"anti-kjappkjapp"

Et stridsskrift om samenes rettigheter

Fredag 22. Juli 2016 · Andreas Raaum · Samfunn

T T T
print denne siden

Da jeg – og familien – bodde i Vardø i årene 1990-97, utviklet jeg et motsetningsforhold til Arbeiderpartiet (der og i Finnmark), mye fordi de ledende arbeiderpartifolka (særlig i Vardø) var JA-til-EU-folk. I protest bidro jeg til at vi i Vardø fikk både et SP-lag og et Nei-til-Eu-lag. Riktignok var det bare tre bønder i kommunen, men ved kommunevalget i 94 fikk SP tre representanter, slo seg sammen med Høyre, Venstre, FrP og KrF og satte en (midlertidig, skulle det vise seg..) stopper for Aps lange regjeringstid, like fra 1926 (med fratrekk av krigsårene). Gjennom mitt nei-engasjement møtte jeg Jarl Torfinn Hellesvik, leder av Finnmark Nei-til-EU. Han bodde i Hammerfest, byen jeg første gang besøkte i 1948, som dekksgutt på en oljetanker, fra Houston i Texas kom jeg til en by som fortsatt besto av brakker, ført opp etter tyskernes brenning i 1944. Jarl lærte jeg å kjenne som en svært engasjert og dyktig kar.

Nå har han skrevet bok, om «samer og samepolitikk» som kom ut i år på Kolofon forlag. Det er et stridsskrift, men ser ikke ut til å ha skapt den helt store debatten – verken nordpå eller – naturlig nok – her sørpå. Er Hellesvik for godt skodd?

Jarl Hellesvik har samisk bakgrunn. Han vokste opp i en liten fjord ytterst i havgapet i Loppa kommune i Vest-Finnmark, sør for Hammerfest. Besteforeldrene hadde samisk som hovedmål, men snakket godt norsk, skriver Hellesvik. Moren kunne samisk, men hadde norsk som hovedspråk. Jarl lærte ikke samisk, han forsto derfor bare litt av den samisken som ble snakket rundt ham. Hans språk var norsk fra han var barn av. Slik var det, i det store hele med, med hans generasjon i dette området, dvs. dem som var født i 1940- og 1950-årene, hevder Hellesvik.

Det lille stedet hadde ingen veiforbindelse – og ingen skole. Utdanningsveien for Jarl gikk dermed via internatskoler, til og med artium. Jeg har opp gjennom årene hørt litt av hvert om livet på disse internatskolene, men Hellesvik er kategorisk. Han kan ikke slutte seg «til innholdet i propagandaen fra Sametinget og en del av dets støttespillere om at skoleinternatene som sådan, er bevis på at den samiske befolkningen hadde det fælt og ble utsatt for urett i skolesituasjonen.» Hellesviks erfaring fra internatskoler er en helt annen og positiv.

«Jeg oppfatter meg ikke som same skriver Hellesvik. Han oppfatter seg selv som nordmann, fordi han ikke kan se at han skiller seg ut fra den øvrige, vanlige befolkningen i Norge, - «når det gjelder språk, levesett og livsanskuelse og i mine seder og skikker,»  og føyer til: «Det fins en del samepolitiske svermere som tror at det er genene eller avstamningen som bestemmer hvilken etnisitet en tilhører. Det er et skremmende synspunkt,» hevder Hellesvik.

Slik jeg oppfatter boka til Hellesvik er han primært opptatt av sameaktivistenes (det er det han kaller sine motstandere) krav om rett til utmark i Finnmark, basert på påstanden om at samene kom «først». Allemannsretten må vike for eksklusive samiske rettigheter fordi samene slo seg ned først på Nordkalotten. Dette er ofte gjentatt, f.eks. i den såkalte «Rovaniemi-erklæringen» fra 2008, vedtatt av Samerådet som er en sammenslutning av de toneangivende samepolitiske organisasjonene i Norge, Sverige, Finland og Russland: «Gjennom sin bruk av sitt tradisjonelle hjemland fra uminnelige tider har samefolket opparbeidet eierskap og bruksrett til landet og naturressursene. Staten må anerkjenne denne retten og realisere det gjennom nasjonal lovgivning og forvaltning.» Ingen tvil om samepolitiske aktivistenes hovedkrav – og deres begrunnelse. De kom først. Derfor..

Hellesvik bruker mye plass på «Finnmarksloven» fra 2005, ikke så rart ettersom det var under forarbeidene til denne at den gamle Nei-til-EU-profilen våknet til kamp, på en ny arena. Og det er forarbeidene han skriver mest om. De er avslørende for sameaktistenes krav og tanker, hevder Hellesvik. Hadde det vært opp til dem, hadde Finnmark blitt «Sameland» -med fulle rettigheter..

Om selve Finnmarksloven skriver han at den har flere «slagsider», av etnisk så vel som av politisk karakter, men skriver også at loven er «romslig», gir «alle og enhver» adgang til å sanke bær, jakte og fiske. Men, understreker Hellesvik, lovens formål er å forvalte Finnmark fylke» til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv.» Ordet «særlig» setter de samiske hensyn og interesser i førersetet, hevder Hellesvik. «Særlig» innebærer at ved interessekonflikter mellom samiske og ikke-samiske interesser gis de samiske forrang,» hevder Hellesvik.

Som eksempel på «etnisk slagside» gir han dette «..er det bestemt at Sametinget skal lage retningslinjer for hvordan endret bruk av utmark i Finnmark skal bedømmes i forhold til samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv. Det heter også at Sametingets retningslinjer skal legges til grunn ved vurderingen av samiske interesser etter første punktum.»

Hellesvik opererer også med «politisk slagside» i Finnmarksloven. En slik slagside viser seg blant ved valg. Av Finnmarks stemmeberettigede, 50 000, er det 7.500  som har en tilleggsrett, stemmerett til Sametinget.

Han viser (gjerne) til filmen «Fjlellmannslua», og oppfatter den som et «uttrykk for følelsen av å ha blitt gjort til husmann i eget land», et land hvor «et etnisk herrefolk» er gitt «råderett til lands og vanns.»

Hellesvik forteller om en prost i Indre Finnmark som er norsk, gift med en samekvinne. Prosten mener hun hører til «A-laget», mens han selv hører hjemme på B-laget.. På et tidspunkt dukker begrepet «aparteid» opp, og blir fanget av dem som mener at ordet «aparteid» kan brukes på forhold i Finnmark, f.eks. det jeg nettopp nevnte. Hellesvikvik bruker ikke selv uttrykket «aparteid», men undrer seg over at de «som svermer for Finnmarksloven og andre samepolitiske ordninger, ikke ser hva dette ligner på.»

I sin omtale av Finnmarksloven og dens forarbeider kritiserer Hellesvik den kjente stortingsrepresentanten Karl Eirik Schøtt-Pedersen (nå oljedirektør, forresten), fra Finnmark og Vardø. Ifølge Hellesvik framstår Schøtt-Pedersen som en «ryggelaus, opportunistisk partikanin.» Også høyremannen Ragnar Robertsen fra Hammerfest  får sitt pass påskrevet i forbindelse med Finnmarksloven, han er mannen som «sviktet… da det gjaldt som mest.»

Karl Eirik Schøtt-Pedersen.. Han er altså fra Vardø, ofte sett i byen da jeg var der (1990-97), ikke min «favoritt», denne AP-mannen, men interessant å følge og bli fortalt om av vardøværinger. Mange var stolte av Karl Eirik. For meg er «Schøtten» først og fremst et glimrende eksempel på partilojalitet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt at han har brukt denne innledning: «Vi  i Arbeiderpartiet har alltid ment at---», men det er mange. Hele hans livshistorie er historien om at lojalitet lønner seg, i hvert fall i et stort/større parti. Han er selve oppskriften på hvordan komme seg fram i livet. Jeg forventer at en dag blir ordet «sjøtt» et vanlig brukt ord for trofasthet. Han var så inni gamperæva sjøtt, altså.

Et lite sidespor kanskje, men nå er jeg tilbake på hovedsporet og ser på et konsekvenstilfelle, slik Finnmarksloven brukes, ifølge Hellesvik. Helt nylig - nå snakker vi om 2015 - var det strid om besittelses –og bruksrettigheter på (deler av) Stjernøya, like ved Hammerfest. Reindriftsamene begrunnet sitt krav slik: «Kravet om eiendomsrett til tvistearealet er grunnet på at samene er det opprinnelige folk med en opprinnelig og historisk ervervet eiendomsrett til grunnen på Stjernøya.»  Høyesterett skal behandle kravet fra disse reindriftssamene i august i år (!)

Synspunktet om «først» med tilhørende rettigheter har støtte også i det juridiske miljø ved universitetet i Tromsø. (Også der finner du sameaktivister, vil Hellevik hevde.) «Samerett.2. utgave», skrevet av førsteamanuensis Susann Funderud Skogvang, er pensumbok for masterstudenter i rettsvitenskap ved UiT, en bok vårt universitet lengst nord holder fast ved, tross klage fra Hellesvik.

Førsteamauensisen skriver at «av samer, nordmenn og kvener, er det samene som først kan knytte sin historie til denne regionen» og «som de første beboerne i det nordlige Norge, er det ikke unaturlig at samene hevder eiendomsrett til grunnen i deler av Sameland på grunnlag av okkupasjon.»

Om okkupasjonsbegrepet skriver hun at «dersom objektet (les Finnmark, min kom.) ikke har en tidligere eier, vil objektet kunne okkuperes (..) og innebærer at man får eiendomsrett til fast eiendom som ingen har hatt eiendomsrett til tidligere.» Å ha kommet «først» er det juridiske ankerfestet for sameaktivistenes eiendoms –og brukskrav.

En interessant side ved okkupasjonsbegrepet er denne: «Man kan også okkupere dersom tidligere eier har oppgitt eierrådigheten.» Jeg kan ikke se at den diskusjonen er tatt opp, nemlig om det fantes tidligere eiere og om disse har gitt opp «eierrådigheten». Men SFS er ingen historiker eller språkforsker, hun er jurist og går ut fra at samene virkelig var først. Det er Hellesvik sterkt uenig i og viser til faglig ekspertise for sitt synspunkt.

Det var universitetet (i Tromsø). Da er det ikke så rart at forestillingen om de førstes rettigheter også kommer til uttrykk i lærebøker for barneskolen. Ifølge Hellesvik kan man lese i «Gaia 5, Samfunnsfag for barnetrinnet, Gyldendal Undervisning» at «vi regner samene som et urfolk. Det betyr at de bosatte seg først i landet vårt.»

«Urfolk-og-først»-påstanden var sentral i sameaktivistenes arbeid for en Finnmarkslov (2005) som privilegerte samene. Særlig «urfolk»-merkelappen, skriver Hellesvik, er egnet til å skape en forestilling om at samene er en eksklusiv minoritet som har krav på spesielle rettigheter, blant dem at all utmark i Finnmark var samenes – og med den følge, skriver Hellesvik flere steder, at vi får «et lappeteppe av private eiendommer.» Å gi slipp på allmannaretten vil i praksis si at reindriftssamene tar over, med blant annet den følge at folk på fiske –og jakttur ikke kan bruke terrenget uten først å ha spurt om tillatelse..

«Vi kom først..» Hellesvik skriver dette (s.28): «..lederne i den toneangivende, samepolitiske bevegelsen er av den oppfatning at får de beslutningstakerne, opinionsdannere og befolkningen for øvrig, til å tro på fortellingen eller narrativet om at vi «kom først», så er det lettere å vinne fram «med samepolitiske krav om særrettigheter. De er inne på noe der,» sukker (?) Hellesvik.

Han viser til arkeologiske funn som forteller om en elde norrøn bosetning i Nord-Troms og Finnmark. Han siterer fra et svensk doktorarbeid av nyere dato (2014): «I ljuset av dagens vetenskapliga kunskaper är samiskan inte noget riktigt Nordkalottens ursprungsspråk i ordets sanna bemärkelse, før Nordkalotten har tidligare bebotts av andra, utdøda folkeslag och samernas språklige førfäder var ingalunde de første människorna där.» Og så konkluderer Hellesvik: «Her bestrider altså Heikkilä helt entydig den samepolitisk, motiverte parolen om at «Vi kom først.»

Og han følger opp noen sider seinere: «Å hevde at det fantes samer mange, mange tusen år før det ursamiske språket oppsto er det reneste tøv. Isen begynte å trekke seg tilbake for omkring 13 000 år siden og de eldste funn etter menneskelig bosetning på Nordkalotten er vel 11 000 år. Det ursamiske språket oppsto for 2000-3000 år siden.»

Hellesvik er ikke bare opptatt av å vise at samene ikke kom «først», følger opp med en avvisning av at samene står i en genetisk særstilling, i Europa sogar. I en kronikk i Klassekampen (2006) hevdes at den genetisk særpregete urbefolkningen var den som kom «då isen smelta, det er dei som er Komsa-Fosna-folket.» Og om, skriver Hellesvik, det skulle være slik at samens genetiske forfedre bodde på Nordkalotten for 11 000 år siden – eller noen tusen år seinere, så er det en sak som «bør og skal være helt irrelevant for hvilken samepolitikk som føres i dag,» skriver han.

Det ergrer Hellesvik at «Ottars fortelling» fra slutten av 800-tallet blir brukt for å vise at det på «den tiden» bare var samer i Finnmark. Hellesvik gjør oppmerksom på at ordet «same» ikke fins i den originale utgaven, der brukes ordet «fennas». Ham bekjent fins ingen dokumentasjon på at «fennas» er synonymt med personer som er samisktalende. Disse «fennas» kan ha vært samisktalende, men de kan også ha snakket et annet finsk-ugrisk språk. For øvrig er Ottars beretning et godt bevis at det fantes kvener i Norge på denne tid. «Der er kvener omtalt,» skriver Hellesvik.

Hellesvik peker på at i en offentlig utredning fra 1994 skriver AP-mann og sameaktivist Steinar Pedersen at «det geografiske området som i dag kalles Finnmark, kommer av det gammelnorske ordet Finnmork. Det betyr samenes land.» Nei, tordner Hellesvik. Odet «finn» har en opprinnelse som ikke er knyttet «til språk eller etnisitet, men til levesett.» Ordet forteller, skriver Hellesvik, om folkestammer som drev jakt og fiske under vanskelige forhold. Det fins heller ingen dokumentasjon på at «finn» er synonymt med «same» i oldtidslitteraturen, sagalitteratur eller litteratur fra eldre middelalder,» slår Hellesvik fast.

En gjennomgang av et bestemt kildemateriale, det eldste fra 1567, viser at det etter hvert ikke er rare «urfolket», ifølge Hellesvik. Fra det året –og framover – har man skattelister som opererer med to typer skattebetalere – på etnisk grunnlag – «finner» og «nordmenn». Finner, sier Hellesvik, representerer en kategori hvor man har slått sammen samisktalende og den øvrige finsk-ugriske befolkningen. Samisk/lappisk er også et finsk-ugrisk språk, men forskjellig fra finsk, kvensk og karelsk, skriver Hellesvik. Den andre gruppen er norsktalende, og oppdelingen var ment å hjelpe myndighetene, slik at de kunne få tak i tolk der hvor det var nødvendig.

I 1567 utgjør «finnene» - i betydningen ikke-norsktalende, 21 % av Finnmarks befolkning, mens kategorien er på sitt høyeste i 1815, da utgjør «finnene» 77 % av Finnmarks befolkning. Dette skyldes, hevder Hellesvik, i hovedsak innvandring fra Finland og Tornedalen. Vi vet ikke – hele veien fra 1567 og til 1814 – og enda noen år – om hvor stor del samene gjorde av «finnedelen», slår Hellesvik fast.

I 1845 forlater man to-delingen og går over til en tre-deling. Vi får «norsktalende», «kvensk/finsktalende» og «samisktalende». Det året – 1845 – er det 36 % norsktalende, altså vesentligere høyere en tallet fra 1815 (23 %), mens gruppene  samisktalende og finsktalende , samlet på 64 %, er falt fra 77 %. Dette, skriver Hellesvik, skyldes innvandring av nordmenn sørfra.

I årene som følger etter 1845 fortsetter andelen samisktalende å falle – helt ned til 20 % i 1930.  De finsk/kvensktalende som utgjorde 13 % i 1845, ender på 11 % i 1930 etter en viss stigning mot slutten av 1800-tallet, en stigning som forsvant fordi mange finsk/kvensktalende ble assimilert inn i samisktalende eller norsktalende miljøer.

I 1935 var det over og ut med den tredelte kategoriseringen. Dette fordi giftemål over språkgrensene har umuliggjort en god statistikkførsel etter etnisk sammensetning, skriver Hellesvik. Hans konklusjon er at «urfolket», som aldri har vært «urfolket», har mistet mer og mer av sitt preg som «urfolk».

Slik Hellesvik ser det, har samene aldri vært «urfolk», en betegnelse som virkelig gir assosiasjoner om at samene var «først». Det har vært folk i Nord-Norge lenge før samene kom, er Hellesviks hovedbudskap. Oppgjøret med «urfolk»betegnelsen blir et viktig tema i boka til Hellesvik

Hellesvik er oppbrakt over den offisielle norske oversettelse av ILO-konvensjonen nr 169, vedtatt i i 1989. Den autoritative engelske tittelen er «indigenious and Tribal Peoples Convention». Det er i norsk oversettelse blitt til «urbefolkning» og/eller urfolk og stammefolk». «Ur» som betyr «de aller første», er en ren oppfinnelse, politisk motivert, og man må med tilfredshet ha slått fast at den gikk styresmaktene på, kommenterer Hellesvik. Ifølge Hellesvik knytter sameaktivistene sitt urfolk opp mot internasjonale konvensjoner, in casu bestemte ILO-konvensjoner. Hva er så ILO?

ILO betyr Den internasjonale Arbeiderorganisasjon, etablert i 1919 og er i dag en av de mest suksessrike organisasjonene i FN-systemet, leser jeg (Wikipedia).  I dag har organisasjonen «anstendig arbeid for alle» som overordnet målsetting. ILO er en sammenslutning av arbeidstakere, arbeidsgivere og myndighetene i medlemslandene.  I Norge fins et eget informasjonskontor – ILO-informasjon Norge – det eneste i verden. ILO treffer vedtak – konvensjoner – og disse er folkerettslig bindende for de medlemslandene som har ratifisert ILOs konvensjoner (pt ca 190). Det kan bety at det enkelte medlemsland må foreta lovmessige tilpasninger for å oppfylle kravene i konvensjonene.

ILO har åtte kjerneområder – forbud mot barnearbeid, organisasjonsfrihet, forbud mot diskriminering og forbud mot tvangsarbeid. I oversikten over konvensjonene finnes i dag ikke nr. 107/C107  (vedtatt i 1957), men gjelder fortsatt for de land som har ratifisert den. I oversikten fins en revidert utgave av C107, nemlig C169, vedtatt i 1987 og ratifisert av Norge i 89. Denne har overskriften: «Indigenous and Tribal Peoples Convention».

Det er denne konvensjonen som er sameaktivistenes trumfkort når det gjelder forankringen av «urfolk-poenget», slik jeg forstår Hellesvik. Han avviser denne  relevansen. Ifølge ham er det en konvensjon/lov for dem som ennå ikke er integrert, assimilert i det øvrige samfunn. (C169 skriver uttrykkelig at de har forlatt assimileringsperspektivet som C107 har. Dette betyr at ILO ikke lenger er opptatt av å få integrert/assimilert menneskene i de befolkningsgruppene som konvensjonen er ment å gjelde for.) Da ILO-medlemmene vedtok konvensjon nr. 169, så de for seg avsondrete befolkningsgrupper som ikke er assimilert eller integrert i det øvrige samfunnet i det landet de bor, - folk som skiller seg kulturelt, klart og tydelig, fra den øvrige befolkningen.

I Norge, hevder Hellesvik, er integrasjonsprosessen  kommet så langt at hovedbestemmelsen i den aktuelle konvensjonen ikke er aktuell for samene i Norge. Sametingets valgmanntall tør være et godt bevis på denne uaktualitet, hevder Hellesvik. Sammenlignet med bare for få år siden, viser Sametingets valgmanstall en betydelig endring av personsammensetningen på Nordkalotten, - nå «kryr» det av «velintegrerte, velutdannede, veltilpassede og urbane mennesker i dette manntallet,» skriver Hellesvik.

 I den formelle striden om begrepet «indigenious and Tribal Population Convention» oversetter sameaktivistene til «urbefolkning og stammefolk», mens Hellesvik oversetter med «innfødte stammepopulasjoner». «Urbefolkning» er i denne sammenheng en oppfinnelse, ikke en realitet som man må ta hensyn til, hevder Hellesvik. Ser man på den tyske og den franske oversettelsen av nr. 169, så er det i hvert fall intet der som minner om «ur». Tysk: «Übereinkommen über eigeborene und in Stämmen lebende Vølker in unabhängigen Ländern». På fransk: «Convention relative aux peuples indigènes et tribaux.» Men må bare erkjenne at styresmaktene/regjeringen i Norge støtter opp om det syn at samene i Norge er en gruppe i Norge som har krav på den beskyttelse som ligger i konvensjon  C169/107, hevder Jarl Torfinn Hellesvik.  Samene er et «urfolk» - «kom først». Basta.

For Hellesvik dreier konvensjon nr 169 seg om å ivareta interessene til mennesker som lever i en ikke-integrert, marginalisert og avsondret tilværelse, - en konvensjon som altså, etter hans mening, er blitt grovt misbrukt i Norge, av samepolitiske aktivister og av styresmaktene.

Jarl Hellesviks bok har et avsluttende, oppsummerende kapittel. Der møter vi et stat fra nå avdøde professor i juss ved UiO, Carsten Smith, som i mange år var den politiske og juridiske våpendrager for NSR, Samerådet og Sametinget, skriver Hellesvik og siterer fra et intervju med professoren, i Advokatbladet nr.4-2011: «Hovedpoenget var å opprette Sametinget. Senere skulle de suksessivt oppnå makt ved blant annet delegasjon. Det har de gjort på en ganske dyktig måte.»

Suksessivt … ved delegasjon. Det betyr steg-for-steg-politikk fram mot et etnisk, sekterisk mål. Gradvis har samepolitikere kunnet skaffe seg nye maktposisjoner, hevder Hellesvik.

Det samepolitiske aktivister har forstått, fortsetter Hellesvik, er at man har måttet bygge opp en «fortelling» med antatt gjennomslagskraft hos diverse beslutningstakere. Fortellingen består av to elementer

-at samene kom først

-at samene har/har hatt det så fælt.

Fortellingen om Finnmark som samenes land er grunnleggende i de samepolitiske aktivistenes argumentasjon, påstår Hellesvik. Da nordmenn koloniserte Finnmark på 1300-tallet, bodde det bare samer eller mest bare samer på dette nordkalottområdet. «Vi kom først» ble konklusjonen.  I flere kapitler avviser Hellesvik denne historiefortellingen, som blant annet er blitt benyttet til å fremme krav om ensidig, samisk eiendomsrett til utmark i Finnmark, stadig ifølge Hellesvik.

«Fornorskningspolitikken»  står sentralt i påstanden om samenes lidelser, hevder Hellesvik. Han har skrevet et eget kapittel om denne politikken. Med utgangspunkt i en bok fra 1957 av Helge Dahl «Språkpolitikk og skolestell i Finnmark 1814-1905»  havner Hellesvik langt fra den «jammerdal» som sameaktivistene forteller om. Han samler sin konklusjon rundt internatskolene, som jeg har skrevet om tidligere i denne artikkelen. Det er hans personlige erfaring at internatskolene med den språkundervisning som ble bedrevet der, ingenlunde var et bevis på «at den samiske befolkningen hadde det fælt og ble utsatt for urett i skolesituasjonen.» Feil, skriver Hellesvik.

Hellesviks opptatthet av ILO-konvensjonen nr. 169 skyldes påstått misbruk; misbrukt av både sameaktivistene og misbrukt av norske styresmakter. Ifølge Hellesvik er innholdet i nevnte ILO-konvensjon ment å gjelde for «ikke-integrerte, avsondrete, marginaliserte mennesker som, lever mer eller mindre som stammefolk.»

Denne konvensjonen er ganske enkelt ikke anvendbar på samenes situasjon i Norge, påstår Hellesvik og jeg siterer: «Vi som har bodd i Finnmark en stund, vet ved eget selvsyn og ved egne opplevelser, at samene eller de som er av samisk avstamning, ikke skiller seg fra den øvrige befolkningen når det gjelder levesett og livsanskuelser og i sine seder og skikker. De er i sinn og skinn stort sett som den øvrige befolkningen i Norge. Vi vet at alle samene i Norge er integrert i det øvrige samfunnet i Norge. Vi ser og hører også at de aller fleste av de som er av samisk avstamning også er assimilert og at de som ikke er helt assimilert ennå, er assimilert i varierende grad. Vi kjenner også til at samer og ikke-samer har «blandet blod» i århundrer. Vi har i stor utstrekning egne anetavler som forteller oss om det. Vi ser at det fortsatt «blandes blod».

På denne bakgrunn lurer Jarl Torfinn Hellesvik på om det finnes en særskilt verdipolitisk begrunnelse for samenes særrettigheter og stiller spørsmålet: «Hva går denne begrunnelsen ut på i så tilfelle?»

Nærmest et «verdipolitisk» standpunkt kommer vel Hellesvik selv i denne setningen på bokas siste side: «Det er forkastelig at et menneske skal straffes politisk eller premieres politisk med utgangspunkt i avstamning.»

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum