"anti-kjappkjapp"

Carissimi-prestene

Fredag 6. Mai 2011 · Andreas Raaum · Religion

T T T
print denne siden

“Carissimi-prestene” ikke bare et problem i Stavanger bispedømme, mem

i hele Kristen-Norge

I 2009 ble Erling Pettersen utnevnt til biskop i Stavanger bispedømme. Han var ikke kirkens førstevalg, men den rød-grønne regjeringen sitt.  I hvilken grad det hjalp ham - SV'eren -  til bispestolen at broren var ledende Ap-politiker i bispedømmets utkant (Egersund), tør jeg ikke ha noen formening om.

Erling Pettersen kom til et bispedømme hvor motstanden mot homofili var stor i de kirkelige kretser (Rogaland er det fylke hvor KrF har flest medlemmer). Hele ni av bispedømmets 10 proster står personlig på tradisjonell grunn i samlivsspørsmål, men bøyer seg lojalt  for kirken som på kirkemøtet i 2007 åpnet for to syn når det gjelder samliv.

Clarissimi-oppropet

Og det er dette som er stridens kjerne. I 2006 fattet fire menn et opprop; Sverre Langeland, Dag Øivind Østereng, Joachim Grün - alle(?) da sogneprester i Stavanger bispedømme - og  1.amanuensis ved Misjonshøyskolen i Stavanger, nå professor samme sted, Alf Kvalsvåg. Oppropet fikk navnet “carissimi-oppropet” og de fire ble “carissimi-prester”. De var klare på at Bibelen/Skriften ikke tillater samliv mellom to av samme kjønn, og motstand mot homofilt samlevende prester ble spydspissen i deres  opposisjon.  For dem er det viktig å understreke  prestens  løfte ved vigselen om å være tro mot Bibelen og den evangelisk lutherske bekjennelse. På denne bakgrunn kom de til å avvise biskop Pettersen som sitt åndelige tilsyn, satt på spissen ved at de nekter å dele nattverdsbord med ham.  Den nytilsatte biskop, i 2009, var en profilert tilhenger av kirkens “dobbelt-vedtaket” fra 2007, og fikk kanskje stillingen på det. Men i Stavanger og Rogaland fikk han motbør, og det hjalp lite med et løfte/erklæring om at han ikke ville tilsette en homofilt samlevende mot råd fra menighet og prost.


“Alle” ser at homofilispørsmålet splitter Den norske kirke - tross alle formelt korrekte vedtak i kirkelig regi om “toleranse”. Det er to grupper - carissimi-prestene og  Kirken - hvor den ene insisterer på at det foreligger en “splittelse”, mens den andre benekter det. Et helt annet spørsmål er om uenigheten må forstås som “kirkesplittende i kvalifisert forstand”?

Kirkesplittelse?

Der overlater jeg ordet til de kompetente, f.eks. professor Harald Hegstad ved Det teologiske meninghetsfakultet. Han er også redaktør av Luthersk Tidende og hadde nr. 8/2011 en lederartikkel som gjengis i Dagen 27.april. Artikkelen heter “Kirkesplittelse i seksualetikken?”

Han tar utgangspunkt i Confessio Augustana, VII, der det heter at det “til sann enhet i kirken er nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene.”  Spørsmålet dreier seg om vurderingene av homofilt samliv kan være kontrære uten at det truer den grunnleggende enighet om evangeliet, sier professoren.

Lærenemnda i Den norske kirke behandlet dette spørsmålet i 2006, og selv om nemnda slo fast at kirken er splittet i spørsmålet, ville nemnda ikke gå med på at spørsmålet nødvendigvis må oppfattes som kirkesplittende “i kvalifisert forstand.” På denne bakgrunn erklærte nemnda (minus et medlem) at den uenighet som er i kirken på dette punktet “ikke behøver å føre til at man ikke kan ha gudstjenestefellesskap:” Dette har både bispemøte og Kirkemøte siden holdt fast ved. Det er “rett lære”!

På dette punkt tenker carissimi-prestene annerledes, og  jeg siterer Hegstad: “De hevder at de som aksepterer homofilt samliv har brutt den grunnleggende enhet om evangeliet og dermed representerer en form for kvalifisert vranglære. Konsekvensen må bli frasielse av tilsyn og brudd på nattverdfellesskapet.”

Hegstad ser kritisk på dette: “En svakhet ved de dokumenter som Carissimi har lagt frem, er etter mitt skjønn at de i svært liten grad begrunner homofilispørsmålets kirkesplittende karakter, bortsett fra å vise til at de har en lang kirkelig tradisjon på sin side. Siden de tillegger dette synspunktet så stor vekt hadde man forventet at de hadde argumentert grundigere for sammenhengen  mellom homofilisyn og evangeliesyn.”

På den annen side, sier Hegstad,  er heller ikke det motsatte synspunkt, at uenighet i homofilispørsmålet ikke er splittende, blitt særlig omfattende begrunnet.  Lærenemda kom ikke utover Skriftens autoritet slik at man har mye mer å samtale/diskutere om.  Men, skriver Hegstad, “det påhviler dem som hevder at uenighet i et bestemt spørsmål bryter kirkens enhet, en særlig begrunnelsesplikt.”

Jeg får i grunn ikke særlig mer ut av dette enn at det er to vurderinger av spørsmålet om kirken er splittet. Hegstad synes helt opplagt at Carissimis steile holdning er vanskelig å akseptere for biskopene. Likevel advarer han mot avskjed og andre tvangsvedtak, og viser til hva Lærenemnda sier om romslighet i spørsmålet om nattverdnekt: “Lærenemnda vil framheve det legitime ved at kirken på praktiske premisser kan la være å trekke dramatiske konsekvenser ved en slik vegring mot gudstjenestefellesskap. Det bør være romslighet i kirken til å tåle at enkelte unndrar seg gudstjenestefellesskap av samvittighetsgrunner, selv der kirken som helhet ikke anerkjenner grunnlaget for denne vegring.”

Følger Lærenemdas tilråding

Da Erling Pettersen - 25.februar i år - avbrøt de samtalene han hatt med representanter for cariussimi-prestene i noen tid,  konstaterte han at det ikke var grunnlag for forsoning, men tok likevel initiativ til at bispemøtet fortsatte “samtalene”.  Det er klart at bispemøtets arbeidsutvalg skal møte representanter for clarissimi 14. juni.

Etter bruddet 25.februar gjentok/presiserte Pettersen at han ikke ville gjøre det vanskelig for noen å bli i kirken. Det var kanskje nødvendig fordi medlem av Stavanger bispedømmeråd, T.B.Bore - tidligere kirkerådsleder og ex-redaktør i Stavanger Aftenblad - hadde blogget den 26. at carissimi-prestene burde melde seg ut av Den norske kirke eller i det minste frasi seg sine stillinger. Det var ikke snakk om “avskjedigelse” i Bores blogg, men Pettersen følte kanskje at slikt “lå i luften” og ønsket derfor å være klar på det punktet.

Flere av carissimi-prestene fant Pettersens utsagn underlig. På den ene siden ønsket biskopen at carissimi-prestene skulle fortsette sin tjeneste i  Dnk, men på den annen side  ville han åpenbart ikke ta hensyn til deres ønske om samvittighetsfrihet. Alternativt tilsyn har aldri vært et alternativ for Pettersen. For ham er det ikke noe teologisk og kirkerettslig grunnlag for å opprette en ordning om splitter tilsyns- og nattverdfellesskapet.

Striden om nattverdfellesskapet stikker dypt, i hvert fall hos carissimi-prestene.  For dem er nattverdfellesskapet høydepunktet i en bispevisitas og symboliserer kirkens enhet. Slik carissimi-prestene ser det, finnes ingen enhet i kirken i dag, bare dyp splittelse, og en slik oppfatning signaliseres gjennom nattverdnekt.

Joachim Grüner

Joachim Grüner, en av carissimi-bevegelsen fire grunnleggere, leder av Petrusstiftelsen og redaktør av “Over alt” - hadde  i Vårt Land (9.april) en artikkel om “ den delte kirken”. På den ene siden har man dem som ønsker å bevare “den apostoliske læreenhet”, og på den andre de som ønsker “en flertallsbasert organisasjonsenhet.” De første ønsker en lære basert på Skriften, de andre en lære som er identisk med de vedtak som til enhver tid treffes i kirkens øverste organ.

Grüner ber om en “overgangsordning”, hvor de to syn får hvert sitt “rom” slik at carissimi-prestene ikke blir tvunget inn i samme teologisk-åndelige fold med samme tilsyns -og nattverdsbord. (Alternativet  til de to rom, sier Grüner, er to kirker, et resultat han ikke ønsker.) De to rom skal forbindes med  “et stort mellomrom og nye gode bånd.” Man må leve “punktuelt” - i noen tid - for å gjenvinne “sann enhet”. Denne unntakssituasjonen i Dnk “kan bare takles ved søskenkjærlighet og Den Hellige Ånds kreative virke som vil skape noe nytt.”

Målet/håpet  er altså enhet. Og det ligger ikke i mørket. Clarissimi-prestene tar sikte på å få tilbake det som en samlet universell kirke la til grunn for veiledning , undervisning og sjelesorg i samlivsetiske spørsmål inntil for få år siden. Det betyr at Kristen-Norge skal føres tilbake til de rammer Bibelen gir for samliv, altså samliv mellom to av forskjellig kjønn. Dette er åpenbart bare et delmål.  Målet - “sann enhet” - er et samfunnsliv basert på Skriften og ikke svingende beslutninger i kirkelige organ. I øyeblikket er “alternativt tilsyn” det aktuelle kravet, en brekkstang for videre framrykking, slik jeg oppfatter det.

De fire ble til mange

De fire ble snart til 19 - vigslete personer i Den norske kirkes tjeneste.  Ikke alle er “identifisert”, men noen har trått fram med fullt navn i tillegg til de fire initiativtakerne; de fleste har valgt å ikke ta belastningen ved å stå fram offentlig. I dag er de 19 blitt til 15. En har gått ut av Dnk - blitt pastor i Frikirken, noen har latt seg pensjonere. Den siste som “ut av rekken går” er soknepresten i Nærbø, Jan Roald Dahlstrøm. Han er 62 år  og har vært prest i 34 av disse. 1.september går han av - med AFP.  Nok får være nok - ikke med henblikk på sin alder, men på sin personlige stilling i kirken, sier han til Stavanger Aftenblad( 7.april) . Det har vært slitsomt og problematisk å leve med at han ikke tar de praktiske konsekvenser av sin overbevisning ut fra Guds lov. Han godtar ganske enkelt ikke at kirken har to syn i spørsmålet om homofili.  Det er i hvert fall én grunn til at han slutter.

Mens soknepresten i Nærbø forlater sin stilling - men ikke sin overbevisning, er  carissimi-bevegelsen er i ferd med å bli et norsk kirkefenomen.  I underkant av 150 prester i Dnk fra det ganske land har etter hvert skrevet under på oppropet, Kristen-Norge skal gjenfødes. Det som startet som en protestbevegelse i Rogaland, er nå et riksfenomen. På kirkemøtet i Tønsberg (4.-9. april) ble det klart at situasjonen krevde kløkt om det ikke skulle ende i full splittelse. Tor Soppeland, medlem av Stavanger bispedømmeråd talte  carissimi-prestenes sak (se Vårt Land 7.oktober). Ifølge Soppeland var det viktig å vise raushet mot de konservative i kirken, ikke bare slik det hittil hadde vært: raushet mot de liberale. Og han tilføyde at en avvisning av carissimi-prestene ville føre til at mange ville forlate kirken. Blant dem inkluderte han seg selv. Også Egil Mørland, fra Bjørgvin bispedømme, mente det var viktig for mange hvordan carissimi-prestene ble behandlet. Det tyngste innlegget på Kirkemøtet til carissimi-prestenes fordel kom trolig fra Kirkerådets leder, Svein Arne Lindø (fra Sandnes) som i kirkemøtets plenum sa at det må finnes en vei som ivaretar vår kirkes ordninger for tilsyn, men samtidig gir plass for disse prester. Det er dyktige medarbeidere som vi må bestrebe oss til det ytterste for å finne løsninger som alle kan leve med.” Til Dagen (7/4) sa Østereng, clarissimi-prestenes talsmann  at Lindøs innlegg var “et fint håndslag”.

Den eneste av biskopene som direkte kom inn på spørsmålet om “alternativt tilsyn”, var  biskopen i Bjørgvin, Halvor Nordhaug. Han sa han (stadig VL 7.april) at ingen kirke kan “normalisere” at prestene ikke står i nattverdsfellesskap med hverandre eller sin biskop. Da kan han, selvfølgelig,  ha tenkt på “det normale” som en varig ordning, som dog ikke utelukker en “midlertidig” ordning. I hans eget bispedømme er det en sokneprest som ikke har nattverdfellesskap med de kvinnelige prestene i prostiet - idet han skyter seg inn under en reservasjonsregel som kirken har godtatt. Det er derfor meget mulig at det er en ny “reservasjonsregel” Nordhaug har i tankene. Det er ingen grunn til å tro at Nordhaug - og Pettersen før han - ikke har vært i nær kontakt med sine bispekolleger, og at de uttaler seg i forvisningen om at de har back-up.

Carissimi har en forløper

Det fins faktisk en historisk parallell til det som skjer mellom Carissimi og kirken, og ikke ligger det så langt tilbake i tid heller.  I 1995 frasa Asle Dingstad, den gang prost i Larvik prosti, seg tilsyn fra biskop Sigurd Osberg (som var “liberal” i homofilispørsmål).  Etter tre år gikk saken til Den norske kirkes lærenemnd, og i år 2000 konkluderte denne med at Dingstad ikke hadde rett til å nekte biskopens tilsyn.  Etter dette frasa Dingstad seg sitt kirkelige embete og konverterte til Den nordisk-katolske kirke.  I dag er Dingstad forlagssjef i Luther forlag.

I et innlegg i Vårt Land 18/3 finner Dingstad at “alternativt tilsyn” er en umulig ordning. For ham betyr i dag et slikt tilsyn at kirken abdiserer. Da er den nemlig ikke lenger et åndelig  kirkesamfunn, påstår forlagssjefen, men bare en ytre ramme for kristen virksomhet. Om nattverden, sier Dingstad at den innebærer “troen på realpresensen, det vil si troen på at Jesus virkelig er til stede i nattverdens brød og vin” og at det må være greit for alle.

Vil Dingstad-saken bety noe for den videre utvikling i saken med carissimi-prestene? Neppe. Dingstad var én - og relativt fredelig.  Carissimi-prestene er mange og med en betydelig  “kamplyst”.

Det går seg vel til

Jeg tror at partene finner fram til en ordning. Kanskje har den kreative biskopen i Bergen åpnet en dør som alle vil strømme inn gjennom. Han antyder muligheten for at presten, om han ønsker det, holder seg borte når biskopen en sjelden gang er på besøk, men må finne seg i å bli “instruert” av sin biskop for utelatelsen. Dette vil skje uten at saken får noen “arbeidsrettslige følger”, altså presten kan utebli når biskopen kommer på besøk, men må tåle en “skjennepreken”, og fortsette i stillingen. Ved flere anledninger (Vårt land, 16. og 18.april)  har Nordhaug understreket at en “samtale” med presten er “en sterk reaksjon” - og at verken han eller noen annen biskop har tenkt å bruke noen annet “maktmiddel”.

Om det blir denne løsningen et samlet bispekollegium havner på, gjenstår det å se om clarissimi-prestene godtar det. De har hang til det “prinsipielle” og Nordhaugs forslag smaker mye av “hestehandel”. Dag Øivind Østereng, Carissimis talsmann, har allerede erklært at ingen biskop har myndighet til å “instruere” en prest om å holde seg borte fra hele gudstjenesten. Han konstaterer at Carissimi skal tåles, men ikke aksepteres, skal irettesettes, men ikke avsettes..

Det er lett å se at Nordhaugs utspill ligger i flukt med Hegstads råd  - og det igjen basert på Lærenemndas tilrådning. Hegstad sier det slik: “Det bør være romslighet i kirken til å tåle at enkelte unndrar seg gudstjenestefellesskap uten at man aksepterer hele deres argumentasjon.”  Men jeg kan ikke skjønne annet enn at “tilsyn” har aktualitet ut over et sjeldent bispebesøk med tilhørende gudstjenestefellesskap, slik at man ikke kommer unna å vurdere ordninger for supplerende tilsyn innen et bredt saksfelt?
Trolig vil kirken måtte leve med konflikter og inkonsekvenser i overskuelig framtid - og vise stor tålmodighet med carissimi-prestene. Det skal bli interessant å se hvor lett det blir for carissimi-prester å få nye prestestillinger, og om noen av dem blir å finne i prostestillinger - for ikke å snakke om i en bispestilling..

Og så er det interessant - og sikkert avgjørende - å se  hvordan “politikerne” ser på striden mellom de to partene i Dnk. De er i ferd med å sluttføre forhandlingene om stat-kirke forliket og følger sikkert med.. Jeg kan vanskelig tenke meg at det er et flertall på Stortinget som vil gjøre Skriftens ord om samliv (slik carissimi-prestene ser det) til “norsk lov”. På den annen side, skal det jo være høyt under taket i Dnk - fortsatt - og det må ikke bare være i favør av de liberale, men også de konservative - en kirke for “alle”.  At “fritt tilsynsvalg” skulle være så vanskelig å etablere, vil være vanskelig å forstå for politikere som har blitt enige om “frie sykehusvalg”.  At mange prester - “frivillig” eller ved avskjed - skulle (måtte) forlate sine prestestillinger og ta deler av menigheten over til frikirker eller katolske kirke, er ingen ønsket løsning for politikerne. Dnk skal være stor, kirken for folk flest..  Jeg kan ikke tenke meg at problemet med carissimi-prestene får en løsning som ikke politikerne kan godkjenne. I så fall kan hele forliket ryke. Og  det er i alle fall ikke kirkens ønske.

5.mai har Bjørgvin-bispen møte med sine carissimi-prester og 14. juni møter representanter for Carissimi bispemøtets arbeidsutvalg til et første møte. Erling Pettersen, slik jeg oppfatter det, er bispekollegiets mest “homovennlige” biskop, demonstrert blant annet ved deltakelse i “skeive dager”-arrangementer i Stavanger. Flere av biskopene har samme grunnsyn i homofilispørsmålet som carissimi-prestene, men bøyer seg lojalt for trufne vedtak. Bispene som kollegium har langvarig praksis i å ta hensyn til statens og politikernes ønsker i en avgjørende grad. Spør bare Nabintu Herland!  Det ordner seg nok.

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum