"anti-kjappkjapp"

De første kom til Risør

Fredag 11. Mai 2012 · Andreas Raaum · Historie

T T T
print denne siden

Eller som det het den gang… Øster-risør, ladestedet på Sørlandet som fikk byprivilegier det samme året som Arendal – i 1723..

Men først en liten «omvei», en forklaring på hvorfor akkurat jeg vil/skal skrive om mormonene. Men før det igjen en forklaring på hvorfor jeg bryr meg om religion, in casu kristendom, ja egentlig bare kristendom. Den interessen kommer fra historien, fra mitt arbeid som amanuensis og lærer ved Historisk institutt på Blindern i 30 år. I stigende grad har det gått opp for meg – med stor tyngde først etter at jeg ble pensjonist (i 93) at kristendom er «underforsket» i norsk historie, kanskje ikke i middelalderen, men helt klart i «mitt» århundre det 19. – eller om du vil – 1800-tallet. Underforsket – og neglisjert. Dagens norske historikere bryr seg lite om kristendommen(s betydning).  Du kan lese det ene oversiktsverket etter det andre, og det kristne mennesket er borte. Man snakker så vakkert om «sosialhistorie» og historien om «folk flest», og så får man egentlig ikke med seg at det i stor grad dreier seg om kristne mennesker hvis liv – hvis liv fra morgen til seint på kveld -  tar farge av deres kristne tro som igjen er bestemmende for deres adferd i dagliglivet. Hverdagens mennesker er kristne mennesker og det synes å ha gått historikerne hus forbi…(nå overdriver jeg, selvfølgelig, men her er en kjerne av sannhet.) Og jeg glemmer ikke at det er skrevet kirkehistorie av fagfolk med utdannelse fra teologisk fakultet på universitetet eller fra Menighetsfakultetet, som skriver historien ut fra sine forutsetninger. Selvfølgelig er de «historikere», men de kommer ikke fra «min kant».

Presteskapet en del av «Makta»

I min tid som lærer ved historisk institutt på Blindern har jeg vært mest opptatt av «revolusjoner» - holdt tallrike forelesninger om den franske revolusjon, februarrevolusjonen, den russiske revolusjon – you name it. Jeg har interessert meg for motstanden mot Makta (og det interesserer meg fortsatt – «midt i Arendal», i det Herrens år 2012 – «Makta»..) Norge på 1800-tallet (etter 1814) starter med «embetsmannsmakta».. og norsk 1800-talls historie er historien om denne maktas endring.. Den norske kirke var en del av «makta» – presten og (by)fogden møttes over punchbollen og representerte Makta. Vi fikk en politisk utvikling med stikkord som formannskapslovene, partier, parlamentarisme, alminnelig stemmerett som pekte bort fra embetsmannsmakta; det skjedde en «modernisering», en «demokratisering». Men det var også en – parallell utvikling – en tilsvarende utvikling på det religiøse området; statskirken ble utfordret av lekmannsfolket; «folket» protesterte mot «prestestyret», et styre av en geistlighet som manglet en mer dypfølt og forpliktende gudstro som folk gjerne ville ha. De ville ha forbindelse med Gud – og «presten» sto i veien!

På denne bakgrunn vokste de frikirkelige menighetene i Norge fram i andre halvdel av 1800-tallet. Den nye dissenterloven av 1845 virket som en katalysator, - metodister, baptister, mormoner.. særegne trosretninger innen den protestantiske delen av kristendommen var resultatet av en framgangsrik opposisjon mot embetsmannskirken. Ikke minst var Arendal og omegn rene smeltedigelen for denne «revolusjonen» - og etter hvert har det formet seg et ønske hos meg at denne historien bør skrives. Der fins «ansatser», enkeltverk, men en samlet regionhistorie/en agderhistorie om de frikirkelige protestbevegelsene har ikke vært skrevet. Jeg får selvfølgelig aldri skrevet den, men jeg arbeider faktisk med at noen andre skal gjøre det!

Mormonene   

Så kommer jeg til mormonene! De var her i byen – tidlig på 1850-tallet – og de er her ennå –  «Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige». Fra bevegelsens sentrum – i Utah – sendes misjonærer ut, ikke minst til Skandinavia, i en rekke norske byer kan de observeres, to og to unge menn, jeg ser dem i Arendal, jeg ser dem i Tønsberg, i Oslo.. I tillegg til misjonærene er det egne menigheter en rekke steder i landet vårt, i Arendal .. mange steder. Mormonene er ingen historisk «fossil», det er en levende kraft i dagens trosliv i Norge.

10.november 1864 dannet mormonene sin forening i Arendal. Høsten 2014 blir det 150 år siden. Jeg har ingen formell kontrakt med «de Siste Dagers Hellige» i Arendal, men jeg har god kontakt med en av kirkens fremste lokale representanter, lærer Ronny Stulen på Tromøy og han er innforstått med at jeg skal skrive mormonenes historie i Arendal – med (god) støtte fra ham – slik at den kan foreligge seinest høsten 2014. Jeg regner med at det blir ikke det eneste arbeidet som blir utgitt i anledning jubileet; den mer spesifikt trosmessige siden av saken vil sikkert bli vist en interesse som ligger utenfor mitt arbeidsfelt og mine forutsetninger.

Nå er det sikkert noen som peker på at mormonenes tro er ingen kristendom. Den diskusjonen kjenner jeg godt til; den er «gammel» og kom fram seinest for noen måneder siden i en riksavis. For meg er den «kristen» god nok og et ledd i den protestbevegelsen på det religiøse området som red landet i annen halvpart av 1800-tallet. Husk! 1800 tallet ble innledet med et «unisont» Kristen-Norge. Så kom Hans Nielsen Hauge, så kom….  og århundret endte med et «pluralistisk» Kristen-Norge. Der har du «oversikten»..

I arbeidet med mormonenes historie i Arendal vil jeg også bruke nettsiden min. Der vil det i «svangerskapsperioden» komme forskjellige artikler, egne artikler som du ikke vil gjenfinne, i hvert fall ikke «ordrett» i den endelige versjonen om mormonene i Arendal. Det vil være «arbeidsartikler», resultat av min jobbing med stoffet, ofte litt perifere i forhold til tema, men «opplysende». Det vil f.eks. bli en artikkel om Konventikkelplakaten og Dissenterloven av 1845 som avløste den, om mormonkirkens framvekst i USA og verden/Skandinavia og ikke minst en sak om den forfølgelse mormonene ble gjenstand for i Norge etc. Nedenfor skriver jeg om de første mormonene i Norge, scenen er Risør.  Arendal/Hisøy er et av de første stedene den nye troen deretter spredte seg til. Mormonene i Arendal organiserte seg i egen «gren» først i 1864, men før det hadde de nok hatt (en løs) organisatorisk tilknytning til menigheten i Risør og kanskje særlig til den i Kristiansand. Det var da denne foreningen/grenen ble oppløst i 1864 (av bestemte grunner) at mormonene i Arendal fikk sin egen forening. Men nå… Risør!

Slik begynte det..

La meg innlede med hva det står i «Risør gjennom 200 aar», fra 1923, men nyutgitt i faksimileutgave i 1984, forfatter av dette jubileumsskriftet er Tallak Lindstøl (1857-1925):-«Kort tid efter at Wettergreen blev prest her, var der i Risør og Søndeled en ivrig agitasjon for mormonismen. Det blev spredt ut testamenter, trykt i Hamburg, med en anden tekst enn Bibelselskapets. Bevægelsen begyndte i 1853, allerede i 1854 var der 44 mormonere i Risør, 9 i Søndeled samt 9 i Sannikedal, hvor der også blev drevet missionsvirksomhet. Flere emigrerte til Utah.»

Det var det – ikke mye, og 1853 er «feil».

Presidenten i Kirken, Erastus Snow, var kommet fra Utah i USA til Aalborg i Danmark fordi stridens bølger der gikk høyt rundt De Siste Dagers Hellige. En ettermiddag – 3.september 1851 – satt Snow hjemme i stua til den lokale (gren)leder Hans P.Jensen. Det banket på og den ankomne spurte om «herrene» var de misjonærer som var blitt omtalt i avisene? Han presenterte seg som skipper Svend Larsen fra Norge, fra Øster-Risør.

Svend Larsen var da en kraftig, voksen mann, født 26.januar 1816. Han var skipper på egen skute, en slupp som seilte mye mellom Aalborg og Risør – med trelast på sørgående. I sine yngre dager – som 13 åring – hadde han en skjellsettende opplevelse – om bord på farens skute.  Det blåste en voldsom storm og gutten tok til å tenke på Jesus som stilnet stormen. Han knelte og ba til Gud om at stormen måtte bli stilnet – og han ble bønnhørt, som det heter. Larsen ble en troende, men fikk problemer med sin hjemlige kirke. Prestens ord og handlinger fant ingen klangbunn hos Larsen, han var på vei til å bli «en frafallen».

På en av sine mange turer til Aalborg var han blitt kjent med en skreddermester Olsen fra Halden, som hadde slått seg ned i Aalborg. De to hadde mange samtaler. Larsen brakte nytt fra Norge og ble til gjengjeld orientert om lokalt stoff fra Olsens nye hjemsted. Kristendom var de begge opptatt av – som «folk flest». Olsens kone tilhørte en baptistmenighet, og på denne turen tidlig på høsten 1851 fikk Larsen høre at hun hadde latt seg døpe igjen – denne gang av De Siste Dagers Hellige. Var det ikke dem det var så mye snakk om/bråk med? Svend Larsens interesse var vakt. Det var bakgrunnen for at han 3.september om ettermiddagen i det Herrens år 1851 satt i stua med herrene Erastus Snow og Hans P. Jensen. Der satt han – etter eget initiativ.

Samtalen i stua overbeviste Larsen. Spørsmålet om mulighetene for forkynnelse av evangeliet i Norge, kom opp. Larsen kunne fortelle at hjemme i Norge hadde man nettopp hadde fått en ny dissenterlov, og danskene på sin side kunne sikkert fortelle at en slik også var kommet i Danmark, en lov som åpnet for at annerledes-troende kunne danne egne menigheter. I løpet av samtalen var det kommet til nok en person, den nye grenspresidenten i Aalborg, Hans F.Petersen. Han ble den som skulle dra med Larsen til Norge og starte misjoneringen der. Alt den fjerde september – om kvelden dagen etter - satte sluppen med Petersen om bord og under Larsens kyndige ledelse kursen mot Risør. Med seg hadde Petersen Marmons Bok og noen skrifter. Det hele hadde skjedd i en fart – og passet hadde Petersen glemt; det skulle ettersendes. Båten kom ut i et forferdelig vær, to ganger måtte man returnere og søke nødhavn i Fredrikshavn. Var det ikke meningen at Budskapet skulle komme til Norge? Torsdag 11. september – om kvelden – var båten framme i Risør, en reise som under vanlige forhold hadde tatt tre dager, hadde man måtte bruke sju på.

Hans Fredrik Petersen var en av de første som var blitt døpt i Aalborg (27.oktober 1850), av selveste Georg P.Dykes. Petersen ble lærer på en egen skole for barn hvis foreldre hørte til den nye «sekten». Skolegangen endte med tumulter. Folk samlet seg foran huset til Petersen, og nøyde seg ikke med det. 22.juni 1851 sprengte «mobben» dørene, knuste inventaret, skamslo mennene, men sparte kvinner og barn. Militærhjelp måtte tilkalles.

«Freden» brytes..

Hva slags mottakelse fikk den 30-årige misjonæren, Hans Fredrik Petersen, i Norge? Han ble – om kvelden den 11.september 1851 – hilst hjertelig velkommen i Sven Larsens hjem. Dagen etter – fredag den 12. – gikk han på byen, snakket med interesserte folk og de leste skriftene hans. Den danske misjonæren så lyst på fremtiden!

Så kom den trettende – riktignok på en lørdag. På den tid var lørdagen fortsatt en arbeidsdag, og Sven Larsen oppsøkte prost Peter B. Wettergreen (som ikke er den Wettergreen vi kjenner fra de religiøse stridsårene litt seinere i Arendal, Paul Wettergreen, som var prostens sønn). Larsen hadde et anliggende: Om danske Petersen kunne få holde et offentlig møte i et av klasserommene på Borgerskolen? Da prosten hadde fått svar på sitt spørsmål om hvilken «sekt» mannen tilhørte, slo han hendene sammen: -Skal man også ha disse mormonene som jeg har hørt så mye om, til vårt fredelige Norge?

Det ble en kort samtale. Prosten sukket. Han skulle spørre byfogden om denne kunne tenke seg å gi Petersen tillatelse til å preke. «Dit kan jeg selv gå,» sa Larsen. Han skulle nå likevel til byfogden i et annet ærend.

Da han ankom byfogdkontoret, var byfogden, Engebreth Finne, opptatt. Det gikk en tid, så slapp han inn. Der satt prosten! Wettergreen var kommet ham i forkjøpet. –God dag, Larsen. De har brakt en mormon med Dem? Det var byfogdens åpningssetning.

«Passet» ble raskt et samtaleemne, Petersens pass, det han ikke hadde fått med seg. Larsen forsikret at det ville bli ettersendt og i mellomtiden tok han, Larsen, på seg alt ansvar. Det var godt nok for byfogden – som en kortvarig løsning. Noe «offentlig foredrag» ville han derimot ikke ha noe av. Et «privat» foredrag, i Larsens hus, kunne imidlertid ingen nekte, men det måtte ikke utføres noen prestelige handlinger, slik dåp eller utdeling av nattverd.

For Larsen var dette en strek i regningen. Han hadde tenkt å la seg døpe på møtet. Nå gikk ikke det. Han hadde også måttet love at dersom passet ikke kom fram med posten inne rimelig tid, måtte han ta Petersen tilbake til Danmark. Den 20. dro de..

De siste dagene før avreisen var fredelige. Petersen hadde gått rundt og snakket med folk og Larsen hadde vært en tur innom smedmester John Olsen. Larsen forklarte Evangeliet og både Olsen og noen av hans arbeidsfolk lyttet interessert. Denne Johan Olsen skulle seinere bli en viktig medarbeider i menigheten.

Den første misjonsturen til Norge endte altså i en hastig returreise. Den 23. var de to tilbake på dansk jord. Samme kveld ble Larsen døpt. De to ble i Danmark til 5.oktober før de kunne returnere. Da var passet i orden, nødvendig for den som skulle slå seg ned for godt i Norge. Nå var imidlertid også en tredjemann i bildet. Petersen fikk med seg en medhjelper, en Johan August Åhman. Denne hadde vært misjonær i Danmark i tre måneder, nå skulle han bli med til en ny misjonsmark. Optimismen var stor.

Den andre misjonsreisen startet imidlertid trøblete. De ble riktignok spart for uvær under overfarten, men på land blåste det «storm». Fru Larsen slo seg «vrang» og ville ikke huse misjonærene!

Dette var innledningen til min første artikkel om mormonene, en artikkel i det som formodentlig blir en laang serie. Fortsettelse følger..

For øvrig er det min mening at sykehusdirektør Jan Roger Olsen bør si opp jobben sin/fjernes.

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum