"anti-kjappkjapp"

Det hardnet til

Fredag 11. Mai 2012 · Andreas Raaum · Historie

T T T
print denne siden

At Quisling dannet regjering 1.februar 1942 endret for så vidt ikke realitetene, nemlig at Rikskommisær Terboven hadde den reelle makt. Statsakten kan ses på som et uttrykk for at den tyske okkupasjonsmakten har mistet troen på at nordmennene kunne vinnes med «det gode». Helt fra starten av – 21/24 april – hadde Terboven ikke høye tanker om Quisling og hans parti, og anstrengte seg for å gi Quisling og hans menn begrenset spillerom. Quisling hadde imidlertid – helt siden besøket i Berlin – desember 1939 – en viss status hos Hitler, og det begrenset Terbovens handlefrihet.

Året 1942 viser at tyskerne hadde skiftet holdning til nordmennene. 9. april  1940 – slik formulerte de det – var tyskerne kommet for å redde nordmennene fra britisk invasjon og okkupasjon, de kom som «venner». I 1942 er «venneforholdet» definitivt passé.

Den kanskje viktigste grunnen til dette omslaget er flukten av ungdom fra  Norge, særlig over havet til England/Skottland. Faktisk var det alt sommeren 1940 folk som tok seg over for å melde seg til krigstjeneste. Fra Arendal gikk det tre båter , to i mai og en i juli, totalt 13 mann –  en motorbåt og to seilbåter. Og det gikk bra! Men med den fjerde og femte gikk det ille. 26.juli 1941 dro seilbåten «Good Hope» fra Kolbjørnsvik, 5 mann var om bord, blant dem tre sjøfolk/styrmenn. De første planene ble lagt alt sommeren 1940 – etter å ha hørt at de som var dratt, var kommet vel over.  Men i 1941 var situasjonen i ferd med å bli en annen. En ting var at altfor mange i Arendal visste om den forestående flukten med «Good Hope», og da mannskapet la seg til ved Ryvingen for natten, var det flere som i småbåter kom ut for å ta farvel. I tillegg hadde  de uflaks fordi tyskerne hadde ekstra flypatruljer på vingene for å beskytte en konvoi på vei fra Danmark mot Lista/Vest-Norge. Med sine store hvite seil var «Good Hope» lett synlig i morgensolen  og ble tauet inn til Kristiansand.

Omtrent samtidig som Good Hope dro utviklet  gymnasiastene Rune Hjartsvein Bruland (Hisøy) og Sverre Råna (Austre Moland) sin fluktplan. Vi vet at de dro fra Utsira 13.august 1941, men det er også alt. De dro, forsvant og ble aldri funnet. Heller ikke de fem fra «Good Hope» kom fra det med livet (seinere skutt).

Jeg tror ikke det var noen englandsflukt direkte fra arendalsområdet etter dette. Tragedien med Good Hope, i hvert fall den, ble en «vekker» - s å  lett var det ikke. Alt  20. januar 1941 hadde  de første plakatene med trussel om dødsstraff blitt slått opp i styrhusene på norske fiskebåter – «forbindelse med Tysklands fiender blir straffet med døden.»  7. mars kom en forordning rettet mot fartøy som «uberettiget» gikk ut fra norske havner.  I en forordning av 26.september 1941 skjerpet Terboven forbudet mot å forlate landet uten tillatelse. Nå  v a r  det dødsstraff.  26.september-forordningen var et klart tegn på at tyskerne så på utviklingen med sterk bekymring  - og grep til det siste drastiske virkemiddelet.

Rett forut for denne siste forordningen hadde det gått ut to skøyter fra Kristiansand, den første i slutten av august, den andre mandag 22.september, begge små motorbåter med totalt 10 mann, en fra Arendal, og de kom velberget over, begge til Aberdeen.

I samme måned som Terboven utstedte sin forordning (26/9) dro i alt fire fiskeskøyter fra Jæren (Obrestad havn i to tilfeller) og Eigersund til Skottland – med totalt nesten 50 personer, de fleste yngre menn. I samme måned planla en ny gruppe på Jæren å dra. De hadde hørt oppmuntrende meldinger om båter som var kommet fram  7. oktober ble de første av «jærbuene» arrestert, totalt 39, de fleste fra Nærbø, Vigrestad og Time. Gestapo hadde skjerpet seg voldsomt for å sette en stopper for englandsfarten – med alle midler. Saken mot «jærbuane» viste at tyskerne nå hadde kjennskap til at englandsflukten var omfattende  fra Sør-Rogaland.

Rundt om i hjemmene på Jæren var det en trøst at det hadde gått bra med haugesundfolket. I februar 1941 var den første tyske riksrettssaken blitt ført i Norge – i Bergen. På tiltalebenken satt 18 personer, de fleste med tilknytning til Haugesund.  10 av dem ble dødsdømt, de åtte fikk lange fengselsstraffer.  Tyskerne slo dommene  slått stort opp i avisene: Et hvert forsøk på å komme seg over til England for å hjelpe fienden ville bli hardt straffet.

Dommen gjorde et sterkt inntrykk på befolkningen, og det ble sendt en søknad om benådning – med mange underskrifter – til okkupasjonsmyndigheten 16. april.  Litt seinere kom meldingen om at dødsdommene var omgjort til 10 års tukthus; det var Hitler selv som hadde gitt benådningen.

Dette var våren 1941 – før tyskerne skjønte omfanget av fluktstrømmen og før angrepet på Sovjet (i juni s.å.).. Da saken mot jærbuene kom opp – i mai 1942 - var situasjonen endret;  tyskerne hadde lagt bort «silkehanskene», nordmenn hadde ikke forstått at de hadde fått «venner» på besøk og opptrådte fiendtlig.

Alt utfallet av rettssaken mot folkene fra «Good Hope» viste at tyskerne hadde endret sin holdning. 12. februar 1942 var fem av de seks dømt til døden, den femte fikk fem års tukthus. Vedkommende protesterte mot dommen, og ba om å få følge sine kamerater. Det slapp han, men fikk straffen øket til 15 års tukthus. En måned senere ble de fem skutt – på Håøya i Oslofjorden – henrettet ved nakkeskudd. Likene ble gravet opp etter krigen, hadde verken sko eller klær på overkroppen.  Russiske krigsfanger hadde på forhånd gjort graven ferdig, og fikk trolig klærne som «belønning». Det ble målt 16 kuldegrader i Oslofjorden denne morgenen 16.mars. Han som hadde fått 15 år, kom tilbake til Arendal etter frigjøringen, men døde av tuberkulose alt i februar 1946.

9. mai 1942 ble 17 av de 18. tiltalte jærbuene dømt til døden, to ble seinere benådet pga sin unge alder. Seks fikk dobbelt dødsstraff, en dødsstraff fordi de hadde planlagt å flykte, dødsdom nr. 2 fordi de hadde hatt kjennskap til to maskingevær og masse ammunisjon som skulle brukes mot den tyske forsvarsmakten dersom de ble oppdaget, står det i dommen. Disse jærbuene utgjorde flertallet av dem som under okkupasjonen ble dømt til døden for planlegging av flukt til England/Skottand.

22.mai sto det melding dødsdommene og påfølgende henrettelser i Aftenposten og flere andre aviser. «Deutsche Zeitung in Norwegen» - en egen avis for okkupantene – avsluttet sin melding slik: «

Det er kjent at en del nordmenn uten tillatelse har forlatt landet for å gi i Englands tjeneste som soldater, sjøfolk eller også som Secret Service agenter. De utsetter derfor ikke bare liv og sikkerhet for den enkelte tyske soldat i Norge for fare, men forlenger også krigens varighet, og skader på den måten sine egne landsmann. Det kan derfor ikke overraske noen at Det Tyske Riket vil handle med stor styrke med alle lovlige midler mot enhver nordmann som har til hensikt å forlate landet ulovlig, vil fra tysk side bli sett på som et forsøk på et angrep mot livet til tyske soldater i Norge. På dette kan det bare gis ett svar: Dødsstraff. (Ser vi på rettssaken mot de impliserte i «Good Hope»-saken, understreket aktoratet at dersom det kom en avlastningsoffensiv fra England mot Norge, ville de arresterte (unge menn) være svært verdifulle som loser og kjentmenn. )

Da budskapet om dødsdommene nådde Jæren, dro medlemmer av familiene til de dødsdømte til Oslo for å be om deres liv; målet var Terboven. De fikk aldri foretrede for rikskommisæren, og måtte dra tilbake til Jæren uten å ha fått sett sine kjære en siste gang. Henrettelsene – dommenes fullbyrdelse – kunne fortelle dem at tiden for tysk «storsinn» var over.

I ettertid er det lett å se at den såkalte Telavåg-affæren (Telavåg, en kystbygd utenfor Bergen) fikk betydning for saken mot jærbuene og gjorde spørsmålet om benådning totalt uaktuelt.  I motsetning til jærbuene har Telavåg-folket fått sin historie mellom to permer, og er det styggeste eksemplet på tysk «gjengjeldelses»politikk under okkupasjonen i Norge (dog overgått av det som hendte innbyggerne i Litic, liten by nær Prag, i juni 1942 da «Reich Protector» Rainhard Heydrich ble tatt av dage.) Den 27. april 1942 startet arrestasjonene og opprulling av saken som endte med at stedet, med 300 hus,  ble nedbrent, buskapen slaktet, fiskefartøyene ødelagt,  kvinner og barn deportert til et sted i nærheten. Alle voksne menn ble skutt eller sendt til Sachsenhausen i Tyskland. 

To norske agenter var kommet fra England til Telavåg,  begge hadde tidligere flyktet til England – over havet. Tyskerne fikk sine mistanker, og aksjonerte den 27. Det kom til skuddveksling, den ene nordmannen ble skutt, det gjorde også to høytstående gestapister. Det siste vakte enormt raseri blant tyskerne. Teboven kom, Wilhelm Rediess kom, Heinrich Fehlis kom – og hevnen var nådeløs.

Denne affæren skjedde mens jærbuene satt på Grini, og ventet på at saken deres skulle opp til doms.  Den startet 5. mai. Det var kanskje uansett intet håp for jærbuene, men Telavåg-affæren fjernet et hvert håp om reprise av Haugesundaffæren.

Den 27. april er det 70 år siden Telavåg-affæren. Hendingen er rimelig godt kjent, den første boka kom alt i 1946 – «Telavåg – Fiskeværet som tyskerne slettet ut i 1942.» Om jærbuene er det så langt ikke gitt ut noen bok – men til høsten skjer det – og da «for sikkerhets skyld» i et antall av to, begge blir utgitt på lokale forlag (Stavanger) men med et stoff av nasjonal interesse. Det var 9. mai jærbuene fikk dødsdommene, eksekvert kort tid etter. De første bøkene om «jærbuane»  vil altså komme 70 år etter – i seg selv et problem..

For øvrig er det min mening at sykehusdirektør Jan Roger Olsen bør si opp stillingen sin/fjernes.

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum