"anti-kjappkjapp"

Les misérables..

Fredag 6. Mai 2011 · Andreas Raaum · Religion

T T T
print denne siden

Les misérables  er en samling artikler, skrevet “siden sist”, som ikke har stått på trykk. Redaksjonene har - av forskjellige grunner - ikke funnet plass til dem.

Bare én av disse artiklene har en interessant “forhistorie”, nemlig den første, den om “hvithårede fra heiene i indre Agder”. Fædrelandsvennen ville ikke ha den; visst var den god, men køen av kronikker nærmest uten ende. Bare siste dagen hadde kulturredaktøren måttet si nei til fem kronikker. Avisa Dagen i Bergen fikk den også, da håpet i Kristiansand forsvant. Derifra hørte jeg ikke et pip.

De øvrige artiklene/kronikkene har Agderposten “stoppet”, og det har jeg full forståelse for. Kulturredaktøren verken urimelig eller uhøflig; det må tross alt være hans oppgave å påse at “Agderposten” ikke blir til “Raaumposten”. Han kan godt få tre-fire artikler i slengen samt et tilbud om å velge. Nei, Oddvar Paulsen er min mann!

Jeg må få knytte noen kommentarer til de-hvithårede-artikkelen. Når denne artikkelen leses, er det et faktum paragrafens tilhengere tapte på landsmøtet i KrF. Slik sett kan artikkelen kanskje sies å være gått ut på dato. Men valget i 2013 ble ikke vunnet på landsmøtet i 2011! Dertil var landsmøtet altfor “velregissert” og ga et feilaktig bilde av hva “grassrota” mener i paragrafdiskusjonen.

Hva “taperne” foretar seg ved valgurnene i 2013, blir i stor grad avhengig av de politiske saker partiet velger seg ut og den strategi de velger for å posisjonere seg. På landsmøtet var begeistringen stor for en ny runde i kontantstøtten. Det var den store vinnersaken “forrige gang”, men jeg tror ikke det ligger noen velgertilstrømning i en økning av satsene. Denne gang vet folk mer om de uheldige sidene ved kontantstøtten; blant annet at den hindrer integrasjonsprosessen ved at innvandrere heller velger pengene og holder barna borte fra barnehagen.

Og hvem skal man alliere seg med? Alle tenkelige løsninger har sin pris. Mange av KrFs tradisjonelle velgere ser på de rød-grønne som anti-Krist, ansvarlig for “avkristningen av Norge”. Svært mange har hatt samarbeid med FrP som primærønske. FrP er den mest trofaste alliansepartner i Israel-spørsmålet, men har sine andre sider. Sentrumsalternativet kan virke dødt, men det har ni liv, og kan dukke opp igjen -om jeg ikke har kommet ut av tellinga. Forutsetningen er at vi ikke får et valgresultat som gir Høyre/FrP makta og at avstanden mellom de to blå partiene ikke blir tydeligere/tydeliggjort. Et sentrum uten SP er vanskelig å tenke seg. Hvor opptatt er partiet av å fortsette i lag med AP og SV? Det tror jeg, faktisk, i stor grad er avhengig av årets jordbruksoppgjør. Fortsetter “elendigheten”,  tror jeg Senterpartiet mister mange av sine kjernevelgere. Partiets nyslåtte statsråd, “nevøen”, er kjent som sterk tilhenger av et politisk “sentrum.

Bekjennelsesparagrafens tilhengere er dypt skuffet over nederlaget på årsmøtet i KrF. Likevel er det altfor tidlig å si noe bestemt om hvordan de vil stemme i 2013. Seier i paragrafsaken kan godt ende opp som en pyrrhosseier. Man kan tape velgere - uten å få nye. Tror du Hareide er mannen KrF trenger?

******

Første artikkkel:
De hvithårede fra heiene i indre Agder

Det meste synes å prelle av på ”de hvithårede fra heiene i indre Agder” (uttrykk brukt av en kommentator i ”Fædrelandsvennen”  15.november). Redaktøren i ”Setesdølen” har for noen uker siden tatt sambygdingen Sigmund Hovderak kraftig i skole og beskyldt han - og hans likesinnete - for å ødelegge partiet. KrF-stortingsmannen fra nabokommunen har valgt en mildere tone, kanskje med et lite blikk på kommunesammenslåing og Byglands kraftmillioner.

Men uansett - ”heimennene” på Agder, de over 70 år og utenfor storsamfunnets malmstrøm - ligger på fast kurs. Da er det jeg tenker - har “moderniseringstilhengerne” i KrF egentlig fattet hva slags personer de har å gjøre med? 

Det er ikke uvanlig at kristne har/får et ”kall”. Utallige har dratt - og fortsatt drar - til misjonsmarken fordi de har fått et kall fra Gud. Men kallstanken kan også knyttes til hjemlige situasjoner, til en ”indre” misjon. I omtalen av Horverak i avisa ”Setesdølen” går det fram at Horverak, på et vis, føler seg ”kallet”. Måten han fikk seg ”servert” bibelordet fra Josva 1,9 - og omstendighetene rundt - tok han som et tegn og som en pålagt forpliktelse. ”Der står det klårt at du skal vere djerv og sterk. Lat deg ikkje skræme, og miss ikkje motet. Herren din Gud er med deg i alt du tek deg føre,” sitert fra ”Setesdølen”. For Horverak er dette bibelordet en slags ”misjonsbefaling”, som han ikke kan ignorere, som kristen kan han selvfølgelig ikke det!

Det var det ene, troen forplikter.  Det andre er et forhold som gir grunnvilkår for utøvelse av samfunnsengasjement, ikke spesielt for kristne, men også for dem. Det er dette man har så lett for å glemme: At ”de hvithårete” gubbene har vært med på en reise i samfunnsutvikling som har gjort dem til ”karakterer” og som gir kanskje det viktigste svaret på deres personlige styrke og utholdenhet i dagens strid.

Jeg har samlet mer eller mindre personlige opplysninger om flere av de sentralt plasserte blant “de hvithårede fra heiene i indre Agder”. Derfor mener jeg å kunne lage et bilde av en typisk slik “heiamann”. Han vokste opp i og ble formet av etterkrigstida. Jeg begynner der. Han vokste ikke opp i en familie hvor det var armod, men trangt nok til at det krevde nøysomhet og økonomisk planlegging, ikke minst fordi ferden med tiden gikk til skoler som ikke lå på hjemstedet. Han ble lærer, med tiden skolestyrer. Han fikk kone og barn, og alt skulle gå i hop for et menneske som fortsatt sitt aktive liv i bedehus og på herredshus. Det ble lange dager og seine netter for folk som satset på jobb, familie, forkynnelse og politikk, framkomstmidlene var buss, tog .. og beina. Omtrent slik tenker jeg det var i grunnleggende år av livet til dem som noen i dag kaller ”heitullinger”.

Det er egentlig ingen grunn til å undres over at ”heifolket” er så aktivt og utholdende. De er blitt formet og herdet i en tid som er blitt avløst av en helt annen samfunnsstruktur. I den nye samfunnssituasjonen er det godt voksne hedersfolk som har det som ”plomma i egget” - brukbar økonomi, mange hjelpemidler - og rikelig med (pensjonist)tid. Ungene er borte, huset nedbetalt, penger på bok, bil, mobiltelefon, pc, ferske aviser på døra.. ”De hvithårete fra heiene” er mennesker som vokste opp i en tid hvor de ble adlet gjennom målrettet slit, fikk lederjobber i skole og kommune som ikke bare ga dem økt innsikt og selvfølelse, men også tillit hos og gode relasjoner med mange (jevnaldrende). Det er disse som i dag skriver under på opprop mot avskaffelse av bekjennelsesparagrafen og med respekt ser opp til initiativtakerne. De hvithårete høvdingene har så langt fra lagt seg på sofaen; de fortsetter sitt aktive og meningsfylte liv under gode materielle forutsetninger. Og de fryder seg! Mange bevisste på at de gjør en jobb i Herrens tjeneste. Den 28. mars var de i Oslo og avleverte 2000 proteststemmer; 30 minutter fikk de hos partileder Høybråten, som roste dem for et initiativ som andre har kritisert i harde ordelag.. Riktignok kunne en overivrig generalsekretær etter kort tid fortelle at bare 24 % av de spurte i undersøkelsen var medlemmer av KrF! Ja, det svarer temmelig eksakt til den prosentdelen av KrF-medlemmer som stemte KrF ved siste stortingsvalg. Og det vil sikkert fortsatt være slik at størstedelen av KrF-velgere ikke er medlem av Krf. Gudskjelov får en vel si. Ellers hadde ikke partiet blitt representert på Løvebakken.

Er det noen spesielle grunner til at “de hvithårede” kjemper så hardt for å få beholde bekjennelsesparagrafen, dvs kravet til at partiets tillitsvalgte skal være bekjennende kristne? Ja, det er det. Jeg skal kort nevne én: Den har et poeng som knytter seg til Israel og frykten for muslimer. Da partiets strategiutvalg leverte sin rapport i oktober forrige året, sa utvalgets leder, Dagrun Eriksen, noe som paragraftilhengere har festet seg ved. Hun sa at ved å fjerne paragrafen ville man åpne for “andre ideologier og religioner”. Da gikk alarmen! Tillitsvalgte og velgere fra “andre religioner”? I Norge er det bare muslimene fra “andre religioner” som er så tallrike at de kan ha betydning i valgsammenheng. Nå er det trolig slik at ingen muslim vi stemme på KrF hvis ikke listen inneholder muslimske navn, minst ett, helst flere. Men ingen muslim kan stå på en KrF-liste hvis kravet er at vedkommende bekjenner seg til den kristne tro! Kristen tro betyr nemlig først og fremst troen på Jesus - Jesus som Guds sønn. Jesustroen utelukker muslimene fra en liste hvor det kreves “bekjennelse”.

Får ledelsen sin vilje i paragrafspørsmålet, kan det bli stort frafall ved valgurnene, alt ved kommunevalget til høsten, men det er først ved stortingsvalget i 2013 at sperregrensen gjør sin entré.. Noen stor tilvekst av KrF-stemmer fra “våre nye landsmenn” har jeg liten tro på. Er det logikk i at man forlater KrF pga paragrafsaken for så å gi sin stemme til et parti som heller ikke har noen kristen bekjennelsesparagraf?  Svaret er ja. Ved å fjerne den omstridte paragrafen har partiet mistet sin identitet, tapt sin sjel, fjernet gamle lojalitetsbånd og stilt den tradisjonelle KrF-velger fritt til å stemme etter egen vurdering. Det er slik situasjonen oppleves.

Avslutningsvis vender jeg tilbake til “de hvithårete” og partiets behandling av dem. Kort, så tror jeg at   partiledelsen ikke har vært klar over hvem man hadde å gjøre med. En ting var at man en stund trodde at “det ideologiske ryddearbeidet” (Høybråten, 8.november, VL) ikke ville vekke noen motstand. Strategiutvalget hadde gjort sine undersøkelser, og slo tilfreds fast at opphevelsen ville føre til langt mindre motstand enn man hadde ventet. Det sa Dagrun Eriksen. Men da sterk motstand var et (overraskende) faktum, tok man ikke da inn over seg hva slags mennesker man egentlig hadde å gjøre med? Trolig ikke. Mangel på en selvstendig analyse forklarer hvorfor man har valgt å overkjøre tilhengerne av bekjennelsesparagrafen. Troen på at det dreier seg om ”noen tullinger fra heia”, ikke langt fra gravkanten, sklei altfor lett in i partimaskineriet - og det kan bli den store tabben i KrFs historie.

****** 

Andre artikkel
Et parti som tappes i begge ender

Hva skal man vel synes om et parti som har ”kvittet seg med” begge sine fløyer, den ”liberale” fløy (Inger Lise Hansen) og den konservative fløy(tilhengere av bekjennelsesparagrafen), og som likevel ser optimistisk fram mot stortingsvalget i 2013?

Det klareste tegn på at vi har å gjøre med et vingeklippet parti er nominasjonskomiteens forslag til sammensetning av partiets ledertrio: Hareide (leder), Eriksen (1.nestleder) Tysdal Moe (2.nestleder). Legger man kjønnsmessige og geografiske kriterier til grunn, er balansen grei - og med gjenvalg av Eriksen kan man si å ha hatt et øye til ønsket om kontinuitet.Men når det gjelder politisk balanse, så er man totalt ute av kurs. Mitt anliggende i denne artikkelen er hva som vil skje et ”vingeklippet” KrF ved stortingsvalget i 2013? Jeg tror de vil miste velgere - og ikke få noen nye. Det betyr at de vil havne under sperregrensen og vil måtte leve i den politiske ørken, kanskje for alltid. Eller til en ny vekkelse ruller over landet..

Noen tror at Inger Lise Hansens ”sortie” blir å leve med; det vil heller styrke enn skade partiet. Det er jeg ikke så sikker på. Det har kommet utmeldelser fra hennes hjemfylke Vestfold, i hvert fall derifra. Akershus KrF var det eneste av KrFs fylkesstyrer som ga høringsstøtte til Hansen. Det er et fylke med mange ”moderne damer” fra 40 og oppover. Valgerd Svarstad Haugland hører hjemme der og fylkeslederen der, Malin Stensønes, tidligere direktør i Rederforbundet er også i fan-klubben; begge har gitt uttrykk for at de ønsker Inger Lise Hansen ”med videre”.

Jeg har festet meg ved et lite innlegg, signert Tor Øivind Østby (Vårt Land 11/2) som varsler ”senskader” for et parti som stenger Inger Lise Hansen ute. (Den ”David Hansen” som innlegget omtaler, er Inger Lise Hansens ektemann).Østby skriver: ”Vi var en  generasjon radikale KrFU’ere rundt årtusenskiftet som kom inn i partiet kanskje av andre grunner enn det som var vanlig. Vi ønsket å tenke at all politikk skulle bygges fra de tre grunnprinsippene: Nestekjærlighet, forvalteransvar og menneskeverd. Det var jo det vi ble kurset og drillet på i organisasjonen. Vi var enige i at det var forbudt å hente politikk rett fra Bibelen. Vi måtte for all del forsøke å skape en organisasjon som var mer allmenngyldig når vi fremmet våre saker. Vi var ikke særlig opptatt av Israel, ei heller homofili. Dette var i tiden da KrF var på sitt sterkeste og åpneste, og det var kommet inn en del aktive som aldri hadde blitt med i KrF slik partiet framstår nå. David Hansens periode som leder for KrFU er for meg gullalderen til organisasjonen. KrF var mer innflytelsesrike, progressive og fremadstormende enn vi noen gang hadde vært tidligere. Det var spennende tider å være ung og politisk aktiv. Så fikk den progressive fløyen et tilbakeslag da Per Steinar Osmundsen med hjelp av Filip Rygg og Hordaland KrFU kuppet landsmøtet, og innsatte et verdikonservativt, høyrevendt sentralstyre med en stor slagside mot Vestlandet. De såkalte ”skjorteguttene”.

Spørsmålet er ganske enkelt: Hva vil de ”skjorteløse guttene” gjøre - nå når de er blitt menn? Hvordan vil de reagere på utestengingen av ”sin” Inger Lise?  De sier at de rundt århundreskiftet hørte til en aktiv ungdom ”som aldri hadde blitt med i KrF slik partiet framstår nå.” Hva vil de selv gjøre, 10 år seinere? Gi opp politikken, finne et nytt parti, fortsette å stemme på et parti som mangler deres tillit?

Det samme spørsmålet kan man stille når det gjelder veien-videre for den konservative fløyen i KrF. Et siste håp om politisk ”rettferdighet” ble knust da nominasjonskomiteen pekte ut Bjørg Tysdal Moe til den siste plassen i ledertrioen. Hun blir sett på som en person uten egne ideer, men med en velutviklet evne til å finne jevne ut (små) motsetninger og skape enighet. I en artikkel i Stavanger Aftenblad nylig kalles hun ”fru Konsensus”. Med henne tror nominasjonskomiteen å ha funnet en person som kan bidra til å skape et inntrykk av enhet og styrke som partiet vil få betalt for i 2013.. Det tror ikke jeg på.

På det nåværende tidspunkt - mer enn to år før stortingsvalget i 2013 - tror jeg at mange tradisjonelle KrF-velgere vil sette seg på gjerdet eller stemme på et annet parti enn KrF, og da ikke på de rød-grønne, som holdes ansvarlig for den pågående ”avkristning” av Norge. Det nye partiet - ”De kristne” - (med basis i Bømlo, der Hareide vokste opp) vil sikkert hente stemmer, men neppe så mange at det holder til et mandat. Men stemmene som avgis til fordel for Høyre eller FrP vil avgjort monne. Men, vil man sikkert spørre, hvis det er så at man forlater KrF fordi bekjennelsesparagrafen blir fjernet, hvordan kan det forklares at man eventuelt gir sin stemme til et parti som ikke har noen kristen bekjennelsesparagraf?

Forklaringen er trolig at etter deres mening har KrF mistet sin sjel og sin eksistensberettigelse hvis bekjennelsesparagrafen fjernes.  Dermed faller ”troskapsløftet” og partilojaliteten bort, og man kan fritt vurdere den politiske situasjonen. Hva ser man da? Da ser man to skremmende muligheter. Den ene er at KrF - tross alt - etter valget kan havne en kristenfiendtlig koalisjon med de røde-grønne (kfr.strategidokumentet fra oktober, som åpner en liten dør for samarbeid med de rød-grønne). Den andre og mer sannsynlige muligheten er at KrF - etter valget - vil havne i et politisk vakuum. Så langt ser det nemlig ut til at KrF-ledelsen vil holde fast ved en strategi som går på at man vil se valgresultatet an før man eventuelt binder seg. På denne bakgrunn er det rimelig at mange tradisjonelle, men nå ”frigjorte” KrF-velgere skjærer gjennom og gir sin stemme til et parti på høyresiden. Det er ”sikrest”. Og de fleste tror jeg går til FrP.

Når KrFs historie skal skrives en gang i framtida, tror jeg partiet vil bli kritisert for ”dårlig politisk handverk” i paragrafsaken. Den eneste som i ”sin samtid” ble ”genierklært” - av påtroppende partileder - var … Inger Lise Hansen..

******

Tredje artikkel
Spøk eller alvor? Begge deler, takk

“Spøk” er gjenganger hver 1.april her i landet. 2011 går i så måte inn i historien som en god årgang. Veldig mange gode - og overraskende påfunn. Lokalt antar jeg at Agderpostens mange sider med reportasje om at parktilhengerne tapte da det gjaldt som mest, vakte største interesse.. Utenfor gryta var det fryktelig mange fantasifulle og til dels tankevekkende oppslag. Klassekampen kunne fortelle at FrPs generalsekretær Geir Moe var blitt ny konsernsjef i Adecco, og i Vårt land sto preses Byfuglien fram og fortalte om det nye frammøtekortet som måtte fylles opp med kirkebesøk om du skulle ha stemmerett ved kirkevalg. Ja, det var mye å smile av. Dagsavisen, Morgenbladet, Aftenposten - de hadde alle sine bidrag til den nasjonale morodagen. Og noen gikk på, og noen av dem igjen ble forbannet. Skikkelig forbannet. Politimesteren i Tromsø, Truls Fyhn leste på www.Politiforum.no at Arne Johannessen, leder i Fellesforbundet skulle overta etter Ingelin Killengren. Arne Jooohannessen! Den upålitelige! Den totalt udugelige!! Fyhn gikk i taket. Og Johannessen selv? Han fikk seg en god latter. -De fleste utenom Fyhn skjønte at dette var en spøk, humret Johannessen. Som man forstår, var det mye moro å velge mellom i år. Take your pick, som det heter i FrP. Nedenfor kommer mitt soleklare førstevalg.

Blant alle de morsomme historiene var det nemlig en genial! Den sto i Dagen/Magazinet - unnskyld i Dagen. 1.april kom avisa ut under sitt tidligere navn, og et øyeblikk trodd jeg at  d e t  var spøken. (I ettertid innrømmer jeg selvfølgelig at den slags spøker man ikke med.) Over en hel side brettet avisa ut spøken, den informative spøken, skrevet av sjefredaktøren selv. Snedig sto han for en artikkel som elegant gled inn i den dagsaktuelle situasjon for informasjonshungrige kristne og noen nøytrale observatører, som undertegnede.  Og nettopp “dagens situasjon” skal jeg først skissere; aprilspøken følger deretter - på en nødvendig bakgrunn.

Jeg starter med bekjennelsesparagrafen, den paragrafen som ledelsen i KrF ønsker fjernet fra sitt program ut fra tanken at KrF er et politisk parti, ikke en menighet. Derfor må man fjerne bekjennelsesforpliktelsen for en som skal ha tillitsverv i partiet. Offisielt benektes (ofte) at endringen gjøres for å få flere velgere, rimelig nok ettersom konsekvensen trolig blir færre velgere. Høybråten snakket tidlig om en nødvendig “ideologisk ryddesjau”.

Opposisjonen i partiet, som en kommentator i Fædrelandsvennen for Agders vedkommende, kaller “de hvithårede fra heiene i Indre Agder”, er ikke i tvil om at en vesentlig grunn til paragrafskiftet er ønsket om å få velgere blant muslimene, den eneste store gruppen av innvandrere som har et (uutnyttet) velgerpotensiale av betydning. Men da må man ha muslimske navn på listene, umuliggjort hvis den nåværende bekjennelsesparagrafen blir stående. Ingen muslim kan stå på en KrF-liste hvor kravet er at man bekjenner seg til den kristne tro og ingen muslim vil kunne stemme på en muslimfri liste. Kristen tro betyr først og fremst troen på Jesus - på Jesus Kristus som Guds sønn. Evangeliet for muslimene er først og fremst at Gud er vår Far. Guds barmhjertighet er stor nok til å tilgi synder uten offer; muslimene har ikke behov for noen Guds Sønn som dør for våre synder.

Du kan knapt åpne en norsk avis uten at du blir minnet om det. Laila Riksaasen, biskop i Tunsberg har nettopp sendt brev til alle husstander i bispedømmet hvor hun ber om “mer Kristusbegeistring i kirkens forkynnelse. Changemaker, ungdomsbevegelsen i Kirkens nødhjelp ber om tillatelse til å fjerne “Jesu ord om nestekjærlighet” fra sine vedtekter for å åpne for rekruttering av “ateister og folk fra andre religioner”. Åh! Unnskyld! Markus Nilsen, leder i Changemaker, mener seg feilsitert. Til Vårt Land sier han at “jeg ønsker altså ikke å fjerne Jesu ord fra vedtektene. Jeg er skuffet over Vårt Lands behov for å tillegge meg meninger jeg ikke har,” skriver han.  I en annonse finner jeg en begeistret tilbakemelding fra misjonsoffensiven i Tansania - “mange er kommet til troen på Jesus og er døpt” Osv, osv. Både Maran Ata og Nardus, frikirkemenigheter, har møter i mitt nærområde og ønsker “velkommen i Jesus navn” til sine møter i sine annonser.

Altså, Jesus opp og Jesus i mente. Vår evangelisk-lutherske kristne kirke er Kristusorientert. Og da blir det vansker i forhold til muslimene - rent bortsett fra den (avgjørende) vanske muslimenes forhold til staten Israel betyr. I muslimenes tro er Jesus ikke høyt rangert. Han er nok en “budbærer”, men den største av dem alle er Muhammed. Muslimene trenger ingen “Sønn” for å vise at Gud er stor. Ja, riktig! “Gud er stor” har du hørt opprørerne i Libya rope på slagmarken. Pastor Edvardsen, leder av Troens Bevis i Kvinesdal, forsøkte for en tid siden å slå et slag for “jesustroende muslimer” - og “jesustroende buddhister” - og fikk omgående kontante svar. Buddhistene har ikke en gang en Gud.

Ovenstående er omtrent det beste jeg kan gi av bakgrunnsstoff - i en kort avisartikkel - til Dagens strålende(!) 1.aprilspøk. Det var altså Vebjørn Selbekk som hadde stått for den, og en rekke personer fra det offentlige liv opptrådte som hjelpemannskap.

Artikkelen tar som utgangspunkt at bekjennelsesparagrafen skal bort. Ali Khan, norsk-pakistaner og den mest kjente av KrFs muslimske medlemmer, beklager at han pga paragrafen ikke kan ha tillitsverv i partiet sitt.

Nå er det imidlertid ikke så helt sikkert at paragrafen faller på landsmøtet i KrF seinere i måneden. Det kan bli vrient å oppnå det nødvendige flertallet? Dagen kan fortelle om en viss usikkerhet i partiledelsen i så måte. Derfor har man klekket ut en plan B som skal sette KrF i stand til å vinne innpass i et muslimsk miljø med betydelig velgerpotensiale. Det sies, forteller avisa, at Gunnar Husan, statssekretær i Kjell Magne Bondeviks statsministertid, fortsatt har stor politisk betydning, og skal være hjernen bak løsningen.

Planen er enkel. Hvis KrF må beholde bekjennelsesparagrafen, skal det dannes et “søsterparti”, uten en slik paragraf, og med appell til muslimene. Partiet skal hete Muslimsk Folkeparti (MuF) og inngå i et listesamarbeid med KrF, selvsagt under forutsetning av at det blir godtatt på KrFs landsmøte.
Hvordan reageres det på forslaget? Dagen tok noen runder. Partileder Høybråten lukker munnen, åpenbart irritert over at forslaget er kommet ut i det offentlige rom. Den påtroppende partileder, Hareide, er mer pratsom, men understreker at man ennå ikke vet nok til å avgjøre om det er en farbar vei. Derfor oppfordrer han KrF-velgere å ringe inn til partiet sentralt - telefonnummer oppgis - og si sin mening. Ali Kahn er kjempefornøyd. Yes! Han ser muligheter for en partilederjobb, gode kontakter som han har, både på grassrota og i pressen. Valgforsker Frank Aarbrot blir selvfølgelig trukket inn, og lufter sine betenkeligheter. Et muslimsk søsterparti kan kanskje skape flere problemer enn det løser, er hans vurdering. Pastor Jan Hanevold, redaktør og styreleder i TV Visjon Norge, er helt avvisende. KrF - MuF? Uff! “Nå blir det i hvert fall viktig å starte et nytt kristent parti. Amen. Og der skal vi ikke ha muslimer som tillitsvalgte,” sier Hanevoll/Selbekk.

Etter å ha lest Dagens 1.aprilartikkel forstår man mer av det som rører seg i og omkring dagens KrF

******

Fjerde artikkel
Presten mot strømmen - en “varsler”?

Vi har vi nettopp feiret 50-års-dagen for ordinasjonen av den første kvinnelige prest i Den norske kirke (Dnk). 19.mars 1961 ble Ingrid Bjerkås ordinert til prest i Vang kirke i Hamar bispedømme. I dag er 30 % av prestene i tjeneste i Dnk kvinner. Over halvparten av dagens prestestudenter er kvinner. I dag synes kvinnelige prester ikke å være noe stridstema. Eller?

Det var en selvfølge at biskop Solveig Fiske fikk en hovedplass i feiringen av “kirkens kvinnedag”. Ihuga tilhenger av kvinnelige prester som hun er og biskop “der hvor det skjedde”. Hun ble selv ordinert til prest i 1981 - 20 år etter Bjerkås -og peker på at kvinnelige prester har bidratt til en viktig fornyelse; flere har fått noen å identifisere seg med i kirken. Og kvinnenes inntog i kirken har også, mener Fiske, bidratt til at “andre grupper” har fått større aksept.

I sin jubileumstale i Vang kirke stilte hun spørsmålet om “hvor det brenner mest i dag?” Hvor er behovet for kirkens hjelp størst? Hvor må den trå til? Fiske var klar i sitt svar: Kirken måtte være opptatt av de homofiles og lesbiskes rettigheter -i samfunnet og i kirken. Slik hun vurderte det, sto disse i dag omtrent der hvor de kvinnelige prester sto tidligere. De hadde egentlig samme kampen, men det var bare de kvinnelige prestene som var nådd fram. Foreløpig!

I et intervju i Dagen/Magasinet (21/3) sa hun dette: “Når vi nå diskuterer de homofiles plass, har motstanderne en helt parallell argumentasjon (som motstanderne av kvinnelige prester en gang hadde) som i hovedsak dreier seg om “Guds klare ord”, “Guds skaperordning” og “to tusen år kirkelig tradisjon”. Men det er ikke fullt så klart og opplagt som motstanderne vil ha det til, verken den gang eller nå. Tvert om er bildet ganske likt for kvinnene den gang og de lesbiske i dag.” Fiske håper at Dnk alltid vil kunne stå som en garantist for menneskeverd og likebehandling av de lesbiske og homofile blant oss.

Koplingen mellom kvinnelige prester og homofile/lesbiske er klar i Hamarbispens budskap. De er saklig sett to sider av samme sak, samme strid, men tidsmessig faller de ikke sammen. Mens kirken i femti år har praktisert ordningen med kvinnelige prester, er det bare fem år siden Dnk åpnet for “de to syn”. I 2006 ble homofile og lesbiske prester likestilt med prester som levde i tradisjonelle parforhold.
Selv om kirken stilte hele sin autoritet bak vedtaket, stilte ikke hele presteskapet striglet opp. Fra første stund var det motstand, selv om forholdet i mindre enheter, slik som i prostiene, fort gikk seg sånn noenlunde til. Det var der hvor distansen - både geografisk og teologisk var størst - at det smalt. Rogalands nye biskop, Erling Pettersen, sterkt profilert liberaler i samlivsspørsmål, kunne ikke ha kommet til noe “verre” bispedømme. Mens de ti prostene i Stavanger bispedømme, hvor hele ni prinsipielt er mot homofile prester, forholdt seg lojale til kirkens bestemmelse om de to syn, spredte “opprøret” seg blant sokneprestene. Fire tok initiativet til et opprop. Carissimi-oppropet og carissimi-prester ble snart kjente begrep. Snart hadde oppropet underskrifter av 19 ordinerte i Stavanger bispedømme, og etter hvert kom støtte fra prester over hele landet. I dag er det nesten 150 personer, prester eller i andre vigslete stillinger i Dnk som slutter opp om carissimi.

Carissimi-prestene aksepterer ikke homofile og lesbiske prester. Det er en ordning, hevdes det, som det ikke er grunnlag for i Skriften og i den kirkelige tradisjon. Uenigheten demonstreres ved at carissimi-prestene i Stavanger bispedømme nekter å ha Pettersen som åndelig tilsyn. De krever et “alternativt tilsyn” av en “likesinnet”. I mellomtiden nekter de å feire felles nattverd med sin biskop.
I noen tid har det vært “samtaler” mellom Pettersen og Carissimi med henblikk på en løsning. Den 25. februar var det siste møtet; stillingene var fastlåst - men uten at Pettersen avsluttet med et ultimatum: ut eller aksepter! Nå skal “samtalene” bringes opp på et høyere nivå - med biskopene som kollegium som  samtalepartner. 14.juni er det tillyst et forberedende “arbeidsmøte”.

Carissimi-prestenes opprør har egentlig et bredere sikte enn homofili. De ønsker kirken tilbake til den klassiske lære i alle sammenhenger hvor den er erstattet uten å ha blitt legitimert gjennom Skriften. De står klart mot den rådende oppfatning blant dagens makthavere i kirken om at rett lære er den som kirkens høyeste organer til enhver tid bestemmer. For carissimi-prestene er Bibelen retningsgivende og av “samvittighetsgrunner” nekter de å bøye seg..

På en slik bakgrunn bør man vel egentlig ikke undre seg over at det også er en opposisjon mot kvinnelige prester. Den har for så vidt vært der hele tiden, i hvert fall som et tema ved de praktisk-reologiske seminarene ved Menighetsfakultetet og Misjonshøyskolen. Nå kan det kanskje bli en endring - fra flau bris til kuling?

18. mars - innledningsdagen til den helgen som var designert til feiringen av Ingrid Bjerkås og femtiårsdagen - var det i Dagen/Magasinet et intervju med sokneprest Sverre Langeland - en av de fire initiativtakerne til carissimi-oppropet. Der sier han - klart og tydelig - at han har snudd i spørsmålet om kvinnelige prester. Han ble i sin ordinert sammen med flere kvinner og fant det da positivt at de fikk kappe og krage. Det har nå forandret seg gjennom bibelstudier, - ved å vise “ydmykhet og vilje til å stille seg under Guds ord og veiledning” er han kommet til ny erkjennelse. Han har oppdaget Kirkens virkelige lære, en lære han måtte holde fast ved den selv om det var ubehagelig i personlige relasjoner utad. Mangel på bibelbasert ordning, sier han, gjelder både i homofilsaken og i saken om kvinnelige prester - og legger til at “erfaringen min er at mange har mistet respekten for kirken fordi den lett tilpasser sin lære og forlater Guds ord som fundament.”

I sitt nåværende prosti (i Bjørgvin) har Langeland - etter eget utsagn - flere kvinnelige prestekolleger som han med stor glede jobber sammen med når det gjelder teologi og tekstgjennomgåelse. Men han har ikke alterfellesskap med kvinnelige prester! Og her er han i sin fulle rett. For å skape gode arbeids -og samarbeidsforhold for både kvinnelige prester og motstandere av kvinners prestetjeneste, ble det i sin tid innført en reservasjonsmulighet. Den retten benytter Langeland seg av, og uttrykker sin engstelse for at den blir trukket tilbake. I så fall, sier han, ville det bli problematisk for oss som er tilhengere av den tradisjonelle læren, å fortsette som prester i Den norske kirke.

Er det denne reservesjonsretten han kjemper for - eller er det “omkamp” han har i tankene?

 

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum