"anti-kjappkjapp"

"Krigshelter" og "Krigsofre"

Fredag 6. Mai 2011 · Andreas Raaum · Historie

T T T
print denne siden

Innledning:
De to artiklene som følger nedenfor har jeg nylig hatt i Agderposten. Temaet er “krigshelter” og “krigsofre” - med henvisning til det som skjedde i Finnmark og Nord-Troms høsten 1944..

******

Første artikkel:
Tragedien på Sørøya

Dette blir som å banne i kjerka. Og litt rart kanskje at det er jeg som gjør det. Jeg som i nesten 50 år har ment at historien om okkupasjons -og krigstida har vært skjevt framstilt; all ære har blitt gitt til milorg-heltene, og det som måtte hefte av negativt ved heltene har blitt forsøkt fjernet. Noe sånt. I går så jeg fjernsynsprogrammet (i Brennpunkt) om det som skjedde i Finnmark høsten 44, brenning og tvangsevakuering - med fokus på dem som gjemte seg bort på Sørøya ved Hammerfest

Det er boka til Rolf Andersen på Tromøy -“Det glemte folket”(2007) og ikke Brennpunkt-innslaget som skal ha æren for allmennhetens kunnskap om “hulefolket”. I så måte slo programmet inn åpne dører. Men programmet minnet oss om de forferdelige forhold flere hundre mennesker, voksne og barn, måtte leve under i en lengre periode - ca 3 måneder - inntil flesteparten av dem som hadde gjemt seg bort på Sørøya utenfor Hammerfest, ble tatt over til Skottland. Men var de “krigshelter”? Var de “helter” fordi de nektet å etterkomme tyskernes ordre om å la seg tvangsevakuere sørover? Og gjemte seg bort i huler og under steinheller?

Jeg stiller spørsmålet uten verken direkte eller indirekte å angripe Stortingets beslutning om å gi krigspensjon til “disse flyktninger i eget land” - mer enn 60 år etter. I Andersens bok kan vi lese at størstedelen av pensjonssøkerne (og det var ikke alle som søkte, av forskjellige grunner) var blitt uføre før de nådde pensjonsalderen, og mange før de nådde 50. Omtrent alle led av alvorlige helseplager, mange hadde tydelige tegn på posttraumatiske stressyndromer. I en tale seinhøsten 1944 hadde forsvarssjefen, daværende kronprins Olav, oppfordret befolkningen til ikke å følge ordren om å la seg tvangsevakuere. Krigspensjon - etter mer enn 60 år - var ingen urimelighet. Tvert om.

Spørsmålet om de var “krigshelter” - eller “krigsoffer”, er en helt annen debatt. Betegnelsene “krigshelt” bruker vi - med blikk på okkupasjonstida og 2.verdenskrig -  om en person som gjorde en innsats mot nazistene med fare for å miste sitt eget liv  - og mange mistet det. Går vi inn i problematikken fra en slik kant, kommer vi snart til et punkt hvor innsatsen er så “liten” at den ikke bærer “helte”betegnelsen.. Et “krigsoffer” er en person som tilfeldig blir trukket inn i en krigshandling, er på feil sted til feil tid, med alvorlige konsekvenser for liv og helse. Et klassisk eksempel på det siste tør være personen som tilfeldig ble trukket ut til å være en blant ti som skulle henrettes som represalie for en anti-tysk handling. Vi har gode og klare eksempler på rene “krigshelter” og på rene “krigsofre”, men mellom dem er det utallige nyanserte tilfeller hvor påklistring av merkelapper blir en tvilsom beskjeftigelse.

På en slik bakgrunn nærmer jeg meg problemet “hulefolket” på Sørøya 1944/45. Var de krigens “helter” eller “ofre”?  Spørsmålet ble stilt i Brennpunkt-programmet, og påstanden var at de var “helter”, glemte helter, trolig alle sammen - gammel og ung,- menn, kvinner og barn.

Hva besto heltegjerningen i? Spørsmålet leder oss til kjernespørsmålet om hvem som hadde ansvaret for at beslutningen om å nekte tvangsflytting og heller flykte til fjells ble truffet? Den beslutningen ble i programmet tydelig tatt av familiens overhode, mannen - i mer eller helst mindre samarbeid med kona, og “småtten” var i hvert fall ingen beslutningstaker. De var ofre for farens/foreldrenes avgjørelse. Den personlige avgjørelsen som synes å ligge til grunn for betegnelsen “krigshelt” synes i hvert fall ikke å kunne anvendes på et flertall av hulefolket. De var “ofre”, et resultat av “krigens grusomhet” og foresattes valg.

Så var det faren - som “helt”. Mange fedre hadde sett “husan” gå opp i flammer og besetningen tvangsslaktet - trolig uten å demonstrere sin “nasjonale holdning” ved høylytt protest.  Det han gjorde var å trosse den tyske ordren om evakuering til “trygg sone” sørover, og la til fjells med familie og det pikk og pakk en fikk tak i. Var det en handling som på noen måte - direkte eller indirekte - kunne regnes å ville svekke tyskernes posisjon som okkupanter? I beste fall ville de vise sin “ulydighet” overfor herrefolkets bestemmelser. Kvalifiserer det for “helte”betegnelse? - I ettertid vet vi at tyskerne mistet over 100 mann i et militært oppgjør med hulefolk og andre. Er det derfor man kaller de huleboerne som deltok for “krigshelter”? I hvert fall de?

Går vi tilbake til utgangspunktet, familiefarens beslutning om å dra til fjells, så er jeg tilbøyelig til å se på det som en lite ansvarlig handling, frikoblet fra vesentlige kriterier som kvalifiserer til betegnelsen “krigshelt”. Det kan godt være at noen holdt alternativet opp mot en tvangsreise på skip gjennom minelagt seilingsrute og mot løftet om (snarlig) hjelp fra de allierte. Men det man visste var at vinteren sto for døra - og det ville i alle fall være korttenkt å tro på en hjelp så å si over natta. Høsten det året var også uhyre mild.  Man måtte dog vite/regne med at søkte man til fjells, utsatte man seg selv og familien for en skjebne som kunne ende med døden. Så man den mulighet i øynene med tanke på å gjøre en nødvendig innsats “for konge og fedreland”?

Jeg mener vel egentlig at vi på Sørøya har å gjøre med en ganske vettlaus handling, trolig påvirket av det faktum at beslutningen ble tatt på en usedvanlig mild høstdag.. De ansvarlige familiefedrene var ingen “krigshelter” slik ordet brukes vanligvis.  Hva de var  “ofre” for, overlater jeg til andre. Brennpunktprogrammet ble avsluttet med en pinlig og historisk lite holdbar sammenstilling av hulefolket på Sørøya i Finnmark med partisanvirksomheten under krigen i samme fylket. Satt man i Brennpunkt med en “skjult agenda” av det mest banale slaget? Stakkars finnmarkinger.. De blir alltid glemt.  Såå urettferdig!

Høsten 44 og den påfølgende vinter var mild i Finnmark, kanskje særlig høsten da “beslutningen” ble tatt, den fineste i manns minne. Ikke rart at noen kom på den tanken at Gud selv var kommet dem til hjelp. Og ikke noe rart om det en dag blir film ut av det - en amerikanske film..”The death of true heroes”, på norsk “Slik dør norske krigshelter.” Med filmmakere følger fantasi, også i historiske filmer; man ser de mulighetene som ligger i den historiske virkeligheten, og  vips så er de “virkelighet”. Jeg tenker da spesielt på den lave hula, ikke langt fra havkanten, som rommet 35 mennesker, med de yngste plassert innerst, hvor takhøyden var minst.. De må ha levd i konstant angst for at bølgene skulle slå inn, og hadde sikkert et våkent øye til sjøens og himmelens værtegn. Men så en dag, tidlig om morgenen, ennå var det bekmørkt, kom stormen uanmeldt, som sluppet ut av en sekk, og vannfylte utsendinger fra en unådig Skjebne skyllet brølende inn i hulen.

******

Andre artikkel:
Litt for mange “helter”?

Jeg har liten lyst på en diskusjon med Rolf Andersen. Det har å gjøre med den jobben han har gjort/og gjør, og dessuten var det grusomt det befolkningen i Finnmark og deler av Troms måtte gjennomgå  på grunn av Hitlers dekret av 20.oktober 1944. Jeg er hundre prosent enig i den påstand at ofrene for tyskernes herjinger ikke fikk den erstatning de var berettiget til.
Men det gjenstår et klart og riktig inntrykk etter Rolf Andersens innlegg: Han snakker om de “glemte helter”, jeg snakker heller om “ofre” enn om “helter”. De er alle “glemte” i den forstand at erstatningsspørsmålet langt fra er løst tilfredsstillende.

Jeg har et hovedsynspunkt når det gjelder bruk av “heltebegrepet” brukt på okkupasjons -og krigstiden. Det brukes - og særlig har vært brukt - altfor kritikkløst. Derfor har jeg full forståelse for at “krigshelt” ikke er et av oppslagsordene i “Norsk krigsleksikon 1940-45” (1995). Du finner “krigsbarn” og du finner “krigslyrikk”, men ikke “krigshelt”.  Der finner du “minibiografien” til Max Manus hvor han omtales som “aktivist på motstandssiden”, og Gunnar Sønsteby presenteres som “en av landets mest kjente og omtalte motstandsmenn”. Ingen av dem er “krigshelt.”
Noen ganger blir det helt feil. Jeg tenker på minneplaten som ble avdekket på Fevik for en stund siden. Det fant sted en høytidelig seremoni til minne om en nordmann som ble skutt av tyskerne tidlig under okkupasjonen. Slikt gir assosiasjon til ordet “krigshelt”, men han var i høyden et “krigsoffer”, trolig et offer for en egen blanding av alkohol, sjalusi og dumhet. Antakelig var det et krigsoffer som skulle ha vært forbigått i taushet. Geir Lid hadde en glimrende artikkel om en datterdatter som lette etter en grav å gå til. I fortsettelsen tok “andre” over og det ble helt feil, slik jeg ser det.

I sin alminnelighet synes jeg at de handlinger/omstendigheter som bygger opp en heltestatus, ofte heller er konsekvenser av krigshandlinger. Alle vet at transporten av olje og bensin på norske skip  var en av de faktorer som avgjorde utfallet av 2.verdenskrig. Sjøfolkas innsats under Nortraships ledelse var vårt viktigste bidrag til den allierte seieren.   Vår behandling av etterlatte og overlevende sjøfolk etter krigen er uverdig. Men det er vel ikke betegnelsen “krigshelter” vi bruker om dem som gjorde en så viktig jobb under krigen? At noen av dem utførte “heltegjerninger” under krigen, blir en annen sak, f.eks. sto kaptein Albert Toft fra Hisøy så desidert for en heltegjerning på havna i Valetta, Maltas hovedstad, i mars 1942. Under rabiate tyske flyangrep reddet han Valetta fra total intetgjørelse ved å senke sitt eget skip, lastet med ammunisjon, bensin og parafin, slik at det ikke gikk i lufta.
En grunn til at heltebetegnelsen ikke kollektivt tas i bruk tør være at tusener av sjøfolk ikke hadde noe valg, ikke i utgangspunktet og ikke i fortsettelsen. De var om bord - og i mange tilfeller svært langt fra Norge - da de fikk beskjed om å gå til alliert havn; Norge var blitt okkupert av tyskerne. Kapteinen fulgte “ordre”, etter drøftelse med offiserene, noe ganger ble også mannskapet tatt med på råd. Slik ble de kastet ut i krigens malmstrøm, og det var knapt noen vei tilbake. De leverte en innsats som ble viktig for krigens utfall. Men ble de - kollektivt -  “krigshelter”?

Noen sjøfolk var hjemme i Norge 9. april, noen også i vårt distrikt. Flere av dem bestemte seg for å flykte til England - og gjøre en innsats. Noen av dem døde seinere under krigsforhold de selv hadde oppsøkt. Var de “krigshelter”? Kanskje var de hjemme på ferie og ventet på en anledning til å komme ut igjen? Ble de “krigshelter” da “anledningen bød seg”?
Her i distriktet mistet vi også et par unge gutter, gymnaselever. De forsvant under flukten, trolig druknet de under overfarten til England. Hva hadde vært deres drivkraft? Kanskje var de lei skolen, kanskje var de eventyrlystne - og uten forutsetninger til å vurdere hva de ga seg ut på? Var de “krigshelter”?

Jeg tror det har mye for seg at vi legger bort hele “heltebegrepet”. Begrepet er for vanskelig. “Krigens ofre” er lettere å handtere, og i et fredsperspektiv er det ofrene vi bør ha fokus på.
Rolf Andersen er klar på at de som motsatte seg tyskernes ordre om evakuering og gjemte seg bort, var “krigshelter”. “De glemte krigsheltene i nord” er hans budskap. De nektet å etterkomme tyskernes ordre - og ble “helter” på det. De “adlød” regjeringa - og ble “helter” på det. Hva gjorde de - egentlig? I stedet for å legge ut på farefull reise (sjøveien bød på mange farer) til ukjente strøk, valgte de å stikke seg bort i sitt nærområde, ofte var de mange, sambygdinger holdt sammen, mange sikkert oppmuntret av (rykter om) kronprinsens ord om at hjelp ville komme “snart”. Slik jeg ser det har vi å gjøre med “bostedsbundne” folk  som både overvurderte og undervurderte følgene av sine valg - og som kanskje brukte London-løfter som vikarierende motiv? Etter å ha bodd sju år i Finnmark og to år i Troms er jeg en sterk beundrer av “folket der oppe”. Men jeg er også historiker og føler at jeg har fulgt noen “laugsregler” når jeg ender opp med Andersens “krigshelter” som “krigsofre”.

Andersen mener han har et godt poeng i sitt advokatur for sine krigshelter fordi  jakten - etter hans syn - svekket okkupantene. -Mange av de tyske soldatene ble bundet opp i Finnmark helt opp til freden, for å “jakte” på huleboere både med marinefartøyer og fly. Dette var soldater som kunne ha vært sendt til Tyskland som på det tidspunkt var i prekær mangel av personell, skriver Andersen.

Det er riktig at da tyskerne kapitulerte, var det et overraskende stort antall tyske soldater i Norge. Dette til tross for at det - i lengre tid - hadde vært mangel på tyske soldater på tysk jord. Det er forsket en del på dette, om hvorfor overføring en av tyske soldater fra Norge til Tyskland var så beskjeden i krigens sluttfase. Det er ingen som har hevdet at man måtte beholde så store styrker i Norge for å kunne jakte effektivt på dem som hadde motsatt seg tyskernes ordre om evakuering. I 1942 - og 43 - var Hitler livende redd en alliert frigjøringsaksjon i (Sør)Norge og av den grunn bandt opp flere hundre tusen mann i landet. Vinteren 44-45 var situasjonen en helt annen. Nøkkelen ligger ikke i Nord-Norge.

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum