"anti-kjappkjapp"

Lang natts ferd mot dag.... ?

Onsdag 14. November 2012 · Andreas Raaum · Universitetsliv

T T T
print denne siden

Om det er natt eller dag når du leser dette… det vil i alle fall ta sin tid om du leser gjennom alt.. Det handler om noe som skjer – og som kanskje ikke burde skje – på Universitetet i Agder – UiA.

Jeg tar sikte på å gjøre nettstedet mitt – «anti-kjappkjapp» - til Nettstedet som går tett inn på arbeidsmiljøet ved UiA, med fokus på universitetsledelsen, Fakultetet for økonomi og samfunnsvitenskap, institutt for økonomi og herunder – som en av tre avdelinger – «jusgruppa». Det dreier seg om oppsigelse av en person i denne gruppa – og det dreier seg videre om – som «en sak i saken» - en professor emeritus som på sju dagers varsel ble kastet ut av sitt kontor pga tilknytning til den oppsagtes sak.

«Utkastelsen» av professor emeritus, Arild Sæther er et ganske oversiktlig tema og kaster lys over den oppsagtes sak. Sæther er tydelig på at X er urettferdig behandlet. Han gjorde fakultetsledelsen oppmerksom på at man – ved prosessen som ble satt i gang mot X i vinter – trolig sto overfor et nytt mobbetilfelle, et tredje, og viste til to tilfeller fra sin tid som instituttleder året før. Ledelsen anklaget etter dette Sæther for å ha  spredd «sensitiv informasjon» - og på det grunnlag ble Sæther bedt om å forlate sitt kontor, med én ukes varsel. Ifølge Sæther har han ikke fått vite det konkrete innholdet i klagen og han står derfor igjen med den konklusjon at utkastelsen er en hevnaksjon mot Sæther fordi han støttet X.

Utkastelsen av Sæther er en sak jeg kommer til å omtale på nettstedet mitt neste gang (14.desember). Rettssaken om oppsigelsen ligger fremme i tid og er en kompleks affære og jeg vil nærme meg den «forsiktig». Man behøver imidlertid ikke være jurist for å danne seg et bilde av den «pedagogiske kverna» som X ble kjørt gjennom og som ledet til konklusjonen om at han ikke var kvalifisert til stillingen.

Alt jeg finner av interesse for denne saken/disse sakene akter jeg å legge ut på nettstedet mitt. I tillegg kommer jeg personlig til å gjøre undersøkelser og gi kommentarer. Jeg er åpen for alle innspill og minner om min mailadresse: andreas.raaum@gmail.com (telefon 41 32 97 35).

Det er selvfølgelig et spørsmål om mine «kvalifikasjoner» til å kjøre en slik sak, bredt ut i det offentlige rom. Min fremste «kvalifikasjon» er at ingen andre har brakt saken ut til offentligheten. Det har lenge vært taust både i Fædrelandsvennen, regionavis for Vest-Agder og i Agderposten, regionavis for Aust-Agder, begge agder-aviser, begge med øye vendt mot Universitetet i Agder.. Fædrelandsvennen «brøt tausheten» ved å trykke et innlegg av meg torsdag 8.november, Agderposten holder fast ved sin, nekter å ta innlegg fra meg (se seinere). Tirsdag 13.november fulgte Fædrelandsvennen opp med en «nyhetssak» hvor det blir gjort rede for oppsigelsessaken. Man bør lese hele artikkelen for å få et (korrekt) inntrykk av hva saken dreier seg om. Den rettssaken som «Jurist tapte mot UiA» (overskrift) gjaldt spørsmålet om X kunne stå i stillingen til oppsigelsessaken var rettslig prøvd og avgjort. Dommerens svar var «nei».

Min andre «kvalifikasjon» er at jeg er «universitetsmann». I tretti år var jeg universitetslektor/amanuensis i historie ved Universitet i Oslo/ Blindern. Jeg har rimelig god kjennskap til «universitetsliv», har sittet en periode i fakultetsrådet for humanistiske fag  og jobbet en «menneskealder» ved et institutt hvor bølgene kunne gå høyt. Kritikere snakket/snakker  både om «rottereir» og «ormebol», spesielt og generelt.

«Uroen» ved universitet i Oslo toppet seg i den såkalte Nedkvitne-saken. En professor ved Historisk institutt ble avskjediget, Arnved Nedkvitne, og i lagmannsretten tapte han saken han hadde anlagt mot Staten. Høyesteretts ankeutvalg avslo å bringe saken inn for Høyesterett.  Jeg fulgte den saken nøye, satt i retten hver dag. Mine kommentarer til saken fins i arkivet på min nettside, under «samfunn». – Nedkvitne kjenner jeg ikke. Han ble ansatt det samme året jeg gikk av – i 1993.

Under rettssaken – og i kjølvannet etter den – var det flere universitetsfolk, blant dem profilerte professorer, som uttrykte engstelse for at dommen i Nedkvitnesaken ville føre til tap for ytringsfriheten ved universitetene og at vi kunne vente oss flere «Nedkvitnesaker». Jeg er redd for at det som skjer nå ved UiA må sees i et slikt lys.

Jeg kommer med en lengre redegjørelse for saken(e) nedenfor, men for å gi en langsommere  og mer pedagogisk innføring starter jeg med det innlegget som sto 8.november i Fædrelandsvennen.

Kort om viktige saker ved UiA.

Ved Universitetet i Agder løper to saker som er ukjent for allmennheten. Det er en oppsigelsessak og en sak om tap av kontorplass.  De to sakene har tilknytningspunkter til hverandre.

Mitt kjennskap til disse to sakene skriver seg fra tilstedeværelse i et rettsmøte i Kristiansand Tingrett 30.oktober.  Det var en tredje sak (nært knyttet til oppsigelsen)  som var oppe til behandling,  men det ble avgitt uttalelser som muliggjør et visst innsyn i to andre sakene.

Saken til behandling het «Begjæring om midlertid forføyning»  og gjaldt den oppsagtes rett til å sitte i stillingen til dom var falt i oppsigelsessaken.

Dom i saken falt 5.november; saksøker tapte, fikk ikke rett til å sitte i stillingen ut over 8.oktober 2012. På den annen side fikk Staten ikke dekket sine saksomkostninger. Retten fant at saksøker «hadde god grunn til å få saken prøvd fordi den var tvilsom.» Retten viser til  at tolkingen av både tjml.§ 19 og univl.§ 6-5 hadde «bydd på adskillig tvil» og at «det synes å være lite tilgjengelige rettskilder til belysning av de spørsmål som har vært til behandling.» Retten pekte videre på sakens store velferdsmessig betydning for saksøker og styrkeforholdet partene  imellom. På denne bakgrunn kom retten til at saksøker «helt bør fritas for erstatningsansvar.»

Det er neppe noen grunn til å tro at utfallet av rettsmøtet den 30.oktober indikerer hva resultatet blir i «hovedsøksmålet».  Den oppsagtes advokat leverte inn stevning mot universitetet/staten noen dager før rettsmøtet den 30.

Den andre saken, som kan betraktes som «en sak i saken», handler om en professor emeritus (pensjonert,»fortjent» professor) med lang fartstid ved UiA og som i mars i år mistet sin kontorplass fordi han angivelig  hadde spredt «sensitiv informasjon» knyttet til oppsigelsessaken.

Det er ikke sikkert at denne saken ender i retten. Den utkastete professor har tatt tenkepause og vil i alle fall avvente svar på sin henvendelse til Ombudet for forvaltning.

Takket være min tilstedeværelse den trettiende fikk jeg se konturene av to saker som reiser spørsmålet arbeidsmiljøforhold ved Universitetet i Agder. Da Nedkvitnesaken ble ført for Borgarting lagmannsrett i 2010, sa en professor i sitt vitneprov at Nedkvitne ikke  hadde ødelagt miljøet ved Historisk institutt på Blindern, det var nemlig «intet miljø å ødelegge».

Jeg kan bare håpe at pressen i fortsettelsen viser større interesse for det som skjer ved UiA enn det manglende  fravær i rettssal  2 den 30.oktober 2012 kan tyde på.

Som arendalitt vil jeg gjerne minne om at universitet et i Kristiansand også er vårt universitet.

(Andreas Raaum)

Kommentar: Helt i slutten av artikkelen i Fædrelandsvennen gjøres en teknisk feil, fra avisas side, som roter det til. Rett tekst er gjengitt ovenfor.

Agderposten

Agderposten holder fast ved sin taushet. Jeg har sendt tre innlegg til avisa og har bedt dem «tenke seg om». Det siste innlegget, det tredje, var kortet litt ned for å gjøre det mer «akseptabelt», men..NEI! Jeg gjengir innlegget og følger opp med «dokumentasjon» og kommentarer..

Universitet i Kristiansand (UiA) er også vårt universitet

Tirsdag 30.oktober overvar jeg et rettsmøte i rettssal 2 i Tingretten i Kristiansand. Det ble ikke brukt mikrofoner og over sju timer i rettssalen ble en utfordring.

Langt mer oppsiktsvekkende var imidlertid at pressen ikke var til stede, ikke NRK Sørlandet, ikke Fædrelandsvennen – og ikke Agderposten. 

Saken hadde en relativt intetsigende tittel – «Begjæring om midlertidig forføyning» - men gjaldt iverksettelse av et vedtak om oppsigelse av en  ansatt ved UiA - inntil det var truffet dom i oppsigelsessaken.

Den nå oppsagte – X - tiltrådte stillingen 10. oktober 2011 i «et kvalifiserende engasjement» for en periode på et år ved universitetet i Kristiansand. 11. april 2012 fattet Tilsettingsutvalget vedtak om oppsigelse av vedkommende og 29. august stadfestet styret ved Universitetet i Agder oppsigelsen. Og 8. oktober skulle det være «game over» for X.. Lønnsutbetaling opphørte, men X fortsatte å bruke sitt kontor til tross for at fakultetsdirektøren påla vedkommende å levere inn sine nøkler.

I Tingretten 30. argumenterte advokaten til X for at hans klient hadde rett til å sitte i stillingen (derunder ha sitt kontor) til dom falt i oppsigelsessaken. Han argumenterte ut fra Tjenestemannsloven, mens motparten, Universitetet ved Staten hentet sin ammunisjon først og fremst fra Arbeidsmiljøloven.

Slik sett var det kanskje forståelig at saksøkte var opptatt av de påståtte miljømessige ulemper som X skapte ved sitt nærvær på kontoret. Det ble vist til en rapport fra instituttleder hvor påstanden var at den oppsagtes nærvær skapte problemer for hans tidligere kolleger, det var blant annet nevnt «mental slitasje» og økt bruk av hjemmekontor for å slippe å se X, det hele med et negativt sluttresultat for studentene; undervisningen led fordi X brukte kontoret..

To professorer (den ene bosatt i Arendal) fra Fakultetet for økonomi og samfunn avga vitneprov i retten. Den ene svarte klart benektende på spørsmålet om X hadde vært en belastning for arbeidsmiljøet. Problemet var at ledelsen ikke tok tak i problemer og slik bidro til miljøproblemer. Det dreide seg kort og godt om ledelsessvikt, ble det hevdet.

Sigbjørn Sødal, dekan ved det aktuelle fakultetet, var også i vitneboksen. Det meste av det han sa, hører hjemme i en annen sammenheng («hovedsaken») og gikk på begrunnelse hvorfor X ble sagt opp. Sødal viste til unisone konklusjoner fra kolleger, som hadde fulgt forelesningene til X i en periode på nyåret, om at han ikke innfridde de krav og forventninger som en må stille til, også til en nyansatt, på undervisningsområdet.

Saksøkers advokat stilte spørsmål om hva ledelsen hadde gjort for å ta tak i arbeidsmiljøproblemet ved instituttet. I den sammenheng bekreftet dekan Sødal at professor Arild Sæther ble oppfattet som et arbeidsmiljøproblem og at han i slutten av mars i år fikk en ukes frist på å rydde sitt kontor.

Med dette er vi over i en «ny» sak, som vi gjerne kan kalle «saken i saken». Da Sæther, som instituttleder, ble klar over at krefter i «jusgruppen» ønsket å si opp X, «varslet» Sæther oppover i systemet at det nå var tredje gang på relativt kort tid at faglederen i jusgruppa (navngitt i retten, her kalt Y) forsøkte å bli kvitt en av jus-foreleserne. Sæther mener at utkastelsen var straff for at han hadde varslet om Y og at ledelsen ikke ønsket å undersøke realitetene.

I sitt vitneprov understreket Sødal at Sæthers varsling(er) var blitt behandlet etter regelverket og at de forhold Sæther anførte, ikke var blitt bekreftet gjennom foretatte undersøkelser.

Det er ikke sikkert at vi får noen sak «Sæther versus Universitetet». Jeg vet at Sæther nylig har skrevet til Ombudsmannen for forvaltningen og avventer dennes svar. I utgangspunktet ønsker han ingen rettssak, han ønsker «fred», fred til forskning og familieliv.

Så langt om disse forholdene ved Universitetet i Agder. Jeg ser ingen aktverdig grunn for å holde dem unna offentligheten. Og Agderposten bør «skjerpe» seg. Universitetet i Kristiansand er universitetet  også for dem som bor i Agderpostens nedslagsfelt.    

(Andreas Raaum)

Kommentarer: Da Agderposten avslo å trykke mitt innlegg første gang, fikk jeg beskjed om at dersom jeg ønsket begrunnelsen, kunne jeg ta kontakt med kultur –og sportsredaktør Oddvar Paulsen. Det gjorde jeg og fikk beskjed om de ikke kunne trykke den fordi avisa ikke kunne gå god for min versjon av det som hendte i rettssalen den 30.oktober. Avisa hadde ingen journalist der og grunnen var at man hadde funnet saken uten interesse for Agderposten.

Det var fire personer som avla vitneprov den dagen og jeg forsikret meg om at  tre godkjente min gjengivelse av (deler av) deres vitneprov. En av de tre var Arild Sæther, professor emeritus, instituttleder fram til august 2011, da gikk han av og ble «professor emeritus» - med fortsatt kontor på universitetet. ( En av hans siste arbeidsoppgaver ble å gjøre ferdig innstillingen til ansettelse av X.)Til den fjerde, dekan Sigbjørn Sødal, øverste ved det fakultet saken sorterte under, sendte jeg en formell mail som her siteres.

Mailen til dekan Sødal

Dekan Sigbjørn Sødal.

Jeg viser til vedlagte artikkel (den tredje som Agderposten refuserte, min anm. her) og så gjerne at du svarte på følgende spørsmål:

  1. Er dine uttalelser i Tingretten 30.april korrekt gjengitt? Hvis ikke, hvordan mener du at du formulerte deg?
  2. Er det noen av dine uttalelser i rettsmøtet som du mener burde vært med i innlegget?
  3. Mener du at de nevnte uttalelser som andre avga under rettsmøtet falt slik du husker dem? (hvis ikke, vennligst vis til eksempel.)

Bakgrunnen for disse spørsmål er selvfølgelig at jeg ønsker å gi et så korrekt bilde av rettsmøtet som mulig.

(Med vennlig hilsen
Andreas Raaum)

ps. Undertegnede er tidligere amanuensis i historie ved universitet i Oslo (1963-1993) og jeg skulle tro at de fleste ved historieavdelingen ved UiA kjenner meg.

Svaret

Svaret kom raskt, dagen etter, ikke fra Sødal, men fra universitetsdirektøren Tor A. Aagedal. (Sødal hadde prompte oversendt min mail til ham.) Det var kort og lød slik:

Jeg har fått oversendt din mail av 6.november til dekan Sigbjørn Aagedal. Den aktuelle saken i tingretten var knyttet til en personalsak. UiA kommenterer normalt ikke personalsaker i media eller overfor tredjepersoner. Vi ønsker ikke å fravike dette i den aktuelle saken utover å vise til de forklaringer som retten ba om, og som ble gitt av dekanen i rettsmøtet.

Tor A.Aagedal
Universitetsdirektør.

Agderposten – igjen

Fredag 9. november sendte jeg en mail til Agderpostens sjefsredaktør, Morten Røed og kultur/sportsredaktør Paulsen, en oppfølger til min mail av 7.november og med henvisning til telefonsamtale med Paulsen den 8. november. Jeg gjengir:

Min mail av 7.november

Til Oddvar Paulsen

Hei igjen,  

              Jeg sender for tredje gang et innlegg, nå med et tillegg – et ps – som dere ikke behøver ta med, men jeg skulle tro at det var av interesse for saken (Det tenkes på selve dommen, 5.november, min anm.her). Innlegget – det hele – er ikke langt, litt over 2500 tegn.

              Jeg ber deg, Oddvar, innstendig vurdere om du står ved den forklaring som du ga i telefonen og som jeg oppfattet slik: Agderposten kunne ikke trykke et innlegg fra en rettssak hvor de ikke hadde vært tilstede (dermed kunne de ikke kontrollere at mine gjengivelser var korrekte) og grunnen til at Agderposten ikke var tilstede, var at saken ikke var interessant for avisa.
              Jeg håper virkelig du revurderer din beslutning, Gunnar, og trykker innlegget en av de første dagene og ikke lar det ligge på vent. Kan du ikke gi en ønsket «garanti», må jeg betrakte innlegget som refusert.
              For meg er det en selvfølge at du legger saken på sjefredaktørens bord.

(Vennlig hilsen
Andreas Raaum)

Agderpostens svarmail av 9.november

Beskjeden var klar: Agderposten sto fast på sitt tidligere svar. «Vi forbeholder oss retten til å lage referatsaker fra retten selv og eventuelt hente inn tilsvar når det er nødvendig. Ser fortsatt ikke at dette er en sak vi vil prioritere høyt. God helg og god tur. Hilsen Oddvar.»

Tiden er inne

Tiden er inne til å legge ut en lengre redegjørelse. Bare dette først: Det lå i sakens natur at etter dommen i tingretten 5.november måtte X pakke sine saker og rydde kontoret. Han fikk et brev – fra fakultetsdirektør Per Sigurd Sørensen ved Fakultetet for økonomi og samfunnsvitenskap om dette. Fristen ble satt til arbeidstids slutt fredag 9. november.  Da X skulle avslutte flyttingen fredag morgen (altså den niende) – og deretter levere nøkkelen, var døren stengt, «noen» hadde skiftet lås. Jeg sier ikke mer. Så til slutt ( i denne omgang): altså min lenge bebudete og enda lengre redegjørelse, hvor hovedtrekkene er kjent fra gjengivelser ovenfor:

Redegjørelse

Tirsdag 30.oktober overvar jeg et rettsmøte i rettssal 2 i Tingretten i Kristiansand. Det ble en tøff dag for oss tre på tilhørerbenken, ikke fordi saken i seg selv var uinteressant, men fordi retten ikke hadde tenkt på publikums behov for å høre hva som ble sagt. En av tilhørerne, ikke jeg, gjorde dommeren oppmerksom på at «her nede på tilhørerbenken» hørte man omtrent ingenting av det som ble sagt. Foran seg hadde dommeren en mikrofon, svingte den inn mot munnen sin – men uten å sette den på..

Nå var det imidlertid ikke bare dommeren som trengte en lydforsterker. Saksøktes advokat kunne med fordel ha gjort bruk av «ny» teknikk. De to var kvinner og ingen av dem hadde  stemme som bar like ned til tilhørerbenken. De over sju timer i retten ble dermed  mer anstrengende for tilhørerne enn det burde ha blitt.

Det er nærmest ufattelig at man i en norsk rettssal i 2012 ikke har installert – og bruker - mikrofoner. I fjor fulgte jeg Nedkvitnesaken i Borgarting lagmannsrett og selv om avstanden fra tilhørerbenkene og fram til aktørene var kort, ble det brukt mikrofoner, selvfølgelig. I rettssal  nr. 2 i Kristiansand var det én side ved rettssikkerheten som ikke ble overholdt.

Langt mer klanderverdig er imidlertid at pressen ikke var til stede, ikke  NRK Sørlandet, ikke Fædrelandsvennen – og ikke Agderposten.  Mest påfallende var fraværet av Fævennen. Det er sikkert snakk om «prioriteringer», som ofte kan omskrives med «ansvarsfraskrivelse»..

Det skjer «ting» på Universitetet i Kristiansand som deler av ledelsen åpenbart ikke ønsker skal nå offentligheten. Selv om det rapporteres om nervetrøbbel, mental slitasje og nedsatt undervisningseffektivitet skal det ikke vises fram i det offentlige rom.

Jeg snakker her om en oppsigelsessak som ruller og går bak «tildekte vinduer» ved Handelshøyskolen i Kristiansand/Institutt for økonomi på Fakultet for økonomi og samfunnsvitenskap ved UiA. Det er et institutt ved UiA som omfatter ca 50 ansatte, fordelt på tre seksjoner. Det er én blant ni personer i den såkalte «jusgruppa», som er sagt opp, la oss kalle vedkommende X, med virkning fra 8.oktober d.å.

X tiltrådte stillingen 10. oktober 2011 i «kvalifiserende engasjement som førsteamanuensis» for en periode på et år. 11. april 2012 fattet Tilsettingsutvalget vedtak om oppsigelse av vedkommende  og 29. august stadfestet styret ved Universitetet i Agder oppsigelsen. Og 8. oktober skulle det være «game over» for X.. Lønnsutbetaling opphørte, men X fortsatte å bruke sitt kontor til tross for at fakultetsdirektøren påla vedkommende å levere inn sine nøkler.

Hovedsaken er oppsigelsen av X. 25.oktober tok X ved sin advokat Runar Homble (i advokatfirmaet Homble Olsby i Oslo) stevning mot staten. Det dreier seg om lovligheten av oppsigelse i arbeidsforhold – med saksøkers krav om fast ansettelse/gjeninnsettelse i arbeidsforhold.

Saken som var oppe i Tingretten 30. oktober har tilknytning til denne saken. Det dreide det seg om «begjæring om midlertidig forføyning.» Enkelt sagt ba advokat Homble om tingrettens «ja» til at hans klient skulle få sitte i stillingen (derunder ha sitt kontor) til dom falt i oppsigelsessaken. Han argumenterte ut fra Tjenestemannsloven, mens motparten, Universitetet ved Staten hentet sin ammunisjon først og fremst fra Arbeidsmiljøloven.

Slik sett var det kanskje forståelig at saksøkte var opptatt av de påståtte miljømessige ulemper som X skapte ved sitt nærvær på kontoret. Det ble vist til en rapport fra nåværende instituttleder Jan Inge Jenssen hvor påstanden var at den oppsagtes nærvær skapte problemer for hans tidligere kolleger, det var blant annet nevnt «mental slitasje» og økt bruk av hjemmekontor for å slippe å se X, det hele med et negativt sluttresultat for studentene; undervisningen led fordi X brukte kontoret..

To professorer fra Fakultetet for økonomi og samfunn avga vitneprov i retten. Den ene svarte klart benektende på spørsmålet om X hadde ødelagt miljøet. Problemet var generelt at ledelsen ikke tok tak i problemer og slik bidro til miljøproblemer. Det dreide seg om  ledelsessvikt, kort og godt.

Det undret meg ikke at de to var professorer. Slik var det også i Nedkvitne-saken. «Nedkvitne ødela ikke noe miljø, det var intet miljø å ødelegge,» sa en professor den gang. Professorer tør stå opp fordi de har nådd til topps i karrieren. For dem som er på vei opp, blir det karrieremessige hensyn å ta.. Jeg festet meg ved at motstanderne til X i jusgruppa – i hovedsak – er «universitetslektorer», en stillingskategori som befinner seg lavt på rangstigen ved universitet i Norge (det tør jeg si – som tidligere universitetslektor ved historisk institutt på Blindern gjennom en årrekke..)

Sigbjørn Sødal, dekan ved det aktuelle fakultetet, var et av vitnene. Jeg merket meg at han satt i salen, ved siden av saksøktes advokat, hele tiden før han tok plass i vitneboksen. De andre vitnene fikk ikke være til stede i rettssalen før de avla vitneprov, først deretter ble de gitt anledning til å ta plass på tilhørerbenken – og gjorde det. Dekanen - etter å ha hørt deres vitneprov og så avlagt sitt eget – forlot rettssalen etter å ha vært i vitneboksen. Var det ikke lenger behov for at dekanen ga råd og opplysninger til statens advokat?

Det meste av det Sødal sa, hører hjemme i en annen sammenheng («hovedsaken») og gikk på en begrunnelse om hvorfor X ble sagt opp. Han understreket at stillingen var tiltenkt oppbyggingen av bach.jus-studiet, og at det derfor var ekstra viktig at undervisningen var pedagogisk lagt opp. Sødal viste til unisone konklusjoner fra alle som hadde fulgt undervisningen om at X ikke innfridde de krav og forventninger som en må stille til, også til en nyansatt, på undervisningsområdet.  I artikkelen i Fevennen 13.november (nevnt ovenfor) står en mer fullstendig gjengivelse av oppsigelsesgrunnene, slik tilsettingsutvalget oppsummerte dem: «NN har ikke tilpasset seg arbeidet og tilfredsstiller ikke rimelige krav til dyktighet. Dette knytter seg særlig til følgende forhold.1. Manglende fleksibilitet.2. Manglende vilje til å forandre undervisningen.» Så langt jeg kjenner saken, er dette urimelige påstander og kommer tilbake til saken seinere, dvs. 14.desember, når nye artikler legges ut

Det ble spørsmål om «alle» betraktet X som et «miljøproblem»? Sødal presiserte etter press at det dreide seg om fire av kollegene ved jusavdelingen, men at det var forskjellige oppfatninger om oppsigelsen utenfor jusgruppen og at dette hadde ført til »fronter» som kanskje var årsaken til trakassering av andre ansatte..

På spørsmål fra saksøkers advokat om hva man hadde gjort med «miljøproblemet», svarte Sødal at man hadde flyttet Sæther ut fra dennes  kontor.. Sæther representerte et arbeidsmiljøproblem fordi han spredte «sensitiv informasjon» og forsøkte å påvirke folk. (I tillegg til dette hadde instituttlederen satt i gang bl.a. medarbeidersamtaler for å styrke arbeidsmiljøet.)

Med dette er vi over i en «ny» sak, som vi gjerne kan kalle «saken i saken». Kjernen er de tiltak Universitetet satte i verk på grunn av «spredning» av såkalt «sensitiv informasjon» og forsøk på å «påvirke folk» i oppsigelsessaken. «Ny» sak, men sterkt knyttet til saken om oppsigelsen av X – og av Sæther selv sikkert oppfattet som en hevnaksjon.

Sæther – Arild Sæther, pensjonert professor (emeritus i august 2011)og sentral samfunnsøkonom ved UiA og innfusjonerte institusjoner siden 1970, har åpenbart gått «i krigen»  for den oppsagte. Året før han ble «emeritus» var han instituttleder og ble da klar over at en aksjon mot X var i gang. Han varslet da oppover i systemet at to ganger tidligere – i hans funksjonstid som leder – var det satt i gang arbeid for å fjerne uønskete ansatte. Nå var samme person, fagleder i jusgruppa, i ferd med å få fjernet en tredje kollega, nemlig X og Sæther så på det som sin plikt å «varsle». Han så saken til X i lys av de to foregående sakene.

23.mars 2012 fikk Sæther beskjed fra fakultetsdirektør Per Sigurd Sørensen om at han måtte være ute av sitt kontor innen en uke.. Begrunnelsen var at han «i lengre tid hadde spredd sensitiv informasjon om andre ansatte» og at utkastelsen var nødvendig av «hensyn til andre ansatte». Sæther hevder at han aldri har mottatt noen dokumentasjon om denne saken og ser ingen annen forklaring enn at ledelsen ønsket å straffe ham for sin støtte til X.

I sitt vitneprov understreket Sødal at Sæthers «varslinger» om «kritikkverdige forhold» var blitt behandlet etter regelverket og at de forhold Sæther anførte, ikke var blitt bekreftet gjennom foretatte undersøkelser. Sødal var spesielt opptatt av å presisere at den person Sæther mente var «hovedpersonen» i aksjonen mot X, ikke hadde gjort noe forsøk på å påvirke ham, Sødal.

Det er ikke sikkert at vi får noen sak «Sæther versus Universitetet». Jeg vet at Sæther nylig har skrevet til Ombudsmannen for forvaltningen og avventer dennes svar. Hensynet til arbeidsro og familien går foran en opprivende rettssak, i hvert fall foreløpig, skulle jeg tro.

Advokat Sandvig, saksøktes advokat, startet sin prosedyre med å bruke ordet «bondefanget» om sakens kjerne. UiA følte seg «bondefanget» allerede før tilsettingen av X fordi instituttlederen (Sæther) hadde lovet noe han ikke hadde adgang til.. Jeg stopper her fordi dette peker inn i hovedsaken, nemlig spørsmålet om lovligheten av oppsigelsen av X. Det ble sagt mye i forbindelse med «forføyningen»  i rettssal 2 denne tirsdagen som tyder på at det blir en prinsipiell og interessant rettssak vi har foran oss!

Men først i «køen» står en sak som vil bli ført for lagmannsretten, trolig før jul. Kjennelsen i Kristiansand Tingrett av 5.november er nemlig anket, og behandlingen av den anken gjenstår.

Ingen Agderposten»hater».

Noen vil sikkert tro at jeg har et negativt forhold til Agderposten – at jeg ønsker avisa dit pepper’n gror.  Det er feil. Jeg synes at Agderposten er en meget god regionavis, kanskje en av de beste. Lørdagsavisen – 9.november – var en «høydare»; Geir Lid hadde en fantastisk story (egentlig «som vanlig») og «dagens kronikør», Gunnar Breivik hadde et ryddig oppgjør med fusk og doping. Og neste uke kommer Astrid Helene Liavåg igjen. Hun er alltid en fryd å lese. Og snart kommer Kjell-Olav Masdalen. Det er mye å glede seg til, bortsett fra «presteinnslagene».

Det er riktig at jeg startet Arendals Tidende, sammen med Nils Thommesen. Mitt motiv var ikke å starte en konkurrent til Agderposten, men være et «supplement». Nils og jeg satt samtidig i en komite som gjorde det grunnleggende arbeid i forbindelse med ny arendalshistorien til byjubileet i 2023 og tenkte at avisa i den forbindelse kunne bli et middel til å vekke folks interesse for byens historie, det men ikke bare det, men også det. For meg var det imidlertid et hovedmotiv, kfr. de historiske artiklene jeg skrev i de første numrene.

Tidlig ble jeg klar over at avisas redaksjonelle og administrative ledelse var Agderposten»hatere» og at Arendals Tidende skulle ut to ganger i uka – med seks ganger som sluttmål. Det var jeg ikke tilhenger av. Jeg har aldri trodd at Arendals Tidende kunne bli noe annet enn – i høyden – en konkurrent på annonsemarkedet. Selv med ny «Kraft» i ledelsen tror jeg fortsatt ikke på Julenissen.

At Agderposten er en god avis, betyr ikke at den ikke har et forbedringspotensial. Det skal jeg ikke snakke om her, men stiller gjerne på et internmøte med Aftenpostens journalister og ledelse. Hva? Hører jeg ikke latteren runge i redaksjonslokalene – tvers over taket til meg i samme kvartal? HAN? Hva kan vel han «lære» oss om journalistikk?

Andreas Raaum

Klikk her for å lese del 2

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum