"anti-kjappkjapp"

Blir det «forsoning» av slikt?

Mandag 10. Desember 2012 · Andreas Raaum · Historie

T T T
print denne siden

I sin bok «Englandsfarerne. En jærsk tragedie 1941-45» hevder Asgeir Lode at «de aller fleste fikk aldri vite hvem som gjorde hva, fordi sannheten rundt dramaet ikke tålte dagens lys etter krigen. Det viktigste i et lite norsk samfunn var tross alt å leve i fordragelighet med hverandre etter krigen..» Sytti år er gått og nå mener Lode at tiden er inne for «sannheten». I et «tredje etterord» sier Lode at om han «skulle tråkke noen på tærne, vil jeg gjerne understreke at det aldri har vært min hensikt.»

Mitt spørsmål er om Lode ikke er opptatt av at folk i et lite norsk samfunn fortsatt skal leve i fordragelighet med hverandre? Slik jeg ser det har Lode i sin framstilling trukket inn hendinger og navngitte personer som ikke er nødvendig. Det er vel dårlig forfatterskap å ta med stoff som er overflødig/ikke relevant og som i tillegg reiser etiske spørsmål.

Lode legger ikke skjul på at bonde og bureiser Rasmus Bratland (født 1904) er hovedårsaken til at saken ble rullet opp. Han kan vise til dokumenter som bekrefter at Bratland var aktoratets kronvitne da saken mot 26 av de arresterte kom opp i Oslo i begynnelsen av mai 1942. Med godt kildebelegg kan han fortelle at Arne Vigre ville «ta han» - med kniv - på brakka på Grini, men en medfange gikk imellom og fikk snakket Vigre til rette.

«Men hovudforklaringa på opprullinga var at Rasmus Bratland gjekk ut med navn.» Det er Erling Mæland som sier det, den nå eneste gjenlevende av de 39 som ble fengslet – og av dem 15 henrettet – for sin delaktighet. Her er Lode svært så nøyaktig: «Dette forklarte Erling Mæland første gang i forbindelse med 50-årsjubileet for freden i 1995. Senere bekreftet og utdypet han det samme i et intervju sommeren 2009, og gjentok påstanden så sent som 21.mars 2011.» (44).

Et eksempel på uetisk historieskrivning, slik jeg ser det, finner jeg på bokas side 41. Uten noen som helst rimelighet gir forfatteren et utdrag fra «Justisprotokollen»: «Telefonbeskjed fra Hans W. Andersen, Vigrestad, om at Ludvig Bredal sies å lytte på London». (Denne saken går så til et par lensmenn og til Sikkerhetspolitiet – og mer enn det sies ikke.) Bredal og Andersen er sikkert døde, og etterkommerne til Bredal har neppe noe i mot at hele verden får høre at faren/bestefaren lyttet på London. Men hva med etterkommerne til Andersen? Verken etisk eller faglig ser jeg noen grunn til at historien om Bredal/Andersen presenteres.

20 sider lenger ut i boka møter vi opplysninger som Asgeir Lode, sønn av Tønnes Lode, har fått av sin onkel Sigurd: «Sigurd fortalte ved samme anledning at Tønnes på sett og vis var blitt angitt. En slektning av ektefellen Jorunn, Inga Larsen, hadde en sønn som var 18 år i 1941. Han het Jon, og Jon kjente de fleste ungdommene på Nærbø som sto på navnelappen til Arne Vigre. Gestapo-folkene kom først på døra til Inga og Lars Larsen og ville snakke med Jon. Da skal Inga ha sagt: -Tønnes S. Lode veid møje. Jon veid ingenting.»(60)

Inga Larsens ord fikk også andre følger enn arrestasjonen av Tønnes. I Sachsenhausen ga «Jærguttene» hverandre et par løfter. Det ene var at «om ein av okke ikkje kom levande frå Sachenhausen, så skal Inga Larsen tas av dage itte krigen. Den andre avtalen var at de også skulle «ta» lensmannen.»(60) Avtalen gjaldt altså bare om «ein av okke».. - de 15 som var skutt på Trandum talte ikke.

Det hadde altså holdt med én, men alle kom hjem i live.. Likevel finner Lode grunn til å ta med denne setningen: «Med alle trygt hjemme gikk luften heldigvis ut av ballongen.» Det står ingenting annet enn at «Jær-guttene» hadde avlagt det dobbelte løftet, altså ingen grunn til å tro at ikke Tønnes var blant dem.

Her bringer altså Asgeir Lode fram en så langt ukjent uttalelse fra en død person/døde personer hvor en navngitt person, Inga Larsen, blir pekt ut som den som «på sett og vis» anga Tønnes S. Lode, Asgeir Lodes far. Inga er sikkert død i dag, men hva med sønnen Jon og eventuelt andre sektninger? Dette reiser uansett et faglig etisk spørsmål som kan knyttes til de «siviliserte (norske) rettsprinsipper» som forfatteren hyllet på side 56.. På sidene 158 og 159 står en beskrivelse av massegravene på Trandum hvor de femten endte sine liv. Gravene ble åpnet sommeren 1945 og gjorde et sterkt inntrykk. Jeg noterer meg at Asgeir Lode unnlater å tenke seg hva Inga Larsen kunne ha tenkt.. Å «tenke, tenke» er en av Brumms spesialiteter som Asgeir Lode har tatt over. I boken er det mange eksempler på slik «tankevirksomhet», særlig omfattende blir det i tilfellet Bratland- han «må,skal,kan» ha tenkt. God historieskrivning er det i hvert fall ikke.

Asgeir har/hadde flere onkler enn Sigurd. En heter Karsten Vigre, som gjorde seg så «bemerket» på perrongen på Nærbø stasjon da «fangetog» fra Stavanger ankom at han ble tatt om bord og ikke sluppet av før på neste stasjon. Og måtte gå hjem. Det er imidlertid ikke her «hunden ligger begravet.»

Eldbjørg Reime, kona til Elias Reime, sendte et «bønnskriv» til okkupasjonsmakten for å få mannen hjem. Det ble avslag – grunnene ble gitt i et svarbrev. Riktignok kunne Elias Reime ha vært utsatt for trusler, sies det, men det kunne ikke «tillegges vekt i formildende retning.» Trusler? Jo «muligens fra den angivelig voldelige («gewalttätigen») Carsten Vigre»(s.123) På side 209 kan man lese at «Carsten Vigre var bror til Arne Vigre». Idet jeg antar at tyskerne har stavet Karsten med C, får vi altså opplyst at tyskerne ikke la formildende vekt på at Karsten, senere gift med kjæresten til den henrettete Anton Bø, var «rå, brutal» - hvem det nå måtte ha vært som hadde påstått det – en av de tiltaltes advokater? Mitt spørsmål er hvorfor Lode har tatt med ovennevnte. Her er flere muligheter, men «sagaen om familie Lode» er uansett ikke det jeg er mest interessert i.

Mens Rasmus Bratland er hovedskyteskiven for Lode i sin jakt på «angivere» og «svikere», nevnes også andre, f.eks. Sverre Haarr fra Vigrestad. Han er nevnt et par tre steder; på side 191 står dette: «Frisør fra Vigrestad, hadde kallenavnet «Legen» før krigen. Han var en av dem som sa vel mye til Gestapo under avhørene. Utsagn fra ham og ektefellen gjorde at blant annet brødreparet Elling og Gustav Mæland kom i klemme. Det samme gjorde sambygdingene og brødrene Ole og Erling Lerbrekk.»(s.191)

Det er ikke bare folk fra krigens dager som «må holde for», også fra den første etterkrigstid er det folk som «fortjener» en plass i boka om «Sannheten». Det gjelder «kassereren for sykekassen i tidligere Nærbø kommune», Hans N. Njærheim, også kalt «Syge-Hans. Det står på side 177 og vi får vite at Tønnes Lode, Asgeirs far, ikke fikk refundert togbillettene til Oslo i forbindelse med en operasjon på Rikshospitalet. Som resultat av fangeoppholdet i Tyskland måtte han operere bort «den ene halvdelen av en nyre, og slik fikk de bekjempet tuberkulosen for godt.» Dette godtok ikke kona!

«Hun gikk sporenstreks» til Syge-Hans, og sa: «Høyr her. Tønnes og eg melde okke inn i den frivillige sygekasseordningå i 1936 då me gift’ okke og starta butikken. He ‘kje Tønnes krav på refusjon frå sygekassen for reiså fram og tebage te Olso og Rikshospitalet sjøl om han hadde sovekupé?» Nei, mente sjefen for sykekassen, Hans N. Njærheim: «Han står ‘kje i sygekassen lenger. Eg straug ‘an då han vart sende til Sachsenhasusen.»

Synes du det er greit at Syge-Hans Njærheim ligger under de fleste juletrær på Jæren?

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum