"anti-kjappkjapp"

Et skuespill i flere akter

Fredag 4. Mars 2011 · Andreas Raaum · Samfunn

T T T
print denne siden

Gelius-saken har gått gjennom mange faser:  De første reaksjonene på sexboka( 20.oktober), Oslo-biskop Kvarmes beslutning om å reise oppsigelsessak (16. november) og Gelius’ frivillige/”frivillige” oppsigelse (24.november); det skulle være de viktigste ”milepælene”.

Dagbladet slaktet boka, og det merkverdige skjedde at kristenfolket - i hvert fall dets presteskap og redaktører - slukte ”indrefileten”. Boka hadde de ikke lest, men når ”selv” Dagbladet… da var det ille! Om de skjønte alt de leste, får være usagt. Våtsex og lignende ord hørte strengt talt til deres vokabular.  I hvert fall må de ha grøsset da deres prest antydet muligheten av at Jesus hadde hatt sex med Maria Magdalena, skjøgen.

Redaktører i de få kristne avisene her i landet reiste tidlig spørsmålet om Gelius ikke burde ut av kirken, lenge før Kvarme gjorde det. Han måtte først lese boka, og de 170 sidene var tunge å komme gjennom. I mellomtiden herjet redaktørene, først i DagenMagazinet og Vårt Land fulgte etter. Bare ”Norge I DAG” meldte seg ut av hylekoret.

Om kvelden tirsdag den 16. november kom Kvarme ”ut av skapet” - om man unnskylder. Han hadde bestemt seg for å legge spørsmålet fram for bisperådsmøtet i Oslo, hvor han selv var en av 12 medlemmer og saksforbereder. Da brøt helvete løs.

Telleapparatet i Facebookaksjonen til fordel for Gelius - ”La Gelius beholde jobben” - gikk varm; i perioder steg tallet tilhengere betydelig time for time, særlig dagene etter Kvarmes beslutning om avskilting. Ved inngang til den 18. november var tallet 21.108, om kvelden den 18. over 27.000 og i løpet av fredag var nye 10.000 kommet til. Slutt-tallet var over 48.000. Blir du imponert? Vel.. På nettet fins en aksjon til fordel for dorullen - dvs for ”vi som snur dorullen når enden henger inn mot veggen.” Jeg har overlatt tellingen til Hugin og Munin i Vårt Land og de har nådd tallet 48.829. Den folkelige støtte til Gelius må likevel karakteriseres som bemerkelsesverdig, ikke bare i antall men også i uttrykksmåte. ”Ikke gi deg, Gelius!” var nok den som gikk mest igjen.

Stortingsrepresentant Arild Stokkan Grande (AP)  trodde at han store time var kommet, og twitret i vei - den 17. - dagen ”etter”. Han hadde - i sin enfoldighet - trodd at Kirkens budskap skulle være ”kjærlighet, men mulla Kvarme ville heller kneble. ”Det tok ikke lang tid før han skjønte at kolleger på Tinget og i partiet fant initiativet upassende, og Per Anders Madsen i Aftenposten kalte ham ”eplekjekk”.

Aftenposten (18.november) fant tiden inne til å intervjue Terje Schrøder, dragartist og medlem av Great Garlic Girls. Han - og Paolo Tucy - hadde blitt viet av Gelius - i Frogner kirke. Mange, ifølge brudgommmen, sa at det var den vakreste seremonien de hadde opplevd, og Schrøder gir presten strålende attest: ”Gelius er utrolig flink, en av de mest folkelige prestene vi har. Han er moderne og nytenkende. Han er en populær prest og kirken trenger nytenkning.”

På pressehold ble toppen nådd av VGs Erik Mosveen samme dag, den attende. Han trodde ikke sine egne øyne! At man ville sparke Gelius overgikk hans ”mest elleville fantasier om hva Den norske kirke kan være i stand til.” Det gikk mot slutten - ”Kirken tar allerede inn vann, Mørkets vann.”

Morgenbladets redaktør, Alf van der Hagen så seg nødt til å komme Einar Gelius til unnsetning  - ”nærmest mot vår vilje og overbevisning.” Han hadde jo så ofte fått redaktøren til å le! ”Du trekker oss opp, mens vi knuges ned i dysterhet og gremmelse når den ene Vårt Land-redaktør etter den andrelegger sine ansikt i i dype folder og snakker om arbeidsliv  og lojalitet og innordning.” Selv om Gelius nok kunne være ”på bærtur” i teologisk sammenheng, ville redaktør van der Hagen likevel forsvare han ” som menneske, som prest og som Herrens klovn.”

Kvarmes beslutning om å avsette Gelius brakte juridisk ekspertise på banen, ikke så ofte som man kunne forvente, og ingen meldte seg selv, de ble oppsøkt og intervjuet, noen, men altså ikke så mange. Det synes å være en felles oppfatning på jussfontenat utfallet av en rettssak ikke var opplagt. Jakhelln sa i Vårt Land den 20. november at mye avhang av hvor saken ble plassert. Hvis saken ble forankret i ”den kristne lære” var kirkens sjanser til å vinne større enn om saken kom til å gå på ”væremåte”. En annen ekspert, fra Handelshøyskolen BI rådet til forlik, og minnet om at forliksprosentenj i arbeidsrettssaker var 80 %.. Så rent statistisk var sjansene gode. Hva ”forliket” skulle gå ut, sa han ingenting om.

Nå vet vi vi hva forliket gikk ut på. For forlik ble det; datert 20. november. Gelius sa opp og fikk en god fallskjerm: Full lønn i 13 måneder - altså ut      2011  (en årslønn ca 400.000) og fortsatt - inntil 1.juli - med prestegården på Vålerenga som bolig. Kvarme forsvarte avtalen med at Gelius trengte tid - og penger - for å finne kursen i sin nye livssituasjon.

Gelius selv sier at han kastet inn håndkleet fordi påkjenningen ble for stor for familien - for barna (to) og ikke minst for hans 82 år gamle mor. Sant å si så han litt sliten ut selv også. Riktignok var en viktig kamp på gang innen kirken: De konservative mot de radikale/liberale. Han skulle gjerne ha fullført kampen - for ”folkekirken” - men det gikk bare ikke, av lutter private grunner.

Hvorfor endte det som det gjorde? Kvarme har åpenbart hele tiden ønsket forlik, dvs at Gelius trakk seg, selv om det skulle ”koste”. Noen vil mene at han viste brukbare takter som ”pokerspiller”, spilte høyt og hadde nervene under kontroll, ulik motspilleren, til sjuende og sist. Han ”visste”  at en rettssak ville skape en opphetet og for kirken en uheldig stemning, og man kunne ikke være sikker på utfall av en rettssak. Den geislige støtten behøvde han neppe å tvile på, men det svake punkt var utvilsomt at fotfolket i ”Vålerenga og Gamlebyen prestegjeld”  var for å beholde sin prest. Okke som. Han har neppe hatt noen illusjoner om at en frivillig avgang ville koste , men det ville være verd det.

Like etter Gelius’ avgang uttalte Thor Bjarne Bore - til Vårt Land - at en eventuell arbeidsrettssak og mediedekningen av den tvert om ville ”virke dempende på den sterke folkelige reaksjonen til fordel for Einar Gelius”, fordi de da ville få greie på hva det dreide seg om. Men Kvarme delte altså ikke denne vurderingen til den mangeårige redaktør - i flere aviser - og faktisk også i en periode leder av kirkerådet.

Det var synd at vi aldri fikk noen diskusjon om ”etisk forsvarlig sex” - sett i kristent perspektiv. Den diskusjonen ble lagt død fordi fokus ble rettet inn mot personen Einar Gelius. Me+n hvem ellers i Kirken hadde våget å reise den? Hvor fins vel - i kirken - en person med hans erfaring? Jeg kan derfor gjerne la de geistlige fare og stiller spørsmålet generelt: Hva er etisk forsvarlig sex? Vær så god!

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum