"anti-kjappkjapp"

Lang natts ferd mot dag…. ? (3, del 1)

Torsdag 6. Juni 2013 · Andreas Raaum · Universitetsliv

T T T
print denne siden

For et par tre år siden fulgte jeg den såkalte Nedkvitne-saken, både i tingretten og i lagmannsretten. Det dreide seg om en professor i middelalderhistorie på universitetet i Oslo, som hadde blitt avskjediget og som gjennom tre rettsinstanser (Ankeutvalget avviste anken til Høyesterett) prøvde å få jobben tilbake. Han mislyktes. I disse dager har en lignende sak vært ført i Tingretten i Kristiansand, en førsteamanuensis ved Universitetet i Agder har blitt sagt opp og nå gjør vedkommende, NN, forsøk på å få oppsigelsen kjent ugyldig. Rettsforhandlingene startet tirsdag 28.mai og gikk over fire dager. Dom ventes mot slutten av juni.

-Tror du at NN får komme tilbake til jobben sin, Andreas? Det dummeste svaret som kan gis på det spørsmålet er: Ja, og hvis ikke har jeg mistet all tro på norsk rettsvesen. Det er et lite gjennomtenkt spørsmål, lite rimelig fordi jus er jus og det meste kan skje. Og svaret, som sagt, kjempedumt.

Spørsmål i pressen

Derimot kunne jeg tenke meg en tur inn i «underholdningsbransjen» og svare på to spørsmål som ofte stilles i pressen, det om hva man ville si til St.Peter og det om hva man ville gjøre i en periode hvor en ble gitt all makt.

St.Peter: Velkommen, velkommen, Andreas Raaum. Jeg: Er Jenssen, Sødal og Sørensen her? –Ja, selvfølgelig, svarer St. Peter. –Da går jeg heller en etasje ned, svarer jeg.

Mig er givet all Magt. Da ville jeg bruke «styringsretten» mot sekstetten i jusgruppa, fem lectores, en amanuensis, tre av hvert kjønn. Maken til pingler! De seks innfødte (?) kristiansandere får inn en kar fra Skjåk og pådrar seg åndenød, vondt i magen og sogar et hjerneslag. En som er annerledes bringer full forvirring inn i den kristiansandske idyllen. «Styringsretten» ville jeg bruke slik: Ta dere sammen! Lev med at folk er forskjellig. Det lærer man av. Kjære jusgruppe ute i provinsen! Det juridiske fakultet i hovedstaden har i nesten et halvt hundre år måtte leve med den frimodige Carl August Fleischer. Han har vært en konstant utfordring, og det juridiske miljø på Karl Johan har vokst på den. Gakk hen og lær! Noe slikt.

Et viktig fellestrekk

Om det er noen likheter mellom de to sakene, Nedkvitne saken og den nå pågående NN-saken? Svaret er ja. Den opplagte likhet er at i begge tilfeller har vi å gjøre med slett styring – på alle nivåer. «Bedre ledelse» - om kommunikasjon, styring og ledelse – er en bok som nettopp er kommet ut på Cappelen Damm (mars/april 2013), skrevet av Elin Ørjasæter, Birgitte Stenberg Larsen og Trond Stang, revidert utgave, for en stor del nyskrevet. Holder man regler og etikk i denne boka opp mot det som har skjedd i Kristiansand, må man nødvendigvis begynne å lure på hvordan det går an at «slikt skjer». Jo, det skjer. I Kristiansand. På universitetet. Arbeidsplassen for noen av dem med mest utdanning her i landet. Jeg gremmes.

Flaggskipet

Skal man forstå oppsigelsessaken, må man begynne på toppen, begynne med rektor. «Bachelor-saken» er hennes hjertesak. Dette er et jusstudium som fikk sitt første kull med studenter høsten 2011, samme semester som NN begynte. Å utdanne bachelors i rettsvitenskap skal bli Agderuniversitetets flaggskip. Går det bra, er masterstudium neste. Masterutdanning (det tidligere hovedfagsstudiet) er selve tegnet på at man driver et universitet. Det er dit man må komme for å markere at høyskolen er død. Det har rektor klart for seg, men ikke like klart hvordan man skal komme dit. Det hun har satset på er tillit til dem som drifter faget. Ubegrenset tillit. Der starter det. Tillit til et miljø hun tegner et idealbilde av. Virkeligheten er en annen.

Miljøet.

Universitet på Agder er en ung institusjon med et relativt dårlig rykte som arbeidsplass. Det har mange formidlet til meg, folk uten tilknytning til det fakultet striden utfolder seg i. Arbeidstilsynet er ingen sjelden gjest her. Jeg vet ikke om fakultetet for økonomi og samfunnskunnskap er «versting», men dette fakultetet – støttet av universitetsledelsen – er i hvert fall i storm i disse dager – med jusgruppa i sentrum. (Siste dagen, fredag, var fakultetsverneombudet til stede under forhandlingene, i pausen i livlig og spøkefull passiar med universitetets honorationes, - en veldig dum opptreden av fakultetsverneombudet, spør man meg. Andre kan fortelle om hans reaksjoner inne i rettssalen og jeg ville ikke se bort fra at hans «gjesteopptreden» får et etterspill.)

Det er ingen tvil om at arbeidsmiljøet ved nevnte fakultet er dårlig for tiden, svært dårlig og man blir gitt inntrykk av at det er på et lavmål i den såkalte jusgruppa, en liten gruppe på 9-10 personer med rettsvitenskap som fagområde, den oppsagte førsteamanuensis NN hører til denne gruppa. Nå ris gruppa av nerver, søvnmangel og manglende blodtilførsel til viktige organer.

Bekymringsmelding fra K1..

Sju av ni i jusgruppa hører til Juristforbundet og de har en tillitskvinne (her kalt K1) som har gitt alarmerende meldinger til sitt forbund. Nå er det slik at den oppsagte NN også er medlem av dette forbund som faktisk var til hjelp for ham – en stund..

18.juni 2012 skrev K1 det hun kaller en «bekymringsmelding» til Juristforbundet. Hun var klar over at Juristforbundet – så langt – (se seinere) hadde støttet NN i oppsigelsessaken, bl.a. ved å klage på oppsigelsesvedtaket truffet den 11. april 2012. Hun var – formelt - ute etter en tilbakemelding fra Juristforbundet om hvordan man forholder seg til de øvrige fagorganiserte juristene, for dem har arbeidskonflikten sterkt redusert trivselen på arbeidsplassen. I realiteten, slik jeg ser det, ønsket hun og hennes kolleger å få satt en stopper for forbundets støtte til NN – og lyktes med det.

Konflikten har tilspisset seg, hevder K1, utelukkende på grunn av bidrag «fra den ene siden i konflikten», som har gjort alt for å kunne komme i kontakt med alle på fakultetet, mens «juristene og ledelsen har valgt å opptre ryddig og ikke framføre sine oppfatninger for alle og enhver.»

Hun er spesielt opptatt av at det er blitt skapt en splittelse mellom juristene og andre faggrupper på instituttet (Institutt for økonomi) og dette har resultert i at instituttet har delt seg i to. «Det bedrives til tider omfattende forsøk fra enkeltpersoner på å overbevise økonomer og jurister om at det var galt å gå til oppsigelse og det kommer slengbemerkninger til jurister om at det er skummelt å bevege seg i retning av juristenes kontorer – for dere driver jo bare med å si opp folk. I tillegg har svært mange av økonomene sluttet å bruke det eneste lunsjrommet som ligger i juristenes ende av huset, med det resultat at det ofte er bare jurister som spiser lunsj sammen.» (La meg smette inn: Juristene/jusgruppa teller mindre enn en femdel av et totale antall ansatte ved instituttet.)

Det gis rikelig med eksempler på «karakteristikker», skriver K1. I et vedlegg (i et dokument kalt «Derfor er dette en sak som er ille») i en e-post til en annen av juristene av 1.april (aprilsnarr?) skal NN ha karakterisert en av juristene som «nikkedukke», en annen i jusgruppa skal den samme NN ha omtalt som «gjennomkorrupt». Dette, sier K1, er sterke personkarakteristikker som verken juristene eller ledelsen kan kommentere – fordi disse står for «ryddig oppførsel» - i motsetning til motpartene som står for «uryddig oppførsel»..

Henvendelsen til Juristforbundet avsluttes slik: «Vi ønsker et godt arbeidsmiljø på jobben vår, og ber om tilbakemelding på om Juristforbundet kan bidra med hjelp til medlemmene sine og komme med forslag til hvordan vi kan få tilbake trivselen på jobb.» Jeg kunne tenke meg denne kommentaren: «Pyser» kan bare eksistere i et jattemiljø.

Man har god grunn til å være skeptisk til hennes rapport. Hun var en av søkerne til den jobben som NN fikk og burde ligget unna denne saken, slik jeg ser det, og burde overlatt til medlemmene selv (eller varatillitsvalgt) å eventuelt ta kontakt med Juristforbundet. Hun visste at i juni var «man» opptatt av å bli kvitt NN og ga gjerne sitt bidrag. Derfor tok hun direkte kontakt med den person i Juristforbundet som hadde NNs sak.. Uansett – noe tid etter K1s framstøt falt forbundets bistand til NN bort.

Flere – med K3 i spissen

Den godeste K1 er ikke den eneste i en gruppe av ansatte kvinner som burde ha vist en større grad av tilbakeholdenhet i denne saken. Tre av kvinnene i jusgruppa mener at NN er årsaken til det dårlige miljøet, sammen med Arild Sæther, som «utidig» blander seg inn i saken. K2 er universitetslektor, som K1, men verken K1 eller K2 er i fast stilling, de er vikarer – med «karrieredrømmer», skulle jeg tro. K3 er førsteamanuensis i fast stilling. Det er åpenbart tre gode venninner, i retten opptrådte de i gevanter i samme «motetrend» - om det må være meg tillatt. Det er tre damer i 40-årene som, slik jeg ser det, anstrenger seg for å innynde seg hos tre herrer i (slutten av) 50-årene, M1, M2 og M3, som har makta i jusgruppa, to av damene med håp om fast ansettelse (?) og amanuensen kanskje med håp om å bli fagets første professor. Ingen av de tre mannlige lektorene tør ha noe håp i den retning, en av dem forsøkte seg på et doktorgradprosjekt, men ga opp. Etter det som hendte i tingretten 28.-31. mai har de neppe noen i mot å få K3 til «sjef», garantist for «business as usual».

Jeg er uhyre kritisk til den rolle K3 har spilt i oppsigelsessaken. Hun ble ansatt samtidig med NN, hun i fast stilling, han i midlertidig. De ble pålagt å undervise et kurs sammen, et bestemt antall timer, fordelt på forelesning og gruppeundervisning, en fordeling de selv skulle foreta. Denne dobbeltjobben utførte de to fra begynnelsen av januar og til et stykke ut i februar, oppstart for undervisningen 5.januar 2012, avsluttende forelesning 10. februar 2012.

Ble maktas beste våpen

Så skjedde det som ikke burde ha skjedd! K3 tok aktivt del i kritikk av NNs undervisning og opptreden og som førte til notat datert 16.februar 2012 av M1 og M2, som er i juristgruppa.. Hele mitt poeng – ved denne anledning - er at denne sin deltakelse burde K3 ha følt seg for god til. –Mine herrer! Vil dere vurdere NNs innsats, så gjør den vurderingen selv – ohne mich. Men nei, da. Her var det full innsats, med ulike mulige motiver, deriblant framtidige avansementsmuligheter. Så slem er jeg.

Her er utdrag av K3s bidrag: -NN holder et faglig for lavt nivå og viser ikke nødvendig faglig autoritet i forhold til studentene. Han prioriterer det uvesentlige foran det vesentlige. Han virker ikke motivert til å prioritere krevende arbeidsoppgaver som å sette seg inn i faget, men bruker heller tid på mindre vesentlige oppgaver. I enkelte situasjoner har han opptrådt illojalt. Han er i enkelt situasjoner lite sensitiv i forhold til å forstå mellommenneskelige signaler, for eksempel at folk har dårlig tid, at hun var syk og ikke kunne svare på spørsmål.

Hun (K3) kommer med en rekke eksempler på at NN var faglig svak. De underviste på et område hvor K3 hadde tatt doktorgrad og derfor i særlig grad faglig «kvalifisert» til å kritisere ham. Det er ikke det som er mitt poeng. Mitt poeng er at hun deltok i heksejakten på NN, akkurat d e t burde hun latt være, omstendighetene tatt i betraktning. «Man merkt die Absicht und wird verstimmet,» heter det på tysk..

Tvilsom start

NN har vært naiv, en karakteristikk som - i ettertid – også kan være aktuell for hans rådgivere. Da NN i utgangspunktet fikk et undervisningsoppdrag felles med K3 kan det ha gledet ham. Emnet var hennes spesialområde. Her kunne det være faglig støtte å få. Et rimelig resonnement. Hun var blitt fast ansatt, han midlertidig fordi han manglet doktorgrad. Kravet om at han måtte gjennomgå et kurs i pedagogikk («Uniped») på UiA, kunne gjennomføres i løpet av de første tjenesteår. Således er det bare fullførelsen av doktorgradprosjektet som knyttes til hans et år lange «kvalifiserende engasjement», regnet fra 8. oktober 2011.NN fikk det klare inntrykk at om det oppsto problemer, var det bare å henvende seg til faggruppeleder og andre. Han var omgitt av godviljens menn.

Det var nok dette inntrykket som gjorde at han ikke reagerte på at den ene etter den andre, ikke bare M1 og M2, men også M3 dukket opp på forelesningene hans (og K3s), ingen hver gang. Sannhetens øyeblikk kom sent, på kvelden 23.februar 2012. Da fikk NN se rapporten fra de to, M1 og M2 av 16.februar. Denne var levert til instituttleder Jenssen, som uten å innkalle NN til samtale om rapporten, en så grov forsømmelse at jeg ikke finner ord, sendte rapporten videre til fakultetsledelsen, og universitetets personalavdeling ble umiddelbart satt på saken.

«Har du ikke annet å ta deg til?»

«Normalt» - og nå tenker jeg på mine tretti år som foreleser ved et universitet – hvordan ville man reagere hvis kolleger dukket opp på forelesningene? Jeg ville nok – spøkefullt – ha spurt vedkommende om han ikke hadde bedre ting å foreta seg enn å høre på meg? Trolig ville det ha stoppet der. Og så dukket en til opp… Hva i helvete var dette? Trolig ville jeg ha skjerpet tonen og fått den første mistanke om at her var noe på gang.. Jeg ville ha styrt mine skritt til ledelsen, en samtale som trolig ville ha endt med følgende fra min side: Hvis dere ønsker å evaluere min undervisning, som i seg selv reiser et problem (jeg var fast ansatt), så må det innledes en prosess som trolig må ende med at dere finner folk utenfor instituttet til å evaluere meg, ikke mine «kolleger»! Har dere gått fra vettet? Ja, dette er en rimelig utvikling i en historie som starter med at en kollega «dukket opp».

Så kan man si at NN er «midlertidig» ansatt og forsøker seg med at han var på «prøve» og at en «prøve» innebærer evaluering. Nei! Ikke slik jeg oppfatter det. NN var i et kvalifiserende engasjement som hvilte på én pillar: doktorgrad. Når den var i orden, skulle han bli fast ansatt. Slik jeg forstår lagmannsretten i forføyningssaken var det også lagmannsrettens mening. At lagmannsrettens oppfatning ikke er bindende for tingretten antar jeg er rett jus, men jeg ville bli overrasket om tingretten gikk mot. Det måtte i så fall være at tingrettsdommeren lot seg overbevise av Statens argument om at man nå, i løpet av det året han hadde vært i virksomhet, hadde et «bredere grunnlag» for vurdering av NNs kvalifikasjoner og dugelighet enn lagretten hadde hatt. Lovligheten av å trekke inn det «bredere grunnlag» må bli et kjernespørsmål, slik undertegnede, en ikke-jurist, oppfatter det (se seinere).

Rapporten av 16.februar

K3s kritikk må ses i sammenheng med den kritikk av NN som to av jusgruppas medlemmer formulerte i en rapport av 16.februar 2012. De to var henholdsvis «faggruppeleder juss» (M1) og «koordinator for bachelorstudiet i rettsvitenskap» (M2). De to var «satt til» å følge «deler» forelesningene og underveis kom også inn en tredje erfaren universitetslektor (M3), hele maktkjernen i jusgruppa. Jeg kan bare gjenta: Skulle man vurdere NNs undervisning – dersom det var adgang til det - skulle det vært gjort i regi av person(er) utenfor jusgruppa/instituttet/ UiA, «uhildete» personer med faglig og pedagogisk bakgrunn. De to (eg. fire)gjør en jobb som andre burde ha gjort. En annen ting er at jeg mener at tilsettingsvilkårene ikke gir hjemmel for en slik «overvåking» og at NN ikke burde ha gått inn på ordningen. Hans ja blir, i ettertid, et eksempel på naivitet og godtroenhet; han skjønte ikke hvem han hadde å gjøre med. Alle universitetets/statens vitner i rettssalen ble innledningsvis spurt om hvilken mottakelse NN fikk – den første dagen. Der var det enstemmighet: den beste.. Og slik fortsatte det, NN ble vist åpenhet og raushet som man kanskje må til NT for å finne en parallell. Det hele strandet på ham. Han misbrukte sin frie vilje, han valgte feil og må selv bære ansvaret. Jeg er ikke ukjent med den kristne læren.

De to oppsummerer sin kritikk i følgende punkter: NN har vist lite tilfredsstillende undervisning ved at han var sterkt bundet til manus, underviste på en overdrevet teoretisk måte, brukte lite praktiske eksempler. NN virker faglig usikker og de to er i tvil om hans arbeidskapasitet er slik at han kan gjennomføre et sterkt undervisningspress. Ved noen anledninger har han vist lite fleksibilitet og manglende vilje til å ta på seg nødvendige undervisningsoppgaver.

De to avslutter sitt notat av 16.februar slik: «Selv om det er forståelig at NN vil ha mest mulig tid til forskning, jfr.hans e-post 13.februar, vil nødvendigvis undervisningen ha førsteprioritet når vi skal «drifte» eksisterende studier samtidig som vi skal bygge opp bachelorstudiet i rettsvitenskap. Dette studiets renommé vil langt på vei «stå og falle» med undervisningskvaliteten. Dersom enkelte vegrer seg for sterkt mot å undervise, vil det nødvendigvis føre til ekstrabelastninger for andre og en skjev arbeidsfordeling. I lengden er dette neppe holdbart.»

Denne avslutningen forteller om hvor tett man er bundet til masten på universitets flaggskip, bachelorstudiet i rettsvitenskap, som skal følges opp av et masterstudium, selve kjennetegnet på at man er ved et universitet. Den påståtte vegring var i realiteten et forsøk på dialog om et lite studieemne knyttet til neste semesters undervisningsprogram. Og endte med at NN ble pålagt å ta den del av undervisningen, hvilket han aksepterte. Å blåse dette opp til noe «som i lengden neppe er holdbart» betyr ganske enkelt at undervisningsopplegg ikke skal diskuteres, bare aksepteres. At de ærede lektorene på forhånd – unter sich og under hensyntagen til egen interesse – hadde blitt enige om et «egnet» undervisningsopplegg, tar jeg for gitt. Og da en nytilsatt, og snart med doktorgrad, inviterte til diskusjon, var helvete løs. Hvis man da ikke, bare ganske enkelt brukte anledningen (skapte en anledning) til å bære mer ved på bålet, jeg har en planlagt oppsigelse i tankene..

La meg legge til dette: I en menneskealder har jeg undervist ved et universitet og vet hva planlegging og utarbeidelse av et undervisningsopplegg for et gitt semester er for noe. Det ble diskutert og det ble diskutert og det hendte nok at noen måtte ta et tema/en undervisningsbolk som ikke lå øverst på den individuelle ønskelista, men det var et emne som var viktig for studentene og for progresjonen i deres studium. En «nølende» foreleser kunne regne med større «velvilje» neste gang.. Jeg har aldri opplevd en situasjon hvor noen ble «pålagt» eller følte tildelingen som et «ultimatum». Dette har med ledelse å gjøre.

Bløtkake da Sæther gikk av..?

Jeg har en berettiget mistanke om at ledende krefter i jusgruppa bare ventet til Sæther skulle gå av. Det ville gi bedre manøvreringsmuligheter. Sæther, som instituttleder og professor, ledet arbeidet i bedømmelseskomiteen og oppnådde en enstemmig krystallklar innstilling – for NNs vedkommende: Midlertidig ansatt til doktorgraden var i havn. Det var doktorgraden som sto mellom ham og fast ansettelse. Ser vi i tilsettingsdokumentene, står det ikke noe der om at fast ansettelse var betinget av ped-kurs. Det må imidlertid ses på som en avtalerettslig forutsetning at NN skulle gå på det nevnte ped-kurset innen de første tjenesteår. ( Og faktisk besto han det i løpet av det ettårige kvalifiserende engasjementet.)

Det er å merke seg at en av de senere «aktivistene», kanskje den fremste, M2 satt i intervjukomiteen og hadde ingen innsigelser til instituttlederens innstilling, som altså var enstemmig.

Situasjonen endret seg den dag Sæther gikk som instituttleder og det skjedde få dager etter at intervjukomiteens innstilling var sendt videre. Med Sæther på sidelinjen – og vel så det (han var blitt pensjonist) – ville det bli helt andre manøvreringsmuligheter.

Undervisningsdyktighet..

Som mangeårig foreleser ved et universitet – på grunn-og mellomfagsnivå, det vil i dagens språkbruk si undervisning for bachelor-studenter, men ikke spesialundervisning for master-studenter (tidligere hovedfagsstudenter) - vet jeg litt om den pedagogiske utvikling hos en universitetslærer. Meget sjelden er man god når man starter – pedkurs eller ikke pedkurs, pedagogisk seminar eller ikke pedagogisk seminar (som er noe helt annet enn det pedkurset det er snakk om i denne saken), men etter hvert blir man bedre, noen kanskje ikke veldig mye bedre. Det er nok en tendens i dagens universitetsliv at man er blitt flinkere til å tilby hjelp til dem som strever med formidleroppgaven, men da uten baktanke om at «hjelpen» skal være ledd i en oppsigelsesprosess.

Kan vi tenke oss at NN vil kunne forbedre seg som underviser, slik som utallige av oss i universitetsjobb har gjort, til et akseptabelt nivå? Åpenbart ikke, er oppfatningen i jusgruppa, støttet av en Lager, UiAs ekspert på spørsmål om undervisningsdyktighet og utviklingsmuligheter på det området. Går vi til notatet av 16.februar, heter det der at det ikke er utenkelig at NN «over tid vil kunne tilegne seg en bedre måte å undervise på. På den annen side virker ikke deler av hans kommentarer til studentenes midtveisevaluering overbevisende i så hensende.»

Nå ble jeg spent. Notatforfatterne kom med premissene for sin tvil om at NN ville kunne forbedre seg. Jeg følger notatet ord for ord – det veksler mellom normal og kursiv skrifttype. Ifølge notatet skriver studentene bl.a.:

I forelesningene kan det bli vanskelig å forstå og vanskelig å følge med hvor vi er. Av grunner for dette nevnes at det virker som direkte opplesing fra et manus, og lite løsrivelse, og derav kontakt med studentene. I tillegg brukes det unødig mange vanskelige ord, og en meget formell måte å snakke på.

NN gir i sin kommentar til studentene uttrykk for ønske om å bedre dette, men kommenterer også studentevalueringen bl. annet slik: Jeg bruker neppe vanskeligere ord enn vanlig, men noen ganger kan det skorte på konkretiseringen. Men dersom en foreleser ikke evner å forklare noe på en tilfredsstillende måte, får studentene et viktig signal om et vanskelig emne som han selv bør undersøke nøye i litteraturen. (..) Høyskolelærere (mener «universitetslærere»? min anm.) er forskjellige, og alle har sine styrker og svakheter. De som har forskningsbakgrunn har typisk styrke i forskningen. De uten formell forskningsbakgrunn har sin styrke i pedagogikken. Vårt universitet trenger begge typer lærerkrefter.

Dette er altså premissgrunnlaget hos de to for tvilen om at NN vil kunne forbedre seg som foreleser. Den konklusjonsbærende kraften er liten, for å si det mildt.

Tok den helt ut.

Administrativ leder for PULS (pedagogisk utviklingssenter), Ragnhild Lager, «tok den helt ut» i sin vitneforklaring den siste dagen i tingretten. I sin presentasjon av seg selv gjorde hun et nummer av at hun hadde hele fire mellomfag(!) og viste til lang pedagogisk erfaring på lave nivå i skoleverket – før hun ble ansatt i pedagogtjenesten ved UiA, i retten presenterte hun seg som «administrativ leder». Mot slutten av sitt vitneprov svarte hun - på direkte spørsmål fra Statens advokat om NNs pedagogiske utviklingsmuligheter – at NN i høyden ville kunne utvikle seg til en normalt dårlig foreleser.. Det virket som hun angret seg og derfor skyndte seg å legge til at det var mange av «dem» på universitetet, det var ikke alle som kunne bli stjerneforelesere.. Jeg holdt på å dette av stolen. Etter en ukes langt opphold på Lesbos kan DU uttale dette, spesielt når din sjef, førstelektor Gunnar Horn, har sagt noe annet? Og når man i detalj ser på hva (det avsluttende) kurset besto i?? Hadde man her, nok en gang, fått et vitne som ville gjøre seg til for Makta og sikre seg (fortsatt) velvilje i gjenværende jobbår? Av alt som ble sagt i retten var Lagers utsagn noe av det mest rystende. Dette er nå min oppfatning og opplevelse

Noen taler Roma midt imot

I det trange jusmiljøet ved fakultetet for økonomi og samfunnskunnskap er det hos et klart flertall en samstemmig enighet om at årsaken til det dårlige miljøet ved instituttet – etter hvert som saken har eskalert - ligger hos NN og Sæther. Seks personer i gruppa har funnet støtte – hele veien – på nivåer over seg, like til rektor og universitetsstyret, og endskapen har blitt oppsigelse, hvis gyldighet nå altså prøves for den laveste rettsinstans, tingretten.

Jeg skal se nærmere på vitneprov fra personer, i og særlig utenfor jusmiljøet, som legger skylden på det dårlige arbeidsmiljøet hos helt andre personer enn NN. Jeg husker at den samme problematikken var i Nedkvitnesaken: Hvem hadde skylden for det dårlige samarbeidsklimaet på historisk institutt? En professor ved instituttet svarte dette: Det var intet miljø å ødelegge!

Denne setningen ble ikke «gjentatt» i tingretten, men jeg måtte tenke på den. «Miljøet» i jusgruppa er uhyre konformt, man gjør det man blir bedt om, jobber og jobber, ingen tvil om det, men koser seg også glugg i hjel og venter på at makrellen skal komme. Når så en person som NN, født og vokst opp langt fra Agder, men i Kongeriket, velutdannet med en doktoravhandling på engelsk som han skulle forsvare og forsvarte, på tysk, når en slik person, kritisk og spørrende, kommer inn i dette miljøet, skjønner man at gruppa settes i høyeste alarmberedskap, innstilt på å gjøre alt for ikke å få idyllen ødelagt, en idyll som bæres opp av en liten bestemmende gruppe av middelaldrende lektorer, som snart vil få sin leder i en kvinne, K3..

Det må legges til at disse maktglade herrer har én opplevelse som de ikke vil ha gjentatt. Ved en tidligere anledning (og ikke så lenge siden) ble det ansatt en amanuensis som man ikke har vært fornøyd med. Han var vitne i retten og sto i hele sin «apparisjon» som et motstykke til M1, M2 og M3. Man forsøkte å sette i gang en oppsigelsesprosess mot ham, men forsøket ble stoppet i Sæthers tid. Han fikk en mentor (dosent B som vi møter seinere) og gjorde klare pedagogiske framskritt, og nå lar man ham sikkert være i fred.. Han gjør da heller ikke en flue fortred og tar de undervisningsoppdrag han blir gitt/foreslått. Ham får man leve med, men NN? Njet. Dette tror jeg er et viktig aspekt ved NN-saken.

De er mange..

Det er mange som støtter NN og Arild Sæther i denne saken. Flere professorer og dosenter, de fleste ved fakultetet for økonomi og samfunnskunnskap. I jusgruppa har vi et par «overløpere», en mann (M4) er nevnt og i tillegg kommer en kvinne (K4), fast ansatt som universitetslektor i rettsvitenskap.

De har en felles oppfatning om at makteliten i jusgruppa skal ha forsøkt å kvitte seg med dem. I begge tilfellene var Sæther instituttleder, han grep inn og forhindret at ledende krefter i jusgruppa fikk det som de ønsket. K4 opptrådte som vitne i retten og jeg kommer tilbake til henne i del 2, fordi Sæthers «varslinger» da vil bli nøyere behandlet – i en kronologisk rekkefølge. Det var da de «nevnte herrer» for tredje gang slo til at NN-saken startet..

Professor A

Da lagmannsretten i februar 2013 bestemte at NN skulle tilbake i stillingen fram til rettskraftig dom eller kjennelse om det motsatte, ble NN isolert i forhold til sine kolleger, plassert på et kontor, langt borte fra sine kolleger – med begrunnelse i «miljøhensyn». Dette klaget NN på til Arbeidstilsynet og rapporten fra dette tilsynet var ennå ikke lagt fram da rettssaken startet. Men det foreligger en del dokumenter, adressat Arbeidstilsynet. Et dokument, datert 12.april 2013, er skrevet av professor A, som i sin underskrift åpenbart er opptatt av å få med at NN er «kollega». Professor A skriver dette:

Jeg er dessverre ikke i stand til å møte ved UiA den 18 april da jeg befinner meg i utlandet. Jeg vil gjerne komme med et par momenter i forbindelse med NNs sak

  1. Etter min mening er oppsigelsesgrunnlaget svært tynt og delvis feilaktig begrunnet. Om denne saken får danne presedens, så er oppsigelsesvernet vesentlig svekket.
  2. Prosessen som er fulgt i denne saken er svært mangelfull. Den burde ha vært håndtert og løst lokalt hos seksjonsleder, instituttleder eller på dekan nivå. Disse har et personalansvar som blant annet inkluderer hjelp og tilretteleggelse for nyansatte.
  3. Flere i dette fagmiljøet føler seg mobbet av de/de som har tatt initiativ til å få NN fjernet fra universitetet.
  4. Universitetet har utsatt NN for en meget stor belastning i denne saken. Jeg tok dette opp med dekanen sist høst og uttrykte bekymring for kollega NN. (…..)
  5. Da NN vant retten til å stå i stilling til en endelig avgjørelse var tatt, skrev jeg til dekanen og ba om at han satte i gang en prosess som fokuserte på «Peace and Reconcilliation» slik at NN kunne bli ønsket velkommen tilbake og få en ny start. I stedet fortsatte trakasseringen og han ble forvist og isolert i et annet fagmiljø til tross for at det finnes flere ledige kontorer ved instituttet, også blant gode venner.
  6. Etter å ha sett hvordan NN er behandlet, og hvordan andre beslutninger blir tatt ved UiA, så blir man matt og engstelig for å uttrykke meninger og ideer som kan være med på å forbedre universitetet. Man er heller ikke fristet til å anbefale denne arbeidsplassen til kolleger ved andre universiteter.
  7. Det hører med til denne saken at den professoren som varslet ledelsen om den behandlingen NN ble utsatt, også er blitt utestengt fra universitetet.
  8. Etter min mening opplever vi et ledelsesproblem. Vi har ellers et meget godt arbeidsmiljø ved instituttet kolleger mellom.

Professor A avslutter slik:

Jeg håper inderlig at vår meget dyktige kollega kan komme tilbake og bidra til utviklingen av universitetet. Faglig er han blant de sterkeste i sitt miljø med en doktorgrad. Etter hva jeg forstår han behov for litt hjelp og trening som foreleser, men dette vil løse seg etter hvert. Mange av oss var noe usikre da vi begynte våre karrierer.

Vennlig hilsen etc (Sitat slutt)

Dosent B

Dosent B er siviløkonom og dr.oecon. fra Norges handelshøyskole og kjenner jusmiljøet godt, hører til samme institutt og er i samme bygning. I brev til Arbeidstilsynet av 1.mai 2013 gir dosenten en relativt omfattende vurdering av flere av sakens sider, blant annet om de arbeidsoppgaver som NN ble gitt mot slutten av vårsemesteret 2013. Det dreide seg primært om å gi eksamensoppgaver – og rette dem alene eller sammen med en ekstern sensor. NNs utførelse av disse oppgaver, spesielt hans arbeid med å forfatte eksamensoppgaver, er en viktig del av kruttet (løskrutt?) universitetet har brukt for å iverksette oppsigelsen av NN før rettskraftig dom.

Dosenten skriver: I mine øyne er det en maktdemonstrasjon fra fakultetsledelsens side å la NNs gamle kontor i fagmiljøet stå tomt, mens han gis kontor i HU langt fra fagmiljøet. Dersom NN hadde blitt satt til forskningsoppgaver, hadde kontoret i Hu ikke vært så problematisk for oppgaveutførelsen. Når han er satt til å lage innleverings- og eksamensoppgaver og rette dem, i kurs som de andre kollegene underviser, er det ubegripelig!

(…) NN er den eneste som bare har fått oppgavelaging og retting til arbeidsoppgaver. Disse arbeidsoppgavene regnes blant økonomene som «de verste».

Det er en helt uvanlig arbeidsdeling i kurs at én vitenskapelig ansatt blir satt til å forelese og veilede grupper, mens en annen person blir satt til å lage innleverings- og eksamensoppgaver og rette, slik som i tilfellet med NN våren 2013. Grunnen er at for å lage en god oppgave, trenger man detaljert kjennskap til undervisningen som har blitt gitt og til hvilket studiemateriell studentene har hatt tilgjengelig og benyttet. Jeg kjenner bare til at slik oppgavefordeling forekommer i nødstilfeller når foreleser blir alvorlig syk og er ute av stand til å lage og rette eksamen i slutten av semesteret.

(…)

Muligheten for godt arbeid forverres ytterligere gjennom at kollegene ikke snakker med NN, men at han må basere seg på e-meldinger hvor det blir surr med hvilken e-postadresse som brukes. Til overmål har NN som eneste på UiA, 2 posthyller på Gimlemoen: en i ekspedisjonen i H-bygget som han har nøkkel til, og en i ekspedisjonen i Bygg 50 som han ikke har nøkkel til (hvor juskollegene legger post til ham)!

Normalt skulle NN forelest høsten 2013 på 3.års kurs i BACJUR hvor han har gode faglige forutsetninger. Puls (pedagogisk utviklingssenter) eller andre ved UiA kan bidra med en forelesningsmentor. Ledelsen har bestemt at han ikke får denne naturlige muligheten til å vise sine kunnskaper og gjøre nytte for seg ved UiA.

Min erfaring er at det ikke er NN, men to andre i jusgruppen som bidrar mest til dårlig arbeidsmiljø, gjennom hhv. vedvarende mobbing og manglende folkeskikk! Slik sluttet brevet.

Når det gjelder bedømmingen av NNs undervisning pekte dosenten, tidligere i brevet, på forskjellige forhold av betydning:

–at så lenge K3 hadde undervist tidligere og hadde doktorgrad innen forvaltningsrett, var det helt naturlig at studentene var mest fornøyd med hennes forelesninger

-at de som overvar forelesningene pretenderte å veilede, men brukte sin detalj-informasjon til å anklage NN

-at forelesere underviser erfaringsmessig bedre når de «snur bunka» og foreleser på samme kurs på nytt, men det har NN ikke fått anledning til å gjøre, skriver dosent B.

Tillitsvalgte.

To tillitsvalgte, dosent Ib Eriksen (hovedtillitsvalgt for Akademikerne) og professor Otto Andersen (Econa) er sentrale personer i denne saken, på NNs side. Jeg kommer tilbake til dem i Del 2 fordi deres tilknytning i stor grad er knyttet til enkelte hendinger, som i del 2 blir tatt opp i kronologisk rekkefølge. Ib Eriksen spiller f.eks. en sentral rolle når NN avslår å holde ekstra forelesning i uspesifert emne (4 timer), en slags «siste sjanse». I sitt vitneprov sa fakultetsdirektør Sørensen at dette var en sjanse NN burde ha grepet med begge hender. Det store overordnete mål, hevdet Ib Eriksen, var å få doktorgraden i havn, dessuten var NN opptatt med blant annet et Uniped-kurs. Ib Eriksens klare råd: Forelesningene er uaktuelle. Og det rådet fulgte NN. Staten kjørte hardt på dette avslaget av «den utstrakte hånd».
Den samme Eriksen innledet sitt vitneprov i tingretten med å sitere fra UiAs strategiske plan for 2010-2015, nærmere bestemt fra «verdigrunnlag og organisasjonskultur» hvor det vektlegges at UiA skal preges av raushet og toleranse, respekt for andre og krav til intellektuell redelighet.

Otto Andersen har bistått NN særlig i kontorsaken, og i sin rapport til Arbeidstilsynet datert 16.februar 2013 skriver han: (1) at et stort flertall av de ansatte ved instituttet «har stilt seg helt uforstående til fakultets- og instituttledelsens behandling av denne saken» og at (2) når enkeltmedlemmer innenfor jusgruppen kan oppleve det som en utfordring at NN er på kontoret, må det sees i sammenheng med at disse har arbeidet for at NN skulle sies opp, og siden har støttet opp under oppsigelsen.

«Verdens ende»..

Regjeringsadvokaten spurte alle sine vitner avslutningsvis om hvordan de trodde det ville gå med «jusavdelingen» dersom NN fikk tilbake jobben sin. Svarene var unisone om enn ikke sammenfallende ord for ord. Det ville bli oppsigelser, det ville føre til at mange foretrakk å jobbe fra sitt hjemmekontor for å slippe daglige konfrontasjoner med NN, slikt ga hodepine og klem for brystet, i beste fall, studentene ville bli skadelidende ved at læremiljøet ville gå i oppløsning etc. et. Det var ikke ende på jeremiader og dommedagsprofetier. Jeg vet ikke hvordan rettens administrator reagerer på slike uttalelser, men sett fra min side ville flere personer ved gjeninntreden av NN trenge en leksjon i konflikthandtering, selv om man selvfølgelig kan lure på om slik rettleiing ville nå fram. Det er i dette «endedagsperspektivet» man må se

Statens begjæring om iverksettelse av oppsigelsen før oppsigelsestvisten er rettslig avgjort.

Denne begjæringen viser med all tydelighet at – etter universitetets oppfatning – har man ikke ett minutt å miste om ikke NN fjernes. En dom kan ankes og det kan gå både vinter og vår før en endelig rettskraftig kjennelse foreligger. Han må bort nå! Ellers vil jusgruppa bli fratatt all arbeidslyst, noen vil bli sykemeldt og bachelorstudiet går i dass. Ledelsen ved Universitetet på Agder forsøker å overbevise Tingretten i Kristiansand om at man har å gjøre med et slags monster. Situasjonen ved det aktuelle arbeidsstedet er så betent at man ikke har tid til å vente til oppsigelsen eventuelt er rettskraftig avgjort. Det er denne alvorlige situasjon tingretten blir bedt om å ta stilling til.

Ett juridisk poeng blir om tingretten finner det rettmessig at det nå foreligger «et helt annet vurderingsgrunnlag enn tingretten hadde i forbindelse med den midlertidige forføyningen» (at NN skulle sitte i stillingen til rettskraftig dom forelå). Det har jeg kommentert tidligere, men vil her bare understreke hvor «desperat» man er for å bli kvitt NN. Nå. Så fort som mulig. Schnellstens! Et universitets framtid står på spill. Det det virkelig dreier seg om er hvorvidt en liten lektorgruppe fortsatt skal få «dirigere høytørk», som de sier nordpå.

I denne sammenheng må man se de mange (kvinnelige) vitneprovene om hvor «umulig» NN var. K3, amanuensen, sier at det i begynnelsen gikk greit, men snart ble det negativt for henne. Det gikk på helsa løs. Hun ble anspent og følte at hun måtte være forberedt på konflikt om noe NN «kunne velge å henge seg opp i.» Det ble et stort arbeidsmiljø –og helseproblem å jobbe sammen med NN. Hun kjente klem for brystet, ble anspent og kjente at hun hele tiden må være forberedt til konflikt. Etter hvert sluttet hun å argumentere mot ham.

«Konflikten» med K2 kommer inn her. Den oppsto i forbindelse med felles arbeidsoppgaver de to ble satt til våren 2013, blant annet skulle det lages eksamensoppgaver. Her ender det også med «helsetrøbbel», blant annet fordi NN er så «invaderende», påstår K2 - «pågående på privat mobil og ber om samtaler fredag kveld, sender meldinger midt i lørdagskvelden og jeg blir stresset og føler meg ille til mote. Jeg har 21 timer forelesning også denne uka som kommer.» (Det er K2s klage på NN som er noe av grunnlaget for det notatet K1 sender til Juristforbundet 19.juni 2013, og som jeg har omtalt tidligere.)

Del 2

Jeg slutter «del 1» her. I «del 2» som vil foreligge en gang opp mot slutten av juni – men før tingrettsdommen foreligger - vil jeg gå gjennom saken på nytt, og da kronologisk. Litt gjentakelse kan det bli, men mye nytt, først og fremst NNs forsvar mot anklager og beskyldninger – og mye om den rolle Arild Sæther har spilt i saken – og de represalier han har blitt utsatt for. Utsagn fra (resten av) Statens vitner blir tatt opp i aktuelle sammenhenger.
Ingen kan være i tvil om hvor jeg står i denne saken. Det jeg skriver på «bloggen» er et uttrykk for hvordan jeg ser på oppsigelsen av NN. Jeg har ikke juridisk utdanning, men er ikke uten forutsetninger til å mene noe om denne saken. Jeg kan kanskje sammenfatte min oppfatning av NNs ærede motpart slik? Vi har å gjøre med folk som gjemmer sine særinteresser bak et skinn av overordnet ansvar for bachelorstudiet og UiAs framtid. Jo, omtrent slik.

Det er ellers bemerkelsesverdig at pressen er taus – ingen rettsreferater, ingen «objektive» vurderinger, bare taushet. I Agderpostens tilfelle skyldes det trolig at saken vurderes uinteressant fra et lokalt og regionalt perspektiv (som om UiA ikke også er austegdenes universitet). Når det gjelder Fædrelandsvennen, kan man anføre at saken ville ha krevd store ressurser om man skulle ha fulgt den skikkelig opp. Hvis det er vurderingen, er det rimelig at den enkelte leser selv vil vurdere avisens prioriteringer. Jeg ville ikke finne det urimelig om Fevennen nå fulgte opp med intervjuer og slik ga sine lesere innsyn i saken – uten å sprenge egne økonomiske rammer. Forblir man i tausheten, styrkes mistanken om at avisa har sin egen agenda i saken..

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum