ålesund. Han padla søretter mot Stad, som stikk ut i storhavet. Den 31. august drog han ut fra Stadlandet. Åtte dagar seinere dreiv kajakken hans tom i land ved Dregne ytst i Romsdalsfjorden. Meir veit me ikkje om ferda hans.

Vi vet litt mer om to andre som satte livet til i en storstorm. De to hadde reist fra Nord-Aukra 30. november 1941 med motorbåten «Grei». Båten kom aldri fram og de to mistet livet. En av dem skrev en melding, skrevet «i Nordsjøen et steds 10.12. -41» og la den i en flaske.. Flasken dreiv i land i Finnmark, ble funnet og lest og finneren gjorde som han var blitt bedt om, nemlig å levere en siste hilsen til brevskriverens mor i Haugesund:

Til min mor. Tusen takk for alt, kjærer mor, får håpe at du tilgir mig alt. Vi møtes hos Jesus mor. Hils Viking, Otto, Agnes og Maggi. En siste hilsen din sønn Gerhardt.

Kanskje den verste tragedien..

I juli måned 1941 gikk en seilbåt fra Molde med kurs for Shetland/England. Om bord var fem ungdommer, tre av dem hadde aldri før vært i en seilbåt.

Men vinden auka på til liten storm, og sjøen vart grov og vill. Asbjørn Elgenes skulle nå avløyse rormannen Hoel. Før han gjekk opp fra kahytten, fortalte han at i dette farvannet hadde tvillingbroren, Severin, kome bort, då båten hans vart torpedert. Ein stad i dette farvannet ligg han, sa han. Rormannen brukte å sitje fastsurra i cockbiten nå da veret var blitt så dårlig. Og det var så trongt om plassen at berre ein mann om gangen kunne koma med. Ved avløysing måtte rormannen først løyse av seg surringana, før neste man kunne kome ned.

I denne kritiske stunden kom en veldig sjø innover båten. Både Elgenes og Hoel var veltrente svømmere, forteller Ulstein, men et lite manøvreringsbart  seilfartøy i et opprørt hav gjorde redningsarbeidet umulig, tross mange forsøk. Flere ganger sto de klare til å huke tak i de to, men mislyktes. Til slutt fant de dem ikke igjen. De tre returnerte til Norge, og selv om de hadde blitt etterlyst, hadde de en dekkhistorie som holdt.. På veien tilbake var de opptatt av det Asbjørn Elgenes hadde fortalt like før han ble skyllet over bord. Nå hadde tvillingbrødrene fått samme grav.

En fortsettelse..

Men historien har en fortsettelse. I det området Elgenes og Hole hadde falt i sjøen, var et norsk skip blitt torpedert like i forveien. En del av mannskapet hadde kommet seg om bord på en redningsflåte som drev av sted i et forrykende uvær, hvor den enkelte hadde nok med å klamre seg fast. Det er skipperen på den torpederte båten som er kilden til historien, han var blant dem på flåten. Etter krigens slutt oppsøkte han Elgesen senior og fortalte historien.

«Sjøane skylde ustanseleg inn over flåten, og dei hadde alle nok med å klamre seg fast. Då det grydde av dag, vart ein ung, ukjend mann skyld inn på redningsflåten! Han var svært medteken, men fekk forklart at han nyleg var blitt skyld over bord saman med ein kamerat frå ein seglbåt, då dei skulle byte plass i cockbiten.

Guten var så sliten at han knapt kunne halde seg fast på flåten. Veret var framleis hardt, og ut på dagen kom ein brottsjø som velta flåten, så alle vart skylde på havet. Ein etter ein kom seg oppat på flåten, utanom Asbjørn, som låg og heldt seg fast, han hadde ikkje lenger krefter til å dra seg inn på flåten. Dei nye kameratane prøvde å berge han, men dei òg var utslitne, og makta det ikkje. Dei låg berre og holdt han fast, i ei vill von om at seglbåten skulle dukke fram or sjøroket. Til slutt bad han dei sleppe, og helse heim. Og då det var gått endå ei stund, greidde dei ikkje meir og måtte la han gå.

Og slik fann Asbjørn si grav der tvillingbroren hadde funne si. Seks månader seinere var den tredje broren, Kåre, på veg til England. Reisa byrja aust av Ålesund, men slutta i Trandumskogen, framføre tyske gevær.

Etterskrift 1: Jeg har ingen fullstendig oversikt over (oversikts)bøker utgitt i dette hundreåret – med krigen/okkupasjonen som en av flere perioder. Men jeg har fått med meg at Spartacus forlag – 2010 har gitt ut «Årstall og holdepunkter i Norgeshistorien», skrevet av en velkjent okkupasjonsforsker. Også hos denne er englandsfarten unevnt. Flere av de opplysningene som grenser «opptil», stemmer ikke med det f.eks. Ulstein skriver. I «Årstall» står at over 200 personer var knyttet til den såkalte Stein-organisasjonen i Bergen (organiserte bl.a. fluktruter, se bind 2 hos Ulstein) som ble arrestert høsten 1941 og av dem døde 55. Det er ikke tallet hos Ulstein, der blir 10 mennesker dødsdømt og henrettet og 51 døde i fangenskap eller kort etter. (I denne opprullingen spilte Marino Nilsson en sentral rolle, Rinnan-agenten som seinere ble henrettet av «sine egne» for å ha «konspirert».) Telavåg nevnes, men knyttes ikke til englandsfarten.  Der ble «to tyskere drept,» heter det. Ingen helt alminnelige tyskere, takk! Den ene var gestaposjefen i Bergen, en omstendighet som er med på å forklare de sterke represaliene som tyskerne grep til. Tallet «621» er antall  nordmenn som døde i «motstandskamp, flukt, henrettelse osv.» Det kunne vært gjort «bedre»!  De henrettete fins i tallet 621, men bare Hansteen og Wickstrøm nevnes ved navn, skutt 2.oktober 1941, en dom og henrettelse knyttet til den såkalte «melkestreiken» i Oslo, i hvert fall uten direkte tilknytning til flukttrafikken. Nei, her kan det virke som «trenden» fra århundreskiftet følges opp.

«Tidslinjer» er en av de to mest brukte læreverk i historie på allmennfaglig studieretning på videregående. Jeg/min skole bruker den, og det er bare å si at noe spor av englandsfarten fins ikke. En professor i historie, som går for å være Skodvins fremste «elev», er blant redaktørene. Tiden er åpenbart kommet til at man går gjennom «alt» som er skrevet av norsk «oversiktshistorie» på alle nivåer og får slått fast når «englandsfarten» forsvinner. . Og gjøre seg noen tanker i den anledning.

Etterskrift 2. I denne artikkelen har jeg bare sett på bind 1 av Ulsteins tobindsverk – det som tar for seg Ålesund og «omland», landet mellom Aukra og Stadlandet og hvor du finner kjente steder som Borgund, Giske, Haram, Herøy, Ulstein, Vigra og mange flere. Bind 2 omhandler englandsflukten fra Stadlandet til Jæren – med Bergen som sentrum. I dette bindet finner vi også sørlendinger på flukt, noen med Sørlandet (Arendal/Kristiansand) som utgangspunkt, andre har Vestlandet som siste stopp på norsk jord. Noen kom fram, noen ikke. Noen ble skutt av tyskerne, noen flere ble sendt i fangenskap i Tyskland – og noen fant sin grav under overfarten, f.eks. to unge gutter fra Arendal, som dro fra Utsira i en liten båt, og etter det forsvinner alle spor.

Ser vi på englandsfarten totalt, sier Ulstein, kom totalt 3 300 mennesker om bord på drøyt 300 fartøy over Nordsjøen under okkupasjonen. Under halvparten av disse kom fra Ålesundskanten – og på færre enn 100 båter. Et langt mindre antall kom til England fra Sverige – og noen få kom etter å ha reist «verden rundt». Ulstein forteller at i tillegg til de 3 300 kom ca 350 som ble hentet til Shetland/England av krigsfartøy (Shetlandsgjengen hører hjemme i denne sammenhengen), de fleste etter at den egentlige englandsfarten hadde tatt slutt. De aller, aller fleste av dem som reiste over fant sin plass i væpnete styrker eller om bord på norske skip. «Englandsfarten» til Ragnar Ulstein forteller om hva de måtte gjennom før de kunne gjøre sin innsats i alliert tjeneste. Og en bok om dem som ikke kom så langt. Alt forgjeves – for dagens historikere..

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum