"anti-kjappkjapp"

Kjære Gunnar!
Nei da ! Han er ikke gæren. Bare noe annet

Fredag 4. Mars 2011 · Andreas Raaum · Samfunn

T T T
print denne siden

Saken:
februar 2009 Nedkvitne avskjediges
februar 2010 tingretten godtar avskjedsvedtaket
januar  2011  Nedkvitne bringer saken inn for Borgarting lagmannsrett
mars    2011 faller dommen

Nedenfor følger en laang artikkel; så her starter jeg med en kortversjon, en sånn som går inn på et A-4-ark, tilpasset politikere som hater ”lange” saksframlegg, og som kan gi en pekepinn om hva jeg mener; for i denne saken  m e n e r  jeg ting:

Jeg mener at professor Arnved Nedkvitne ved Historisk institutt i Oslo aldri skulle ha vært avsatt. I et knallhardt miljø kjempet han for middelalderens plass i forskning og undervisning; brukte ord og en form som stort sett bør være akseptabelt ved et universitet. Å fortelle at den og den har bak seg et ”havarert” doktorgradsarbeid, er en språklig kreativ beskrivelse av et faktum. Det er et faktum at Nedkvitnes kritikk i hovedsak har sitt utgangspunkt i ”pengekrangel”, dvs. fordeling av penger på det enkelte området innen historieforskningen. Når ordbruken har eskalert, skyldes det i stor grad at motparten har svart med samme mynt. Det synes direkte feil at Nedkvitne har ødelagt miljøet på Historisk institutt. Flere ansatte - som har vært i vitneboksen i lagmannsretten nylig - hevdet at det ikke var noe miljø å ødelegge; en professor karakteriserte Historisk institutt som et ”skrekkens sted” hvor mobbing, kameraderi og baksnakking var ord som karakteriserte instituttets ledelse. Hovedsaken for Nedkvitnes forvarer var å overbevise retten om at en bestemt artikkel i Den europeiske menneskerettskonvensjon, overordnet norsk lov, fjerner premissene for avskjedsvedtaket. Mitt ”bidrag” er at det motsetningsfylte bilde som motpartens advokat tegner av Nedkvitne bare kan forklares gjennom et forhold som ikke har vært trukket fram i retten. Jeg har ingen grunn til å tro at Nedkvitnes forsvarer er ukjent med muligheten for en diagnose som forklaring - som, hvis godtatt, taler mot Nedkvitnes motstandere og river bort grunnlaget for avskjedsvedtaket. Nedkvitnes forsvarer satser helt og holdent på det ”europeiske kortet” som forlanger/tillater meningsytringer - uansett form - og kanskje spesielt i et så toppstyrt institutt som Historisk institutt på Blindern.

Dom i saken faller 3.mars. Denne artikkelen blir lagt ut natt til 4.mars og jeg vil ikke ha lest dommen på publiseringstidspunktet. Noen sjanser får man ta! Og her kommer den, den laange:

Oppsigelsen av Nedkvitne havnet i rettsapparatet. Man har vært gjennom to rettsrunder, en i tingretten med domfellelse og en i lagmannsretten hvor dom ennå ikke er falt. Instituttet har fått full backing av sitt fakultet - Det humanistiske fakultet - og av Universitetet, altså på alle plan i universitetshierarkiet finner vi Nedkvitnes motstandere. I retten har det formelt vært universitetet som er Nedkvitnes motpart.

Naturlig nok som det endelige vedtak i Nedkvitne-saken ble fattet av Universitets styre. 24. februar 2009 vedtok styret - på grunnlag av innstilling av 14.februar, signert universitetsdirektøren, Bjørnebo. Med to mot ni stemmer vedtok man at Nedkvitne skulle avskjediges omgående, to uker fikk han på å pakke sine saker. Avgjørelsen var en opprettholdelse av vedtaket, gjort enstemmig i styret for Det humanistiske fakultet den 9.juni 2008 etter dekanens innstilling av 9.juni.

Nedkvitne gikk til sak for å få stillingen tilbake - ut fra påstanden om at oppsigelsen var usaklig. I februar 2010 - omtrent et år etter avgjørelsen i styret ved universitetet - falt dommen i tingretten. Universitetet i Oslo - UiO - vant på alle punkter. Nedkvitne ble felt på Tjenestemannsloven paragraf 15; han hadde krenket sine tjenesteplikter, ikke overfor studentene, men overfor sine kolleger og ledere, som - i et stort antall - var blitt sjikanert gjennom utsendelse av epost. En del av grunnlaget for oppsigelsen var også at han hadde nektet å stille til møter med ledelsen.

Tingretten vurderte ikke grunnlaget for avskjedigelsen av Nedkvitne ut fra spørsmålet om vedtaket var fornuftig eller rimelig. Retten tok utelukkende stilling til spørsmålet om Universitetet hadde lov til å avskjedige Nedkvitne. Dermed ble det en arbeidsrettssak i trangeste forstand.

Kjører i gammelt spor

Rettsforhandlingene i Borgarting lagmannsrett startet 18. januar i år og ble avsluttet den 26. Universitetet hadde beholdt sin advokat fra tingretten, Elisabeth Stenwig og satset på å kjøre i det oppgåtte sporet fra seiersløpet. E-postene stod fortsatt i sentrum og i tillegg ble det prosedert på Nedkvitnes mange møtenekt. I det elektroniske materialet ble det særlig fokusert på to brev fra Nedkvitne, et datert 24.02 og et annet 04.05, begge fra våren 2007. Deler av innholdet ble referert i Dagens Næringsliv, og referert til som ”brev 1” og ”brev 2”.

”Eksempler fra brev 1: Han har ikke doktorgrad, bare et havarert doktorgradsprosjekt fra 10 år tidligere (..) Det var tydelig at de to snakket sammen og avtalte karakteren på forhånd (..) Hun foreslo en karakter som viste fullstendig mangel på dømmekraft.” 

”Eksempler fra brev 2: Bjørgum har kalt sine forsøk på å få meg avsatt for Nedkvitne-saken. Jeg vil gjengjelde elskverdigheten ved å døpe denne saken for søsteren til Carl I Hagen-saken. Hun har nemlig mer enn slektskap til felles med sin bror (..) En miljøundersøkelse må ta stilling til om Bjørgum bruker tildeling av penger til å skape et maktnettverk. Hun kommer jo fra et kapitalistmiljø på Oslo Vest der slik bruk av penger er vanlig.”

I et nytt spor

Mens Universitetet beholdt sin advokat (”never change a winning team”?) valgte Nedkvitne (Forskerforbundet) denne gang advokat Vidar Strømme fra advokatkontoret  Schjødt. Strømme tilførte saken en ny dimensjon ved å trekke inn Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10 som etter Strømmes påstand ikke gir legitimitet til avskjedsvedtaket- og da må norsk lov uansett vike. EMK beskytter ikke bare ytringsfriheten men også ytringsfomen. Nedkvitne understreker (til studentavisen   Universitas) at ”absolutt alle mine negative utsagn om kolleger forekommer i sammenhenger der vi har debattert rammebetingelser for forskning og undervisning” og  mener at ytringsfriheten skjermer han fra å kunne få sparken.

Strømme var tydelig på (kfr for eksempel uttalelse i Uniform) at lagmannsretten burde/måtte vurdere betingelsene for avskjedigelsen av Nedkvitne på selvstendig grunnlag, særlig fordi vedtaket om oppsigelse grep inn i ytringsfriheten. Strømmes motpart, Stenwig mener at saken fortsatt er en arbeidsrettssak og avviser at den dreier seg om ytringsfrihet. Nå, som tidligere, holder hun fast ved at avskjedigelsen er en reaksjon på Nedkvitnes ”manglende evne og/eller vilje til å innordne seg de plikter som fulgte av ansettelsesforholdet.” (Uniforum) Jeg oppfatter det slik at hun er innstilt på at lagretten selv skal vurdere grunnlaget for oppsigelsen, ikke om dommen i tingretten var lovlig. Hun gjorde det klart at - fra hennes ståsted - lå saken primært utenfor anvendelsesområdet til artikkel 10 i EMK, men skulle denne paragrafen likevel komme til anvendelse, ville hun påstå at inngrepet i Nedkvitnes ytringsfrihet ville være såkalt ”nødvendig og proporsjonalt.” Hun aktet altså å møte Strømme både på hjemme -og bortebane.

Gått hus forbi

Utvidelsen av prosedyregrunnlaget synes å ha gått mange hus forbi, for eksempel Magne Lerø i en kommentar i Vårt Land 14.februar, lenge etter at rettsforhandlingene var avsluttet, men før dom var falt. I hvert fall skriver han dette: ”Det er ikke bare ledere som må holde seg innenfor folkeskikkens grenser. Professor Arnved Nedkvitne ble sagt opp fra sin stilling ved universitetet i Oslo fordi alle mailene han sendte er i strid med god folkeskikk og forsurer arbeidsmiljøet. De siste ukene har han forsvart sin rett til å si sin mening, skarpt og provoserende, selv om noen blir krenket og satt ut av spill. Han vil ikke la seg begrense av hva andre føler. Det får være deres problem. Dom faller om kort tid.” Slik Lerø skriver er det åpenbart unødvendig å vente på noen dom. Det interessante med Lerø er at han er redaktør av ukeavisen Ledelse, og er det noen som er mot Nedkvitne, er det nettopp ”ledere”. Flesteparten av dem som meldte seg ut av Forskerforbundet fordi fagforeningene deres var villig til å finansiere Nedkvitnes sak i lagretten, var nettopp ledere på forskjellige nivåer. Ansatte som ikke lyder sine ledere, er 
en like stor selvmotsigelse som en liberal pave.

Intet miljø å ødelegge(?)

Det synes rimelig å sette søkelyset på arbeidsmiljøet/det psykososiale miljøet ved Historisk instititutt. (Jeg snakker hele tiden om Historisk instititutt vel vitende om at instituttet i en periode var en del av et større institutt - IAKH - men med ”historie” som det førende element.) Det fins to hovedsyn - slik det kom fram under rettsaken som Nedkvitne anla mot Universitetet for Borgarting lagmannsrett i Oslo.

Dekan ved Det humanistiske fakultet, Trine Syvertsen kan stå som eksponent for det syn som legger hele/mesteparten av skylden på Nedkvitnes skuldre. Hans årelange e-postskriving førte til mye mer enn at enkeltpersoner ble opprørt. Hele miljøet ved instituttet ble polarisert - og ødelagt.

Professor i historie ved instituttet, Kristin Bruland (utnevnt i 1993), mente at det ikke var noe miljø å ødelegge. Ifølge hennes vitneutsagn var Historisk institutt en ”skrekkens arbeidsplass gjennom alle år” - med nedlatende omtale av kolleger som en dagligdags affære, for eksempel i forhold til Nedkvitne som ble omtalt som ”gæren, sprø, umulig, idiot” m.m. Nedkvitnes konflikthistorie var et symptom på og ikke en årsak til det dårlige arbeidsmiljøet ved Historisk institutt, ifølge professoren.

(Kan hoppes over?)

Jeg tar nå eventuelle(!) lesere med på en lang ”tur”, og bringer fram det jeg forstår med relevante deler av mine erfaringer som amanuensis ved instituttet i en menneskealder (1963-1990/93).

Under rettssaken har vi fått høre at det ”alltid” har vært uro/strid ved Historisk institutt. Da jeg begynte ved instituttet - i 1963 - fikk jeg bekreftet at det var en viss strid/rivalisering mellom to profilerte professorer, Johan Schreiner og Jens Arup Seip. Laugets nestor, professor Sverre Steen var trolig den som sterkest bidro til at instituttet var et hyggelig sted å være, også for en nyansatt.

Jeg kom til stillingen som amanuensis rett fra eksamensbordet (hovedfag i historie), og min nære fortid som student fulgte meg inn i lærerstillingen. Veldig tidlig, ja helt fra starten profilerte jeg meg som ”studentvennlig”. Jeg skal gi et eksempel.

Å sitte i ”ubetydelige”, men arbeidskrevende komiteer, spesielt i  slike komiteer  på fakultetsplan var noe ”dritt”, derfor kastet man seg over nyansatte for å få dem sysselsatt. Jeg ble temmelig omgående plassert i en komite som skulle utarbeide retningslinjer for finansiering av trykking av hovedfagsoppgaver. I den komiteen ble jeg eneste ”lærer” som gikk inn for at Universitetet skulle betale alt, hovedfagsstudenten ingenting. Det ble første og siste gang jeg satt i en fakultetskomite.  Jeg hadde helt åpenbart fått et stempel som ”studentvennlig” og var dermed - åpenbart - uaktuell for flere oppdrag gjennom de neste 25 år.

Som ”studentvennlig” kom jeg til å bli aktiv i kampen om fagreform ved Historisk institutt i 1970 -og 80-årene. Striden gjaldt først og fremst grunnfaget, men etter hvert kom også mellomfaget på dagsordenen. Hva skulle studentene studere? Fagets struktur og innhold var stridens kjerne.

Gjennom et par tiår - faktisk - ble det studentene mot lærerne. Noen få hovedfagsstudenter stilte seg på lærernes side, og blant lærerne var det to som støttet studentenes kamp. Det var min kollega, Torfinn Tobiassen og jeg - av et totale på nesten 30 fast vitenskapelig ansatte. Tobiassen var allerede da en legende, en gudbenådet foreleser, en grundig forsker som levde og åndet for sine studenters ve og vel.  Etter hans og konas død viste testamentet at de hadde testamentert 2.9 millioner til støtte for studenter som satser på middelalderstudier (hovedfag, nå master). Jeg innrømmer ærlig at jeg nå er bekymret for hvor disse kronene vil ta veien.

Det ble en strid som trakk ut - i år, i to tiår. Instituttets flertall forsøkte seg om igjen og om igjen med sine reformforslag, men ble stoppet. Historiestudentene sørget for ”kontinuitet” i valg av sine representanter til fagutvalget, studentenes ”kamporgan”. Tobiassen var god å spørre til råds, og jeg konsentrerte meg om å gi ut ”pamfletter”, maskinskrevne manuskripter som ble mangfoldiggjort, heftet sammen og lagt ut på historiestudentenes lesesaler og i posthyllene til alle ansatte. Det var langt mer ”jobbigt” enn å sende ut e-mailer til en større krets med et enkelt tastetrykk!

Jeg kan trygt si at jeg ikke ble populær blant (majoriteten av) mine kolleger ved instituttet. Den tanke slo meg nok at jeg kanskje kunne miste jobben? I hvert fall spurte jeg professor Skodvin om hva som skulle til for å avsette en universitetsansatt som jeg. - Valdtekt og grovt tjueri, var svaret. Mot slutten av 80-årene fikk jeg brev fra instituttets ledelse om et påstått/antatt arbeidsforhold utenfor universitetet og man ba om opplysninger. Jeg svarte - skriftlig - på henvendelsen og hørte ikke mer. I 1990 søkte jeg permisjon, i 1993 fikk jeg den ikke forlenget, og sa opp, trolig ble det en avskjed i ”nåde”.

En vesentlig forklaring på at jeg forble in salvo gjennom en menneskealder var trolig at min aktivitet ikke rammet deres kjerneområde - forskning og fordeling av forskningsmidler. Jeg holdt meg til fagopplegget for grunn -og mellomfag og studentenes medbestemmelsesrett når det gjaldt pensum. Nedkvitne har kjempet en helt annen kamp; han har protestert mot at middelalderseksjonen ved instituttet har blitt bygget ned, og ønsket overføring av midler på bekostning av moderne norsk historie. Han gikk rett i strupen på noen av instituttets bestemmende krefter, beit seg fast - over lang tid.

Det jeg drev på med, var perifert i forhold til maktas egentlige interesser, men irriterende nok, særlig fordi det aldri tok slutt! Skulle man virkelig finne seg i at studentene, støttet av et par lærere, krevde innflytelse og medbestemmelsesrett i et fagspørsmål hvor avgjørelse krevde ”dokumentert kompetanse”? Og så var det selvfølgelig diskusjonsmøtene i auditorium 1 - med sitteplasser til 300 og plass til minst hundre til om man valgte å stå. Og det gjorde man! På et møte med stinn brakke marsjerte en lang rekke ansatte ut fra møtet i protest - til klappsalver fra studentene. Jeg husker veldig godt at et par tre ble sittende igjen, Jorunn Bjørgum var en av dem. Og aller best husker jeg avslutningen på et møte. Tobiassen hadde ordet, og han avsluttet slik: Slå ring om grunnfaget! STÅ SOM EN MUR! Da løftet taket seg. Selvfølgelig var det uholdbart at hundreder, ja tusener av studenter skulle forlate historisk institutt med en negativ oppfatning av instituttet..

I denne situasjonen var jeg egentlig ”fritt vilt”. Tobiassen kunne ikke røres, men kunne man ikke ta mesteren, fikk man ta eleven - omtrent som - uten sammenligning for øvrig - den liberale opposisjon i Frankrike før revolusjonen la kirken under ild fordi det ble vurdert for farlig å ta kongemakten.. I et instituttrådsmøte hevdet en av mine kolleger at jeg aldri burde vært ansatt fordi jeg ikke hadde de nødvendige ”vitenskapelige kvalifikasjoner”. Greit nok.

Jeg har et par arkivskuffer med dokumenter fra stridsårene ved Historisk institutt. Med tanke på Nedkvitne-saken trekker jeg fram et skriv på nesten 21 A-4-sider som jeg skrev, trykket, heftet og la ut.. Det er datert 12.april 1977, altså - Herregud! - for trettitre år siden. Det var et åpent ”anklageskrift” mot den daværende bestyrer ved Historisk institutt, her kalt NN, som jeg argumenterte for at måtte fratre/avsettes. Nedkvitne-saken, slik Nedkvitnes motstandere ser det, handler om sjikanøs omtale av kolleger og derigjennom forsøpling av miljøet ved instituttet. Når jeg nå leser ”anklageskriftet”, ser jeg ikke min ”overmann” i Nedkvitne.. Jeg fikk imidlertid aldri noen irettesettelse for mine skriverier, ingen offisiell påpakning, ingen tur på teppet, ingenting - bortsett fra taushet og blikk..

”Anklageskriftet” kom etter at jeg forgjeves hadde forsøkt å få saken opp på et instituttrådsmøte, blant annet i brev av 6.mars til instituttstyret. Jeg skal gi noe eksempler på hva jeg tillot meg å feste til papiret:

-Så langt viser honorarsaken at NN ikke lar seg binde av prinsipielle standpunkter som instituttet har hevdet.
-Det er trolig denne nesegruse respekt for fakultetet som gjør at NN ikke har maktet å fatte poengene.
-..nå er alt uvisst - etter min mening fordi NN ikke har skjønt - og åpenbart ikke akter å skjønne - at bestyreren er instituttets tillitsmann.
-Noe slikt m å  NN mene, om han da ikke mener at bestyrerens tankegang unndrar seg den allminnelige fornufts kriterier.
-Men NN lider åpenbart av den vrangforestilling at han som bestyrer er hevet over alle formaliteter og prosedyreregler.
-Det som manglet var en enstemmig tilleggsuttalelse om at saken hadde utviklet seg til en overbevisende demonstrasjon av snedige møtetricks og smålurvete behandlingsmetoder (fra bestyrerens side).
-Alle møter i eksamens -og undervisningsutvalget ble ledet av bestyrer NN. Han var meget aktiv - også på det faglige området. Han kunne ikke riktig skjønne hvorfor forslaget (omtalt som ”spritsaken til Eliassen”) hadde så lite med om Spania. Riktignok ble ”landet spilt ut over sidelinjen mot slutten av perioden”, men ”det satt da i buret i begynnelsen”, og han ville protestere mot at Bartholemeusnatten ”ble feidd inn under sengehalmen”.
-I 1 - ett -år har bestyrer NN bevisst unnlatt å fullføre arbeidet med mellomfagsrevisjonen - unnlatt å sette rådsvedtak ut i livet.
-På spørsmål (fra studentrepresentanten) om hvorfor disse vedtakene ikke var satt ut i livet, svarte han omsvøpsløst at det ikke var skjedd fordi det etter at vedtakene var blitt fattet var ”lærere som var kommet på andre tanker” (slik gjengitt av studentrepresentanten).
-Det er alltid vanskelig å avgjøre hvordan NN tenker, og i dette tilfellet synes jeg at hans motiver er mer tildekket enn noen gang. Det virker som han arbeider for en helt annen mellomfagsordning enn den vi har, og at dette betinger sabotasje og trenering av det pågående revisjonsarbeidet.
-Alt dette har NN kunnet ”feie inn under sengehalmen” fordi han ”sitter i smørøyet.”

-NNs befatning med denne saken viser at han er fullstendig inhabil til å sitte i en slik komite.
-Er det noe enkelt ord som synes å være dekkende for NNs bestyrerpraksis, må det være  e g e n m e k t i g. I sak etter sak har jeg forsøkt å vise at NN ikke respekterer instituttets ”grunnlovsbestemmelser”. I sak etter sak har han satset på eget skjønn - som i sak etter sak ikke har vist seg å være særlig solid eller opplyst. NN er neppe den første bestyrer ved Historisk institutt som har forsøkt å legge mer makt til bestyrerstillingen enn reglement og rimelighet skulle tilsi. Men det som hos andre har vært unntaket, har hos NN vært regelen. På den bakgrunn av prokuratorknep og selvopptatthet må vi forstå NNs originale trussel om å gå av.

Jeg gir hele avslutningen på anklageskriftet:
Det er riktig at NN i sin tid advarte rådet mot å velge han til bestyrer ved Historisk institutt. Han pekte på at han var et ”rotehue”, at han var svært uformell og at hans doktorgrad hadde hengt i verdenshistoriens tynneste tråd. Selv var jeg en av dem som likevel ga ham min stemme. Jeg regnet med - og godtok - at tonen i korrespondansen ville bli noe forskjellig fra Dahls, at møteledelsen ville bli noe mer amatørmessig enn den hadde vært i Tønnessons tid, og at det fra tid til annen ville skorte noe på dømmmekraften. Det ante jeg - og godtok. Men det jeg  i k k e  ante og derfor nå  i k k e  godtar, var at NN på råds -og valgmøtet ”tåkela”, ”stakk under stolen” og ”feidde inn under sengehalmen” helt avgjørende opplysninger: At han var uten nevneverdig moral, vett og forstand og på det grunnlag ønsket å styre Historisk institutt eneveldig. Umiddelbart etter at mitt brev av 6.mars 77 var blitt kjent i styret, ble jeg oppsøkt av undervisningsleder Håkon Hovstad. Innstendig ba han meg utelate Fuglestadsaken fra min anklageliste mot NN. Han  a p p e l l e r t e  til meg om utelatelse. Siden det kanskje ennå er noen som benekter at virkeligheten kan være mer fantastisk enn det tenkte, vil jeg etterkomme undervisningslederens inntrengende henstilling. Blindern 12.april 1977. Andreas Raaum

Jeg kan også  vise til andre dokumenter hvor jeg påviser/hamrer løs på ”uregelmessigheter” ved instituttet, også kombinert med ”personkarakteristikker”. Reaksjonen var alltid den samme, nemlig ingen reaksjon, unntatt en gang da jeg ble så voldsomt provosert over at møtelederen nektet å gi meg ordet at jeg godt kunne tenke meg å ”riste” han litt. Jeg ble stoppet/lot meg stoppe og måtte tåle en skriftlig irettesettelse undertegnet av mine kolleger, inkludert Tobiassen. Den tildragelsen er for øvrig tatt med i et manus som skulle være en beretning om Historisk institutts historie. Det var et såkalt bestillingsverk, en lovende forsker fikk jobben, men manus, fra tidlig på 90-tallet(?) har aldri blitt offentliggjort, helt åpenbart fordi ”man” ikke var fornøyd med framstillingen. Jeg snakker nå om de samme folka som har ført an i Nedkvitne-saken. Jeg har lest den del av beretningen som gjelder Tobiassen og meg selv - og jeg kommer slett ikke dårlig ut!

Som sagt, det vanlige var ”ingen reaksjon”, kfr. ”anklageskriftet”. Jeg har et enda bedre eksempel! Det gjaldt en eksamensoppgave for et mellomfagskull… ”oppgaven som forsvant”.. Det var slik at prosessen med å gi eksamensoppgaver foregikk i åpne læremøter, så mye som tretti personer kunne være innblandet i arbeidet som selvfølgelig var taushetsbelagt. Jeg var alltid interessert i å høre studentenes reaksjon på oppgavene, særlig mellomfagsoppgavene i den periode jeg underviste, og stilte regelmessig - som Tobiassen - opp på Frederikke etter endt eksamensdag for å høre reaksjonene. Så en gang… De snakket jo om helt andre oppgaver enn de jeg ”visste” de skulle besvare! My God. Hva var skjedd? For å gjøre en lang historie kort: På grunnlag av en mistanke om at jeg hadde lekket oppgaveteksten(e) til studentene ble de trukket og erstattet av nye, trolig utarbeidet av helt ”pålitelige”. Jeg gikk rett inn på kontoret til den som hadde ”anmeldt” meg. Det ble ingen hyggelig samtale. Jeg hadde med meg et dokument hvor vedkommende beklaget at han/hun uten grunn hadde mistenkt meg for å fortalt studentene hva de ville få til eksamen. Det manglet bare vedkommendes underskrift, og fristen ble satt til fem minutter, uteble den ..I would raise hell. Det tok mindre enn fem minutter. Det dokumentet ligger godt forvart i min safe.

Det ynkelige/kritikkverdige - og fortellende - ved denne affæren er instituttledelsens opptreden. Ikke på noe tidspunkt tok de kontakt med meg. Ikke for å forhøre seg. Ikke for å konfrontere meg med ”mistanken”. Ikke for å gi meg en unnskyldning. Det var som det alltid var: jeg var luft. Dette var midt i 80-årene. Jeg hadde lang nok fartstid til at jeg trakk på skuldrene av den slags oppførsel. Det var bare noe jeg måtte leve med - og hadde levd med, lenge.

Kapitalistmiljø?

Det som reddet meg, nå gjentar jeg meg selv, var at jeg aldri tråkket i de innerste sirklene, jeg forlangte ikke at penger skulle føres fra den populære del av forskningsfronten til avsnitt hvor det rådde armod og forfall. Det var det Nedkvitne gjorde, d e t  var den helt grunnleggende handling som etter konflikteskalering kostet ham jobben. Skriveriene ble et påskudd, hans møtenekt kom som manna fra himmelen til maktsultne ledere og deres støttespillere. Bruland sa i sitt vitneprov at Nedkvitne skrev ”mye dumt”, dumt også fordi det var feilaktig. I rettsaken ble det gitt ”eksempler” fra et dokument - kjent som ”brev 2” og en viktig premiss for avskjeden - på hvor ille det kunne være. Jeg gjentar sitatet fra DN: ”Bjørgum har kalt mine forsøk på å få meg avsatt for Nedkvitne-saken. Jeg vil gjengjelde elskverdigheten ved å døpe denne saken for søsteren til Carl I. Hagen-saken. Hun har nemlig mer enn slektskap til felles med sin bror. (..) En miljøundersøkelse må ta stilling til om Bjørgum bruker tildeling av penger til å skape et maktnettverk. Hun kommer fra et kapitalistmiljø på Oslo Vest der slik bruk av penger er vanlig.”

Dette er positivt feil. Og det visste ”alle”. Verken søster eller bror Hagen kommer fra et ”kapitalistmiljø”. De kommer slett ikke fra et miljø hvor ”slik bruk av penger er vanlig”. På ”en god dag” ville jeg så absolutt ha kunnet legge vekten et annet sted: ”Jorunn Bjørgum kommer fra et småborgerlig miljø på Røa, trolig med en god porsjon vanlig småborgerlig sosialrevansjisme i kroppen, en sosialt betinget oppholdsdrift med (u)klare ønsker om å kare til seg selv og forbundsfeller i et maktnettverk.” Noe sånt.

Hvorfor valgte man ikke å overse Nedkvitne, bare latt han drive på - professortiden ut?  Overlatt til den enkelte ansatte å ta stilling til hans aggressive skriverier, inkludert muligheten av at man ikke leste dem. Når man først levde i ”krigssonen” og var så ille ”plaget”, var det vel egentlig bare først å lese hvem mailen kom fra? Fra Nedkvitne? Nei takk, i søpla.

Den ”skade” Nedkvitne har påført instituttet etc, har fått dimensjoner langt over det som det fins saklig grunnlag for å hevde. Pharos tårevåte erklæring til Dagens Næringsliv om at man i årevis hadde forsøkt å integrere Nedkvitne kaller på smilet, og fullt smilefjes hvis man tenker hardt på mulig innhold i ”pharoansk integrering”. Til slutt ble det ”nokså uutholdelig,” sier Pharo, avskjed var eneste mulighet. Jeg tipper at det var ”åtgaum i buret” den dagen man mottok beskjed om Nedkvitnes avskjed. Taktikken var blitt kronet med hell?

Støtte på høyere hold

Instituttet hadde aldri lykkes i sin kamp for å kvitte seg med brysomme Nedkvitne, hvis man ikke hadde funnet medspillere på høyere plan innen akademia; støtten fra Fakultetet ble utslagsgivende. Siden ”min tid” har man opplevd en sterk byråkratisering av universitetet, hvilket først og fremst betyr nye stillinger i sentraladministrasjon for ikke vitenskapelig personell, folk med nye og utvidete fullmakter og med en sterk og økende styringsvilje og som fanget inn i sitt nett valgte representanter fra instituttene - til rektor og dekan-stillinger. Alle måtte jo forstå at man ikke kunne styre hvis folk ikke avlød? Nei, selvfølgelig. Vi som i sin tid opplevde at Nei-folk ble Ja-tilhengere i løpet av en flytur fra Tromsø til Gardermoen, undres ikke over den slags mekanismer. Det oppsto en situasjon hvor frustrerte instituttledere kunne møte forståelse og få støtte til trusler om å ”gå planken”. Dekan Trine Syvertsen tok forbildlig mot en medsøster; i retten sa hun: ”Jeg snakket med Bjørgum noen dager etter. Hun virket helt frossen, stivnet. Jeg syntes fryktelig synd på henne.” Og dermed dro Syvertsen i krigen.

Jeg vil bruke noen ord om Syvertsens krigføring på et bestemt frontavsnitt, nemlig der hvor hun opptrådte som samvittighetsfull Røde-Kors-søster for Nedkvitne. Hun tenkte nemlig på ulike løsninger for ham.  Kunne han for eksempel ha kontor et annet sted? Svaret hennes var at det var ”umulig å få gjort noe, for han ville ikke møte oss, men sendte sine e-poster til alle. Medsøster og rektor, Gunn-Elin Bjørnebo hadde angivelig også håpet å kunne finne en arbeidsplass for professoren, vekk fra sine kolleger som han sloss med. Men det er vanskelig å plassere en person mot hans vilje, forklarte hun. Og galt blir det også å eksportere et problem med risiko for at et annet miljø blir forgiftet, avsluttet hun.

Jeg setter et stort spørsmålstegn ved de forsøk man angivelig gjorde for å få Nedkvitne i tale. Man har åpenbart brukt feil taktikk og eller feil budbærere; de siste måtte ha vært folk Nedkvitne hadde tillit til eller kunne få tillit til. Noen av de potensielle budbærerne våget kanskje ikke av hensyn til sitt eget skinn. I hvert fall svarte Bruland slik da hun i retten ble spurt om hvorfor hun og andre ikke hadde snakket til han; hun unnskyldte seg personlig med at hun ”sto selv i utsatt forhold til ledelsen.”

Og hvordan gikk det med Benestads forsøk på å mekle? Jo, det endte med en irettesettelse. Benestad var prorektor da Ellingsrud var rektor, altså hans nestkommanderende. Etter at fakultetet hadde  fattet sitt enstemmige vedtak om avskjedigelse - juni 08, klaget Nedkvitne (8/8) og det ble utgangspunktet for Benestad til å se på mulighetene for et forlik - med ”åpent sinn”. Han sendte brev både til rektor Ellingsrud og direktør Bjørneboe, og måtte for det tåle en tjenestelig tilrettevisning i november 2008 - for å ha drøftet saken med ”eksterne personer” (en dr. Iversen), noe som kunne bli oppfattet som brudd på taushetsplikten.

Ingen pardon

Jeg går tilbake Pettersen og Bjørnebos ”iherdige” forsøk på å hjelpe Nedkvitne. Det synes klart at gjennom samtaler med sin nye advokat - og kanskje også andre - så er Nedkvitne kommet på glid: Får han jobben igjen, vil han konsenterere seg om forskning og studentene, og la instituttet seile sin egen sjø. Det kunne ha vært et utgangspunkt for drøfting av flere muligheter, for eksempel at Nedkvitne fant sitt arbeidssted utenfor instituttet, for eksempel ved Universitetsbiblioteket hvor han nå har - med status som student - har studert indisk historie. Selv om arbeidsforholdet fortsatt blir stående som opphørt, er det bestemmelser i Arbeidsmiljøloven som åpner for økonomisk vederlag. . Dette er i særlige tilfeller der man finner at ”det vil være åpenbart urimelig at arbeidsforholdet fortsetter.”

Det skulle vært interessant å vite hvorfor partene ikke greide å følge dommerens anmodning om å finne fram til en minnelig ordning. Jeg er tilbøyelig til å tro at det skyldes et ønske hos Nedkvitnes motpart om å tilføre Nedkvitne et endelig nederlag; ingen jobb, ingen penger - ut!  Striden har vart så lenge, og eskalert så kraftig at nå er det plass bare til én løsning i hodene deres. På ”gangen” - utenfor rettslokalet - spurte jeg en av dem som nok må kalles en ”profilert” motstander av Nedkvitne om hvorfor man ikke trodde på Nedkvitnes løfter om å ”bli snill gutt”? Allerede i tingretten hadde han lovet at dersom han fikk igjen jobben, skulle han stille til møter - ”det innser jeg nå at jeg må.” Det var således et utsagn som hans motstandere hadde fått god til til å tygge på.  ”På gangen” ble svaret at Nedkvitne hadde en ”personlighet” og et ”temperament” som ville gjøre det umulig for ham å holde et eventuelt løfte. Nei, Nedkvitne måtte bare bort; han skulle bli et klassisk eksempel på hvordan det går dem som ikke retter seg etter retningslinjene for ansatte ved universitas osloensis.

”Chilling effect”

Dermed er vi over i en spesiell side ved oppsigelsen, nemlig ”konsekvensene”. Nedkvitnes motpart håper åpenbart på seier og statuering av et eksempel som i fortsettelsen skal virke prohibitivt, hindre gjentakelse. I dette ser advokat Strømme en stor fare; det vil føre til innskrenking av ytringsfriheten, at folk holder ordet tilbake av frykt for irettesettelse/stillingstap. Dette er det et engelsk ord for en slik prosess, ”chilling effect”, gjort rede for av Strømme og et tema som ofte ble brakt på bane på ”gangen”, oftere der enn i rettssalen. Personlig tror jeg ikke man får mange Nedkvitner i framtiden. Problemet - at man tier av frykt for konsekvensene, vil nok være der, men de fleste som ”våger” seg, vil være ”lurere” enn Nedkvitne. De går ikke rett i de fellene som administrasjonen har satt opp, for eksempel går man ikke alene i slike møter, men man møter og overlater ikke til motparten å samle på møtenekt. Nedkvitne er en helt spesiell person, og mange slike vil man neppe finne i et miljø møte hvor det stilles et grunnleggende krav om å være ”høytfungerende” i sin forskning og undervisning. Det er nettopp Nedkvitnes egenart som er sakens kjerne! (Mer om det siden)

En mulig ”bakmann”?

Jeg går tilbake til ”en frossen og stivnet Jorun Bjørgum”, Trine Syvertsens ord. Uttalelsen forteller meg vel egentlig bare én ting: At Bjørgum aldri burde ha vært instituttbestyrer.  Jeg ser på henne som et rimelig lett et bytte for andre krefter/personer. I tingretten ble det hevdet at hun bare var et ”redskap”, den påstanden ble ikke gjentatt i lagmannsretten, men det kan ha vært ”tilfeldig”. Uansett - Bjørgum har sagt ja til å bli valgt til bestyrer av instituttet, og så får man være uenig om graden av selvstendighet. Men ett er jeg temmelig sikker på: Jorund Bjørgum angrer nok på at hun, for andre gang, inntok uriasposten; hun rir ikke uskadd inn i solnedgangen.

Den som derimot ser ut til å ha det utmerket, selv om pensjonsklokken snart gir sine første forsiktige klemt, det er Helge Pharo, selvfølgelig noe tyngre i ganglaget enn da han var instituttets sportsstjerne. Mange ser på ham som Nedkvitnes onde ånd - i kraft av at han var den reelle styrer av Historisk institutt i mange år.  Hvordan han unngikk å havne i vitneboksen, undrer meg. Ikke var han i tingretten, og fant heller ikke veien til vitneboksen under Lagrettens behandling av Nedkvitne-saken i sal 221. Riktignok sto han på listen over innkalte vitner, men viste seg å være ”programfyll”. Det forhindret imidlertid ikke en snarvisitt i spaltene i Dagens Næringsliv. Der uttalte han sin faglige misnøye med at Kristine Bruland var blitt professor i historie - til fortrengsel for Pharos egen kandidat. Hun var ”ikke i nærheten av Even Langes kaliber,” hevdet Pharo. Har man fulgt Pharos vitenskapelige karriere, vil man se at mye har han prestert i samarbeid - tverrfaglig samarbeid, heter det  - med andre. Noen kaller det for ”nettverksbygging”; er Helge Pharo historikerlaugets svar på politikkens Giske?

1.februar - ti dager etter uttalelsen i DN og en liten uke etter at rettsforhandlingene var avsluttet i Keyser gate 13 (inngang fra Munchs gate) - sendte Det humanistiske fakultet - med dekan Trine Syvertsen i spissen - ut et skriv fullt av krokodilletårer til sine ansatte. Siste - salvelsesfulle - avsnitt  lyder slik: ”Mer enn noen gang må vi arbeide for et trygt og tillitsfullt arbeidsmiljø, der vi har arenaer for å markere og håndtere forskjellighet og uenighet, men likevel greier å støtte og ta vare på hverandre. Dette er en felles utfordring vi sitter med etter saken - enkel og krevende på samme tid.”  Arenaer…. Er ”DN” en arena man hadde i tankene?

Jeg kjenner ikke Nedkvitne, han ble ansatt etter at jeg hadde sluttet. Men Pharo kjenner jeg, ”den unge” Pharo vel å merke, vitenskapelig assistent het det vel, i hvert fall en del av tiden. Det var en person med et allerede da velutviklet Ego, muligens næret gjennom andre ansattes beundring for en eller annen uvanlig ( i hvert fall på Historisk institutt) idrettsprestasjon som han ble tillagt. Først og fremst utmerket han seg som en demonstrativ motstander av ml’erne.`

Jeg husker spesielt et par tre episoder. Ml-erne som da hadde makten i studentenes historieforening - Clio - arrangerte et møte i ”tolvte” hvor poenget var å sette lys på ”gode jøssinger” som gjorde det ”skarpt” økonomisk under okkupasjonen. Pharo var blant dem som sterkest tok til motmæle mot anklagene. En annen gang: På et instituttrådsmøte brukte en studentrepresentant ordet ”monopolkapitalisme”, jeg hadde ikke hørt det før i den forsamlingen, og det hadde åpenbart heller ikke Pharo. Han kastet seg bakover i stolen, løftet hendene og skoggerlo. Monopolkapitalisme? Makan! Og så var det selvfølgelig den gang han og jeg - for første og siste gang - satt sammen i en eksamenskommisjon. Vi ble rykende uenig om en mellomfagsstudents eksamensbesvarelse. For meg var det en god laud, Pharo vurderte den til laud - en klar haud. Da kandidaten dukket opp til muntlig, viste det seg å være en profilert ml-er.. Kort: Man la godt merke til den fremadstormende Helge Pharo. På grunn av hans holdning i grunnfagssaken - i en relativt kort, men svært hektisk periode, mener jeg å huske, var det ingen ansatt ved instituttet som studentene var mer forbannet på enn han.

Det er denne personen, flere år eldre og noen kilo tjukkere, som jeg er tilbøyelig til å se på som den sentrale person i miljøet i ”buret” og den egentlige hersker på historisk institutt i en rekke år nå. I perioden 1990 - 2005 var han i flere år formelt bestyrer - fordelt på tre perioder.  Det er derfor rimelig nok at han gir en uttalelse til Dagens Næringsliv - under den nettopp avsluttete rettssaken - at han gir full støtte til instituttets arbeid med Nedkvitne-saken, med avskjed som foreløpig resultat. Han karakteriserte Brulands omtale av Historisk institutt som mobber av Nedkvitne som ”sludder” og ”helt virkelighetsfjernet” og fortsatte: ”Vi forsøkte i årevis å integrere Nedkvitne, og stort sett fikk han ture frem med sine utsagn helt til det ble nokså uutholdelig.” Det forbauser meg at han bruker ordet ”nokså”. Det kan være feil fra journalisten, det kan være utslag av et øyeblikk ubetenksomhet, nå står det der i alle fall..”nokså uutholdelig”. Hvis det var ”nokså”, burde man kanskje har forsøkt litt til?  Eller hadde man hastverk for å sikre at Nedkvitne mistet sjansen til professorpensjon? Da han fikk sparken var det to måneder igjen til at han kunne ha søkt AFP.. I mer enn ti år hadde Nedkvitne blitt oppfattet som et problem for ledelsen ved instituttet, og man lure på hvorfor man ikke kunne ha ventet et par måneder til..

Roen som uteble

Jeg mener å vite at det var en viss lettelse å spore hos flere av de ansatte ved instituttet da jeg sommeren 1990 fikk permisjon (uten lønn) og tre år seinere sa opp min stilling. Nå skulle roen senke seg over instituttet, ro og tid til forskning og normal omgang kolleger i mellom.

Riktignok var det fortsatt uro i ”brakka”. En seksjon av instituttet var fysisk plassert ca 500 meter unna, og der var ganske lystelige forhold. Etter at seksjonens professor hadde arbeidet for å få X ansatt som amanuensis, gikk det ikke likere til enn at tospannet ble sprengt og så vidt jeg kunne registrere vek vennskap for åpent fiendeskap. Ting ble sagt, blant annet at ifølge amanuensisen hadde professoren en hjerne som det var plass til i en parentes. Men i fagsaken sto de sammen- uansett hjernestørrelse.

Men ro ble det. Det som skjedde i den fjerntliggende brakka, var egentlig bare en kilde til muntre kommentarer. Ikke vet jeg. Jeg var jo aldri på terommet. Roen og idyllen i hovedbølet viste seg imidlertid ikke å være langvarig . Snart utviklet det seg en strid som skulle ta ”liv” - og denne gang uten deltakelse av studentene. Middelalderprofessorene Ole Jørgen Benedictow og Arnved Nedkvitne blåste til kamp. Perlevenner var de ikke, men de så at middelalderstudiets stilling ved instituttet var i ferd med å bli rasert, mens det blomstret sterkere og sterkere i nyere norsk historie.

Arnvid Nedkvitne kjenner jeg ikke personlig. Han kom vestfra - og nordfra - og ble ansatt etter min tid. Jeg hadde ikke lest noe av ham, middelalderen var/er ikke min ting. Men Ole Jørgen Benedictow hadde jeg et visst kjennskap til, vi hadde felles arbeidsplass i noen år. Jeg husker han fra fagdebatten. For meg var han en klar tilhenger av instituttets syn på saken, men studentene var i tvil. Våren 81 hadde studentenes fagutvalg en leder som anså det mulig å få Benedictow over på studentenes side. Et annet styremedlem stilte seg tvilende og ba om å få følge med. Det var best at de var to for å kunne få et som skjedde skikkelig vitneført. Lederen ville imidlertid gå alene. Etter tjue minutter kom han gråtende ut. Nei, Benedictow var ikke min mann!

Alliansen Benedictow-Nedkvitne var ingen ufarlig allianse for ledelsen. Man ønsket seg dem sikkert dit pepper’n gror, kanskje ble de spunnet inn i en aftenbønn. I så fall ble man bønnhørt - hva Benedictow angår. Jeg kjenner ikke saken til bunns, men i pressen har det vært ymtet om en personalsak som fort kunne ende i nederlag for professor Benedictow. Han skulle ha gjort utilbørlig bruk av en stipendiats forskning. Benedictow skal ha blitt gitt en mulighet til å trekke seg slik at det hele kunne ordnes på kammerset. Ikke vet jeg. Kanskje var det oppstått en situasjon hvor Benedictow så en (uventet/overraskende) mulighet til å komme seg bort fra en arbeidsplass, som en kollega av ham - noen år seinere - karakteriserte som ”skrekkens arbeidsplass” - og som trolig alt da var et småhelvete. I alle fall forlot Benedictow sitt professorat - med både pensjon og emeritus-betegnelsen i behold.

Én trussel igjen..

Nedkvitne fikk en langt hardere skjebne. Jeg ser ikke bort fra at med Benedictow ute av spill, økte lysten på også å få Nedkvitne bort, særlig fordi denne etter hvert fikk skikkelig fart på sin ”horisontale ytringsmetode”; e-post som med et tastetrykk kunne sendes til samtlige ansatte på en gang, de ble hans kommunikasjonssentral - eller om en vil: den moderne teknikk ble hans bane.

At en slik plan - eller tanke - vokste fram på ”skrekkens arbeidsplass”, burde ikke forbause noen - særlig fordi kampen sto om fordeling av begrensete midler, for den underlegne part var det en kamp for livet. Det er et faktum at i en årrekke har ressursene vært fordelt til gunst for moderne norsk historie, hvor folk som Pharo og Bjørgum har sine forskningsfelt. Det har dryppet lite på middelalderforskningen, og antall stillinger i perioden har blitt drastisk redusert. Kjernen i Nedkvitnes korstog er klinkende klar: Han drar ut for å redde middelalderens framtid ved Historisk institutt i Oslo, og han har oppfattet Bjørgum som den ansvarlige.  I tingretten ble hun oppfattet mer som et redskap (og det var aldri noen tvil om for hvem..), men ”redskapsteorien” har ikke blitt gjentatt i lagmannsretten, så vidt jeg har fått med meg. (Da holder jeg korridorsnakk utenfor). Fra å være en vanlig strid om ressurser, har det ballet på seg, saken eskalerte og tilslutt ble den ”uutholdelig” for de styrende på instituttplan, en gråtkvalt og utslitt kvinne slepte seg til fakultetet og ble plukket av en forståelsesfull kvinnelig dekan.

Selvfølgelig likner dette på et komplott, ja kanskje er et komplott. Kan det så bevises at vi har å gjøre med en ledelse som planla og skrittvis utførte et renkespill, hvor hovedideen var å bringe Nedkvitne to the point of no return - og så ”pang”! Jeg henleder oppmerksomheten på et vitneprov i saken, det var en kandidat som hadde tatt sin mastergrad under Nedkvitnes veiledning, nå var hun stipendiat. Hun fortalte om en taktikk som gikk ut på at Nedkvitne selv skulle sørge for sin avsettelse. Det var bare å drive ham fram. Først og fremst ved å satse på hans møtenekt. Et tilstrekkelig antall av dem og han satt i saksa. Vitnet navnga den person som hadde sagt dette, en tidligere ansatt i en administrativ stilling med ”naturlig” adgang til slik informasjon. Internt ble det nemlig ikke lagt skjul på hvor man aktet seg hen. Det forbauser meg at retten ikke gjorde noen anstrengelse for å få den navngitte i tale.

En skrekkens arbeidsplass

I tingretten hadde Nedkvitne en advokat som mente han svekket sin sak hvis han tegnet et for usympatisk bilde av motparten. Fra Historisk institutt hentet advokaten derfor et  beskjedent utvalg, blant dem var Finn Fuglestad. Men om de var få og relativt spedrøstete var det leverte mer enn godt til å overbevise Jon Hustad i Dag og Tid om at ”er det noko denne rettssaka har synt, så er det at instituttleiinga på ingen måte kan hevde at den er uskyldig. De har snarere vore inkompetente og smålege, noko som diverre ikkje er utypisk for fagleg svake leiearer med markeringstrong.”

Nedkvitnes nye advokat i lagmannsretten, Strømme ville ha mer av samme medisin, og kalte inn en rekke vitner som kunne fortelle om ”livet” på Nedkvitnes arbeidsplass, Historisk institutt - og deres forhold til Nedkvitne. Det tyngste bidraget leverte Kristine Bruland, professor i økonomisk historie ved universitetet i Génève, tidligere professor ved Historisk institutt, ansatt omtrent samtidig med Nedkvitne. Det var nesten litt oppsiktsvekkende at de tre kvinnene på ”statsbenken” - advokat Stenwig med universitetsdirektør og dekan ved sin side - nå fikk en treffsikker kvinne som motstander. Hvis det er bare  l i t t  hold i Brulands beskrivelse, så vet jeg om flere som burde avslutte sitt jordiske liv i kloster..

Bruland fortalte om et brutalt og illojalt miljø, om en ledelse som systematisk svertet de ansatte. Fra en av sine kolleger hørte hun at professor Helge Pharo, på det tidspunkt instituttleder, hadde sagt at hun aldri skulle ha fått jobben. Hun var ikke ”så god”. Slik omtale/baksnakk rammet ikke bare henne, men også andre, for eksempel Fuglestad og Nedkvitne - og på den måten skadet dem. Hun beskrev jevnlige uformelle møter på terommet, det såkalte ”glassburet”, den negative omtale av kolleger var dagligdags. Advokat Strømme ville gjerne vite om det var ”påtakelig” eller om hun snakket om ”småsladder” som man måtte regne med på de fleste arbeidsplasser. -Nei det var i påtakelig grad, offentlig og uhemmet. Og det pågikk i alle år.

Om Nedkvitne ga hun flere eksempler - gæren”, ”idiot”  - eller man avleverte ”morsomheter” og spydigheter. Det var et veldig ”brutalt miljø” understreket Bruland. Hun fortalte om sine opplevelser ved en anledning med undervisningslederen - og det gjaldt undervisningsopplegget. Vedkommende uttalte seg så sterkt at hun måtte be om å få med seg en til på møtet, et vitne.

Hun svarte ”ja” på spørsmålet fra Strømme om instituttet mobbet Nedkvitne. Hun hadde nektet å skrive under på et brev som professor og undervisningsleder Finn Erhard Johannessen gikk rundt med for å få underskrifter. - Det skulle gjøre det lettere for fakultetet å ta seg av Nedkvitne (Uniforum). Ved to anledninger henvendte Bruland seg til universitetets direktør med sine bekymringer for Nedkvitne. Senvåren 2007, før hun dro til Geneve, gikk hun til rektor Geir Ellingsens kontor for å gi uttrykk for sin bekymring; Nedkvitne så elendig ut. Da Bruland høsten 2008 kom tilbake fra Geneve, var Nedkvitne oppsagt av universitetet. Da skrev hun et brev til rektor og ba om å få premissene for oppsigelsen og pekte på reelle, institusjonelle problem ved instituttet. Hun fikk svar: ”Brevet er mottatt.” Det var det eneste svaret hun fikk.

Bruland mente at Nedkvitnes konfliktsituasjon var et symptom på og ikke en årsak til et dårlig miljø. Spørsmålet var, etter hennes mening, om det egentlig var mulig for Nedkvitne å skade miljøet? Det lå jo allerede i ruiner! Hun hadde ikke selv lest Nedkvitnes mange e-poster så nøye, men la ikke skjul på at en del av det hun hadde lest, var ”dumt” av ham. ”Jeg tenkte på at han er ikke veldig sosialt begavet, en einstøing og at han ikke har noen å snakke med. Dermed kunne det bli sånn at han gikks eg inn i et spor. Jeg savnet en medmenneskelighet i behandlingen av ham” (sitert fra Dagens Næringsliv). Hun innrømmet at hun selv aldri hadde tatt opp ”forholdene” med Nedkvitne, fordi hennes egen stilling var ”utsatt”. Det var tydelig en rørt Nedkvitne som hørte på Bruland. Var det en tåre å spore?

Professor i historie, Kristine Bruland var ikke den eneste i sal 221 som gikk til angrep på instituttet, fakultetet og universitetet. Men det var bare hun som sto for et frontalangrep. Fra flanken angrep blant andre professorene John Peter Collett og Knut Kjelstadli, førstnevnte klart mest kritisk av de to.

John Petter Collett

Collett var en av de første Nedkvitne kom i kontakt med på sitt nye arbeidssted (kom fra professorstilling i Trondheim). Collett var da undervisningsleder og del av lederteamet ved instituttet. Fra sin plass i vitneboksen fortalte han at den nyss ansatte skapte begeistring omkring middelalderstudiet og bygde det opp fra grunnen av. I den tid Collett var undervisningsleder kom det i en periode hver dag brev med injurierende beskyldninger mot ham. Ingen av brevene var fra Nedkvitne, og sånn generelt var det ikke flere problem med Nedkvitne enn med andre ved instituttet.

Advokat Strømme ville vite om Collett ikke hadde tatt seg personlig nær av Nedkvitnes utsagn om at han/Collett hadde fått sin vitenskapelige stilling på grunn av ”et punkt i Arbeidsmiljøloven”? Collett besvarte advokatens spørsmål med et ”nei”, og poengterte at det var ”normalt” at det ble diskusjon om hvordan folk hadde fått stillingene sine ved universitetet. Ofte var det slik som ble fortalt bak ens rygg. ”Sånn er det bare,” slo Collett fast.

Når det gjaldt Nedkvitnes ”stil”, kunne Collett fortelle at ”vi stusset over at Nedkvitnes måte å legge frem sine synspunkter i diskusjoner, hvor han kunne gå til angrep på andre tilsynelatende uten å forstå hvilke reaksjoner dette kunne utløse hos dem han angrep.” Nedkvitne hadde en debattstil som han selv oppfattet naturlig og objektiv - åpenbart ute av stand til å skjønne den kunne oppfattes på en annen måte. ”Et adferdsmønster som bare kunne skade Nedkvitnes egen sak og svekke hans argumenter, ble gjentatt på en repetitiv og tvangsaktig måte,” hevdet Collett som understreket at etter hans mening var Nedkvitne var ute av stand til å forstå andres reaksjoner. Sin egen psykiske helse vernet Collett ved aldri å gå på terommet, bedre kjent som ”glassburet”.

Det er verd å merke seg at den samme John Peter Collett i 2007 fikk Oslo-universitetets velferdspris for sin ledelse av Forum for universitetshistorie. Collett er hovedredaktør for det arbeidet. (Det skal bli spennende å se om Nedkvitne-saken får plass mellom permene.)  Men ”andre” kommer helt sikkert med! Collett nevnte spesielt professor Odd Hassel, nobelprisvinneren i kjemi i 1969. I hans tilfelle ble det en viktig oppgave for Det matematisk-naturvitenskapelige fakultets ledelse å verne de andre vitenskapelig tilsatte fra utskjelling og kritikk fra Hassel, men det fikk ingen konsekvenser for Hassel slik som for Nedkvitne. Nobelprisen var et godt stillingsvern, kommenterte Collett.

Jeg må si jeg lurer på hva slags framtid Collett har ved Historisk institutt når det gjelder samliv med kolleger. Det må jo være litt pinlig at han hevder at i hans tid i ledelsen ved instituttet, hadde han ingen problem med Nedkvitne , og nevner Knut Kjeldstadli i samme slengen. Nå ja. Etter eget utsagn har det i 20 år vært kolleger som nekter å hilse på ham. Likevel synes jeg kanskje at han burde tilbys kontor i en annen bygning? Selvfølgelig var det en lettelse da han flyttet fra sitt kontor like ved ”glassburet”, men det spørs om man ikke igjen burde øke ”avstanden” for ytterligere å lette den psykiske belastning?

Knut Kjeldstadli

Knut Kjeldstadli var visestyrer ved instituttet fra 2003-2005, i den perioden også med ansvaret for undervisningen. Han fortalte at han ikke hadde hatt noe problem med å samarbeide med Nedkvitne. Med litt omtanke hadde det gått greit. Kjellstadli mente at saken burde ha vært handtert annerledes fra start av. Saken hadde eskalert, med ansvar både fra ledelsens og Nedkvitnes side, ikke minst fordi instituttet holdt tilbake driftsmidler til Nedkvitne da Nedkvitne nektet å registrere forskningsarbeid i Frida. Han er en flink veileder for studentene, sa Kjeldstadli. Problemet er at han ”karakteriserer” kollegene sine i halvoffentlige sammenhenger, mente Kjelstadli som hadde snakket med Nedkvitne om dette. Jeg tror han ser på meg som en person som er enig med ham i det prinsipielle, men er for feig til å gå ut med dem, gjettet Kjeldstadli som skrev under et protestbrev som gjaldt bruken av personkarakteristikker i e-posten, men et annet skrev han ikke under på.

Jan Fridjof Bernt

Jussprofessor Jan Fridtjof Bernt ved universitetet i Bergen kunne vise til steile fronter mellom de vitenskapelig ansatte på den andre siden av Langfjella. Det er sjelden at slike saker kommer for retten, og det har aldri skjedd pga ytringer. Han mente at forskere og stipendiater måtte tåle faglig kritikk, og tåle at noen mener de ikke holder faglig mål - og gir uttrykk for det. Ansatte ved UiO må kunne kritisere sine egne, ikke bare ansatte ved andre universiteter.

Han viste til jussprofessor Anders Bratholm som i sin tid hadde klaget til Menneskerettsdomstolen i Strasburg fordi den daværende leder av Politiforbundet hadde hevdet at forskningen hans rundt politivoldsakene i Bergen ikke holdt vitenskapelige mål  og at det var preget av hans kritiske syn på politiet. Hva skjedde så? Det som skjedde var at domstolen avviste saken og grunnla det med at det var en ytring som måtte aksepteres i det offentlige ordskiftet.

Jorunn Bjørgum

Jorunn Bjørgum disputerte i 1996 og ble professor to år seinere. 2002-3 var hun bestyrer ved Historisk institutt, og hun ble leder for det nye IAKH 2005. Det er blitt påstått, av Strømme, at 2003-2005 var en relativt rolig periode ved instituttet.. Hun hevdet i sitt vitneprov at hun etter hvert ble hovedmobbeoffer og hovedskyteskive for Nedkvitne. Anklagene fra Nedkvitne gikk både person og faglig integritet, hevdet hun.  Hun knakk sammen da hun fikk se e-posten (5.mai-07) hvor slektskapet til broren var et hovedpunkt. ”Det var fryktelig vanskelig å forholde seg til at han brukte min bror mot meg. Jeg gråt og sov ikke resten av natta.” Som kjent er Jorun Bjørgum SV’er (var det i hvert fall i min tid) og broren stadig Frp; noe verre enn en Frp-er kan en SV-er ikke tenke seg..

Jorunn Bjørgum hadde åpenbart ikke de kvaliteter - nerver - som trengtes for å styre Historisk institutt. Hennes nærmest hysteriske reaksjon da Nedkvitne forlangte at instituttstyret skulle kaste henne som bestyrer. ”Det hele var ganske ubehagelig,” sa hun om Nedkvitnes framstøt, og viste tydelig glede da instituttstyret enstemmig konkluderte med at hun hadde deres fulle tillit. Jeg gjør meg ingen tanker om Bjørgum som faghistoriker, men som leder av Historisk institutt har hun ikke imponert. Jeg oppfatter henne som et ”redskap” for andre og smartere personer. Kjenner man ”redskapsteorien”, framsatt om maktforholdene i norsk middelalder, vet man at man kan være ”redskap” uten at det foreligger en avtale, muntlig eller skriftlig. Det bare blir sånn; man vet hva som tjener ens interesser. Jorunn Bjørgum har åpenbart ikke hatt den tilstrekkelige uavhengighet i forhold til personer som Helge Pharo og andre i dennes nettverk. Jeg tror Jorunn Bjørgum til sin dødsdag kommer til å angre på at hun tok på seg en ny lederrunde i 2005. Uansett utfallet av Nedkvitne-saken kan det ikke ha vært verd det.

Bjørgum var sentral i en miljøundersøkelse ved Historisk institutt. Den saken er viktig. Høsten 2005 beordret daværende rektor ved universitetet igangsettelse av en generell arbeidsmiljøundersøkelse ved instituttet, blant annet som følge av en samtale han hadde hatt med Nedvitne. Jobben gikk til bedriftspsykolog Bjørn Ekelund fra firmaet Human Factors (som i dag har en rammeavtale om samarbeid med Universitetet). Instituttet ønsket imidlertid ingen generell undersøkelse. Man hadde nemlig bare ett miljøproblem, og det var Nedkvitne, dvs. e-postene hans. Likevel ble de enige om - etter Eklunds initiativ - å kjøre dobbelt, både foreta en miljøundersøkelse (eller bedre en slags forundersøkelse for å se om det var grunnlag for en egentlig miljøundersøkelse) og drive fram en egen ”personalsak”. Etter en rekke intervjuer med folk fra instituttet, flere enn 20, inkludert en samtale med Nedkvitne, konkluderte Ekelund med at det ikke var grunnlag for en generell miljøundersøkelse.  Den lot seg ikke gjennomføre, var hans sluttord. Men Nedkvitne skulle fortsatt være i bedriftpsykologens portefølje.

Nedkvitne hadde bare ett møte med Ekelund - i forvisningen om at det dreide seg om en generell miljøundersøkelse ved instituttet. Ekelund forteller selv fra dette intervjuet at Nedkvitne hadde vært ”tillitsfull”. Noen dager seinere fant imidlertid Nedkvitne instituttleder Jorunn Bjørgums møtebok på terommet! Han leste i den og oppdaget da at det var en ”Nedkvitnesak” hele undersøkelsen dreide seg om, ikke en generell miljøundersøkelse.  Det ble med det ene møtet med Ekelund. Nå var Nedkvitne skikkelig oppbrakt over å ha blitt ført bak lyset. ”Klargjorde du for Ekelund at han måtte oppgi sitt mandat for Nedkvitne?” ville en fagdommer vite.- ”Det husker jeg ikke,” svarte Bjørgum.

Det er interessant å merke seg at på et visst tidspunkt - etter 6. januar da Nedkvitne hadde hatt sitt møte med Ekelund - ble Ekelund bemyndiget til å kalle Nedkvitne inn til møter. Det var en bemyndigelse Bjørgum hadde utarbeidet i samarbeid med personaldirektør Elisabeth Halsen og dekan Bjarne Rogan, og Ekelund rapporterte da også til personalavdelingen. Med bakgrunn i denne bemyndigelsen innkalte Ekelund Nedkvitne til samtaler, men Nedkvitne møtte ikke opp. Nå hadde han mistet all tillit til bedriftspsykologen, avslørt som denne var blitt gjennom lesning av Bjørgums dagbok. I flere brev advarte Ekelund Nedkvitne om at det ikke å møte opp ville ansees som brudd på tjenesteplikten.

I Jorun Bjørgums dagbok dukket ordet ”avskjed” opp for første gang i 2006, i juni 2006, det året Ekelund hadde sin første og siste samtale med Nedkvitne i januar. Bjørgum var positiv på at på det tidspunkt overhodet ikke tenkte på avskjed som et alternativ for Nedkvitne. Hun hadde håpet at Nedkvitne kunne overføres til et annet institutt, kanskje kunne han bli statsstipendiat, kanskje plasseres direkte under fakultetet. Men ”avskjed”/”oppsigelse”? Slikt var overhodet ikke i hennes tanker i begynnelsen av 2006. Riktignok hadde hun, så tidlig som i 2001 minnet han om en tidligere tilrettevisning og ordensstraff fra 1999, og tenkte nok at det i ettertid kunne ha fått ham på den tanken at Bjørgum var ute etter han.. Men det var ikke sant! Hun hadde ikke hatt noen annen tanke enn å sette en støkk i ham - og trodde at hun hadde greid det…i 2001. Men det skulle altså komme andre tider.

Under Bjørgums vitneprov fikk vi opp en flik av Fuglestad-saken, ja også den professoren har hatt en ”sak”. Finn Fuglestad er den faglig ansvarlige for utenomeuropeisk historie  ved Historisk institutt. Ved en anledning skulle han ha forskningsfri (til Spania for å studere spansk historie) og ledelsen snekret sammen et undervisningstilbud uten å rådføre seg med ham.. Da Fuglestad ble kjent med opplegget, klaget han, bl.a. over det han forsto med ”inkompetanse” hos oppsatte lærere. Da var Rogan dekan, og han ba Fuglestad komme hjem til Norge - åpenbart til et-inn-på-teppet-møte. Det hele resulterte da også i en irettesettelse, og Fuglestad forfulgte ikke saken. Nedkvitne derimot tok den opp.  Han hadde nemlig fått et brev/en e-mail stoppet av en (nettopp) innført moderator på fellesmailen (den kunne stoppe uønskete mailer), ble tydelig oppbrakt og oppfattet det hele som et sensurtiltak, som han selvfølgelig skulle ha seg frabedt. Bjørgum fjernet da moderatoren, hvorpå Nedkvitne offentliggjorde ikke bare sitt eget brev, men også Fuglestads gamle brev som vedlegg.  Nedkvitne gjorde det på et tidspunkt han hadde fått vite av selveste Rogan at det ville medføre sanksjoner om han sendte Fuglestads brev som vedlegg. (Det interessante er at verken brevet eller vedlegget er tatt inn som grunnlag for avskjedsvedtaket.) Jeg tror Fuglestad i dag angrer på at han beklaget at lærerkreftene ble navngitt. De hadde nemlig, slik jeg ser det, en klar faglig funksjon; identifiseringen ville gjøre det lettere for interesserte å se om Fuglestads faglige kritikk var berettiget.

Dr. Jekell and Mr. Hide”

Jeg ser for meg to bilder. Det ene viser en dyktig og samvittighetsfull universitetslærer - forsker, det andre en så håpløs universitetsansatt at han bare  m å  sparkes. Mens begge parter går god for det første bildet, er det Nedkvitnes motstandere som har gitt oss det andre. S e r man virkelig ikke - i det bildet motparten tegner av Nedkvitne, en motsetning som roper etter en forklaring? En diskrepans som egentlig lar tanken møte muren! Sant nok kan det være en forklaring som ingen av dem som hittil har vært i saken har hatt faglige forutsetninger for å finne. Men de/noen burde da ha fattet ”mistanke” og søkt hjelp der den var å finne? På universitetet fins eksperter på alt.

Sakens ”kjerne” har aldri vært noe tema i retten. I lagretten har Nedkvitnes forsvarer  satset på det europeiske kortet, at Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er overordnet norsk lov. Motparten klamrer seg til tjenestemannsloven - og subsidiært hevder at Størmes paragraf 10 gir mulighet for unntak - i demokratiets navn. Å se ting i sammenheng er hovedsaken for undervisnings -og forskningsarbeid ved Historisk institutt. Men i Nedkvitne-saken mangler man den kunnskap og innsikt som trengs for å takle en person som Nedkvitne, og det samme høyere opp. Da hjelper det ikke å ha en direktør med dr.grad farmakologi når denne ikke har inspirert henne til å anbefale annet enn ”dødspillen”.

Det var mye tale om at Nedkvitne var en ”gærning” og lignende, Bruland fortalte om det. Ordet ble brukt som et skjellsord, ikke som et momento for ettertanke. Det ble selve saken, ikke som en inngang til saken. Det ble sagt at Nedkvitne manglet vilje - og kanskje også evne, men på seilingskartet ble kompassretningen lagt på manglende vilje. Mannen var jo ganske enkelt ulydig, som en drittunge! Det endelige resultat ble avskjed - på det verst mulige tidspunkt for Nedkvitne. Det var som å bli drept den siste dagen i en lang krig. Alderen, som ga pensjonsmuligheter, var ikke langt unna.

Måten Nedkvitnes mange motparter har gått fram på, viser en enøyethet som avsløres av Bruland med disse ord, som jeg gjentar: ”Jeg tenkte på at han er ikke veldig sosialt begavet, en einstøing og at han ikke hadde noen å snakke med. Dermed kunne det bli slik at han gikk seg inn i et spor. Jeg savnet en medmenneskelighet i behandlingen av ham, sa Bruland som ved to anledninger henvendte seg til Universitetet med sine bekymringer for Nedkvitne.” Det var sitat fra Dagens Næringsliv.

Bjarne Rogan

Ingen - under rettsforhandlingene - ga et bedre innblikk i denne enøyethet enn dekan ved fakultetet fra 2003 til 2006, Bjarne Rogan. Jeg hørte han, men overlater gjerne plassen til referatet i Dagens Næringsliv: ”Jeg fikk hakeslipp (..) da jeg fikk et brev i hendene etter kort tid i sjefstolen. Det var stilet til rektor fra middelalderprofessor Arnved Nedkvitne og inneholdt setninger som: ”Når jeg tar initiativet til en sak, er det også meg som avgjør hvilke instanser behandles (…) den saken (…) er derfor avsluttet.” En slik fremgangsmåte og holdning har jeg aldri sett før. Han skulle bestemme, han skulle avgjøre alt og det var ingen mulighet for dialog, sa Rogan. Han har 25 år i ulike lederposisjoner ved universitetet bak seg, samt to år som personalansvarlig i Akershus fylkeskommune Senere deltok han på et møte med Nedkvitne og daværende rektor ved universitetet, Ifølge Rogan hadde Nedkvitne ingen evne til å se at han selv også var en del av arbeidsmiljøproblemene ved instituttet, det var som å snakke til en vegg. Eller å ta hardere i : Som å snakke til en fjellvegg, sa Rogan. Ved en annen anledning banket han på døren til Nedkvitne, i et uformelt forsøk på å løse opp i en av de mange epostkonfliktene. -I begynnelsen, da vi snakket om fag, gikk det veldig fint. Så kom jeg inn på mitt egentlige ærend, og det låste seg helt. Til slutt snudde han ryggen til meg og begynte å skrive på tastaturet. Audiens med dekanen var over, sa Rogan.”

Om det ikke har lyst noen varselslamper før, så må Rogans vitneprov oppfattes som et kjempeblink i pulserende, knallende rødt. Samme dag, på gangen, hadde jeg en samtale med en tidligere rektor ved universitetet, aktuell i en fase av Nedkvitne-saken. Jeg spurte ham da direkte om det aldri hadde falt ham inn at Nedkvitne kanskje hadde en ”diagnose”?  Han så uforstående på meg. -Diagnose?  For ham hadde Nedkvitne vært en ”tilregnelig” person - med ansvar for egne handlinger og valg. Jeg nevnte et ord. Om han hadde hørt om det? Jo, det hadde han, men hadde bare en sterkt begrenset kunnskap om et slikt ”avvik”. Men, og det understreket han, det hadde aldri falt ham inn, og så vidt han visste heller ikke noen annen som hadde hatt og har med denne saken å gjøre, at et slikt ”avvik” skulle trekkes inn og eventuelt påvirke avgjørelsen om avskjed.

Det startet med Jon Hustad

Min interesse for Nedkvitne-saken ble vekket under rettsforhandlingene i tingretten, eller rettere sagt ved de kommentarer som Jon Hustad skrev i Dag og Tid. Da tenkte jeg - himmel og hav!  Jeg snakket (i telefonen) med Hustad som ikke ville utelukke/mente at mitt forslag til ”diagnose” kunne være et begrep som kastet avgjørende lys over Nedkvitnes handlemåte. Autisme - der kom ordet -  er en sykdom, med karakteristiske avvik som fins i en hærskare av varianter. Kanskje de fleste mennesker har et og annet autistisk trekk, men de må være i et ”knippe” før diagnosen autisme kan brukes. ”Asperger” er et uttrykk som brukes om høytfungerende autister. Nedkvitne er høytfungerende, kanskje så høytfungerende at ikke en gang Helge Pharo er av hans ”kaliber”. Jeg tenker på Nedkvitnes kvaliteter som lærer og forsker ved universitetet.

Slik jeg har oppfattet personen Nedkvitne - høytfungerende som han er - så er hans evne til å sette seg inn i andres situasjon svakt utviklet. Collett var klar på dette punktet. I en slik situasjon får ønsket om å si ”sannheten” liten motvekt. Et klassisk eksempel fra lærebøker i autisme er historien om Sally og Ann - og en ball. Foran et publikum leker de to med en ball, leken avsluttes og ballen legges i en kurv. Deretter går de to ut, men Sally kommer tilbake og flytter ballen fra kurven til en eske.

Både kurven og esken blir stående på scenen, og publikum får et spørsmål. Når Ann kommer tilbake for å hente ballen, hvor vil hun lete? ”Normale” vil svare ”i kurven”, for de vet at Ann ikke vet at ballen er flyttet. Hun vet at ballen ble plassert i kurven, og vet intet om omplasseringen utført av Sally. En autist vil gi et annet svar - ”i esken” fordi det er det vedkommende  v e t. Det betyr at autisten er ute av stand til å se saken fra andre sider enn sin egen. Han/hun  v e t  at ballen ligger i esken, og derfor vil Ann måtte lete der.

Det fins en rik erfaringsverden om autisters oppførsel. Denne historien er ikke hentet fra en lærebok, men gjør krav på å være sann: Person X  har vært i selskap, sammen med resten av familien. Vel hjemme irriterer vedkommende seg over å ha glemt å si at kaken som ble servert, slett ikke var god. -Det glemte jeg å si da vi var der, jeg ringer opp. Et av familiemedlemmene forsøkte seg: -Kan du ikke la være å gjøre det? Hun (vertinnen) blir bare lei seg. Og svaret var dette: Men kjære deg, da! Hvis jeg ikke gjør det, kan hun jo komme til å gjøre det igjen.

Autister ser verden på en ”unormal” måte; de er skrudd sammen annerledes. Også høytfungerende er det, i ulik grad. De ser saken først og fremst fra sin side, særlig i pressete situasjoner som de oppfatter som viktige, uten særlig evne til å sette seg inn i motpartens situasjon. De kan ikke lyve, ”sannheten” må sies. De er rettferdighetssøkende. De er omtrent sjanseløse på nettverksbygging, og blir fort definert som håpløse kranglefanter.

Til tross for slike sosiale avvik kan noen altså være høytfungerende, i Nedkvitnes tilfelle i rollen som lærer og forsker på universitet. Jeg ville ikke se bort fra autismen kunne virke inn på forskningsresultatene, avhengig av hvor nær forskningsemnet ligger en aktuell personlig situasjon. Men det er prinsipielt ikke mer problematisk enn at for eksempel oppvekst påvirker din forskningsinnsats. Når Kåre Lunden, en av de ytterst få nålevende historikere med ”geniglimt”, holder fast ved redskapskongedømmet og skånselsløs utpiningen av bøndene i middelalderen, så antar jeg det har sammenheng med hans oppvekstvilkår på en liten høytliggende(?) gard i en Vestlandsfjord. Jeg ville undre meg svært om Pharos grunnfestete forakt for ml-erne ikke har påvirket hans seinere forskningsinnsats. Og det er ikke den fjerntliggende middelalderen han studerer! Det ingen av dem slipper unna - ikke Nedkvitne, ikke Lunden, ikke Pharo - er at deres forskningsinnsats blir målt etter samtidens krav til forskningsmetoder, kildebruk og kildebehandling. Når Nedkvitne blir vurdert som høytfungerende i sin jobb, er det fordi hans forskning har blitt veid etter vitenskapelige kriterier og funnet tung.

På fjerde dag under rettsforhandlingene oppfordret lagdommer Jørgen Brunsvig partene til å arbeide for en minnelig ordning. På sakens annen dag hadde advokat Stenwig ment at hovedspørsmålet retten måtte ta stilling til var dette: -Skal den umulige kollega settes på gaten, eller skal en minnelig ordning drives igjennom (Aftenposten 20/1)

Oppfordringen førte ikke fram - uten at jeg eksakt vet hvorfor. Muligheten som Stenwig antydet - drive igjennom - synes å være uaktuell.  Det har vært fremmet flere tanker om elementer i en slik fredsordning, i korrespondansen mellom partene og i annetsteds. John Peter Collett er en av dem som har arbeidet for et forlik, gjort flere henvendelser til høyt hold, blant annet til den nåværende rektor, Ole Petter Ottosen.

Med tanke på at det kanskje kan være vanskelig - innen rammen av en minnelig ordning - å gå tilbake på avskjedsvedtaket, foreslås at Nedkvitne gis et årlig beløp fram til pensjonsalderen, får sin pensjon og kanskje få beholde sin emeritustittel. Utenfor instituttet burde Nedkvitne kunne finne seg et arbeidssted hvor han utførte sin forskning.  Under rettssaken har Nedkvitne selv ytret at han kunne tenke seg en forskningssituasjon som impliserte han ikke la seg bort i universitets -og instituttsaker. Han skulle ha fokus på forskning. Jeg har merket meg at motparten ikke har fulgt opp denne invitten, trolig, som tidligere nevnt, fordi man ikke tror at Nedkvitne makter å holde et slikt løfte.

Uansett utfallet i denne rettsrunden, er det gode sjanser for at saken vil havne i Høyesterett. Jeg har forstått det slik at i hvert fall Nedkvitne er forberedt på å gå ”hele veien”. I så fall får jeg bare håpe at Forskerforbundet fortsatt er villig til å betale for sitt medlem og at folk der ikke melder seg ut. Forhandlingene i lagmannsretten har klart gitt Nedkvitnesaken en ny dimensjon: Historisk institutt er holdeplassen før Helvete - og der har ikke Nedkvitne vært den (eneste) ansvarlige. Til overmål ønsker ikke Universitetet en minnelig ordning med Nedkvitne. Det fins mange grunner til at man fortsetter å betale sin fagforeningskontingent.

Nedkvitne-saken er problematisk. Ikke hvis man tegner det bildet som advokat Strømme står for: En opprørt og faglig dyktig professor skriver mailer innenfor rammen Den europeiske menneskerettskonvensjonen tillater for å beskytte sitt fag og sine studenter. Men legger vi til grunn det bildet som motparten/advokat Stenwig tegner, blir saken en ”selvmotsigelse”. På den ene siden har vi å gjøre med en velfungerende professor når det gjelder produksjon og oppfyllelse av sine tjenesteplikter overfor studentene, men - på den annen side - en opptreden overfor kolleger som savner sidestykke, en katastrofe for institutt, fakultet og universitet. Aftenpostens Ulf Andenæs ser en dobbelthet fra et litt annen ståsted: ”En mild og beskjeden mann å se til, som altså forvandlet seg til et huskors og ildsprutende drage når han gikk til sin PC for å slynge e-poster mot kolleger.”

Nedkvitne blir et slags ”monster” for Nedkvitnes motpart, og her skal jeg nok en gang  gjøre meg noen tanker om hva som ligger til grunn for det ”spaltete sinn”. Riktignok synes jeg motparten overdriver nå det gjelder den omstridte del av Nedkvitnes virksomhet - og ber om en ”beskyttelse” de ikke burde be om, paragraf 10 eller ikke paragraf 10 i den omtalte europeiske konvensjonen. Jeg ser fram mot en faglig konklusjon på et hittil unevnt og uprøvd område som vil få rettslig betydning i forhold til universitetets avskjedsvedtak..

I sitt vitneprov hadde John Peter Collett en interessant uttalelse, som trolig av mange ble tatt som nok et tegn på at han var ”umulig”. I retten anførte Collett et eksempel på typiske karaktertrekk hos Nedkvitne som burde få de fleste til å forstå at dette er en mann med et betydelig handicap. Jeg siterer fra Uniforum: ”Ein gong kom Nedkvitne bort til meg og spurde om han kunne få ein dag fri for å dra i gravferda til faren sin. Då eg ymta fram at ingen ville motsette seg det om han tok seg fri i tre dager, svara han at han ikke hadde vore venn med faren sin då han levde, og ville heller ikkje vera det etter at han var død. Eg har blitt fortalt om slike forhold, men det er fyrste gong eg hadde høyrt nokon seia det, konstaterte Collett.” (Collett taler det jeg vil kalle et ”sobert riksmål”, men den nynorske språkdrakten skyldes journalisten som var til stede i sal 221 den dagen. Collett, skribent i Dag og Tid, har neppe ergret seg over det!)

Er det et farsopprør, ført videre i et autoritetssopprør, som er forklaringen på Nedkvitnes opptreden? Eller har vi å gjøre med en høytfungerende autist (Asperger) som bare  m å  si sannheten? Det kunne jo ha holdt å si ”nei takk, det holder med en dag” til Collett, men for en autist synes det maktpåliggende å få sagt ”sannheten”. Eller har vi å gjøre med en person som…?

I den grad jeg har oversikt over Nedkvitnesaken synes jeg det er en påfallende mangel på vilje - og kanskje evne - til å trenge inn i ”mysteriet Nedkvitne”. Nedkvitnes motpart kanskje av ulyst til å finne forhold som svekker deres sak, Nedkvitne og hans advokat kan ganske enkelt tro at det vil holde med det europeiske kortet. For meg er dette viktig, viktigst: Ingen har så langt vist vilje til å legge skittsnakket fra instituttet om ”gærningen” under lupen og se om det har noen faglig kjerne.

Leser man Jon Hustads første artikkel i Dag og Tid, skrevet etter halvgått løp i tingretten i begynnelsen av 2010, blir man slått av det bildet journalisten tegner av Nedkvitne. Allerede ingressen fikk meg til å sperre opp øynene: ”Professor Arnved Nedkvitne har det meste unnateke sosial kompetanse.. Men det er sosial kompetanse ein treng for å overleva ved universitetet i Oslo.” For meg er det bildet som journalist Hustad ga av Nedkvitne i tingretten jevngodt med en ”diagnose” - som gir de nødvendige forklarende - og unnskyldende - elementer for forståelse av Nedkvitnes oppførsel, en diagnose som krever at universitetet avslutter sitt felttog mot Nedkvitne, legger hovedvekten på hans faglige dyktighet og lever med hans ”merkverdigheter”. Det ville i så fall være å vise omsorg. Så langt har man bare vært opptatt av å vise muskler: Ordnung muss sein. Men om ”prognosen” legges til side, ser jeg uansett på behandlingen av Nedkvitne som et utslag av manglende raushet. Avskjedigelsen oppfatter jeg som en overdrevet hevnaksjon mot en ”brysom” person. Jeg tror ikke på påstandene om at man i det lengste håpet på en annen løsning enn oppsigelse. Det gikk noen tid, ja, men det var den tid man trengte for å skaffe tilstrekkelig ammunisjon til en avskjedssak.

Trine Syvertsen

Det er en kilde til undring at det var ingen i toppledelsen på institutt, fakultet -eller universitetsplanet som reagerte på Nedkvitnes oppførsel med annet enn trusler da det dro seg til. Kanskje dekan Benestad i Ellingsens rektorperiode var inne på noe, men hans forsøk endte med irettesettelse og ukvemsord. Vi har altså å gjøre med et ”topp”miljø hvor man sto skulder ved skulder og til slutt, som nevnt, ga Nedkvitne avskjed på grått papir. Jeg synes at dekan Trine Syvertsen kan stå som et illustrerende eksempel på ignoransens maktbruk.

Hun ble dekan i januar 2007, og har vært sentral i arbeidet som endte med at Nedkvitne ble sagt opp. Hun var til stede under hele rettssaken, plassert - sammen med universitetsdirektøren - ved advokat Stenwigs bord. Der satt hovedstøttene for advokaten. Det er komplett ubegripelig at de to fra toppadministrasjonen ikke kvakk til under forhandlingene og begynte å tenke. Det var ingen mangel på varsler! I retten fortalte Syvertsen at Nedkvitnes e-postutsending var uten sidestykke. Med henvisning til tøff rektorvalgkamp og etterfølgende dekanvalgkamp kunne hun fortelle at hun aldri hadde opplevd debatter med et slikt innhold som i e-postene til Nedkvitne. Selv synes jeg at de nevnte valgkampene er udugelige som premisser for dødsdom over Nedkvitne; hennes erfaringsverden må være liten - for som det heter på tysk: keines Menschen Kenntnis kann über seine Erfahrung hinausgehen. Og i Trine Syvertsens erfaringsverden  var det helt utrolig! At noe slikt fantes på den grønne jord? Kanskje nettopp ut i fra hennes vurdering av sakens ”usannsynlighet” burde det ha ringt noen klokker oppi hodet? Kanskje forelå det grunner som lå dypere i jordsmonnet enn det hun kunne se? Kanskje man burde søke råd og hjelp hos fageksperter som ikke satt i dekan -og rektorstol? Dette blir jo enda tydeligere når hun serverte dette i vitneboksen: ”Det var viktig å legge saker bak seg, å gå videre. Nedkvitne la aldri saken bak seg, men satte den i et konspiratorisk mønster.” At professor Syvertsen kommer fra medieverdenen gjør hennes rolle i Nedkvitnesaken nærmest tragisk. Men det er viktig å huske på at hun hørte til et toppmiljø ved universitetet i Oslo som aldri stilte det helt nødvendige spørsmål om det forelå omstendigheter og forhold som trengte fagfolks vurdering - utenfor kretsen av psykologutdannete konsulenter på privatmarkedet.

Bitten Nordrik

Bitten Nordrik ga i 2010 ut en bok som heter ”psykososial  arbeidsmiljøkartlegging”. Jeg har ikke lest den, men den er omtalt i Morgenbladet - innen rammen av et intervju med forfatteren. Boka - og intervjuet - går inn i et sentralt punkt i Nedkvitne-saken; der den foreløpig topper seg med psykolog Ekelunds engasjement som blir en viktig drivkraft i sakens videre utvikling. Det gjelder hva som ble sagt til Nedkvitne om ”mandatet”.

Nordriks sentrale poeng er at ved en miljøundersøkelse skal mandatet være klart for alle parter, uavhengig om man mener arbeidsgiveren kan sette i gang slike undersøkelser på egen hånd eller om man mener at de bør være forankret i arbeidstakernes (fag)organ. Det er hevet over tvil at da Ekelund tok fatt på oppgaven var den todelt: han skulle gjøre forundersøkelser for å se om det var mulig å gjennomføre en generell miljøundersøkelse og han skulle samle inn materiale til en mulig personalsak mot Nedkvitne - om han da ikke utførte et mirakel og brakte sønnen tilbake til faderhuset. Spørsmålet er hva han sa til Nedkvitne. Bjørgum ble spurt i retten om hun hadde bedt psykolog Ekelund informere Nedkvitne om mandatet. I Morgenbladets rettsreferat står at hun svarte ”nei”, jeg mener å huske at hun svarte ”vet ikke”. Det kommer ut på ett. At Nedkvitne ikke fikk vite det, åpenbart av Ekelunds rapport fra hans første og eneste møte med Nedkvitne, Nedkvitne rapporteres å ha vært ”tillitsfull”; det inntrykket hadde han aldri sittet tilbake med om han hadde fortalt Nedkvitne om sin egentlige oppgave.

I intervjuet med Morgenbladet ble Nordrik spurt om hun mente at psykolog Ekelund burde ha nektet å jobbe under skjult mandat? ”Absolutt” var svaret. Nå kan man selvfølgelig hevde at i 2006 var miljøundersøkelser et relativt nytt fenomen og at man da kanskje var litt usikre på hvordan ting skulle takles. Men også for seks år siden, ifølge Nordrik i intervjuet, ”krevde loven informert samtykke dersom man intervjuet for å hente inn sensitive opplysninger.”

Noen har hatt vansker med å forstå/innse betydningen av Ekelunds dobbeltspill. I lang tid hadde Nedkvitne arbeidet for å få i stand en miljøundersøkelse ved instituttet. Og så kom den, sannsynligvis i noen grad takket være ham. Og i møte med Ekelund viste han seg ”tillitsfull”. Så - noen dager seinere - fikk Nedkvitne se Bjørgums dagbok. Slik jeg ser det, må det ha vært som å få taket i hodet. Enorme forventninger og tillit som hadde bygget seg opp, ble tilintetgjort på sekunder. Miljøundersøkelsen var et skalkeskjul for krefter som ønsket ham fjernet fra stillingen! Selv karakteriserte Nedkvitne i retten oppdagelsen som ”sjokkerende”.

Det er lett - derifra - å se veien til møtenekt og aggressive e-poster. Forestill deg dette! En ”avslørt” Ekelund innkaller til møter, Nedkvitne stiller ikke opp, gir blanke i å gi beskjed om uteblivelse, og Ekelund skriver rapporter til personalavdelingen om uteblivelse. Mitt raseri over en slik behandling skulle ikke vært mindre enn Nedkvitnes, men jeg hadde selvfølgelig vært langt lurere… Ledelsens bruk av Ekelund og Ekelunds egen jobbforståelse er kanskje det mest groteske av det som ble rullet opp i sal 221.

Nordriks bok burde jeg selvfølgelig ha lest; i volum er den overkommelig. En konflikteskalering inndeles i 9 trinn.  På trinn 1 er det frustrasjoner, ofte basert på reelle interessemotsetninger. På trinn 5 har konflikten tiltatt slik at man ser motstanderen som en vanskelig, udugelig og kanskje mentalt syk person. For at en arbeidsmiljøundersøkelse skal være nyttig, bør den skje mens konflikten er på trinn en -eller tidligere. På nivå fem er det direkte uansvarlig å sette i gang en arbeidsmiljøundersøkelse, hevder Nordrik. Man kan selvfølgelig strides om konfliktnivået var på fem - eller seks ved Historisk institutt, men uansett må det ha vært uaktuelt med en miljøundersøkelse. Det har vel også Ekelund ant, derfor en ”forundersøkelse” - med tilhørende inntekter til Human Factors - som resulterte i et (forventet) nei til igangsettelse.

Det er interessant at Bitten Nordrik hevder at miljøundersøkelse kanskje er den måten man lettest blir kvitt brysomme ansatte på, spesielt når den blir ”spisset” til som i Nedkvitnes tilfelle. Nedkvitne ”falt” på to e-poster ( isolert sett uten grunn, slik jeg ser det) og på et større antall møtenekt, ca 15? Jeg skulle gjerne likt å vite hvor mange av disse som stammet fra de tillyste møtene med Ekelund?

”De tarurige hverdagsting”

Journalist Haakon Gundersen første artikkel i Morgenbladet om Nedkvitne-saken i lagmannsretten var et skikkelig ”magaplask”. Han vil gjerne at saken skal dreie seg om ”de traurige” hverdagsting og han savner folk som snakker med like stor tyngde om det psykososiale miljøet  som Nedkvitnes våpendragere snakker om ”prinsipper og ytringsfrihet”. Han snakker om et ”kostebinderi” av ytringsfrihetsforkjempere, hvor han plasserer advokat Strømme fra advokatfirmaet Schjødt, advokat og ytringsfrihetsstipendiat Anine Kierulf, med advokatfirmaet Schjødt som tidligere arbeidsplass, og professsor Rune Slagsted, gift med Kierulf. Det er det kostebinderi av ytringsfrihetsforkjempere Gundersen taler om og hvis motvekt han savner, noen som kan se saken i et ”snevrere perspektiv”. Etter seks dager i Borgarting lagmannsrett retten synes jeg da virkelig at det ”snevre” perspektiv har blitt tilstrekkelig belyst - Historisk institutt i flomlys!

Går det ”galt” denne gang óg, synes jeg tiden er inne til å spille et siste kort - i Høyesterett - som må gå på at Nedkvitne blir diagnostisert i forhold til sin debattstil. Folk som Bondevik og Lønning har gjort en viktig jobb med sine bidrag til å avdramatisere mentale sammenbrudd og dermed fortsatt oppregningen av ”aksepterte” sykdommer på linje med beinbrudd og magesår. Slik jeg  t r o r  det forholder seg i Nedkvitnes’ tilfelle, ser jeg en sjanse til å få forlenget lista av ”aksepterte” sykdommer og personlighetsavvik. Og når det er gjort, faller avskjedsvedtaket på sin egen urimelighet, selvsagt under protest fra de mest ”ærekjære” i de aktuelle lederstillingene. Når jeg tenker på at den eneste ”fagmann” de superlærde damer og herrer hyrte inn for å komme nærmere innpå Nedkvitne, var en privatpraktiserende psykolog som saumfarer markedet etter kronasje og som visste hva arbeidsgiveren forventet av ham, blir jeg svett.

Haakon Gundersen skriver om ”kostebinderi av menneskerettighetsforsvarere” - med navns nevnelse og professorene Karin Gundersen (fransk) og Rune Svarverud (kinesisk) takker Gundersen for hans forsøk på å tilføre saken ”litt mer nøkternhet”. Selv skriver de om professorene Kristian Gundersen og Rune Slagstad og ”deres gruppe”. Denne gruppas interesse for Nedkvitne-saken, påstås det, skyldes at ”den er blitt en kjærkommen anledning til å fremføre universitetspolitiske standpunkter om professorers påståtte marginalisering i universiteters og høyskolers beslutningsprosesser.”

De to professorene spør (i Morgenbladet): Hvor langt kan man gå i å påberope seg ytringsfrihet, selv når man systematisk og over lang tid utgjør en så stor belastning på det arbeidsmiljø man er en del av? Når man har en forsurer som Nedkvitne, er det opplagt at hensynet til ytringsfriheten må vike for hensynet til arbeidsmiljøet, hevder de.

Det er åpenbart at de to ikke har tatt inn over seg den kritikk av arbeidsmiljøet ved Historisk institutt som professorene Bruland, Collett, Fuglestad og Kjeldstadli har gitt under forhandlingene i Borgarting lagrett. Deres beskrivelser burde ha åpnet øynene på mange. Ødelagt miljøet? Nedkvitne? Det var jo ikke noe miljø å ødelegge! Det har dreid seg om en eskalering hvor det ikke ligger noe eneansvar på Nedkvitne, nei.

For professorene Gundersen og Svarverud er det åpenbart mest beklagelig at hele universitetsmiljøet, inkludert dem selv, har fått et ufortjent dårlig rykte gjennom rettssaken i sal 221. Alt som har blitt ”virvlet opp kan tolkes som at vi ved vårt universitet har et eksepsjonelt dårlig kollegialt klima, med sladder og slarv som noe dagligdags. Men det stemmer jo ikke. De aller fleste av oss er dannede mennesker som dessuten har mer enn nok med å skjøtte våre oppgaver. Vi kaster ikke bort tiden på å intrigere mot kolleger. Vi er også opptatt av Nedkvitne-sakens relevans, ikke for ytringsfriheten, men for et åpent og tillitsfullt miljø, der vi kan yte vårt beste og ytre oss fritt i beste akademiske ånd, gjerne med lidenskap og sterke ord, gitt et minstemål av dannelse og folkeskikk.”

Jeg har i hovedsak sett Nedkvitne-saken som et forsøk på ”mord” på en dyktig, men utradisjonell universitetslærer. Det er da ikke mer enn rett og rimelig at jeg ga siste ord til hans motpart - representanter for ”den store, hvite flokk”.

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum