"anti-kjappkjapp"

Noe av det mest... (3)

Fredag 5. November 2010 · Andreas Raaum · Noe av det mest...

T T T
print denne siden

Noe av det mest…
givende, fantasifulle, interessante, innsiktsfulle, fantastiske, fascinerende, uselviske, pirrende, tankevekkende, tolerante, kontroversielle, oppofrende, heroiske, lærerike, motiverende, positive, rørende, stimulerende, utfordrende, idiotiske, sjofle, kule, negative, feilslåtte, amoralske, intolerante…
jeg har lest i det siste

(adekvate adjektiv får leseren selv finne fram)

Noe av det mest... (del 3)

Noen ganger er valget lett. Dagbladets Bernt Jakob Oksnes (37) fikk Den store journalistprisen 2010 for artikkelen ”Den Usynlige”. En ukjent mann døde på gata i Oslo. Politiet fant ingen pårørende, ble begravet på kommunens regning, ingen kom i begravelsen hans. Magasinets Bernt Jakob Oksnes, opprinnelig fra Ålesund, tok saken, og arbeidet fram et mesterstykke, den ”usynlige” fikk en identitet. En slags. Jon Magnus i VG finner ”en sterk, rørende historie, uhyre velskrevet, eksellent jobbet fram. Jeg gledet meg over hvert ord, og misunte deg sterkt resultatet. Og jeg må nok innrømme at jeg felte noen tårer underveis.”  ”Noen” blir for svakt for mitt vedkommende. Vær så god! Verken plass eller lovverk tillater meg å gi teksten in extenso, derfor en vri – i all ærbødighet.

Klokka er noen sekunder over 14 torsdag 5. oktober 2009. Han har nettopp syklet over brua i Bentsebrugata i hovedstaden, stiger av og segner om.
Syklisten er livløs. En mann i 50-åra ringer 112. Flere forbipasserende iler til. En kvinnelig lege starter livredning

Det er håpløst. Mannen er død. Han fraktes i ambulanse til Ullevål sykehus. Der må de bare konstatere at det er intet funn i mannens lommer som forteller hvem han er.  Man venter noen dager i håp om at noen skal melde ham savnet.
Det går enda en dag. Og en dag til. Ingen savnetmeldinger.På det store sykehuset blir han liggende, gjemt på et rom. Den døde kroppen, tildekket.

Politiet fant et nøkkelknippe i mannens lomme, triovingnøkler, og politiarbeid resulterer i at man finner manens bopel, Nordkappgata 30, 1.etasje. Det er en kommunal bygård, og en polititjenestemann låser seg inn.
Det er et trist syn som møter ham, et kaos, men han sier til seg selv: ”bare utfør oppdraget; finn ut hvem denne mannen er!” I skuffer, i skap, søker han, i lang tid. Til sist: ”Jan Erik Fosshaug” står det på et brev.

Et politiarkiv forteller at denne Fosshaug ikke hadde gjenlevende slektninger og at han var enebarn. Det betød at han måtte begraves på Oslo kommunes regning. Fosshaug blir en av ca 70 mennesker som hvert år belastes kommunekassa.. Begravelsesdag ble fastsatt, annonse rykket inn – ”på vegne av venner”
-Alle har vi en venn. Ingen er mutters alene, forklarer Margareth Eckbo i Oslo gravferdsetat oss.

Men i begravelsen kom ingen venn. Prest var der, organist også, noen korister som kommunen har hyret, to fra begravelsesbyrået – og Bernt Jakob Oksnes i følge med dagbladets fotograf, Lars Myhren Holand.  Prestens minneord ble ikke mange. Man visste jo så lite, faktisk ingenting. Seinere – etter nok en salme – har soknepresten, Dag Iversen het han, noen tanker han gjerne ville dele med de tilstedeværende. Det ble noen ord om oppfyllelse av en avtale mellom nåværende og tidligere slekter om ikke å glemme dem.
Jeg oppfyller en form for avtale ved å erindre og fortelle. Ingen levde forgjeves. Selv om de ble begravd i anonymitet, hånet som en ubetydelighet. Den levende erindring forhindrer at glemselens slør kaster seg over dem som døde for tidlig. Det er endelig forløsning i Guds erindring av oss alle. Der erindres vi evig. Ikke det minste går til grunne. Amen.
Så er seremonien over. Kisten senkes i jorda. Uten venner til stede, men ikke helt upåaktet.

Tre dager seinere bærer det til Alfaset krematorium.
På 72 minutter er det over. I en industriell boks av stål ligger et liv i aske. –Vi kjenner ikke historiene deres. Det er kanskje likegreit, sier krematoriemannen stille. –Men vår mann var nok en kraftig kar. Jeg kan kjenne det av vekta på urnen, sier han.

Nå starter jakten for alvor! Oksnes får kontakt med en som bor i samme oppgang som Fosshaug. Visste han om noen var død der i gården i det siste? -Nei. Ordet ”sykkel” får det til å demre. Jo, i første etasje bodde det en som hadde sykkel, og som syklet mye, en innesluttet type som ville greie seg sjøl. I hvert fall ville han ikke ha hjelp til å få inn sykkelen, som han alltid hadde inne i leiligheten.
Han syklet bare. Hvor han havna vet jeg ikke. Det var vel ingen som brydde seg om det heller. Det er vel en skjebne. Prisen for å leve lenge, for å sitte igjen til slutt, det er ensomheten. Men du, nå skal jeg se på en tennismatch på TV. Ha det.

Prisen for å ”leve lenge”? 63 ble Fosshaug.  Oksnes kaster seg rundt. Er overalt på leit etter opplysninger, telefon på telefon tas, han letter fortvilet. Kanskje var det da, en ettermiddag på sofaen i Dagbladet at han lurte på om han hadde tatt seg vann over hodet?
Var det aldri noen som så ham sykle ned Torshovgatene en vinterkveld, eller om sommeren i den fineste T-skjorten han hadde? Var det aldri noen som la merke til ham der han tråklet Sandakerveien, opp Åsengata, inn Lammers gate, inn til høyre der, ved blomsterhandelen? Møtte han aldri noens blikk, fantes det ikke en sjel  som en tirsdag i fjor en gang sa hei til ham på Jokerbutikken? Gråt han av sinne, eller smilte han noen gang inni seg. Kunne han smake på den søte lykkefølelsen en aprildag, og lengtet han, i sitt stille sinn, etter en omfavnelse? Hadde han noen drømmer igjen? Lå han hjemme og så i taket og ventet på at noen skulle komme?

Så en dag, i Oslo kommunes byarkiv i Maridalsveien, kom Oksnes over fødselsmeldingen hans. Personalet der er imøtekommende.
Skal vi se…guttebarn…født august 1946. Du har flaks. Hjertet banker idet mikrofilmen ruller over skjermen. 22. august. Rundt oss sitter andre og leter etter spor etter sin familie. Der! ”Oslo kommunale fødehjem, Avdeling Krohgstøtten. Et levende guttebarn født den 22.8 1946 klokka 10.40i Oslo. ”Er barnet født i eller utenfor ekteskap”” spør skjemaet. I ekteskap, svarer håndskriften. Vi leser videre. ”farens navn: Bellander Foshaug. Bygningsarbeider hos ingeniør Ragnar Iversen, født 20.11 1899, bosatt i Feddersens gate 5. Morens navn Ragnhild, hustru født 24.3.1907.”

Fødselsmeldingen blir skrittet på veien til Folketellingen 3.november 1947. Med skjelvende hender må Oksnes ha lett seg fram til ”Feddersens gate 5, 1.etage. Der bodde fem – ikke tre! Jan Erik var ikke enebarn, hadde to søstre, 13 og sju år gamle, halvsøstre riktignok, Bellander hadde vært gift før. Folketellingen ga ”alle” opplysninger, man kunne lese
at de har ikke varmtvannsbeholder, kjøleskap eller bad. Og leilighetens samlede gulvflate var 26 kvm. Husleien 24 kroner og 30 øre i måneden.

Folketellingen for 1954 viste at Fosshaugs hadde flyttet til Fjellgata 53. Søstrene bodde ikke lenger hjemme. De var blitt gift og fått nye navn. Bare en av de to levde seinsommeren 2009, adresse Bøler, den yngste av dem var nylig død, våren det året. Via folketellingen, men etter flere dagers arbeid, fant Oksnes at Jan Erik Fosshaug  var innskrevet ved Sofienberg skole, i 54/55. Fem av dem på klasselisten fra den gang ble sporet opp. En var i Sveits, og satt midt i et møte. Han husket ingenting. Det gjorde heller ikke han som satt med jobb opp etter ørene..
Du, jeg sitter med jobb opp etter øra. Men hva gjelder det? Jan Fredrik hvem? Aldri hørt navnet. Nesten så jeg tror at han er en som gikk der noen dager, før han forsvant igjen. Uff. Jeg har lest om sånne, som ikke har noen. Bare tanken på at ingen bryr seg om meg, gjør meg trist.

Hos én ble det snakk om et klassebilde. Han som hadde det, trodde det var en Jan Erik på bildet. Ja, var det ikke han i stripete genser, i annen rekke, nummer to fra høyre?
En lys smilende gutt. Men på klasselista var det 28 navn, var det ikke? Bare 25 på bildet. Kan Hauge ha forvekslet det med en annen? Etter en times analyse: Sporet er falskt, gutten er en annen.

Samme dagen som bildesporet forsvant, fikk Oksnes melding fra Byarkivet om at Jan Erik var flyttet til Sarsgaten skole. Nytt håp ble tent. Sarsgaten skole? Det  var jo skolen for ”bortgjemte og usynliggjorte”, de som hørte hjemme i de utviklingshemmedes historie..
”Sinkene”, som de lettere utviklingshemmede vanligvis ble kalt, ble plassert i egne klasser. I 1900 ble Sarsgaten og Ullevålsveien skoler opprettet for å huse disse klassene. Som en Bjørneboes Jonas gikk han der kanskje, den bleke gutten med de kalde hendene, henvist til hjelpeskolen populært kalt ”Iddioten”.

Tiden går. Bellander og Ragnhild ble skilt i 1967, da hadde Jan Erik passert de tjue. To år seinere dør Bellander, Ragnhild gifter på ny. Noe mer om det ekteskapet hører vi ikke, bare at mor og sønn bor i samme leilighet, på forskjellige steder på Torshov, til hun dør i 1992. Kort tid før det hadde hun fylt 85 år, Jan Erik gikk da i sitt førtisjette, en godt voksen mann som mistet den eneste han hadde.

Tiden var kommet til å kontakte Jan-Eriks halvsøster. Først nektet hun et hvert kjennskap. Så ville hun ikke ha kjent ham igjen om hun møtte han på gata, til slutt måtte hun fortelle sin historie, den 76 år gamle damen. Det ble scener fra barndommen.
Jeg vet selvfølgelig at jeg hadde en bror. Men jeg visste ikke at han var død. (..) Da han var liten passet jeg ham. Jeg var 12 år da han ble født. Jeg har vært mamma hele livet. Jeg har stelt min syke mann i 35 år. Samtidig har jeg jobbet hver dag fra jeg var 12 år. Jeg har gjort det samfunnet har forlangt av meg. Jeg vet også hvordan det er å få presten på døra. Sønnen min døde da han var ung.

Seinere ble søsteren med på Østre Gravlund, da urnen skulle settes i jorden. Presten spurte om ”noen” ville sette ned urnen, det ville hun og firte den ned i dypet.
Nå fikk jeg ikke sagt det jeg skulle si. Vi får ta det en annen gang, sier hun stille.(..) Jeg trillet ham. Hadde han med meg på skolen. Det er fælt at det skulle gå slik med Jan. Det er skammelig, ja skremmende at samfunnet ikke tar vare på de som faller. Men jeg tenker… man kan ikke ta seg av alle mennesker. Oslo er en stor by, selv om den er liten.

Da hadde hun kanskje glemt hva hun hadde fortalt Oksnes første gang de møttes, kanskje en måned eller to tidligere, skjønt ”forklaringen” hennes kunne kanskje holde til alle tider..
Jeg skal si som sant er. Han kom på døra, det må være 30 år siden. Det var en del surr og rot. Jeg hadde små barn, og var nok engstelig. Vi ville at barna skulle ha en onkel de var redd for. Derfor sa jeg: Jeg vil ikke se deg her på døra igjen.

Hadde Jan Erik virkelig ikke hatt venner, ingen han var fortrolig med – bortsett fra moren? Det spørsmålet opptok Oksnes. Selvfølgelig. Han lette i Fosshaugs nabolag – i og omkring Nordkappgata. Lenge med magert resultat. Så, en dag!
Fosshaug,ja …Jeg kjente ham godt. Han var over 60 år. Men 10 år i hodet. Som et barn.

60 år gamle Bernt Hagen ble en døråpner for Oksnes. Først etter begravelsen hadde han fått vite at Jan Erik Fosshaug var død.
Ellers hadde jeg selvfølgelig vært der.(..) Vi var meget gode venner, vi. Han virket så grei. Stillferdig. Ikke noe tull. Jeg tok ham for det han var. Det var forferdelig så de rakka ned på’n. Gutta som satt borte i parken og drakk, spurte om øl av han. De utnytta ham. Han var så snill, vet du. Ba de om en pil, fikk de en 100-lapp av ham. Han var svært ensom av og til. Han hadde ingen venner. Vel, han pleide å sykle til en kjøpmann, en vietnameser på Sagene. En periode drakk han også, for å få venner. Men han ble lei og dårlig. Og sluttet.

Hagen hadde en Volvo 740, årgang 1986. De to kjørte mye omkring – på Østlandet, på Sørlandet. Fosshaug var som lykkeligst på disse kjøreturene. Han var nervøs i trafikken, det var ikke så mye som skulle til.. Og lite sa han.
Han hadde vanskelig for å fortelle. Men da han begynte å stole på meg, kom alt. Han snakket mye om den stakkars faren som datt ned en trapp, ødela hodet og døde. Han kunne sitte og terpe på det en hel dag. Jan Erik var slik…”Unnskyld at jeg er til”. Han spurte aldri om noe. Jeg måtte hale ordene ut av ham.”

Som oftest brydde Jan Erik seg ikke om hvor de kjørte, bare de kjørte. Men en dag var han bestemt, ville til Solør, som han knapt visste hvor lå, bemerker Hagen.
Men de kjørte. Jan Erik skulle vise Bernt hvor han stammet fra. Ville forsøke å finne familie. De kjørte hele Finnskogen rundt, på de små, små veiene. –Vi kjørte i to-tre dager. Det var nesten så vi aldri kom oss ut igjen. Men vi fant aldri ut hvor han kom fra.

Bernt Hagen, noen år yngre enn Fosshaug, var vel den som kom nærmest Jan Erik Fosshaug, som fikk sjansen til å se inn i et medmenneske som var annerledes enn de fleste, som Jan Erik våget å åpne seg litt for, fortalte at han aldri hadde hatt en jobb og at han noen år hadde gått på en spesialskole.
Jan Erik skjønte det nok at han var tilbakestående. Ikke som andre. Men han nevnte det aldri. På utsida virket han ikke tilbakestående. Han snakket om at han hadde en dame i yngre dager, da han var rundt 18-20. Han viste meg et bilde av henne. Han så riktig så elegant ut selv. En kjekk mann. Men han var aldri borti damer så lenge jeg kjente ham. Men … han hadde mange modellbiler. En kopi av Elvis sin Cadillac. Og masse sykler, på stua, på kjøkkenet. Nei, jeg synes det er så rart at han er borte…

Sykler, ja. Hvor ble det av den sykkelen som brakte ham til Bentsebrua? En relativt ny  DBS, en kraftig bysykkel, med et stort grønt smilefjes, både foran og bak.
Den står i bakgården, under tak, på politihuset på Grønland, inne blant en haug av andre sykler som er dratt inn, sykler som har sine egne  historier, sine egne liv, sine egne førere som de har mistet.

Var det ingen som sto opp for Jan Erik Fosshaug? Som talte hans sak? Noen i kommunen – om ikke annet?  Nei, svarer Bernt Hagen.
Jeg sa det til dem, boligetaten.”Nå bør dere hjelpe ham.” Jan Erik kunne ikke stelle hjemme selv. Han var psykisk utviklingshemmet. De gjorde ingenting for ham. De burde reagert. Han kunne hatt et mer verdig liv. Det eneste kommunen gjorde, var å flytta ham over gata til et nytt hus. Jeg forsøkte å hjelpe, inviterte han opp hit på julaftener, og vasket litt for ham. Men han kunne bli sint. Ville greie seg selv. Alle mennesker vil mestre noe.

Bernt Jakob Oksnes har gjort jobben. Nå er det bare én ting som gjenstår.
Og snart vil menn med kjeledresser komme, de tømmer leiligheten hans etter de regler som er satt, de bærer ut modellbilen som frestilte Elvis sin Cadillac, tråsykkelen, esken med bilder som skal ligge der inne, av kjæresten han en gang hadde, de bærer ut alt sammen, tar det til et anlegg et sted og så blir det destruert og brent, og røyken siver opp, slik at de aller siste sporeneetter jan Erik Fosshaug blir borte for alltid.

Ja, gjør de det? Mitt svar er Nei! Nei!! Nei!!! Bernt Jakob Oksnes har gjort ”den usynlige” synlig, har levert et journalistisk mesterverk, som hans arbeidsgiver skal ha sin del av æren for. Dagbladet har gitt Oksnes en frihet og vist en tålmodighet som må glede en hver motstander av kjappkjapp journalistikk. 

Bernt Jakob Oksnes…merk deg navnet om du ikke alt har gjort det. Du synes kanskje at Oksnes  burde kalles  ”Oksen”?  Sorry. Det passer overhodet ikke.  Så vidt jeg har erfart, er Oksnes en stillefarende person, intet minner om en ”okse”. Dessuten har Dagbladet allerede en som heter bare ”Oksen”, men jeg ser ikke bort fra at om Solstad hadde vært født Oksnes, hadde prosessen gått raskere. Enda raskere.

Noe av det mest... (del 3)
print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum