"anti-kjappkjapp"

En tur i terrenget

Tirsdag 1. Oktober 2013 · Andreas Raaum · Stier og benveier

T T T
print denne siden

Det har blitt altfor lite om stier, veier og turer på denne nettsiden i år og det må jeg gjøre noe med. Artikkelen om (den delvis forsvunne) benveien mellom Fluet og Havstadverven er faktisk sett av flest «gjester». Derfor har jeg her og nå en godsak – til glede for historisk interesserte vandrere:

Du vet om Nystuen? Den praktfulle bygningen på Havstad, på venstre side av Kystveien (faktisk Kystveien 117) 300 meter etter at du har kommet ut av tunellen.. Rundt midten av 1800-tallet lå der et lite gårsbruk, oppkjøpt av en av Arendals rikeste menn, Wilhelm Foss, fetter til Fridtjof han som skrev boka vi omtaler som «Arendals historie». For å holde dem fra hverandre ble de i samtiden omtalt som Rike-Foss og Fattig-Foss.

Den rike hadde bopel og forretning på det stedet i byen som jeg kjenner som «Syrdalens hjørne» (i dag Subway – My God!). Men det var med ham som andre kjente og rike menn i Arendal på den tida, den helsikas kanallukta! Landsted var løsenet – Gimle, Sofienlund, Pusnes – og Nystuen.

Rike-Foss hadde i hvert fall to barn, en datter og en sønn. Datteren fikk penger til å bygge Bellevue hvor hun delte seng med en gouvernante av fin arendalsslekt – etter et ukelangt ekteskap med en offiser, så var det over og damen en viktig erfaring rikere..

Det er sønnen jeg skal snakke om! Junior arvet Nystuen og hans liv der ble sterkt preget av inntrykk og vaner han brakte med seg fra England, hvor han hadde fått kjøpmannsutdanning. Han kom tilbake som gentleman! Og nå er jeg ved poenget, kjære turgåer. Naturopplevelser var en del av en gentlemans liv. Særlig det å sitte på fjelltopper og se utover landskapet mens kanskje tankene roterte rundt de viktige spørsmål her i livet –hvem er jeg?hvor går jeg hen? – og, kanskje, hva er klokka?

Vet vi hvilke «fjelltopper» junior satt på i sitt nærområde? Fjelltopp er kanskje å dra det litt for langt så lenge vi snakker om Havstad – utkikkspunkter/steder er kanskje bedre uttrykk, i alle fall snakker vi om et sted hvorfra man fikk et visst utsyn. Meg bekjent har denne gentleman ikke etterlatt seg noe skrevet materiale – og ingen andre heller, som kan fortelle hvor han satt – og tenkte, eller som det heidå på ændalsk: noen gangå sadd han å tenkte, andre gangå bære sadd han.

Men vet vi hvor? Ja, vi vet om noen slike utkikksplasser, men kanskje/sikkert ikke alle. Og hvorfor vet vi? Jo, fordi den godeste Foss har etterlatt seg «spor» i terrenget. Hva? Jeg tar dere nå med til et sted hvor mange av dere har vært mange ganger, men kanskje uten å observere («obsalvere» på ændalsk) noe spesielt et spesielt sted..

Ridebanen vet du om, der hvor det i dag ligger en barnehage, opp i Nordbødalen, på høyre side når du kommer fra byen. Den banen ble anlagt av junior, som ridebane. Han – og andre medlemmer av familien – red trolig fra Nystuen til Ridebanen, hvor de blankpussete firebente ble forlatt til fordel for apostlenes. Ser du så nordover, har du foran deg Nordre Kirkefjell, beveg deg i den retning og på et blunk er du på en tur –og skiløype, du holder du til høyre, opp bakken og etter 150 meter kommer til bakkens høyeste topp, der stopper du. Der. Med ansiktet inn mot fjellet. En trapp. En steintrapp som ser gammel ut, og som er det. Følger du den, kommer du til toppen av Nordre Kirkefjell. Hold til venstre så du slipper å få en – antakelig – hissig tomteeier på nakken. På det høyeste punktet, kanskje det nest høyeste? står en benk, Nordre Kirkefjell 44 er nærmeste huset. Fra benken skjønner du at herifra var nok utsikten bedre for 100 år siden, men likevel. Her eller i nærheten satt han – og «kokkelurte».

Andreas Raaum

Jeg skal ta deg til to steder til hvor en steintrapp taler sitt språk, ikke så tydelig som i det nettopp nevnte tilfellet, men tydelig nok. Rekkefølgen blir litt gæren, men uansett bestemmer du selv. Går du ned trappa og så inn i terrenget, rett overfor trappas begynnelse, ikke langt, bare 50-60 meter.. Hva skuer ditt øye? Jo en bro, en liten trebro.. Sikkert ikke den som vår gentleman anla, og det var heller neppe den som jeg gikk over sammen med min far i slutten av forrige århundre(!). Den sist oppførte henger og dingler, på skjeve, umulig/farlig å forsere. Men det er heller ikke nødvendig. Du tar bare en liten omvei, til venstre, klatrer opp på en liten topp (kanskje han satt der óg) og følger åsryggen, på høyre side av et hus og fram til Kirkefjellveien nr. 12, øverst i veien. Huset er bebodd, privat, men det var det ikke i fjor sommer da jeg var på «befaring» og gjorde et viktig funn. Det kan du også betrakte, hvis du plasserer deg på veien, utenfor eiendommen, klint inn til muren, på husets vestside (kortvegg) og ser mot høyre.. En trapp! Gjør lite av seg i terrenget, men jeg antar/er sikker på at den i sin tid ble anlagt av gentleman Foss for å kunne bestige utkikksplassen. (Går du nedover veien, kommer du til Birkenlund skole, hvis du da ikke har tatt av «i svingen» og tatt deg ut i Nordbødalen, forbi nr.sju..)

Så var det mitt tredje utkikkspunkt. Det er i alle fall to lette måter å komme dit på. Du følger Ribberåsen, vei, helt til topps. Øverst på høyre side ligger nummer 50. Til venstre for eiendommen går inn en sti, den følger du, altså langs åsryggen, kommer snart til toppen av et lite dalføre, går tvers over og bare etter få meter møter du …. trappetrinn! De er ikke så lett å se, men de er der og fører opp til en topp hvor det er en varde i form av en velordnet steinhaug, et arbeid som sikkert er utført av den nye eieren på nærliggende Langmyr.

La meg nevne en annen vei opp til dette utkikkspunktet. Da starter du nede ved Ribbervannet, tar veien mot Birkenlund/Havstad, men etter svært kort tid, ved 30 km-skiltet, tar du til venstre og følger stien – oppover! Går den nedover mot Ribbervannet, har du gått forbi det «krysset» hvor du skulle fortsatt opp til høyre. Om ikke lenge kommer du til det nevnte «dalføret», og nå tar du til venstre…og der er de fortsatt, trappetrinnene godt skjult i terrenget.

God tur! Bare dette: den første utkikksplassen, opp til Nordre Kirkefjell, har jeg visst om siden jeg var guttunge og spilte fotball på ridebanen. «Broen» viste far meg en gang og antok at den førte fram til en utsiktsplass. Den fant jeg selv, i fjor. Far fortalte også om et utkikkspunkt «ovenfor Langmyr». Det fant, lette vi aldri etter. Så! En innsender til Sideblikk i Agderposten, det var i fjor sommer, skrev en liten notis om en varde oppfor der han bodde og ville gjerne vite mer. Varde? Det måtte være der, jeg tok kontakt og en ytterst velvillig sjel førte meg opp, langs den stien jeg har beskrevet. Selvfølgelig fikk han historien – og ble overbevist da han så trappetrinnene. Hvem han var? Det kan jeg nok ikke si, men havner du i fengsel, er det mulighet for at du opplever han som en av sikkert flere hyggelige fangevoktere..

Og helt til slutt: Er ikke disse trappene kulturminner som fortjener et skilt? Det mener i hvert fall den ivrige fisker, jeger og skogsmann Jan da jeg forleden viste ham dette stedet på ryggen mellom Langmyr og Ribbervannet. Han var meget begeistret over stien fra Ribbervannet og opp; her skulle det legges blodspor..

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum