"anti-kjappkjapp"

Noe av det mest... (8)

Fredag 4. November 2011 · Andreas Raaum · Noe av det mest...

T T T
print denne siden

Noe av det mest…
givende, fantasifulle, interessante, innsiktsfulle, fantastiske, fascinerende, uselviske, pirrende, tankevekkende, tolerante, kontroversielle, oppofrende, heroiske, lærerike, motiverende, positive, rørende, stimulerende, utfordrende, idiotiske, sjofle, kule, negative, feilslåtte, amoralske, intolerante…
jeg har lest i det siste

(adekvate adjektiv får leseren selv finne fram)

Det var bare et tidsspørsmål når jeg ville sprenge rammen for «det mest…» Det skjer i denne utgaven. Tre – ikke bare én artikkel. Og for å understreke min oppfatning av Aftenposten som landets «beste» avis, er alle tre hentet fra «tanta i Akersgaten», som for øvrig for lengst har flyttet nærmere vannkanten. Jeg starter med «Lattterlege kommunar» av Are Kalvø (Aftenposten 24.sept.), «forfatter og humorist»:

Haha ha. Det er mykje rart i kommune-Norge. Eg ler og eg ler. Alle veit jo at det er mykje rart i kommune-Norge. Ikkje minst i tida etter eit val, når det skal forhandlast om posisjonar og verv. Då skjer det så mykje rart at det berre er å lene seg tilbake, klaske seg på låra og le. Og le og le. Og le.

Dei siste dagane har vi mellom anna høyrt om Stjørdal kommune i Nord-Trøndelag. Der fekk AP 43,5 prosent av stemmene, gjekk fram med over 10 prosentpoeng og er to og ein halv gong så store som dei neststørste partia. Senterpartiet gjekk tilbake med 7,4 prosentpoeng. Kven fekk ordføraren? Senterpartiet. Ha ha!

Eller kva med denne? I Odda stemte 11,5 prosent på ytre-venstre-partiet Raudt, som så gjekk stad og støtta Høgre sin ordførerkandidat. Ha ha ha!!

I Hamar har Venstre vore delt i ordførarforhandlingane. Det er godt gjort når du berre har fire prosents oppslutning Det er likesom ikkje måte på!

Og i Sandnes blei Høgre klart største parti med 30 prosent av stemmene, ein framgang på 7,3 prosentpoeng. Derfor mista dei naturligvis ordføraren. Ordførarvervet blir overtatt av ein mann frå det tredje største partiet AP, som gjekk litt tilbake i valet Som om ikkje dette var nok, så heiter den nye ordføraren Wirak. Der er sant! Eg ler og eg ler.

Men dette er ikkje alt. På ingen måte: I Lurven kommune gjekk Høgre fram med nesten førti prosentpoeng og har no ei oppslutning på 83 prosent. Ap gjekk litt tilbake og har no 16,3%. Ordførarvervet gikk til KrF.

I Lørten kommune har alle partia blitt samde om å spørje ordføraren i nabokommunen Lurven om ho har lyst til å styre begge kommunane, sidan det ikkje er nokon i Lørten som har særleg lyst.

I Berven kommune har Demokratane og Raudt inngått ein intensjonsavtale om å stemme mot alt dei neste fire åra, i protest mot at nesten ingen stemte på dei i valet. Dette får neppe store konsekvensar, sidan dei to partia gjorde det såpass dårlig i valet at ingen av dei kom inn i kommunestyret. Ha ha ha ha!

I Bervøy kommune har Venstre fått både ordføraren og varaordføraren, som plaster på såret eter eit veldig dårleg val. Den avtroppande ordføraren, som representerte det åtte gonger så store Arbeiderpartiet, stadfester at det var rein medynk som gjorde at venstra fekk toppverva: Vi hadde vondt av dei. Ein gong var Venstre eit parti å rekne med i kommunen vår, men no er det nesten ingen som stemmer på dei. Alle partia var samde om at vi måtte gjere noko for å muntre dei opp. FrP foreslo først ein blomsterbukett. Men då KrF foreslo at Venstre skulle få ordføraren, vart det ståande applaus. Og ein viss lettelse, det skal innrømmast. Vi andre har jo prøvd å vere ordførarar og veit kor kjedelig det er. Det kostar oss så lite å gi sjefsjobben til Venstres toppkandidat. Og så er det jo artig at han heiter Wirrwarr.

I Lefsen kommune har det største partiet FrP bytta bort ordførarvervet mot leiarvervet i helsekomiteen og gratisbillettar til alle heimekampane i fotball.

I Slefsen kommune har ordføraren bytta bort kua og fått fela igjen. Opposisjonen reagerer kraftig på dette, og fryktar at ordføraren vil dra fram fela og begynne å spele under kommunestyremøta igjen, slik han gjorde det heile tida i perioden 2003-2007, før han etter tungt tverrpolitisk press butta bort fela og fekk denne kua.-Dei fire åra frå 2003 til 2007 var eit samanhengande felehelvete, seier  opposisjonsleiaren. –Då har det tross alt vore lettare å akseptere at ordføraren har hatt med seg ei ku på alle kommunestyremøta dei siste fire åra. Det er ogsårart, men det e i alle fall betre enn den evinnelege felegnikkinga. Opposisjonsleiaren seier han gjerne ville støtte ein annan ordførarkandidat, om det ikkje var at partiet til ordføraren har nesten åtti prosent av stemmene. –Personleg forstår eg ikkje at folk kan stemme på ein felespelar som heiter Wasekopp. Ha ha ha.

Og dette er heller ikkje alt. Absolutt ikkje. Berre høyr: I Norge sitt to av dei minste parti regjering, til tross for at det eine er i ferd med å forsvinne, og ser det som heilt nødvendig at den nye leiaren tek avstand frå ideologien som partiet bygger på. Og før denne regjeringa tok over, var Norge styrt av berre små parti.

Og det er heller ikkje alt! Det er liksom ikkje måte på. Høyr her: At dei to største partia skal samarbeide, det er tydelegvis heilt utenkeleg. Ja, det er mykje rart.

Over til tirsdag 25. oktober. På debattsiden stiller forfatterne Karsten Alnæs, Anne Oterholm og Thorvald Steen med «Maktens ansikt» som har denne «vimpelen»: Justismord. Livstidsdommen mot Fredrik Torgersen er et slikt «potensielt justismord», som PST-sjef Janne Kristiansen har latt ligge:

Arne Jensen, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening, retter i sin kronikk 17.oktober en bredside mot PST-sjef Janne Kristiansens iherdige motstand mot at pressen skal få fullt innsyn i Treholt-saken. Kristiansen argumenterer med at «tilliten til domstolene» ville komme i fare hvis man skal «åpne for at straffesaker skulle prøves i mediene.» På denne bakgrunn spør Jensen: «Mener PST (les Janne Kristiansen) at man (pressen)…av hensyn til «tilliten til domstolene» skulle latt disse (justismordene på Per Liland og Fritz Moen) og andre potensielle justismord ligge?»

Livstidsdommen som Fredrik Torgersen fikk i 1958 er et slikt «potensielt justismord», som Janne Jensen har latt ligge. I egenskap av leder av Gjenopptakelseskommisjonen avslo hun kravet om gjenopptagelse i 2006. Da advokat Jan Tennøe leste begrunnelsen ble han så forferdet at han skrev følgende i Juristkontakt, under tittelen «Et overlagt justismord»: -Uten i det hele tatt å vurdere hvilken betydning feilene fra 1958 har og om dommen er riktig, er hans begjæring avslått. Rettsfornektelsen er så grov som overhodet tenkelig fordi den gjelder noe så viktig som justismord/beskyldning om drap gjennom et helt liv.

Da Torgersen forberedte en ny begjæring, nektet hun Torgersen å få vite hvilke medlemmer i kommisjonen som hadde deltatt på i alt 23 møter hvor Torgersen-saken hadde vært behandlet. Hva lederen i Rettsmedisinsk kommisjon hadde sagt i et lydbåndopptatt møte med kommisjonen, fikk han heller ikke vite.

Parallellen til Treholt-saken er slående. Men ikke bare når det gjelder manglende åpenhet. Da Gjenopptakelseskommisjonen for annen gang avslo gjenopptagelse i 2010 (som er en blåkopi av 2006-avslaget) ble advokat Tennøe så provosert at han tilbød seg å være gratis prosessfullmektig for Torgersen i sivil rettssak mot kommisjonen.

Jensen skriver at Kristiansens forsøk på å hindre pressens innsyn i Treholt-saken er «fullstendig dominert av prosessuelle og formelle betraktninger.» Også på dette punktet er Treholt-saken og Torgersen-saken like: Kommisjonen svarer svarer med en endeløs rekke av prosessuelle og formelle innvendinger som munner ut i en konklusjon om at søksmålet må avvises fordi domstolene ikke kan overprøve kommisjonens grove feil. Tennøe innleder sitt svar slik (28.september): -Med en viss resignasjon konstaterer jeg ta man heller ikke ved denne korsvei møter en konstruktiv holdning til betydningen av de feil som Torgersen har blitt utsatt for…. Jeg kan bare stille meg undrende til at det jer erfarer, nemlig at det ser ut til at det ikke er grenser for hvor graverende feil mine motparter mener at det er berettiget å overse i tilfellet Torgersen.

Vi spør: Hvor lenge kan justisministeren leve med en gjenopptakelseskommisjon som bruker store ressurser på å hindre at Torgersen får sin sak gjenopptatt?

Jeg er kommet til tredje og siste artikkel i en avis som blir bare bedre og bedre (eller er det dagbladet/VG som blir bare dårligere?). Forfatter (og religionshistoriker) er Hanne Nabintu Herland. Stikkord for artikkelen er Libya hvor Herland argumenterer for at i den grad Gadafi var en tyrann, så ble han fjernet av en verre tyrann – NATO. «Tyrann fjernet tyrann» er tittelen – på debattsiden i Aftenposten 27.oktober:

NATOs krigføring og bidrag til folkemordet i Libya er et av vår tids verste eksempler på Vestens overgrep. I en rettferdig verden ville de politisk ansvarlige bli stilt for domstolen i Haag for forbrytelser mot menneskeheten. For NATO har i vår levetid gått fra være en transatlantisk forsvarsallianse til en maktpolitisk angrepsallianse mot svake stater der Vestens interesser er truet.

Samuel Huntington påpekte i The clash of civilizations? At fremtidens konflikter vil gå langs kulturelle skillelinjer fordi sivilisasjonene ikke forstår hverandre. NATOs krig i Libya kan ses på som et eksempel på dette. Huntington sier at vestlige lands dominans i FNs sikkerhetsråd har gjort at FN lenge har fungert som tjener for vestlige interesser, mens det dobbeltmoralsk presenteres som om det handler om verdenssamfunnets beste, demokrati og beskyttelse av sivile.

Man har skaffet seg legitimitet i FN basert på forskutterte bevis, misbrukt flyforbudsmandatet til å bombe Libya sønder og sammen, bidratt til massemord på sivile, blandet seg inn i indre anliggende ved ensidig å støtte den ene part, samt brutt internasjonale regler for håndtering av krigsfanger. Og dette er demokratiets og menneskerettighetenes forkjempere? Hilary Clintons latter da hun hørte om Muammar Gadafis brutale død var talende. At Nobels fredspris gikk til president Barack Obama, som har gitt USAs klarsignal til dette, fremstår som et betydelig feilgrep.

Huntington påpeker at i en global verden er tanken om at Vestens verdier er universelle potensielt meget farlig. Den gir en kunstig legitimitet til å destabilisere nasjoner, bidra til krig og borgerkrig, noe som på sikt kan føre til Vestens eget fall. Vesten har råderett i sin egen kultursfære, men ikke på andres territorium..

Alle er enige om at Gadafi har begått overgrep, men han var også en sekulær modernisator. Libya var før den humanitære bombingen Afrikas rikeste land med høyere levestandard enn Italia og Australia, gratis skole, helsevesen og rett til studiestipend i utlandet for menn og kvinne, samt stønad på 50 000 dollar ved familieetablering. 82 % kan lese og skrive. Sosialisten Gadafi har latt oljerikdommen kommet befolkningen til gode. Statlige utenlandsfond skulle sikre fremtiden mens man de siste årene har tilpasset seg Vesten.

Den brutale lynsjingen av Gadafi og sønnen Muatassim har ifølge CNN gitt Gadafi martyrstatus i afrikanske og muslimske land, der man nå knapt våger å si et ord, tatt i betraktning den brutalitet Vesten har vist vil ramme dem som sier imot.

I den grad Gadafi var en tyrann, ble tyrannen fjernet av en enda verre tyrann. Med Vestens nåværende aggresjonsstrategi, bør man i ærlighetens navn fjerne slagordene om fred i Midtøsten. Libya-krigen kan lett medføre betydelig militær opprustning i land som ikke tilhører den vestlige allianse, et sterkt voksende hat i fattige land mot neokolonialismen og en demokratisk innføring av militant islamisme i regionen som samlet øker krigs –og terrorfaren betydelig i årene som kommer. Det kan vi takke oss selv for, avslutter Nabintu Herland.

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum