"anti-kjappkjapp"

Noe av det mest... (del 12)

Fredag 3. August 2012 · Andreas Raaum · Noe av det mest...

T T T
print denne siden

Noe av det mest…
givende, fantasifulle, interessante, innsiktsfulle, fantastiske, fascinerende, uselviske, pirrende, tankevekkende, tolerante, kontroversielle, oppofrende, heroiske, lærerike, motiverende, positive, rørende, stimulerende, utfordrende, idiotiske, sjofle, kule, negative, feilslåtte, amoralske, intolerante…
jeg har lest i det siste

(adekvate adjektiv får leseren selv finne fram)

«Dagens tekst» er tatt fra Agderposten lørdag 21.juli 2012, «synspunkt» ved herrene Fredrik Wilhelm Guttormsen («barnefødt i Arendal for 80 år siden, oppvokst i Nesbakken») og Mauritz Sundt Mortensen («Radioskolen i Barbu 1953-54, medlem Arendals Sjømannsforening»)

Arendal får et utrolig dårlig omdømme i A-magasinet (Aftenposten) fredag 13. juli 2012. Det skjærer oss i hjertet, fordi vi har et nært forhold til byen og har bevart drømmen om Arendal gjennom alle år. Men hvorfor så stor? I vår tid var 10 000 innbyggere akkurat passe.

Vi opplever Arendal som en blomstrende kulturby med et levende musikkliv, en enestående flott kirke, (klart uegnet som moské) trivelige kafeer, god service i butikkene og fremfor alt vennlige, snille mennesker. Artikkelen i Agderposten er så ensidig negativ at vi tror det er noe galt som ikke er riktig.

Vi mener statistikken er feil og forklaringene for enkle. Her er det ikke en årsak og en virkning, men komplekse forklaringer. Er alle detaljer på bordet? Mange fremmedkulturelle innvandrere like å bo i de hvite småbyene på Sørlandet, hvor mange går på sosialen fordi de er uten jobb. Særlig gjelder det kvinnene. Dersom disse er inkludert i statistikken, blir det feil å snakke om sørlendinger. De må skilles ut som en egen gruppe, ikke for å stigmatisere dem, men for å hjelpe dem.

Et annet punkt gjelder alkoholens medvirkning til sykdommer. At det ikke nevnes i A-magasinet, kan skyldes hensynet til annonsørene. Aftenposten og andre aviser kjører tekstreklame for hvor bra det er å drikke mest mulig vin og øl. Skadevirkningene nevnes aldri.

Mange som forlot Arendal for å ta utdannelse blant annet i Forsvaret og ved universiteter, kom aldri tilbake. Noen fikk ledende stillinger i andre landsdeler. Denne tapte eliten burde vært med i vurderingen.

Statistikk er ofte tallmessige sammendrag av enkeltpersoners svar. For enkle spørsmål kan gi feil svar og dermed gal statistikk. Det er for eksempel meningsløst å sammenligne levealder i Arendal og Ålesund. Dødelighet påvirkes av flere faktorer, slikt som gener, barndom, oppvekstforhold og kosthold, samt selvpåført rus, alkohol og røyk. Bakenfor ligger det valg, eventuelt svak evne til å motstå fristelser.

Profesjonelle benytter ofte multivariate fordelinger slik at datamassen inndeles i ulike aldersgrupper for menn og kvinner. I dagens Norge krever det mot å definere problemgrupper. Barn må ikke stigmatiseres som sosialklienter. Det kan skade dem for livet.

Noen av de problemer som beskrives, ser ut til å oppstå og utvikle seg i små grupper. «Den sosiale arv» kan ikke forklare «skole-drop-out», rusmisbruk, selvmord og gjennomsnittlig levealder. Mange ungdommer stirrer seg blinde på «stringpickers» og modeller med perfekt kropp. Ved sammenligning blir noen tapere i egne øyne. De blir sårbare når meningen med livet forsvinner.

Hovefestivalen og andre monsterarrangementer suger til seg sårbare 14-15 åringer og spytter dem ut igjen som rusmisbrukere med mange års grusomme lidelser foran seg. Derfor undrer det oss at ikke byens fedre griper aktivt inn mot slik påvirkning og utviser dem som anbefaler narkotika. Hovefestivalen bør avlyses for all fremtid.

«Den sosiale arv» henspiller trolig på den gode tiden i 1950-årene, da det var arbeid nok til alle. I 40 år etter krigen hadde Norge 3.000 skip i utenriksfart, med 60.000 mann som betalte skatt til alle landets kommuner.

Mange moderne skip tilhørte veldrevne rederier i Arendal og Grimstad, og mange 15-åringer reiste ut som byssegutter og kom hjem som jungmenn med erfaring, penger på bok og selvtillit.

De begynte på bunnen av en karriere som kunne føre dem til topps. Den fineste tittel var skipsfører, og mange ble det, ved målbevisst arbeid, utholdenhet, sparing og læring. Verdens flotteste sjømannsskole lå i Arendal. Det var et privilegium å komme inn på skolen og en ære å få et sertifikat. I dette systemet kunne alle bli vinnere ved egen innsats.

Heldige var de som hadde et godt forbilde. Mange følte forpliktelse til å sikre arven etter krigsseilerne som ofret alt for å gi oss fred og frihet.

I 1950-årene kunne man få kjøpt alkohol to steder i byen, blant annet med spiseplikt. En halv flaske pils på gode, gamle Fønix etter skolen på lørdag, var en stor utsvevelse.

På Turnhallen nektet jentene å danse med gutter som hadde drukket øl. Helgefyll og slagsmål som vi nå leser om, var ukjent.

Noen politikonstabler i pen uniform vandret omkring i byen med hendene på ryggen og sørget for ro og orden – under myndig ledelse av politimester Onsrud. De var mindre besatt av å håve in penger til staten enn dagens politi. Store bøter for kjøring på Langbrygga virker rart når en sperring kan hindre ulovlig kjøring.

Dette er naturligvis en romantisering av fortiden. Vi mener likevel det er et poeng at TV gir dagens unge dårlige rollemodeller.

I vår tid hadde mange sin personlige rollemodell. Kvinnelige radiotelegrafister var foregangskvinner i sin tid, og ble rollemodeller for en generasjon av yngre jenter, basert på intelligens og mot, ikke ved kroppsfiksering.

Da behovet for sjøfolk gikk ned, kom mange hjem til ledighet. Aust-Agder hadde for få arbeidsplasser i land.

Mange unge begynner nå livet som arbeidsledig. Teoretisk skolegang blir kjedelig for aktiv ungdom som gjerne vil komme i gang med livet, men hvor skal de gå?

Når det snakkes om botemidler, er det trolig for sent å satse alt ensidig på behandling i ettertid. Forebygging begynner i tidlig barnealder med to ryddige foreldre som de beste rollemodeller. I A-magasinet nevnes religiøse bevegelser som en negativ faktor. Snarere må søkelyset rettes mot avkristningen.

Bibelhistorie i første time på barneskolen var en god start på livet. De ti bud gir bedre veiledning enn hele straffeloven. Et års militærtjeneste er en demokratisk oppdragelse til godt borgerskap. Å begynne nederst på rangstigen og gå alle gradene – slik som til sjøs – er nyttig, også for politikere og de som kvalifiserer seg til å bli politisjefer.

Hva kan myndighetene gjøre? Er det bruk for mer underholdning? Ordfører Einar Halvorsen sier han vil satse på yrkesskoler med flere yrkesretninger. Det er trolig svært viktig for å gi unge selvtilliten tilbake, særlig om det følges opp av bedrifter uten for mange sjefer.

Vi som har sett litt av hvert ute i verden, er imponert over Arendals åpenhet for det fargerike fellesskap. Men vi er også litt misunnelige, fordi vi som norske pensjonister ikke har råd til et par ukers ferie der. Vi savner noen enkle pensjonater for oss med små ønsker – for eksempel å få spist stekt makrell ved et bord med rutete duk og utsikt til havet.

Foreløpig virker det som om byen er mer interessert i turister som bor i telt og har med seg mat og øl, enn pensjonister med fast inntekt, som kanskje vil kjøpe eller leie hus, og som vil betale for alt de trenger – hele året.

(Guttormsen/Sundt Mortensen)

Mer enn romantisering..(av Andreas Raaum)

«Synspunkt»artikkelen i Agderposten 21. juli er av det interessante slaget. To gamlinger – som jeg – ser seg tilbake og gråter over det tapte Arendal. Utgangspunktet for artikkelen er riktignok harme over en artikkel om Arendal som sto i Aftenposten (13.juli),  men egentlig er artikkelen en hyldest til «gamle» Arendal, den gang vi tre var unge, den gang «noen politikonstabler i pen uniform vandret rundt i byen med hendene på ryggen og sørget for ro og orden – under myndig ledelse av politimester Onsrud.»

Selv om alderforskjellen er liten eller fraværende, er det en verden mellom de to og meg. De har flyttet ut, men har bevart «drømmen om Arendal gjennom alle år.»  Nå sukker de over at de sommerstid – et par ukers tid – ikke kan finne et billig og enkelt pensjonat – «for oss med små ønsker – for eksempel å få spist makrell ved et bord med rutete duk og utsikt til havet.»

Jeg har vært borte fra Arendal i 50-60 år – de fleste av de årene med Arendal som et «mareritt». Nå er jeg tilbake og har funnet en fantastisk by, og benytter anledningen til å markere min avstand til «barbuaksjonen». De bygningene som nå reiser seg i Dauholla og innover mot barbuelva er flotte byggverk, og jeg bare håper at jeg får oppleve «de tvende tårn». De to fyrtårnene ute i havgapet har stått som symbol på Arendal som sjøfartsby.  Nå er vi ikke lenger en slik by, og da passer det å få «tårnene» plassert landfast, i Barbu, slik at vi fortsatt er «byen med de tvende tårn.» Nok.

De to artikkelskriverne, Guttormsen og Sundt Mortensen, er inne på tanken at de «romantiserer». Det kan jeg skrive under på. Romantiserer. Til de grader. «…mange 15-åringer reiste ut som byssegutter og kom hjem som jungmenn med erfaring, penger på bok og selvtillit,» skriver de to, «og med en sur en,» kunne jeg tenke meg å legge til. «Helgefyll og slagsmål som vi nå leser om, var ukjent,» ifølge de to Hva?  Ukjent? Slagsmål kanskje i en litt annen form enn i dag – uten «triks» fra diverse moderne kampsporter, men real slåssing under påvirkning av alkohol, var en del av livet i «gamle» Arendal, da jeg vokste opp der.

Sundt Mortensen gikk på radioskolen i Arendal i 1953/54.  Da var jeg nettopp flyttet («for godt») fra byen, og det må være forklaringen på at jeg ikke fikk med meg at «kvinnelige radiotelegrafister var foregangskvinner i sin tid, og ble rollemodeller for en generasjon av yngre jenter, basert på intelligens og mot, ikke ved kroppsfiksering.»

Yrkeslivet mitt har dreiet seg om historie(formidling) og har spisset seg i interesse for krigs –og okkupasjonshistorie (2.verdenskrig). Det er bakgrunnen for at jeg bruker resten av spalteplassen rundt artikkelforfatternes ord om krigsseilerne.  Etter en hyldest til «veldrevne rederier» og «verdens flotteste sjømannsskole» skriver de følgende: «Heldige var de som hadde et godt forbilde. Mange følte forpliktelse til å sikre arven etter krigsseilerne som ofret alt for å gi oss fred og frihet.»

«Mange» er ikke «alle», det er klart.  Undertegnede dro til sjøs, i utenriks fart, i 1949 – og uten tanke på krigsseilerne. Til min unnskyldning kan kanskje anføres at jeg ikke hadde gått på «verdens flotteste» og at jeg manglet et godt «forbilde», selv om min inspirator  var en skipper som hadde seilt ute under hele krigen.

«…krigsseilerne som ofret alt for å gi oss fred og frihet.» Det er denne setningen som er den avgjørende årsaken til at jeg skriver dette innlegget.  Det er en setning i «godt selskap».  Den hører hjemme i en haug av myter om «krigen» som de norske helters tid. Man behøver ikke gå langt for å få et mer nyansert – og riktigere – bilde av hva som hendte. Når det gjelder «krigsseilerne», kan man begynne med spørsmålet «Hvorfor ble de «krigsseilere»?» Svaret er: De hadde ikke noe valg. Da norske skip – etter 9.april – fikk ordre (av regjeringen) om å gå til nærmeste allierte havn, ble oppfordringen fulgt av alle..  Forklaringen – den «hele og fulle» - ligger imidlertid ikke i et allmøtevedtak på akterdekket om å «ofre alt for fred og frihet»..

Gunnar Sønsteby skrev en nekrolog i Aftenposten (14.juli 2011) over Olav Versto. Den kjente pressemannen «reagerte også alltid når noen forsøkte å underkjenne og mistenkeliggjøre motstandskampen under krigen,» skrev Sønsteby, nå også borte. Det er ikke min hensikt å «mistenkeliggjøre» krigsseilerne. De hadde et aldeles forferdelig liv – med seinvirkninger for mange av dem som overlevde krigen. Resultatet av deres innsats er et betydelig bidrag til de alliertes seier og nazismens nederlag, men som historiker føles det forpliktende/faller det meg lett å forsøke meg på «hele historien». «Nasjonsbygging» får andre stelle med. Og gjør det åpenbart også!

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum