"anti-kjappkjapp"

Lang natts ferd mot dag…. ? (3, del 2)

Mandag 24. Juni 2013 · Andreas Raaum · Universitetsliv

T T T
print denne siden

Universitetets hovedpåstand for tingretten 31. mai, slik jeg oppfatter den, er at vilkårene for oppsigelse i prøvetid var oppfylt idet saksøker (d.e.NN) verken tilpasset seg arbeidet eller tilfredsstilte rimelige krav til faglig dyktighet (som inkluderer formidlingsevne). Saksøkers hovedpåstand var at oppsigelsen kjennes ugyldig og at NN er fast ansatt som førsteamanuensis ved Universitetet i Agder, Fakultet for økonomi og samfunnsvitenskap.

Universitetet ba videre om at oppsigelsesvedtaket blir iverksatt snarest – dvs. før saken har fått en endelig rettslig kjennelse. Begrunnelsen er blant annet «hensyn til berørte arbeidstakere», altså hensynet til nerveslitte og gråtende personer i jusgruppa. NN hevder at han ikke kan tillegges ansvaret for at enkelte kolleger og ledere, som har forsøkt å presse ham ut, måtte føle det belastende at han står i stillingen. NNs advokat ber om at begjæringen ikke tas til følge.

Innledningsvis et par tre ting som jeg oppfatter som viktig i denne saken:

1.Jeg oppfatter Agder lagmannsretts kjennelse av 11.februar 2013 slik at NN hadde rett til fast ansettelse ved utløpet av det kvalifiserende engasjementet 8.oktober 2012.

2.Jeg oppfatter det slik at domstolen/tingretten kan overprøve det faktiske grunnlaget for oppsigelsen. Under rettssaken var det fra universitetets/statens side mye snakk om at skjønnet til beslutningstakerne på UiA måtte bli stående.

Forlater vi det rent juridiske, så vil jeg gjerne si følgende: NN er en person som ikke «passer inn» i det miljøet som er formet rundt de tre jus-musketerene (M1,2 og 3) og tre kvinnelige kolleger, noen av disse i midlertidig stilling. NN er annerledes og klart en type som vil kunne utfordre miljøet – og «gudskjelov», sier nå jeg.

Det fins en forsker ved BI, Jan Ketil Arnulf, førsteamanuensis, som nylig vant en internasjonal førstepris på et arbeid om «personlighetstrekk i team». Riktignok var forskningsobjektet en salgsrettet bedrift i byggebransjen, rapporten inneholder konklusjoner som også bør gjelde universitetet.. Undersøkelsen gikk på en sammenlikning av prestasjon- «homogene team» versus «sammensatte team». Jusgruppa på UiA – uten NN - er kanskje et homogent team, men med ham inkludert ville det straks bli mer sammensatt, ikke minst fordi hans tilstedeværelse ville utløse kreativitet hos person(er) som nå til dels sitter stille i krokene. BI-forskeren lander på følgende konklusjon:

… sammensatte team jobber frem langsommere endringer, men likevel er mer effektive. Homogene team responderer derimot hurtig, men er grunnere og lite innovative. Journalisten stiller avslutningsvis spørsmål om hva ledelsen kan gjøre for å få det beste ut av de mest intelligente? Svaret er :» Det viktigste er å forstå samordning og teamarbeid». Og det er nettopp der UiA bommer, også om vi holder IQ-tester utenfor. NN representerer en utfordring for klubben «Grei» som åpenbart ikke har anelse om hvordan de skal takle NN – bortsett fra å følge ryggmargsreflekser.

Og når jeg nå først siterer fra DN 17.juni i år, hvorfor ikke også plusse på med rektor Kari Toverud Jensen ved Høyskolen i Oslo som håper at skolen hennes har fått universitetsstatus innen 2016.. Hennes siste ord til journalisten er disse: ..det viktigste for oss er å lage gode utdannelser. For å klare det må vi selv drive forskning innen profesjonene vi underviser i. Ord til ettertanke, spesielt når man har å gjøre med et universitetsmiljø som er så maksimalt langt fra forskning som jusgruppa ved UiA er det.

År for år

I fortsettelsen går jeg gjennom oppsigelsessaken «kronologisk» innenfor årsrammer. Hvert år starter med en kort oversikt over (utvalgte) hendinger (i kursiv) – og deretter går jeg nærmere inn på de enkelte hendingene, sparsomt når det gjelder 2011.

Året 2011

2011 det er året da de to stillingene lyses ut. NN får den ene, etter å ha vært saumfart i bedømmelseskomite og tilsettingskomite og med endelig tilsettingsvedtak i tilsettingsutvalget for vitenskapelige stillinger, tilsettingsbrev datert 22.august 2011 og 10.oktober er tiltredelsesdatoen, for dem begge, K3 som førsteamanuensis i fast stilling, han som førsteamanuensis i «kvalifiserende engasjement» av et års varighet. De er ansatt for å styrke lærersiden i anledning starten på et nytt studietilbud – bachelor i juss. De to blir satt til å dele en undervisningsoppgave som skal utføres på nyåret 2012. Året 2011 synes å være en god begynnelse på en universitetskarriere for 40 år gamle NN.

Året 2012.

Året får en dramatisk start. Kolleger har fulgt «felles»undervisningen til NN og K3 som strakte seg fra 5.januar til 10. februar. Dette resulterer i kritikk mot NNs forelesninger og fleksibilitet. Rapporten, datert 16.februar, seks dager etter at de to har avsluttet forelesningene, er signert lektorene M1 og M2 og blir opptakten til en oppsigelsesprosess, først med varsel om oppsigelse 21.mars, så underretning om oppsigelse 12.april, NNs klage til universitetet fører ikke fram (29.august), 8. oktober blir NN fratatt lønn og arbeidsoppgaver, 8. november skiftes lås til kontoret. 25. oktober tas ut stevning mot universitetet/staten, NN vil ha oppsigelsen erklært ulovlig/ugyldig (i mai 2013 startet denne rettssaken, dom ventes ca 1.juli). I slutten av oktober behandles «forføyningssaken» i tingretten i Kristiansand, NN ønsker å stå i stillingen til rettskraftig kjennelse er truffet i oppsigelsessaken. Tingretten i Kristiansand gir ham ikke medhold, i kjennelse av 5.november. 20 november anker NN tingrettskjennelsen i forføyningssaken til lagmannsretten. 2012 har vært et annus horribilis for NN. Et «høydepunkt» var instituttleder Jan Inge Jenssens notat av 18. oktober til fakultetsdirektør Per S. Sørensen hvor hovedpoenget er at det er «meget vanskelig og uforsvarlig for miljøet» at NN blir sittende på sitt kontor. Jenssens ord hviler tungt på hendingene i fortsettelsen og må antas å være utgangspunktet for den alminnelige oppfatning blant NNs motstandere om NN. Se nærmere om denne mailen under «Året 2013», det var først da NN fikk fullt innsyn i notatet.. Likevel, glem ikke at 1.juni får NN kursbevis – for gjennomført kurs i universitetspedagogikk og at Humboldtuniversitetets melding av 29.juni om godkjent doktorgrad foreligger..

I spann med K3

Det er rimelig å starte med den «felles» undervisning NN og K3 ga i perioden 5.januar – 10. februar. (Jeg drister meg til å tro at faktisk hele «del I», forrige artikkel, kan være nyttig å lese.) Undervisningen som de to holdt fra 5.januar, hadde en forberedelsestid fra 8.oktober året før, datoen for ansettelsen. Det har vært mye snakk om hva i all verden NN holdt på med i denne tiden – fra 8.oktober til 5.januar? K3, f.eks., kunne ikke skjønne det. De hadde jo så god tid til forberedelse, hevdet hun. Nå var forelesningsrekken innenfor hennes spesialområde. Hun hadde doktorgrad i emnet og hadde holdt på med emnet i 12 år..

Jeg skal si litt om hva NN drev på med. Han brukte en vesentlig del av tiden til å forberede doktordisputasen. Meningen var at den skulle holdes i desember 2011, siden i mars 2012, som også ble utsatt. Jeg skrev i min forrige artikkel (del 1) at doktorarbeidet var skrevet på engelsk, skulle forsvares på tysk, det fordi NN hadde fått en vesentlig del av forskningsmidlene i Tyskland. Doktorgraden sto mellom ham og fast ansettelse og prioriteringen er lett forståelig. Dessuten bidro han med foredrag og vitenskapelige artikler, som det sømmer seg seg en førsteamanuensis som tar forskningsbiten av stillingen på alvor! I den tid han ga de omtalte forelesningene hadde han en flyttesjau, familien – som inkluderte to små barn – flyttet fra Sandnes til Kristiansand. I det hele tatt.

Når det gjaldt undervisningen, in casu forelesningene, var det han, ikke K3 som hadde den faglige utfordringen. I utgangspunktet kan man tenke seg at det var en fordel å bli satt i spann med en ekspert i faget, i ettertid var det en ulempe, for ikke å si katastrofe. Hun støttet aktivt opp om den kritikken som M1 og M2 seinere leverte (notat av 16.februar) og jeg kan bare gjenta: Hennes deltakelse i «korstoget» mot NN stiller jeg meg ytterst kritisk til.

Rapporten til de to handler i hovedsak om kritikk av NNs forelesninger. I del I har jeg skrevet mer utførlig om kritikken, nøyer meg her med noen stikkord: sterkt bundet til manus, overdrevet teoretisk, spørsmålstegn ved hans arbeidskapasitet i undervisningssammenheng.

Da Arild Sæther, professor emeritus og instituttleder fram til 1.august 2011, første gang så denne rapporten var hans reaksjon at kritikken var «syltynn». Jeg synes rapporten forsøker å gi et bilde av en person som er faglig svak og ikke kompetent. Med doktorgrad er man per definisjon ikke faglig svak/inkompetent. Nå hadde NN den riktignok ikke pr. 16. februar, men hadde levert inn avhandlingen og ventet på – og arbeidet mot – å forsvare den; det skjedde i mai 2012, besto prøven, han var doktor, men oppsagt.. Tanken bak doktorgraden er at når man har levert en kvalifisert faglig innsats på et område, tar man det for gitt/regner man med/forutsetter man at den oppnådde kompetansen kan brukes på seinere og andre oppgaver.

Men som alle «nybegynnere» trenger NN tid. I NNs tilfelle utelukker man at NN har et forbedringspotensiale som pedagog; han er dømt til evig uformuenhet , signert Ragnhild Lager.

Alle vet (bortsett fra i visse kretser på UiA) at på alle trinn i formidlingsbransjen blir man bedre med trening, og mange raskt bedre. Han fikk én sjanse,(sammen med en ekspert som skulle koste ham dyrt), men han fikk ikke sjansen til å undervise i det han var spesialist på..

Da jeg studerte i Tyskland for 60 år siden var det slik at der – og i Østerrike – var ikke alle doktorgrader vurdert som like meriterende. Det var særlig ett universitet som var «beryktet» og denne vittigheten ble servert: Når toget nærmet seg universitetsbyens jernbanestasjon, ropte konduktøren ut: …. Bahnhof, fünf Minuten Aufenthalt, absteigen, Doktorgrad machen! NN hadde tysk doktorgrad…Hva var egentlig det for noe? Slik kan det ha surret rundt i enkeltes hoder..

Og la meg få sagt dette: Undervisningens faglige innhold og undervisningens pedagogiske form blir i den enkelte universitetslærers tilfelle ikke alltid «likeverdige», selv ikke hos den «beste» etter lang øvelse som foreleser. Det er synd at folk som Lager ikke har fått høre en forelesning av den legendariske Torfinn Tobiassen ved Historisk institutt på Blindern. (Jeg skriver en bok om ham, se www.torfinntobiassen.com hvor arbeidskapitler er lagt ut.) Det er vel et sted mellom 20 000 og 25 000 studenter som i årenes løp har sittet under Tobiassens kateter, mange (på den såkalte «sommersemesterundervisningen» for å få «opprykk») med pedagogisk bakgrunn, teoretisk og praktisk (teoretisk av et helt annet omfang enn Lagers ukeskurs). Det rådde samstemmighet om én ting: TT hadde strøket på Pedagogisk seminar! Han snakket mens han skrev på tavla, snakket med ryggen mot studentene, og han snakket lavt, lavt i et auditorium som tok 300 studenter. En gang, en student på bakerste(?) rad: -Kan du ikke snakke høyere? Tobiassen stoppet, så opp, og pekte på første rad: -Det er en ledig plass her nede.

Jeg forteller historien om TT for å få fram et poeng: Kanskje er det slik at NNs faglighet alltid vil veie tyngre tross en stadig forbedret formidlingsform? Og hva så? Vi er jo på et universitet, for blanke!

Hva med studentenes reaksjon på NNs undervisning, in casu hans forelesninger? Ord som «bundet til manus» etc går igjen, men ser vi på midtveis –og sluttvurderingene av hans forelesninger, så forteller det om framgang og gir meg en konklusjon om at NN ikke er dårligere enn man kan forvente av en nytilsatt uten nevneverdig undervisningserfaring. På basis av de anonyme svarene som studentene ga i spørreundersøkelsen etter kurset, går det ikke an å hevde at undervisningen var lite egnet til å gi studentene forståelse. Og – NB! – når det gjaldt gruppeundervisningen fikk NN høyere score hos studentene enn for sine forelesninger. Husker vi på NNs situasjon, førstegangsopptreden i en krevende undervisningssituasjon, er dette ikke overraskende. I en liten gruppe i en uformell setting slapper man bedre av – og blir bedre. Jeg tenker på mine første forelesninger med en viss gru, fra den første gruppeundervisningen – gikk parallelt – er minnene hyggeligere. Det ble sagt under rettssaken (i mai nettopp) at det bare var en fjerdedel av studentene som deltok i spørreundersøkelsen, at det var for få, men det var ingen som våget påstanden om at deltakerne var NNfans. Professor Dag Ingvar Jacobsen svarte slik på spørsmålet om det hadde vært av betydning at NN selv hadde sendt ut spørreskjemaene: studentene var vant til å få slikt av faglærer.

Nå vurderes imidlertid den godeste NN – av juskolleger og ledelse på UiA - ikke bare som faglig og pedagogisk svak (med ringe utviklingsmuligheter), han er også uvillig, uvillig til å påta seg undervisningsoppgaver, uvillig og kverulerende og gud vet hva, ikke samarbeidsvillig slik som de andre i jusgruppa, man hadde fått en gjøkunge i redet. Jeg skal bruke litt tid på dette.

Notatet av 16.februar 2012 bar i og for seg intet bud om at NN ville bli oppsagt. I hvert fall arbeidet man i jusgruppa en måned seinere med å planlegge og fordele undervisningen for høsten 2012. Der var NN inkludert. Også han skulle få sine arbeidsoppgaver.

16.mars ble det holdt et faggruppemøte, under ledelse av M1, faggruppelederen. På dette møtet ble NN tildelt JU 200 og Sv 126. NN tok forbehold når det gjaldt undervisningen i SV 126 – «Næringsjuridiske problemstillinger». NN viste til innvendingene fremsatt i et notat som han ikke hadde fått svar på, eller ikke var blitt imøtegått. Innvendingene gikk på foreslått fagkrets og arbeidsbelastning. I faggruppemøtet ba NN om å bli satt opp på et annet kurs eller å dele emnene i kurset med noen. K4 prøvde å finne kompromissløsninger, men initiativet ble møtt med døve ører fra de andre i faggruppen. NN ble henvist til å ta opp saken med instituttleder Jenssen.

Det skjedde på møte 20. mars hvor deltakerne var M1 og Jenssen samt NN og Sæther (vara for Ib Eriksen). Der stilte Jenssen seg bak faggruppeleders fordeling av undervisningen og understreket at den planlagte undervisningen lå innenfor rammen av en normal arbeidsbelastning for NN. I møtereferatet – ført i pennen av M1/Jenssen – sies det at NN/Sæther forstod «pålegget» og at det ikke var mer å snakke om.

Ifølge referatet til M1/Jenssen hadde Sæther skapt uklarhet ved en uttalelse han avleverte på vei ut av møterommet – «saken ville bli tatt videre». Da de to seinere, like etter møtet, drøftet hva som lå i utsagnet, ble de usikre og så behov for nok en henvendelse. Derfor fikk NN mail fra Jenssen 21.mars med spørsmål om han godtok undervisningspålegget. Svarfristen var knapt to og en halv time. Bekreftende svar ble gitt klokka 14.01, ett minutt etter fristens utløp..

Diskusjonen rundt SV 126 er nok årsaken til at det i fortsettelsen ble en sannhet» at NN vegret seg mot å ta undervisning, ja til å påta seg oppgaver overhodet. For en stadig mer stresset M1 endte NN opp som en person som ikke bare var uvillig, men også «stiv, stridig, lite smidig og fra tid til annen ubehagelig sint.» M1 vil selvfølgelig hevde at årsaken til sin «skjerpete» holdning var de opplevelsene han hadde med NN i månedene – februar, mars og april– men jeg stiller spørsmål ved hvor selvstendig han er i sitt forhold til «haukene» M2 og M3.

Uten å gå i detalj om SV 126 så oppfatter jeg det slik at NN benyttet seg av sin soleklare rett til dialog om enkelte oppgaver, JU 200 var grei, SV 126 ikke så opplagt. Den diskusjonen som NN reiste – dvs forsøkte å reise – har jeg vært vitne til mange ganger i min universitetsjobb, men uten at det har endt med pålegg, ultimatum og tidsfrist.

Tror du at saken så var i orden – med mailen som ble sendt 14.01 den 21.mars 2013? Dagen etter fikk NN «varsel om oppsigelse», selve oppsigelsen fikk han 12. april.

Det er interessant å notere seg, for en nærmere forståelse av hele arbeidsmiljøet på Fakultetet for økonomi –og samfunnsvitenskap (som Instituttet for økonomi tilhørte, med jusgruppa som en underavdeling her igjen), at i slutten av mars var det et felles medlemsmøte for Forskerforbundet og Akademikerne ved UiA, tillitsvalgte var henholdsvis Tom Eikebrokk og Ib Eriksen. Her diskuterte man tidligere gitte pålegg fra Arbeidstilsynet og påpekte at de aller fleste av tiltakene (pålagt i 2011) ennå ikke var gjennomført. Flere av medlemmene pekte på at tiltakene heller ikke var tilstrekkelige, det måtte sterkere lut til (mitt uttrykk). Jeg må bare si: Referatet (datert 30.mars) fra dette medlemsmøtet gjør det lettere å forstå «den lille saken» med NN. Referatet kan brukes som utgangspunkt for den som vil se nærmere på hva slags betingelser forskningen har på UiA.

Juristforbundet v/ advokat Ragnhild Bø Raugland sendte 3. mai inn klagen på oppsigelsen. Det dreide seg i stor grad om kommentarer til den framstilling av fakta rundt oppsigelsen som arbeidsgiver hadde gitt og adressaten var Tilsettingsutvalget, TU («Tilsettingsutvalget for undervisnings –og forskerstillinger»). Saken skulle opp i TU den 15. juni og bare tre dager før det fikk Juristforbundet tilsendt sakspapirene.. Oppsigelsen ble stadfestet i Tu og sendt videre til universitetsstyret for endelig avgjørelse der den 20.juni. Møtet der ble utsatt og først endelig avgjort i universitetsstyremøte 29.august. NN var oppsagt – arbeidsforholdet skulle avsluttes 8.oktober, da var det 1-årige engasjementet over, mente UiA. Lønnen ble stoppet, men NN fikk beholde kontoret fram til 8. november, men da han kom dit den niende var låsen skiftet. I kjennelse av 5.november hadde tingretten i Kristiansand svart nei på spørsmålet om NN kunne sitte i stillingen til det var truffet endelig kjennelse i oppsigelsessaken

Året 2013

Året starter med forberedelser til lagmannsrettens behandling av NNs anke over tingrettens kjennelse av 5. november, hvor han etter flere provokasjoner for retten får innsyn i notatet av instituttleder Jenssen som Regjeringsadvokaten siterte fra i prosesskriv for tingretten (se straks om denne e-posten nedenfor). Anken over tingrettens kjennelse for Agder lagmannsrett førte frem, jf. kjennelse av 11. februar; NN skulle stå i stillingen til endelig kjennelse i oppsigelsessaken forelå. Universitetet tok NN tilbake i stillingen, men under forhold som NN karakteriserte som «trakasserende». Det gjaldt først og fremst kontorplasseringen, langt unna kollegene, men etter hvert også instituttledelsens vurdering av de arbeidsoppgaver han var blitt på pålagt. Etter anmodning fra NN ble Arbeidstilsynet koplet inn og et møte på UiA 18.april betegnet den «offisielle» starten på Atilsynets undersøkelse som i all vesentlighet synes å ville dreie seg om lovligheten av kontorplasseringen av NN. 28.mai startet rettssaken om oppsigelsen i Tingretten i Kristiansand – og på det tidspunkt forelå ingen endelig rapport fra Atilsynet. Den ventes i disse dager og tingrettsdommen er annonsert til ca 1.juli.- Det gjenstår seks måneder før jeg kan gi en oppsummering av året, sett fra NNs side. Det er ingen tvil om at jeg står på den siden, men mener å se saken «subjektivt innen en objektiv ramme» - eller, om man vil, ser saken gjennom mitt «temperament».. Det er en meningsytring hvor jeg har valget mellom «rottereir» og «ormebol» som dekkende betegnelse for det innsyn jeg har fått i landsdelens høyeste læreanstalt.

Instituttleder Jenssen sendte den 18. oktober 2012 en e-post til sin fakultetsdirektør Per S.Sørensen, og som NN først fikk fullt innsyn i januar 2013 . Den «stemningen» som notatet gir uttrykk for, har hersket lenge i jusgruppa, men nå får den sitt formelle uttrykk. Det er den samme Jenssen som videresendte rapporten av 16. februar 2012, forfattet av de to lektorene M1 og M2 som hadde samlet sammen informasjon om NNs forelesninger i tiden 5.januar – 10.februar– uten å ha konfrontert NN med den famøse rapporten, uten å ha tatt innholdet opp med NN, som Jenssen var nærmeste sjef for. Det var denne rapporten av 16.februar 2012 som kom til å danne hovedgrunnlaget for oppsigelsesprosessen mot NN litt seinere på våren – og det var Jenssens e-post av 18.oktober som ble inspirasjonskilden for den fortsatte motstand mot NN inn i året 2013.

Her følger Jenssens e-post til Sørensen: (…) De opplever alle sammen som ei arbeidsmiljø-utfordring at NN er tilstede i miljøet. Dette bygger bl.a. på uttalelser og holdninger hos NN som gjør samarbeid krevende. De mener alle at det vil være meget vanskelig og uforsvarlig for miljøet at han blir sittende i sitt kontor. »Han eller vi må ut» sies det. «Det går på stumpene løs», hevdes det også. Det påpekes at man av og til velger hjemmekontor, at man gruer seg for å gå inn, at det første en sjekker når en kommer til bygget er om han er der eller ikke. En opplever fysiske plager (vondt i magen o.l.), andre melder om en vond følelse og mental slitasje. Det er flere forhold som begrunner dette:

-Noen synes det er ubehagelig å bli blandet inn i saken, men slik det har blitt er det vanskelig å unngå. Årsaken til det er bl.a. at han eller andre ved instituttet som har engasjert seg «for han», snakker om saken og forventer tilbakemelding/stillingtaken. Det danner seg fronter («for og mot») som fører både til uttalt og uuttalt uro og splid ved instituttet.

-NN oppleves uforutsigbar og «vi vet ikke når han vil ta opp saken», sies det.

-NN har, som tidligere referert, flere ganger kommet med uttrykk om universitetet og kollegaer som ikke er bra (omtalt kollegaer som «gjennomkorrupte» og at han skal gjøre alt han kan for å sette universitetet i et dårlig lys, mv). (De siste opplysningene bestrides av NN. Min kom.)

-e-posten (som dere har) som ble sendt til hele instituttet («fakultetet») var ubehagelig. Det samme var underskriftskampanjen.

-At kollegaer (og ex-kollegaer) i økonomimiljøet som er blitt engasjert i saken «på NNs side» tar kontakt (i og utenfor kontoret) for å snakke om saken og at de er en del på NNs sitt kontor

-også i det siste har NN og andre som er blitt engasjert på «hans side» tatt kontakt.

Så er det også ett ressursaspekt i saken som blir nevnt. Samtalene tar mye tid og det virker som NN selv bruker veldig mye tid på saken. I spørsmålet om kollegaers ressursbruk så må en ta i betraktning at saken medfører belastning for hver enkelt som også har indirekte betydning for arbeidet. Sitat slutt.

Reaksjoner

Da Jenssen e-post ble kjent var det flere som reagerte, de hadde en annen oppfatning om den miljøbelastningen som NN angivelig sto for. Professor Theis Theisen (bor i Arendal) ved det aktuelle instituttet, mener at arbeidsmiljøproblemet på instituttet ikke består i NNs tilstedeværelse, men at det er en rekke personalsaker det ikke skal snakkes om. Jeg har lest en e-post (datert 28.10.2012) fra en annen ansatt ved Fakultetet hvor det heter at «ledelse er totalt fraværende på UiA, og det burde være utskifting fra A ti Å (…)Jeg føler det stikk motsatte av ubehag ved å treffe deg og tror de fleste er av samme oppfatning.» Det er slike uttalelser som får – og har fått – NN til å utholde det presset som han og familien er utsatt for.

Otto Andersen er meget utførlig i et dokument datert 16.februar 2013. Dokumentet er foranlediget av en henvendelse fra NN som ba Andersen om å kommentere Jenssens «hei-Per-mail» (gjerne innen en ramme om hva han, Otto Andersen, mener om arbeidsmiljøet ved institutt for økonomi/Handelshøyskolen i Kristiansand, hvor Andersen er professor – og tillitsvalgt.) Det gjør O.A. gjerne «i lys av mitt inngående kjennskap til NN (som tillitsvalgt/vara for Ib Eriksen), jusgruppa, institutt og fakultet.»

Og fortsetter slik:

  1. Det bør fastslås at NN ikke representerer noen arbeidsmiljøutfordring for Handelshøyskolen i Kristiansand. Et stort flertall av de ansatte har stilt seg helt uforstående til fakultets- og instituttledelsens behandling av denne saken.
  2. At enkeltmedlemmer innenfor jusgruppen kan oppleve det som en utfordring at NN er på kontoret, må sees i sammenheng med at disse har arbeidet for at NN skulle sies opp, og siden har støttet opp under oppsigelsen. Når han i oktober var på kontoret over et halvt år etter oppsigelsen, kan en jo forstå at disse kan oppleve dette som ubehagelig.
  3. Det er blitt opplyst fra en av de ansatte i jusgruppen at fraværet («hjemmekontor») blant de ansatte i gruppen har blitt større etter at NN ble kastet ut av kontoret, enn da han var der.
  4. Jenssen skriver at det skal ha dannet seg «fronter…som fører til uutalt uro og splid ved instituttet». Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å bruke slike uttrykk. Uansett kan ikke NN tillegges ansvaret for eventuelle motsetningsforhold som har oppstått. Tvert i mot er det slik at et klart mindretall, ledet av fakultets- og instituttleder, som har skapt de utfordringene instituttet står overfor. Denne saken kommer på toppen av en rekke andre saker der ledelsen har vist dårlig lederskap: Manglende oppfølging av krav fra Arbeidstilsynet (som handler om stor arbeidsbelastning og lav medarbeidermedvirkning), flyttingen av instituttet til nåværende lokaler mot et klart flertall sitt ønske (høsten 20122), og utkastelsen av Arild Sæther. I disse sakene har det vært stort sett bare ledelsen som har vært i front mot de ansatte.
  5. Karakteristikkene av NN som uforutsigbar(!) og negativ omtale av kollegaer er direkte uetterrettelige personkarakteristikker, som en instituttleder burde holde seg for god til å fremsette.
  6. Den e-posten som det vises til (fra begynnelsen av august) var forfattet av leder og nestleder av Akademikerne ved UiA og som NN ikke hadde noe ansvar for. Eposten dreide seg om utkastelsen av Arild Sæther, noe også underskriftskampanjen dreide seg om. For øvrig var det en stor majoritet av instituttets ansatte som i juni underskrev på støtten til Sæther, med en tekst om at han umiddelbart måtte få tilbake sitt kontor. Flere av de som vegret seg mot å underskrive uttalte at de personlig var redd for at fakultets- og instituttleder ville hevne seg mot de som satte seg opp på listen.
  7. Når et så stort flertall av de ansatte ved instituttet finner ledelsens behandling av NN som forkastelig, er det ikke rart at «man tar kontakt …for å snakke om saken». Noe annet ville være ukollegialt.
  8. Miljøet (den sosiale omgang) blant de ansatte – og da inkludert NN – har i de siste året (her må være en trykkfeil, min anm.) – vært meget bra. Det er imidlertid en hoderystende og oppgitt stemning blant de ansatte når det gjelder enkelte av NNs kollegers opptreden overfor ham, og ledelsens håndtering av NNs sak og de andre sakene som er nevnt ovenfor.
  9. At arbeidsmiljøet innenfor jusgruppen kan oppfattes som splittet (to av de ansatte har allerede ønsket NN hjertelig velkommen tilbake), er ikke noe NN kan tillegges ansvaret for. Det er ledelsen som nå må forsøke å sette inn en rekke tiltak for å bedre arbeidsmiljøet – ledelsen sitter med det primære ansvaret for et godt arbeidsmiljø.

Jeg står gjerne til tjeneste med ytterligere opplysninger. Sitat slutt.

16.februar 2013, dateringen for Andersens brev/notat. Da er vi i tid etter lagmannsrettens kjennelse; NN skulle bli i stillingen til rettskraftig dom i saken er falt, saken som NN har anlagt mot universitetet/staten med påstand om at oppsigelsen av ham var ulovlig.

Kontorplasseringen

Lagmannsrettens kjennelse 11.februar 2013 sa at NN skal stå i stillingen til endelig kjennelse i oppsigelsessaken. NN regnet med at han ville bli ønsket velkommen tilbake til instituttet og jusgruppa, og mener han fikk et slikt løfte av M1 den 20.februar, gjentatt/ bekreftet den 25. februar. Dette var desto viktigere, mente NN, siden det var tatt en beslutning om å forvise ham fra instituttlokalene. Det skjedde ikke.

I brev av 14.februar, tre dager etter forkynnelsen av dommen i lagmannsretten, hadde nemlig fakultetsdirektør Sørensen besluttet å tildele NN kontor i H-bygget, en beskjed NN mottok den 15. Dette skrev Sørensen: …Ved gjeninntreden i din stilling som førsteamanuensis tildeles du kontor i H-bygget, kontor nr. HU 069A. Fakultetsdirektøren vil ta i mot deg etter klokken 10 Mandag 18.02.13. Nøkkel til kontoret og nøkkelkort hentes hos Odd Byklum, kontortid kl. 12.00-13.00 mandag til fredag.

Samme 15.februar ble det holdt et møte om kontorplasseringen, hvor det deltok representanter fra personal –og administrasjonsavdelingen, personer fra Fakultet for økonomi og samfunnsvitenskap – og to tillitsvalgte ved samme fakultet, blant dem Tom Eikebrokk. Dette endte med et enstemmig vedtak som godkjente kontorplasseringen. Da det ble klart at møtet ikke hadde funnet sted den 13. men den 15. trakk Tom sin stemmegiving fordi Sørensen hadde gitt beskjed om plasseringen alt den 14., dvs. før samrådingsmøtet fant sted… Hva Eikebrokk mener om realiteten i flyttesaken er jeg ikke kjent med.

I et brev av 24. februar – til regjeringsadvokaten ved advokatfullmektig Jenny Sandvig – sier NNs advokat, Runar Homble, at kontorplasseringen er i strid med kjennelsen fra lagmannsretten, retten til å stå i stilling innebærer blant annet at NN skal behandles på tilsvarende måte som om han ikke var blitt oppsagt. Han hevdet at tvangsflyttingen var stigmatiserende for NN og at han ikke hadde et fullt forsvarlig psykososialt miljø. Slik måtte det bare bli når NN – mot sin vilje – var blitt flyttet til et bygg langt bortenfor instituttbyggene, mer enn 150 meter fra sine kolleger. Det er ikke slik man skal oppføre seg når man – lovmessig – er forpliktet til å verne om arbeidstakers «integritet og verdighet».

Her er noe interessant! En oppmerksom leser vil selvfølgelig etterlyse Jenssens notat av 18.oktober og de påfølgende forsøk på å beskytte flertallet i jusgruppa mot NN. Nå er det bare det at i rettssaken i begynnelsen av 2013 ført for lagmannsretten ble dette med NN som et miljøproblem trukket, ikke ført fram for retten.. Homble hadde nemlig i forberedelsene til den muntlige forhandlingen i lagmannsretten bedt om bevis for påstanden om NN som miljøproblem. Dette var åpenbart ikke så lett og det endte med at NNs motpart trakk «anførselen» (se nedenfor).

I sitt brev av 24.februar forventet Homble at NN umiddelbart skulle få tilbake sitt kontor, det han brukte fram til han urettmessig ble utestengt fra universitetet. UiA fikk frist til tirsdag 26..februar 2013 klokka 17.. Hvis UiA ikke endret sitt syn , ville saken bli brakt inn for Arbeidstilsynet.

Det var verken Staten eller UiA som svarte Homble, den oppgaven ble gitt til et advokatfirma i Kristiansand, Advokatfirma Tofte DA ved advokat Hans Erdvik. To dager etter at «fristen» var gått ut, skrev Erdvik til Homble, «UiA opprettholder inntil videre beslutningen om at NN skal ha kontor HU 069 A i H-bygget.» Som grunnlag for beslutningen gjorde ledelsen «en helhetsvurdering hvor det samlede arbeidsmiljøet ble vurdert, herunder hensynet til NN selv, øvrige ansatte, ledelsen og studiet som sådan.» Det UiA har gjort, understreker Erdvik, er å bruke en opplagt styringsrett man har praktisert på en saklig måte som ikke har vært trakasserende/sjikanøs eller på annen måte utilbørlig. UiA har hatt helheten for øye, brukt styringsretten til å oppnå et best mulig samlet arbeidsmiljø på instituttet. Jeg siterer deler av Erdviks brev, datert 28.februar 2013:

Ledelsen har fått henvendelser fra kolleger som finner det svært vanskelig at NN skal sitte i samme kontorlokaliteter som dem. Det er opplyst fra kolleger at NN skaper belastende, ubehagelig og negativ stemning og at hans opptreden overfor dem har vært egnet til å skape splid og uro.

Arbeidsmiljøet og arbeidssituasjonen ved instituttet er til dels sårbart og de ansatte er under høyt arbeidspress. Dette har blant annet sammenheng med at studiet i rettsvitenskap er nytt og i oppbyggingsfase.

Av hensyn til studentene og de øvrige ansatte er det av viktighet at arbeidsmiljøet ikke utsettes for uro og splid.

Hensynet til NN selv ble også vurdert før beslutning ble truffet. Ledelsen var og er av den oppfatning at NN vil kunne utføre sine oppgaver på en god måte fra det aktuelle kontor og han vil bli ivaretatt av så vel faglig som administrativ ledelse. Sitat slutt.

Et svært interessant punkt i Erdviks brev går på hvorfor anførselen om «anførselen om arbeidsmiljømessige utfordringer» ble trukket under saksforberedelsen ved lagmannsretten. Man er grunnleggende uenig i Hombles påstand om at temaet ble trukket fordi UiA ikke kunne gi «bevis». Jeg siterer igjen:

Bakgrunnen for at anførselen om arbeidsmiljømessige utfordringer ble trukket under saksforberedelsen var at saksforberedende dommer i lagmannsretten anmodet partene om å redusere antall vitner for at ikke tidsrammen for de muntlige forhandlingene skulle sprekke (én dag). Det ble etter det opplyste enighet om at vitneførsel i tilknytning til arbeidsmiljøutfordringer derfor skulle utgå, og behandlingen i lagmannsretten skulle fokusere på de juridiske problemstillingene rundt retten til å stå i stillingen og vilkårene for midlertidig forføyning. Av denne grunn ble det ikke fokusert på arbeidsmiljøutfordringene under lagmannsrettens behandling av saken fra UiAs side. Det er således ikke grunnlag for å stille spørsmål ved realiteten bak anførselen. Sitat slutt – igjen.

Erdvik sier at miljøbelastningsanførselen ble trukket fordi den ikke var sentral i forføyningssaken om NN hadde rett til å stå i stillingen. Det er ingen tvil om at anførselen kom fram i tingrettens behandling av oppsigelsessaken nå i mai, ikke minst gjennom regjeringsadvokatens utspørring av sine vitner. Hver og en av dem måtte svare på hennes spørsmål om hvordan vedkommende trodde situasjonen ville utvikle seg hvis NN kom tilbake. Se nærmere om svarene i avsnittet «Verdens ende» i del I. Man kan oppfatte spørsmål og svar som en dårlig skjult «trussel» mot dommerne i tingretten om å falle ned på «riktig» resultat i selve oppsigelsessaken. Anførselen aktualiseres også hvis oppsigelsen blir kjent gyldig av tingretten. Da kan dommer Hellerslia beslutte at NN må fratre selv ved en anke til lagmannsretten med begrunnelse i at det er urimelig at NN fortsatt står i stillingen.

Brevet fra advokat Hans Erdvik av 28. februar slutter slik: «For det tilfelle at NN velger å bringe dette forholdet inn for Arbeidstilsynet så tas dette til etterretning.»

Og tilsynssak ble det. Den 1. mars anmodet NN om at kontorplasseringen ble vurdert av Arbeidstilsynet. Jeg bare må først komme tilbake til en sak kommentert i Erdviks brev og påbegynt (og avsluttet) før Hombles brev av 24. februar.

NN mente at det var praksis ved fakultet og institutt at personalet hadde adgang til hjemmekontor (for en kortere periode). Det skulle visstnok være tilstrekkelig hvis man ga beskjed til bestemte personer i administrasjonen, under forutsetning av at man var tilgjengelig på telefon og e-post. NN var lite komfortabel med sitt nye kontor og varslet at han «i inneværende uke» ville ta hjemmekontor. Da var det at NN fikk følgende e-post fra selveste fakultetsdirektøren, datert 20. februar:

Vi er blitt gjort kjent med at du i en tilfeldig samtale med andre ansatte ved instituttet har sagt at du i denne uken tar hjemmekontor. Det er ved UiA ingen ordning med hjemmekontor. Vi finner det derfor riktig å gjøre oppmerksom på at de aktuelle forsikringsordninger som UiA har etablert for ansatte, ikke vil gjelde. Dette gjelder bl.a. yrkesskadeforsikring. Vi finner det også riktig å minne om at ansatte normalt skal utføre sine arbeidsoppgaver på arbeidsplassen. Andre løsninger kan i spesielle situasjoner være aktuelle, men skal i så fall på forhånd være avtalt med foresatte. I motsatt fall, kan det regnes som ugrunnet fravær. Sitat slutt.

I sitt brev av 24.februar skriver Homble, NNs advokat, dette om Sørensen e-post av 20. februar: Sørensens e-post viser ar UiA ikke bare ønsker å hindre at NN satt sammen med sine kollegaer. UiA ønsker også å tvinge NN til å oppholde seg på kontoret i H-bygget langt fra sine kollegaer, og ikke for eksempel på hjemmekontor slik andre ansatte gis rett til. Det er vanskelig å se noe annet motiv for denne forskjellsbehandlingen enn at Sørensen ønsker å påføre NN en belastning i arbeidsforholdet. Dette er utilbørlig og i strid med aml § 4-3 (3) som lyder: Arbeidstaker skal ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden.

I sitt brev til Homble 28.februar nøyde Hans Erdvik seg med å si dette til punktet om hjemmekontor: For så vidt gjelder spørsmålet om hjemmekontor så har UiA ingen formell ordning med «hjemmekontor». det er korrekt at ansatte gis anledning til å arbeide utenfor kontoret, men det normale utgangspunkt er at arbeidet skal utføres på universitetets lokaliteter. Fakultetsdirektøren fant grunn til å presisere dette overfor NN i e-post av 20. februar d.å., og samtidig presisere forholdet til gjeldende forsikringsordninger. NN behandles ikke annerledes enn øvrige ansatte ved universitetet. Sitat slutt.

For en historie! Direktør Sørensen var blitt kjent med at NN har sagt at han i «denne uken» har hjemmekontor. Hva? Hjemmekontor? Han som nettopp har fått nøkler til et kontor i H-bygget der hvor «Vi» (det store «vi») sitter! Og så vil han fluksens ta en uke med hjemmekontor! Og så en uke, så en uke.. Her må det sies fra, fluksens! Hør! Legger man arbeidet til hjemmet, er det ugrunnet fravær fra arbeidsplassen – med konsekvenser for den skyldige, får man tro. NN hadde fortalt om den planlagte uken hjemme i en tilfeldig samtale. Hvor tilfeldig var det at du snappet opp den opplysningen, fakultetsdirektør Per S. Sørensen? – For meg vitner denne lille episoden om fortsatt plaging av NN – om mangel på raushet og forståelse for en annens situasjon. Dårlig lederskap, kort og godt. - Så over til kontakten med Arbeidstilsynet, ønsket av NN og tatt til «etterretning» av motparten..

Arbeidstilsynet er koplet inn

Den 12.mars sendte NN mail til Rune Strandmyr (seniorrådgiver i Atilsynet) om at han ikke fikk kontakt med faggruppeleder M1, tross telefon- og mailforsøk over en periode på 11 dager. I samme mail -12.mars – forteller NN at to jurister har ønsket ham velkommen tilbake, men «de øvrige fem» har verken ønsket ham velkommen tilbake eller gratulert ham med lagmannsrettens kjennelse. Ikke en gang K1,, tillitsvalgt for Juristforbundet (hvor også NN er medlem) har tatt kontakt, heter det i NNs mail av 12.mars til Strandmyr. Den 23. mars beretter NN (til Strandmyr) at nå har han fått kontakt med M1, som beklaget at han ikke hadde kontaktet NN tidligere, «ekstremt travelt semester» ble angitt som grunn.

I mail av 15. mars 2013 forteller Strandmyr til NN at «vi har ennå ikke tatt stilling til om vi vil foreta oss noe i sakens anledning», men 20. mars bestemmer Atilsynet seg for å ta opp saken. 12. april sendes innbydelse til et første møte på UiA torsdag 18.april. Før dette møtet – og som jeg kommer tilbake til – blir det brakt mer ved til bålet, vi er i den første tredel av april. Det er to saker: en eksamensoppgave som NN skal lage og en plan for NNs arbeidsoppgave for høstsemestret. Utviklingen – og sluttresultatet i disse to sakene – er kjent da man har møtet 18. april, men altså ukjent for Atilsynet da de treffer beslutningen om å ta saken på sin agenda.

To sjokkopplevelser

Å lage eksamensoppgaver var en av NNs arbeidsoppgaver vårsemestret 2013. Mye kunne vært skrevet om dette, men jeg gjør noen innhogg. 6.april (en lørdag), litt før klokka 16, mailer M1 (seksjonsleder og NNs nærmeste personalleder) at det ikke er mulig å bruke oppgaveteksten slik den foreligger til en eksamensoppgave. NN sender noen merknader og 17.30 får han ny mail fra M1 – «Jeg har lest merknadene dine og er ikke beroliget. Vi tar det på mandag.»

NN bruker helgen til å kontakte kolleger ved universitetet i Oslo, en stipendiat (og erfaren advokat) og en førsteamanuensis, begge ved instituttet for offentlig rett. Kontakten fører til noen endringer og en konklusjon om at oppgaven er god, egnet til å skille mellom gode og dårlige kandidater – og med en passe vanskelighetsgrad for fire timer.

I løpet av mandag den 8.april får M1 en ny versjon – og NN regner med at oppgaven nå var tilfredsstillende..

Nå har det seg imidlertid slik at samme dag – mandag 8.april – er det et faggruppemøte – for jusgruppa. Her informerer seksjonslederen om at UiA ikke planlegger å la NN undervise til høsten, en beslutning som blir bekreftet dagen etter i et møte NN hadde med nevnte seksjonsleder og instituttleder Jan Inge Jenssen. Det betyr at man selv ikke i NNs spesialområde vil bruke ham i høstens undervisningskabal..

11.april – om kvelden klokka 19.39 sender NN en mail til M1 hvor han ber om referat fra faggruppemøtet og gjentar at han ønsker protokollert at han var uenig i beslutningen om at han skulle fratas undervisningsoppgaver og at han – fortsatt - ønsker å bli satt opp på undervisning som tilligger stillingen. Han minner om at M1 – på faggruppemøtet – ikke hadde kjennskap til om UiA hadde vurdert lovligheten av ikke å sette NN opp på undervisning.

En knapp halv time sender M1 denne mailen – med en for NN ny og overraskende/sjokkerende opplysning. Jeg siterer: «Jeg vet ikke om universitetet har utredet dette juridisk. Jeg har ennå ikke skrevet referat fra faggruppemøtet, men håper å få tid i neste uke. Jeg har bestemt meg for å lage en helt ny eksamensoppgave i jur 102 siden din ikke holdt de kvalitetsmål som må forventes av en eksamensoppgave. (..)» Sitat slutt.

Og en knapp time etter det sender NN en mail hvor det første avsnittet lyder: «Hvilke kvalitetsmål er det min oppgave ikke holder? Og hvorfor er det ikke mulig for deg å gjøre den eller de tilpasninger som du mener måtte være nødvendig? (..) Sitat slutt. Dette ble ikke besvart. Det var selvfølgelig ikke å vente at den travelt opptatt M1 skulle svare på dette klokka 21 om kvelden, selv om det var en torsdag, men han svarte heller ikke på det ved en senere anledning..

Jeg gjør et hopp i tid – for å bli ferdig med «oppgave-saken» med noen avsluttende kommentarer. Den 22.april sender NN en mail til Strandmyr (det er etter at tilsynssak er åpnet med møte på universitetet 18.april) hvor han i detalj går gjennom «oppgavesaken» . Han ønsker å gå gjennom prosessen rundt utarbeidelsen av den aktuelle eksamensoppgaven slik at Strandmyr og Arbeidstilsynet kan ta stilling til om dette er et rimelig eksempel på samarbeidsproblemer, eller om ikke saken snarere er egnet til å bekrefte mobbing/trakassering av NN. Jeg siterer:

«Det som skjer er i korthet følgende:

  • jeg spør etter føringer for oppgaven, mottar ingen svar på dette. Altså ingen spesielle føringer.
  • jeg sender første utkast torsdag 4.april, innen frist, to uker før eksamen. Mottar en del innvendinger fra M1 (og K3), lørdag 6.april.
  • får to kolleger ved UiO (altså universitetet i Oslo, min kom.) til å se på nytt utkast søndag 7. og mandag 8.april. De gir begge uttalelser og konkluderer at oppgaven er god og har passe vanskelighetsgrad.
  • utkast nr. 2 sendes til M1.
  • M1 ser ikke nærmere på utkastet, gjentar innvendinger om at oppgaven ikke bør inneholde to avvisningsspørsmål, og går gjennom muntlig hva som bør endres.
  • -jeg omarbeider oppgaven i samsvar med innvendingene/retningslinjene fra M1 og sender nytt 3.utkast onsdag 10.april. Har samme dag møte med personalansvarlig Jenssen og M1. Går med sikkerhet ut fra at oppgaven blir godkjent, med eventuelle tilpasninger.
  • blir veldig overrasket, da jeg torsdag kveld, 11 april får en kort beskjed fra M1 om at oppgaven er refusert.
  • jeg stiller M1 samme kveld tre spørsmål relatert til refuseringen. Disse er ikke blitt besvart, og M1 har overhodet ikke siden 11 dager kommunisert/tatt kontakt med meg. Merk: M1 er utnevnt som seksjonsleder og har personalansvar for meg (delegert fra instituttleder Jan Inge Jenssen.) « Sitat slutt.

Det får være nok om denne eksamensoppgaven, men jeg ber leseren være oppmerksom på følgende:1. Dosent B (se gjerne min forrige artikkel, del I, med sitater fra Bs notat til Arbeidstilsynet) synes det er høl i hue å be NN skrive oppgaver når han ikke har forelest for kandidatene. 2. Det dreier seg om oppgave i samme emnet NN er blitt kritisert for dårlige forelesninger og som han ikke fikk muligheten til å undervise i seinere.

(Det er en – så langt unevnt - side ved arbeidet med å lage eksamensoppgaver (som omfattet mer, sensorveiledning etc), nemlig samarbeidet med K2,universitetslektor, men ikke i fast stilling. Jeg bare slår fast at samarbeidet skar seg etter noen uker. Jeg vurderer det slik at i en situasjon hvor hun hadde et stort arbeidspress etablerte hun sitt forhold til NN slik hun regnet med at Makta ville godta det. Hennes «erfaringer» med NN fikk man høre i tingretten 30. mai og mailkorrespondansen mellom henne og NN ble lagt fram. Hvis hun er en av dem som var «på tuppa» på Eriksens kontor (se seinere), må man – uansett - stille seg spørsmål om vedkommende har det minimum av psykisk styrke som kreves for å undervise ved et universitet, som ikke er et synonym for «beskyttet arbeidsplass».)

Peanuts..

Det er mye fokus på de psyko-sosiale plager som rir flere av NNs motstandere. NN selv vil jeg si litt om – hans situasjon og hans plager. Han opplever et sant helvete – objektivt sett, men har en psyke som berger ham, selv om han føres ned mot sin personlige tålegrense.

I en mail til Strandmyr av 11.april avslutter NN slik: «Arbeidstilsynet gjør riktig i å involvere seg i denne saken. Dette handler ikke bare om min rett på et forsvarlig arbeidsmiljø og bruddene på aml.§4-3 overfor meg, og som jeg kanskje er sterk nok til å tåle uten å bli syk (fra annen sammenheng går det fram at NN har søvnvansker, mareritt og svettetokter, om jeg får skyte inn) men også om å avskrekke fremtidige arbeidsgivere fra på en lignende måte å stemple og ærekrenke arbeidstakere som allerede er i en ekstremt utsatt situasjon. Det er få som ville holde ut en slik behandling på toppen av å måtte stå gjennom en langvarig og sterkt belastende oppsigelsessak,» avslutter NN i sin mail til Rune Strandmyr.

Man kan bare undre seg over at NN har blitt stående i stormen (bortsett fra en kort tids sykemelding, men på UiA er det slik at en må ta igjen arbeidet når en er blitt friskmeldt..). Hans åpenbare og forståelige skuffelse over dårlig mottakelse etter dommen 11.februar og fortsatt trakassering skaffet ham søvnproblemer med nedsatt konsentrasjons –og arbeidsevne som resultat. I en mail datert 12.mars til Atilsynet skriver Otto Andersen at NNs psykiske helse har blitt verre som følge av kontorplasseringen og opplevelsen av isolasjon.» 12.mars…Det er før «høydepunktene» i april, før han får beskjed om at UiA ikke vil la ham undervise i høstsemestret og før han – en kveld – får vite at eksamensoppgaven han har gitt - er refusert. Før det er det altså at Otto Andersen har sendt sin bekymringsmelding. Kort: Fra min side sett er de psykiske problemene på Maktsida peanuts i forhold til det NN har opplevd – og opplever, særlig i betraktning av at de er selvpåførte hos NNs motpart..

Referat av møtet 18.april 2013

Lagmannsrettens kjennelse ble truffet 11.februar 2013 og NN regnet med at han ville få tilbake sitt kontor som han var blitt ulovlig kastet ut av oktober/november 2011. Han så på det som en rimelig følge av kjennelsen som fastslo at UiAs utkastelse og utestengelse av NN i oktober/november hadde vært ulovlig. Imidlertid fikk han ikke kontoret sitt tilbake, «trakasseringen fortsatte», som NN formulerer det. I denne situasjonen søkte NN assistanse fra Arbeidstilsynet.

Omkring 20. mars bestemte A-tilsynet seg for at man ville gjennomføre et tilsyn på universitetet, knyttet til NNs arbeidsplass og flyttingen av denne. Utgangspunktet for det annonserte tilsynet er bestemmelser i Arbeidsmiljøloven (aml.§4-3) som A-tilsynet vil undersøke om er blitt fulgt/brutt. Det dreier seg om arbeidstakers integritet og verdighet og vedkommendes mulighet for kommunikasjon med aktuelle kolleger. Det første møtet, hvor partene fikk møte Atilsynet samlet, ble holdt på UiA torsdag 18.april.

Jeg har lest et referat fra møtet, ført i pennen av NN, datert 19.april, dagen etter møtet. – Anders Thorstad, seniorleder fra Atilsynet, ledet møtet, ga bakgrunn for møtet og sa at formålet med møtet var å få fram UiAs syn på saken. Seinere i møtet understreket han at det skulle være ganske alvorlig før man flyttet ut noen og at den risiko man løp for andre ved å la ham bli måtte vurderes.

Førstemann som fikk ordet var UiAs direktør Tor Aagedal, som etter at UiA hadde fått kjennelsen den 11.februar var blitt trukket inn i saken. Den 15. var det et drøftingsmøte om saken (vel og merke uten at NN eller hans tillitsvalgte var blitt invitert). Aagedal understreket at man nå- 18.april – var midt i semesteret, at jusstudiet var krevende undervisningsmessig, at fagmiljøet var stresset (langvarige sykemeldinger) og understreket at det måtte også være i NNs interesse ikke å komme i «situasjoner».

Sigurd Sørensen, fakultetsdirektøren, hadde ordet flere ganger; understreket var viktig det var å «i vareta miljøet», det vanlige i at folk fra samme institutt satt i ulike etasjer (og hva med «bygninger»? min anm.) slik at NNs situasjon ikke var spesiell (Hva med posthylla i tredje etg. –min anm.), at han hadde fått arbeidsoppgaver. En grunn til flyttingen var at vitner måtte beskyttes, man sto framfor en rettssak som kan «skape situasjoner». På spørsmål fra Thorstad svarte Sørensen at han var redd for sykemeldinger og hevdet seinere på møtet at «NN manglet selvinnsikt, kolleger hadde hatt en rekke «opplevelser» på grunn av ham.

K1, tillitsvalgt, sa at jusgruppa var enig om å holde NN utenfor arbeidsmiljøet. Han ville være en risiko for sykemeldinger, pga måten han oppfører seg på. To personer har grått pga hans oppførsel. Personalsjef Gunn Marit Eriksen fulgte opp og kunne fortelle at «jurister» kom gråtende til hennes kontor –«dette er ikke pingler, de er rett og slett på tuppa.» Senere i møtet kunne den samme personalsjefen fortelle, i tilknytning til en tilbakemelding på en eksamensoppgave NN hadde laget at NN måtte korrigeres, «tok ikke kritikk».

Det «mest interessante» ble sagt av Hallgeir Nilsen, fakultetsverneombud, som har til oppgave å «passe på» miljøet ved fakultetet for økonomi og samfunnsvitenskap. Han mente at flertallets interesser hadde førsteprioritet og sa også at han var blitt styrket i sin oppfatning om at riktig beslutning var truffet – etter at han hadde truffet NN ved noen anledninger.. Han mente også at han hadde grunnlag for å si at NNs «virkelighetskontakt og dømmekraft er problemet.» (Etter på ha sett herr Nilsen storkose seg i selskap med Sørensen & co i en pause i rettssaken i slutten av mai, må jeg virkelig stille spørsmål om denne Nilsen er den rette i stillingen som «fakultetsverneombud», virker «kjøpt og betalt».)

Og ellers? Jo at Aagedal sa seg alltid åpen for å endre kontorplassering, «men ikke i de neste ukene, før rettssaken.» – Og at NN til slutt fikk fem minutter til et innlegg. Han kritiserte Sørensens uttalelse i møtet om at han – NN – hadde eskalert konflikten ved å gå til advokat og Arbeidstilsyn med saken. NN mente at det var en skremmende holdning som fakultetslederen som arbeidsleder her ga uttrykk for.

I mail til Strandmyr, datert 3.mai, understreker NN den «lojale» holdning til ledelsen som K1 hadde på møtet den 18.april – «den som får ledelsen mot seg i en personalsak ikke bør bidra til at saken blir kjent blant kollegene,» skal hun der ha sagt. Det står intet om denne hennes uttalelse i NNs referat, men ifølge NN hadde hun sagt det samme i begynnelsen av september, på sitt kontor i samtale med NN. Jeg kan i alle fall ikke se at Strandmyr stiller seg uforstående til en slik gjengivelse av K1s utsagn i møtet 18.april.

Otto Andersens reaksjon

Etter møtet den 18. april – samme dag – sendte Otto Andersen en mail til de to i Arbeidstilsynet, den gjaldt «strakstiltak for å bedre kommunikasjonen i jusgruppa.» Jeg siterer – i sin helhet:

Hei og takk for sist. Vi er glad for at dere har tatt fatt i saken om kontorplassering, og vil utrede det spørsmålet. Uavhengig av (..) hvordan det blir løst, så er det et faktum at NN i tiden fremover må jobbe tett opp til sine kollegaer, med utarbeiding av eksamensoppgaver, sensorveiledning m.v.

Med den stemning og mangel på kommunikasjon det nå eksisterer mellom NN og deler av jusmiljøet, blir dette meget vanskelig. Dere hørte jo at ledelsen klandret NN for at han hadde gått til advokat og Arbeidstilsynet med kontorsaken, og holdningen om at NN må denne måten har vært illojal vil sannsynligvis smitte over på kollegene.

Som det fremgikk av møtet har vi tatt initiativ til at det etableres et forum for dialog, kommunikasjon og konfliktløsning mellom partene, med ekstern bistand: (og siterer deler av en e-post som NN sendte til Per S. Sørensen 23.mars 2013)…Uansett vil det være at juss-kollegene snarest snakker med hverandre for å kartlegge eventuelle problemer, og slutter opp om fornuftige retningslinjer, i et arbeidsmiljø hvor jeg (NN) er inkludert (stikkord: kontorplassering). Som Otto var inne på kan det være fornuftig å trekke inn en ekstern, uavhengig kapasitet i en slik kartlegging, som både ledelsen, mine kolleger og jeg kan ha tillit til. En mulighet i så måte kan være UiAs egen bedriftshelsetjeneste (…)

Dette har dessverre ikke ledelsen gitt et svar på eller fulgt opp, jmf dagens møte. Jeg er redd for at situasjonen ytterligere kan eskalere, dersom det ikke umiddelbart igangsettes tiltak. Jeg vil derfor innstendig be Arbeidstilsynet – uavhengig av vedtak om kontorplassering – gi UiA et pålegg om at det iverksettes tiltak som kan bidra til å bedre kommunikasjonen og dempe konfliktnivået. Alternativet til et pålegg, at man gir en sterk anbefaling/henstilling. Mvh Otto Andersen. Sitat slutt.

Det gjenstår å vente på tingrettsdommen. Når den foreligger, er jeg tilbake – uten annet «varsel» enn dette!

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum