"anti-kjappkjapp"

bifaller UiAs karakterdrap

Mandag 1. Juli 2013 · Andreas Raaum · Universitetsliv

T T T
print denne siden

Tingretten har talt: Oppsigelsen av amanuensis NN ved UiA er i orden – med 1.september som sluttdato for lønnsutbetaling etc. Jeg tar det for gitt at dommen blir anket – om NN makter å finansiere en ny rettsrunde.

Jeg skal kommentere dommen nedenfor. For å si det forsiktig – dommen er underlig. Det er ikke forskeren retten er ute etter, heller ikke underviseren, det er selve mennesket dommeren legger under kniven, den rettslige «obduksjonen» viser en person uten de karaktertrekk som en amanuensis bør ha. Dette er en dom som bør vekke diskusjon i universitets –og høyskolekretser. Jeg har forståelse for at avsettelsen av Nedkvitne av retten ikke ble oppfattet som en innskrenkning av ytringsfrihet ved akademia, men nå er det fare på ferde. Vettuge folk uttrykte etter Nedkvitnedommen (2011) at den ville kunne oppfordre til innstramningsforsøk av ytringsfriheten i dens høyborg, Universitetet. Nå har det skjedd! NNs motpart er sikkert fornøyd med konklusjonen, men neppe med premissene. Man hadde håpet på totalitet, man fikk en særbegrunnelse, en ganske underlig en. Den går på fleksibilitet/tilpasning til arbeidet, at NN tør å stille spørsmål (eller i dommerens ord, «protesterer») ved kollegers forslag til arbeidsoppgaver. På et slikt grunnlag har aldri noen tidligere blitt oppsagt i prøvetid på et universitet i Norge. Sånn sett er NN «historisk».

Innledningsvis slår dommen fast at dette er «en oppsigelse i prøvetid» selv om det var gått to dager etter utløpet av prøvetida. 10. april 2012 løp prøvetida ut, 12.april ble NN underrettet om vedtaket om oppsigelse fattet i Tilsettingsutvalget dagen før.. I fortsettelsen legger dommen til grunn at det skal være en lavere terskel for oppsigelse i prøvetiden enn utenfor prøvetiden. Domstolens overprøving av arbeidsgivers vurderinger skal være mindre omfattende enn ved oppsigelse etter prøvetid.

Men mer enn det. Dommen siterer en Høyesterettsdom hvor det heter at «vurderingen av en ansatts egnethet for stillingen er i stor grad et arbeidsfaglig spørsmål som ligger til arbeidsgiver.» I fortsettelsen vises til en Odelstingsproposisjon fra 1993-94:

-«Departementet ser det som viktig å understreke gjeldende rett om at domstolene skal være svært tilbakeholdende med å etterprøve arbeidsgivers skjønnsmessige vurdering av hvordan arbeidstaker fungerer i stillingen, så lenge det faktum som oppsigelsen bygger må anses bevist og relevant.»

Dette synes å være det vesentligste utgangspunkt for tingrettens vurdering av oppsigelsesgrunnlaget. Det er særlig to forhold: Manglende fleksibilitet og manglende vilje til å forandre undervisningen. Oppgaven for domstolen formuleres slik (s.16): -Spørsmålet er hva som kan anses bevist, og om skjønnet lider av slike mangler at det selv med de nevnte rammene for domstolenes overprøving må settes til side.

Spørsmålet om fleksibilitet tas først opp – og det er der vi finner dommerens grunnlag for «seieren» til UiA/Staten. Et par hendelser står sentralt. Dommeren viser til dem – «i tillegg til NNs generelle opptreden».

Stikkord for en av disse «enkelthendinger» er SV126 Jeg siterer – i sin helhet, s.16-17 i dommen.

I februar 2012 ble plan for NNs undervisning høsten 2012 tatt opp, og faggruppekoordinator ba NN undervise SV 126 – næringsjuridiske emner for fagoversettere, på 5 vekttall, i tillegg til et 10-vekttallkurs i forvaltningsrett for statsvitere. Koordinator har ingen instruksjonsmyndighet over NN, men ansvaret for å fordele de ulike oppgavene blant juristene, hvilket normalt løser seg. NN protesterte mot å undervise 126, fordi han oppfattet dette som en form for faglig degradering, fordi det lå utenfor hans kjerneområder og derfor var både mindre interessant og mer arbeidskrevende, fordi undervisningsbyrden ville bli altfor tung, og fordi fagområdet lå utenfor ansettelsen. Dette siste var klart ikke tilfelle, og kunne vært avklart av NN ved å lese stillingsannonsen, der det framgår av at den som ansettes kan bli tildelt undervisningsoppgaver også på andre studieprogrammer. At NN brukte uttrykket «lavstatusfag» kan forstås ut fra at det er mer krevende å undervise for egen faggruppe på bachelorstudiet, og retten ser det ikke som noe alvorlig forhold at NN brukte dette uttrykket internt. Da spørsmålet om undervisningsoppgaver ble brakt opp til instituttleder, fortsatte NN sin motstand mot å ta på seg faget. Til slutt måtte instituttleder gi pålegg om at NN tok på seg oppgaven, og NN aksepterte dette, jf e-mail av 21.mars 2012. Aksepten kom imidlertid ett minutt over svarfristen, og i mailen framstiller NN pålegget som et «ultimatum» og en «tvangssituasjon», og skriver at han «ikke trodde det var mulig å bli behandlet på denne måten», det er «skuffende» og han er «såret» over behandlingen. I retten uttalte NN at han vurderte å slutte grunnet dette pålegget. NN har framstilt dette som at han som ansatt i en selvstendig stilling må kunne diskutere hva som er en hensiktsmessig fordeling av undervisningsoppgaver. Retten er enig i dette som et utgangspunkt. Spørsmålet ble da også diskutert flere ganger og med mange personer, herunder også ledelsen. Når arbeidsgiver så har tatt et standpunkt, har arbeidstaker en resignasjonsplikt. NN aksepterte pålegget, men innholdet i aksepten viser at han hadde problemer med å respektere arbeidsgivers endelige standpunkt, og retten ser at dette ga grunn til å stille spørsmål ved NNs tilpasning til arbeidspliktene.

Et par kommentarer: Det står ikke noe om hvilke møter «spørsmålet ble diskutert mange ganger.» På faggruppemøtet 16.mars ble saken (SV-126) henvist til instituttleder, men heller ikke Jenssen ville diskutere SV-126 (det går fram av referatene fra møtet den 20.mars). Denne manglende vilje til «diskusjon» fra ledelsens side har ikke funnet veien til dommerens penn.

Dommeren går så over til en kort gjennomgang av noen enkelthendinger (utarbeidelse av eksamensoppgave og sensorveiledning), som en annen ansatt hadde ansvaret for (men ble syk). Riktignok var dette oppgaver som NN da påtok seg, men – jeg siterer: Samlet sett gir det imidlertid bilde av at NN ikke tok på seg mer enn høyst nødvendig, og slik opptrådte lite fleksibelt. Retten forstår det slik at den samlede arbeidsbelastningen i jusgruppen gjør at en viss smidighet er nødvendig for at alt skal gå rundt, og at motstand lett fører til unødvendig ekstraarbeid.

Like etter følger et avsnitt om tidsnormering – med en ganske overraskende konklusjon. Jeg siterer: NN tok også opp spørsmålet om normering av tid til forberedelse av undervisningen. Så lenge dette ikke går klart fram av skriftlige retningslinjer, var det naturlig å stille kritiske spørsmål. Dette gjelder særlig siden NN av andre ved UiA synes å ha blitt gitt opplysninger om en mindre undervisningsbelastning for nytilsatte enn det som var tilfelle. Men sett sammen med NNs øvrige opptreden supplerer dette bildet ovenfor.

Så kommer et langt avsnitt som styrker forståelsen av NN som et «problem for arbeidsmiljøet i jusgruppen» - og jeg siterer (s.18):

NN ble oppfattet som som generelt kverulerende. Retten legger ut fra bevisførselen til grunn at dette ikke bare gikk på hva han formidlet, men også måten dette ble formidlet på, og at også dette ga bekymring for et videre samarbeid. Retten finner det bevist at både NN og Sæther reagerte sterkt i møtet 20.mars 2012 på at det ble opprettholdt at NN skulle undervise SV 126, og at de avbrøt møtet i sinne. Også ellers ble det avgitt forklaringer om at NN ble ubehagelig sint når det oppstår uenighet, og at han generelt hadde vanskelig for å bli ferdig med konflikter. UiA har vist til NNs senere opptreden, og at dette er egnet til å styrke bevisbildet. Retten presiserer at det er arbeidsgivers opprinnelige begrunnelse, og NNs opptreden i prøvetiden, som er avgjørende. Retten finner imidlertid grunn til å vise til NNs e-mail av 1.april 2012 til sin kollega i jusgruppen, (K2). Denne er ikke vektlagt i forbindelse med oppsigelsen, antakelig fordi den ikke var kjent for arbeidsgiver, men ble sendt like før utløpet av prøvetiden. Selv om mailen derfor ikke utgjør en del av arbeidsgivers grunnlag for oppsigelse, er den egnet til å styrke bevisbildet av NNs opptreden i prøvetiden. I mailen framstiller NN varselet om oppsigelse som at det er (M2) som gjør alt han kan for å bli kvitt NN: Dokumentene i saken er vedlagt, sammen med et notat fra NN, der (M1) benevnes som «nikkedukke» for (M2). NN skriver i mailen at «jeg har ikke noe imot at ethvert dokument i denne sak spres». Etter rettens oppfatninger er dette en lite ryddig måte å handtere arbeidskonflikten på, som styrker UiAs forståelse av NN som et problem for arbeidsmiljøet i jusgruppen. Sitat slutt.

Jeg har et par tre kommentarer: 1. Det spinnes på at NN blir/er sint. Det startet – angivelig – på et møte 20.mars. Det foreligger tre referater fra dette møtet, ingen av dem snakker om «sinnsstemning», og både NN og Sæther har benektet at det var noe ekstraordinært stemmevolum på møtet. 2. E-mailen til K2 av 1.april var ingen del av arbeidsgivers grunnlag for oppsigelse, men en «velvillig» dommer spar den fram – men –NB- uten å gjengi den, det som gis er hans konklusjon.. 3. «Jeg har ikke noe imot at ethvert dokument i denne saken spres,» har NN sagt og for dommeren styrker det forståelsen av NN som et problem for arbeidsmiljøet i jusgruppa. Unnskyld meg! Det er høyst rimelig at NN forsvarer seg – og ønsket om informasjonsspredning er rimelig. Selvfølgelig. Ønsket inkluderer dokumenter som M1 og M2s notat av 16.februar og studentevalueringene. Selvfølgelig! Mannen må jo kunne forsvare seg, og måten han gjør det på i nevnte tilfelle er ikke kritikkverdig, synes jeg. (Henvisningene til M1, M2 …og K3 gjelder personer omtalt i mine tidligere artikler om forholdene ved UiA, se «aktuelle artikler».)

Det er åpenbart – for retten – at NN har hatt dårlige rådgivere, de navngis, professor Arild Sæther og dosent Ib Eriksen (tillitsvalgt) og at det delvis kan forklare NNs holdninger. De tos rolle kommer til uttrykk i nedenstående, hvor det imidlertid poengteres at det er NNs plikt å forholde seg selvstendig til dem han rådfører seg med, to personer som tilsammen har vært tilknyttet UiA rundt 70 år... Jeg siterer:

(...) Retten legger til grunn at det på et universitet må være stor takhøyde for å stille kritiske spørsmål også til den administrative organiseringen, særlig der grunnlaget for denne er uklart og man er nyansatt uten kjennskap til hvordan ting har vært praktisert. På den annen side må det stilles større krav til en ansatt i en, riktignok midlertidig, stilling som førsteamanuensis, enn lavere stillingskategorier. Ut fra de faglige og personlige forutsetningene som ligger til grunn for ansettelse i slik stilling, må det kunne forventes at vedkommende kjenner til eller selv undersøker en del grunnleggende plikter, slik som ansattes plikter når det gjelder sidemål og hvilke fagområder man kan bli bedt om å undervise i. Det må ut fra stillingskategorien også stilles krav om at man forholder seg selvstendig til personer som vil bistå i en personalkonflikt og som har sin egen fortolkning og muligens også egne motiver. Det er tale om en arbeidsrettslig konflikt, der NN selv presumptivt skal ha gode faglige forutsetninger. Sitat slutt.

Kommentar i enkle ordelag: Som førsteamanuensis bør NN ha bedre kjennskap til «grunnleggende plikter» enn en universitetslektor.. Han må passe seg for «rådgivere»! De kan ha sine egne motiver. Kort: De «bruker» NN..

Jeg tar også med avslutningen i dommens kapittel om «fleksibilitet» (s.19): Det er videre slik at det i møtet den 24.februar (2012) og i referatet fra møtet ble presisert at de forhold som ble omtalt i notatet innebar at man vurderte oppsigelse i prøvetid. NN måtte derfor være klar over at hans svar på de ulike forespørslene, herunder om å undervise SV 126, ble vurdert i denne sammenheng. Selv om de enkelte protestene et stykke på veg kan forklares hver for seg, må det forventes at NN tenkte gjennom det samlede inntrykket som hans protester, og måten disse ble formidlet på, var egnet til å gi arbeidsgiver. Til tross for at notatet av 16.februar (2012) og de påfølgende møtene reelt sett må ses som en advarsel om oppsigelse i prøvetid, ser det ut til at fleksibiliteten ble dårligere, ikke bedre. Eriksen og Sæther synes å ha vært av den oppfatning at NN hadde krav på fast stilling straks doktorgraden var på plass, og det var dette NN burde konsentrere seg om. På spørsmål i retten om han ikke var klar over at arbeidsgiver vurderte oppsigelse, svarte NN at han mente at det var et sterkt stillingsvern under prøvetid. Et kort avsnitt helt til slutt om tjenestemannslovens krav om «veiledning og vurdering»: Retten kan ikke se at det oppstår spørsmål knyttet til manglende vegledning når det gjelder punktet om manglende fleksibilitet, ut over hva som er nevnt ovenfor om at det på enkelte punkter forelå mangelfull informasjon. Sitat slutt. Over til nytt kapittel – «Undervisningen».

Undervisningen.

Retten tar det som bevist at kvaliteten på NNs undervisning var «svak», selv om «det er ikke tvilsomt at studentene var godt fornøyd med NNs arbeid i gruppene. Dommeren påpeker at UiA ikke gjorde noe/nok for å avklare «usikkerhet rundt NNs dyktighet som foreleser» og at UiA ikke la tilstrekkelig vekt på NN var ny som foreleser. NN kunne riktignok ha ha spurt sine kolleger om tilbakemelding, «men det mest nærliggende ville ha vært at hans kolleger hadde gitt tilbakemeldinger på eget initiativ ut fra hvor svakt de mente dette var. (..) Når det gjelder Lagers famøse uttalelse om at NN i beste fall kunne bli en middels dårlig foreleser (se dommen s. 21), finner retten den «påfallende», men at hennes uttalelse ikke «kan tas til inntekt for annet enn et NN også på UNIPED-kurset på samme måte som på forvaltningskurset viste klare svakheter ved sin undervisning.»

I et lengre påfølgende avsnitt i fakultetsdirektør Sørensen forslag om å undervise fire timer i et relevant fag «for å vise forbedring», koblet til et forslag om å bringe (…) inn som veileder. Det siste ble ikke formidlet til NN – «antakelig fordi han såpass klart avviste forslaget.» (Dommeren gjør kort rede for Ib Eriksens rolle i avvisningen, denne mente blant annet at man i ettertid ikke kunne kreve prøveforelesning.) Jeg tror at det følgende gir essensen i avsnittet om den foreslåtte «prøveundervisningen»: (…) På den ene siden har retten forståelse for at tidspunktet passet dårlig , før disputeringen av doktorgraden, og at NN var mistenksom når det gjaldt motivet. (…) Retten har forståelse for at NN ikke uten videre sa ja til tilbudet, men har mindre forståelse for at NN ikke gikk i dialog med arbeidsgiver om mulige innretninger for et slikt opplegg som også kunne ivareta NNs behov, der han ved dette kunne vise en klar holdning om et ønske om å forbedre undervisningen, på et tidspunkt da arbeidsgiver hadde varslet at oppsigelse i prøvetid var vurdert. Noe ut i mars ble det klart at disputasen ville bli utsatt, uten at NN meldte dette tilbake til arbeidsgiver. Retten kan ikke se at manglende prøveforelesning var til hinder for slike forelesninger som arbeidsgiver tilbød. Sitat slutt.

Avsnittet om «undervisning» har nok et par punkter om dommeren finner «kritikkverdig». Det gjelder f.eks. at NN forberedte seg «for lite og for seint» til undervisningen og at «faglig usikkerhet og prioritering av detaljer» tydet på mangelfull forberedelse. Og det var «lite tillitvekkende når NN flere ganger skal ha sagt at dette temaet er komplisert, og henvist studentene til læreboken.»

Man er selvfølgelig spent på hvilken konklusjon dommer Hellerslia og hans meddommere trekker.. Han er åpenbart i tvil om kvaliteten på undervisningen «i seg selv» gir tilstrekkelig grunnlag for oppsigelse (se seinere) , men i avsnittet her om «undervisning» er det setninger nok for å rettferdiggjøre karakterdrapet - det er forståelig at NN som person bør være uønsket i jusseksjonen på UiA.

Her er avslutningen på kapittelet om «undervisning»: NN fikk vegledning i form av at han startet på UNIPED-kurset, og enkelte tilbakemeldinger fra kollegaer, slik som beskrevet ovenfor. Dersom kvaliteten på undervisningen i seg selv (understreket av meg) skal danne grunnlag for oppsigelse, kan det spørres (meg igjen) om UiAs vegledning var tilstrekkelig, herunder om det burde vært iverksatt en mentor/veglederordning.

Spørsmålet om det er tatt utenforliggende hensyn.

Dette lar jeg ligge, men kommer tilbake til det i en artikkel om Sæthers tap av kontor og emeritus-status ved UiA. Ved denne korsvei er det bare å slå fast at i oppsigelsessaken er det ikke tatt «utenforliggende hensyn», slik retten ser det.

Spørsmål om det er begått saksbehandlingsfeil.

Her synes alt i orden, det ene forholdet etter det andre:

-«Retten finner imidlertid at unøyaktigheter og skjevheter i saksframleggene ikke innebærer noen vesentlig endring av det totale bildet som ble presentert for beslutningsorganene». («utredningsplikten»)

-«Retten kan etter dette ikke se at det er tale om feil ved utredningen av saken som kan ha virket bestemmende på innholdet i vedtaket.» («utredningsplikten»)

-«Hovedtrekkene i framstillingene er imidlertid kjent for NN…(…) og retten kan heller ikke på dette punktet se at det er tale om feil som kan ha påvirket innholdet i vedtaket.» («innsynsretten»)

-«Retten kan videre ikke se at det foreligger inhabilitet for personalavdelingen ved universitetet. (…) Retten kan ikke se at personalavdelingen har engasjert seg på en slik måte at det er grunn til å gjøre unntak fra dette utgangspunktet.(«habilitet»)

-«Retten finner også at (oppsigelses)vedtaket er tilstrekkelig begrunnet. («begrunnelsesplikten»)

Avsluttende vurdering – arbeidsgivers skjønn.

Her sies det innledningsvis at oppsigelsen ikke kan knyttes til manglende dyktighet. Jeg siterer (s.24): Retten kan ikke se at det er tilstrekkelig bevist at ikke NN ikke oppfylte rimelig krav til dyktighet. Retten viser til det som er nevnt ovenfor om at han var fersk som foreleser, at arbeidsgiver var klar over dette, det lave antall forelesningstimer det var tale om, og mangelfull vurdering av NNs mulighet til å bli en god foreleser på sikt. NN fungerte godt i gruppeundervisningen og hans dyktighet som forsker er ikke bestridt. Når det gjelder faglig usikkerhet i undervisningen og skjev prioritering av stoff, kan dette også skyldes mangelfull forberedelse.

Derfor finner retten at en oppsigelse må «knyttes til alternativet i tjenestemannslovens § 8 nr. 2 om manglende tilpasning til arbeidet.» Og jeg siterer i sin helhet (kjennelsen side 25/26):

Svakhetene ved NNs undervisning viser etter rettens oppfatning ikke en grunnleggende mangel på evne til å undervise, men en manglende evne til å prioritere undervisningen sammenlignet med forskning, herunder mangelfull forberedelse av undervisningen til tross for god tid til dette. NNs manglende fleksibilitet knytter seg også i særlig grad til undervisningsoppgavene, og retten ser de to forholdene i sammenheng. Etter at NN ble gjort oppmerksom på at arbeidsgiver vurderte oppsigelse i prøvetid, utviste NN snarere mindre enn større vilje og smidighet til å prioritere oppgaver som gjaldt undervisning.

Både manglende fleksibilitet og manglende prioritering av undervisningen handler om arbeidstakerens holdninger overfor arbeidet og arbeidsgiver, og arbeidsgiver har langt på veg bedre forutsetninger enn retten til å vurdere slike forhold. Samtidig er det tale om et oppsigelsesgrunnlag som kan være lite håndfast, og derfor kan misbrukes, slik at det må være en viss realitet i rettens overprøving også av arbeidsgivers skjønn.

Når det gjelder bredden i vurderingen, er det naturlig at arbeidsgiver i stor grad fokuserte på NNs undervisning og fleksibilitet rundt denne, sett opp mot hvor viktig denne delen av stillingen var for arbeidsgiver og at NN manglet undervisningserfaring og arbeidsgiver derfor var særlig usikker på dette punktet.

Selv om UiA også hadde behov for forskning , og dette utgjorde en del av stillingen, er det forståelig at arbeidsgiver reagerer dersom fordelingen av oppmerksomhet og interesse blir for skjev, og arbeidstaker heller ikke synes å respektere klare henstillinger om å også prioritere undervisningen. Den arbeidsmessige fordelingen mellom forskning og undervisning kunne vært klarere fra arbeidsgivers side. Manglende tilpasning til arbeidet går imidlertid ikke bare på tid som avsettes, men til holdningen av den ene delen av en ansettelse med et klart tosidig formål – forskning og undervisning. Retten viser i denne forbindelse til utlysningen av stillingen. Det heter i utlysningsteksten at behovet for nye stillinger særlig er begrunnet i oppbyggingen av bachelorstudiet. Det heter videre at det ved ansettelsen vil vektlegges at «søkerne har evne, vilje og lyst til å være med å bygge opp det rettsvitenskapelige utdanningstilbudet og den rettsvitenskapelige forskningen ved Universitetet i Agder. Den som tilsettes må derfor ha faglig interesse både i undervisning og forskning». Det heter også at «samarbeidsevner og personlig egnethet vektlegges». Det vises også til det tosidige forskriftsfestede kravet til ansettelse av førsteamanuensis – både doktorgrad og praktisk-pedagogisk kompetanse, jf også universitetsloven §§ 1-1 og 1-5 der både undervisning og forskning på høyt faglig nivå nevnes som grunnlag for universitetenes virksomhet. Retten finner, etter dette, under noe tvil, at arbeidsgivers skjønn ligger innenfor en ramme av rimelighet og forsvarlighet der retten ikke skal foreta en overprøving av det skjønnet som er utvist. (I innledningen i den avsluttende vurderingen sier retten at den skal «være tilbakeholden med å overprøve arbeidsgivers skjønn, så lenge det faktum som oppsigelsen bygger på må anses bevist og relevant.»)

Retten er etter dette kommet til at oppsigelsen må anses som gyldig. Sitat slutt.

Saksomkostninger

Retten sier dette om saksomkostninger: UiA har vunnet fram i spørsmålet om gyldigheten av oppsigelsen. UiA har derfor i utgangspunktet krav på å få dekket sine saksomkostninger, jf tvisteloven § 20-2 første ledd. Retten er imidlertid kommet til at det bør gjøres unntak fra dette etter tvistelovens § 20-2 tredje ledd, da tungtveiende grunner gjør unntak rimelig. Avgjørelsen om gyldigheten av oppsigelsen er tatt under noe tvil, og det var slik sett grunn til å la saken komme for retten, jf § 20-2 tredje ledd bokstav a. Videre peker retten på styrkeforskjellen mellom partene og at saken er av stor velferdsmessig betydning for NN, jf § 20-2 tredje ledd bokstav c. Opplistingen i § 20-2 tredje ledd er ikke uttømmende, og som et ytterligere moment for å gjøre unntak fra hovedregelen viser retten til at UiA ikke har fått gjennomslag for alle sine anførsler når det gjelder grunnlaget for oppsigelsen, hvilket retten anser har betydning for NN, jf anførselen vedrørende rimelige krav til dyktighet. Retten er kommet til at hver av partene bærer sine egne omkostninger. Sitat slutt.

Sidekrav: Spørsmålet om fratredelse.

Dette spørsmålet omtales over drøye tre sider. Jeg håper å kunne legge dommen ut i sin helhet så snart som mulig og nøyer meg her med en relativt summarisk gjengivelse av dommen på dette punktet. Det er UiA som har krevd (prinsipalt) at tingretten opphever lagmannsrettens avgjørelse av 11.februar 2013, dvs. at NN ikke skal stå i stillingen til rettskraftig dom foreligger i oppsigelsessaken. UiA har fått gjennomslag for sitt syn og dommen setter frist for iverksettelse til 1.september 2013.

Lagmannsrettens tidligere kjennelse oppfattes altså ikke som bindende for tingretten. Argumentet er først og fremst at lagmannsretten baserte sin avgjørelse på at NN hadde rett til å stå i stillingen ved utløpet av hans engasjement 8.oktober 2012. Det understrekes at tingretten ikke har tatt stilling til NNs krav på fast stilling i sin dom, men tatt stilling til spørsmålet om det er grunn opphevelse av oppsigelsen. Tingretten kan imidlertid «etter krav fra arbeidsgiver bestemme at vedtak om oppsigelse skal iverksettes før saken er rettskraftig avgjort, dersom retten finner det urimelig at søksmålet gis oppsettende virkning.»

Og retten finner det «urimelig» og viser til hva som tidligere er sagt om manglende fleksibilitet og samarbeid. Flere vitner, sier retten, har forklart at «samarbeidsproblemene har eskalert etter oppsigelsen, og at dette har gått sterkt utover arbeidsmiljøet». Jeg forstår ikke om det er ment å være en generell påstand eller om uttalelsen bare er knyttet til samarbeidsproblemer relatert til bestemte fellesoppgaver i en viss periode. I hvert fall er det for retten «vanskelig å vurdere i hvilken grad NN er skyld i dette, og i hvilken grad andre på jusgruppen kan klandres.» Og legger til: Det som særlig ser ut til å ha skadet arbeidsmiljøet, er at NN har valgt å spre informasjon til samtlige på instituttet, og der det har pågått aktivitet på instituttet til å ta stilling for eller imot ledelsen/jusgruppen. Dette fører til at man fra begge sider er engstelige for å si eller gjøre noe som straks kan bli tatt til inntekt for den ene eller den andre siden. Sitat slutt, se kommentar lenger nede.

Over halvparten av teksten som tar for seg «sidekravet», handler om spørsmålet om «praktisk-pedagogisk kompetanse (ved ansettelsen»). Utgangspunktet er at lagmannsretten baserte sin avgjørelse på at NN oppfylte kvalifikasjonskravene for fast stilling, men bemerker at avgjørelsen ble «tatt under tvil og uten full bevisførsel.» Her er det så tingretten kommer til hjelp og «vil peke på enkelte momenter som styrker den tvilen lagmannsretten har gitt uttrykk for.»

I stillingsutlysningen for jobben NN fikk – og senere oppsagt fra, heter det: Det kreves dokumentert relevant praktisk kompetanse på grunnlag av utdanning eller undervisning og vegledning. Søkere som ved tilsetting ikke kan dokumentere slik basiskompetanse, må skaffe seg dette i løpet av to år, eventuelt gjennomgå UiAs kurs i universitetspedagogikk.

Det er denne del av utlysningsteksten striden står om. Lagmannsretten forsto den slik at ved gjennomført UNIPED-kurs var veien ryddet for fast ansettelse. UiA – og åpenbart også retten – synes at formuleringen er uheldig, men UiA viser til at det ikke står at basiskompetanse kan dokumenteres ved å ha gjennomgått kurset. Retten viser til flere lovtekster for å svekke lagmannsrettens oppfatning og konkluderer med at retten vil derfor understreke at det framstår som forholdsvis åpent hva en eventuell anke som går nærmere inn i dette spørsmålet vil føre til.

I spørsmålet om fratredelse traff retten denne avgjørelsen: Retten er etter en helhetsvurdering kommet til at vedtaket om oppsigelse iverksettes før det foreligger rettskraftig dom. For å gi NN tilstrekkelig tid til å avvikle, settes fristen til 1.september 2013.

Når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger sier retten dette: (…) Retten er kommet til at også omkostningene ved dette spørsmålet bør deles mellom partene, da tungtveiende grunner gjør dette rimelig. Retten viser til de samme momentene som er nevnt ovenfor når det gjelder hovedsaken. Retten har også her vært noe i tvil, og avgjørelsen er dessuten basert på avgjørelsen i hovedsaken som også er truffet under noe tvil.

Avslutning (min)

«Under noe tvil», men helt uten tvil gjengir jeg her og avslutningsvis en kommentar til det som, slik tingretten oppfatter det, er det mest klanderverdige NN har stått for, nemlig spredningen av informasjon om Saken..

Hva har foregått? Han har «spredd informasjon» ved to anledninger, i mail av 19.april 2012 og i mail av 7. september 2012 til instituttets fellesmail.

E-posten av april lyder slik, stilet til «Kjære kolleger ved institutt for økonomi»:

Jeg forsvarer min doktoravhandling (…) mandag 21.mai kl.14. Alle er velkomne til å overvære disputasen, se vedlagt innkalling.

Ellers har universitetets tilsettingsutvalg 11.april 2012 vedtatt å si meg opp fra min stilling som førsteamanuensis ved UiA fra 3.mai. Etter samtaler med professor emeritus Arild Sæther, hovedtillitsvalgt dosent Ib Eriksen, bekjente ved andre universiteter, og jurister i og utenfor fagorganisasjonene, har jeg bestemt meg for å sende klage til Universitetsstyret.

I løpet av inneværende semester vil jeg fullføre kurset i universitetspedagogikk her ved UiA, hvor det gjenstår to samlinger.

De som er interessert i å motta informasjon om grunnlaget for oppsigelsen er velkommen til å ta kontakt med hovedtillitsvalgt Ib Eriksen.

Vennlig hilsen NN.

NNs mail av 7.september 2012 følger. Den er stilet til «kjære kolleger ved Institutt for økonomi/handelshøyskolen i Kristiansand.» Jeg hopper over innledningen(fire små avsnitt) som går på «feiringen av min doktorgrad». Resten av mailen siteres i sin helhet:

Den gang (det vises til ovennevnte mail, min anm.) hadde jeg godt håp om at UiA ville omgjøre oppsigelsen av meg, truffet i tilsettingsutvalget den 11.april. Jeg så derfor ikke grunn til å informere dere om vedtaket og grunnlaget for det, da vedtaket var leit både for meg og for UiA. Nå har imidlertid styret ved UiA som klageinstans, i vedtak av 29.08.12, besluttet helt kort, uten egen begrunnelse, å stadfeste nevnte vedtak. Styrevedtaket angir ikke om det var enstemmig eller truffet under dissens (uenighet). Først i går, etter purringer, én uke etter at jeg ble gjort kjent med vedtaket, fikk jeg bekreftet min mistanke om at vedtaket ble truffet under dissens.

Jeg har forståelse for at ledelsen hittil ikke har gått ut med detaljer rundt oppsigelsenj av meg og grunnlaget for den, selv om jeg ikke ville hatt noe imot å oppheve den taushetsplikt ledelsen har overfor meg til dere. Kolleger ved instituttet har uttrykt overfor meg at det er svært uheldig for institusjonen og arbeidsmiljøet at ledelsen i en slik sak ikke har tatt noe initiativ til å informere de ansatte om saken. Kolleger har derfor oppfordret meg til å gjøre fakta rundt oppsigelsen mer tilgjengelig. En måte å gjøre det på kunne vært å legge ut f.eks. oppsigelsesvedtaket på en nettside, eller henge det opp på min kontordør. Jeg antar ingen vil klandre meg for at gjør kjent nettopp oppsigelsesvedtaket gjennom denne kanalen. De som ønsker å motta andre og mine vurderinger av saken er velkommen til å ta kontakt direkte med meg eller mine tillitsvalgte. Jeg stiller gjerne på et allmannamøte sammen med ledelsen for å svare på spørsmål om saken. For øvrig er informasjonen i denne mail, samt vedtaket, i utgangspunktet forbeholdt dere mine kolleger.

Lovligheten av styrets stadfestelsesvedtak vil bli prøvd rettslig. Etter tjenestemannslovens § 19 nr. 3 c har jeg rett til å stå i stillingen inntil endelig avgjørelse, med mindre domstolene finner det urimelig, jf. 3. ledd.- Avslutningsvis vil jeg tilkjennegi klart og tydelig at mitt overordnede mål i denne prosessen er å fortsette å undervise og forske for UiA og bidra til et godt arbeidsmiljø i mange år fremover. –Jeg beklager den uro og bekymring som min sak (og Arilds saker) forårsaker for dere mine kolleger, men jeg kan ikke ta ansvar for det.-Jeg ønsker god helg til alle. Vennlig hilsen NN. Sitat slutt.

Jeg har «varslet» en kommentar, den avstår jeg fra. Det ville være å frakjenne mine lesere alt vett.

I rest my case.

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum