"anti-kjappkjapp"

En slags anmeldelse...

Fredag 15. Februar 2013 · Andreas Raaum · Historie

T T T
print denne siden

Dette er en artikkel…inspirert av boka til Johs. G. Torstveit – «Storsvindel, bankkrakk og nytt politisk part i Arendal 1886-88. Noen egentlig tittel har artikkelen ikke, men hensikten er klar: Få folk til å lese boka. Den er et verdifullt bidrag til kunnskap om – og refleksjon over – en del av vår bys historie. Vi er tilbake til de siste tiårene på 1800-tallet.

I denne artikkelen blir det ikke tale om noen «storsvindel» (praktisk talt ikke), ikke om noen «bankkrakk» (nesten ikke) og slett ikke om noe «nytt politisk parti» (som kom til å bære navnet Det norske Arbeiderparti). Likevel blir det – som det sømmer seg på nettsiden Anti-kjappkjapp – mange sider «historisk stoff» som skal gjøre leseren interessert i å få tak i boka til Torstveit – og ikke får jeg «prosenter»! Jeg er bare opptatt av en viktig bok, viktig for oss i Arendal, og en «gave» til dem som skal skrive om 1800-tallet i det nye historieverket som skal komme ut i anledning byens 300 års jubileum i 2023 - uten at jeg dermed påstår at vi har å gjøre med et banebrytende forskingsverk.

Nærhet til historien gjør den ofte mer interessant. I dette tilfelle formidles «nærhet» av Strømsbu Gård, med postadresse Vesterveien 33. Enhver arendalitt vet – eller bør vite – hvor denne «herregaarden» ligger. Beveger du deg langs sjøen fra Kittelsbukt retning Strømmen, runder «hjørnet» etter Gard, får du den staselige bygningen rett i fleisen..

I dag er det en kvinne, nettopp passert de femti, som residerer på Strømsbu Gård. Ikke kjenner jeg henne, hun er lege, spesialist, med fortid fra sykehuset vårt, nå privat praktiserende.

Hun er et av tre barn til Nicolai Benjamin Herlofson og Dagny Holst Larsen. Og nå begynner jeg å komme på banen! Sigrid, Nicolais eldre søster, og jeg var i samme vennekrets etter at barneskolen var et tilbakelagt stadium og vi holdt kontakten noen år som studenter i Oslo. Etter hvert havnet vi begge på universitetet hvor jeg nok utviklet meg til en «enfant terrible», ingen naturlig samtalepartner for en i administrasjonen.

Nicolai fikk jeg aldri kontakt med. Han var født fire år etter meg og var per definisjon i den tid jeg «vanket» på Stømsbu Gård, en «dridunge». Men min far ble godt kjent med Nicolai og skrøt fælt av ham. «Lai» Herlofson fikk juridisk utdannelse i Oslo, en flott embetseksamen og ble ansatt som assistent ved instituttet for sjørett. Det ga verdifull innsikt som kom til nytte da han – 35 år gammel – ble direktør for tre forsikringsselskaper i Arendal… Hans yrkeskarriere i Arendal ble ikke lang, han døde tidlig men satte spor etter seg.

Far og mor til Nicolai var …. Nei, hør nå her, kjære skribent! Tror du virkelig at vi gidder å høre mer om denne Herlofson-familien og Strømsbu Gård hvor du «vanket» i din ungdom? Gi deg!!

Her er mitt svar: Nærhet er viktig og nå er jeg opptatt av å skape nærhet til den store skandalen som rammet Arendal og familien Herlofson i 1886 – for 127 år siden.. Det er nemlig ikke så lenge siden. Min bestefar var 22 år gammel da det skjedde! (Men «Raaum-historien får du ikke»..). Jeg var i ferd med å skulle snakke om far og mor til Nicolai, altså Tore Herlofson og kona «Minni», født Boe (akkurat som Kitty Ottersland, snakk om nærhet!). Tore var direktør for Arendal Forsikringselskap, døde i 1969 og Nicolai overtok.

Og Tore Herfofson…var sønn til Nicolai Benjamin Herlofson. My God! Nei, nei. Nå er jeg like ved. Gamle Nicolai Benjamin er det nok mange/flere arendalitter som husker, døde i 1945, ennå ikke passert 70. Og med stor karriere bak seg, blant annet hadde han vært ordfører i Arendal. Også han ble skrytt opp i skyene av mitt faderlige opphav, det måtte være noe ved navnet – Nicolai Benjamin.

Og nå er vi der! Gamle Nicolai Benjamin var sønn til Oscar Herlofson, en av de to brødrene bak «svindelen», riktignok fikk han bare 3 måneder mens hans et år yngre bror fikk 6 år, «stortyven» som han ble kalt i Arendal, trolig ikke i «toneangivende kretser». Han het Axel. Det er neppe noen i dag som husker Oscar og Axel Herlofson, men sønnen Nicolai Benjamin er nok fortsatt i noens hukommelse. Det er dette jeg kaller historisk nærhet. Puh!

Axel og broren Oscar.. Det er et bokverk som heter Norsk biografisk leksikon, et verk i 10 bind, det første kom ut i 1999, det siste i 2005. Det er et verk som omtaler ca 6000 norske kvinner og menn fordi de på en eller annen måte har satt spor etter seg i historien. Dette med «spor» presiseres nærmere i forordet i bind 1 hvor det heter at den biograferte må/skal oppfylle minst et av følgende fem kriterier: det må dreie seg om en innsats av nasjonal betydning – karakter av pionerinnsats – satt varige spor etter seg – omfatte et bredt spekter av emner – spesielt typisk eller representativ for en gruppe eller tids epoke.

Nå er jeg litt utenfor «emnet», men det må sies. 15 % av artiklene handler om kvinner – og to av disse er fra Arendal, endog mor og datter, og det i omgivelser hvor du må lete lenge etter andre herifra. Jeg snakker om Sigrid Stray (1893-1978) og hennes datter Signe Marie Stray Ryssdal, bor på familiens Sofienlund, begge kjent i offentligheten, bl.a. som kvinnesaksforkjempere.

Med Oscar og Axel Herlofson er vi tilbake på 1800-tallet. Fra den tid er det neimen ikke mange arendalitter mellom de tjue permene. Sam Eyde er der, naturligvis. Men ellers? Axel Herlofson! «Minst et av fem kriterier».. Tja. Vi tar en titt. Det blir vanskelig. Nasjonal betydning? Pionerinnsats? Varige spor etter seg? Bredt spekter av emner? Representativ? Hvis man mener at Axel - og broder Oscar – er årsaken til Arendals nedgang i de siste tiårene av 1800-tallet, kan det være minimumskriteriet.. Men å tillegge «svindelen» - unnskyld! – en slik betydning tror jeg er å ta for hardt i. Men hva med nødssituasjonen, frambrakt av bankkonkurs og krakk, som førte til Det norske Arbeiderparti – via arbeiderforeningen Samhold? Slik sett kan Axel Herlofsons virke få «nasjonal betydning»..

Uansett – Axel Herlofson er i NBL, mest på grunn av «svindel», tror nå jeg da. Axels biograf hevder at den biograferte deltok med stor energi - som forretningsmann, reder og forsikringsmann m.m. – i den aktivitet som utspant seg i «Arendals gullalder», i så sterk grad at han kanskje ville ha blitt husket «som den fremste aktøren i gullalderen, hvis ikke avslutningen på hans karriere hadde blitt så katastrofal». Det er en kanskje noe tvilsom antakelse, men som arendalitt er jeg selvfølgelig glad for at Axel Herlofson ga oss 1880-trappene – slik at folkene på Høyveien, der var tomter som grunneier Axel hadde lagt ut, skulle få lettere adkomst til byen.

Tror du at jeg «tar fatt på» Axel Herlofson og hans liv? Feil! Jeg har jo allerede skrevet at denne artikkelen bare skal være en appetittvekker, du skal få lyst til å lese Tortveits bok. Jeg tar deg tilbake til familien Herlofson, for å nærme meg Axel og bor Oscar «forfra», ovenfor her var det «bakfra». Jeg tror nemlig du skal vite at det er en familie som har skrevet seg inn med store bokstaver i Arendals historie. Og det er neppe noen betydningsfull familie i vår historie hvor alle medlemmene har søndagsskoleboka full av stjerner.

I 1973 kom det ut en slektsbok om familien Herlofson. Den kom ut i 1973, skrevet av Einar Diesen – «en sørlandskrønike». Jeg skal ikke dra den helt fra begynnelsen, men den begynner på sjøen, med seilskuteskippere. Jeg regner Hans Herlofsen (1729-1802) som stamfar til «vår» Herlofson-familie. Han gjorde det skarpt som handelsmann og reder og ble en del av storborgerskapet i Arendal, blant annet hadde han midler til å kjøpe Langsæ og Tosbudalen. Det var imidlertid ikke han som kjøpte Strømsbu Gård, det gjorde sønnen hans Peter Didrik Stilling Steen Herlofson (1777-1842). Nå vil den oppmerksomme leser ha sett at den siste e’en i etternavnet er blitt til o, navnet er endret fra Herlofsen til Herlofson – og «son» er blitt stående. Et utdanningsopphold i England førte til at unge Peter Didrik tok et vokalskifte.

Dette skudd på Herlofson-stammen gjorde det skarpt, dog sosialt mer enn økonomisk. Han fulgte farens råd når det gjaldt kvinner og ekteskap. 15 år gammel ble han sendt til kjøpmannsopplæring hos N.B. Aaall i Porsgrunn, byens rikeste kjøpmann og i bagasjen hadde han et råd fra faren – «Gaar du nogen Tid til Ball da begjær Tillatelse af Madamen om du maa faa den yngste Jomfru til Dans.» Åtte år seinere – i 1800 – giftet Peter seg med den samme «yngste jomfru», Constance Aall. Dette nevner jeg selvfølgelig av en eneste grunn: Familien Herlofson i Aendal trådte inn i kretsen av rike og mektige familier i Norge. Som et uttrykk for dette oppfordret selveste prins Christian Fredrik Peter til å ta plass i den såkalte «Representative Forsamling», som møtte i Christiania (som byen het helt til 1925) 13.desember 1813, en slags forløper for (den folkevalgte) forsamlingen på Eidsvoll året etter. Den godeste Peter ble også valgt til Stortinget i 1821 – og hadde en rekke lokale tillitsverv, som viste at han tok samfunnsansvar.

Peter Herlofson, bestefar til Oscar og Alex altså, skal ellers minnes for to ting: I 1804 kjøpte han Strømsbo Gård, det var det han som gjorde. Og i 1811 ga han 5 000 Rd til etablering av universitetet i Christiania. Det var en betydelig sum fra en privatmann, kanskje bare overgått av Jacob Aall på Nes Verk, som var den største private donator i Kongeriket; de to møttes i selskapslivet i Arendal. Jeg nevner dette fordi 100-års jubileet for universitetet ble feiret i 2011, også i Arendal – tre hele dager til ende, med foredrag både i Arendal og på Nes, og med en avsluttende fest på hotellet på Tyholmen, innbudte gjester med undervisningsministeren i spissen. Jeg kommer aldri – ALDRI – til å tilgi Agderposten for at denne begivenheten ikke ble omtalt i avisa. Men oppfordrer oss gjør de, oss eldre, til å sende inn våre barndoms –og ungdomsminner.. Ikke jeg, nei! For øvrig styrer/organiserer avisa «minne-sektoren» på en helt amatørmessig måte.

Bare én ting til – før jeg går over til far til Axel og Oscar (gjør jeg det?), nemlig etableringen av Arendal Sparebank. Der spilte Peter Herlofson en rolle som en av stifterne, og stiftelsesmøtet var hjemme på Strømsbo Gård. Helt riktig! Arendal Sparebank er ikke det samme som Arendal Privatbank, den banken vi knytter Alex’ navn til, men de kom til å havne i samme røra. Følg med!

Peter og Constance hadde flere barn, den yngste sønnen, Nicolay Benjamin Herlofson, født i 1807, førte mannslinjen videre. Han ble utdannet jurist, i Christiania, i 1832 (samme året som Arendal fikk sitt museum – og Den vestlandske Tidende..). I 1833 ble han gift med Elisabeth Chatarina von Cappelen, datter til Didrik von Cappelen, den rikeste mannen i Skien, eidsvollsmann også.

Peter Herlofson døde i 1842 og 1.januar 1843 overtok Nicolay Benjamin Strømsbo Gård – og flyttet dit med hustru og barn. Og denne Nicolai blir far til Oscar og Alex.. vi er fremme, men først litt om denne godeste Nicolay Benjamin. Det var han som tok initiativet til den første norske sydhavsekspedisjonen. (Briggen «17.mai» dro til Sørishavet og New Zealand, men det økonomiske utbyttet ble heller magert.) Det var i 1840-åra en gang. I 1861 bygde han den første dampsaga i arendalsdistriktet. To år tidligere hadde han innbudt til etablering av et sjøforsikringsselskap i Arendal, sammen med lokale «storinger» som Wilhelm Foss, Emil Kallevig og Christian Stephansen. Han satt i direksjonen til 1874.

(Jeg må få skyte inn noen ord om denne Wilhelm Foss, han var i sin tid, dvs. omkring og etter 1850 byens rikeste, med hus og forretning på det seinere «Syrdalens hjørne» (ja,ja. Kebab eller noe annet babb i dag.) Men det stinket i Arendal. Av kanalene. Om sommeren. Slik at Foss – som andre rikfolk – flyttet ut av byen i sommermånedene (kfr. Sofienlund, Pusnes, Gimle m.fl.) til sine landsteder. Wilhelm Foss flyttet til Havstad og ombygget en gammel bygning til det som ble til Nystuen, og fortsatt kjent under det navnet. Der satt han, rikingen, mens den langt mindre bemidlete fetteren opphold seg noen hundre meter lenger øst. Jeg snakker om forfatteren og byhistorikeren Fridtjof Foss – «Rike-Foss» og «Fattig-Foss» ble de omtalt som, av min far.)

Vi husker at Peter Herlofson hadde vært en av initiativtakerne til Arendal Sparebank og sønnen, Nicolay Benjamin opprettholdt familiens engasjement i banken. NB satt i direksjonen, og samtidig, i 1866, gikk han inn i banken som kasserer. Sammen med bankens administrerende direktør ble NB ansvarlig for den kurs banken slo inn på..

Jeg understreker at Arendals Sparebank ikke er Arendals Privatbank. Den siste var verket til Alex Herlofson, yngste sønn til Nicolay Benjamin. Jeg skal se litt nærmere på Arendal Sparebank, men først bare nevne at da NB døde i 1884, etterlot han seg en formue som var 6 ganger så stor som farens (330 000 kroner mot Peters etterlatte 14 000 Spd, mens far til Peter igjen, Hans Herlofsen, etterlot seg en nettoformue på 170 000 Rd. «Omgjør» sjøl, Torstveit gjør det ikke og jeg er for dum).

Peter Herlofson var altså en av stifterne av Arendals Sparebank, i 1825. Sparebankideen kom fra England, og først ute i Norge var Christiania Sparebank i 1822, året etter kom sparebanker i Bergen, Trondheim og Drammen – og i 1825 – som den femte sparebanken i Norge kom den i Arendal. 25.mars 1825 ble det holdt et møte hvor følgende fem personer ble valgt til å utarbeide vedtekter for den nye banken – og det var byens store! Hør bare – i tillegg til Peter Herlofson - prokurator Schwach, Erik A. Tomle, A.J.J. Jæger og Morten Dedekam. Jeg må si litt om noen av disse.

Fremst i rekken står Schwach – Conrad Nicolai Schwach (1793-1860), var utdannet jurist og drev sakførerforretning i Arendal fra 1821 til 1830. Han var i denne tid en drivende kraft i kunst, drama –og sosietetslivet i Arendal og en viktig kilde til vår kunnskap om «de høie Kredse» i Arendal i 1820-årene. Han skrev mye og hørte til et trekløver som dominerte litterært i de første par tiår etter 1814 – inntil Wergeland og Welhaven tok over.. Ja, i nesten 10 år, i Arendal, Conrad Nicolai Schwach..

Ikke alt han skrev ble publisert. I 1963 skjedde det! «Erindringer af mit Liv», forfatter CN Schwach, ble funnet i et antikvariat.. I dag er dette manus i arkivet til Masdalen & Co. Og i 1992, i redigert form, ble det utgitt, nok en gang i 2008. Og innimellom her hadde Arild Stubhaug skrevet «Helt skal jeg ikke dø.» Vanvittig interessante bøker, med til dels ondskapsfulle beskrivelser av byens ledende personer på 1820-tallet.

Morten Dedekam var en av Schwachs venner – og kom godt fra det. Jeg snakker nå om den Dedekam som skulle bli Arendals første ordfører etter Formannskapsloven i 1836 – med et flott privathus – og hage - ved «inngangen» til Bendikskleiv, på venstre side, med bryggeplass til Indre Pollen, dagens torg.. Av de fem initiativtakerne var det bare Peter Herlofson som ble medlem av direksjonen i Arendals Sparebank, mens Tomle ble kasserer og bokholder. Nå, ja.

Det er et viktig synspunkt i Torstveits bok at denne banken kom til å mangle den soliditet som kunne ha reddet banken i 1886. Det var nemlig ikke bare Axel Herlofsons privatbank som da røyk over ende. Sparebankens fall kom som følge av en ganske bemerkelsesverdig bank –og driftspolitikk. Bankens soliditet ble målt i prosent; bankfondet, reservefondet i forhold til forvaltningskapitalen. I midten av 80-årene (84 og 85) lå prosenten rundt 10, mens snittet for norske sparebanker på den tid lå på 13. Hvorfor det? Svaret – Torstveits svar – er at hvis banken i alle år ikke hadde vært så rundhåndet i sine pengegaver til Arendal kommune, ville «prosenten» i 1886 vært i underkant av 19 % - og banken dermed i langt bedre stand til å takle de vanskeligheter/det run banken ble utsatt for i forkant av konkursen. Jeg skal se litt nærmere på dette. Om ikke annet så er det interessant arendalshistorie!

Det gikk noen år før gavmildheten ble bankens varemerke. Torstveit slår fast at de «gyldne 1830-årene» passerte uten «milde gaver» fra banken. Den første donasjonen ga bankstyret i 1840 – 2.500 Sp til rådhuset. Det førte til at fondskapitalen ble redusert med 34,8 prosent! Og det ble ikke den eneste gaven til rådhuset i 1840-åra. Torstveit sier det slik at «nå valde leiinga av banken å løyse kommunale oppgåver heller enn å sikre sparepenger, sine eigne og mange andre sine sparepengar.»

I annen halvdel av 1800-tallet kom mange flere på donasjonslisten – «Musikkens fremme», Sjømannsskolen, «Pigeskolen», «Børneasylet» m.fl., små summer, fra 50 Sp og opp til 150, men mange ble gjentatt med ulikt tidsintervall. Arendal Musæum kom på lista første gang i 1862.

De store summene gikk til kommunen. I 1864 fikk den 10.000 Spd – og uten at Torstveit har funnet ut hva pengene gikk til. «Daglig drift», heter det kanskje. «Vandværket» fikk 10.000 Spd i 1868 og samme beløp de to påfølgende årene. Det dreier seg om penger til tiltak som vanligvis ble finansiert av kommunen.

I mai 1886 forelå det et forslag om å yte 50.000 kroner til innredning og utstyr i den nye kirken. (Og kirken hadde fått mye, mye mer tidligere) Forslaget falt med 11 mot 10 stemmer. Det var et signal om at «julenissen» ikke ville komme det året..

(Apropos kjerka – staselige Trefoldighetskirken, med landets nest høyeste kirketån/spir, så ble den innviet sommeren 1888. Totalt var det gått med 289.000 kroner for å få den reist, og Sparebanken hadde vært en avgjørende donator. Her bare nevner jeg – nærmest en passant – at for gjelda til de to Herlofson-brødrene kunne en ha bygd godt og vel 43 slike kirker, ifølge Torstveit.)

Hva kunne være årsaken til denne givergleden? Det spørsmålet stiller Torstveit. Over lang tid så direksjonens medlemmer ingen alvorlig truende skyer på den økonomiske og finansielle himmel og dette tillot dem å glemme at fonds skulle være der hvis det «utenkelige» skulle skje. Viktigst var kanskje at solide donasjoner reduserte skattebehovet i kommunen. Torstveit sier det i hvert fall slik: »Dei som sat i styret for banken, kunne redusere eigenskatt ved å bruke innskytarane i banken sin fondskapital. Dette reduserte truleg ikkje givergleda.» (s.58)

Jeg fortsetter historien om Arendal Sparebank. N.B.Herlofson var en av direktørene i «farens» bank, naturlig nok – og i 1866 ble han faktisk også kasserer, en merkelig dobbeltfunksjon, satt i styret og var kasserer.. Rundt 1875, kanskje fra 1.1.1875 fikk banen en ny administrerende direktør, bygfogd Ole Schrøder og denne banksjefen kom til å styre/administrere uten instruks. Det syntes de andre direktørene var greit nok ettersom de kontrollfunksjoner de tidligere hadde utført for betaling, nå skulle være frivillig – og med en byfogd ved roret var selvsagt alt i de beste hender.. (Jeg antar at NB utførte sin kassererjobb uten betaling de siste årene, han gikk av i 1879, døde i 1884.)

Med Ole Schrøder og NB Herlofson ved roret gikk Sparebanken inn i en periode med få styremøter (etter vedtektene skulle det være styremøte ukentlig – eller oftere om «Formanden finner det nødvendig.», men nå ble møtene holdt langt sjeldnere, et par år bare én gang.. og banken gikk samtidig inn i en periode med en ny lånepolitikk. Til store skipsredere lånte banken nå ut store summer, ofte med garanti i aksepter. (En låntaker som ville låne, kunne som sikkerhet legge ved en aksept, et dokument som viste at lånekunden hadde penger til gode av en tredje person. Å diskontere en veksel betød at man – i banken -kunne få kjøpt ut det skyldige beløp før forfall – mot en godtgjørelse til banken.)

Disposisjonene til NB Herlofson og Ole Schrøder møtte liten motstand i styret/ direksjonen og lenge heller ikke i forstanderskapet. Det hadde sammenheng med rekrutteringsgrunnlaget for disse forsamlingene, medlemmene av forstanderskapet, f.eks. var nesten uten unntak rekruttert blant større skipsredere og forretningsfolk i Arendal, folk som samtidig var bankens største lånekunder.

Det fantes en opposisjon til NB/Schrøder og lånepolitikken, og den ble formulert av en Johan Hanssen, medlem av forstanderskapet. Mangler vi én ting, er det en biografi om denne Hanssen, men la nå det fare. Etter Hanssens oppfatning skulle Sparebanken virke «som en almengavnlig Indretning og ikke som et monopolisert Pengeinstitutt for ganske enkelte.(..) Den form for Udlaan, man har begynt at benytte – er vel skikket til at udestænge Mængden fra at kunde faa hjelp i Sparebanken.» Ved å gi store lån til få enkeltpersoner ble det mindre igjen til de mange små, mente Hanssen og føyde til at utlån på aksept egentlig bare var «for de store».

Disse sitatene er fra 1876 og det skulle komme sterkere kost seinere, f.eks. i hans kommentarer til årsrapporten fra 1883. Han peker på at han alt to år tidligere hadde gjort oppmerksom på at det var feil/uheldig å ta imot papir til diskontering «fra utflyttede og insolvente Personer.» Det var ingen tvil om hvem han hadde i tankene – brødrene Herlofson, Oscar og Axel, som var flittige til å levere inn veksler til diskontering. De var insolvente vekselbrukere/ryttere som søkte å redde seg på den måten. Hanssen sa det rett ut! Brødrene Herlofson bodde jo ikke i Arendal kommune, de bodde i Barbu! At de var «vekselryttere» ble seinere bevist til gagns. Hvordan Johan Hanssens kritikk ble oppfattet? Blant de toneangivende som et framstøt i den da allerede langvarige og vel kjente konflikten Johan Hanssen hadde hatt med familien Herlofson.. Ja,ja. Med «egne svin på skogen» var det ikke mye annet an kunne gjøre.

Det er ikke engang sikkert at Johan Hanssen sto bak det groveste skytset. Johan hadde en navnebror i Åmli, doktor Engvald Hanssen, ordfører der. På et kreditormøte tidlig i januar 1887 mente han at Arendal hadde latt seg styre av en «Ring af Eventyrere» og så på det slag som hadde rammet Arendal by som «Guds Strafedom over den Hovmod, Kryhed, Forfølgelsessyke og den Lyst til at chikanere Annerledestenkende» som hadde fått råde så altfor lenge.

Med en ny administrerende direktør på plass fra 1.januar 1885, selveste Sam Eyde, ble bankpolitikken lagt om. 15.mai 1886 slo Agderposten fast at mange borgere så med glede på at «der endnu findes Kraft i vor by til at modstaa enkelte Personers Herskesyge.». Men det var gått for langt. Fire måneder seinere – om morgenen den 25.september møtte direktøren i Arendal Privatbank, Axel Herlofson opp i Sparebankens lokaler (lå der hvor politistasjonen i dag ligger) og ba om å få låne 100 000 kroner. Det var det som utløste raset.. for Arendal Sparebank, NÅ er vi inne i KRISA og jeg forlater dere.. med et håp om at dere får tak i boka til Torstveit.

Andreas Raaum

Ps. Husk bare at dens tid Arendal ikke bare var en rik by, men også en veldig liten by arealmessig sett. Gjennomsnittsinntekten lå kanskje tre ganger høyere enn gjennomsnittsinntekten for norske byer. Velstanden hang sammen med byens størrelse. Fattige og arbeidsfolk bodde utenfor byen. Byens grenser lå tett inn mot sentrum.. Skytebanen lå utenfor Arendal, grensen gikk på toppen av Feierheia og få skritt ned Juellsklev var du i Barbu, mesteparten av bebyggelsen i Kittelsbukt lå utenfor, Høyveien lå definitivt utenfor, i Blødekjær lå grensen omtrent ved fengslet. Den godeste Schwach, der hvor han bodde siste gang, inntok sine måltid i Arendal men tømte sin magesekk i Østre Moland, bygrensen gikk nemlig mellom hovedhus og uthus.. Byutvidelsen i 1901 skjedde ikke uten motstand fra de velstående, og dem var det mange av. Nå ville det bli mer fattigskatt!

Ps!! Det er mulig at jeg kommer til å beskjeftige meg med svindelen/krakket i en seinere artikkel, men da med et bestemt sikte. Torstveit bruker flere kilder for å belyse svindelen, en av disse er «Revisionsindberetninger i Arendals Sparebanks og Axel Herlofsons Concursboer» af F.E. Blichfeldt. Beretningen ble trykt i Kristiania i A.W.Brøggers Boktrykkeri og ble lagt ut for salg. I Arendal forsvant eksemplarene i en viss fart, oppkjøpt, sies det, av Herlofsonfamilien. Men. Jeg har en kopi av disse innberetningene, velvillig gitt meg i et antikavariat i Bokbyen, på plate, og så tatt ut på skriveren i Vestregate 4, totalt 135 sider. Planen er at jeg nøye skal gå gjennomTorstveits bok for å se hvilken plass disse innberetningene har fått i hans bok.. Kanskje, kanskje.

ds

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum