"anti-kjappkjapp"

Kirkens rolle som sjelesørger

Fredag 4. November 2011 · Andreas Raaum · Religion

T T T
print denne siden

Det må være tillatt – også for en ikke-bekjennende og trolig også ikke-religiøs person – å gjøre seg tanker om Kirkens rolle ved de store tragiske hendelser som på forskjellig vis rammer et helt folk, en hel nasjon - slik som tragedien 22.juli. Og ikke er jeg medlem av Humanetisk Forbund.  I religiøs sammenheng er vel egentlig “ingenting”, men opptatt av hva andre folk føler og tenker i den religiøse sfæren (les den kristne).

(I 1946 ville den da 15-årige A.R. ganske enkelt ikke gå/stå til konfirmasjon. Det var før borgerlig konfirmasjon kom på banen. Med trusselen om fravær av presanger tok han valget og måtte i mange år leve uten egen klokke og dress. Tanken på at den ene “hedningen” etter den andre i hans venne –og kameratflokk falt for fristelsen styrket ham i hans  beslutning.  Det er 65 år siden og han har forandret seg lite – bortsett fra at han siden da har lest og tenkt en del.)

Slapp ikke til, javel..

Jeg må innrømme at jeg er litt “pushed” av humanetikernes kritikk av den rolle kirken har fått spille; den skal angivelig ha “stjålet” og “monopolisert” sorgtjenesten – og det med statens godkjenning. Det er – om jeg skal uttrykke meg ved hjelp av store bokstaver - en kritikk framført av folk som ikke skjønner hvordan Norge er skrudd sammen. Jeg har imidlertid problem med å skjønne hvorfor beredskapsgruppa til Humanetisk Forbund ikke slapp til på Sundvollen i helga etter den forferdelige dagen, fredag den 22.juli. Flere av de drepte var medlemmer av Humanetisk Forbund, og det var ikke kirken på Sundvollen som var møtestedet, men Sundvollen hotell.

Og hvis jeg skal fortsette på den smale, ærlighetens vei, så vet jeg egentlig ikke om Einar Fjellvik er humanetiker, “innmeldt og registrert” i Forbundet. Det jeg vet er at han er redaksjonssekretær i det LO-eide “Fri Fagbevegelse” og toppet kritikken mot “kuppmakeren”. Han ble (iflg. Vårt Land) skikkelig opprørt da han hørte gudstjenesten fra Oslo Domkirke søndag 24. juli – på radioen. For å si det rett ut: Han ble “så forbannet at han var nær ved å knuse apparatet.”  Med all den kraft en betrodd fagforeningsmann kan legge i en utblåsning, slo han fast at “var det noe tidspunkt i nyere norsk historie da Den norske kirke burde foreslått at tiden var inne for å avvike fra standard evangelisk-lutherske liturgi og gjennomføre en religionsnøytral høytidsstund så var det nettopp denne gang.” Jeg får erklære meg enig i Trygve W.Nordheim som har sagt at “gudstjeneste uten Jesus er ingen gudstjeneste.”

Godt forankret

For meg stjal ikke kirken noe som helst etter 22.juli, den gikk inn i en rolle som er forankret i vår historie og vår kultur – og i avtaler og planlagte beredskapstiltak. Jeg må erklære meg enig i Anne Holt at egentlig er vi alle “kulturelt kristne” – på samme måte som vi alle er “sosialdemokrater”. Å benytte kirken for å minnes de døde er en tusenårig tradisjon som gjør at “kirkerommet blir langt større enn det vanligvis er, et samlingssted for hele folket“ (Holt, Dagbladet 20.august) når man opplever en slik tragedie som den 22.juli. Jens Brun-Pedersen kjemper utholdende for humanetikernes sak i Norge, og det har jeg sans for, men for meg blir hans tilsvar til Anne Holt for krampaktig. Om kvelden den 22. hadde kirkestatsråd Aasrud en samtale med sentrale ledere i Dnk hvor disse understreket at de var opptatt av å ikke “kuppe” en rolle. De hadde den jo på forhånd! Det var ingen “dirigering” av folk til kirken, ingen politimann på hjørnet med “trafikale” bevegelser. Folk bare gikk dit, i hopetall fordi de selv ønsket det – noen for å få trøst og håp, andre for å gi trøst og vise sin respekt.  Da kan jeg – i parentes bemerket – ha større sans for kirkens diakoner som mener at deres faglige ekspertise overgår prestenes i en katastrofesituasjon og ber om å bli brukt mer i det kirkelige beredskapsteamet “neste gang” – uten at de bruker ordet “kuppe” om den rolle presten spilte i sorgarbeidet etter 22.juli.

Går man til en vanlig gudstjeneste, vet man hva man får: forkynnelse. Og kanskje er det derfor at besøkstallet er så begredelig. Velger man en kirkelig begravelse – og det gjør 90 % - så er bekjennelsen i noen grad dempet, men ingenlunde ikke-eksisterende. Vi snakker om et møte med Døden, og kanskje kan man mene at kirken i for liten grad setter sitt varemerke på seremonien. At stemplet ikke er tydeligere, skyldes kanskje engstelsen for at folk i så fall vil gjøre mindre bruk av kirkens tjenester ved livets slutt?

Begynte med bønn

Stilt overfor store nasjonale ulykker er det åpenbart at kirken har en strategi om at den skal opptre annerledes, langt mindre forkynnende, langt mer trøstende i allmennmenneskelig forstand. På en måte skal presten ikke være prest, men medmenneske. Etter 22.juli opptrådte kirken i noen grad intuitivt, og det er all grunn til å tro at den i og for framtiden vil utarbeide enda bedre beredskapsplaner og prosedyrer for å møte et folk i sorg. Den praktiske tilretteleggingen må man trene på, og det er greit. Synes jeg.

Kirken handlet raskt! På grunnlag av erfaringer fra tsunamien i 2004 hadde man videreutviklet en plan om hvordan man skulle opptre i en nasjonal krisesituasjon. Klokka 19.30 (Breivik ble pågrepet klokka 18.27) ble det satt kriseråd i Dnk i Oslo. Kommunikasjonsdirektøren i Kirkerådet, Trude Evenshaug var til stede, biskop og preses Byfuglien var til stede – og flere andre.(Og på dette tidspunktet var beredskapsteamet i Oslo i aktivitet.) Møtet begynte med bibellesning og bønn hvor de tilstedeværende uttrykte sin fortvilelse. De ba for de som var direkte rammet og for de som trengte hjelp. Så ber de om klokskap til jobben de skal gjøre. Selvfølgelig kan man, som Fjellvik kanskje ville ha gjort, synes bønn var tidsspille, her måtte det handles – og handles raskt. Var det noen gang i nyere norsk historie at bønnen burde sløyfes, så var det denne kvelden! I så fall forstår man ikke bønnens sentrale rolle i kristendommen – heller ikke det! Bønnen er det kristne menneskets hotline til sin Skaper og Herre. Som jeg ikke har noe problem med å respektere.

Rett tidspunkt

I Vårt Land (25/8) leste jeg Byfugliens ord om “rett tidspunkt” for forkynnelse. Hun sa at “forkynnelsen formidles alltid i en sammenheng, med ulike tyngdepunkt.” Det betyr “alt til sin tid” – men neppe med det totale fravær av Jesus og Gud. Særlig i sitt første møte med de sørgende skal kirken ikke være.. “påtrengende” – er det ordet? Men det må alltid være en skjønnssak. Ingen prest kan vel hele tiden bare være “medmenneske”.

Med kristen tro og lære “i bunnen”  må man – intuitivt? – forstå hva som skal sies/gjøres når. Steinar Elsvik, sogneprest med erfaring fra sorgarbeid, skrev i Vårt land (26/8) at selv ord som rommer evangeliets rikdom, må ikke komme foran nærhet og omsorg, presten må være “en landingsplass av det som måtte komme av reaksjoner og behov.” Hvis gode sitater, ja endog bibelsteder, sier Elsvik, blir oppfattet som “erstatning for ekte nærvær”.. ja da er det som i et overflatisk legebesøk: “To piller om dagen og ferdig med det.”

Men også for Elsvik er det grense for hvor “fraværende” presten og forkynneren kan være. Det er viktig at “vi som kirke kan si noe mer enn opplevelsen av Guds nærhet. Hva er det som ikke blir sagt hvis ikke kirken sier det? spør han retorisk.

Så langt har jeg ikke sett referert samtaler mellom prest og pårørende/sørgende, i hvert fall ikke mer inngående referert. Det har trolig vært regnet som “forbeholdt privatlivet”. Nå er det en bok på trappene (Kagge forlag, medio november) som trolig vil føre oss inn i den mer intime sfæren. Da først vil vi  (kanskje..) kunne få mer å bygge på når vi skal si noe om hvor “forkynnende” prestene har vært i sin første kontakt.. Byfugliens ord om at “forkynnelsen formidles alltid i en sammenheng” vil da kunne bli mer “håndfast”. Jeg blir ikke overrasket om forkynnelsen er mer påtakelig enn mange liker å tro.. Men uansett: Noe i nærheten av det en svensk frimenighet sendte ut på nettet like etter tragedien, anser jeg som utelukket.

For kirken gjelder det å melde seg til på “riktig vis” – for å låne en formulering fra Vårt Lans redaktør, Helge Simonnes. En åpen dør inn til kirkerommet, tente lys og mange mennesker samlet er et første trinn i en sorgprosess hvor “sjelesørgeren”, presten er lite påtrengende, langt mindre enn under en ordinær kirkelig begravelse.

Folk strømmet til

Da folk strømmet i hopetall til kirkene de nærmeste dagene etter 22.juli, var det neppe som uttrykk for religiøs lengsel eller kristen tro, men fordi kirken er et tradisjonelt og funksjonelt rom for sorg og refleksjon – et sted hvor man er sikker på å møte andre mennesker i sorgens stund. Selv Dagbladet (VG er av samme ulla når det gjelder kristendom)  har forståelse for at i en krise griper vi til “gjenkjennelige ritualer som forbinder oss”.

En som ble intervjuet (Vårt Land 17.august) og som etter eget sigende kalte seg “ikke spesielt religiøs”, sier at det der og da føltes veldig riktig å oppsøke Domkirken; en han kjente var blant de drepte. Til Aftenposten (17.september) sa Fabian Stang at “kirken var et godt sted å være selv om man ikke tror.” Selv måtte han klare seg – uten Gud, men han var “blant dem som trenger kirken og samværet, slik som domkirken ble brukt etter 22.juli”. Uansett, sier den populære ordføreren, “har man ikke vondt av å gå i kirken.”

 25. juli brakte Agderposten et intervju med en fagpsykolog som forklarer behovet å samles og tenne lys med følelsen av tilhørighet, en måte å takle stress på. Ifølge psykologen representerte kirken “et trygt sted” å oppholde seg etter tragedien.

Ingen «fagmann»?

Vi må vel kunne være enige om at presten – verken han eller hun – har en overbevisende faglig bakgrunn for den rolle kirkens representant spiller, særlig i et første møte med den sørgende. Utdannelsesmessig ligger teologen langt etter psykologen i en slik sammenheng, men det er nå en gang i kirken det skjer, på prestens arbeidsplass. Sant å si spiller utdanningen kanskje heller ingen stor rolle, viktigere er erfaring fra slik tjeneste og hva slags menneske man er, hovedfunksjonen blir å være der – som medmenneske. Som “anonym vert” spilte Kirken en god – og korrekt - rolle etter 22. juli. Det er mitt hovedinntrykk. Og noe lærte den. Kollekten som ble tatt opp i Domkirken i Oslo under minnegudstjenesten søndag 24. juli var “upassende” eller “unødig påtrengende.” Problemet er “forkynnelse” eller mangel på forkynnelse. Det er vanskelig å tenke seg en kirke totalt strippet for alle sine kjennetegn. Det er rimelig om kirken ser trøst i beretningen om Jesus som et tegn på at Gud elsker menneskene og bringer det videre. Jeg finner det óg rimelig om presten minner om at Han alltid er “nær”. Men så er det selvfølgelig øyeblikk hvor taushet er bedre enn all verdens ord, også bibelord.

Det ligger selvfølgelig en tanke – eller to – bak den litt passive holdning som kirken har anlagt overfor de etterlatte og deres støttespillere. En ting er at Stat og regjering neppe ville ha gitt slakk line til en offensivt  satsende evangiliserende kirke som på sin side selvsagt har løsrivelsen i bakhodet.. 6. august skrev sjefredaktøren i Vårt Land noen setninger som var myntet på de som måtte mene at kirken har vært for “slapp” i sin handtering av sorgarbeidet, for mye holde-rundt, for lite skriftsteder, om jeg tør si det slik. Han advarte mot å være så opptatt av forkynnelsen at man stengte “for kommunikasjon med mennesker på et annet plan.” Det ville i så fall være ubetenkt for “i det lange løp kan åpningen for en slik kommunikasjon føre til at kirkens budskap også blir interessant for dem.” Utsagnet inneholder for så vidt ikke annet enn en situasjonsbestemt utforming av misjonsstrategien, nemlig at de “unådde” trenger mat i magen og et tak over hodet før de får høre om Jesus og frelsen. Ellers funker det ikke.

«Klar» dansk tale

Den som kanskje klarest kritiserer Dnk for en for sin “diakonale” adferd etter 22.juli, er en pensjonert dansk sogneprest, Johannes H. Christensen, fortsatt aktiv i kirke -og kulturdebatt i Danmark. Presten er, hevder han, ingen psykolog; forsøker han seg i den retning er han “kvakksalver.” Det som “kvalifiserer” presten er innsikt i evangeliet og viten om hva kristendom går ut på. Det er prestens faglige oppgave å fortelle “at det fins ikke nød i verden hvor Jesus Kristus ikke parerer og er med.” For noen, sier han (i Vårt Land 30.juli), kan det være en trøst, for andre kanskje intetsigende. Men uansett er det slik en prest skal tale, for “hvis prester ikke kan si annet enn det Røde Kors, nødhjelp og psykologer sier, så synes jeg at de bør holde munn.” En norsk sogneprest – i Vårt Land 26.august – minner om at “vi som kirke kan si noe mer enn opplevelsen av Guds nærvær” – uten å gå konkret inn i hva.

Nå vet jeg selvfølgelig ikke hvor langt Christensen vil gå i en mer “aggressiv” kristen forkynnelse, men trolig bøyer han av før 22.juli-tragedien blir sett på som Guds straffedom. Vi må til Sverige – til en frikirkelig menighet der, for å se hva 22.juli virkelig kan brukes til i forkynnelsens tjeneste. Kort over midnatt – mellom 22. og 23. juli gikk oppfordringen ut på internett: Omvend dere! D e t  var nemlig det egentlige budskap i tragedien.

«Gud var nær»

Den norske kirke gjorde en tilfredsstillende god jobb etter 22.juli. Jeg gjentar det, og tenker f.eks. på en uttalelse av lederen i Grorud AUF, en av dem som ble reddet. Hun ble brakt til Sundvollen hotell hvor hun traff en prest. I en artikkel om sin opplevelse - i Aftenposten, som dekket to hele sider, har hun dette om møtet med presten: “Snakket med en prest. Jeg fortalte alt jeg hadde sett. Det var en god samtale.” Trolig var det en “lyttende” prest, som lot henne fortelle – om igjen og om igjen – om det grusomme som hadde skjedd. Det var vel ikke bare en “tilfredsstillende god jobb” men politisk sett også den eneste mulige. Om kvelden den 22. juli hadde medlemmer av regjeringen og kirkens sentrale ledelse et møte hvor “strategi” ble drøftet – og fastlagt.

Jeg vet ikke om J.Liodden var den presten som grorudlederen snakket med, men han var i alle fall der, en av flere prester som møtte ungdom på Sundvollen. Han ble intervjuet av Vårt Land (29.juli) som ville vite hva han gjorde for å være til hjelp. Og svaret var: “Min erfaring fra møte med folk i sorg er at det er nok å være rolig og vise interesse. Det var det jeg prøvde på.” Intervjueren ville vite hvordan han klarte å være rolig? “Først og fremst tenkte eg på at Gud var nær og med i de samtalane eg hadde. Slik klarer eg å senke skuldrene. I tillegg har eg ei barnsleg tru på at Gud leier meg til de menneska som eg skal sjå ekstra til.” På spørsmålet om hvor presten selv hadde fått krefter til å gjøre jobben sin i “desse dagane”, var svaret: “Gud har gitt meg styrke.”

Jeg kan ikke tro annet enn at 22.juli styrket kirkens posisjon som “folkekirke”. Den var der da den trengtes. En rekke arbeiderpartifolk, f.eks Marianne Aasen, Aps leder av Stortingets kirkekomite, mener at den tragiske hendelsen har styrket oppslutningen om folkekirken. Det er imidlertid et spørsmål om dette har styrket eller svekket mulighetene for et planlagt, endelig bo-oppgjør i forholdet mellom Stat og Kirke. Etter “timeplanen” skal forliket stat-kirke fra 2008 være i havn i 2011 og 2012. Det nærmer seg.. Og på stortinget og i kirkedepartementet jobbes det på spreng.

Forliket stat-kirke

Jeg er nok blant dem som tror at 22.juli ikke får noen betydning for utfallet av drakampen mellom stat og kirke. Og jeg tror vel heller ikke at Senterpartiet, som hele tiden synes å ha vært mot forliket, vil kunne – eller ønsker å kunne – spille noen avgjørende rolle. Det skrives (Vårt land 5/10) at det fins arbeiderpartipolitikere (mange?) som begynner å så tvil om forliket kan gjennomføres. (Bakgrunnen er at frammøteprosenten til kirkevalget, 12. september det og, var for dårlig.) Det kan være taktisk spill – for å gjøre kirken mykere..

Mitt utgangspunkt er at 22.juli ikke har skapt noen ny situasjon når det gjelder forliket. Ateisten/agnostikeren Jens Stoltenberg er nøyaktig i den samme posisjonen som han lenge har vært i. På den ene siden vil han beholde (stats)kirken som et helseforebyggende tiltak, på den annen side vil han ikke /ser nødig at en eventuell borgerlig regjering får æren for kirkens frigjøring. Han er i “klemma” og den er ikke skapt av 22.juli.

Jeg synes jeg hører protestene! “Helseforebyggende tiltak”.. Ja, det er min teori om hvordan Stoltenberg tenker – på linje med teorien om at egentlig ønsker han å kvitte seg med alle lokale sykehus. Verken den ene eller den andre teorien er “bevist”, men det er ikke noe nytt at politikere holder kortene tett til brystet – lenge..

Alt tyder på at de borgerlige får flertall ved stortingsvalget i 2013. Slik var det før 22.juli og slik er det etter 22.juli. Jeg tviler ikke på at Stoltenberg har sterk tro på sine evner til å gjøre en god figur i valgkampen, men ser i øynene at han kan tape.. På sikt ville det være et kjempeslag for partiet hans om en borgerlig regjering skulle få i stand et forlik han ikke greidde.

Betyr dette at kirken har festet nakketak på regjeringen og kan presse og presse? Neppe. På stortinget er – og vil bli et stort flertall som ikke vil “miste” folkekirken, dvs at det er grenser for hvor fri den skal bli, helt sikkert ikke den frihet som kirkens kvinner og menn kan drømme om i sine søteste stunder. Det avgjørende for kirken kan bli at den vil ha Arbeiderpartiet – landets største parti i overskuelig framtid – med på laget. Kirken skal være “alles” – og da må Arbeiderpartiet være med. Vi er altså i en forhandlingssituasjon hvor partene har begrenset handlingsrom – og som vet at de har det. Så det går seg nok til – i denne stortingsperioden.

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum