"anti-kjappkjapp"

På tokt i arendalspressen

Fredag 2. September 2011 · Andreas Raaum · Samfunn

T T T
print denne siden

Det er trolig ikke så mange som vet det, men jeg er faktisk initiativtaker (idémaker) til Arendals Tidende og med avgjørende støtte fra arendalspatrioten Nils H. Thommesen ble avisa en realitet. Jeg “forsvant” tidlig, og jeg skulle tro at listen over tidligere medarbeidere i avisa (for lengst) har passert tjue. Jeg er fortsatt aksjonær, men det er lenge siden jeg sist var på en generalforsamling. Ikke abonnerer jeg på avisa heller. Jeg leser den på biblioteket og fra tid til annen kjøper jeg den i løssalg.

I Agderposten leste jeg for en tid siden en artikkel om den økonomiske stoda i Arendals Tidende – basert på et intervju med styreleder i avisa, Endre Hoflandsdal. Ifølge ham måtte den økonomiske situasjon bli bedre i løpet av kort tid for at avisa skulle kunne leve videre. “Situasjonen må snus innen ett til to år,” uttalte Hoflandsdal til Agderposten.

En hovedoppgave, stadig i følge styreleder, blir å få flere aksjonærer gjennom emisjon (hvilket må bety å lete opp “idealister”). Dessuten hadde styret besluttet å slanke redaksjonen, Camilla Glad Mitic og Bente Harstad måtte gå. Ifølge redaktør Nils P. Vigerstøl sluttet imidlertid de to “frivillig”, hvilket i så fall innebærer at  de to mistet mulighetene til å føre arbeidsrettssak for ulovlig oppsigelse. Jeg skal ikke dvele mer ved omstendighetene rundt oppsigelsen, bare konstatere at de to – så vidt jeg har fått med meg – ikke har fått redaktørens takk “for lang og tro tjeneste” i avias spalter. Det hadde de fortjent, spesielt Camilla som jeg lærte å kjenne i avisas første periode.

Ifølge Hoflandsdal betød “slankingen” en årlig besparelse på 900.000, egentlig bare 700.000 fordi 200.000 ble satt av til innkjøp av redaksjonell hjelp. Morten Kraft, tidligere sjef i Sparebanken Sør, har åpenbart fått tilgang til de 200.000, hvis han da ikke er “idealist” og jobber for “knapper og glansbilder”. Han er avisas nye profil, og så får en bare håpe at han blir tatt bedre vare på enn Børre Johnsen i sin tid ble.

I øyeblikket ser det ut til at avisa har to journalister i fast stilling: Eyvind Øyraas og Marianne Liltlekalsøy. Hva slags arbeidsavtaler og lønnsbetingelser de to har vet jeg selvfølgelig ikke, men målt etter produksjon kan det ikke være rare greiene. En Hilde Gunde, oppført under “abonnement/administrasjon, har åpenbart artikkelskriving som del av jobben, hvis hun da ikke er aktuell i dansen rundt de 200 000.

Jeg er i tvil om Arendals Tidende har noen framtid. Sånn jeg ser det, har det skjedd en nivåsenkning på journalistsiden som lover dårlig. At redaktør Vigerstøl(56) for tiden jobber ræva av seg, produserer artikler i et antall som aldri før, kan neppe vare særlig lenge.

Jeg synes det er flere “faretruende” røyksignaler som stiger opp fra redaktørens arbeidssituasjon. Det er i hvert fall oppsiktsvekkende når Nils P Vigerstøl erklærer seg for “beæret” over å få stå som kandidat til menighetsrådet ved valget 12. september (se se menighetsbladet for Trefoldighet menighet, n2.2/2011). Det blir mer i samme leia når han oppfordrer til sindighet og saklighet i den politiske debatt i kjølvannet etter 22.juli – forfattet på nynorsk! Er det slik at når noe blir alvorlig “nok”, må man ty til gamle, gode Ivar Aasen? Men bare da. I en riksmålsavis.

Et – foreløpig – høydepunkt i pinligheter er hans artikkel om Sørlandet og Valebrokk. Ja, kan det bli pinligere? Overskriften er: FANTASTISKE KÅRE VALEBROKK. Og ingressen så slik ut: Kåre Valebrok er og blir et unikum som foredragsholder. I regi av Sparebanken Sør trollbandt han arendalitter fra dekket på fullriggeren “Sørlandet” ved Tollbodkaien mandag kveld. Jeg nøyer meg med et utdrag fra brødteksten: På sin mesterlige måte med nesten ubegripelig detaljkunnskap om lokalhistorien fra så vel Arendal som resten av Sørlandet, usminket og uten historikernes omgåelse eller pynting på kingigheter, drar Valebrok til med sannheter og logiske konklusjoner, alt ispedd ironi og spissformuleringer som åpnet for nye tanker hos tilhørerne.

Hva i all verden kan ha fått en åpenbart stresset redaktør til å skrive slikt? Kan en “baktanke” ha surret rundt?  Kraft er avisa nye medarbeider, Kraft er tidligere direktør i Sparebanken Sør, Sparebanken Sør sto bak arrangementet, Arendals Tidende mangler kapital. Kan det være en sammenheng? Jeg sier ikke at det er en sammenheng. Jeg sier bare at for noen kan det kanskje virke slik? Uansett. Mitt poeng er at han trolig må være “stressa” for å nå slik høyder i panegyrisk personomtale (og da unnlater jeg å komme med kommentarer rundt hans “kingigheter”, det er jo det rene visvas).

Jeg har et greit forhold til redaksjonen i Agderposten. Det betyr selvfølgelig ikke at avisa er “fredet” på denne nettsiden. Nei, da. Redaksjonelt gjøres det ting jeg  “gremmes” over, og noen ganger kommer det et lite pip som innlegg. Det nedenfor skriver jeg bare her..

Jeg synes lite om avisas holdning i “Frolandssaken”. Moralsk støtte til redaktøren av avisa er greit, men det må mer til. Hva med litt research? Hvorfor ikke selvstendig undersøke den saken som styrelederen i Frolandsavisa kastet i  papirkurven? I hvert fall for en tid siden var “halve” staben i Agderposten fra Froland, og gode muligheter for å finne fram i de frolandske skoger burde det være okke som. Jeg kan ikke se noen grunn til at ikke Agderposten – i sitt eget nedslagsområde – skulle leite fram en person med ekstreme meninger og servere både dem og personen for sine lesere. Og åpne for debatt! Det mener nå jeg. Og ikke blir jeg kvitt navnet “Lyngroth”.. Er det noen “forbindelse” her som stopper “den frie pressen”? “Eg berre spyr,” som nynorsklæreren min lærte meg.

Så en litt eldre sak, og litt mindre alvorlig, kanskje. På risørkanten var det strid mellom grunneier og hytteeiere om adgang til båtplass. Det ble rettssak og Agderposten skrev om den, første artikkel etter at rettsforhandlingene var avsluttet, andre og siste etter at dommen forelå, ganske lenge etter at dommen forelå, trolig fordi journalisten hadde ferie. Den første artikkelen var oppslagsartikkel – sto altså på første side.

Jeg festet meg ved følgende: saksøker var navngitt, saksøkers advokat var navngitt, saksøktes advokat var navngitt, men saksøkte selv var navnløs, ble presentert som “bonde”. Det var tydelig i den første artikkelen at “bonden” var urimelig, selvfølgelig slik alle bønder er, gjerrige og jævlige. Her ble det spilt på urimelige, folkelige fordommer, slik jeg ser det. “Bonden”. Betegnelsen på en “vriompeis”. “En taper” -alt i utgangspunktet. På forespørsel spurte jeg om saksøktes navn. En vennlig redaktør fortalte meg at avisa vurderte offentliggjørelse av personers navn fra sak til sak, og at i dette tilfelle ble vedkommende anonymisert – “bonde”, “rørlegger”, “lærer”…you name it.

Nå kom jeg på “krigsstien”. Rett opp i Tingretten og ba om utskrift av dommen, den forelå “i de dager”. Neste dag fikk jeg den, en trykksak på 14 maskinskrevne A-4 sider. Der sto “alt” – og nederst på forsiden “Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse.” Der sto da selvfølgelig bondens navn, bonden viste seg å være en dame i 50 –årene, som eide et (svært) lite bruk med bo- og drivplikt (det siste ivaretatt av noen sauer). Hennes tidligere mann bodde et annet sted i fylket. Etter finlesing av dommen var det å sette seg i bilen, dra til Risør, finne folk og stille spørsmål, - fikk svar og dro dit hvor “bonden” holdt til, hun var ikke hjemme, men stedet ble “besiktiget” I kladd har jeg en laang artikkel om hele denne saken, etter min mening kanskje noe skjevt framstilt i Agderposten? og som har heller ikke fulgt opp med vesentlige spørsmål. Det virker nemlig umiddelbart forbausende/problematisk om advokaten hennes virkelig hadde tro på at saken kunne vinnes. Ca 200.000 kostet den en uformuende person med liten inntekt, hvorav drøye halvparten måtte betales til motparten innen to uker fra dommen ble forkynt. Det er nå drøye 2 måneder siden.

Begge disse sakene – “Froland” og “Risør” forteller kanskje om en presse som har litt for mange bånd på seg og rundt seg når det gjelder research? Eg berre spyr.

I skrivende øyeblikk får jeg en ny sak “på bordet”. Oppslaget i Agderposten 31.august er en våpenkopi som førte til politiaksjon – i Saltrød. 10 politibetjenter i “verneutstyr” (det betyr åpenbart at de var bevæpnet) etter å ha fått melding om at en (navngitt) person var sett med et automatvåpen, som viste seg å være en kopi av et våpen. Nå, ja. Avisas to utsendte kunne fortelle at “vedkommende” ønsket ikke å stå fram med fullt navn. Ikke desto mindre ble personen fotografert, riktignok med ansiktet vendt bort fra kamera, men eller i full størrelse, lyst hår og det hele. Mens et navn neppe hadde gitt full identifikasjon til de fleste i Saltrød og nærområder, kan bildet ha stor spredningseffekt. Å! Var det han? Ja, han har jeg jo sett mange ganger.

Kort: Her er “dobbeltmoral” ute og går. Vedkommende ønsker ikke…Up yours! Ha i pose og sekk, heter det på norsk.

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum