"anti-kjappkjapp"

Kirkemøtet 2012

Fredag 11. Mai 2012 · Andreas Raaum · Religion

T T T
print denne siden

Kirkemøtet 2012 (i Tønsberg) går over i historien som et «fredelig» kirkemøte for så vidt som de store stridssakene ikke kom på møtekartet. Dette hadde nok noe å gjøre med et felles ønske om ikke å «kludre» det til på fallrepet; skillet stat-kirke skal realiseres.. Sånn sett var kirkestatsråden litt utfordrende i sin hilsningstale da hun snakket om overgangen fra «statlig religionsvesen til trossamfunn». I dette ligger en presisering som partene har forsøkt å unngå. «Forliket stat-kirke» har vært den «nøytrale « og brukte formulering..

Seier for Carissimi..

Carissimi-saken kan tas som et typisk eksempel på hva Kirkemøtet «unngikk». «Carissimi» er på en måte stikkord for et konservativt presteopprør. Det startet i Rogaland- blant prester i Stavanger bispedømme, men har spredd seg, kanskje er det så mye som 200 carissimi-prester i dag, de fleste på Vestlandet – mot 19 i utgangspunktet. De står prinsipielt på Bibelens grunn og nekter å vie homofile. For å understreke sin motstand avstår de fra å ha nattverdfellesskap med sin biskop når denne er på visitas. Spørsmålet har vært om disse prestene måte forlate Den norske kirke. Etter at forhandlinger mellom carissimi-prestene og stavangerbispen havarerte, overtok bispemøtet saken. I forkant av Kirkemøtet holdt bispemøte fast ved prinsippet om fellesskap, men erklærte at ingen ville miste sin stilling.. Selv om «carissimi» nok ble nevnt flere ganger i generaldebatten, ble den ingen sak.. Man så seg åpenbart fornøyd med bispemøtets uttalelse, ikke minst skulle jeg tro at carissimi-prestene selv og deres tilhengere smilte bredt. Det kan nok være at de vil måtte tåle en «irettesettelse»  for «fravær», men kampen om «samvittighetsfriheten» har de vunnet..

Størst diskusjon var det Nordahl Griegs «Til ungdommen» som vakte. Det var spørsmål om den skulle med i salmeboka eller ei. Det var riktignok/helt klart ingen salme, men burde med som et utrykk for et fellesskap som det var viktig å flagge etter 22.juli. Det skulle vise seg å bli mindretallets oppfatning. Kirkemøtet holdts seg til tradisjonell oppfatning av hva en «salme» var, og unnlot å sende et signal til det norske folk om «grenseoverskridelse».

Et konservativt Kirkeråd

Valgresultatet er «interessant». Det førte til at vi fikk en sammensetning av Kirkerådet for de kommende fire år som kirkepolitisk må karakteriseres som «konservativ». Et flertall av Kirkemøtets medlemmer (15 personer, skal sitte i fire år) er eldre menn, kvinner er i klart mindretall og «ungdom» - under 40 – er fraværende (dog – i ettertid – pga spesielle omstendigheter er en 25 årig kvinne kommet med.) I noen grad avspeiler resultatet at Kirkemøtet trenger nye valgregler (de man har er vanskelig handterbare, og kan føre til underlige resultater, f.eks. kom en av de fire prestevalgte inn med 15 stemmer i ryggen.)

Sluttresultatet ble et «konservativt» kirkeråd, men når det gjaldt lederstillingen, var det på hengende håret. Den liberale kandidaten, Knut Lundby (63) fikk til og med biskop Kvarmes stemme og anbefaling ut fra en «helhetsbetraktning». Det holdt - nesten!  Den konservative Svein Arne Lindø (58) ble gjenvalgt med én stemmes overvekt. Egentlig var dette et personlig nederlag for misjonsmannen Lindø. Etter «tradisjonen» skulle gjenvalget vært greit. Kirkemøtet har ingen tradisjon på å kaste sine ledere. Lindø ville gjerne fortsette, men var ytterst nær ved å tape. Om ikke dette var et personlig nederlag, vet ikke jeg.

Spørsmålet er om hvem som blir nestleder. Egentlig burde saken være grei. Den liberale Kristin Gunleiksrud (49) fikk overlegent flest stemmer av de valgte, hele 91 av ca litt i underkant av 115 stemmer. Og grei ble saken. På det første kirkerådsmøtet (2.og 3. mai) etter Kirkemøtet ble hun enstemmig valgt til nestleder. Jeg ser ikke bort fra at «kursen» i noen/vesentlig grad blir bestemt av den gjennomslagskraft hun har. La meg bare nevne at Gunleiksrud også satt i det avgåtte Kirkerådet – etter å ha tapt kampen om lederstillingen med én stemme..)

Uansett – ut av valgprosessen har kommet et konservativt kirkeråd. I Vårt Land for 17.april – avslutningsdagen for Kirkemøtet – gir Jan Arild Holbæk en analyse av møtet. Jeg siterer: «Noen av de toneangivende medlemmene i Kirkerådet fremover vil nok bli tidligere stortingsrepresentanter som Jan Olav Olsen (H) og Dag Jostein Fjærvoll (KrF), den profilerte konservative teologen Egil Morland og den mindre konservative, men svært dyktige kirkepolitikeren Kristin Gunleiksrud.» «Mindre konservativ» er neppe en passende betegnelse for Kristin Gunleiksrud, «liberal»/»radikal» hadde passet bedre. Morland, fra Bergen, er en teologisk tungvekter, sterkt konservativ, og «konservative» er også de eldre herrene Olsen og Fjærvoll.

Bispevalgene blir en test..

Et «konservativt» kirkeråd for de neste fire årene.. Hva vil konsekvensene kunne bli? Er man så «klok» at man følger rådet fra tidligere kirkeminister Hernes om å sørge for at alle hovedstrømningene i kirken blir representert rundt bispenes bord? I løpet av dette Kirkerådets 4-års- periode er det aktuelt med tre eller fire bispevalg; den første som ut av rekken går er bisp Skjæveland for Agder og Telemark. I følge utlysningsteksten er man i ferd med å sprenge den tradisjonelle treenighetslæren for å gi plass til en fjerde: Biskopen i Agder/Telemark - som ny etter Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Maken til ønskete kvalifikasjoner for vår neste biskop overgår det meste. Vi får se. Jeg føler meg temmelig overbevist om at den nyvalgte Sommerfeldt (Borg bispedømme) ikke hadde blitt valgt om dette Kirkerådet hadde hatt avgjørende makt. (Men så var det Gunleiksrud, da.)

Spørsmålet var «konsekvensene».  Det er ingen tvil om at valgresultatene og utelukkelsen av «Til ungdommen» har skapt reaksjoner i Arbeiderpartiet. Man liker definitivt ikke det man ser og hører, men er bundet til masta. Det overordnete målet for de «rød-grønne» er å få gjennomført skillet mens de sitter med makta og derfor følges et opplegg som vil/skal ha gitt en ny ordning før valget i 2013. For AP ville det være et prestisjenederlag om Forliket ble kreditert en borgerlig regjering, og Kirken selv ønsker et forlik med et «samlet» Norge – selv om en borgerlig regjering kanskje ville strekke seg lenger..

Jeg tror at det nyvalgte konservative Kirkerådet er «garantist» for at det ikke blir noen «kirkeflukt» fra Dnk over til de frikirkelige menighetene. Utfallet av carissimi-saken trekker i samme retning. Men om det nyvalgte Kirkerådet ikke fører til noen «flukt», er det vel heller tvilsomt om det fører til tilsig (av ungdommer) fra utenfor kirken. Akkurat det kunne ha vært resultatet av et «liberalt» Kirkeråd, men da også høyst sannsynlig kombinert med kirkeflukt fra Vestlandet - og «netto» tap for Den norske kirke..

Til sjuende og sist vet vi ikke hvordan det nyvalgte Kirkerådet under Lindøs -og Gunleiksruds - ledelse vil «te» seg. Men slik er det. «Framtida» er objekt for spådommer – mer eller mindre funderte.

En sak som ble behandlet på Kirkemøtet har jeg omtalt i en kronikk i Agderposten, nemlig spørsmålet om «kirkelig medvirkning ved gravferd som avsluttes med askespredning.» På møtet fant det sted en viktig omformulering idet siste ledd ble byttet ut og erstattet med «som etterfølges av askespredning.» Nedenfor her følger artikkelen i «original», dvs at den er langt mer omfattende enn den som sto i Agderposten  - og du får – helt til slutt – svaret på hvorfor ovennevnte endring er så viktig.. Artikkelen er litt «hulter til bulter» (egentlig et arbeidsutkast, men rent språklig tilpasset det faktum at vi nå har Kirkemøtet i Tønsberg bak oss), men har mer «substans» enn den i Agderposten.

For øvrig er det min mening at sykehusdirektør Jan Roger Olsen bør si opp sin stilling/fjernes.

Kirkelig medvirkning ved askespredning

12. – 17. april var Kirkemøtet (Dnk) i Tønsberg på tredje året, hvilket betyr nytt møtested fra neste år, Kristiansand er valgt. En av de mange sakene som skal opp til drøfting og avgjørelse i årets kirkemøte er spørsmålet om Den norske kirkes deltakelse når gravferden skal avsluttes med askespredning. Den tradisjonelle gravferden (jordfesting) ble på slutten av 1900-tallet supplert med kremasjon (likbrenning) og urnenedsettelse. Nå står askespredning på dagsordnen.

Staten ja, Kirken nei

Askespredning er et relativt nytt fenomen i Norge. Det kom til Norge først på 1980-tallet – etter at flere land hadde åpnet for for askespredning med kirkelig deltakelse. I 1997 ble det tillatt med askespredning i Norge i statlig regi, dvs søknad om askespredning skulle forelegges fylkesmannen. Kirkemøtet i 1994 hadde reist sterke innvendinger mot at det ble åpnet for askespredning, og fra kirkemøtet i 2002 kom det fortsatt et nei.

Staten ja, Kirken ja

I og med at Norge nærmest står i en særstilling innen den lutherske kirkekrets når det gjelder spørsmålet om askespredning (den romersk-katolske kirken aksepterer ikke askespredning, den gresk-ortodokse heller ikke kremasjon), var det selvfølgelig bare et spørsmål om når spørsmålet igjen kom opp i fedrelandet – og med et ja som svar.. Avgjørende er nok at vi har å gjøre med en kirke (Dnk) som er blitt mer lydhør for ønsker fra kirkens egne medlemmer, hvilket igjen har sammenheng med et ønske om å stanse «flukten fra kirken». Forliket stat-kirke, som er et høyaktuelt tema, bæres oppe av et ønske om å styrke Folkekirken, her raskt «definert» som en institusjon som er åpen for avdødes ønsker. Ikke minst 22.juli har styrket kirkens ønske om å «være der for folk.»

Bestemmelser fjernet

For å lette et eventuelt vedtak om kirkelig medvirkning ved en «tredje» gravleggingsmåte, har man – i 2011 (juni) og med virkning fra 1.1.2012 – fjernet en del bestemmelser i flere lover, viktigst i så henseende er Gravferdsloven

Rimeligvis har man fjernet denne passusen: «Når det ønskes kirkelig medvirkning ved gravferden, skal den som sørger for gravferden gi melding om gravferden skal avsluttes med kistebegravelse eller kremasjon og urnenedsettelse.»

Også dette er ikke lenger gjeldende lov: «Når særlige grunner foreligger, kan fylkesmannen gi tillatelse til at private får anlegge gravplass på egnet sted for nedsetting av askeurne. Fylkesmannen kan sette vilkår for tillatelsen. – Fylkesmannen kan etter søknad fra person som har fylt 15 år, gi tillatelse til at den som skal sørge for vedkommendes gravferd sprer asken for vinden. Tillatelse kan gis etter vedkommendes død når det godtgjøres at avdøde ønsket askespredning. Slik tillatelse kan også gis for aske etter barn når nærmeste etterlatte ønsker det. Fylkesmannen kan sette vilkår for tillatelsen. Ved slik gravferd kan det ikke kreves kirkelig medvirkning.» (Den tidligere nevnte Gravferdsloven, § 20)

Tvilsom tolkning

Det bør ikke være tvil om Kirkens holdning til askespredning inntil Kirkemøtet 2012: Det var bare i to tilfeller (kistebegravelse og kremasjon med urnenedsettelse) at det kunnes forrettes. (Og kremasjonsbegravelse kan dateres til 1999.) Det er derfor «interessant» - om enn ikke overraskende – at i Innstill. O.nr.46 (1995-96), side 31 slås fast av et flertall i stortingskomiteen at man «er kjent med at man i land som det ut fra vårt trossamfunn er naturlig å sammenlikne oss med, slik som Sverige og Danmark, har kirkelig medvirkning under gravferdshandlingen i forkant av kremasjon også i tilfeller hvor asken vil bli spredt for vinden. Flertallet forstår lovbestemmelsen dit hen at det ikke kan kreves kirkelig medvirkning, men at den enkelte prest selv kan avgjøre om han vil delta i en slik gravferd.» (satt i kursiv av meg)

En ting er at denne tolkning av våre folkevalgte på Løvebakken kan ha gitt enkelte prester grunnlag for deltakelse/medvirkning i gravferd med askespredning, en annen hvordan det er mulig å tolke uttalelser fra og vedtak i Dnk slik flertallet i den aktuelle stortingskomiteen gjør.

Et solid forarbeid

Da spørsmålet om kirkelig medvirkning til gravlegging med askespredning skulle opp på kirkemøtet i Tønsberg i april, var det gjort et solid forarbeid. I oktober 2011 ble det sendt ut et høringsnotat til ca 20 instanser; 17 uttalelser kom inn – åtte fra bispedømmeråd og/eller biskoper, tre fra teologiske læresteder, fire fra kirkelige arbeidsgiver –og arbeidstakerorganisasjoner og to fra andre.

Det ble stilt fire spørsmål i notatet:

  1. Er det teologiske grunner som gjør kirkelig medvirkning ved askespredning vanskelig/umulig?
  2. Er det legitimt å skille mellom kirkelig medvirkning ved selve gravferden – men si nei ved spredningen?
  3. Skal medvirkning ved slik gravferd være opp til den enkelte prest? Skal man kunne reservere seg?
  4. Hvis man mener at det ikke er tilstrekkelig teologiske momenter imot askespredning, bør det da lages en liturgi som kan benyttes ved selve askespredningen?

Flertallet av de 17 høringsinstansene fant ikke avgjørende teologiske grunner som umuliggjorde medvirkning ved askespredning, og som følgelig ga grønt lys for en tredje gravleggingsform. I desember 2011 var saken oppe i Kirkerådet som imidlertid ønsket å avvente bispemøtets læremessige uttalelse. På bispemøte ble saken behandlet 13.-16. februar og sluttresultatet ble et enstemmig vedtak som åpnet for askespredning som en avsluttende mulighet i regi Den norske kirke.

Selv om den rådende oppfatning så langt har vært å avvise kirkelig medvirkning ved askespredning, kom altså Bispemøtet i februar – ved en fornyet gjennomgang av saken - til den konklusjon at det kristne oppstandelseshåpet ikke er avhengig av at det jordiske legemets tilbakeføring til jorden er bundet til et bestemt, geografisk sted. Derfor er det intet læremessig grunnlag for å avvise kirkelig gravferd som etterfølges av askespredning. Det er heller ikke læremessig nødvendig å avvise kirkelig medvirkning ved selve askespredningen. Bispemøtet understreker at kirkelig medvirkning ved askespredning skjer i rammen av en kristen livstolkning der troen på den legemlige oppstandelse uttrykkes klart. Endelig er Bispemøtet av den oppfatning at prester og andre kirkelig ansatte kan reservere seg mot å delta i askespredning og eventuelt gravferden forut for denne.

På grunnlag av høringsuttalelsene og uttalelsen fra biskopene utarbeidet Kirkerådets administrasjon, støttet av Kirkerådet, en rekke anbefalte forslag til vedtak på Kirkemøtet. De gjengis ikke her, men springer ut av den saksframstilling som er gitt så langt og den som følger nedenfor.

Høringsuttalelsene

Jeg tar nå for meg de ca 20 høringsuttalelsene fra instanser under bispemøtet som det er naturlig å konsultere.

Fire høringsinstanser – alle fra Vestlandet – ønsker ikke at det skulle åpnes for askespredning ved kirkelig gravferd. I hovedsak ble det avgitt teologiske grunner, men også grunner av liturgisk og sjelesorgisk karakter. Hos flere av de høringsinstansene som utgjorde flertall ble det uttrykt ønske om at kirken ikke skulle anbefale askespredning.

Tenker man seg et prinsipielt «ja», som flertallet av høringsinstansene slutter seg til, får man et par spørsmål som det er viktig å ta stilling til. Det er rimelig å sette et skille mellom medvirkning ved en gravferd (som skal avsluttes med askespredning) og medvirkning ved selve askespredningen. Det er til seremoni nr.2 at man har reist spørsmålet om reservasjonsrett for den enkelte prest. – Hvis gravlegging med askespredning, skal det være eller skal det ikke være en egen liturgi?

Panteistiske forestillinger

Ser vi på «nei»siden i høringsrunden, så er uttalelsen fra biskopen i Bjørgvin, Norderhaug, typisk og representativ for den «kirketro» fløyen. Han uttaler bl.a.: - Gravferd med oskespreiing bryt med den kristne skapartrua og oppstodetrua. Vår gravferdsordning må ikkje ta inn skikkar som som kan undergrava trua på oppstoda, Oskespreiing kan kan kome til å styrkje ein religiøsitet med panteistiske førestillingar som ser på handlinga som å venda «tilbake til altet». Dette er ikkje i samsvar med vår kristne tru på oppstoda av lekamen og det evige liv, eller med kyrkja sin tradisjon. Vi viser her til protokollen fra Kykjemøtesak 11/1994 s.199.»

Askespredning isolert..

Presteforeningen imøtegår frykten for styrking av panteistiske forestillinger på denne måte: «Siden askespredning i den alminnelige oppfatning har vært knyttet til hinduistisk tradisjon, er det forståelig at dette stadig forbindes med en pateistisk forestillingsverden i 1994. Det er imidlertid grunn til å følge høringsnotatets i virkelighetsbeskrivelsen når man peker på at folks motivasjon for å ønske askespredning i dag er langt mer sammensatte og ikke nødvendigvis begrunnet i en panteistisk innstilling. Om kirken på den andre siden setter seg i mot askespredning med henvisning til oppstandelsestroen, kunne det underbygge misforståtte oppfatninger om at Guds oppstandelsesmakt skulle være avhengig av hvilken forfatning våre jordiske levninger måtte være i, noe som ville være en svært problematisk oppfatning. Det kan selvfølgelig tenkes at askespredning ønskes gjennomført sammen med et formulert ritual med klare panteistiske referanser. I så fall blir kirkelig deltakelse problematisk/umulig ut fra det, og ikke ut fra askespredningen som fenomen isolert sett, sier Presteforeningen i sin høringsuttalelse.

Tilhengerne av askespredning viser ofte til tidligere debatt om kremasjon. De representerer begge et alternativ til tradisjonell jordfesting. Således understreker Teologisk fakultet ved universitetet i Oslo at «kremasjon ikke har betydning for troen på legemets oppstandelse. Oppstandelsestroen er ikke forankret i at det fins tilgjengelige rester av avdøde. Troen på legemets oppstandelse er en tro på Gud som gir liv.»

«Hvordan» vet vi ikke

Borg biskop er svært tydelig i sin høringsuttalelse: «Kristen oppstandelsestro innebærer at den allmektige Gud skal nyskape menneskets kropp i en skaperakt som ikke kan forstås  gjennom menneskelige forestillinger knyttet til denne verden. Hvor menneskekroppen eller dens «partikler» er lokalisert fysisk, eller hvilken tilstand menneskekroppen befinner seg i, setter ikke grenser for den skapermakt som står bak «de dødes oppstandelse». Hvordan menneskekroppen behandles etter døden , er følgelig ikke avgjørende i teologisk (dogmatisk) henseende.» Borgbiskopens poeng er ganske enkelt at hvordan asken blir plassert i den fysiske natur etter kremasjon, i en grav eller  ved spredning, ikke «med rimelighet kan gjøres til et teologisk (dogmatisk) spørsmål» slik at konklusjonen gir seg: Det foreligger ingen avgjørende teologiske grunner som umuliggjør kirkelig medvirkning ved askespredning,» sier Borgbispen.

Hamar bispedømmeråd og biskop sier det samme med sine ord: «Kirkens tro på at Gud en dag vil gjøre alle ting nye, gir forvissning om at den Gud som skapte «av ingenting» (ex nihilo) i opphavet, også vil gjøre det igjen. Troen på at de døde skal stå opp, forutsetter ikke at de døde må hvile i vigslet jord, eller at deres kropper var hele da de ble lagt i jorden…»

Agder og Telemark bispedømmeråd og biskop «meiner at det ikkje føreligg teologiske hindringar for kyrkjeleg medverknad heile vegen ved gravferder som blir avslutta med kremasjon og oskespreiing. Den kristne skapartrua og oppstodetrua kan forkynnast både når lekamen blir lagt i jorda og når oske anten blir lagt i jorda eller spreidd.» 

Bør likevel ikke bidra..

En prinsipiell tilslutning til ideen om at Gud er allestedsnærværende i sitt skaperverk åpner logisk for godkjenning av askespredning i naturen og gravlegging av aske på kirkegård/gravplass. Nord-Hålogaland biskop står også for det synet, men på «pastoralteologisk grunnlag» argumenterer han for at det er viktig å knytte avdøde til et konkret sted. «All erfaring viser at det er viktig for de pårørende å ha en grav å gå til i bearbeidelsen av en sorg. Kulturelle forhold i Nord-Hålogaland tilsier at kirken ikke bør bidra til en praksis med askespredning. Kirkegården gir trygghet, og den styrker folks og steders identitet.»

Nord-Hålogalands biskop – og flere med ham, for eksempel. Hamar bispedømmeråd og biskop, ønsker ikke at askespredning skal bli normalordningen. «Ikke minst fordi menneskene trenger et sted som minner både om vår forgjengelighet og om vårt håp,» lyder det fra Hamar.

Reservasjonsretten

I Danmark og Sverige har man ingen prinsipiell reservasjons ved kirkelig medvirkning ved askespredning. Man har heller ikke et eget rituale for askespredning (det har man heller ikke for urnenedsettelse). Det er stort sett opp til den enkelte prest å forrette.

De fleste høringsuttalelsene går inn for reservasjonsrett, f.eks. Agder og Telemark bispedømmeråd og biskop: «Det er viktig å vise respekt for dei som meiner at oskespreiing bryt med den kristne trua. Dei må kunne reservere seg.»

Presteforeningen – på «ja-siden» i det prinsipielle - anfører en spesiell praktisk grunn til at man bør kunne reservere seg. Man kan tenke seg at askespredning ønskes på steder som blir krevende mht. arbeidstid og reise, f.eks. på fjelltopper eller andre vanskelig tilgjengelige steder. Både av praktiske og nevnte spesielle grunner bør derfor den tjenestegjørende avgjøre om det er grunnlag for kirkelig medvirkning.»

Biskopen i Borg havner i samme konklusjon: «Det bør være opp til den enkelte prests pastorale skjønn og prioritering av arbeidsoppgaver om han/hun i det enelte tilfelle skal medvirke ved askespredning.»

Det mangler ikke på motforestillinger til reservasjonsretten, f.eks. fra Hamar bispedømmeråd og biskop: «Dersom kirken reserverer seg, vil det kunne avskjære fra å få en kristen trostolking om døden. Da overlater vi fortolkningsrommet til andre tros –og livssynsformidlere.»

Menighetsfakultet presenterer et «colombi egg»: «Vi vil i utgangspunktet se det som en fordel at kirkelig ansatte ikke gis generell reservasjonsrett mot medvirkning ved askespredning. Men det bør heller ikke settes eksplisitt forbud mot reservasjonsrett. Om medvirkning likevel skulle medføre samvittighetskonflikt for den enkelte, bør dette kunne løses smidig innenfor prostiet.

Det er enkelt å tenke seg reservasjonsretten delt i to hvor det ene elementet går på kirkelig medvirkning ved en gravferd som skal avsluttes med askespredning og et annet element på medvirkning til selve askespredningen. Bispemøtet og Kirkerådets forslag til vedtak om reservasjonsretten dekker begge elementene: « Presten og andre kirkelig ansatte kan reservere seg mot å delta i askespredning og eventuelt gravferden forut for denne.»

Egen liturgi?

Bør det utarbeides en liturgi for askespredning? Ja, svarer Menighetsfakultetet: «Vi anbefaler at det utarbeides en liturgi for askespredning, på linje med ordningen som allerede finnes for urnenedsettelse.»

Agder og Telemark bispedømmeråd og biskop uttaler at «med utgangspunkt i liturgi for urnenedsetjing kunne ein i den minste utabeide ei vegleiing om kva for moment som bør vere med.» Hamar bispedømmeråd og biskop ønsker en «enkel liturgi» som kan bidra til å «gi hendelsen en kristen livstolkning.»

Borg biskop er blant dem som ikke ser teologiske grunner som umuliggjør kirkelig medvirkning ved askespredning, men mener likevel at kirken ikke bør utarbeide en liturgi for dette tilfellet. «Å fastsette en egen liturgi for askespredning  vil innebære en aktiv legitimering av denne gravskikken som det ikke er grunnlag for.» Borg biskop understreker at det ofte er viktig for de etterlatte å ha en grav å gå til, og at det er «gode grunner – sosiale, psykologiske og kulturelle – for at kirken ikke aktivt skal freme askespredning som gravferdsskikk, slik tilfellet ville være hvis det utarbeides en egen liturgi for dette.»

Tunsberg bispedømmeråd og biskop – også de på «ja-siden» i det prinsipielle – mener «de pårørende bør oppmuntres til å foreta askespredningen selv, og at dette blir gjort uavhengig av kirkelig  medvirkning. Presten kan eventuelt gi en veiledning dersom de etterlatte har behov for det. Vi mener det ikke er noe behov for noen liturgi for askespredning.»

Flere av de høringsinstansene som mente at trosgrunner sto i veien for askespredning, avsto – rimelig nok – fra å svare på spørsmålet om det bør være en egen liturgi. Nord-Hålogaland biskop gjør det likevel!

Hans primære standpunkt er at askespredning ikke er ønskelig. Men dersom, sier han, Dnk beslutter å delta ved askespredning bør det være liturgi og medvirkning av prest. Argumentasjonen er denne: «Dette følger av min pastoralteologiske argumentasjon. Dersom man ikke har et gravsted, og heller ingen urnegrav, vil en liturgi med medvirkning av prest være å stedliggjøre og tidfeste selve askespredningshendelsen i tid og rom. Det vil pastoralteologisk være en bedre løsning enn at hendelsen overlates til vilkårlighet, eller til ulike praksiser i privatsfæren. En liturgisk handling av denne art vil kunne fungere som en konkretisering, som kan være bra for de pårørende i deres sorgarbeid.

Jeg avslutter med «Virke–Gravferd» (tidligere «Begravelsesbyråenes forening – Norge»)  som «synes det ville være flott om Kirken har en liturgi som kan benyttes ved selve askespredningen. I og med at man må anta at prester i liten grad vil være delaktige ved askespredning – i tråd med dagens ordning for urnenedsettelse – tør det være en tanke at man også lager en «liturgi» som kan gjennomføres av andre. Dette kan være for eksempel lensmann, politi, helsepersonell, gravferdskonsulenter og andre. Dette vil kunne være til god hjelp til å skape en ramme rundt også askespredningen.»

Vedtak

Slik jeg oppfatter det endelige vedtak i saken som gjelder «kirkelig medvirkning ved gravferd som etterfølges av gravferd», skal Kirken forrette i begravelser hvor sluttønsket er askespredning, men med rett – i det enkelte tilfellet – til å kunne reservere seg mot deltakelse ved selve spredningen. Det skal ikke utarbeides en spesifikk liturgi for askespredning, men en «veiledning» som kan brukes av familiens medlemmer og lekfolk.

Så blir det opp til Stortinget å få det nødvendige lovverket på plass. Den norske kirkes øverste myndighet har talt.

For øvrig er det min mening at sykehusdirektør Jan Roger Olsen bør si opp sin stilling/fjernes.

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum