"anti-kjappkjapp"

Noe av det mest... (del 13)

Fredag 15. Februar 2013 · Andreas Raaum · Noe av det mest...

T T T
print denne siden

Noe av det mest…
givende, fantasifulle, interessante, innsiktsfulle, fantastiske, fascinerende, uselviske, pirrende, tankevekkende, tolerante, kontroversielle, oppofrende, heroiske, lærerike, motiverende, positive, rørende, stimulerende, utfordrende, idiotiske, sjofle, kule, negative, feilslåtte, amoralske, intolerante…
jeg har lest i det siste

(adekvate adjektiv får leseren selv finne fram)

«Internt» har navnet Jon Hustad vært kjent lenge. Selv jeg har møtt ham, flere ganger, sist var vi tilhørere i lagmannsretten, stikkord Nedkvitne. Men først nå – 44 år gammel - er han blitt «landskjent» (og du vet selvsagt hvorfor). Slikt fører til intervjuer, 9. februar i Vårt Land, et kjempelangt intervju og nettopp derfor gjør jeg et unntak, serverer løsrevne sitater og noen opplysninger, lett blanding om en fargerik, selvbevisst, intelligent skribent som i bagasjen sin har et hovedfag i historie. Han er fra Vestlandet og har vokst opp i et kristent, pietistisk hjem hvor predikanter fra tid til annen overnattet. –De var uhorvelig kjedelige, sier han til Vårt Lands Alf Gjøsund, i avisens serie «MIN TRO».

Jon Hustad, himself. Vær så god!

-Jeg er lat og egoistisk. Det bærer familielivet preg av (Hustad er gift og har tre barn). For å slippe unna fredagsvasken har jeg/familien nå fått vaskehjelp, polsk.

- Få vaskehjelper stjeler i private hjem. Det ville gått ut over både jobben og tilliten.

-Min dårlige samvittighet går på at jeg har veldig lett for ting – og derfor gjør for lite, blir for ineffektiv. Jeg kan skrive flere bøker på en måned, eller en kronikk på en time..

-Jeg er veldig uavhengig, stoler stort sett bare på min egen dømmekraft. Mange forfattere og kommentatorer spør andre. Det gjør ikke jeg.

-Arrogant? Vel.. Høy selvtillit? Ja. Mest genetisk..

-På skolen lærte jeg at «snart ville det bli vanskeligere.» Vel, vel. Det har ikke skjedd, og jeg tror i grunn ikke lenger at jeg vil bli avslørt.

-Flinkere til å bli tilgitt enn å til å tilgi. Det er et under alt jeg er blitt tilgitt for.

-Ved min begravelse vil det bli sagt at jeg var ærlig, modig, selvopptatt og morsom.

-Jeg skulle vært en bedre far og ektefelle. Likevel tror jeg at jeg påfører mine nærmeste mer glede enn problemer. Jeg står vel til en sjuer?

Kirken

-Prestene er ikke særlig intelligente og det renner banaliteter ut av kjeften på dem (sitat).

-Jeg vil ha refleksjoner og utfordringer, ikke «sosionompreik» tilpasset dem med IQ på under 110 (korrekt sitert)

-Jesus sa at «sannheten skal frigjøre dere.» Ingen prest prøver å finne sannheten, nøyer seg med å si noe slik at menigheten føler seg «gode». Hvem kan være imot å være snille med hverandre?

-Biskopene.. Ingen av dem sier at asylpolitikken er altfor slapp og at vi har altfor mange uføretrygdede.

Min tro

-Vi lever i en kristen kultur og det er nordmenns plikt å sette seg inn i den.

-Jesus var uhyre intelligent (avstår fra prosentberegning, AR).

-Jeg tror på Jesus. Jeg tror mye av budskapet hans er rett, og jeg tror på ham som en historisk person.

-Hvis Jesus snakket til meg – nå – ville jeg ha spurt, veldig nysgjerrig som jeg er, om han syntes Luther var bra. For meg er Luther den største personen som har levd. Han insisterte på at folk skulle lese Bibelen på sitt språk. Han mente mennesket skulle ansvarliggjøres. Han åpnet for rasjonaliteten.

-Jeg tror på en Gud som i hvert fall fins i menneskenes – og min – bevissthet. Om han i tillegg er «der ute» vet jeg ikke og ikke reflekterer jeg over det lenger.

-Jeg ber aftenbønn med barna. Selv sluttet jeg å be Fadervår i 20-årene, jeg vet ikke hvorfor jeg sluttet.

-Når jeg ba, hadde jeg ingen følelse av å være nær Gud. Ingen følelse av nærhet, av varme og ekstase. Hvis jeg skulle tatt et valg om å tro, måtte jeg gjort det intellektuelt.

-Jeg liker liturgien i kirken, men avstår fra nattverden. Når du har gjort det gang etter gang og ikke opplever noe som helst, virker det litt bortkastet.

-Jeg er født inn i og oppvokst i en kultur hvor det sies at Jesus døde for meg. Jeg synes vel at det litt fint å være avhengig av nåde. Og det er vel noe vakkert i det at vi alle er født syndere?

-Jeg er ikke «fri og frank» (AR); jeg er avhengig av den antropologiske Guden som kristendommen har skapt.

-Jeg vet ikke hva som skjer med meg når jeg dør og reflekterer ikke over det. Kanskje fordi jeg ser på meg selv som udødelig, kanskje fordi jeg ikke er særlig redd døden.

-Mange sterkt troende sitter fast i en slags evig pubertet ved at de stadig spør «hvem er jeg, hva skjer etterpå.» Det kan være et tegn på at de kanskje ikke er i balanse og sliter unødig.

-Jeg forakter den sterke troen.

Ansvar

-Om jeg gir til de fattige? Ja, jeg betaler min skatt som alle andre, men ikke til romfolket.

-Hvis Jesus hadde møtt romkvinnen som sitter på et fortau i dagens Norge, ville han trolig ha sagt: Hvorfor sitter du her? Hvorfor gjør du ikke din plikt?

-Hvis vi tok hele romfolket hit og i tillegg alle fra Mogadishu og alle fra slummen i Afrika og Sør-Amerika, da ville Jesus måtte konstatere at vi har ødelagt vår egen mulighet til å hjelpe folk.

-Jeg gir aldri til tiggere av utenlandsk opphav. Jeg synes ikke vi skal oppmuntre til en aktivitet der mennesker settes på en buss og blir kjørt til Norge for å tigge.

-Man kan ikke ha medlidenhet med alle. På en måte går det en matematisk grense for medlidenhet. Det går en grense for hvor mange mennesker vi kan importere.

-Samfunnet vårt er nødt til å ta stilling til hvem som skal motta hjelp. Jeg tror ikke at det virkelig fins 800 000 i dette landet som ikke kan arbeide. Og sigøynerne på gata – er de alle arbeidsuføre ?

-Velferdsstaten deler ut nådegaver uten å kreve noe til gjengjeld. I mine øyne er det nesten ugudelig.

-Det er perverst å gå rundt og kjenne på sin godhet hvis det går ut over andre mennesker

-Jeg mener at den største synden mennesket kan gjøre er ikke å stille krav til sine medmennesker.

-Eller at man ikke prøver å leve ut de muligheter man har.

-Prøver man, men uten å ha gode nok forutsetninger, skal man vises all mulig nåde, og hvis de er norske, skal de få det de har krav på.

-Det er moralsk samfunnskrav at du ikke skal ligge andre til byrde, men det betyr ikke at samfunnet ikke skal hjelpe utviklingshemmete.

-For meg er et menneskeliv per definisjon ukrenkelig. Hvorfor kan jeg vanskelig si. Men det byr meg sterkt imot å ta liv. Hvis du tar andres liv, skaper du traumer og problemer for deg selv.

Gruer meg..

-Jeg gruer meg til at mor leser intervjuet selv om hun vet at jeg tror på Jesus og hun vet at jeg er blitt en mer kulturelt betinget kristen. Jeg har ikke hatt noen personlig opplevelse av en Gud. Derfor vil hun ikke kunne anklage meg for å ha skuffet. Hun er den siste jeg vil såre, nest etter kona og ungene. Hun er et fantastisk menneske.

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum