"anti-kjappkjapp"

Gi den mannen en biograf!

Fredag 7. Mars 2014 · Andreas Raaum · Historie

T T T
print denne siden

Hvorfor skriver jeg nok en artikkel om mormonene? Jeg er ikke bekjennende og har intet gudsbegrep som kan koples til noe kirkesamfunn. Jeg har faktisk ikke noe gudsbegrep i det hele tatt. Det kan virke som jeg mangler et religiøst gen. Hvem er jeg? Hvor går jeg hen? Hvor mye er klokka? Slik har livets viktigste spørsmål blitt sammenfattet. For meg synes det med klokka å være prioritert.

Min interesse for mormonene knytter seg til min interesse for kristendom og videre til religionens betydning for vår historie. Nå er jeg selvfølgelig klar over at mormonismen av mange/de fleste religionseksperter ikke regnes som en kristen tro, men jeg er nå ikke så sikker. Mormonismen har Bibelen, Guds ord sentralt, men plusser på med «åpenbaringer», grunnleggende gitt til Joseph Smith jr., mormonkirkens grunnlegger i første del av 1800-tallet – i Amerika. Bibelen har eksempler på folk som får åpenbaring, f.eks. Paulus brev til galatene, 2.2, hvor det heter (..) Jeg reiste dit (d.e. Jerusalem) fordi jeg hadde fått en åpenbaring om å gjøre det.»

Og det er i Amerika – i nord – at mormonkirken har blitt en suksess – med Utah og Salt Lake City som navnemagneter. Da kirken ble grunnlagt i april 1830, var det 6 medlemmer som dannet Church of Christ, langt fra Utah. Det ble gjort et par navneendringer, men før 30-tallet var over, ble navnet liggende fast: The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints. I  tillegg til de seks regner man totalt med en tilhengerskare på 60 det første året.  I dag har mormonkirken 15 millioner medlemmer, de fleste utenfor USA. Det betyr en vekst på 4 millioner fra 2004.  Den største framgangen har Mormonkirken i Sør-Amerika. 

I 2004 hadde Kirken ca 4000 medlemmer i Norge, fordelt på 25 menigheter, hvorav fire i Nord-Norge, med den i Alta/Hammerfest lengst nord (totalt 80 medlemmer i Nord-Norge i 2004.) Totalt var det 80 misjonærer i Norge det året. I dag er tallene fra Norge høyere, medlemstallet ligger opp mot 5 000 og antall misjonærer litt under 100. På verdens basis ligger nå antall misjonærer (fulltidsarbeidende) på litt over 80 000. Økningen har delvis sammenheng med at aldersgrensen for heltidsmisjonærer er blitt senket fra 19 til 18 år for gutters vedkommende og for jenter fra 21 til 19 år. Svært mange av misjonærene, noen kommer fra Norge  og Arendal(!), finansierer selv sin misjonstid, de har jobbet og spart i sin tid som skoleelever. I dag er det heltidsmisjonærer i mer enn 160 land. Visste du at det er fire misjonærer i Arendal for tiden? – fire ungdommer, to av hvert kjønn. Og du ser dem parvis på gatene – likekjønnet.

Mulighetenes land

For meg er det to forhold som gir forklaringen på denne kirkens vekst. Den ble grunnlagt i en tid da Amerika var mulighetenes land, jorda lå bokstavelig talt og ventet på å bli tatt i bruk. Som vi skal se hadde mormonene flere «stoppesteder» før de endelig slo seg ned i California, i Salt Lake Valley. Faktum var at stridigheter med andre kolonister drev dem vestover, til slutt over Rockey Mountains, Salt Lake Valley ble det siste og endelige stoppestedet.

Mormonkirkens vekst hang også på det nøyeste sammen med emigrasjonsbølgen fra Europa. Tusener på tusener tok seg på 1800-tallet over Atlanteren for å komme ut av arbeidsløshet og fattigdom. I 1825 dro det første norske emigrantskipet ut fra Stavanger og det var folk om bord som kom til å melde seg inn i den nye kirken og ble med på mormonenes ferd vestover. Helt fra 1837 hadde mormonene misjonærer i Storbritannia som arbeidet hardt for å få nyvunne sjeler over Atlanteren og til en kommende mormonstat, og etter at den skandinaviske misjon var åpnet i 1850 gikk det kort tid før de første skandinaviske mormoner emigrerte.

I hvilken grad troen selv, de mormonske doktriner spilte en rolle for rekrutteringen, er vanskeligere å si noe sikkert om. I denne sammenheng er spørsmålet om polygamiets betydning som rekrutteringsfaktor interessant. På den ene siden kunne flerkoneriet i Amerika føre til store barneflokker som ble født inn i rett kirke. Flerkoneriet ble nemlig i hovedsak praktisert av menn som hadde økonomisk mulighet for å skaffe underhold til mange. På den annen side vakte flerkoneriet avsky i vide kretser i Amerika og var sikkert en rekrutteringsbegrensende faktor. I Norge er det ikke påvist noe tilfelle av at mormonene praktiserte flerkoneri, men det forhindret ikke at polygamitemaet stadig kom opp – og skapte uvilje og motstand mot mormonene.

Dissenterloven

I tidligere artikkel har jeg fokusert på den forfølgelsen som mormonene ble utsatt for i Norge like fra starten i begynnelsen av 1850-årene. De forlangte/ba om trosfrihet slik haugianere og kvekere hadde gjort før dem. Da mormonene kom til Norge, hadde dissenterne (som i all vesentlighet talte haugianere) fått en lov – Dissenterloven i 1845 – som avløste konventikkelplakaten fra 1700-tallet. Denne hadde gitt religionsmonopol til den tradisjonsrike protestantiske statskirken, mens Dissenterloven ga alle kristne forsamlingsrett med forkynnermulighet for andre enn det vanlige universitetsutdannete presteskapet. Da mormonene kom, håpet de på/regnet med at forsamlings –og talefriheten også skulle gjelde dem, men i 1853 sa Høyesterett tydelig at den mormonske læren ikke var en kristen lære. Det betød at mormonenes religionsutøvelse egentlig var forbudt  - og at de i alle fall ikke kunne regne med den beskyttelse som Dissenterloven ga «avvikere». Det er å merke seg at haugianerne, de største profitørene av Dissenterloven, ikke støttet mormonene i kampen for deres religionsfrihet. Mormonene ble forbundet med polygami/flerkoneri og dette vakte anstøt og hindret mange haugianere å gi mormonene sin prinsipielle støtte.

De hardeste utfall mot mormonene kom i 1850-årene, da også ledsaget av fengslinger. Seinere – fra 60-årene mildnet reaksjonene noe, mange steder, ikke minst i Christiania, lot politiet/myndighetene mormonene ha sine møter, relativt uforstyrret. De mormonske misjonærene og talere slipte litt av kantene på sin agitasjon, det gjaldt ikke nå enhver pris å vinne en teologisk diskusjon, det ble viktig å vise vennlighet. Oppslutningen om mormonene var ikke all verden, og lokalt var de kjent som dyktige fagfolk og arbeidere; de hadde sin religion men holdt seg ellers innenfor loven. Mormonene fikk aldri formelt religionsfrihet på 1800-tallet, heller ikke gjennom den nye dissenterloven i 1891, men de ble tolerert. Utvandringen reduserte antall bekjennende mormoner i Norge og det bidro også til en «avslappet» holdning fra myndighetenes side, skulle jeg tro.

Johnnie Glad

Det er ikke egen forskning som ligger til grunn for denne artikkelen. Jeg bygger på hva historikere har skrevet, og den viktigste blant dem er Johnnie Glad. Han har levert et omfattende forskningsarbeid som er blitt til over en lengre periode, ja egentlig er det et livsverk, doktorarbeidet  «The Mission of Mormonism in Norway  1851-1920», utgitt på Peter Lang GmbH i 2006. Den fins i hvert fall på ett norsk offentlig bibliotek, og vil du gjerne kjøpe den, ligger prisen på 1500 levert over disk i en norsk bokhandel.. I boka er flere kapitler som gir den amerikanske bakgrunnen for tro, kirke og misjon i tillegg til, selvsagt, utviklingen i Norge. Glad poengterer at man må til Amerika for å finne forklaringen på den mottakelsen mormonene fikk i Norge. Jeg vil, helt unødvendig, gjøre oppmerksom på at det også er en norsk bakgrunn for de mormonfiendtlige reaksjonene..

Johnnie Glad er en profesjonell historiker – og neppe medlem av den mormonske kirken. I alle fall er han svært kritisk til at det fins kilder i mormonkirkens eie som han ikke har fått adgang til. Han hevder at mormonkirken tradisjonelt har vært restriktiv når det gjelder bruk av Kirkens arkivmateriale. Av hensyn til troen ønsker man kontroll med forskning og publisering. Det var en periode i slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene, sier Glad, at man «åpnet» kilder som tidligere hadde vært «lukket». Det var Leonard Arrington, den første profesjonelle historikeren i lederstillingen i arkivavdelingen som sto for liberaliseringen Etter noen år måtte han gå, etter press og ønske fra den ortodokse majoritet i kirkeledelsen. (Da Arrington døde, etterlot han seg et enormt materiale som han hadde «hentet ut»  – 658 bokser med arkivmateriale. Mormonledelsen forsøkte å forhindre at 148 av disse boksene ble gjenstand for fri forskning, skriver Glad.)

Det fins flere interessante bøker som forteller om Mormonkirkens holdning til kildebruk opp gjennom årene.  En heter «Faithful History: Essays on wrigting Mormon History», utgiver er George D. Smith, utgitt i 1992 i Salt Lake City, Signature Books.

Det knytter seg en spesiell interesse til den første utgaven av Mormonboka (se seinere), den som ble gitt ut i 1830 og som Mormonkirken seinere har valgt ikke å trykke opp. Kritikken mot motstanden av opptrykk er at det er gjort så mange endringer i årenes løp at tekstens mening på mange punkter har blitt endret. Jerald og Sandra Turner ga i 1996 (Salt Lake City: Utah Lighthuse) «a photo print» av den første utgaven sammen med en oversikt over alle de endringene som var blitt gjort.

Glad mener å kunne slå fast at Kirken hegner om sine kilder i en grad som hindrer den fri forskning. Han viser til et eksempel hvor han selv ble nektet innsyn. I 1999 ba han om å få se den korrespondansen som gjaldt Norge i perioden januar-mai 1929. Det gikk to dager før han fikk avslag. Arringtons dager var – for lengst – over.

Her starter jeg gjennomgangen av den «amerikanske bakgrunnen» for forståelsen av mormonenes virksomhet i Norge i de første tiårene etter midten av 1800-tallet og den norske reaksjonen på misjonærvirksomheten i samme periode.

Joseph Smith jr.

Kirkens grunnlegger og store Profet er Joseph Smith jr. (1805-1844). Han ble født 23.desember i Sharon i Vermont, vokste opp i en barnerik familie i enkle kår, ofte på flyttefot for å finne jobb. Palmyra i New York, i nærheten av Eire-kanalen ga et siste og relativt langvarig stopp. Her ble unge Smith formet. Eirekanalen tiltrakk seg arbeidssøkende fra mange steder og Palmyra utviklet seg til en religiøs heksegryte med mye protestantisme i..

I 1820, da Joseph var 15 år gammel, gikk han ut i skogen for å be om råd. Det var mange kirker og kirkesamfunn i Palmyra og unge Joseph lurte på hva som var det rette valg. I en visjon møtte han to personer som han oppfattet som Gud og Jesus. De fortalte ham at alle kirker bygde på falske doktriner og at Joseph ikke skulle velge noen av dem. Dette er hovedpunktene i hans egen fortelling. Jeg får vel si at 15-åringen hadde fått noe å tenke på!

Tre år seinere, han var da blitt 18, fikk Smith en ny visjon, igjen er han selv kilden. Han hadde fått besøk av en englelignende skikkelse, Moroni, og denne hadde fortalt ham at det fantes en bok skrevet på gullplater – Mormons Bok – som inneholdt det endelige evangelium, «det endelige evangeliets fylde». Sammen med platene, festet til en brystplate, var to steiner i en slags brilleinnfatning, orakelsteinene Urim og Tummim (kjent fra 2. Mosebok, 28-30) til bruk ved oversettelsen. Innskriften var nemlig ikke på engelsk, men på et språk Smith ikke kunne/kjente. Mens Smith leste opp teksten, hadde han skrivere som skrev ned det han sa. En av disse skriverne var en Oliver Cowdery.

Det var oppdragsgiverens ønske at Mormons bok skulle gjøres kjent, og 26. mars 1830 lå oversettelsen klar for salg. (Platene ble levert tilbake til Moroni.) Knappe 14 dager seinere, 6.april ble Mormonkirken etablert, «patriarkalsk og hierarkisk organisert», skriver Glad.  Seks var tilstede, blant dem Smith og Cowdery. Disse hadde i forveien møtt en himmelens utsending, var blitt døpt og utnevnt til medlemskap i «the priesthood of Aaron», med Smith som første rangert.

Hvorfor heter boka «Mormons Bok»? Gullplatene kunne fortelle at ca 600 år f.Kr. var det kommet en gruppe hebreere til Amerika, anført av profeten Lehis. Han to sønner, Laman og Nephi, ble stamfar for hver sitt folk: Lamnitter (Lammits) og Nephitter (Nephites) som kom i krig med hverandre. Førstnevnte oppførte seg hensynsløst og som straff ga Gud dem sort hud. De greide imidlertid å utrydde nephittene, det skjedde ca 400 e.Kr. Nephittenes siste konge var Mormon og det var han som hadde sørget for at platene ble nedgravd  - og altså hentet fram av Smith – etter en åpenbaring.

Amerikanernes «erobring av Vesten» skjedde, som kjent, på bekostning av indianerne på 1800-tallet, med storms styrke fra midten av århundret. De ble fratatt sine jord –og beiteområder av «den hvite mann». Det jeg lurer på er om Smith - ufrivillig? - ga en «historisk» begrunnelse for de hvites koloniseringspolitikk og hvilken rolle dette så eventuelt spilte for tilstrømningen til kirken..

På flyttefot

Misjon ble høyt prioritert fra første stund. Misjonsbefaling i Bibelen var imperativ! Man måtte ut i verden og gjøre alle folkeslag til Hans disipler. Rimeligvis fikk man begynne med dem som var nærmest, naboene i Nord-Amerika. Den første misjonsreisen ble ledet av Cowdery og førte til kontakt med folk i Kirtland-området i Ohio. Responsen på mormonenes appell og lære overbeviste Smith om at hovedkvarteret måtte flyttes, til Oiho. Familien Smith hadde røtter der, og det måtte være en fordel for Joseph å kunne virke i et område hvor han slapp unna sitt dårlige rykte i Palmyra. Glad tillater seg å si at «Joseph’s reputation was not eactly flattering» på sitt hjemsted ved Eirekanalen. Det kunne være godt med et klimaskifte.

Mormonske nybyggere kom til Kirtland i Ohio i 1831, her opprettet de sitt senter og innviet et tempel i 1836. To år seinere måtte de imidlertid forlate stedet, slo seg ned, midlertidig skulle det vise seg, i Independence i Jackson County i Missouri. Alt året etter ble de trengt ut av Missouri, i noen grad pga indre stridigheter, men først og fremst fordi de ikke ble akseptert av andre nybyggere og som var kommet dit før mormonene.

Illinois ble neste stoppested og der grunnla de byen Nauvoo i 1840. I løpet av mormonenes korte maktperiode i byen utviklet den seg til å ble den største byen i Illinois, snart 20 000 innbyggere, men ikke alle medlem av Mormonkirken. Det var i Nauvoo-tiden at misjonsvirksomheten ble voldsomt intensivert, ikke minst i Europa hvor de omvendte ble oppfordret til å dra til Amerika, hvor Jesus skulle komme tilbake til jorden og Guds rike skulle dannes. Jerusalem og landet ved Middelhavets bredd i øst var «fortid», Amerika var fremtiden. Jeg er ikke «uvillig» til å se på Amerika som det «nye Jerusalem» som en teologisk tilpasning til den alminnelige oppfatning om Amerika som fremtidens land..

Smith blir drept

I Nauvoo bygget mormonene opp en hær, rekruttert blant menn mellom 18 og 45 år. Offisielt het det at man trengte en hær hvis Missouri skulle prøve seg. Smith ble gardens øverste sjef. I politikken gikk hans ambisjoner til topps. I januar 1844 ble han nominert som presidentkandidat. I den anledning ble det sendt ut en rekke misjonærer for å spre «budskapet» og skaffe Smith tilhengere ved presidentvalget.  Blant de utsendte var også de tolv Apostlene, Kirkens lederteam om jeg tør si det slik.

Samme året skulle Smith miste livet, under dramatiske omstendigheter som hadde nær tilknytning til en sak som var sprengstoff både i og utenfor Mormonkirken. Vi snakker om polygami, flerkoneri – the doctrine of plural marriage.

Praksisen med at en mann hadde flere koner startet i «de innerste sirkler», dvs blant mormonlederne. 12.juli 1843 fikk Joseph Smith en åpenbaring som ga grønt lys for praksisen. Likevel ble den hemmeligholdt – og benektet. Det var først i 1852 – 29.august – at Brigham Young, Smiths etterfølger som Profet, åpent innrømmet at flerkoneri var et faktum.

Men lenge før det hadde striden tilspisset seg. Motstandere av polygamiet hadde startet en avis, Nauvoo Expositur som ledd i en planmessig kampanje mot praksisen. Gjennom en rettssak ble avisen forbudt og   pressen ødelagt. Affæren førte til opphetet stemning, ikke minst fordi Nauvoolegionen ble satt i beredskap. Det brygget opp til et militært oppgjør.

I den situasjonen grep guvernøren i Illinois inn, fikk Joseph Smith til å overgi seg til myndighetene mot løfte om fair rettssak. I påvente av denne satt Joseph, sammen med broren Hyrum og to ledere i et fengsel i Carthage i Illinois. Den lovete beskyttelse viste seg lite verd da en mobb på 250 mennesker brøt seg inn i fengslet og skjøt ned og drepte Joseph og broren. Vi er nå i 1844, i starten av den epoken i amerikansk historie som kan ha overskriften, hva utviklingen i det såkalte Vesten angår, «fastest gun alive.» Jeg har en bok, oversatt fra engelsk, utgitt i 1954 av «Jesu Kristi Kirke af Sidste Dages Hellige» i København,  og heter «Profeten Joseph Smiths Lærdomme» - «Taget fra hans prædikener og skrifter, som de findes i Kirkens dokumentariske historie og andre skrifter, og skrevet eller offentliggjort i profetens levetid.»  Den er på 481 (leseverdige) sider og den slutter slik: «Beretningen om denne tragedie skal ikke fortelles her. Leseren henvises til den fulde beretning om denne forfærdelige og blodige ugjerning, som den finnes nedskrevet i «Kirkens dokumentariske Historie.»

En maktkamp etter Smiths død endte med at Brigham Young vant. Han var president for forsamlingen av Apostler (12 i tallet) og hadde lagt grunnlaget for sin innflytelse som leder av misjonsvirksomheten i Storbritannia, innledet i 1837.

Det rette stedet

Alt mens Smith levde hadde man vært inne på tanken om å flytte lenger vest. Young førte den videre, ikke minst på grunn av et økende press på å få mormonene ut av Illinois. I et konfidensielt brev til Young fra Ford foreslo denne at de skulle dra ut av USA og slå seg ned i California, på den andre siden av Rocky Mountains.

Vinteren 1846-47 dro en større fortropp – ca 150 personer fordelt på 73 vogner av gårde. Blant de første som kom til Salt Lake Valley, det skjedde 21.juli 1847, var Erastus Snow. Når jeg nevner hans navn, er det fordi vi møter ham igjen som leder av «den skandinaviske misjonen» få år seinere, den mann som risørskipperen Svend Larsen fikk kontakt med i Aalborg tidlig på høsten 1851, det som ble starten på mormonenes misjonering i Norge..

Brigham Young var sjuk da fortroppen rykket inn Salt Lake Valley, måtte hvile noen dager før han kom etter. «Seing the valley and the Great Lake in the distance, Young rose from his sick bed in the wagon and said: -It is enough. This is the right place, drive on.” (Glad s.60)

Planen var at det skulle opprettes en egen mormonstat, styrt av Kirken. Under dens ledelse ble planer satt opp og satt ut i livet – planer om arealdisponering (for jordbruk, industri, bosetning), veier, skoler etc. Takket være utvandring fra Europa strømmet folk til, ikke minst fordi nå startet gullrushet.

Drømmen om en kirkelig selvstendig  stat ble aldri til virkelighet. Etter en krig med Mexico ble Salt Lake-området del av USA. I 1850 ble Utah Territory etablert, riktignok med Young som guvernør, men havnet i en mellomstilling fordi Utah ikke ble akseptert som stat, fullverdig medlem av United States. Og årsaken var polygamiet.. 29.august 1852 innrømmet Young at anklagene om polygami var riktige, men noe signal om endring, om forbud, ble ikke gitt.  Og stillingen forble fastlåst lenge, Utah ble ikke akseptert som stat. I 1890 ble midlertid Mormonkirken tvunget til å gi slipp på doktrinen – for å overleve. I 1896 ble Utah godtatt som stat, som ordinært medlem av De Forenete Stater. Jeg kommer tilbake til temaet «polygami»         når jeg nedenfor her tar for meg det som Glad kaller «The doctrinal foundation of Mormonism», altså mormonenes gudstro. På sidene 63 til 113 behandler han ideologien, og bak i boka har han en lang litteraturliste. Leine, en person vi snart skal møte, har en imponerende liste over det han har funnet på internett om troen og dets fundament.

Min gjennomgang  her er preget av utvelgelse og en viss overflatiskhet. I noen grad har det sammenheng med kritikken av mormonlæren slik dens motstandere fyrte den av i Kirkens første decennier her til lands. Det var en kritikk som knapt beveget seg utenfor «utskjellingens grenser» - og skulle dermed ikke kreve noen dyptgående framstilling av læren- «gudskjelov» får jeg vel føye til, mine forutsetninger tatt i betraktning.

Trosartiklene

Hvorfor ikke starte med trosartiklene slik disse ble formulert av Joseph Smith i 1842? – fortsatt trosartiklene i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige:

  1. Vi tror på Gud den evige Fader og på hans Sønn Jesus Kristus og på Den Hellige Ånd.
  2. Vi tror at menneskene vil bli straffet for sine synder og ikke for Adams overtredelse.
  3. Vi tror at hele menneskeheten kan bli frelst gjennom Kristi forsoning ved å adlyde evangeliets lover og ordinanser.
  4. Vi tror at evangeliets første prinsipper og ordinanser er: For det første, tro på Herren Jesus Kristus, for det annet, omvendelse, for det tredje, dåp ved nedsenking til syndenes forlatelse, for det fjerde, håndspåleggelse ved Den Hellige Ånds gave.
  5. Vi tror at en mann må kalles av Gud ved profeti og ved håndspåleggelse av dem som har myndighet til å forkynne evangeliet og forrette dets ordinanser.
  6. Vi tror på den samme organisasjon som fantes i den opprinnelige Kirke, nemlig apostler, profeter, hyrder, lærere, evangelister osv.
  7. Vi tror på tungemålsgaven, profeti, åpenbaring, syner, helbredelse, tydning av tunger osv.
  8. Vi tror Bibelen er Guds ord så langt som den er riktig oversatt. Vi tror også at Mormons Bok er Guds ord.
  9. Vi tror på alt som Gud har åpenbart, alt som han nå åpenbarer, og vi tror at han fortsatt vil åpenbare mange store og virkelige ting angående Guds rike.
  10. Vi tror på Israels innsamling i bokstavelig forstand og på gjenopprettelsen av de ti stammer, at Sion (det nye Jerusalem) vil bli bygget på det amerikanske kontinent, at Kristus personlig vil regjere på jorden, og at jorden vil bli fornyet og få sin paradisiske herlighet.
  11. Vi fordrer rett til å dyrke Den Allmektige Gud i overensstemmelse med vår samvittighet, og innrømmer alle mennesker den samme rett. La dem tilbe hva som helst, hvor som helst og på hvilken som helst måte de ønsker.
  12. Vi tror at vi må innordne oss under konger, presidenter, fyrster og øvrighetspersoner og at vi må adlyde, hedre og oppholde lovene.
  13. Vi tror at vi må være ærlige, pålitelige, kyske, kjærlige, dydige og at vi må gjøre godt mot alle mennesker. Vi kan i sannhet si at vi følger Paulus’ formaning – vi tror alt, vi håper alt, vi har tålt meget, og vi håper å bli i stand til å utholde alt. Vi trakter etter alt som er dydig, skjønt, prisverdig og godt. (oversettelsen er tatt fra Leine)

 

I sitt “summary” – på side 111 – skriver Glad: “To try to understand the reception process in Norway without considering the Mormon doctrine would seem difficult if not impossible. We have therefor deemed it necessary to take a closer look at the Articles of Faith, baptism for the dead and the polygamy issues.” Jeg følger Glad..

Mormonenes standarverk

Mormonene hevder, og har alltid hevdet, at Bibelen, som de oppfatter som Guds Ord, står sentralt. Men tidlig etter Kristi død opphørte den å være Guds korrekte talerør, bibeltekstene ble endret gjennom tidene, en prosess som startet alt i Aposteltiden. Til slutt (?) grep Gud inn og ga evangeliet, det rette, gjennom en åpenbaring til Joseph Smith, som i fortsettelsen fikk nye åpenbaringer, og etter ham seinere Profeter, som f.eks. Young. Å få «åpenbaringer» er en del av kirkelederens prerogativer.

Mormons bok er det første korrektiv til bibeltekstene slik disse hadde utviklet seg. Den ble gitt ut i 1830. I 1835 kom «Lære og Pakter» («Doctrines of Covenents»), som var en samling nye åpenbaringer. Noen få år seinere kom «Den kostelige Perle» («Pearl og Great Price»). Sammen med Bibelen er dette mormonenes standardverk, deres hellige skrifter, grunnpilarene for deres tro.

3.913 «endringer»?

I 1996 kom det ut en bok om påståtte endringer i den lære Mormons Bok legger grunnlaget for. Boken heter da også «3.913 changes in the Book of Mormon. A photo reprint of the original 1830 1830 edition of the Book og Mormon with the changes marked» av Jerald og Sandra Tanner, 1996, Salt Lake City, Utah Light House Ministry. Hva mormonene tror (på) i dag, er på en måte «uinteressant» ved utarbeidelsen av denne artikkelen.

Dagens Mormonkirke – og «gårsdagens» før den – hevder at svært mange endringer er «kosmetiske», dvs at de ikke går på lærens innhold. Ser man på den første utgaven av Mormons Bok er den uten kapitler og både grammatikalsk og syntaktisk preget av sin tid og av at Joseph Smith var uten særlig skolegang. Mye av dette er seinere blitt rettet opp – og går under karakteristikken «kosmetiske endringer».

Åpenbaringen rolle

Det er ingen tvil om at Åpenbaring er sentral i mormonenes lære – er det og har alltid vært det. I den første tid var det mye som skulle åpenbares; kirken hadde gått seg vill og en ny kirke – en sann kirke -  skulle etableres. Slik ble det naturlig nok flest åpenbaringer i den første tid. I løpet av de siste hundre år har det vært relativt få åpenbaringer som har ført til endringer/tillegg i læren.

Profeten/Presidenten får åpenbaringer på vegne av hele kirken, og kan bli en del av læren hvis den får tilslutning fra Profetens to rådgivere og de 12 apostler.

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige avgir mange uttalelser og erklæringer. Meget kjent er en uttalelse fra 1990-åra: «En erklæring til verden om familien». Denne forteller mye om Kirkens holdning til «familien», men er ikke blitt en del av «læren». Det kan den bli, mange mormoner tro det, men forutsetningen er at den blir formidlet i en åpenbaring.

Jeg er ute av stand til å vurdere hvor store endringene er i mormonenes teologi og hvilken karakter de har. Som «vitenskapsmann» toer jeg mine hender, som skribent og interessert beveger jeg meg utpå. Mitt anliggende er: Hvilken lære brakte de første misjonærene med seg til Norge? Hva var det «nordmenn» reagerte så negativt på?  I denne  sammenheng er det to aktuelle profeter – Joseph Smith Jr (død i 1844) og hans etterfølger Brigham Young (død i 1877). Sammen med sine to rådgivere utgjorde Profeten «Det første presidenskap», dvs den øverste ledelsen  i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og slik er det stadig.

Åpenbaringens rolle i mormonsk teologi kan illustreres ved dette eksemplet: De sorthudetes rettigheter. Lenge var det slik at sorthudete (negre) ikke var likeberettiget med hvithudete i Mormonkirken, f.eks. kunne de ikke bli prester. I 1978 fikk imidlertid daværende president, Spencer W.Kimball, en åpenbaring som endret  det punktet i læren. (Denne åpenbaringen kan man lese om i «Lære og Pakter» fra 2002, utgitt av mormonkirken, på sidene 324-326, sier Glad). Da McConkie året etter, i 1879, ga ut sin bok Mormon Doctrine», sa han dette om skiftet:  “Forget every thing that I have said, or President Brigham Young or George Q. Canon or whoever has said in days passed that is contrary to the present relevation.”

Vanskelig å vite..

Selv om jeg nå måtte ha klart for meg hva Mormonkirken lærte i 1850- og 60-årene, hvilket jeg ikke har, så må vi være åpne for at nordmenn misforsto det som ble sagt og også for at det ikke var – i ett og alt – den «rådende» læren som ble representert på misjonsmarken i Norge. Dette kunne i så falle henge sammen med at den aktuelle misjonæren ikke var godt nok skodd i det teologiske eller at vedkommende hadde slipt av noen «kanter» i håp om å unngå forfølgelse. Det motsatte kan også være tilfelle! At de første misjonærene var opptatt av å vinne teologiske debatter! Vi har eksempler på det både fra Mandal og Bergen. (Se tidligere artikkel.).

I løpet av 1860-årene ble Christiania hovedstedet for mormonene og det ble det stedet i landet hvor mormonene fikk størst frihet i utøvelsen av sin religion. Riktignok var det her det mormonfiendtlige Kirkedepartementet holdt til, men politiet og andre ordensmyndigheter hadde et relativt avslappet forhold til «amerikasekten»; det dreide seg om solide og arbeidsomme arbeidere og håndverkere, som det ikke var bråk med – «lovlydige borgere» - om man så bort fra en stillfarende utøvelse av sin tro. Jeg ville altså ikke se bort fra at man tidlig la bort ønsket om å vinne teologiske dueller i det offentlige rom – og slik ble mer akseptable..

En mastergradsoppgave fra 2010

Johnnie Glads doktorarbeid fra 2006 er nok min hovedkilde, men også andre sekundærkilder har jeg brukt. De skal neves etter hvert, men alt her gjør jeg oppmerksom på en mastergradsoppgave fra 2010, nemlig «Guddommen i mormonismen – en studie og analyse av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige», en mastergradsoppgave fra 2010, skrevet av Yngve Litleskare Leine. Det er en interessant avhandling, men faller litt utenfor min vei. Oppgavens siktemål er nemlig å påvise inkonsistens i mormonenes lære. En førsteamanuensis ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole skriver da også at «ved sine analyser lykkes Line med å påvise vesentlige og helt grunnleggende selvmotsigelser i mormonenes lære om Gud.»

Problemet med å nyttiggjøre meg Leines bok øker ved at han bruker to svært lærde mormonske «skriftkyndige» til å framstille (dagens)  mormonske lære (og på det hovedgrunnlaget finner fram til uoversenstemmelser, inkonsekvenser.) Det er bare det at ingen av de to, Talmage, James E. og McConkie, Bruce R. levde på Smith/Youngs tid, født tidlig på 1800-tallet begge to og deres oppgave er ikke å vise «den historiske utviklingen», begge har vært «apostler», til sin død, dvs vært høyt i mormonkirkens ledelse, da har man andre interesser enn å være «profesjonell historiker», skulle jeg tro.

Jeg gir etter for en fristelse.. Johannes Kleppa er en av mine favoritter i det kristne landskapet her til lands, mannen med begge beina godt plassert på grunnfjellet i den luthersk evangeliske tro. Han er det himmelropende motstykket til vår Gelius.

Kleppa har anmeldt Leines bok i Dagen og jeg siterer noen linjer. Han  understreker at mormonenes lære klart avviker fra klassisk kristen lære. Ofte brukes de samme ordene, slik at man forledes til å tro på samsvar, men ordenes innhold er ikke det samme. Og så skriver han: »Det vert tydeleg påvist at hovedgrunnen til dette er at mormonismen reknar materien som opphavet til alt, og at denne alltid har eksistert. Då vert det ikkje rom for ein absolutt, evig, uforanderleg og allmektig Gud, aller minst for ein treenig Gud i samsvar med kristen tru. Dessuten vert det ikkje prinsipiell skilnad på mennesket og Gud, berre på graden av guddommeleggjering. Sjølv om mormonismen talar om forsoning ved Guds straff over synda, vert dette kristent sett oppløyst av gudsbilete.»

Mens jeg er «i farta»: Leines master/hovedfagsoppgave om mormonene er ikke den eneste «studentoppgaven», f.eks. har Tor Arne Larsen levert en hovedoppgave (1985) ved Det Teologiske Menighetsfakultetet i Oslo. Som Leine drøye tjue år seinere er han «ute etter» mormonene – og i tillegg Jehovas vitner. På side 101 har han denne konklusjonen: «Begge overtoner Jesu menneskeside, og reduserer hans guddommelighet. De tar ikke del i troen på, bekjennelse til og tilbedelsen av Jesus Kristus som Herre. Derfor mener jeg at det er grunnlag for å hevde at de ikke representerer en rett forståelse av Bibelens budskap. De har fart vill, bort fra Kristus, han som er Herrenes Herre.»

For å si det helt «presist»: Jeg har bare begrenset nytte av å lese en rekke publikasjoner fra min egen samtid som går i rette med mormonenes lære. J e g  er opptatt av reaksjonen på den nye læren i Norge de første tiårene av Kirkens eksistens her i landet. Men det er selvfølgelig et poeng at mormonene fortsatt bekjempes! Nå med åndelige våpen – i en første periode med fengsling, men det som Høyesterett slo fast i 1853 synes fortsatt å gjelde: Mormonlæren er ingen kristen lære.

Det er ikke uproblematisk å finne frem til hva Mormonkirken sto for når det gjaldt gudstro og teologi i Smits og Youngs dager. Jeg har ikke funnet noen bok/noe arbeid som har dette som spesifikt søkemål. Og jeg har heller ikke funnet noen bok/artikkel som har «dissekert» den religiøse heksegryta som Palmyra var i Smiths ungdomsår, der må ha vært et utall av oppfatninger, i stort og i smått, som har surret rundt Joseph Smith Jr,- hva tok han opp, hva fant han på selv, hva ble ham «åpenbart»? I det hele tatt: det er ikke noe stort vitenskapelig arbeid du nå er i ferd med å lese..

«God is an exalted man»

I en tale en tale ved gravferden til en eldste i Kirken, i april 1844 – bare to måneder før han ble drept – sa Smith at «God himself was once as we are now, and is an exalted (opphøyd) man. (…) If you were to see him today, you would see him like a man in form – like yourselves in all the person, image and very form as a man.” Dette er et sitat fra Leine (s.40) som sier at hele denne talen kan leses i «Teaching of the prophet Joseph Smith» av Joseph Fielding Smith, 1972 Salt Lake City, Desert Book Company.» (s. 342-362)

Gud har altså vært et menneske, ifølge Young et menneske på en annen planet enn jorda. Glad (s.68) sier at «Smith made it perfectly clear that man would become gods if they complied with the relavations he had received.”

Leine ordlegger seg slik: «Legg merke til at Smith seier at Gud heldt til på «an earth», og impliserer med det at Gud heldt til på ei anna jord enn den me held til på. Me kan dermed førebels konkludere med at Gud Fader ein gong var eit vanleg menneske som oss, med ein døyeleg kropp av kjøt og blod. Han levde på ein planet lik jorda under dei same kåra som me gjer no, og har så blitt opphøgd til å bli ein Gud, og fått ein udøyeleg lekam av kjøt og bein.»

For meg «harmonerer» en slik oppfatning med forestillingen om Amerika som mulighetenes land; du kunne starte med to tomme hender og ende på samfunnstoppen. Dette finner vi igjen i mormonenes gudstro, også du kan bli «gud».

Om dette var læren i mormonkirkens første tid, så er det påfallende at dette punktet – forvandlingen fra menneske til Gud og med muligheter for flere – finner jeg ikke igjen i den knallharde kritikken av mormonkirken i den første misjonstiden i Norge. Er dette noe misjonærene tiet om eller er forklaringen, som det hevdes på mormonhold i dag, at det er et punkt («fra menneske til Gud») vi vet lite om – og har alltid gjort det.

Det er tre guder i mormonlæren - Gud, Sønnen og Den Hellige Ånd. Mormonene lærer at Gud ikke har skapt verden av «ingenting». Han har bare «rearranged and organized» materien (Glad,s.67), som er der fra evig av, materien har alltid vært der.

Om Jesus.

Jesus ble først unnfanget og født som åndebarn av den himmelske Fader og Moder. Vi har alle hatt en tilværelse som åndebarn før vi ble født her på jorden. Jesus er intet unntak. Men han er «førstefødt» som åndebarn. Og han er det eneste barnet faderen har unnfanget fysisk, han ble født som vanlig menneske av Faderen og mennesket Maria, det eneste barnet av Faderen og et menneske (Maria). Etter sin død og oppstandelse ble han opphøyet til gud.

Vi er alle født som åndebarn, heter det i mormonenes lære, like klart i dag som i Smiths og Youngs tid. Vi er født som åndebarn, som avkom av den himmelske Fader og Moder. I vår tilstand som åndebarn gjennomgikk vi en prøvelse. De som var skikket, ble gitt et fysisk legeme for å leve på jorda. Jordelivet skulle være en prøvings –og modningstid hvor det ultimate mål er å oppleve en framgang slik at mennesket kan bli mer lik Ham.

Som en del av frelsesplanen ga Gud oss en Frelser, Jesus Kristus, som ville gjøre det mulig å få tilgivelse for synd, alle ville gjøre feil mens de var på jorden. Alle som tok imot det offer Jesus Kristus ga, ville vende tilbake for å bo hos Faderen. Han ga sitt liv og sto opp igjen for å vise at evig liv kunne bli en løsning for alle som trodde på ham. Den lidelse han gjennomgikk, påtok seg, i Getsemane og på korset var et uttrykk for soning av alle menneskers synder.

Mormonene er rimeligvis opptatt av hva som skjer oss etter døden, etter den fysiske døden. De lærer at når menneskene dør på jorda, vil åndene gå til en åndeverden for å få enda mer erfaring. Når Oppstandelsen kommer, vil alle mennesker bli dømt og tilvist sin plass i en av de tre herligheter: den telestiale herlighet, den terrestriale herlighet og den celestiale herlighet, sistnevnte er det høyeste nivået av de tre. Utenfor ligger den evige fortapelse, ikke framstilt som et brennende helvete i all evighet, men som et sted hvor man ikke får være i Guds nærhet, man er avvist av Ham.

Om Den Hellige Ånd

Den Hellige Ånd  (DHÅ i fortsettelsen) er den tredje guddommen i mormonenes teologi. Mens Faderen og Sønnen er legemlige, fysiske personer i kjøtt og blod, er DHÅ en åndelig person, er født som åndebarn av Faderen, slik alle mennesker er det. Men DHÅ forblir et åndelig vesen, opphøyd til gud.

Nå heter det riktignok i Matt 13:16 at Den Hellige Ånd kom over Jesus i form av en due. Det betyr bare at denne duen et tegn som representerer Den Hellige Ånd. Som åndelig vesen tar DHÅ plass i mennesker.

Den Hellige Ånds oppgave er å virke i mennesket slik at de beholder den tro de har fått i Jesus Kristus, deretter gjennom omvendelsen, så ved dåp nedsenking til syndenes forlatelse og endelig håndspåleggelse for Den Hellige Ånds gave. Joseph Smith understreker dåpens rolle: «Cornelius received the Holy Ghost before he was baptized (…) but he could not receive the gift of the Holy Ghost until he was baptized. Had he not taken this sign or ordinance upon him, the Holy Ghost which convinced him of the truth of God, would have left him.” Det er altså et skille i mormonenes tenkning: Den Hellige Ånd og Den Hellige ånds gave. Gaven er at du får DHÅ som ledsager; så lenge du lever verdig, kan du kalle på ham.

Dåpen

Dåpen er sentral for mormonene. I Kirkens første år var det aktuelt å bli døpt flere ganger. Etter en innledende og avgjørende dåp – som voksent individ med evnen til å velge mellom rett og galt – kunne man bli døpt flere ganger – som en bekreftelse. Vi vet at Svend Larsen ble døpt flere ganger. I dag – og slik har det vært lenge – er dåpen en engangshandling, mens nattverden er en bekreftelse av dåpsløftet.

Et viktig aspekt ved dåpen – og som har vært der hele tiden - er dåpen for de døde, the vicarious baptism for the dead. «There can be no doubt,» skriver Glad (s.83) «that baptism for the dead was and is a most important pillar within Mormon doctrine, that if removed would cause the whole building to crumble and disintegrate.”

Dåpen for de døde synes – for meg – rimelig på en dobbelt bakgrunn. Det dreier seg om en kjærlig Fader og siden mange mennesker i tidens løp ikke har fått anledning til å høre – og ta stilling til – til Evangeliet slik Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers hellige forkynner det, ville det være urettferdig å sette dem utenfor Guds rike ved å dømme dem på et ikke-eksisterende grunnlag.

Kirkens medlemmer blir oppfordret til å lete fram sine forgjengere i kirkebøker og hvor det nå ellers måtte være og løfte dem fram som potensielle kandidater for frelse. Selve dåpshandlingen legges til Templet, utført av en prest som hører til det melkisedekse prestedømmet.

«Dåpen for de døde» stammer fra Joseph Smith – gjennom en åpenbaring. Han holdt denne dåpshandlingen for å være en ytterst viktig del av mormonenes ideologi, og i en henvendelse til de 12 apostler, som på det tidspunkt befant seg i Storbritannia (Glad, 79) sa Smith at de ville stå i fare for å miste sin egen frelse hvis de neglisjerte sine forpliktelser på dette området.

Glad forteller om en mor som i august 1840 ble involvert i en  dåpshandling for sin døde sønn, og her spilte Smith en rolle. I januar året etter fikk Smith en åpenbaring fra Gud om at det måtte bygges et tempel som plass for dåpen (de første dåpshandlingene fant sted i elv eller innsjø) og alt seinere det året ble det laget en døpefontene i tempelet i Nauvoo. Da mormonene kom til Salt Lake City, bygget de et eget begravelseshus  hvor den planlagte seremonien kunne bli utført – inntil Tempelet ble fullført 40 år seinere.

For meg representerer vicarious baptism en betydelig utvidelse av et religiøst tilbud som i seg selv kunne ha en motiverende og rekrutterende effekt («du kunne ikke bare bidra til å redde deg selv, men også din bestefar»). Dåpen for de døde med tilhørende mulighet for frelse etter døden møtte motstand av tradisjonelt kristne som låste det personlige ansvar for frelse til de levende – om enn «i siste time».

Polygamiet

Intet punkt i mormonenes lære – og praksis – har blitt sterkere kritisert enn polygamiet – flerkoneriet. Jeg gjentar: Polygamiet ble praktisert av Smith og flere andre innen kirkens lederskap. «Smith denied that the church was teaching plural marriage since the doctrine had not been proclaimed to the church at large,» skriver Glad (86). 28.august 1852 ble doktrinen om flerkoneri offisielt framsatt, av Brigham Young, Smiths etterfølger og selv – etter hvert - med et svært høyt antall koner.

I 1860-årene aktet sentrale myndigheter ikke lenger å godta mormonenes polygamy. Glad skriver: «From the 1860’s the federal government started taking action i regard to the polygamy issue. The result was that Mormon church leaders at general conferences attempted to defend the doctrine of plural marriage. Important points were: The doctrine was a devine commandment. A person’s salvation was dependent on it. Not following the commandment was equivalent to disobedience of God’s will. In addition, legislation against plural marriage was considered an abridgement of religious freedom as well as being unconstitutional.”

I 1862 ble Anti-bigamy Act lov, signert av Abraham Lincoln. Seinere fulgte flere lover, til slutt the Edmund-Tucker Act, vedtatt i begge hus i 1887. Nå var det klart: «The practice of plural marriage had come to an end,» skriver Glad. Det hadde nemlig vært en periode på 25 år hvor mormonene hadde sabotert loven, ved hjelp av dyktige advokater og effective lobbyister i Washington D.C., men nå ble det klart at Kirkens eksistens sto på spill.

25.september 1890 kastet president Wilford Woodruff inn handkleet. I det såkalte «Manifesto» at LDS Church (Latter Days Saints) ikke lenger ville støtte flergifte. Kort tid etter ble dette stadfestet på Kirkens generalkonferanse (avholdes to ganger i året). Glad siterer (s.79) kirkeledere som aldri ville ha akseptert manifestet hvis de ikke hadde trodd at det var «result of devine relevation». Mormonene tror helt og fullt på at Presidenten fikk en åpenbaring om skiftet. Hadde Herren oppfordret dem til å fortsette praksisen, hadde de gjort det, skriver Glad.

Fra og med 1890 var polygami ikke Kirkens lære.Det er imdlertid flere forskere som har pekt på at flerkoneroiet fortsatte, ikke minst blant mormoner som etter 1890 emigrerte til Mexico. Her ble dyktige jordbrukere tatt imot med åpne armer, og selv om flerkoneri var forbudt ved lov i Mexico, valgte myndighetene «a more lenient approach», som det heter hos Glad (s.104).

Kirken på sin side hevder kategorisk at etter 1890 førte flerkoneri til tap av medlemskap, men nekter ikke for at det kunne skje en fortsettelse av tidligere praksis, men at det i så fall skjedde uten Kirkens godkjenning. D.Michael Quinn er navnet på den forsker utenfor Kirken som har vært mest opptatt av å vise fortsatt praksis – tross 1890-uttalelsen. (Se Glad s.  107). I dag fins flere uavhengige mormonmenigheter i Amerika som praktiserer flerkoneriet, men det presiseres at de står utenfor den offisielle mormonkirken.

En norsk misjonær i Amerika..

Den norske motstanden mot mormonene i Norge fra 1851 og fremover hadde sin «norske» begynnelse før det, i Amerika. Jeg snakker nå om mormonismens innflytelse i norske innvandringsmiljøer, og de forsøk som ble gjort på å motarbeide mormonenes innflytelse. Et hovednavn her er Dietrichson, Johannes Wilhelm Christian Dietrichson, født i Fredrikstad i 1815, som sønn av en vaktmesterløytnant, seinere krigskommissær. Hans to koner (den første døde i 1841, den andre ble han gift med i 1846) hadde begge en militær familiebakgrunn. D. tok eksamen artium i 1832,  teologisk embetseksamen 1837 og og året etter praktisk- teologisk eksamen. Han ble presteviet i februar 1842, i forkant av sin misjonsreise til Amerika. Hans reise dit ble muliggjort av en privat giver. Dietrichson hadde et klart mål for sin reise: binde de norske utvandrerne til Den norske kirke gjennom kirke – og menighetsbygging på evangelisk luthersk grunnlag.  I den sammenheng hadde ordinasjon blitt viktig for Dietrichson. “I would need the authority that only ordination can give. Only if this were granted me would I be able to regard the challenge as a call from God and dare to accept.” Dietrichson virket seks år (1844-1850) som prest for norske utvandrere i Amerika/Wisconsin, avbrutt av et opphold i hjemlandet 1845-46.

La det være sagt! Her blir mye «Dietrichson».. I noen grad lar det seg forsvare innen rammen av en mormonartikkel, men jeg trekker fram mannen i full størrelse (og høy var han!) fordi han kom til å bli en sentral person i den kirke –og religionsstrid som raste i Arendal  og omegn i 1860 –og 70-årene. Dietrichson tiltrådte nemlig som prest i Østre Moland i 1862 og på en amerikansk bakgrunn er «bråket» lettere å forstå.. Den godeste Dietrichson måtte til slutt forlate sitt embete (i 1876) ble postmester i Porsgrunn og døde, som pensjonist, i 1883, 78 år gammel.

Min hovedkilde for Dietrichsons tid i Amerika er en bok som heter «A Pioneer Churchman», N.Y. 1977.  Det er en engelsk oversettelse av to skrifter fra Dietrichsons hånd, forfattet mens han var i Amerika. Det ene heter «The Travel Narrative», det andre «The Koshkonung Parish Journal». Dette er ikke originaltitlene, de er på norsk. Den engelske oversettelsen har en introduction, på engelsk altså, en opplysende – og ganske lang – innledning som letter lesningen av de to manusene.

Dietrichson forlot Norge i mai 1844, om bord på en brigg lastet med jern og emigranter, ankom New York i august, fortsatte reisen til Milwaukee, en del av kontinentet hvor det var mange norske immigranter. Nå viste det seg at det allerede var en norsk menighet i området, ledet av en danske, en 27 år gammel pastor, S. Clausen. Det utviklet seg et godt forhold mellom de to og geografisk var avstanden mellom de to menighetene ikke stor. Clausens  menighet ble lokalisert til Muskego, Dietrichsons til Koshkonung Praeries. På begge steder var det i hovedsak snakk om norske utflyttere fra Voss, Numedal og Telemark – og ganske mange fra Sogndal i Dietrichsons sogn.

Striden med Elling Eielsen

Det gode forhold til Clausen ble sterkt influert av den striden Clausen hadde med en nordmann med religiøse ambisjoner. Han het Elling Eielsen (Sundve). Til støtte for Clausen – og med stor styrke – gikk Dietrichson løs på Eielsen. Ifølge ham gjorde Eielsen det meste galt - «Elling turned upside down the basic teaching of the very church whose pastor he professes to be», f.eks. “by encouraging women as well as men to get up and pray and preach at his meetings, he goes contrary to the apostles’ admonition, which states that everything shall be conducted for edification and that women shall not be heard in the church.”(s.71/72). En ting er at Eielsen ikke er rett utnevnt – “has forced his way into ministry”, en annen at han er vranglærer i en rekke sammenhenger («has no idea of what makes us Christians» - og en tredje ting hans moral.. (“His private life, according to several reliable sources, is less than Christian.”). Dietrichson forteller at han, Dietrichson, en varm sommerdag hadde drukket litt vin, blandet med vann, på en kro og som følge av det ble han «condemned by Eielsens fellowers as a drunkard». Eielsen selv var en kjeltring og charlatan, ifølge Dietrichson.

En historie til om Eielsen – og hans følgesvenner: «In Muskego he still had a few admirers, and among them was one who served the holy sacrament of the altar in the following manner: he set out bread and wine on a table, and, after saying a few words to the audience, asked the people to come up and help themselves since they knew what it meant.”(72)

Hvorfor så mye om Eielsen og striden med ham i boka? Forklaringen er at Dietrichson i et brev hjem hadde latt falle noen mindre sympatiske ord om Eielsen, dette var blitt kjent i «haugianske kretser» og skapte et behov hos Dietrichson til å gi en fullstendig redegjørelse.. En annen ting er at  boka, jeg siterer fra, bidrar til forståelse av striden rundt presten i Moland, når den tid kommer..

Morgenbadet, nr. 214, 1845

Det var få mormoner i det distrikt hvor Dietrichson var menighetsprest, men i relativt nærliggende River Fox var det mange, og det var blant dem Dietrichson hadde fått sterke personlige inntrykk. I Morgenbladet, nr. 214 1845, sto en artikkel om et møte han hadde med mormoner i Fox River og jeg ville ikke se bort fra at denne artikkelen la noe av grunnlaget for motstanden mot mormonske misjonærer da de 6-7 år seinere kom til Norge.

Jeg skal nedenfor sitere den artikkelen, men jeg føyer til «manglende» deler som jeg henter fra den engelske oversettelsen fra 1977 – g setter engelsken i kursiv. Det er litt overraskende, kanskje, at artikkelen i Morgenbladet er hentet fra «Nordlyset», en norsk avis som startet opp i 1847.. Forklaringen er kanskje at Dietrichson visste at avisa var på trappene og at artikkelen skulle inn der. Nok om det, her følger artikkelen om mormonene, norsk tekst er fra artikkelen i Morgenbladet, i sin helhet, de engelske «komplementerende» innskuddene er fra historien slik den foreligger i en bok fra 1977, hvor Dietrichsons språk er oversatt til normalisert engelsk.. Den engelske teksten settes i kursiv.

Af Pastor Dietrichsons før omtalte Brev fra Nord-Amerika meddele vi end videre en Beskrivelse over en avholdt Mormonforsamling : During my stay in the settlement at Fox River, I attended a Mormon meeting that I especially want to describe as contribution to Norwegian-Mormon history. On a Sunday morning in spring, the weather was clear and warm. Ved Foxsrivers af store Egetrær omgivne Strandbred blev Forsamlingen holdt..  En Amerikaner, en nylig fra Mormonernes Hovedresidents Nanovo (Nauvoo) ved Missisippi ankommen Præst, en ret begavet ung Mand, En af de 70 Disciple, besteg en stor Orevogn, vel belastet med Folk, satte først sine Arme med megen Omhyggelighed i en imponerende Stilling og begyndte derpaa med lukkede Øine og en kraftig Stemme en lang Bøn.He repeated over and over the words) med det almindelige Omkved: «O Helligaand, kom ned over os» - tog derpaa en Texst af Aabenbaringsbogen (from the St.John’s Revelation), med hvilken disse Sekterere især beskjeftige sig, udlagde denne …..(?) paa Mormonviis, og talede derpaa om Daaben, som han erklærede for ugyldig, naar den ikke skede ved fuldkommen Neddyppelse under Vand, gjorde og viss paa, at naar en Synd var begaaet: maa man døbes atter og atter og atter til Syndenes Forladelse;

efter ham betraadte en anden Mormonpræst samme Talerstol, raabte et Ve (woe) over alle Sekter, søgte at bevise, at Mormonsekten var Christi tro Kirke, og at kun for Den, der ved Daab indlemmedes i den, var der Naade at vente as affirmed «in the seventh and last Revelation of Grace,» which the Lord in these last days  had given to all mankind through his prophet Joseph Smit, før og etter saavelsom imellom Talerne bleve Psalmer afsungne af Mormonernes Psalmebog hvori de fleste Psalmer ere forfattede af Propheten Joseph Smith og hans værdige Hustru. After this, another act begang when the pastors, together with the entire audience, went down to the riverside, where the first preacher removed his neckerchief, jacket and vest, watch and chain, and handed everything over to a gray-haired Norwegian Mormon.

Efter Akten vadete Præsten ud i Floden, hvor han gaaende, til Vandet rak ham vel over Knærne, talte nogle Ord om Daabens Viktighed, baade for hver Den som vilde indtræde i Mormonkirken, og for hver Indtraadt, som have begaaet en eller anden Synd, oppmuntrede og besvor den på Bredden staaende Forsamling til ikke paa denne vakre Dag at forsømme den Anledning, som gaves dem til at erholde Naade og Forladelse og den Helligaands Gave i den levende Kilde, aabnet af Herren til Syndernes forladelse.

Nu kom først en Amerikaner, der ligeledes afførte sig Kjole (Jacket) og Vest og vadete ud i Vandet, ledet ved Haanden af Døberen, der holdt ham ved den ene Haand i Nakken, hævede den anden mod Himmelen, nevnde  (?) Navn, styrtede ham derpaa baglænds ned i Vandet, - baglænds for at den Døbte skulde under sin Daab se Himmelen aaben – med de for dette Djævelskab altfor hellige Ord: «Jeg døber dig i Navnet Faderens, Sønnens og den Helligaands.» Derpaa samme Scene med en 7 a 8 aars gammel norsk Pige som med den Første, derpaa kom to Norske til, hvoraf den Sidste blev døpt 4de Gang den Dag i ganske kort Tid «til sine Synders Forladelse».

Dermed sluttede Døberiet for den Dag, uagtet det, som en Mormon selv dagen iforveien havde fortalt, var bestemt, at baade Ypperstepræsten Gudmund Haugaas og Biskoppen Ole Heier, hele Mormonkompagniet blant de Norske, skulde være døpt igjen til Syndernes Forladelse; - de vare nemlig blevne uenige om nogle Sviin, og havde trættet og fast var komne i Slagsmaal med hverandre de Hellige, og derfor var nu den Helligaand, der, som man nok kan vide, intet Samkvem vil have med Svinemenighed therefore the Holy Spirit, who naturally could have no part of a disagreement over pigs», veget fra dem, - og for at faa Forladelse for denne Synd og den Helligaands Gave igjen, skulde de den dag været døpte igjen;

dette oppsattes imidlertid til en Tid, de vel fant beleiligere, deels tænker jeg fordi endeel af de Tilstedeværende, der ikke vare Mormons, dreve Spot med dette Galenskab, saaat En af disse endog tog en stor Hund og kastede midt udi Floden, da den Fjerde døbes; - deels ogsaa som jeg tror, fordi jeg var tilstede. While the preacher was in the pulpit, a sick man arrived in a one-horse buggy driven by his wife. He had been suffering from palsy for six years and had come to be healed. The healing scene was postponed to an evening meeting I Gudmund’s house, where the miracle, through prayer and the laying on of hands, was to take place. The miracle-workers were unsuccessful, because the gift og the Holy Spirit  had temporarily departed them. I was not present at this last meeting, as I had had enough of what I regarded as unholy spectacles. I therefore never saw any miracle attempted, but Gudmund Haugaas assured me at Koskonong that he had seen clear proof of miraculous power in his own daughter whwn she was healed by Ole Heier, who possessed this gift.

Samme Dags Eftermiddag holdt jeg efter Anmodning fra 3 a 4 norske Familier, der næsten ere de eneste, der holde fast ved det Gamle i dette forvirrede Setlement, Gudstjeneste. The fairly large room in the schoolhouse was entirely filled and a great many persons stood utside. All the Norwegian Mormons and members of other sects were also present: Texten paa den Dag – det var nemlig 4de Sønd. efter Paaske – var Frelserens Ord i Joh. 16, 15-16, af 13de og 14de (The text for that day (..) gave me the Lord’s words in John 16: 13-14, to wit: «Howbeit when he, the Spirit of Truth, is come, he will guide you into all truth:_for he  shall not speak for himself…for he shall receive of mine, and shall show it unto you.»)

This text gave me an opportunity extemporaneously to discuss the false and twisted sects – among them the Mormons – all of which claimed to have the real spirit of truth. I showed them how the make of the spirit of truth necessarily ought to be guide to truth and not to lies. Speaking to their hearts, I sought to show them how impossible it would be for the spirit of truth to lead people to blaspheme and mock their own baptism, and how the spirit of truth does not speak by the devices of man or by madness, but takes that which belong to Christ and proclaims and explains it to each who is willing to be lead.

In the beginning, the Mormons laughed. In the course of my sermon, I dropped words like this: “Unfortunately I can see how you poor blinded countrymen of mine are unmoved by the preaching of the truth. The frivolous smiles upon your reveal that all too well. Still, I must proclaim the truth of God’s Word and his true church. Whether you accept it or not is your choice.” Upon hearing this, they became serious.

Da Gudstjenesten var til ende, reiste Ypperstepræsten sig og sagde i sit ægte Stavangermaal: «Jeg vilde tale nogle Ord i Anledning af det, Præsten har sagt, om Folket har Lyst til at stoppe et øieblik, ialle Fald stopper vel Præsten», «nei det gjør jeg sandelig ikke», svarede jeg, «Jeg har baade da du var hos mig paa Koshkonung i fast to Dage og tillige igaar talt med dig om Eders falske Lære, og jeg anseer det ikke mere for godt at indlade mig i strid med En, der slet ikke vil annamme Sandheden!» og da jeg derpaa gik ud, trængende mig gjennom den talrige Forsamling, raabtes efter mig: «han gjør som Skrubben, naar den har dræpt, så flyver han,» - efter hvad jeg siden hørte, havde Hr. Ypperstepræsten med bævende Stemme, bleg og skjælvende, raset mod mig og hvad jeg havde sagt, og den Mand Jacob(?) Rasmus Nordbøe, fra hvem jeg ovenfor har bragt Hilsen til hans Fader, var just tilstede og fortalte mig i dag, at Mormonerne vare saa rasende, da jeg var gaaet, at han frygtede for, de kunne gjort, hvad det skulde været. Imidlertid er jeg uskadt kommen tilbage til Koshkonung.

I have thought it fit to report in some detail what I have seen of the Mormons, both because quite a few of our immigrant countrymen, as already noted, have been converted to their beliefs and because it is known to me that they are sending missionaries to various countries in Europe, including Norway.

Så langt artikkelen i Morgenbladet – med utfyllende engelsk tekst, ikke tatt med i artikkelen i Morgenbladet. At det ifølge Dietrichson – i 1846 – var planer om å sende misjonærer til Norge, er en opplysning som ikke står i artikkelen i Morgenbladet. Jeg antar at nettopp dette var en hovedgrunn til at Dietrichson lot artikkelen publisere; han ville advare, og trolig ble han hørt..

Dietrichson om Smith

Artikkelen i Morgenbladet i 1845 er altså en del av Dietrichsons møte med norske mormoner i Amerika, mer «utbrodert» i boka (1977) hvor hele kapittel 10 er viet mormonene, og hvor vi kan hente mer om de norske mormonene. Alt i alt, skriver Dietrichson, hadde 150 nordmenn gått over til mormonismen, de fleste av disse bodde i Fox River Settlement. Det er et så høyt tall at det blir maktpågivende for ham å ta for seg mormonkirkens opprinnelse, dens ledende menn og teologi. Han bygger på hva han har hørt – og på hva han selv har opplevd. Det første gjelder så avgjort hans «kunnskap» om Joseph Smith – og dennes far, likeledes når det gjelder Sidney Rigdon, Smiths nærmeste medarbeider da tavlene skulle tolkes. Eielsen var en kjeltring og en charlatan, og Joseph Smith Jr. – grunnleggeren av det mormonske kirkesamfunn – sto til samme karakteristikk. Dietrichson kjente ikke Smith personlig, årsaken var enkel, Smith ble drept like før Dietrichson kom til sitt kirkesogn. Han bygde på folkesnakk og «prioriterte» med sikker hånd, skulle jeg tro. «Keep in mind, too, skriver han “that Smith possessed all the qualities and knew all the tricks by which credulous hearts, turned away from the truth, are easily blinded.» Og vi får hele historien om at «Mormons Bok» egentlig er «tyveri» av et manus fra en Solomon Spaulding, som hadde solgt det til en boktrykker som døde før han fikk gitt det ut. Dette fikk Ridgon tak i, «rewrote and expanded the story» og ville bruke Smith i sine videre planer.. Men så var det det, da, sier Dietrichson at Smith var for lur for Rigdon som Dietrichson oppfatter som «the real father of Mormonism». (s.124) «Smith was a smart fellow,» ifølge Dietrichson.

Dietrichson hadde hørt om mange mirakler som Smith hadde utført, men går bare inn på to som ikke lyktes. Det ene var et mislykket forsøk fra Smiths side om å gå på vannet, slik som Jesus hadde gjort. I virkeligheten gikk Smith på noen trestykker som viste seg lite samarbeidsvillige da han var kommet midt ut i elva..( «some of his loyal followers removed the boards before the deception could be proved.”) En annen historie går ut på at «on a beautifel summer day, a well-dressed man came to an American farmer and asked for supper and lodging for the night.” Det fikk han, men om natten ble bonden og kona vekket av et fryktelig bråk på gjesterommet, de styrtet til og fant en mann i dødskamp og tross deres forsøk på hjelp døde han. Neste morgen kom to personer og ba om å få frokost. Også disse fikk sitt ønske oppfylt og under måltidet fortalte bonden om nattens opprinn. De to, som da presenterte seg som medlemmer av Church of Jesus Christ of Latter Day Saints, ba om å få se avdøde og mente at de kunne vekke ham til live. Ifølge Dietrichson var de to frokostgjestene Smith og Ridgon; å vekke den døde til live, det var ingen kunst, selv om hodet hadde vært kuttet av ham, hevdet de to.  Den gjestfrie verten fant grunn til å prøve ut dette alternativet, grep en øks og ville gå løs på den henfarne.   «To the great amazement of everyone, the dead jumped up in terror and swore that he would not for any price have his head chopped off.»

I tilknytning til de påstått mislykkete miraklene skriver Dietrichson at  “no doubt many stories have been fabricated at the expense of the Mormons, but it is a fact that their cult is built on deceit and that their leaders have practiced their deceptions in many ways, not always successfully.»

Å bli ført å villspor

Blant de ca 150 nordmenn som hadde gått over til mormonismen (de fleste bodde i Fox River), forteller Dietrichson, var det noen unge som var blitt «pastors» og «two older Norwegians have reached high positions in the church.» Ole Heier Fra Tinn og Gudmund Haugaas fra Stavanger neves spesielt, sistnevnte var intet mindre enn «high priest after the order of Melchsedek». Haugaas hadde en gang besøkt Koskonung og Dietrichson hadde hørt han preke, men var ikke blitt imponert. «I observed at once that his speech had the same effect on the few other people who heard it as it had on me; I therefore made only a few remarks then, but I did point out that such a disjointed talk must have come from a confused spirit.” I Koskonung fikk Dietrichson og innbyggerne der et par ganger besøk av mormoner, rimelig nok ikke så ofte fordi “they are ridiculed, hated, and persecuted by everyone.» Det er etter dette vi får den beretningen som i en «kortform» ble trykket i Morgenbladet.

Men selv om mormonene – ifølge Dietrichson – hadde liten framgang blant norske utflyttere (han nevner altså tallet 150 og mener de fleste bodde i Fox River), hevder han at alle de mer enn 20 000 innbyggerne i Nauvoo var mormoner, «the total membership of the cult is stated to have grown to the extraordinary figure of 200 000!» Forklaring på det høye tallet ligger hos Dietrichson i en bekreftelse av den gamle historiske sannhet at «nothing is so insane but that fallen man cannot be led astray.»

Dåpen

Dietrichson forteller mer om kirkens menn enn om dens lære. Når det gjelder «the false teachings of this second Mohammed, who have deceived som many of thousands of people», er Dietrichson mest opptatt av dåpen:

“Like the Baptists, they teach that infant baptism is invalid and that baptism must be by immersion, not by sprinkling. Further more, a person shall be baptized not only once, but as often as he has grievously sinned; he can be rebaptized for the forgiveness of sins. Baptism of the dead at  the grave of the deceased and baptism by proxy, as well as baptism for the spiritually dead (that is to say, all who are not Mormons), can save these people.

If I correctly understood one Norwegian Mormon, he said that the sacrament of the altar is received by them in the form of sugar an water, the latter being transformed by the Lord from all the ungodly to them, who are God’s saints.”

Til.. Arendal!

Dåpen står sentralt også I fordømmelsen av mormonismen, ikke minst når denne utøves av folkelige elementer, av populas. Jeg har et godt eksempel fra Arendal, hentet fra Den vestlandske Tidende, avisen som ble startet i 1832 som en reaksjon på at hovedstadsavisene var fylt av diskusjoner mellom Welhaven og Wergeland, en diskusjon de brave arendalsborgerne  godt kunne unnvære mot å få Nyheder fra det store Udland, f.eks.om mormonismen.. Alt i 1852 «strømmer» nyhetene inn om den nye læren, da med hovedvekt på «denne Mormon-Bog». Det starter med gjengivelse – høsten 1852 – med sitater fra en anmeldelse i «Hamburger-Bladet Preizehus»  om et «udkommet Værk, der paa 519 tættrykte Oktavsider giver interessante Oplysninger om visse Sectereres vrange Lærdomme.»

Artikkelen i Den vestlandske Tidende avsluttes slik: «Mormonerne forbinde Løgnens Poesi med en tranatlantisk Dristighed i Udtrykket, der maa imponere et europeisk folk! Siden Mohammeds Tider er der aldri bleven skreven med saa phantastisk Yppighed og saa kraftig Uforskammethed som af Stifteren av Mormonismen. Man troe dog ikke, at hiin Frækhed, hvormed det høieste Væsen kreves til Vidne, staaer der isoloret, som en Udvært (Udvækst?) paa det amerikanske Sectvæsen. Til alle Tider skrev det menneskelige Vanvid og Fanatismen det hellige Ord «Gud!» paa sit Banner. Inqvisitionen brændte Hundredetusinder af sine Ofre, og proklamerte «Guds Priis!» Skafotterne strømmede over af Uskyldiges Blod; Fængsler og Torturkamre gjenløde af de «for Gud» Martredes Sukke og Beeklager. Man blade i Historiens Bog lige til de sidste Dage, og just i disse vil man hyppigst finde de dristige Ord: «Vi fare med ei med Løgn og kræve Gud til Vidne.»

Nå kommer jeg til «poenget»! nemlig til en dåpsseremoni, hvor «folket» tok saken i egne hender. I avisens utgave 28. august 1858 – under overskriften «Mormoner i Deuerholla» ( Altså «Dauholla»,omtrent der hvor Batteribakken starter. Det var først i 1880-årene at man begynte å videreføre veien langs sjøkanten til Barbu, min kommentar) skrives dette:

En Mormonpræst (?), en Skomagersvend der ikke vil blive ved sin Læst, men har foretrukket at reise omkring i Lediggang, fallbyde Bøger og hverve Tilhængere, havde i Lengere Tid overhængt en Mand, Hr. K., om at antage og gaae over til den mormonske Tro. Hr.K., der endelig blev kjed af Mormonerens stadige Overhæng, og derhos fandt Afsky saavel for hans Bøger som hans Lære, bestemte seg for at anstille sig som om han vilde overghaae til Mormonismen og invilgede i at antage Daab paa et aftalt Sted. Imidlertid havde Hr. K. indbuden en del Bekjendte at komme tilstede paa Daabsstedet hvor de da gjemte sig indtil Præsten (?) der havde Hastverk for at faae Daaben iverkstillet, havde afklædt sig og, knælende tilligemed K. havde holdt en Bøn, hvorpaa de Indbudne strømmede til med Forespørgsel om hvad Mormoner og K. hadde fore?  Dertil var Svaret af Præsten, at de vilde bade sig. De opfordrede da Præsten at springe i Vandet, men da han ikke dertil var villig, bandt de en Line om hans Liv og vippede ham ud paa Dybet, hvor han ble dukket et Par gange og derved døpt saa retskaffent at han nok længe vil mindes Daaben i Deuerholla i Tromsø Sogn, Østre Molands Præstegjeld i Christiansands Stift. Den 25de August 1858, Aften kl. 9-10.

Kirkedisiplin

Det blir en del digresjoner, ja. Nå skal jeg tilbake til sporet, - Dietrichson i Amerika, the first norwegian pioneer priest over there. Han var en selvbevisst tøffing som hadde som mål å organisere en norsk-amerikansk luthersk kirke som skulle følge ritualene i Den norske kirke. Dietrichson kom til Vesten for å skape «orden». De norske utflytterne skulle gis en kirke som bygde på/var en kopi av den kirken de hadde forlatt, lik i lære og ritualer. Disse skulle håndheves med styrke!

Det betød at gudstjeneste skulle innledes med at kirkeklokkene klang, klokkeren avsa åpningsbønnen, så fulgte salmesang, trosbekjennelse, bønn, dagens tekst, velsignelsen skulle lyses, det hele avrundet med en avslutningsbønn, alt i regi av en prest i korrekt presteskrud, en prest med teologisk utdannelse og utnevnt av en biskop, - alt preget av «an ordered solemnity».

Det er på en bakgrunn av «ordered solemnity» at man må se på intermessoet med en Halvor Pedersen, kirkegjenger hos Dietrichson, men «en drunkard and impious disturber,» ifølge Dietrichson. Nettopp derfor var Pedersen blitt anvist en plass bak i kirken. Det fant den godeste nybyggeren (?) seg ikke i, nektet å etterkomme oppfordringen, og tok likegodt plass nærmest alteret. Den myndige Dietrichson holdt så en formaningstale, gjentok ønsket om at Pedersen flyttet seg til anvist plass, Pedersen nektet og ble så kastet ut av kirken – av kirkevergen og to assistenter. Pedersen brakte saken for retten – og vant. Dietrichson fikk en bot, men var sikkert fornøyd med å ha håndhevet «the principle of Church discipline»..

Hva ønsket han, «egentlig»?

Det fins imidlertid noen dagboksnotater fra en i nærmiljøet som antyder at Diedrichsons egentlige oppgave ikke var å etablere en norsk-amerikansk kirke, men å få dem til å reise tilbake til Norge.. Nå siterer jeg fra Theodore C. Blegens bok «Norwegian migration to America. The American Transition», 1940: “Bache records the sermon of Dietrichson with a note of irony. The Norwegian clergyman, he says, spoke largely of Norway in the spirit of one trying to make the people regret their emigration and to fill them with homesickness. He reminded them of how happy they had been among their native mountains; that the only one religion flourished in their homeland; how toilsome the long voyage to America had been; and that they now were living in the American desert.”

Hvorfor ikke ta med disse Blegens ord som gir forfatterens totalvurdering av Dietrichsons innsats I Amerika? : “The sum total of Dietrichson’s infuence before his departure for Norway was a definite move toward organization, high-church ritual, and discipline, coupled with flinging down of the gage of theological battle to all adversaries. Within the church itself discipline was enforced with an iron hand by the young clergyman in black gown and fluted ruff. The Lutheran service, after tolling bells had summoned the worshipers, proceeded from the opening prayer (…) and on to the benediction and chants and closing prayer, with an ordered solemnity. The evangelical fervor of an Eielsen service might indeed be lacking, but this ceremony added an element of beauty and dignity and of the consoling security inherent in traditional forms to the lives of frontier men and women.”

Sogneprest i Nedstrand

I 1850 forlot Dietrichson Amerika, som den første prest fra statskirken i Norge som hadde virket blant norske utvandrere – i Illinois og Wisconsin. Turen skulle gå til Slidre, men jeg har ikke funnet spor av ham der. Muligens har han trukket seg fra stillingen, ikke vet jeg og har ikke forfulgt saken. Fra 1851 er han prest i Nedstrand i Tysvær i Rogaland, i elleve år varte embetstiden før han tiltrådte som sogneprest i Moland. I  hans tid dekket prestesognet hans det sted hvor jeg er født og hadde min oppvekst, Havstad ved Tromøysund, innenfor Tromøya hvor den aktuelle sognekirken lå, ut mot havet, og hvor den ligger den dag i dag.

Jeg vet altså (foreløpig) intet om Dietrichsons eventuelle tid i Sidre, men i bind 6 av «Gard og ætt i Tysvær» (skrevet av Hans Eivind Næss, utgitt i 2001) er det opplysninger som ingenlunde overrasker etter at man har lest om hans virke i Amerika. I boka til Næss står dette: «Han var ein strid kar som ved fleire høve låg i strid med heradsstyret m.a. om betaling for brød og vin, og om ansvaret for vedlikeholdet av brua over elva. Han var og i strid med kyrkjelyden om læremessige tilhøve, og mange i prestegjeldet var redd for presten. Det var i hans tid ei rad menneske melde seg ut av statskyrkja og slutta seg til kvekarane, sjå meir under Tendeland, Landråk og Djursvoll.»

Og det har jeg gjort.

I kapittelet om garden Tendeland fant jeg blant annet dette: (…) Nedstrand-presten Johannes Dietrichtson var i strid med mange både høg og låg frå da han kom til Nedstrand i 1851. Innføringane hans i kyrkjeboka syner arrogansen hans. Ola Olsen ville ikkje presten skulle døype sonen av di Ola og kona – skreiv presten – «mene, at den Daab, jeg meddeler, er vrang. Hvilken Modsigelse hos mennesker, der foragte Daaben. Saa forvildede ere de, hvem Sektaanden har inndtaget.» Peder Olsen, eldre bror til Ola – melde seg ut av statskyrkja i 1858 for å gå inn i «Qvækersecten» , (..) Presten skreiv i kyrkjeboka at Peder var «en af Høvdingerne for det haugianske Parti i Bygden og har oftere i en videre Kreds øvet Indflydelse som Legmanns –og Opvækkelses Predikant.»

Hva med Dietrichtson og folkene på Djursvoll? «Ein av brukarane på Djursvoll, Tomas Olsen, melde seg ut av statskyrkja i 1862 og slutta seg til kvekarane i grannelaget.  Han gjorde dette trass i at presten formante han om «det farlige og dumdristige i at forlade Herrens kirke.»

Under garden Landråk leser vi blant annet om en Anna Marta Gudmundsdtr. som gikk ut av statskirken i 1857. I Kirkeboka skrev presten at «Denne Pige har i flere år forsømt Guds ord og (..) har vært et bytte for den selvrådighetsånd som får næring (…) av de villedende Kvekerpredikanter, der i senere tid oftere komme hertil. Hun er dertil en frekk og hovmodig kvinneperson (..) Jeg har forgjeves talt med henne (…) hun gjør (…) således best i å forlate Herrens kirke,» skriver Næss og gjør oppmerksom på at ortografien er «modernisert».

Når vi seinere skal møte Dietrichtson som sogneprest på den annen side av fjellene,er det nok ikke så dumt å ha med seg hans fortid i Amerika og i Rogaland..

En by med sterk religiøs uro.

I elleve år var Dietrichson i Nedstrand, på vestsiden av Ryfylkefjorden. Det var år med uro blant sognebarna, presten var av det tøffe slaget og jaget mange over i kvekerflokken som alt på forhånd hadde godt fotfeste i enkelte områder i sognet.

Dietrichson ble prest i Moland fra 1862 til 1876. «Uværet» i vest var småtteri mot det som ventet ham i et kirkedistrikt  som hadde en yttergrense  ikke mange metrene fra Torget i «storbyen» Arendal..

Han kom til en del av landet – med Arendal i sentrum – som ble ridd av religiøs uro i 1860 –og 70-årene. Den ble ikke skapt/utløst av Dietrichson, men han ga sine bidrag og måtte bøte med prestelivet, kan en kanskje si.

Uroen er sterkt registrerbar fra Johan Erlandsens besøk i Arendal i 1863. Erlandsen var indremisjonsmann, snekkersvenn fra Tønsberg som sendte en vekkelsesbølge innover Arendal og omegn. Dette ga grunnlag for en seinere oppblomstring av frikirkelige menigheter, i 1867 ble det dannet en baptistmenighed, året etter en methodistmenighet. Før det hadde han skaffet tilsig til en indremisjonsforening i byen hvor ikke minst de to haugianerne, brødrene Skjæveland, spilte en rolle. Brødrene var rike handelsmenn, bygde den bygningen oppe i Vestregate som i dag er skiltet med «Tannlegesentret», sånn er det bare.. I disse urolige tidene var det statskirkepresten som måtte holde for, uansett hvilket prestegjeld han bestyrte. Presten var under beskytning, også av indremisjonsfolk som ville beholde statskirken, men «innerliggjort». Mormonene hører også hjemme i denne heksegryte av religiøs uro, egen gren/avdeling ble dannet i Arendal i 1864, med få medlemmer, men størst av mormonsamfunnene på kystrekningen fra Langesundsfjorden til forbi Kristiansand i noen tid..

I denne perioden med sterk religiøs uro var Arendal på topp som sjøfartsby, Norges største. Arealmessig var byen liten, men innbyggerne hadde en gjennomsnittsinntekt som var mer enn dobbelt så stor som gjennomsnittsinntekten i norske byer på den tid. Med nebb og klør kjempet de rike arendalsborgerne mot byutvidelse, en slik ville gi økt fattigskatt..

Det er nok en sammenheng mellom den religiøse uroen og skipsfarten. Man regner med at ca 300 skuter hørte hjemme i Arendal på den tiden, og mange av mannskapene – og på skipsbyggeplassene, som lå tett, kom fra de ca 20 000 som bodde i Arendals nærmeste omland. I selve byen bodde ikke fler enn fire tusen. Sjømenn ble påvirket av det de opplevde ute og brakte nye impulser og «varianter» av kristendommen hjem til Arendal og omegn.

Bybrannene spilte en stor rolle for den religiøse uroen. I 1868  hadde Arendal hatt den største av i alt tre bybranner på 1800-tallet. Av den siste hadde man lært; alle bygninger skulle oppføres i mur og gatene skulle være rettlinjet. Oppbygging og omlegging første en rekke arbeidsfolk til byen, ikke bare fra det nærmeste omlandet. Det var virkelig liv og røre i Arendal.. i 1869 (!), mange rotløse og rådville mennesker, som lot seg fange av «sjelefiskere»..

Lars Oftedal

Hvorfor akkurat 1869? Det er det året Lars Oftedal kom til byen! - ikke som prest med eget sogn men som utsending fra Det norske Misjonsselskap (Stavanger krets). Det kunne være mange grunner til Oftedal ville hit. Det hadde blåst rundt ham vestpå, og i Arendal hadde han både en yngre bror og en onkel, førstnevnte Gustav jobbet på posten, onkel Peder var lærer i Barbu. I februar hadde han hatt møte med ledende indremisjonsfolk i Arendal. Det de hørte om hans kristelige og kirkelige standpunkt var åpenbart beroligende.  I noen måneder – i mai og juni og årets to siste måneder - var han utrettelig på farten, «i stove og låve», skriver Berge Furre, om han ikke slapp til i kirker og forsamlingshus. Resultatet ble en ny vekkelse – uønsket av de fleste statskirkeprestene i området. De forsøkte etter evne og mulighet å hindre hans virksomhet. 2.juledag 1869 slapp han ikke til i Hisøy kirke, men utenfor talte han til en stor menneskemengde..

Dietrichson var oppgitt over sektvesenet i Arendal og omegn. Han klaget over at han ikke rakk å gjete sin egen flokk så godt som han burde, det ble for mange. Husk at sognet hans grenset opp til Arendal by – og det til de grader! Gikk du opp Juells klev fra Barbu, måtte du på toppen før du var i byen Arendal!

Jeg vet i hvert fall om et tilfelle hvor Dietrichson kom i direkte konflikt med Oftedal. Dietrichson var – som sogneprest – formann i skolekommisjonen på Tromøy og som sådan advarte han konfirmantene mot Oftedal. Denne ønsket at folk skulle «læse Bibelen Kapittel for Kapittel». Et slikt «Læseraag» ville Dietrichson ikke legge på konfirmantene sine. For å sitere Berge Furre: «Dei kunne nok lese skrifta «til Oplysning», men elles fann dei det vesentlige i «Troens Ord i Daaben», nattverdorda og Herrens Bøn.»

Berge Furre.. I 1990 ga han ut «Soga om Lars Oftedal», et verk i to bind på til sammen ca 1200 sider – et glimrende arbeid om forkynneren, politikeren og avisgründeren Lars Oftedal fra Stavanger. Den er vel blant «topp tre» av historiebøker av norske forfattere jeg har lest. Blant dem er også Jens Arup Seips doktorarbeid om Sættargjerden .. (Og der tier jeg.)

Dietrichson ga seg..

I 1876 forlot Dietrichson sognekallet i Aust-Agder – etter sterkt press fra biskopen i Kristiansand og med løfte om stillingen som postmester i Porsgrunn. Hvorfor? Neppe på grunn av sin holdning til lekmannsfolket. Han hadde hevdet at legpredikantene tok humør og livslyst fra folk med sine alvorlige og formanende taler. Det var det også mange av statskirkeprestene som mente. Og i arbeidet med å «sabotere» Oftedal hadde de hatt støtte av Dietrichson.

Stikkordet for å forstå motviljen mot Dietrichson er «grundtvigianisme». I Dietrichsons tid var det en hovedsak for kirke – og departementsledelse (med støtte fra det teologiske fakultet ved universitetet i Oslo) å minske innflytelse fra den danske presten Grundtvig, helst utrydde den. Anklagen mot Dietrichson for «grundtvigianske tendenser i lære og forkynning» var ikke ny, men i 1869 kom han ut av skapet. Da ble en «grundtvigianerprest» avsatt – og Dietrichson rykket offentlig ut med støtte til den avsatte presten – og med ubehagelige spørsmål til statsråden, som i sin tid hadde vært hans lærer på borgerskolen i Fredrikstad..

Et hovedpunkt i begrunnelsen for avsettelsen hadde vært at presten hadde nektet å døpe barn etter trosbekjennelsen, og det var det den godeste Dietrichson hadde praktisert i alle år. Det var hans absolutte mening at trosbekjennelsen i alterboka ikke var korrekt oversatt (og ettertiden har gitt ham rett) og derfor nektet han å døpe barna etter trosbekjennelsens ordlyd i alterboka. Dette var tungt å akseptere av  mange i sognet; de satt fast i tradisjonen.

På side 54 i bind II viser Furre innflytelsen fra Grundtvig. Jeg siterer: «Han ville ikkje vita av noko «brændende Helvede»,forsvarte P.A. Jensens lesebok med eventyr og «verdslege» lesestykke, og hylla «den kirkelige Anskuelse»: Det sentrale trusinnhaldet var samanfatta i den apostoliske trusvedkjenninga. Bibelen var «berre» «til Oplysning». Dessutan hadde han ein del andre grundtvigske oppfatningar  - om «Gudsbilledet i os», om «Christi Nedfart til Helvede» for å frelse menneske etter døden, og kyrkjesynet – ei romsleg «synlig» kyrkje med den «sande  usynlig» kyrkje innanfor, som det står til Gud å skilja ut på den ytste dag.»

Det var nok å bære frem mot Dietrichson. Et spesielt moment er den uviljen som ble ham vist i nærmiljøet. Hans tidligere venn A.C. Preus nektet å gi ham nattverd fordi han var kommet til at Dietrichson preket vranglære. Prosten hans hadde et giftig anonymt angrep på ham i et avisinnlegg, og hans egen kapellan gikk åpent ut og kalte sognepresten sin en vranglærer som han ville motarbeide «så lenge Gud gav ham den Hellig-Ånds opplysning.» Riktignok måtte han ta ordene tilbake under en bispevisitas. Det var i 1871, men ennå skulle det gå fem år før Dietrichson kastet kortene. Samme år som han gikk av, publiserte han – i Agderposten - en rekke dokumenter som kaster lys over hans avgang, og som seinere ble utgitt i særtrykk.

I en bok, utgitt i 1973 og skrevet av skolebestyrer Weierholdt, i anledning 300-års jubileet for Holt kirke, er en fyldig omtale av Dietrichson, riktignok ikke sogneprest i Holt, men i Tromøy og østre Moland sogn, utskilt som eget sogn i midten av 1700-tallet.

Jeg siterer: «Men om igjen og om igjen kom det klager på Dietrichson. Klagen av 1875 var underskrevet av 145 «agiterede og agiterende pietister», som Dietrichson sa. Det verste anklagepunktet  var at han i den 2. trosartikkel  leste «nefor til dødsriket» istedenfor «nedfor til helvede», som folk var vant til å høre. (…) Sognepresten i Holt (Preus) nektet Dietrichson å gå til alters i Holt kirke, og D. meddelte seg selv i Moland. Dette vakte forargelse. Ille var det også at han smakte på altervinen før altergangen. I brev til bispen forklarer D. at det var hans plikt å forvisse seg om at vinen var som den skulle være. Bispen kunne forstå det, men mente at det virket for demonstrativt å gjøre slikt for menighetens øyne, det kunne jo om nødvendig lett gjøres i sakristiet på forhånd.

Som så mange andre prester den gangen var heller ikke D. begeistret for legmannsforkynnelsen. Han kaller den anstaltmakeri. «Prestelærerne» Hersleb og Stenersen var dog enda strengere her, de forkastet all legmannspreken. Siste anklagepunkt ble derfor at Dietrichson var en fiende av misjonen, «hvilket vi har gode beviser for, fordi han nekter kirken og skolehuse til benyttelse for same. (Han var ikke alene om det, se «utklipp» av Tackles bok.)»

Sannheten tro i kjærlighet må en huske at presten var mannen med embetseksamen og at han ikke uten videre slapp en ulærd «hvem somhelst» til i skole og kirke. Det kan man godt forstå. «Svermere» har sjelden gavnet kristendommens sak, uvitenhet og bokstavtrelldom heller ikke, og vranglære kommer ikke nødvendigvis fra prestene. Vi regner det i dag som en selvfølge at kirker og skoler står åpne for både prester og vanlige legpredikanter, men det var ikke så selvsagt før. I mangfoldige år år etter at D. var reist, måtte man her som andre steder søke om å få benytte kirken til misjonsmøter, avholdsmøter o.l. -, og gjeldende lover var både legfolk og prester nødt til å respektere, selv om en og annen etter hvert ble avlegs. Styresmanktene på sin side skjønte seg lite på folkets voksende trang til selvstyre og religiøs frihet, og det gikk ofte heller trått med reformer og fremgang.

Ved avskjedssgudstjenestene (i M. og T.) viste det seg likevel at folk flest var glad i sin prest. Han fikk store avskjedsgaver fra både Moland og Tromøy, mest fra siste, så mange var glad i Dietrichson. Utvilsomt var han en dyktig mann, men ulærde og uhyre redde for vranglære som folk var, kunne det lett bli strid. Sikkert er det at D. på mange måter var langt foran sin tid, og vanlig mening er at molendingene ikke oppførte seg helt rett m.h.t. Dietrichson. Den egentlige klage mot Dietrichson gjaldt læren. I sin redegjørelse ang. denne skrev han:

  1. Om Daaben lærer jeg, at Aposteltroen ikke maa skilles kristendaaben.
  2. At daaben er vaart eneste igjenfødelsesmiddel.
  3. At der er noget tilbage av gudsbildet i oss i vor naturlige tilstand, - og at det ikke er djevelskab alt tilhope hos det falne menneske.
  4. At de saakalte middelting: Leg, dans, skuespill osv. ikke er synd, og at kristendom ikke skal dømmes efter disse tings bruk eller ikkebruk.
  5. At man maa være høist varlig med å dømme om «Vakte, omvendte, troende» paa den ene side og «Verdens børn, uomvende, åndelig døde» osv. på den anden side.
  6. At menneskets evige, endelige skjebne ikke er avgjort starks efter døden, men maa overlates til Guds vidunderlige barmhjertighet og aapenbarelse, som skjer, naar Herrens time kommer.
  7. At det ingen synd kan være å håpe godt og bede for vårre kjære bortgangne, ikke heller synd å tro og håpe, at de kan bede godt for oss.

(Jeg må bare få minne om at ovenstående ble skrevet i begynnelsen av 1970-årene, for ca 40 år siden..) Det er ennå ikke skrevet noen biografi om Johannes Wilhelm Christian Dietrichson, og baktanken med den lange omtalen er at den måtte inspirere «noen» til å ta fatt på å skrive historien om denne presten. Jeg har «andet at bestille.»

«Takker for Koncerten»

For å avslutte «soga» om Dietrichson, tar jeg med hans tid i Porsgrunn. Den vet jeg lite om.. Han er ikke omtalt i det aktuelle og nyskrevne bindet i Porsgrunns historie, så det kan tyde på at han har valgt en anonym tilværelse som postmester. Det høres nesten litt påfallende ut, stridsmannen fra begge sider av Atlanterhavet, en sluknet vulkan?  Helt tilfeldig kom jeg nemlig over en liten notis som sto i Smaalenes Amtstidende» fra 26. mai 1879, i Dietrichsons tredje år som postmester  og ennå tre gjensto før han trådte inn i pensjonistenes rekker.  Den godeste Dioetrichson hadde på 17. mai heist det amerikanske flagget og det norske flagget uten «sildesalaten» og avisen på den andre siden av Oslofjorden skrev følgende: «Postmester Dietrichson i Porsgrund, den forhenværende bekjendte grundtvigianske  Præst, havde 17de Mai heiset et amerikansk Flag og et norsk Flag uden Unionsmerke. Dette vakte uvilje i den lille By og bragte «Folket» til at samle sig udenfor hans Bolig med Piben og Raab om «ud med Republikaneren». Postmesteren tager Demonstartionen rolig og bekjendtgjør i «Grenmar» for 20de d.s:

«Det pibende «Humanitas!»

Takker for Koncerten, som vi af andre har hørt, I have beæret os med, - men vi sov. «Republikaneren!!»

Jeg vil bare gjenta: Johannes W. Chr. Dietrichson venter på sin biograf. Det fins mengder ubrukt dokumentasjon i Norge, - i pressen, i departementer (kirke -og justis) og i preste-proste -og bispearkiv; og "over there", ikke minst i mormonkirkens arkiver i Salt Lake City. Og det fins økonomiske støtteordninger..

 

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum