"anti-kjappkjapp"

Noe av det mest... (5)

Fredag 4. Mars 2011 · Andreas Raaum · Noe av det mest...

T T T
print denne siden

Noe av det mest…
givende, fantasifulle, interessante, innsiktsfulle, fantastiske, fascinerende, uselviske, pirrende, tankevekkende, tolerante, kontroversielle, oppofrende, heroiske, lærerike, motiverende, positive, rørende, stimulerende, utfordrende, idiotiske, sjofle, kule, negative, feilslåtte, amoralske, intolerante…
jeg har lest i det siste

(adekvate adjektiv får leseren selv finne fram)

Denne spalten er virkelig vanskelig å handtere. Jeg kunne fylle den med stoff hver dag - og nå er altså utfordringen hver annen måned. Det bare går ikke, valget blir temmelig tilfeldig. Denne gang er turen kommet til Morgenbladet og en artikkel av Roar Langslet, tidligere kulturminister for Høyre, her aktuell som ”konvertitt”. Langslet er kanskje den mest profilerte i norsk katolsk miljø. Han skriver:

Professor Ola Tjørhoms bekymring over utviklingen i Den katolske kirke (Morgenbladet 11.februar) gir grunn til ettertanke. Eller som biskop Eidsvig sier (men med mer generell adresse): ”Det ville være dumt å ikke ta det alvorlig.

Også for meg ble Johannes XXIIIs karismatiske personlighet, og den vårløsning som kom med 2.Vatikankonsil, en avgjørende erfaring, som drev meg til omsider å bli katolikk. Det har jeg aldri angret. Men også jeg er - som Tjørhom - urolig for at den kirkepolitiske pendelen siden har svingt ganske langt til høyre, og at konsilet er kommet i skyggen.

På den annen side: Det er opplagt betydelig større rom for indrekirkelig debatt i dag enn det var før konsilet. Kirkens eldgamle evne til å finne balansen mellom ytterligheter, både mot høyre og mot venstre, er intakt. Men det kan ta tid. Og vi bør huske at tålmodighet er en kristen dyd.

Men det er Kari Børresen, langt mer kritisk enn Tjørhom, som peker på det viktigste poenget, når hun skjelner mellom det hun kaller ”Vatikan-katolisisme”, og ”Kirken som de helliges samfunn” - den ”kommer selvsagt uansett til å bestå.”

I et land som er i siget mot full avkristning, og hvor bevisstheten om Kirkens egenart var svak lenge før den prosessen skjøt fart, er det vanskelig å gjøre dette forstått: Kirken er ikke en religiøs interesseorganisasjon der man melder seg ut og inn i takt med ens reaksjoner på det ledelsen til enhver tid sier og gjør. Den er heller ikke det altomfavnende, statsgaranterte Riksreligionsverket, som bør holde seg til det til enhver tid politisk korrekte.

Kirken er i sitt dypeste vesen et universelt, usynlig samfunn av alle ”de hellige”, det vil si alle døpte, levende og døde i utallige generasjoner - et samfunn som Kristus innstiftet og gjorde til sitt ”mystiske legeme”, der han er hodet og vi lemmene, næret av ord og Sakramenter. Slik utlegges det i skriften. Men det hører nok ikke lenger til den sikre ”barnelærdom” i Norge.

Ganske visst fremtrer Kirken også som en meget synlig institusjon, med sitt hierarki og sine ”medlemmer”. I den tusenårige historie vi kan overskue, er Kirken den eneste institusjonen som har overlevd. Alt menneskeverk forgår, men Kirken består - fordi den lever og får kraft i en annen dimensjon, som ”de helliges samfunn.”

Det er ut fra en slik kirkeforståelse at katolske kristne kan tillate seg å skjelne mellom det som tross alt er overflate, og det som er vesentlig. Dekan Trygve Wyllers flåsete kommentarer bidrar ufrivillig til å forklare at så mange - også noen med bakgrunn fra det opplæringsmiljø han er ansatt i - har søkt sin kirkeforankring i Den katolske kirke. Wyller ser det åpenbart som utslag av umodne svermerier, av nyfikenhet for eksotiske ”tilbud på livssynsmarkedet”. Han har en nedlatende holdning til slike avvik, og mener å vite at ”flertallet av norske konvertitter ikke bryr seg om teologiske spørsmål”. Hvor vet han det fra? Er det bare synsing?

Alle som melder seg med et ønske om å bli opptatt i Den katolske kirke, må gjennom grundig undervisning. Hvis det viser seg at ønsket bare var motivert av flyktige stemninger og svermerier, blir det avslått. Det er en læreprosess som stiller krav og byr på motstand, og slik skal det være, ikke minst i et land der kunnskap om kristen tro ikke lenger er en selvsagt del av allmennutdannelsen.

Min påstand er at der lærer norske konvertitt-emner adskillig mer om teologiske spørsmål enn de noensinne har lært i det norske skoleverket, eller i sine inntrykk av den kristne forkynnelse som er den gjengse i dagens Norge.

(Lars Roar Langslett, Morgenbladet 25.februar-03.mars)
PS! Slik jeg - AR - ser det, er Morgenbladet uunværlig for dem som interesserer seg for norsk kultur og politikk.

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum