"anti-kjappkjapp"

Hvordan erte på seg en avis..

Fredag 6. Januar 2012 · Andreas Raaum · Samfunn

T T T
print denne siden

Det er ganske lett, spesielt hvis avisa ikke kjenner deg og du ikke inntar «horisontalen» i din første henvendelse. Tønsberg Blad vet/visste ikke hvem jeg var og ydmykhet overfor den «fjerde statsmakt» er ikke akkurat min greie. Jeg er litt for gammel og har kjent litt for mange journalister. Det ble mitt Waterloo i møtet med Tønsberg Blad. Følg med!

6.november sendte jeg denne mailen til redaksjonen i Tønsberg Blad:

Vedlagt følger en artikkel som jeg håper vil interessere. Jeg har som betingelse at intet endres – uten etter samtykke fra meg. Jeg kan godt gjøre artikkelen mer omfattende, hvis det ønskes, men neppe kortere. (Så kommer et avsnitt om hvem jeg er.) Vennlig hilsen etc.

Artikkelen det henvises til, er «Hva? Forsvinner Skiringssal??»

17.november gikk denne mailen til redaksjonen samt fire redaktører i avisa:

Jeg synes det er merkelig at en redaksjon ikke ser seg tid til å sende et avslag på en grei måte (det kan lages standardutgaver og trykkes på en tast). Aviser er fulle av kritikk fra lesere – rettet mot kommune, ruteselskap, likningsnemnd etc , men den som virkelig ikke praktiserer alminnelig folkeskikk er… avisene – og TB synes ikke å være noe unntak. Man synes å være opptatt av det ene: Unngå rettssak med mulighet for ebbe i kassa. Vedlagt legger jeg vet en sak … jeg sier ikke mer. Vennlig hilsen

Artikkelen det henvises til, er «Jeg ler og jeg ler».

18.november fikk jeg denne mailen fra Morten Wang, redaktør, Mediehuset Tønsberg Blad:

God ettermiddag! Som lokalavis prioriterer vi den lokale debatten. Det hender imidlertid at vi får plass til andre ting, men de blir i så fall liggende på vent – i alle fall en stund. Det blir altså ikke nødvendigvis tatt en avgjørelse der og da om noe skal trykkes eller ikke. Derfor har du ikke fått noe avslag – i hvert fall ikke ennå. Hva du mener med den siste setningen i eposten har jeg litt tungt for å forstå, men det får så være. Åndsevnene er jo litt ulikt fordelt. Lyrikkbidraget oppfatter jeg som ment til internt bruk. Med ønske om god helg.

20.november sendte jeg nedenstående mail til «redaktør Morten Wang – og alle dere andre»:

Jeg takker for hurtig svar på min mail, og skal ikke være dårligere. Jeg har noen få kommentarer til mailen, og starter «bakfra».

At «lyrikkbidraget oppfattes til internt bruk» kan jeg selvfølgelig ikke forhindre, men det var faktisk tenkt i spaltene, som en illustrasjon til hva jeg mener om avisas holdning i denne sak. «Lyrikkbidrag»?Jeg har ikke sett noen definisjon av den genren som passer til «jeg ler og jeg ler».

Jeg er enig i at «åndevnene er ulikt fordelt». Et langt liv i skole, universitets –og pressekretser har lært meg det. Utsagnet knyttes til redaktør Wangs problem med «ebbe-setningen», og dermed flyttes fokus egentlig fra åndsevner til språkforståelse. Jeg minner om at tysk (og fransk) er på vei ut av den norske skolen, mens engelsk brer seg. Således er «anglisismer» blitt en del av norsk dagligtale/språk mens «germanismer» glimrer ved sitt fravær. Hva jeg mente å si var at utgående cashflow kunne bli heavy hvis man røk på en defeat i courten; derfor den store grad av forsiktighet i pressen. Jeg beklager. «Ebbe» - eller «ebbe», som jeg skrev, henger sammen med det tyske substantivet Ebbe (lavvann,flo), Flut und Ebbe, flo og fjære. Og da? Og nå er vi over på «åndsevner».

Tønsberg Blad har åpenbart en annen praksis i sin behandling av stoffleverandører enn jeg er vandt til. De aviser jeg har kontakt med, for eksempel Fædrelandsvennen og Agderposten, takker begge for henvendelser, sier ja (og at det kan gå en tid før saken kommer på trykk) eller nei (med begrunnelse). Det er uttrykk for folkeskikk. Den synes jeg ikke at TB har praktisert i mitt tilfelle. Men selvfølgelig har jeg nå forstått at TB bare har en annen praksis.

Jeg oppfatter det slik at innsendt stoff – særlig hvis det ikke går inn under avisas definisjon av lokalstoff  –  blir  liggende – liggende og liggende og kanskje veldig lenge liggende– til avisa treffer en avgjørelse om publisering eller ikke publisering. Om det også innebærer beskjed til artikkelforfatteren, framgår ikke av mailen.

Heldigvis har jeg altså regelmessig kontakt med minst én avisredaksjon som der og da avgjør om det innsendte er av interesse, som kronikk, som innspill – mulighetene er mange – eller som et helt vanlig leserinnlegg. Det dreier seg om erfarne journalister, innkjørt i avisa og som fort ser om saken vil være av interesse, prompte eller en gang i den nære framtid. Til innsenderen går umiddelbart et «ja» eller et «nei», i det første tilfelle ofte med beskjed om at det kan ta en stund…. I det andre tilfellet en beklagelse med begrunnelse. Nok om «folkeskikk» - eller ulik oppfatning av samme.

Det legges vekt på – i svar-eposten – at TB er en «lokalavis som prioriterer den lokale debatten.» For en som har startet to lokalaviser, er dette herlig musikk. Helt enig! Men. Kanskje bør TB også oppfattes som noe mer enn en lokalavis, i tillegg som «regionavis « for Vestfold? I så fall ligger en debatt om Skiringssal … Kan det bli mer lokalt/regionalt?

Men selv om TB prioriterer lokalstoff, så «hender det imidlertid at vi har plass til andre ting,» skriver redaktør Wang. For å være 100 % sikker på at jeg er godt over grensen til «andre ting» denne gang, legger jeg ved en artikkel som helt klart handler om et «riksemne», men som antas å være av allmenn interesse, interessant også for TBs lesere. Jeg overlater til redaksjonen å «kategorisere» artikkelen, men jeg tenkte vel helst på en kronikk? Og etter det skynder jeg meg å legge til at jeg leverer kostnadsfritt, hvilket betyr ikke noe honorar. Jeg har brukbar økonomi og får dessuten godt betalt hos «en annen Wang».

Det eneste jeg må insistere på – som vanlig – er at det ikke blir foretatt noen endring i manus uten artikkelforfatters godkjenning. Hvis redaksjonen mener at artikkelen er for lang eller for kort, kan jeg tilpasse meg et rimelig redaksjonskrav. At redaksjonen selv lager undertitler (bl.a. for å unngå «horunger»), er helt greit.

Selvfølgelig medfører dette en smule ekstra arbeid fra avisens side – i en allerede sikkert hardt belastet arbeidssituasjon. På den annen side må det være en trøst å få en hel side dekket (illustrasjonsstoff henter dere lett) uten honorarutbetaling.

Med vennlig hilsen

Artikkelen det henvises til, er «Krokodilletårer, fikenblad og frelse».

Siden har det vært taust og trolig har redaktørene glemt hele saken. Så fikk jeg en idé? Kanskje var det ikke bare Tønsberg Blad det var noe i veien med – kanskje var det et større spredningsområde? Jeg fikk prøve TBs konkurrent, gratisavisa Tønsberg Byavis. Den 28. desember sendte jeg Skiringssalartikkelen, understreket at den var gratis og jeg strippet henvendelsen for krav – «bare rett i vei…» Men ytterst underdanig ba jeg om en tilbakemelding – helst snarlig – om avisa kunne tenke seg å trykke artikkelen – i en eller annen form – og når fikk være avisas sak. Like før deadline – torsdag 6.januar – var det ennå ikke kommet noe svar. Kanskje er Tønsberg Blad slett ikke noe unntak? Kanskje har det noe med «byen» å gjøre? Tønsberg er jo Norges «eldste by» og det kan kanskje gi dens penneknekter en følelse av …av+

Og så følger de tre artiklene jeg har nevnt tidligere..

Hva? Forsvinner Skiringssal??

Det er fare for det, ja..  Skiringssal var nemlig ikke det stedet Ottar kom til. Han kom til Sciringes heal.  Og mens det skrives overalt at Skiringssal ligger i Vestfold, så mener  Masdalen  at mye taler imot en slik «sannhet» og tror helst at Sciringes heal (som han konsekvent skriver) trolig ligger lenger sør i landet, på Listalandet eller der omkring.  Skiringssal eller Sciringes heal..Vi snakker om det samme.

Masdalen? Fullt navn er Kjell-Olav Masdalen, direktør på Aust-Agder kulturhistoriske senter, hovedfagseksamen fra universitetet i Oslo, forsker og  bidragsyter i aviser og andre publikasjoner.  Han har lagt ut en lang, vitenskapelig artikkel på internett http://www.aaks.no/FullStory,aspx?m=928&amid=9022 og jeg – på www.andreas.raaum.com  -  har skrevet en populær versjon av artikkelen, lang den også.

Det hører med til «barnelærdommen»  og gjelder fortsatt som «sannhet» i historie –og lærebøker på alle nivåer - at da den nordnorske høvdingen Ottar – omkring 890 – seilte fra Hålogaland  og sørover,  hadde han «nordveien» til babord, og Skiringssal var det siste stedet i det seinere Norge han var innom før han tok fatt på etappen til Hedeby, (det største handelsstedet, kanskje «by»? i Skandinavia i Vikingtiden, i dag ligger «Hedeby» i Tyskland på grensen til Danmark, og var dansk fram til danskenes nederlag i kampen mot Det tyske forbund i 1864.)

Sciringes heal i Ottars beretning er den eneste skriftlige kilde vi har som forteller oss om stedet. Spørsmålet er om det fins forhistoriske funn som kan bekrefte eksistensen av Skiringssal? Arkeologiske utgravninger i 1960-årene på gården Tjølling i Vestfold (utgravninger  som fikk sin endelige slutt i perioden 2000-2003) etterlater seg i alle fall et imponerende bilde av et handelssted – nærmere en by enn det i vikingtidens Norge kommer vi ikke. Men var det Skiringssal?  Konservator Charlotte Blindheim  som ledet feltarbeidet I den første fasen, var ikke I tvil: «The can be no doubt that it is Ottar's port which we have discovered here.» Slik oppsummerte hun prosejektresultatene i tidsskriftet Viking i 1969. Og siden har Blindheims konklusjon «stått som en påle» i historiebøkene.

Både Tønsberg og Larvik har villet sole seg i glansen fra Skiringssal. Begge har de sin Skiringssalsgaten.  Tønsberg betrakter seg som «rett arvtaker»  etter Skiringssal, Norges eldste handelssted, som etter en relativt kortvarig  eksistens – hundre år ca – «ble til» Tønsberg, Norges eldste by.. Nå må det selvfølgelig nevnes at Tønsberg ikke ble til på «ruinene» av Skiringessal, men (svært) langt mellom de to stedene var det ikke og også Tønsberg vokste opp ved sjøkanten. Man kan nesten undre seg over hvorfor Larvik kommune, som nå praktisk talt synes å eie den populære handballklubben i byen, ikke like godt kalte handballens nye storstue for Skiringshallen..

Har Masdalen rett, bør man være glad for at man ikke falt for fristelsen..   Ifølge Masdalen er det mye som taler imot at lærebøkenes Skiringssal  er identisk med Ottars Sciringes heal. Kaupangfunnene  er riktignok reelle - og overbevisende som grunnlag for påstanden om et (stort) handelssted. Det tvilsomme er at man kobler funnene til Ottars Sciringes heal. Charlotte Blindheim var nok litt for skråsikker.. Man fant et (betydelig) handelssted, men neppe Sciringes heal, mener Masdalen, drøye 40 år etter at Charlotte tok den høye c.

Ottars beretning ble nedskrevet ved den engelske kongens hoff, i kong Alfred den stores tid (konge fra 871-899). Om ikke vi har originalen, så har vi i hvert fall kopier av beretningen. Det er stadig samstemmighet blant historikere at Ottars beretning i hovedsak er troverdig.

Kjell-Olav Masdalen konsentrerer seg i beretningen om setninger/ord som stemmer dårlig med våre geografiske –og historiske kunnskaper. Det er særlig beskrivelsen av England/Wessex til styrbord (høyre)  som får Masdalen opp i håndstående. Turen fra Jærlandet til Vestfold kunne ta en to-tre dager, alt etter «børa», og da hadde man ikke England til styrbord, men akterut.

På «avslutningsetappen» fram til Sciringes heal ville det heller ikke være slik at man hadde «nordveien» til babord. Masdalen argumenter for at på Ottars tid – og ennå kanskje så mye som et hundre år før det, gikk en grense ved Lindesnes. Dit rakk danskekongens innflytelse mens Harald Hårfagre og nærmeste etterkommere sto i spissen for et vestnorsk rike. Slaget ved Hafsfjord – mot slutten av 900-tallet – ser de fleste av dagens  norske middelalderhistorikere  (Krag, Helle.fl.) på som et (siste?) forsøk fra danskekongen  på knekke Harald Hårfagre.  En slik framstilling  setter en strek over Vestfold som utgangspunktet for Norges samling. Det er det andre enn Masdalen som har funnet fram til, men han bygger på deres forskningsresultater når han fortsetter «nedbyggingen»  av «Vestfold» ved å betvile at Sciringes heal lå i Tjøliing.

I Ottars beretning heter det at ved Sciringes heal  begynte et hav som strakte seg mange mil innover i landet.  Masdalens poeng er dette:  Skagerak begynner ikke ved Larvik, det havet får du rett for baugen når du runder Jærkysten.. Og spesielt passer det dårlig til opplysningen om at på «den andre siden av havet» lå Jylland – til styrbord - og ikke «aktenfor tvers» om jeg tør forsøke meg.

Derimot – og det er det konstruktive poenget i Masdalens artikkel: Legger vi Sciringes heal til Listaområdet, så stemmer «alt» så mye bedre. Det gjenstår bare å grave i «bondens jord», et eller annet sted der sør..

Jeg ler og jeg ler..(inspirert av A.Kalvø)

Jeg ler og jeg ler

Tønsberg Blad, den uredde vokter av historisk sannhet

Jeg ler og jeg ler og jeg ler

Bladet som ikke ville høre at Norge ikke ble samlet fra Vestfold..

Jeg ler og jeg ler

Som fnyser av at Ynglingeætten ikke skulle være hele Norges yndling..

Jeg ler og jeg ler og jeg ler

Og slett ikke at Ottar ikke landet i Tjølling, i Tønsbergs nærområde, som siste stopp i Norge før reisen til Hedeby

Jeg ler og jeg ler

Når du seiler fra Hålogaland til Vestfold, »kjære» innsender, har du Norge til babord, ikke sant? –akkurat som Ottar beskrev, ikke sant?

Jeg ler og jeg ler og jeg ler

Og har du ikke først England, så Jylland til styrbord..?

Jeg ler og jeg ler

Hva gjør vi med en innsender som i «vitenskapelige» gevanter forsøker å ødelegge Vestfolds og Tønsbergs rykte?Jeg ler og jeg ler og jeg ler
Vi slipper han ganske enkelt ikke til, ikke vi, nei, vi den fjerde statsmakt

Jeg ler og jeg ler

Vet du ikke, stadig «kjære» at vår by, Tønsberg, Norges eldste by, tok over etter Norges eldste handelsplass, Kaupang? At det står i alle bøker og alle dokumenter, over alt? At Charlotte Blindheims minne er hellig i denne avis? Vet du ikke? Ikke??

Jeg ler og jeg ler og jeg ler

Skiringssal skjønner du….

Jeg ler og jeg ler og….

Jeg lo

Jeg har ledd

Jeg hadde ledd

Jeg vil/skal le

Jeg vil/skal ha ledd

Jeg ville/skulle le

Jeg ville/skulle ha ledd….

hvis jeg bare ikke hadde vært så … forbanna

Krokodilletårer, Fikenblad og Sjelejakt

Kjenner du uttrykket «å felle krokodilletårer»? Her har du et eksempel, lederartikkelen i VG for 12.november, «dagen etter dagen», altså den ellevte da Breivik ble vist fram i en overfylt rettssal.

Det er smell i overskriften: Likhet for loven, også for Breivik. Og nedover leser vi: «Anders Behring Breivik har erklært krig mot det norske samfunnet. Vårt svar er å sikre ham de grunnleggende rettigheter som ligger i vårt rettssystem. På den måten demonstrerer vi rettsstatens og demokratiets overlegne styrke.»

Riktignok handler saken om «den verste massemorderen i moderne historie», men det spiller ingen rolle i spørsmålet om rettigheter: «Hele prosessen hviler på at det må være likhet for loven. Det er helt avgjørende at Breivik får en rettferdig rettergang. Ikke først og fremst av hensyn ham, men av hensyn til oss. Det er gjennom å slå fast at rettsstatens prinsipper gjelder absolutt alle, at vi forsvarer vår samfunnsform.»

«Krokodilletårer»? Kanskje «fikenblad» er mer forståelig? For når dette fikenbladet faller, er det triste greier at skue. Etter en leder i dype folder, får folket sitt, både den 12. og seinere alle dager (så sant saken selger), side opp og side ned. Det kan man trygt gjøre, fordi de tusener av spaltemetre føres fram under ansvarlighetens banner, «rettssikkerhet for alle, også massemordere».

Jeg skal holde meg på en smal sektor i denne saken, kampen for å få den tiltalte til å «sprekke». Lederartikkelen omtaler ham – foraktfullt? – som den «litt tafatte unge mannen», andre (intervjuobjekter) syntes det gjorde «godt» å se ham, ufarliggjort med seks politifolk rundt seg. Noen hadde til hensikt å få tak i blikket hans («Jeg er ikke redd deg»), men forholdene tillot ikke en slik konfrontasjon. Dessverre. Et åpenbart skår i gleden var at han ikke ga uttrykk for anger, ikke ett ansiktsuttrykk – ikke engang i et kort sekund – bar bud om en snikende tvil.. Han var fortsatt den hensynsløse morderen – nå uten våpen, og stadig uten evnen til empati.

Her er jeg ved poenget. Ergrelse, ja raseri over at Breivik heller ikke nå sprakk! Noen hadde trodd at et par døgn i cella skulle holde, andre at politiet i hvert ville greie jobben – om en stund. Og politi og etterforskere har sikkert forsøkt – trolig utrettelig, men stenansiktet har ikke sprukket. Det er ingen grunn ti å tro at forsvarerne har forsøkt – i så fall hadde de blitt skiftet ut..

Fortvilende – ikke sant? Nå er det faktisk bare én mulighet som gjenstår i rettsstaten Norge, overlate saken til kirken, Den norske kirke. Den må da greie det? Å få et angrende ord ut mellom hans stålkjever..

Kanskje har kirken forsøkt, men så langt er det intet som tyder på suksess. Vi vet at kirkens preses har anbefalt en strategi på hvordan man skal forholde seg til etterlatte og fortsatt levende ofre for Breiviks grusomheter. Først gjelder det å være medmenneske, det kan være nok «å holde rundt». Etter hvert – alt etter forholdene – kan forkynnelsen begynne, i et stille håp om et vellykket sluttresultat, en sjel vunnet for Herren.

Nå blir taktikken, framgangsmåten overfor gjerningsmannen noe annerledes enn ovenfor offer. Men prinsippet om den laangsomme tilnærming bør stå fast. Og likeså sikkert som rettsstatens prinsipper gjelder alle, like sikkert er det at Guds nåde gjelder alle. Problemet er å få Breivik ned på kne, til å be om nåde og overlate sin sjel til Frelseren(s dom). Den dagen  d e t  eventuelt skjer, kommer krigsoverskriftene igjen fram i VG og i Dagbladet: BREIVIK HAR SPRUKKET! Og hele folket jubler.

Men så langt har vi altså ikke kommet – ikke ennå. Og ikke vet jeg hvor langt man har kommet i kirkens omvendelsesprosess. Det jeg mener å vite, er at Breivik har én, navngitt fengselsprest å forholde seg til og at de to har møttes fire – fem ganger, på hver sin side av et gitter – en opplagt fysisk hindring for arbeidet med å «nå fram».

For pressen har det vært lite å få ut av fengselspresten, mens hovedforsvareren har plapret fra første stund. Den største pressedekningen har fengselsprestens «dobbeltrolle» fått. Dobbeltrolle? Det ville seg nemlig slik at den samme fengselspresten – om kvelden den 22.juli – måtte bringe et sorgens budskap til en familie – for dagen etter å få Breivik i sitt tilsyn. Kunne han være prest for både offer og gjerningsmann? Det ble framstilt som et etisk dilemma, men en professor, dr. teol. og tidligere fengselsprest trådte støttende til. Det var forskjell på overbringe et budskap/en beskjed og det å være sjelesørger, var hans forløsende vurdering. Fengselspresten hadde hans fulle tillit. Han var en av de «beste» i kirkens tjeneste, og hans valg (være prest for Breivik) måtte bare tas til etterretning. Tillit til fengselsprestens dømmekraft!

Det sirkulerer i pressen et bilde – og bare ett  - av fengselspresten. Han er 67 år, men står på – åpenbart fengslet av jobben sin. Likevel tror jeg at en yngre kvinnelig prest – i dette tilfellet – ville være bedre egnet til å fullføre kirkens ultimate oppgave, hente inn og frelse sjeler, hvis Gud vil.

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum