"anti-kjappkjapp"

Forfatteren ble avslørt, men ingen la merke til det..

Fredag 5. November 2010 · Andreas Raaum · Historie

artikkelbilde for forfatteren-ble-avslørt-men-ingen-la-merke-til-det

T T T
print denne siden

Jubileer slår an. Runde tall fører oss bakover i og til historien. Hundre – 100 – er veldig rundt, 85 kan sies å tilfredsstille et minstekrav. I år har det vært flere artikler om ostehøvelen, et norsk produkt som har gått sin seiersgang i hvert fall over deler av verden. I år – 2010 – er det åttifem år siden snekkermester Thor Bjørklund fra Lillehammer tok ut patent på den. Og om ingen annen, så har i alle fall ”geitebonde –og forleggjar” Olav Randen (i KK) husket på at det i år er 125 år siden bokmål og nynorsk ble likestillet i skoleverket. Så får jeg heller tilgi at det er ingen som har funnet grunn til å markere at det i år er 125 år siden det første landpostbudet la i vei. Men det er ganske merkelig at ingen husker på at i 1910 ble Alfred Eriksen, den første arbeiderpartirepresentanten på Stortinget, sogneprest i Vålerenga menighet, altså med tilhold i de samme gemakker som Gelius hundre år seinere. Eriksen var da en stillferdig mann som om kveldene nøt stillheten sammen med sin kone.

Det jeg kan tilby er et 10-års jubileum. Det er nemlig ti år siden det for første gang ble påvist – i full offentlighet – at Karsten Alnæs hadde ”skrevet av” en annen forfatter og gitt det ut for å være sitt produkt. Jeg skriver altså om begynnelsen til den såkalte ”Alnæs-saken”. Noen vil sikkert riste på hodet og si nei-nei, feil! Det er i 2013 vi kan feire tiårsjubileum for den debatten. Så rett så rett, men mitt poeng er at den første avsløringen kom tre år tidligere, slik at vi i dag kan slå fast at det er 10 år siden det første gang ble gjort ”anskrik” – av en professor i historie ved Universitetet i Oslo, Jan Eivind Myhre.

Det var i nr 2/2000 av Historisk Tidsskrift at Myhre flagget sin oppdagelse – i en anmeldelse av Karsten Alnæs’ ”Historien om Norge”. Myhres artikkel er skrevet på engelsk, som resten av artiklene i nr 2/2000 – en gest til deltakerne på den 19. internasjonale historikerkongress som det året ble holdt i Oslo. Det er Myhres uttrykte oppfatning at Alnæs ligger ”for tett opp til kildene” – to close to his soursces. Myhre nevner tre eksempler, men hevder at the list of examples bordering on transcription could have been made much longer. “Bordering on…” betyr at du i alle fall er nærheten av avskrift, det som jeg kan være tilbøyelig til å kalle plagiat..

Myhre henter sitt hovedeksempel fra en bok av Astrid Lorenz - ”Forstandens lys og hjertets varme”, en bok om Conradine Dunker (1780-1866), utgitt Oslo 1996. Her sier Myhre at we may think we are hearing the voice of Alnæs but it is really that of Lorenz. Myhre har selv skrevet om Hans Jacob Hansen, en husmann som dro til Kristiania for å jobbe i industrien, og finner fram til en passus hvor det foreligger only a slight change in style. Og her dreier det seg om (avskrift av) en bok som ikke engang står oppført i litteraturdelen, ifølge Myhre.

Det er riktig at året 2003 (og inn i 2004) brakte den store bølgen av beskyldninger om avskrift, plagiat og krenkelse av Åndsverkloven. I en periode ramlet det lik ut av skapene i bokheimen nesten hver eneste dag. Og det skjedde i kjølvannet til en artikkel som sto i Morgenbladet, nr. 14 2003. For et rabalder! Den ene etter den andre av ”misbrukte” forfattere og indignerte lesere kom med sine ”avsløringer”; Karsten Alnæs syntes å være historieskrivningens Ole Høiland.

Det interessante er at Myhres artikkel i Historisk Tidsskrift aldri nådde ut til allmennheten; selv ikke en boulevardjournalist fant grunn til å løfte fram Myhres avsløring. Var det fordi Myhre hadde skrevet på engelsk – uforståelig for en sporhund fra Akersgata? Tre år seinere – et helsikkas spetakkel, med utgangspunkt i tre bøker, blant dem boka til Astrid Lorenz..

Mye av forklaringen ligger nok i at i 2003 var det Morgenbladet som brakte fram saken, gamle hederskronte Morgenbladet, som etter å ha vansmektet i mange år med lesere primært blant tilårskomne konservative, åpenbart var på vei ut til en større leserskare; under ledelse av Alf van der Hagen skulle Morgenbladet bli en avis for de ”intellektuelle” og den skulle gis ny layout. I nr. 14 – den første utgaven i november 2003 kom ”Nye” Morgenbladet ut, i moderne layout og med en ”skandalesak” på forsiden, riktignok hentet fra ”rett miljø”.. I lederen gjør Hagen rede for det nye konseptet, og peker på Aftenpostens lesere som den leserkrets han vil gjøre sine innhogg i. Det er der han finner ”verdige” lesere av Nye Morgenbladet. Det er daværende kulturredaktør, Jon Hustad som kjører ”saken”, Hagen forsvarer den på lederplass.

Det kunne rime at Aftenposten tok opp kampen. Morgenbladet hadde jo siktet seg inn på Aftenpostens lesere, og Arnhild Skre fikk oppgaven å forsvare avisas revir. Gjennom henne og Dagbladets Fredrik Wandrup (Alnæs hadde jo tidligere vært kulturredaktør i Dagbladet) kunne mange lesere lett få det inntrykk at Morgenbladet hadde en dårlig sak – en altfor ”liten” sak, bare noen få ”eksempler”.. Men det holdt bare ”første” dagen. Snart kom den ene avsløringen etter den andre. Nå ble det mange som snakket om ”skandale”.

Gyldendals hovedforsvar fra dag én var løfte om ny, revidert utgave av ”Historien om Norge”, hvor alt kritikkverdig skulle bringes i skjønneste orden. Den var praktisk talt like rundt hjørnet. I dag – nesten sju år seinere – har jeg ennå ikke sett noe til ”ny-utgaven”,

Jan Myhre ble ”oversett” i 2000, men var en aktiv kritiker i striden i 2003 og 04, og nå ble han lyttet til, Gyldendals og Alnæs’ farligste faglige utfordrer. Nå var det imidlertid   forlaget Gyldendal selv som i sin tid hadde bedt professoren å vurdere ”Historien om Norge” – og sendt ham hele verket i fem bind. Det var kanskje ”dumt”. Mange historikere – på Blindern og sikkert ved andre læresteder- oppfattet historiebøkene til Alnæs som ”kiosklitteratur”, å bruke tid på slikt var bortkastet tid. Uten Gyldendals initiativ hadde Myhre kanskje vært blant dem..

 

* I arkivet/historie finner du mer om Alnæssaken

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum