"anti-kjappkjapp"

Noe av det mest... (2)

Fredag 8. Oktober 2010 · Andreas Raaum · Noe av det mest...

T T T
print denne siden

Noe av det mest…
givende, fantasifulle, interessante, innsiktsfulle, fantastiske, fascinerende, uselviske, pirrende, tankevekkende, tolerante, kontroversielle, oppofrende, heroiske, lærerike, motiverende, positive, rørende, stimulerende, utfordrende, idiotiske, sjofle, kule, negative, feilslåtte, amoralske, intolerante…
jeg har lest i det siste

(adekvate adjektiv får leseren selv finne fram)

Denne gang går jeg til Vårt land for 27.september. Avisas ”kommentar” på sidene 2 og 3 er svært ofte leseverdig, og kommentaren ”Som Hamsun så Treholt” er intet unntak. Forfatter er Magne Lerø, redaktør i Ukeavisen Ledelse. Lerø minner oss om rettsosppgjøret mot Hamsun, Nobelprisvinneren som forsvarte nazistene offentlig i skrift og i tale og oppfordret nordmenn til å oppgi motstanden mot tyskerne. Han besøkte Hitler og omtrent på krigens siste dag offentliggjorde han en hyldest til Hitler i Aftenposten. ”Det manglet ikke på beviser for at han opptrådte som en landsforræder,” skriver Lerø, men stiller deretter spørsmålet: ”Var han virkelig det?”

Hamsun selv så det i hvert fall ikke slik. Han mente det var sterke bånd som bandt Norge til Tyskland – historisk, politisk og kulturelt. Han mente å ha brukt sin innflytelse hos Hitler med tanke på Norges beste, blant annet ved å be Hitler stoppe rikskommisæren i Norge, Josef Terboven før denne hadde fått alle nordmenn på nakken og slik ødelagt Tysklands sak i Norge.

Så kom freden og Hamsun ble fengslet. Hva skulle man gjøre med ham? Gammel og nesten døv, isolert og selvsentrert. Problemet var at han var en verdensberømt forfatter av Henrik Ibsens format som hadde gått tyskernes ærend og som derfor måtte straffes. Men kunne man virkelig gi ham fengselsstraff, og løpe risikoen for at den gamle mannen døde i fengsel? Situasjonen var vanskelig og problematisk. På den ene siden, på den andre siden..

”Psykiatriprofessor  Gabriel Langfeldt leverte løsningen. Hamsun ble i fire måneder stengt inne på Gaustad for mentalundersøkelse. Da han slapp ut kunne Langfeldt konstatere at han led av ”varig svekkede sjelsevner”, altså strafferettslig utilregnelig. Men han kunne selvsagt ikke slippe helt unna. Han ble stevnet sivilrettslig som ”erstatningsmessig medansvarlig for Nasjonal Samlings virksomhet”. Hamsun ble dømt til å betale det meste av sin formue, 425.000 kroner, i erstatning. Det kunne ikke bevises at han hadde vært medlem av NS. Retten nøyde seg med å ”anse ham for å ha vært medlem”. Slik løste samfunnet en betent sak,” skriver Lerø.

I fortsettelsen minner han om Hamsuns siste bok – ”På gjengrodde stier”, som intet norsk forlag ville gi ut på grunn av Hamsuns bitende kritikk av rettssaken mot ham. Men da et sveitsisk forlag ga ut boka i 1949, ble det åpnet for utgivelse også i Norge. Lerø har lest boka hvor ”et friskt menneske ble gjort til gele” – for å sitere Hamsun selv. Lerø har denne sluttkommentaren: ”Her så vi ikke mye til svekkede sjelsevner.”

Så over til Treholt og rettsvesenet behandling av ham. Han var storspion og landsforræder fra første stund etter arrestasjonen i januar 1984. Bare to stortingsrepresentanter stemte mot at Treholt skulle fratas lønn før han ble dømt. En av de to sier i dag at ”saken har vært stygg fra første stund.” Lerø vurderer situasjonen slik: ”I Treholts tilfelle virker det som om samfunnet, forstått som påtalemakter, politikere og samfunnets meningsbærere etter hvert hadde et behov for at Treholt ble dømt.” Han stiller spørsmålet om det er tilstrekkelig bevist at Treholt virkelig var en landsforræder.

Selv ser Lerø åpenbart ikke på Treholt som en spion og landsforræder, men som ”en løs kanon, en diplomat på villspor, en betrodd embetsmann som mistet dømmekraft og som faller for fristelsen til å ta betalt for å gi andre land opplysninger de mente var nyttige og som Treholt vurderte som temmelig ufarlige. Arne Treholt har innrømmet både grov uforstand i tjenesten og at han nok kan ha vært angrepet av stormannsgalskap. Det er mildt sagt, når han opererte som en slags privatpraktiserende utenriksminister som skulle vise vei inn i en ny tid,” mener Magne Lerø.

Artikkelens avslutning lyder slik: ”Hamsun besøkte Hitler, Treholt besøkte jevnlig KGB-offiser Gennadij Titov. Det var ikke farlig for landet, hevdet de. Men de ble ikke trodd.”

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum