"anti-kjappkjapp"

Det ble ikke løsnet et skudd

Fredag 11. Mai 2012 · Andreas Raaum · Historie

T T T
print denne siden

9. april 1940. 9.april – dagen å minnes. Men i år kom den på en helligdag – og det i påsken. I tillegg rullet Breiviksaken gjennom trykkvalsene. Det tør være forklaringen på at vi i år «slapp unna» minnefeiringen. Likevel drister jeg meg til – sånn helt post festum (om det uttrykket kan brukes) – å gi noen glimt fra 9. april i Arendal i 1940.

Jeg kaller artikkelen «Da krigen ikke kom til Arendal.»

Om morgenen 9.april var en 8 år gammel jente ute og lekte i Tollbugata. Hun slo ball mot en murvegg, omhyggelig med å unngå å treffe vinduene. Men hva var det? Noen folk i uniform, på sykkel, og med våpen, samlet seg foran Raaums butikk (A.T.Raaum & co, nå Veromoda), «rart» snakket de, men ett ord oppfattet hun, «telegraf» (og visste selvfølgelig ikke at det skrives med stor forbokstav – på tysk!) Telegrafen lå da ikke der? I Raaums butikk? Hun visste så utmerket godt at den lå rett rundt hjørnet, der hvor «Sevan» i dag holder til, altså vegg i vegg med Bondeheimen. Telegraf? Der! pekte jenta, og avgårde fór de.

Du undrer deg kanskje over at tyskerne ikke visste hvor telegrafen i Arendal lå? Riktignok hadde den tidligere ligget i 2.etasje i A.T.Raaum & co» (Veromoda i dag), men var flyttet – til en ny bygning drøye hundre meter unna (hvor Sevan i dag holder til). Visste ikke tyskerne det? Hva slags etterretningstjeneste hadde de, egentlig? Proffe soldater som handlet på lykke og fromme?

Nå skal jeg bare si at det var mye tyskerne ikke visste. Hele felttoget deres var dårlig planlagt. Det begynte med general Claus von Falkenhorst.. Da han ble spurt – i februar 1940 – om han ville lede felttoget i Norge og overta siste fase i planleggingen, fikk han en kort betenkningstid. Han var en vel ansett militær, en naturlig mann å spørre. Generalmajoren tok seg en tur innom nærmeste bokhandel/kiosk, kjøpte et norgeskart/en håndbok med kart og med det som grunnlag traff han hurtig sin beslutning; det ble ja.

Den dominerende «hovedperson» i krigen som ikke kom til Arendal 9.april, er torpedobåten «Jo». Litt historikk: Torpedobåten «Jo» var blitt sjøsatt i 1905, bygget over samme «lesten» som originalen «Odin» fra 1883.  Odin var ikke den eldste norske torpedobåten. Det var Rap, bygget i England, levert i 1873 og var ikke bare Norges eldste, men verdens (fins på Marinenmuseet i Horten).

Odin ble ledd i en serie som skaffet Norge et moderne torpedobåtforsvar. Men hadde merket seg den rollen miner og torpedoer hadde spilt under den nordamerikanske borgerkrigen (1861-65), og norske myndigheter mente at våpenet – torpedobåter - egnet seg for det norske (skjærgårds)forsvaret.

Forholdet til Sverige fikk betydning for den videre utvikling av sjøforsvaret. I 1995 led Norge et (midlertidig) nederlag i forholdet til Sverige (måtte godta forhandlinger). Det vokste fram en allmenn oppfatning om årsaken til nederlaget, nemlig den Norge hadde vært for svakt militært sett. Det skulle man gjøre noe med! På denne bakgrunn må man forstå byggingen av panserskipene Harald Haarfagre og Tordenskjold og noe seinere Norge  og Eidsvold.

Arbeidet med å bygge torpedobåter ble også kraftig forsert. Både Jo og Grib ble sjøsatt i 1905, to år etter Ravn. Jeg nevner disse tre fordi de var del av 3.torpedobåtdivisjon – sammen med Ørn og Lom, begge disse lå til overhaling i Horten 9. april og tyskerne overtok dem. De tre andre fant sin grav i nærheten av Lyngør 17. april, men det er ikke tema for denne artikkelen.

Det bør likevel nevnes at disse torpedobåtene fikk en del av æren for at krig ble unngått i 1905. Året etter dro (deler) av denne flåten på tokt langs kysten og fikk begeistret mottakelse av store menneskemengder. Jeg tror det var åtte av torpedobåtene som var på besøk i Arendal – og utenfor Kuviga lå depotskipet Valkyrien (i hvert fall på det bildet jeg har sett) – navnet fordi skipet var bygget for penger gitt av «norske kvinner», så ble da også skipet populært kalt «Damenes skip».

Under 1. verdenskrig ble torpedobåtene brukt i nøytralitetstjenesten. Det ble hard jobbing – og liten tid til ettersyn og overhaling. Etter krigen gikk de fleste over i pensjonistenes rekker. Bortsett fra tre stykker som ble bygget i de aller nærmeste etterkrigsårene. ble flåten ikke fornyet. Regjering og Storting ville bruke pengene til noe annet enn forsvar – med en spesiell begrunnelse etter at Arbeiderpartiet hadde overtatt regjeringsmakta i 1935. For å gjøre historien kort: «Jo» - som hadde Arendal/Hisøy som sitt hovedkvarter 9.april 1940 var nærmest en «museumssak».

Jo lå i Kolbjørnsvik, ved Lassens kran – med baugen mot land, dvs. si at båtens torpedorør vendte mot land. Løytnant Holthe forsøkte å holde seg så godt orientert som mulig – om situasjonen. Kanskje var han like desorientert som Kongen da denne ble vekket av sin adjutant ved 03-tiden om morgenen den 9.april. –Vi er i krig, Deres Majestet, sa adjutanten. –Med hvem, spurte kongen. Det var et meget godt spørsmål, for faren for et engelsk angrep var minst like aktuelt som et tysk da Kongen gikk til sengs den 8.april. Skipssjefen, løytnant Thor Holthe, Kaptein Holtes muligheter til å holde seg orientert gikk via en telefon som hang på en stolpe inne på land- og via en ledning koplet til båten.

Ved selvsyn kunne han imidlertid forsikre seg om at et tysk krigsskip la til ved Tollbukaia ved 08.30-tiden. Det var Greif, en torpedobåt, men bygget etter helt andre mål enn de norske – og i strid med Versailles-traktatens bestemmelser. Det var – i praksis – en helt annen torpedobåt enn Jo, langt farligere.

Vi har et bilde av Jo da den hastet ut fra Kolbjørnsvik med kurs for Tromøysund denne tirsdagen 9. april. Det var Grand-direktørens 15-årige sønn som debuterte med sitt kamera til kroner 6,50, resultatet ble «historisk», svart røyk ligger som et belte etter Jo, hvilket kan tyde på at kjelene ennå ikke hadde blitt skikkelig varme.

Så kommer spørsmålet: Forlot Jo Kolbjørnsvik før eller etter Greif hadde gått ut? I dag synes svaret greit: etter. Jeg tar opp saken seinere i detalj, men i datert oppsummering løytnant Holthes gjorde kort tid etter hendelsen, står intet om at Jo passerte  Greif på sin vei inn i Tromøysund. Det burde i så fall ha stått?

I 1988 hadde Alf Martin Sandberg en artikkelserie i Agderposten hvor Jo var i sentrum. Spørsmålet ble stilt en rekke personer: Hvor var Greif da Jo gikk ut? «Ved kaia» sa den ene halvparten – «gått ut» sa den andre. Wilhelm Tvedt-Gundersen – i et intervju i 1950 – holdt på at Greif lå under Batteriet da Jo gikk forbi. Tvedt-Gundersen var den lokale hjemmefrontsleder og måtte da vite hva han snakket om?

Ut.. mens Greif lå der..? Det  k a n  utmerket godt ha vært slik. Men.. kunne tyskerne la fienden slippe unna? Jo (!) , ville jeg svare, fordi Jo slett ikke var «fienden» på dette tidspunkt. Tyskerne var kommet som «venner» - for å redde oss fra engelskmennene. Det mente enhver tysk soldat som kom til Norge i aprildagene å vite. De var våre venner! Og derfor skjøt man selvfølgelig ikke på «Jo». Dessuten opptrådte «Jo» også selv «vennligsinnet». Noe annet hadde det selvfølgelig blitt om løytnant Holthe hadde dreidd baugen mot det tyske skipet! Eller hvis de hadde manøvrert «torpedokanonen» på dekket 95 grader babord. Nei da, med kurs ut Tromøysund var det intet å frykte.. Jeg antar at om bord på det tyske skipet ble Jos bevegelser fulgt nøye – og ved minste mistanke om at «vennen» hadde uvennlige hensikter, ville dens dager være talte.

Likevel er nok «sannheten» at Greif hadde forlatt havna da Jo steamet av gårde med sin svarte hale. Den sist publiserte boken om okkupasjonen av Norge i aprildagene er på engelsk «The German Invasion of Norway- april 1940», men skrevet av en nordmann, Geirr H. Haarr, utgitt på et velrenommert engelsk forlag i 2008 (senere har Haarr gitt ut en «etterfølger»). Boka er ikke anmeldt i Norge, så vidt jeg kan se, men har fått til dels glimrende kritikker i England. Den har et par sider om erobringen av/ ilandsettingen i Arendal. Kampgruppe 4 hadde som oppgave å besette Arendal og Kristiansand. Greif var «øremerket» for  Arendal, resten av gruppen – med den lettere krysseren Karlsruhe i spissen – fortsatte ferden mot Kristiansand etter at Greif hadde forlatt dem. Avsnittet som dekker erobringen av Arendal/Kristiansand er på 25 sider, hvorav altså (knappe) to er viet hendingene i Arendal. Og med all grunn! I Kristiansand ble det dramatisk, i Arendal ikke.

Greif gled inn Galtesund; fort gikk det ikke, det var tåke og faktisk hadde båten ligget på vent utenfor kysten inntil det klarnet noe opp. Ca 08.30 la den til kai under Batteriet. Da var den oppdaget av folkene på Jo. Den første som oppdaget og varslet, trodde at det var den norske «Sleipner», men Holthe brukte kikkerten, merket seg det tyske flagget og utbrøt: «It’s a bloody German destroyer.» Holthe snakker engelsk fordi Haarrs bok er skrevet på engelsk.

Jeg siterer videre fra boken, altå utgitt I 2008: «Holthe’s instinctive reaction was to fire his torpedoes. Arendal was no krigshavn though, and therefore not an area where force should be applied without further orders. Holthe had no such orders. Nor had he information of what was going on in the country other than what he had heard on the public radio, and he did not know if Norway was at war. Moreover, Jo would have to cast off and turn round to be able to fire her torpedoes at all. Holthe reckoned the German, vastly better armed than his own tiny boat, would open fire bevor Jo could get into position, which was likely to be devastating in the confined waters (notehenvisning: the distance between Jo and Greif was about 1000 meters). While pondering what to do, the quay behind Greif was filled up with curious civilians: an explosion onboard the German boat would certainly result in collateral damage. Before the young lieutenant could make up his mind, Greif solved the issue by casting off, leaving the way she had come, apparently never registering the presence of Joe, which had her slim stern pointing towards the harbour. Holthe also cast off and took his boat east through Tromøysund at maximum speed in order to be in a favourable position for attack , should Greif head that way after entering open sea. She did not, and was never seen again from Jo.

Enkeltheter i beskrivelsen kan sikkert bestrides, f.eks. at man om bord på Greif ikke var klar over Jos nærvær. Jeg tror heller ikke at Jo dro østover for å komme i angrepsposisjon dersom Greif skulle komme «den veien.» Poenget var nok at det forelå en avtale mellom Holthe og sjefene på de to andre torpedobåtene i avdelingen om å møtes ved Lyngør for å drøfte situasjonen.

En folkelig versjon av hva som hendte med Jo etter gjennomfarten i Tromøysund var at den senket Greif, men det er nok patriotisk «ønsketenkning».

Haarr, som bygger på «Norges sjøkrig», står altså på at Jo forlot Kolbjørnsvig etter at Greif gikk ut. Den versjonen fins også i en bok som kom ut i 1994, «Fyrbøteren på Jo», forfattet av en Knut Frognes. Boka er basert på fyrbøterens egen historie – og fyrbøteren var Sverre Eldrup fra  Tvedestrands-kanten – samt forskjellige andre kilder, skrevne og muntlige – kryssjekking og det hele, forsikrer Frognes. I denne boka heter det – under en illustrasjon at «tåka var sannsynligvis med på å redde «Jo» fra å bli oppdaget og beskutt.» Det er neppe riktig, mens derimot «hovedtesen» - om at Jo gikk ut etter at Greif hadde forlatt havna, kan ha mer for seg..

Jeg går inn i boka.. Søndag 7.april hadde Sverre hatt perm, hadde vært med i en hoppkonkurranse med sjette premie som resultat. Mandag 8. april – tidlig kveld – hadde skipssjef Holthe orientert om situasjonen. Han hadde «ringt rundt» for å få vite hva som hadde skjedd. Han kunne bekrefte at Rio de Janeiro var blitt torpedert utenfor Lillesand i morgentimene og at han hadde fått melding – klokka 13.30 – om at det tyske tankskipet Posedonia var blitt senket av en britisk ubåt i nærheten av Svenner fyr – men i internasjonalt farvann. Det var i grunn det Holthe hadde å meddele og han avsluttet slik:

«Jeg har ennå ikke fått noen spesielle ordrer. Men helt personlig må jeg si at dette er meldinger jeg liker svært dårlig – spesielt at tyske tropper nå er i landet. Vi får håpe at dette ikke utvikler seg, men inntil videre, og vi gjør nå klart skip. Dere vil bli underrettet om utviklingen så snart jeg får vite noe mer.»

Mens Holthe gikk tilbake til telefonen, tok de andre fatt på arbeidet med å gjøre «klart skip». Jeg siterer: «Kasser med 37 mm granater ble langet opp fra ammunisjonslageret sammen med patronbelter til coltene. Torpedorørene ble steamet for å få vekk kondens og is, og torpedoene ble ettersett på alle måter, likeså de to synkeminene. De av mannskapet som hadde doble funksjoner – signalgasten var torpedomann, kokken var skytter, osv – frikset opp rutiner som de sjelden hadde fått praktisere. Personlige våpen til hver enkelt ble hentet fram –krag-rifler til de menige, revolvere til offiserene.»

Fram til midnatt var fyrbøter Sverre på vakt i maskinen. Det bar til køys, men å sove ble vanskelig. Han ble liggende og stirre i taket – som flere andre nede på banjeren. Så skjedde det noe! Jeg siterer: «Klokken ett lød skritt i leideren, og lyset kom på. Guttene spratt opp og stirret på Holthe med søvnløse øyne. Sjefen kom svært sjelden på banjeren, da måtte det være noe helt spesielt. Nå gled blikket hans over guttene, han så ut som han lette etter de rette ordene før han sa med lett skjelving i stemmene:-Jeg har nettopp fått telefon fra Sjøforsvarsdistriktet. Der sier de at det smeller i Oslofjorden, og at vi må gjøre oss klare. Det er alt som ble sagt. Det er tydelig at vi er blitt angrepet, at det er noen som har gått til krig mot Norge. Foreløpig vet vi ikke hvem de slåss mot i Oslofjorden, og hvilket omfang angrepet har. Men vi må regne med hva som helst fra nå av.  Fartøyet skal derfor gjøres krigsklart så fort som mulig.  Jeg stoler på at alle kjenner sine oppgaver, slik at vi kan få gjort den innsatsen som forventes av oss. Sett i gang, gutter!»

Og guttene satte i gang. Sverre og en annen fyrbøter skuffet kull for å få steamen på topp. Holthes gjentatte forsøk på å komme i kontakt med Sjøforsvaret utover natten ga intet resultat. Meldingen fra 1.Sjøfartsdistrikt om angrepet i Oslofjorden var den første og siste meldingen han hadde fått. Klokka sju kom radioens første nyhetsmelding. Nå var det klart: det var tyske angripere. Noen byer var allerede besatt.

Fyrbøter Sverre Eldrup så – sikkert som resten av folkene om bord på Jo – at Greif la til, soldater strømmet i land - med sykler? Det undret Sverre seg over. På kaia observerte han en liten menneskemengde. «Raskt var han nede og hev innpå et par skuffer før han var oppe i hullet igjen. Røyken veltet ut av skorsteinen. Hadde virkelig ikke tyskerne sett dem?  Men så kunne vel Jo skyte først?! På noe som lignet et traktorsete satt torpedoskytteren og holdt på avtrekkeren så knokene hvitnet. Over hodet på Sverre pekte løpet på den lille kanonen utover skutesida og inn mot Kolbjørnsvik. Hva gikk det av skytteren? Ved den aktre skorsteinen sto Holthe og pratet lavt med NK (=nestkommanderende, kommentar) Hvorfor skjedde det ikke noe? Hvorfor ga han ikke ordre til å skyte?»

Teksten fortsetter slik: «Holthe var både redd og usikker. Lassens brygge stikker ut i Kolbjørnsvik som et lite nes mot Pollen i Arendal. Med akterenden omtrent rett mot Langbrygga var det lite av Jo som var synlig fra den kanten. Holte antok at tyskerne ikke hadde oppdaget dem, men med en baugtorpedo som pekte inn mot Kolbjørnsvik og en dekkstorpedo som bare kunne skytes ut på tvers var det ikke mye han kunne foreta seg. Heller ikke kanonene kunne brukes uten at han bestrøk sitt eget fartøy langskips, og på akterdekket sto både coltskytteren og stativet med synkeminer i skuddlinjen.

Holthe forbannet seg slev for at han ikke hadde snudd Jo i løpet av natten, slik at de lettere kunne komme i stilling. Slik de lå nå måtte han først bakke ut fra brygga og tørne rundt. Hvor lang tid ville det ta? Ett minutt? To minutter? Uansett, en evighet av tid for tyskerne til å oppdage dem på, sikte seg godt inn og pepre dem sønder og sammen.

Andre muligheter? Kunne de slippe akterenden ut til de ble liggende med baugen mot brygga, slik at dekkstorpedoen bar? I så fall hadde de bare denne ene muligheten – bortsett fra kanonen og coltene. Tyskerne der borte struttet av våpen, det så han tydelig og selv om han fikk inn et vellykket skudd – hva med den flokken av skuelystne nordmenn som samlet seg i økende antall midt i skuddlinjen? Holthe følte seg totalt hjelpesløs.
Vi kan ikke gjøre noe, gutter, sa han oppgitt, - Det kommer bare til å gå ut over de helvetes arendalittene som står der og glaner. Dessuten ønsker jeg ikke å utsette fartøy og mannskap for unødig fare. (..)

I ettertid – da han var blitt klar over hva han sto overfor – var Thor Holthe glad for sin avgjørelse om ikke å spille helt. Det tyske fartøyet var riktignok ikke noen jager, men ikke langt fra. Det var torpedobåten Greif som la til ved Langbrygga. Men en torpedobåt og en torpedobåt kan være to helt forskjellige ting. Greif var på 927 tonn, Jo på 55 tonn. Greif var bestykket med tre 105mm kanoner, fire 20mm kanoner og seks torpedorør – mot Jos to 37mm kanoner, to mitraljøser, en baugtorpedo og en dekkstorpedo. Greif hadde en besetning på 122 mann – mot 18 på Jo.

Det er enighet om at det ikke ble løsnet skudd – i hvert fall om du holder deg til «fyrbøteren» og til Haarr. «Arendal ble inntatt uten at ett skudd ble løsnet, selv om det var nære på denne morgenen,» skriver Frognes, og fortsetter, »Når faren for at det skulle smelle var størst, er ikke godt å si. Men plutselig var det idet et fly plutselig kom durende i lav høyde over byen. På dette tidspunkt var Graif ferdig med landsettingen, og i ferd med å bakke ut fra Langbrygga. På et øyeblikk var tyskerens kanoner rettet mot flyet. Også om bord i Jo fulgte coltmitraljøsene flyets bevegelser. Avstanden og tåka gjorde at det ikke ble identifisert med det samme, i hvert fall ikke fra Jo og sannsynligvis heller ikke fra Greif. Men etter å ha tatt en runde over byen forsvant flyet samme vei som det kom – uten å angripe og uten å ha blitt beskutt.»

Skulle jeg kommentere dette siste, ville jeg si at tyskerne sikkert hadde full kontroll på flyet. De var kommet som «venner» med ordre om ikke å skyte i «utrengsmål». De fulgte nok årvåkent med og så ingen grunn til å skyte..

Det ble ikke løsnet ett skudd.. Kanskje er det ikke  h e l t  riktig – at krigen kom til Arendal den 9.april uten at det ble løsnet ett eneste skudd. Det ble nemlig løsnet skudd.. Ute på Bratteklev sto en mann – sammen med sin sønn – og de forsvarte fedrelandet, eldstemann med en Krag Jørgensen, yngstemann med en salongrifle. Den godeste tollkassereren skjønte at det var «inntrengere» og handlet deretter. Om «ildgivningen» ble registrert av tyskerne vet jeg ikke; det ble i hvert fall ikke skutt tilbake, ser det ut til.

Slik gikk det til da krigen ikke kom til Arendal. Men tyskerne kom – et hjulrytterkompani på 100 mann med 10 lette etc. Hvis hovedoppgaven var å stenge kabelen fra Stølsviga til Newcastle, var denne blitt stengt året før. Men selvfølgelig, det var et par kabler som gikk til Tyskland via øya Sylt. Og de måtte vel beskyttes.. Ser man på listen over de byer som ble besatt 9. april, så var det bare våre største byer – Oslo, Bergen etc – med to unntak:  Arendal og Egersund. Felles for disse småbyene var at derifra gikk kabler til utlandet. Takket være kablene kom ikke krigen til Arendal 9. april.. Det var samme historien i Egersund hvor jeg har bodd sju år av mitt voksne historieorienterte liv.

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum