"anti-kjappkjapp"

Lang natts ferd mot dag…. ? (2)

Lørdag 19. Januar 2013 · Andreas Raaum · Universitetsliv

T T T
print denne siden

Dette er del 2. Klikk her for å lese del 1 først

Emeritus-saken er ødeleggende for UiAs alminnelige omdømme

Jeg starter med et innlegg som har stått i Fædrelandsvennen. Det betyr at det er kjent for en del av Antikjappkjapps lesere, men jeg synes uansett at det står som en passende innledning til en større artikkel om emnet – og emnet er: En pensjonert professor ved UiA er kastet ut av sitt kontor fordi han har varslet om kritikkverdige forhold.

For å være helt nøyaktig så starter jeg med to avissaker, begge tiltenkt Fædrelandsvennen. Den første er den versjonen som faktisk nettopp har stått i avisa (uke 3), som innlegg, og gjengis nedenfor her. Den er på 2 507 tegn. Jeg hadde håpet på kronikkplass for en artikkel om samme emnet, bare mer utdypende (4 600), men da måtte jeg i «kø» og resultatet ble at jeg valgte «kjøkkenveien». Den som jeg ønsket å sende inn «hoveddøra», kom altså ikke på trykk (mitt valg), men den står nedenfor her, den også. Begge artiklene er ment som innføring i emnet..

En ganske utrolig sak (innlegg)

En professor «emeritus» er en professor som har avsluttet sin tjenestetid, «uttjent» som oversettelsen fra latin sier. Sin professorstilling kan man bare miste etter dom, og jeg antar at det samme gjelder for det tilfellet at man skulle ønske å frata ham emeritustittelen.

Det er «opplest og vedtatt» at en aktiv professor emeritus er en ressurs for sitt fag og sitt universitet. Derfor forsøker man å legge forholdene slik til rette at den pensjonerte professoren kan fortsette sin forskning i det miljøet han kjenner.

Så er det at Universitetet på Agder (UiA) lager «historie»! Etter 7 måneder mister en velkjent professor emeritus sin daglige kontorplass ved det institutt han har vært ansatt i mer enn en menneskealder. Det skjedde med en ukes varsel, mens «emeritus-avtalen» ble varslet terminert noen måneder fram i tid.

Og hvorfor? Angivelig fordi han hadde spredt «sensitiv informasjon i en oppsigelsessak». Noen nærmere presisering mottok professoren ikke, heller ikke to fagforeningsrepresentanter kom lenger enn til en «lukket personalsak».

Det den meriterte professoren har gjort er å ta en varslet oppsagt førsteamanuensis i forsvar. Dette varsel om oppsigelse ble levert 21.mars, dagen etter – den 22. – sendte professoren, med basis i en representasjonsfullmakt fra den oppsagte, en mail til ledelsen hvor han erklærte seg sterkt uenig i avgjørelsen. Dagen etter ble professoren kastet ut av sitt kontor..

Det hører med til forhistorien at den samme professor – i sitt siste år som leder av et av universitetets institutt - hadde «varslet» om at en av de ansatte utilbørlig forsøkte å presse kolleger (to i tallet) ut av sine stillinger. Nå var den samme person «på ferde» igjen!

29.august 2012 var det møte i Styret for Universitetet i Agder. Til behandling lå de klager/ «varslinger» som professoren hadde levert om «ukulturen» i en bestemt faggruppe. Resultatet ble et vedtak hvor universitetsstyret fulgte direktørens innstilling om at beskyldningene ikke ble funnet bekreftet. Selve utkastelsen ble ikke behandlet.

Saken er ikke over. For tiden har Stortingets ombudsmann for forvaltningen til overveielse en klage fra den meriterte professoren. Det blir spørsmål om «varslingene» er blitt gitt innen rammene av gjeldende regler for varslinger og om han urettmessig er blitt kastet ut av sitt kontor. Uansett hvilket svar Ombudsmannen gir bør det være i de meriterte professorenes interesse at den saken forfølges.

Andreas Raaum

Sendt til Fædrelandsvennen som kronikk

En professor «emeritus» er en professor som har avsluttet sin ordinære tjenestetid, «uttjent» som oversettelsen fra latin sier. Sin professorstilling kan man bare miste etter dom, og jeg antar at det samme gjelder for det tilfellet at man skulle ønske å frata ham emeritustittelen. Normalt følger tittelen ham til graven.

Det er «opplest og vedtatt» at en aktiv professor emeritus er en ressurs for sitt fag og sitt universitet. Derfor forsøker man å legge forholdene slik til rette at den pensjonerte professoren kan fortsette sin forskning i det miljøet han kjenner. Noen ganger tillater romsituasjonen at han fortsatt får ha sitt eget kontor, andre ganger må han dele med en eller flere og vi har eksempel på at institutter slår seg sammen og stiller en egen lesesal til disposisjon for sine «uttjente» professorer.

Så er det at Universitetet på Agder (UiA) lager «historie»! I mindre enn et år har en velkjent professor emeritus hatt sin daglige kontorplass ved det institutt han har vært ansatt i mer enn en menneskealder – til glede for seg, sine kolleger og faget. 23. mars 2012 får han med en ukes frist beskjed om å forlate kontoret.

Og hvorfor? Angivelig fordi han hadde spredt «sensitiv informasjon i en oppsigelsessak». Noen nærmere presisering har professoren ikke mottatt, heller ikke to fagforeningsrepresentanter har kommet lenger enn til en «lukket personalsak».

Det den meriterte professoren har gjort, er å ta en varslet oppsagt førsteamanuensis i forsvar. Dette varsel om oppsigelse ble levert 21.mars, dagen etter – den 22. – sendte professoren, med basis i en representasjonsfullmakt fra den oppsagte, en mail til ledelsen hvor han erklærte seg sterkt uenig i avgjørelsen. Dagen etter ble professoren kastet ut av sitt kontor..

Det blir nødvendig å gå litt dypere inn i sakens bakgrunn. Vår professor emeritus avsluttet sin professortid som leder (nok en gang) ved et av universitetets mange institutter, det var i perioden 31.juli 2010 fram til 1.8.2011. Som instituttleder ble han klar over at en av de ansatte utilbørlig forsøkte å presse kolleger ut av sine stillinger. Dette «varslet» han høyere myndigheter om, fikk intet svar, men som instituttleder fikk han på annen måte «avverget angrepene» på to ansatte. Disse to har senere, etter utkastelsen av nevnte professor emeritus , selv varslet ledelsen ved UiA om behandlingen de var blitt utsatt for av nevnte person.

Tidlig høsten 2011 tok professoren, nå ikke lenger instituttleder, men emeritus, med fokus på forskning, plass blant kolleger. På nyåret – 2012 – ble han klar over at samme person som han hadde varslet om i sin siste periode som instituttleder, igjen var i aksjon, denne gang med kritikk i notats form av den nytilsatte førsteamanuensis, en kritikk som ble avgjørende for varsel om oppsigelse – og senere faktiske oppsigelse.

29.august 2012 var det møte i Styret for Universitetet i Agder. Til behandling lå de klager/ «varslinger» som professoren hadde levert om «ukulturen» i en bestemt faggruppe. Selv hadde han bedt Styret på selvstendig grunnlag undersøke varslingene, men styret godkjente i ettertid personal –og organisasjonsavdelingens/universitetsdirektørens gransking av beskyldningene (som de selvsagt har unntatt offentlighet) og administrasjonens handtering. Resultatet ble et vedtak hvor universitetsstyret fulgte direktørens innstilling om at beskyldningene ikke ble funnet bekreftet.

Utkastelsen og opphør av emeritus-«avtalen» var ikke en egen sak på nevnte styremøte. Det er naturlig å tenke seg at vedtaket om «ikke bekreftet» , som også må omfatte varsling nr. 3, gir signal om at Styret fant utkastelsen å være en rimelig følge av varslinger som Fakultetsledelsen – og deretter universitetsadministrasjonen – fant at det ikke var grunnlag for.

Saken er ikke over. For tiden har Stortingets ombudsmann for forvaltningen til overveielse en klage fra den meriterte professoren. Det blir spørsmål om «varslingene» er blitt gitt innen rammene av gjeldende regler for varslinger og om han urettmessig er blitt kastet ut av sitt kontor. Uansett hvilket svar Ombudsmannen gir bør det være i de meriterte professorenes interesse at den saken forfølges. Når man vet at alle professorens varslinger har gått oppover i systemet og aldri før styrebehandlingen i universitetets høyeste organ blitt besvart, ja da blir represaliene mot den meriterte professoren nødvendigvis et overgrep, mener

Andreas Raaum

Og navnet?

Navnet på den utkastete emeritus er Arild Sæther. Han har lang fartstid ved høyskolen i Kristiansand. I 1969 startet man prøvedrift ved Agder Distriktshøgskole (ADH). Året etter ble Sæther ansatt. Som undervisningsleder (en faglig administrativ stilling direkte underlagt direktøren) hadde han de første årene eneansvar for oppbyggingen av ADH. I 1994 ble ADH erstattet av en nyetablering, Høgskolen i Agder (HiA) og fra 1.september 2007 hadde Agder sitt første universitet – UiA. Da Arild Sæther gikk av 1.august 2011, hadde han vært en aktiv pådriver i oppbyggingen av alle tre lærestedene.

I faglig stilling (samfunnsøkonomi) har han etter sakkyndige vurderinger rykket opp til høyskoledosent og så professor. Har hatt flere studieopphold i utlandet (England, Tyskland, USA) og i perioden 1995-97 var Sæther professor i europeisk økonomisk integrasjon ved European Institute for Public Administration i Maastricht. I perioden 1999-2002 var han Direktør og professor for EuroFaculty – Tartu, Riga Vilnius.

UiA er delt opp i fem fakultet. Et av dem, det professor Sæther har tilhørt, er Fakultetet for økonomi og samfunnsvitenskap. Fakultetet består av seks institutter, et av dem er Institutt for økonomi, delt i tre avdelinger, en av disse er «jus-gruppa» og det i denne gruppa på sju åtte personer «nøkkelen» ligger. I rundt 15 år har Arild Sæther vært leder ved Økonomisk institutt, ved UiA og fusjonerte enheter.

Sæthers siste år som instituttleder kom etter at han hadde falt for aldersgrensen (fylte 70 år i august 2010), men han ble sterkt presset til å ta et ekstra år som leder ved Økonomisk institutt for studieåret 2010-11.. Ikke minst fakultetets dekan Sigbjørn Sødal var aktiv i overtalelsesprosessen. I løpet av dette siste året i sin embetskarriere var det at Sæther leverte «varslinger» - to i tallet - om uakseptable handlinger i den lille jus-gruppa.

Den tredje «varslingen» leverte Sæther på nyåret 2012, da var han professor emeritus, med kontorplass blant sine kolleger. Objekt for varslingene var en person i jus-gruppa, en førstelektor uten videre vitenskapelige meritter enn embetseksamen, samme person som ved de to forrige «varslingene». Etter Sæthers syn var denne person ansvarlig for «ukulturen» i den lille jus-gruppa. Og det varslet han om.

Festskriftet

Vi får vite mer om Arild Sæther dersom vi tar for oss forordet i «ØKONOMI OG TID», festskrift til professor Arild Sæther, på dennes 70-årsdag 8.august 2010. Ingen ringere enn Sigbjørn Sødal er en av skriftets to redaktører, den Sødal som kom til å spille en sentral rolle når det gjaldt utkastelsen av Sæther 20 måneder etter at festskriftet forelå.

De 18 essays som festskriftet inneholder, knytter seg nesten alle til «Pufendorf-tradisjonen» og første del av forordet er viet Pufendorf og «tradisjonen». Denne Pufendorf er utgangspunktet for faget økonomisk idéhistorie, for å si det enkelt.Den andre delen av forordet siterer jeg i sin helhet – og beholder Sødal i salig erindring:

Den direkte foranledningen for artikkelsamlingen er først og fremst at Institutt for økonomis første egenproduserte professor, dvs. den første som fikk professorkompetanse hovedsakelig basert på sitt arbeid ved instituttet, fyller 70 år den 8.august 2010. Professor Arild Sæther besitter trolig det eldste tilsettingsbrevet av alle nåværende ansatte ved UiA. Han ble ansatt ved ADH (Agder Distrikts Høyskole) allerede i 1970, av universitetsstrategen Halvor Vegard Hauge, ADH’s første rektor.

Noen mennesker har den egenskap at de går i ett med tapetet. Du kan møte dem flere ganger uten å gjenkjenne dem, enn si huske navnet deres. Med Arild Sæther er det tvert om. Han tar tak i deg fra første stund, enten du er student eller en tilfeldig samtalepartner, og gir seg ikke før han har fått budskapet igjennom. Etter en slik opplevelse er du ikke i tvil om hvem Arild Sæther er. Han er en av dem som ikke kan bli glemt når historiebøkene skrives.

I den kanskje mest berømte historiebok av alle snakkes det å gå den annen mil med sin neste. Utallige er de studenter som har opplevd at Arild Sæther har gjort mer enn det. Han har båret dem gjennom økonomiens krevende problemstillinger som om studentene var hans egne barn. Mange er også de forskere og kolleger som kan takke ham for støtte og hjelp i vanskelige situasjoner. For Sæther er forsker, og lærergjerningen er en livsform som krever ham 25 timer i døgnet. Resten av tiden bruker han til å interessere seg for alle typer samfunnsspørsmål. Han hører til den truede rasen akademikere som tør bruke av sitt faglige og intellektuelle forråd til å mene noe, også når meningene ikke er direkte koblet til egen forskning. I så måte virkeliggjør han eldgamle idealer, både fra Pufendorf og andre – for å si det på moderne vis – flerfaglige forfedre som alle nåtidens akademikere står på skuldrene av.

Sæthers faglige interesser favner vidt, fra mikro- til makroøkonomi, fra varehandelsstudier til betydningen av privat eiendomsrett og andre juridiske forutsetninger for at økonomien skal fungere, fra økonomisk idéhistorie til regional planlegging, fra transportstudier til europeisk integrasjon. Artiklene i antologien gjenspeiler også denne bredden. Forfatterne er kolleger fra UiAs Institutt for økonomi, samarbeidspartnere fra inn- og utland og andre med en faglig relasjon til Arild Sæther. En person som savnes på listen over bidragsyterne er, er professor Tore Jørgen Hanisch, en nestor i økonomisk historie og Arild Sæthers nærmeste kollega ved Institutt for økonomi i en årrekke inntil han dessverre gikk bort. Vi er derfor spesielt takknemlige for at Ingvild Elisabeth Pharo – enke etter Tore Jørgen Hanisch – ville bidra med en artikkel fra sitt fagfelt, kunsthistorie.

Arild Sæthers engasjement har i årenes løp flere ganger tatt ham ut av høyskolelivets beskyttede sfære og gitt ham erfaringer både fra privat næringsliv og som gjesteforsker og institusjonsbygger utenlands. Han er individualist og entusiast, og faglig på hugget som før, selv om 40 år er passert siden starten på instituttet, og 70 års livslengde snart krever en «emeritus» foran professortittelen. Hvis vi går enda 40 år frem i tid – til år 2050 – er det liten tvil om hvem av dagens ansatte som fortsatt står på for fullt for instituttets ve og vel. Det er nok Arild, det!

Til sist, takk til Fagbokforlaget og til fagfeller i økonomisk-administrative og juridiske fag som forlaget har engasjert som konsulenter i forbindelse med denne utgivelsen.

Universitetet i Agder, 3.mai 2010
Jon P. Knudsen og Sigbjørn Sødal

Det er bare et skritt

heter det, fra Capitol til Den tarpeiske klippe. Det er naturlig å tenke på de Mirabeaus ord når man ser på den korte tiden som har gått mellom Sæthers ferd fra «topp til bunn». Lovprist av dekan Sødal så sent som i juni 2012 (se nedenfor) og kastet ut av kontoret sitt med Sødals «velsignelse» i mars neste året. Det er nærmest så man gnir seg i øynene når dette blir takken. Men, selvfølgelig! Fakultet og universitet kan ha hatt sine gode grunner – i forhold til reglement og lov. Vi får se!

De kan Sødal vil selvfølgelig påberope seg «aktverdige» grunner – får en tro! – for sin «kursendring». Beskrivelsen av festskriftforordet av Sæther som person burde kanskje ha fått ham til å tenke seg litt om. Holder vi oss til Sødals egne ord, er det nemlig ingen «ufarlig» person han har utfordret. Superlativene hagler – og «går vi 40 år frem i tid – til 2050 – er det ingen tvil om hvem av dagens ansatte som står på for fullt for instituttets ve og vel. Det er nok bare Arild, det!» Instituttets og Universitetets «ve og vel».. Det er Arild Sæthers overordnete mål, men han har et skarpt blikk for det ugraset som må lukes bort i det godes tjeneste. Førti år fram i tid… Og en slik person «våger» man å utfordre!? Da bør man i så fall stå «fjellstøtt».

Jeg nærer ingen tvil om at en person som Sødal sover godt om natten. Det gjør man gjerne når man kan vise til Bibelen. Der det «snakkes det om å gå den annen mil med sin neste,» tatt fra det famøse forordet i festskriftet til Sæthers 70-års dag, finner vi i Matteus 4,41. «Å gjengjelde ondt med godt» er overskriftene på versene fra 38 og fram til 43, og jeg gjengir dem i sin helhet (vi er midt i Bergprekenen):

Dere har hørt det er sagt: ’Øye for øye og tann for tann.’ Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg.

Dette gir forhåpninger. Om Sæther saksøker Universitetet, kan det i seg selv være tilstrekkelig til at Sødal tar sin dekan-kappe og går, slik vil han «gjengjelde ondt med godt». Og det er flere i forskjellige lederposisjoner ved universitetet i Kristiansand som kan sin Bibel; snart skal vi møte én som alltid spør seg: Hva ville Jesus ha gjort i en slik situasjon?

Siste år som instituttleder

Som de facto «emeritus» lot Sæther seg overtale/presse til å ta nok et år som leder av Instituttet for økonomi. To ganger opplevde han i løpet av dette året at en og samme person i jus-gruppa forsøkte å presse ut en kollega, først en, så en til. Dette «varslet» Sæther muntlig om – høyere opp i systemet, til Fakultetsdirektør Andre Tofteland og Dekan Sødal. Det var hans plikt som instituttleder. Han fikk aldri noen tilbakemelding på disse sine bekymringsmeldinger. Etter samtaler med den aktuelle studiekoordinator og pedagogisk veileder og med tillitsvalgt, dosent Ib Eriksen, «ordnet» Sæther opp, de to fortsatte i sine stillinger og med sine gjøremål. De to hadde vårparten 2012, uavhengig av Sæther, klaget over kollegaen som de mente forsøkte å presse dem ut av sine stillinger.

01.08.11 fratrådte Sæther som instituttleder og gikk inn i pensjonisttilværelsen, fritatt for forelesningsplikter, men full av lyst til å fortsette sitt vitenskapelige arbeid, i Brakke 50, sammen med kolleger. Han kunne sikkert glede seg over avskjedsbrevet fra dekan «Sigbjørn S» til «kjære Arild». Jeg siterer – i sin helhet:

I forbindelse med at engasjementet ditt som instituttleder utløper 1.august, vil jeg takke deg for at du stilte opp i en vanskelig situasjon i fjor høst, og for alt du har fått utrettet som instituttleder på denne korte tiden. Fakultetsledelsen har vurdert om vi skulle forsøke å få til en ytterligere forlengelse av engasjementet ditt, men er kommet til at vi ikke ønsker det av institusjonsrelaterte årsaker. Jeg vil likevel understreke at vi svært gjerne ser at du fortsatt blir en aktiv del av fagmiljøet. For et stort antall kolleger innehar du en spesiell posisjon etter alt du har utrettet og betydd for instituttet og ADH/HiA/UiA gjennom mer enn 40 år. Det forsøkte vi å synliggjøre gjennom festskriftet på 70-årsdagen. Nå passerer du snart 71 år og kunne for lengst ha lagt pennen i pennalet for godt, men det ser ikke ut til at du har planer om noe slikt. Vi ønsker derfor at du får en emeritusstatus med kontorplass ved institutt for økonomi. Retningslinjene for slike ordninger, som krever en egen avtale, er vedlagt. Jeg ber om at du snarest, helst i løpet av morgendagen, gir meg beskjed om hvorvidt dette er interessant. I så fall kan du regne med at du inntil videre, dvs. også etter 1.august, kan bli på kontoret der du holder til nå. På grunn av flytteplanene til høsten, er det usikkert hvem som etter hvert blir sittende hvor. Du må være forberedt på å flytte ut av dette kontoret og inn i noe annet, men det får vi ta når den tid kommer. Sitat slutt.

Dette brevet bekrefter Sæthers betydningsfulle rolle – gjennom 40 år, slik dekan Sødal ser det. Brevet er datert i slutten av juni 2011, på et tidspunkt den godeste Sødal var vel kjent med Sæthers to første bekymringsmeldinger. Likevel åpner han for emeritus-status, bare ta kontakt. Det tyder på at det er den tredje bekymringsmeldingen som har fått Sødal og resten av universitetsledelsen til å vende tommelen ned. Spørsmålet er om Sæthers «hjelperolle» for den oppsagte førsteamanuensis er av en slik karakter at man virkelig kan sette «en strek» over Sæthers langvarige virke for lærestedet i Kristiansand og frata ham kontorplass og emeritusstatus? Mitt svar, slik jeg kjenner saken i dag, er et klart NEI.

Der tok han feil..

Det var altså tidlig på høsten 2011 at Sæther – da professor emeritus – fortsatte sin vitenskapelige virksomhet i vante omgivelser, blant sine fagfeller. Kanskje tenkte han med tilfredshet tilbake på sitt siste lederår, in casu sitt arbeid for å trygge arbeidsplassen til to unge kolleger. Kanskje trodde han at førstelektoren hadde «lært»?

Der tok han i så fall feil. Representanten for det Sæther forsto som «ukultur», var kanskje fortsatt opptatt av at den lærerstaben han tilhørte, skulle telle de «beste folkene» til å undervise aktuelle studenter; vi får si det slik, han visste «best» og arbeidet for det. (Det studiet det her er snakk om, er et hjertebarn for Universitetets rektor og gir trolig forklaringen på hennes holdning, både i utkastelsessaken og oppsigelsessaken, to saker som er nært forbundet.)

I begynnelsen av 2012 - etter noen gode måneder på eget kontor blant kolleger i Brakke 50 – fikk Sæther mistanke om at «urokråka» ikke hadde lagt inn årene, men funnet seg et nytt «offer», en nylig tilsatt førsteamanuensis. Sæther hadde i sitt siste år som instituttleder vært med og ansatt vedkommende. Det foreligger et notat på flere sider med klager på den nyansatte, datert 16.02, ført i pennen av den nevnte «urokråka». (Det er dette notatet som ligger til grunn for det påfølgende varsel om oppsigelse og så den endelige formelle oppsigelsen.) For den «påklagedte» var det naturlig å be Sæther om råd. Trolig var det Sæther som hjalp den oppsagte til å få utlevert klagenotatet, han fikk det kvelden før han skulle i møte med universitetsdirektøren, Per Sigurd Sørensen.

Jeg har Sæthers ord på at han i sitt 40 år lange yrkesliv aldri har sett svakere ankepunkter. Han var også rystet over at Jan Inge Jenssen, som hadde etterfulgt ham som instituttleder, ikke hadde hatt noen samtale med den kritiserte, bare sendt saken videre oppover i systemet. Det synes Sæther er desto mer påfallende ettersom Sæther – ved «nøkkeloverrekkelsen» - hadde informert Jenssen om de to varslingene i Sæthers ledertid året før. Og nå var «samme person» igjen på krigsstien.

Sørensens møte med den «kritiserte», og snart oppsagte, førsteamanuensis fant sted den 24.februar. Det som der hadde skjedd, fikk åpenbart Sæther til å innta en mer offensiv rolle. Samme dag sendte han en e-post til Fakultetsdirektør Per Sigurd Sørensen og ba om et møte. Det er all grunn til å tro at Sæther ønsket å informere direktøren om forholdene i jus-gruppa, slik han opplevde dem. Klagen på den nytilsatte førsteamanuensis nødvendiggjorde et slikt framstøt. Dette var tredje gangen Sæther opplevde det han oppfattet som en «ukultur» i jus-gruppa. Det ble avtalt at møtet skulle finne sted 28.februar.

Stilte med fullmakt

Til dette møtet stilte Sæther med fullmakt fra den «påklagedte» førsteamanuensis. Han hadde dermed rett til å diskutere saken hans og innhente nødvendig informasjon. Denne fullmakten fikk Sæther dagen før møtet på direktørens kontor. Hovedtillitsvalgt Ib Eriksen hadde ikke anledning til å stille på møtet, men ble holdt løpende orientert av Sæther. I tillegg til å møte direktøren traff Sæther også instituttleder Jan Inge Jenssen, Sæthers etterfølger. Overfor Sørensen for første gang, overfor Jenssen for annen gang gjorde Sæther rede for sitt syn. Det ble klart at Jenssen hadde en annen vurdering av forholdene i jus-gruppa enn Sæther og har åpenbart «beskyttet» den person som Sæther mente var ansvarlig for «ukulturen».

Denne Jenssen synes å ha et uvanlig ankerfeste for sine vurderinger som instituttleder. Han er leder av en karismatisk menighet i Søgne og på nettet kan man lese hans oppfordring om å søke Jesu råd i alle sammenhenger. «What would Jesus do?» er en bevegelse med opprinnelse i Amerika – 10-15 år tilbake, og nå altså med «bolig» i hodet til lederen av Instituttet for økonomi ved Universitetet i Agder.

Et fast tømret opplegg

På et nytt møte 20.mars steg temperaturen mellom den nåværende og den tidligere instituttlederen. Foranledningen var at man skulle diskutere høstens undervisningsopplegg for førsteamanuensis (nedenfor kalt X), som det var innlevert klage på. I ettertid er et slikt møte ganske overraskende fordi det viser at man ennå ikke var kommet forbi «klagestadiet»; førsteamanuensis X skulle undervise også til høsten.. På akkurat dette møtet må det ha skjedd noe som gjorde det aktuelt med en oppsigelse..

Fire personer var til sted på dette møtet den tjuende. Instituttleder Jenssen, faggruppeleder Terje Abusland, X og Sæther – med fullmakt fra X. Som tidligere undervisningsleder ved Historisk institutt på Blindern - og med nær kontakt til en venn og kollega som var undervisningsleder ved samme institutt i en årrekke - forbauser det meg at det åpenbart ikke ble gitt rom for drøfting og dialog når det gjaldt høstens undervisning av X. Jenssen/Abusland møtte med et fast tømret opplegg. Møtet varte ikke lenge og man kan spørre om hvorfor det i det hele tatt ble holdt.

Dagen etter – 21.mars – sendte Sæther en mail til Jenssen hvor han stiller seg uforstående til Jenssens behandling av saken. «Det later til at når du har gjort deg opp en mening, så er du overhodet ikke villig til å vurdere andre synspunkter ved en sak. Dette beklager jeg på det sterkeste,» skriver Sæther og ber om et nytt møte dersom Jenssen kunne tenke seg å revurdere sine standpunkter. Et nytt møte i fred og ro om hele sakskomplekset ville kunne være til fordel ikke bare for X, men også for Faggruppen, Institutt, Fakultet og Universitet, avslutter Sæther. Han fikk ingen respons.

Slag i slag..

Dagen etter møtet fikk X klokka 11.41 en mail fra Jenssen som viste til dennes oppsummering av møtet og med frist til å godta pålegget om undervisningen til høsten innen klokka 14 samme dag. Det ble stilt nærmest i ultimatums form, og Jenssen ba uttrykkelig om et «meget raskt» svar på «et kort spørsmål».

To timer og tjue minutter senere godtok X pålegget, etter å ha rådført seg med Sæther. Så! Samme dag mottok X varsel om oppsigelse. Først godtok X undervisningsopplegget, så ble han sparket. Tjueførste mars – en dag å huske!

Neste formiddag – den 22. mars – skriver Sæther en mail til dekan Sødal og finner det nærmest ubegripelig at saken – med X - hadde kunnet utvikle seg slik ved dekan Sødals fakultet. Han peker på at det hvilte ikke bare et administrativt/juridisk ansvar, men også et moralsk ansvar på Sødal. Og han avslutter slik: «Hvordan du så lett kan leve med den moralske side i denne saken kan jeg overhodet ikke forstå.»

Så kommer den tjuetredje mars.. Klokka 0905 tikker denne melding inn hos Sæther: «Har du anledning til å komme opp til meg klokka 10.00. Har også bedt Sigbjørn og Jan Inge om å være med. Med hilsen Per S. Sørensen.»

Sæther møtte opp – for å få ordre om å flytte ut av sitt kontor og beskjed om at emeritusavtalen ville bli terminert..

Den tjuefemte mars mottok Sæthers kolleger, og de er mange, denne e-posten fra Sæther: Kjære kolleger. Fredag morgen 23.03.12 ble jeg innkalt til Fakultetsdirektørens kontor. Møtet startet ca 11.00. Til stede var instituttleder Jan Inge Jensen, Fakultetsdirektør Per Sigurd Sørensen og Dekan Sigbjørn Sødal. Møtet startet med at Sigbjørn Sødal gav meg beskjed om umiddelbart å flytte ut av mitt kontor ved Institutt for økonomi i bygg 50. Grunnen var at jeg over lengre tid, i følge Sigbjørn Sødal, hadde spredd sensitiv informasjon om en oppsigelsessak ved Institutt for økonomi.

Etter denne kraftsatsen tok jeg ordet og sa at det var absolutt ikke sant at jeg «over lengre tid» (ble først aktivt trukket inn i saken 27.02.12) hadde spredd slik informasjon.. Tvert imot, det som var sant var at jeg «over lengre tid» etter beste evne har forsøkt å forhindre at denne saken skulle bli kjent. Jeg har forsøkt å komme med konstruktive forslag og appeller om at det måtte være mulig, i dialog, å finne løsninger som alle involverte parter kunne være tilfreds med. I den forbindelse understreket jeg at Institutt, Fakultet og Universitet, etter min mening, heller ikke er tjent med å få fram «grums» fra min tid som instituttleder, men som etter min mening er relevant for saken. Deretter understreket jeg at jeg i de siste dagene har begynt å informere mine kolleger ved instituttet om hvordan jeg ser på denne saken. Dette vil jeg også fortsette med så lenge det ikke er mulig å få ledelsen til å stoppe opp og spørre seg selv om dette er den rette måten å gå fram på.

Fakultetsdirektør Per Sigurd Sørensen tok ordet og understreket at de ikke gjorde feil i saksbehandlingen. I tillegg ble det gitt klar beskjed om at Fakultetsledelsen ikke ville akseptere at jeg hadde fullmakt til å representere den som man har satt i gang oppsigelsessak mot, ved siden av Dosent Ib Eriksen, som representerte Akademikerne. En slik fullmakt fikk jeg den 27.02.12.

Hva er det jeg har gjort som betinger denne reaksjonen mot meg fra Fakultetsledelsen? Jeg har tillatt meg å støtte en nytilsatt som er kommet i en svært vanskelig situasjon. Instituttleder Jan Inge Jensen har satt i gang en oppsigelsesprosess uten en gang å ha hatt samtaler med vedkommende, langt mindre medarbeidersamtaler. Etter min mening ble det her begått en stor urett. Blir det begått urett har vi etter min mening en etisk plikt til å stå fram og forsvare den det blir begått urett mot.

Vennlig hilsen
Arild Sæther

I et Ps skriver Sæther at Fakultetsdirektør Per Sigurd Sørensen (i brev «overlevert til meg fredag ettermiddag») hadde gitt ham tilbud om nytt kontor «resten av den avtalte emeritus-perioden». Dette kontoret ga ingen nær kontakt med tidligere kolleger» og «..den avtalte emeritus-perioden» forutsetter en «avtale», som Sæther ikke kjenner til – og som han, forgjeves, har etterlyst. Fakultetsledelsen måtte – og det raskt - gå tilbake på beslutningen om å nekte Sæther å være fullmektig for X. Etter at Sæther hadde etterlyst lovhjemmelen for nektelsen, gjorde Fakultetet helomvending i saken, det var greit at Sæther representerte X..

En «sensitiv» vending..

Sæthers melding til kollegene er det eneste referat jeg har av samtalene den 23.mars. Samme dag møtet fant sted sendte Sørensen et brev til Sæther om utkastelsen og termineringen av emeritus-avtalen. For Sørensen var det slik at «bytte av kontor» var forenlig med avtalen og det nye kontoret kunne Sæther bruke ut den «avtalte emeritus-perioden».

Nå måtte Sæther rådføre seg med advokat og den 29.mars kom hans reaksjon i brev til Sørensen. Han ba bl.a. om dokumentasjon på hva slags informasjon han angivelig hadde «spredt» og over hvilket tidsrom, og om begrunnelse og hjemmel for pålegget om at han ikke kunne representere X.

Dagen etter – 30. mars – flyttet Sæther ut av sitt kontor på Universitetet – med sitt hjem i Elvegata som ny «kontoradresse».

I sitt svar til Sæther på denne henvendelsen understreker fakultetsdirektør Sørensen taushetsplikter og unntak fra offentliggjørelse når det gjelder personalsaker ( § 13 i Forvaltningsloven). For Sæther er hovedsaken i den videre korrespondansen med Sørensen at nå har man endret begrunnelse for utkastelsen. Nå er det ikke lenger «sensitive opplysninger» om oppsigelsessaken, men «sensitive opplysninger» om andre ansatte.

Denne dreiningen har den åpenbare hensikt å vise at det er ingen kopling mellom utkastelse og oppsigelse. Det synes å være viktig, for Universitetet, å vise at utkastelsen ikke må ses i sammenheng med oppsigelsen av førsteamanuensis X.

Hvis man med «sensitiv informasjon om andre ansatte», mener Sæthers varslinger/bekymringsmeldinger om «ukulturen» i jus-gruppa, med navns nevnelse når det gjelder den «skyldige», så er det ingen tvil om at Sæther har sendt slike meldinger, to i tallet. Men – og det er viktig – det var som instituttleder Sæther sendte sine meldinger – og han gjorde det oppover i systemet. Og han gjorde det lenge før oppsigelsessaken kom opp. Og til tross for påstått «sensitiv informasjon om andre ansatte» fikk emeritus-Sæther ha sitt kontor blant sine kolleger høsten 2011! Jeg må si at jeg er mer og mer interessert i å se den emeritus-avtalen som Sæther angivelig har underskrevet (og som han selv etterlyser/ benekter). Står det noe i den om at han i fortsettelsen må «oppføre seg som folk»? Noe slikt. Noe som peker på at man – fra hans side – ikke lenger ønsker «varslinger»? Noe slikt.

Ifølge fakultetsledelsen er emeritus-avtalen, som må stå sentralt i denne saken, en meget omfattende avtale som forankres i detaljerte opplysninger om forskningsaktivitet, konferansedeltakelse og annen virksomhet. Den løper for et år av gangen, i Sæters tilfelle fra 01.08.2011 til 31.07.2012 (og vil altså ikke bli fornyet). Det er bare den hake at Sæther bestrider at han har underskrevet en slik avtale og hevder i tillegg at andre meriti han har henvendt seg til, heller ikke har kjennskap til en slik avtale.

Fra min tid som amanuensis ved Historisk institutt på Blindern – og seinere kontakt med miljøet – kjenner jeg emeritus-ordningen for professorer slik: Man fant kontor til dem som fortsatt hadde interesse av å ha sin arbeidsplass (helt eller delvis) ved instituttet. Nå vet jeg at det er kommet forskrifter – både ved universitetet i Bergen og det i Trondheim – som i noen grad formaliserer muligheten for professores emeriti til å ha kontorplass, men det er fortsatt et praktisk spørsmål. Fakultetsledelsen/ Universitetsledelsen i Kristiansand skaper en helt ny situasjon. Er det ytringsfriheten som skal innskrenkes? Der hvor den er viktigere enn noe annet sted?

«Sensivitetsbegrepet» synes å være i kontinuerlig endring hos ledelsen. I slutten av april 2012 tilføyer Universitetsdirektør Sørensen at flyttingen også skjer ut fra en samlet vurdering av forhold som påvirker arbeidsforhold og arbeidsmiljø innenfor både Instituttet for økonomi og den tilknyttete «Handelshøyskolen».

I et brev, datert 3.mai 2012, ber Sæther – «for tredje gang» - Sørensen om å dokumentere klagene mort seg. Han benekter – nok en gang – at han har mottatt en såkalt «emeritus-avtale», ber om kopi av denne, om hvem som har underskrevet den og når.

Og det er ikke bare Sæther som har vært på hugget for å få denne avtalen på bordet. Sørensen har hatt besøk av tillitsvalgte, nemlig dosent Ib Eriksen og professor Otto Andersen.. De møtte «veggen». Man kunne kanskje tro at direktøren hadde avslått med henvisning til at det var en «personalsak»? Nei, da. Hans poeng var at Sæther ikke var «ansatt arbeidstaker» - han var jo pensjonist! Og dermed var det ikke mer å hente for de to, sikkert frustrerte, tillitsvalgte. Nå mener jeg å vite at verken Sødal eller Jenssen har vist spesiell begeistring for fagforeninger, og det er mulig at duoen må utvides til en trio – der som i trosspørsmål. Jeg har kanskje ikke sagt det, men den godeste fakultetsdirektøren er aktiv på Alpha-kurs, og de som ikke vet hva et slikt kurs innebærer, får ta seg en tur til Wikipedia. Spøkefullt kan man kanskje si at det er en hellig treenighet Sæther har mot seg.

Here they come!

Så langt har Institutt for økonomi/Fakultetet for økonomi og samfunnsvitenskap vært arenaen for denne artikkelen. Nå tar vi et skritt opp – til topps faktisk, til universitetsrektor, til universitetsdirektør og til Styret for UiA.

Det begynner med Universitetets rektor, Torunn Lauvdal (rektor fra 2007). 27.mars sender Sæther mail til henne hvor redegjørelsen han sendte til kollegene to dager tidligere, vedlegges.. Hovedpoenget i henvendelsen er at Fakultetet satte i gang en oppsigelsesprosess mot X uten å ha hatt en samtale med ham. Både han og tillitsvalgte for Akademikerne, Ib Eriksen, har forsøkt å få i gang samtaler om saken med institutt og fakultet, men forgjeves.

Selve grunnlaget for oppsigelsen av X er syltynt, hevder Sæther og viser til sine bekymringsmeldinger/varslinger for å gi rektor sakens bakgrunn. Sæther understreker at man har ignorert hans anmodning om å undersøke forholdene, i hvert fall har han aldri fått svar på sine varslinger.

I denne mailen til Universitetets høyest rangerte person legger Sæther vekten over på det han mener er hovedsaken, nemlig oppsigelsen av X. At hans emeritus-status er terminert, er skammelig, men til å leve med.. Han ber avslutningsvis rektor personlig ta tak i oppsigelsessaken og stiller seg til disposisjon for nærmere samtaler. For Sæther gjelder at rektor må ta seg tid til å høre «den annen part».

Hva gjør så rektor Lauvdal? Hun toer sine hender, avslår tilbudet om samtaler med Sæther og den annen part og oversender saken til … Fakultetet for økonomi og samfunnsvitenskap – hvilket betyr til fakultetsdirektør Sørensen og til dekan Sødal, nøyaktig de samme personer Sæther har kritisert og som hadde ignorert hans henvendelser. Dette kalles muligens «korrekt saksbehandling» i administrative kretser, mens mer faktaorienterte utenfor kretsen stiller tanken inn mot «bukken og havresekken».

Fordi oppsigelsen av X var underskrevet av Universitetsdirektør Tor Aagedal, tok Sæther kontakt med denne og ba om et møte. Det fikk han 4.mai og Personaldirektør Gunn-Marit Eriksen var også til stede. Her fikk Sæther muntlig gå gjennom varslingene. Svaret var at man ikke betraktet hans «varsling» til universitetets rektor som egentlig varsling og at det nå var en sak for Fakultetet.

Et par-tre uker senere hadde Sæther et nytt møte med Sørensen, fakultetsdirektøren. Også overfor denne ga Sæther tydelig uttrykk for at han nå forventet handling, dvs. at man tok varslingene opp til behandling.

Intet skjedde. Ikke et ord fra verken Universitetsdirektøren eller fra Fakultetsdirektøren, ifølge Sæther.

En frustrert Sæther forfattet etter dette et 6-siders notat – kalt «Varsling om vedvarende trakassering i gruppen for rettsvitenskap ved Instituttet for økonomi.» Det var en detaljert beskrivelse av samtlige tre tilfeller hvor Sæther mente at en bestemt, navngitt person var drivkraften.

Det var i juni en gang at oppsigelsesvedtaket fra Styrets Tilsettingsutvalg skulle behandles av Universitetsstyret – på grunnlag av klagen fra den oppsagte X. Møtet ble utsatt til august, bl.a. fordi Sæther hadde gjort Styret oppmerksom på at oppsigelsessaken mot X var en del av en trakasseringssak som var blitt meldt til Universitetets ledelse og som denne nå var i ferd med behandle.

Etter nok et møte (25.juni) med Universitetsdirektør Aagedal – og et påfølgende brev undertegnet Aagedal/Eriksen - var Sæther blitt overbevist om at ledelsen ved UiA ikke ville sette i verk noen objektiv gransking. Spesielt foruroligende var at Universitetsdirektøren i oppsigelsessakens framlegg til Tilsettingsutvalget og Universitetsstyret hadde framført det Sæther oppfattet som en usannhet. Vi må tilbake til møtet 20.mars («Et fasttømret opplegg») hvor Aagedal i sitt saksframlegg sier at X og Sæther «ble etter kort tid veldig sinte og gikk ut i protest.» Det fins tre referater av dette møtet, opplyser Sæther, og ingen av dem sier noe om «sinnstilstanden» til de tilstedeværende. Hvor Aagedal, som ikke var til stede på møtet, har dette fra, kan man bare gjette seg til.

Styrevedtaket

Et nytt brev, datert 15.07.12 fra Sæther til medlemmene av Universitetsstyret, var et siste forsøk på å få Styret til å sette i gang en uavhengig gransking av de forhold som Sæther hadde tatt opp i notatet av 17.06. Denne gang gjorde han i tillegg oppmerksom på at de to jurister som i hans tid var blitt forsøkt presset ut, selv hadde varslet universitetsdirektøren om den trakassering de var blitt utsatt for.

Noen selvstendig gransking gjorde ikke Styret. Det kom bare til å behandle en undersøkelsesrapport fra ledelsen (pluss at medlemmene hadde kjennskap til Sæthers notat av 17.juni og brev av 15.juli), en undersøkelsesrapport Sæther hevder at han ikke har fått kopi av/fått se.

I brev av 03.09 orienterte Personaldirektør Gunn-Marit Eriksen Sæther om resultatet i «hans» sak. Hun kunne nemlig opplyse at Sæthers henvendelse var oppført som egen sak – og utfallet var dette:

Styret har mottatt en henvendelse om en varslingssak som ble tatt opp med universitetsledelsen i juni måned. Som en oppfølging av denne henvendelsen har styret fått seg forelagt en undersøkelsesrapport som gjennomgår de forhold som ble tatt opp. Styret har gjennomgått henvendelsen og undersøkelsesrapporten og konkluderer med at de sterkt kritikkverdige forhold som er blitt tatt opp i varslingssaken ikke har blitt bekreftet.

Det er umiddelbart litt forvirende at Styrevedtaket omtaler «en varslingssak». Det må bety at man opererer med «en» varslingssak som omfatter tre forhold. Og dermed går førstelektor Y fri for den kritikk Sæther har rettet mot ham, mens det med all tydelighet framgår at Styret ikke har tatt opp varslingene på eget selvstendig grunnlag.

En sak for Ombudsmannen

Jeg setter strek for emeritus-saken her, selv om det utover i september måned 2012 var brevveksling i sakens anledning. Det viktige er at saken har havnet på bordet til Ombudsmannen for det offentlige som har bedt om saksdokumenter fra Universitetet. Fristen er satt til 11.januar og det ble grunn til å regne med at Ombudsmannens «dom» vil foreligge før sommerferien. Saken dreier seg først og fremst om varslingene og om tilbakemeldingene – holdt opp mot Arbeidsmiljølovens bestemmelser – og mot bestemmelsene i UiAs interne varslingssystem. Det er også et spørsmål om Lauvdal, Aagedal og Eriksen var inhabile da de deltok på styremøtet (29.august) hvor anken (til den oppsagte) og Sæthers varslinger var på tapetet.

Og framover?

I fortsettelsen kommer jeg i hovedsak til å konsentrere meg om oppsigelsessaken. Saken er brakt inn for domstolen, men ennå ikke berammet.

Den saken som er oppe, gjelder spørsmålet om den oppsagte har rett til å sitte i sin stilling (som førsteamanuensis) til det foreligger rettskraftig dom i oppsigelsessaken. Før jul tapte den oppsagte i Tingretten, saken ble anket og tirsdag 22.januar kommer saken opp for Lagmannsretten i Kristiansand. Vi var tre tilhørere i tingretten, trolig blir det flere denne gang – også den etablerte pressen? - og forhåpentlig har man gjort noe for å få mikrofonene til å virke.

Andreas Raaum

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum