"anti-kjappkjapp"

De store bybrannene i Arendal

Fredag 6. Januar 2012 · Andreas Raaum · Historie

T T T
print denne siden

I en rekke norske byer var det store branner på 1700-tallet. Trevirket var lett antennelig, husene lå tett og det var ikke rare brannvesenet. Det var trolig nærmest flaks at Arendal ikke fikk sin første store ”Ildebrand” før helt mot slutten av 1700-tallet, i 1798. Fra 1737 hadde byen en brannordning som påla byens borgere en ordning med vakthold og patruljering, effektivisert fra 1783, og i 1789 fikk byen et sprøytehus, på kirkegården.

På denne bakgrunn kan det kanskje synes som et paradoks at byen fikk sin første store bybrann så seint som i 1798. Da strøk det med 25 hus på strekningen nedre Blødekjær og Stranden/Malmbryggen. Ett av husene var på tre etasjer, 17 på to og 7 var enetasjes hus.
Glemte lyset..
Brannen startet en onsdags kveld, 3.oktober 1798. Vi har bevart referatet av et brannforhør, og der får vi høre at det begynner med at Peder Lunds tjenestepike, Gunhild Chrisophersdatter blir sendt til Madame Hans Jørgen Lunds «for at laane en Fjerding Rugmeel til bagning.” Den historien endte med at pikene glemte talglyset på melboden.. Uaktet dette: ”Brandretten fandt ikke at kunne udlede Aarsagen til Ildebranden af Skjødesløshed eller grov Ufosigtighed, men at den alene maatte tilskrives ulykkelig Hændelse, hvorfor ingen i den Anledning bliver at ilægge Ansvar,» heter det i brannforhøret. «Ifølge Traditionen forsvandt den ene Pige og blev aldri gjenfunden,» skriver Fridtjof Foss.
”i Hjertet af Staden”- 1840
Neste store brann kom i 1840, og den rammet et annet sted i byen – ”i Hjertet af Staden” – for å sitere Den vestlandske Tidende. Det var de staselige husene på Friholmen som strøk med – 11 i tallet og blant eierne var mange prominente personer i Arendal, Anders Dedekam for eksempel, men kanskje ikke minst den avholdte dr. Alexander Møller, stortingsrepresentant på Eidsvoll i 1814.
Brannen begynte 4.mars, litt over midnatt, hos kjøpmann Asmund Berentzen (som døde litt seinere på året), i nabohuset til skipsreder Anders Dedekam. I Den vestlandske Tidende kunne man dagen etter lese at ”vor By frembyder i dag et høist sørgelig Skue.I Hjertet av Staden udbrød nemlig igaar Nat omtrent Kl. 1 Ild i Kjøbmand A.Berentzens Vaaningshus paa den såkaldte Friholm. Med Nød og Neppe reddede hans Søn, Kjøbmand F.Berentzen, hvis Sovekammer stødte til Loftet, hvor Ilden brød ud, sig med forbrendte Hænder gjennem Luerne, og vakte ved sit Anskrig Husets øvrige Beboere.»
Tukthus i 8 måneder
Igjen var en tjenestepike i hovedrollen. Og denne gang gikk det hardt ut over standens representant. I Brannrettens dom av 12.mars samme år heter det hun «ved uforsigtig Omgang med Lys at have været Aarsag til den (…) udbrudte Ildebrand” dømmes til ”at hensættes i Christiansands Tugthus i 8 Maaneder samt at betale alle af hendes Transport medgaaende Omkostninger.»
De fleste husene var assurert, men de fleste hadde ikke assurert «Varer og Effekter». Særlig uheldig var en huseier «der havde sine Butikker i og lige ved Berentzens Hus.(..) Denne sidste er fornemmelig meget at beklage, da han er den eneste af alle Brandlidte, der haver en stor Flok smaa Børn, og derhos har mistet saagodtsom alle sine Varer og sit Indbo, uden at noget af hans Eiendom var assurert.»
Den unge Anton glemte ikke
Intet menneskeliv gikk tapt under brannen, hvis man da ikke regner med manen som ”under den store Overflod af Spirituosa, der var slæbt ud paa Isen, drak sig i hjel (Pollen og kanalene var tilfrosset, anm.). Ødeleggelser og tyveri fulgte i brannens fotspor, og  to skomakergutter ble dømt til 8 dagers ”vann og brød” ”for Gadeuordener Aftenen efter Branden”. En ung gutt, Anton Christian Houen opplevde brannen som 17-åring, og det sammen med den hjelp foreldrene hans fikk etter brannen, takket han for da han som eldre og rik mann opprettet ”Den Houenske Margrethe Stiftelse”.
Blikk stille..
Det var flere omstendigheter som reddet byen fra en katastrofe i 1840. Det var jo ikke et eneste sten –eller murhus i byen! Det var selvfølgelig en fordel at brannen brøt ut på en ”holme” (d.e.Friholmen), adskilt med kanaler fra andre steder i byen, men denne omstendighet fikk rimeligvis  kun betydning derigjennom at det var blikk stille brannatten. Og dessuten:  Da «Nætters Anstrængelser (..) have udmattet Byen og den nærmeste Omegns Beboere,» var det en fordel at flere utenbys skipsmannskaper – med los – tilbød sin assistanse.
Det var ikke bare 11 hus langs Kirkegaten som strøk med – men omtrent like mange boder som lå på baksiden av de fornemme husene, med bare  en smal gang mellom seg og husrekken. Under reguleringsarbeidet oppstod det strid om disse bodene. Man ønsket dem vekk , men flere av pakkbodeierne motsatte seg dette. Dr. Alexander Møller, huseier i Kirkegaten, eidde også en slik pakkbod, men han talte ”protestantene” til fornuft, og bodene ble ikke gjenreist.
Helt andre vindforhold - 1863
Brannen i 1863 – den tredje av de fire store – fikk et større skadeomfang enn de foregående, og reguleringene i etterkant fikk avgjørende betydning for byens seinere utseende. Brannen herjet fra Stranden og oppover – mot Blødekjær. 73 hus gikk tapt. Brannen startet kl. 02 natt til 16.september 1863 – i huset til arvingene etter en skipsreder Sørensen. Denne gang ser det ikke ut til at man fant fram til en brannårsak eller fikk etablert noe årsaksforhold. Utilstrekkelige brannsprøyter og mangel på vann var to av årsakene til brannens skadeomfang, men det avgjørende var vinden. Det blåste friskt, og vinden snudde flere ganger. Hjelp fra omkringliggende byer og bygder synes å ha spilt en rolle for brannens begrensning. Da brannen brøt ut, dro dampskipet ”Risør” til Tvedestarnd for å hente brannsprøyte og mannskap, mens ”Nedenæs” dro til Grimstad. De kom tilbake utpå morgenen med totalt tre sprøyter og mannskap – og senere på dagen kom en sprøyte fra Lillesand – og fra Nes Jernverk – med mannskap. Hjelpen utenfra bidra avgjørende til å redde den nedre del av byen. Den senere Bondeheimen, som på dette tidspunkt var eid av kjøpmann A.Fürst, ble reddet, men her var en viktig faktor at det ikke var bygninger rundt huset, men hager. Trolig unngikk man at brannen spredde seg til Bendikskleiv ved at man rev et hus ved Speilberg(der hvor biblioteket ligger i dag). Bare ett mennskeliv gikk tapt. En mann ble brant inne i  en kjeller.
«I Sandhed sørgelig..»
I flere utgaver skrev Den vestlandske Tidende om brannen, og den 22.september, nesten en uke etter, dro man til felts mot den oppførsel mange «Arbeidsfolk» hadde vist: «Det var i Sandhed sørgelig at se hvordan Størstedelen af vore Arbeidsfolk opførte sig under Branden; ud paa Formiddagen medens Ilden endnu rasede paa det værste, mødte man overalt overstadig berusede Folk eller saa saadanne ligge her og der omkring. Tilreisende Folk havde Vanskelighed for at komme frem efter Landeveien for drukne Mennesker og Slagsmaal; blodige Pander saa man alle Vegne. Naar man nu hertil hører, at der paa alle Steder fordres Betaling for det under selve Branden utførte Arbeide, som man paa andre Steder anser for en Æressag for ikke at sige moralsk Pligt at udføre uden Hensyn til for hvem eller for hva Godtgjørelse – den man ikke fordrer – da maa man uvilkaarlig tabe Agtelse for saadanne Folk. At der var mange hæderlige Undtagelser skal ikke nægtes, men reddes ikke Standen i det Hele for Bebreidelser.»
”Den nyopførte By”
I november samme år vedtok bystyret den nye reguleringsplanen for området omkring Østre – og Vestregate samt Torvgata – og ikke å forglemme: Den indre Pollen skulle fylles igjen og gi plass til et torv. Det førte til at Skytebanen hadde utspilt sin rolle som festplass for arendalittene. Det ble også vedtatt å lage en vei fra Østregate til toppen av Bendikskleiv, altså Hylleveien – for å lette adkomsten fra byen til Barbu. Bendikskleiv kunne være tung – både for folk og fe!
I sin beretning for femårsperioden 1861 – 1865 beklaget amtmannen at store verdier gikk tapt – og mange tapte mye fordi de ikke hadde assurert eller var underassurert – men at det skjedde ikke virket hemmende på byens utvikling, kanskje snarere tvert i mot: «Den nedbrændte Del af Byen, det saakaldte ”Stranden” var i høi Grad uregelmessig bebygget paa et steilt og klippefuldt Terrain og kun forsynet med trange Gader, hvilket Alt nu ved en riktignok meget kostbar, men hensigtsmæssig Regulering er rettet paa, saaledes at den nyopførte By udmærker seg ved brede og rægelmessige Gader og en smuk Bebyggelse. Murtvang blev ikke indført, men en meget stor Del af de nye Huse ere dog opførte af Sten, mange meget smukke og anselige.»
Religiøs uro
Brannen i 1863 fant sted i en tid da religiøs uro og diskusjon var begynt å gå som «en Siroccovind over vort land.» Det var lekmannsspørsmålet som var kommet på dagsordenen, spørsmålet om hvem som skulle få tale Guds ord for forsamlinger. I begynnelsen av 60-åra var det særlig en skreddersvenn fra tønsbergkanten, Erlandsen het han, som fikk fiender – og tilhengere – i Arendal og omegn på grunn av sin predikanntvirksomhet. Riktignok hadde vi noen år tidligere fått en ny dissenterlov som tillot menighetsdannelse utenfor statskirken og som åpnet for lekfolk til å tale Guds ord i forsamlinger. Det forhindret ikke at en god del prester – og vel alle biskopene – forsøkte å holde lekmenn borte fra statskirkens talerstoler og «tilliggende» bedehus. I Arendal var striden spesielt skarp fordi en av lekmannsbevegelsens mest profilerte motstandere var sokneprest i Austre Moland – og til dette kirkesoknet hørte både Stokken, Krøgenes, Songe, Havstad, Barbu – og Tromøy.
Guds straffedom?                                                
I det religiøse uværet som gikk over Arendal på denne tid var det ikke mer enn rett og rimelig at noen så på brannen som Guds straff. Bare få dager etter brannen i 63 kunne man lese et innlegg i Den vestlandske Tidende hvor det ble slått fast at Guds straffedom var kommet over Arendal «og som Kristne vide vi, at Herren straffer i den bedste Hensigt for at lede Mennesket fra Verden og det som Verdens er.» Mennesket måtte vende ryggen til jordelivets fristelser og trakte «etter de himmelske Skatte som han har beredt os, om vi bruge vort Jordeliv efter hans Villie.» Innsenderen avsluttet slik: «Herren give, at denne Tid maa være en Opvækkelsestid for Mange, han trøste med sinTrøst alle dem som lide og ere besværede.»
En første advarsel?
Det spørsmålet  kan en kanskje stille i tilknytning til en tragisk hending på scenen i byens teater året før, i april 1862. En skuespillerinne kom bort i en åpen lyskilde, og klærne sin tok fyr. Etter noen dager døde hun av brannskadene og ble begravet under stor deltakelse av byens borgere, inkludert sin mann som hun var blitt viet til etter ulykken. Hun fikk en grav og en gravstein, men etter 20 år ble graven slettet på grunn av manglende betaling. Teater hørte blant det datidens pietister oppfattet som adiofora («af denne Verden») og som sanne kristne burde holde seg unna. Slik sett kunne jomfru Sørensen/fru Treldes skjebne ha vært en første advarsel..
Storbrannen i 1868
Brannen brøt ut i et hus ved Torvet hvor den tidligere politikonstabel Sanders drev et spisested, kanskje mest kjent fordi det opptrådte kvinnelige sangere der. Der var søndag 12.juli 1868 da det begynte å brenne ved 17.30 tiden – på vedloftet. Hadde det blitt med denne brannen ville man trolig ha greidd å slukke den. Etter brannen i 1863 var indre Pollen blitt fylt igjen og gitt plass for et torg. I 1867 hadde byen fått vannverk, og 21.juni 1967 ble gjort den første prøve. Et foto fra den minnerike dagen viser at vannsøylen står høyt til værs foran øynene på begeistrede tilskuere. Etter dette var mulighetene for å slukke branner og hindre nye storbranner blitt vesentlig styrket.
Et kruttlager ble katastrofalt
Uheldigvis hadde kjøpmann Høyer et rom like ved Sanders vedloft – og der ble det oppbevart krutt. Dette ble antent og konsekvensene var store. I Den vestlandske Tidende for 14.juli kan vi lese at « i Søndags Eftermiddag Kl. 51/2 varsledes Ild i Restauratør Sanders Hus ved Torvet. Man anvendte øieblikkelig al mulig Kraft for at faa Ilden standset, hvilket, takket være vort udmærkede Brandværk, der uagtet den lange Tørke den hele Tid gjorde Fuld Tjeneste, visselig ogsaa vilde været skeet, hvis ikke en betydelig Explosion havde fundet Sted i nabohuset, Kjøbmand Høyers Hus. Dette forandrede aldeles Tingenes Udseende; Ilden kastede sig som et Lyn omkring paa alle Sider, og det varede ikke længe, før hele Bendixkleven stod i et Ildhav.» Det ble anlagt sak mot Høyer, og der ble gitt detaljer fra eksplosjonens følger: «De Virkninger, Explosionen hadde, var iøienfallende. Vinduer blev i lang Frastand knust af Lufttrykket; de paa Tagene og andre Steder med Slukningsapparaternes arbeidende Mandskaber bleve af Lufttrykket til dels kastede ned og fordrevne fra sine Stillinger og til dels ved dem, af de omkringsplittede Stumpe og Brande udbredte Forvirring, afbrudte i sin Virksomhed, og maatte, da de igjen begyndte at arbeide, trækkesig andetsteds hen end der, hvor de fra først af havde angrebet Ilden.»
Fengselsstraff for uforsiktighet
Kjøpmann Høyer ble satt i varetekt, og seinere satt under tiltale for uforsiktig oppbevarelse av krutt, og på den måten forårsaket «Udbredelse af Ildebrann» samt tap av menneskeliv.  Det hadde seg nemlig slik at en kone som gikk over Torget med sengeklær hun hadde reddet med seg, fikk en bjelke i hode og døde. I Høyesterett ble Høyer ikke holdt ansvarlig for dette dødsfallet, men fikk 40 dagers fengsel for uforsiktighet (skriver Foss i sin bok (revidert), men jubileumsboka fra 1923 sier 15).
Slapp ikke unna..
Mens  to av brannene – den første i 1798 og den tredje i 1863 – rammet Stranden og deler av byens østlige del,  rammet brannen i 1840 Friholmen. Både Bendikskleiv og Langbrygga hadde gått klar ved tre anledninger, men ikke ved den fjerde. Husene i Kirkegaten som var blitt bygget opp etter brannen i 1840, ble også i 1868 flammenes bytte. Tyholmen greide seg igjen..»medens Tyholmen saaledes blev reddet, ligger i dag hele Friholmen, Bendixklev op til Uhrnager Hede, Hyldeveien med Undtagelse af et eneste Hus, Langbryggerne, samt Næset indtil Sygehuset i en Hob af rygende Ruiner», skrev Den vestlandske Tidende.
Hjelp fra marinen
Brannen brøt ut på et uheldig tidspunkt – til tross for den fordel som lå i et effektivt vannverk som ga trykk på brannslangene. Brannen brøt ut en søndag, og denne helgen var det sangestevne i Kristiansand, og dit hadde mange arendalitter dratt. Dessuten var mange av byens innbyggere denne julisøndagen på «Lysttoure omkring til Omegnen.» Heldigvis lå det to orlogsfartøyer inne, og - stadig ifølge Den vestlandske Tidende – ”med den for den norske Marine sædvanlige Iver og Ihærdighed deltog imidlertid Mandskabet og Officerpersonalet  fra disse Skibe i Slukningen.» I tillegg kom det brannsprøyter og mannskap fra Tvedestrand og Næs Værk – og etter hvert også fra Kristiansand.
Der kunne man bli krøbling
Langbrygga før brannen og Langbrygga etter regulering og gjenoppbygging gir to helt forskjellige scenarier. Etter brannen ble den så å si byens flotte ansikt utad, og om den var det også før, så var det den gang ikke vakkert! I slutten  av 1863 er det en innsender i Den vestlandske Tidende  som «klager over de dybe Huller og Faldgruber, over de aabentstaaende Rækværker og de fra Fartøyene udlagte Landgangsbroer. Byen betaler ikke Extralønninger til to Konstabler for, at disse og 2 Politibetjente skulle sidde som Tilskuere ved de saakaldte Jødeauktioner eller som Billetteurer ved Theatret, men for at de skulde uden Persons Anseelse og uden Hensyn til saadanne private Fordele anmelde Enhver, der ikke opfylder Politiets Fordringer. Det er dog for galt, at man ikke skal kunne gaa rolig du om Aftenen uden at risikere at blive baaren hjem som Krøbling.»
Ganske forunderlig..
Den samme avis betrakter med undring etter brannen ruinene på Langbrygga: ”Naar man betragter Ruinerne paa Langbryggen maa man uvilkaarlig forundre sig over, at der paa de smale Remser Tomt, der ligger mellem den bratte Hei og vandet har kunnet staa Bygninger og det endog forholdsvis saa betydelige Bygninger som de, der ere nedbrændte.”

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum