"anti-kjappkjapp"

ALT SOM FØR…

Fredag 4. November 2011 · Andreas Raaum · Samfunn

T T T
print denne siden

Denne artikkelen skal handle om noen av “følgene av 22.juli” eller – om du vil – om det som IKKE skjedde etter den nesten ufattelige tragedien den 22.juli 20121. Nå heter det riktignok  - kanskje “het” er et bedre uttrykk? -  at 22.juli 2011 endret Norge, men denne artikkelforfatteren er på vei til en oppfatning om et 22.juli endret lite – i hvert fall ikke på sikt. Det er mulig  at den vil gjøre fødselen av en “fri” kirke noe lettere, men bare “muligens” og hva ellers? Det som kanskje lengst vil sitte igjen er en omverdens reaksjon på den måte Norge – nordmenn, regjering og kirke – opptrådte i dagene etter myrderiene.  Norges anseelse ute i verden fikk et løft som kan være godt å ta med seg i en verden som misunner oss vår oljerikdom. Det skulle være unødvendig å si at jeg befinner meg på det samfunnsmessige planet; på individnivå, i den enkeltes liv kan det skje endringer som følger den enkelte livet ut, men bølgen i ens eget liv vil neppe skylle inn over samfunnet. Som en skrev noen dager etter tragedien: “Det er min drøm at de siste dagers gode ord om samhold, raushet og kjærlighet, vil falle i god jord i handling og samfunnsliv. Drøm er en ting, realitet noe annet. Som oftest. Også etter 22.juli.  ”Prest, sjelesørger og foredragsholder” – slik presenteres Per Anders Nordengen i Vårt Land 29.juli og med “lang erfaring i arbeid med mennesker i sorg og sjokk” – tror oppslutningen om kirken vil gi de unge “et nytt syn på  Gud, styrke til å komme videre.” Vi får vel ennå vente noen tid før vi kan se om Nordengen spår sant..

Noen konsekvenser visste vi ville bli kortvarige, f.eks. at omsetningen ville synke i en rekke butikker, kanskje ikke i matbutikker, og aller mest i hovedstaden. Den synkende omsetning hadde imidlertid døgnfluens varighet. En dame Vårt Land snakket med hadde følt det upassende å kjøpe en chaneldrakt umiddelbart etter tragedien.  For å sitere henne var det “utenkelig å dra på handletur etter en slik tragedie (..) det ville vært patetisk om jeg for eksempel hadde kjøpt en lekker Chaneldrakt dagen etter 22.juli. Isteden kjøpte jeg en stor bukett roser som jeg la ned foran domkrken.”  Da hun ble intervjuet den 25. august var imidlertid alt ved det gamle, nå var hun på handletur med en venninne og chaneldrakten lå innenfor det sømmeliges grenser. For sikkerhets skyld hadde avisen hanket inn en førsteamanuensis fra Markedshøyskolen som kunne legge hele sin faglige tyngde bak utsagnet om at utvikling var “normal”, først omsetningssvikt, så oppgang..

Med et brak..

Dagen som endret Norge…  Resultatet av kommunevalget 12. september brakte oss ned på jorda – og vi får bare håpe at det gikk redaksjonene i utlandet hus forbi...  Det som skulle bli en demonstrasjon av demokratiets styrke, endte i en flause.  Vårt nei til terror og ja til demokrati skulle vises ved køer foran valglokalet.. Resultatet ble stakkars 63,6 %, kanskje fordi man ved dette valget hadde mistet anledningen til å stryke listekandidater. Uansett – dømt etter velgeroppslutningen 12. september – med rikelig anledning til forhåndsstemming – snublet vi  norske demokrater over et av de aller første hindrene. Omtrent samtidig hadde danske parlamentsvalg og kunne vise fram det høyeste tall på 27 år, hele 87,7 % av de stemmeberettigete hadde avgitt sin stemme. Jeg har ikke sett noe forsøk på å forklare den danske framgangen på bakgrunn av Utøya..

Nå skal det ikke skyves under teppet at  det faktisk er de som mener at valgdeltakelsen ved årets kommunevalg var overraskende stor – og at 22.juli gir forklaringen. Bak et slikt tolkningsforsøk finner vi gjerne folk som har som (del av) jobb å “framskrive” utviklingslinjer, f.eks. i befolkningssammenheng. Hvor mange mennesker (i hvilke alderstrinn) vil bo i norske kommuner om 20 år – 2030? En betydelig del av vår samfunnsplanlegging  hviler på slike eksperters “framskriving”. Det er blant dem du først og fremst blant  disse ekspertene du finner personer som hadde “framskrevet” en  (betydelig) lavere valgdeltakelse ved årets fylkes –og kommunevalg, og som får problemer med de faktiske prosenten. Forklaring? 22.juli..

Hestehandel

Men uansett – etter valget ble det forhandlet om posisjoner og makt. Og det må jeg si: Politikernes holdning  i denne tautrekkingen tyder ikke på at vi har utviklet oss i positiv retning etter 22.juli. Tre måneder etter tragedien opplever vi en situasjon som synes å bekrefte at vi har et samfunn som ikke har rikket seg en millimeter, eventuelt et hakk eller to i feil retning. Dessverre – mye taler for at Lars Vidar Moen har rett når han skriver (Agderposten 21/9) at “I de siste dager har pressen avdekket de mest spekulative sammensetninger av kommunestyrer som ikke har basis i politisk farge, men kun i politisk maktbegjær hos poliktikere som overkjører alle og enhver, bare de kan ikle seg ordførerkjedet eller få jobben som varaordfører.(..) men når valgresultatet foreligger, dannes de mest utrolige valgtekniske samarbeidsformer for rett og slett å mele sin egen kake. Folke stemmer ikke borgerlig for å få en sosialistisk og omvendt..” Jeg skulle anta at (de fleste) venstrevelgerne i Arendal var fornøyde da deres tre representanter sa nei til et politisk samliv med Frp. Det kunne Moen ha nevnt?

Hendingene etter valget 12.september viser en haug med “latterlege kommunar” – for å gi tittelen på en artikkel som sto i Aftenposten24/9, forfattet av Are Kalvø. Jeg har ganske god innsikt i hva som skjedde Dalane, samlebegrep for fire kommuner i den sørøstlige delen av Rogaland. I “hoved”kommunen, Eigersund, ender det opp med en avtale mellom Høyre og Arbeiderpartiet, hvor Høyre får ordføreren, mens valgets store vinner, KrF’eren Solveig Tengesdal og hennes parti skyves ut i mørket.. Og så vet jeg litt om situasjonen i Tønsberg. Verken Eigersund eller Tønsberg er – ufortjent – blant «latterlege kommunar», heller ikke Gjerstad..

Gjerstad

Lokalt – her i Aust-Agder – er Gjerstad “førstevalget”. En nærmeste dagene etter valget – helt til den 21.september syntes alt å bli ved det gamle. Valgresultatet, samtaler  mellom partene, gjengitt i media, alt tydet på at den borgerlige blå-grønne koalisjonen ville fortsette; nye fire år for en ordfører fra Høyre etter at dette partiet hadde hatt ordføreren de siste tjue.. Riktignok hadde SP gått fram ved valget, det hadde Høyre også  - og med seks høyrereprentanter i kommunestyret – mot fem til SP – synes ordførerkabalen lagt.  Og kikket du “bakover”  var det ingen store saker som hadde skapt bølger i (den til da) posisjonsleiren.

Den 21.september ble det klart at SP hadde skiftet side.  Ekteskapet med Arbeiderpartiet ble presentert i det offentlige rom; ordførerkjeden var APs morgengave til SP.

Jeg skal ikke her gå inn i den debatt som utviklet seg om SPs framgangsmåte og oppførsel. Den 29.september – i Agderposten -  hadde Kjell Arild Haugen,  SPs forhandlingsleder en større “oppklarings”artikkel og avsluttet slik: “Vi har hele tiden vært nøye på å innformere alle vi forhandlet med og om hvilke nye vendinger forhandlingene tok.” Her må jeg si – etter å ha fulgt saken i Agderposten – at jeg ikke er overbevist om SPs uskyld. Haugens fikenblad er at det AP som først tok kontakt – ikke SP – etter at et (nytt) medlemsmøte i AP hadde gitt grønt lys for en SP-ordfører til tross for at AP hadde den største velgeroppslutningen av de to. (Jeg synes jo at Arbeiderpartiets “smartness” har fått for liten spalteplass..)

Haugen fastholder at det hele tiden har dette vært SPs førsteprioritet: “..å oppnå ordførervervet kombinert med en god politisk plattform.” En god politisk plattform… Intet tyder på at AP hadde en “bedre” politisk plattform å tilby enn Høyre og de andre samarbeidspartneren. (Det måtte da være om SP hadde et ess de ennå ikke har vist oss, nemlig at AP har gitt opp sin kjærlighet til eiendomsskatten..) “Kombinert med” forteller ingenting  om styrken i den politiske plattformen; ordet er totalt intetsigende  - og direkte selvmotsigende om en tar for seg de forskjellige partienes lokale program. Dramaet i Gjerstad har bare en forklaring:  AP visste om bruras svake punkt og satte inn støtet.

Med “historie” som fag og yrkesbakgrunn  – kombinert med livslang interesse for samfunnsspørsmål – registrerer jeg utviklingen i Gjerstad med et gjenkjennende nikk. SP er det partiet i vår partiflora som er sterkest preget av “gammeldags hestehandel”. Sp er “ordførerpartiet, selv om partiet mistet stemmer ved kommunevalget, ble det ingen tilsvarende nedgang i antall ordførere. Og SP er statskirkepartiet. Det skulle ikke forbause meg om partiet går inn for å velte kirkeforliket og kirkens frigjøring. SP er opptatt av mye – uten det ene fornødne. Jordbrukets framtid i Norge..er det en som har sagt..

Samme leksa

Verken valgresultatet – og slett ikke hendingene etter valget – forteller at 22 juli sendte fedrelandet inn i en åndelig renselsesprosess.  Heller ikke oppslutningen om kirkevalget forteller om Det nye Norge. En ørliten økning – fra et sted på 12-tallet til et sted på 13-tallet (og nå holder vi ”framskriverne» utenfor!)var det hele.  Heller ikke ved dette valget fikk vi en overbevisende demonstrasjon av ..?  “Demokratiets styrke” blir for dumt, men med kirkens nærmest dominerende rolle i den nasjonale sørgeprosessen i mente kunne man kanskje ha ventet større utbetaling ?  Lederen av Stortingets kirkekomite, Marianne Aasen (AP) mente i hvert fall det – 14 dager før valget. Hun var i både Klassekampen og i Vårt Land med sin hovedsetning om at Utøya-tragedien hadde minnet oss om hvor viktig kirken er. Det ville føre til flere stemmer ved kirkevalget, særlig AP-stemmer fordi «mange i Arbeiderpartiet har plutselig kommet veldig nær kirken.» (Vårt Land 25/8). Vi vet hvordan det gikk med «den prosenten» - ørlite opp.

En annen som nødvendigvis må ha blitt skuffet over valgdeltakelsen ved det såkalte kirkevalget, tør være Ole Christian Apeland, leder av et “omdømmefirma” i Oslo. I Vårt Land (21/8) minner han om at den omdømmeundersøkelsen som ble presentert for Kirkemøtet tidligere i år (i april), viste at kirkens omdømme blant folk var på et lavnivå. Men så! Kirkens handlemåte etter tragedien 22.juli har – etter hans faglige mening – gitt kirken “et helt nytt image.” Apeland legger vekt på at tragedien ga kirken mulighet til å vise fram sitt “kjerneprodukt”, Domkirken i Oslo har blitt «et sentrum for folks sorg, håp og fellesskap.» Man har sett, sier «markedsspesialisten», «et løft som gjør at kirken vil kunne spille en viktigere rolle i tiden som kommer.» Vi får se..

Det er utrolig hvor opptatt folk er av å se framtida i lys av 22.juli. Og de med respekt for sitt yrke lar tragedien sette dagsorden..  Det er et blad som heter “Bok og Bibliotek”, det kommer ut seks ganger i året.  I siste nummer – det første etter 22.juli – er bladet, naturlig nok, opptatt av bibliotekenes framtid, men spisser problemstilling slik til: Hvordan skal bransjesektoren fylle sin samfunnsrolle etter terroren 22.juli?  Trolig betyr ikke det noe annet enn at det skaffes en oversikt over (og kjøpe inn) det som er skrevet i tragediens kjølvann. Det “skillet” det snakkes om blir trolig mest aktuelt for de eventuelt ennå ikke-digitaliserte folkebibliotekene, der må det lages nye “skille”ark.

Tilbake til advokatjobben?

Det er noen som forventer at Storbergets avgang blir en nødvendig konsekvens av tragedien – og nå er vi definitivt over i avdelingen for større saker. Det var lenge både umulig og upassende å stille kritiske spørsmål i forbindelse med tragedien 22.juli. Det var “sørgetid”, og statsministeren forsøkte – forgjeves – å få den forlenget med en uke. Jeg har fått med meg at internasjonal presse på et tidlig tidspunkt etterlyste kritiske spørsmål  - til politi og politikere – fra sine norske kolleger. Det tok sin tid, men nå har de begynt å røre på seg.
I VG for 17.september slipper VGs politiske redaktør, Hanne Skartveit, katta ut av sekken: Kan Knut Storberget fortsette som justisminister, han som har det overordnete ansvar for sikkerheten i Kongeriket? Det er hos ham ansvaret må plasseres, påpeker hun,  f.eks. når det gjelder politihelikopteret som Stortinget har bestemt at skal være tilgjengelig døgnet rundt. “Storberget har ansvaret for at det ikke er fulgt opp,” skriver Skartveit som peker på en rekke – klanderverdige – forhold.

VG-redaktørens “betimelige” åpning av sikkerhetsdebatten ble fulgt opp av “en forbannet politimann.” (VG 24/9) At han opptrer anonymt har jeg full forståelse for, “fullt navn” ville ha vært “karrieremessig selvdrap”, som han selv uttrykker det. Hans poeng er at den manglende sikkerhet, som 22.juli fortalte om, var symptomatisk for den totale sikkerhetssituasjonen. I årevis har politikerne gamblet med sikkerhets og beredskap  - gamblet på at Den store hendelsen ikke skulle skje. Og så skjedde den..

Politiets tilstedeværelse i dagens Norge er langt på vei bare en tilsynelatende sikkerhet. Politiets “beredskap” er egentlig ikke-eksisterende. På denne bakgrunn opplever politimannen at vi har en justisminister “som driver regelrett propaganda, og farer med løgn.” Han understreker at vi ikke bare trenger en ny justisminister, men også en ny justispolitikk. Den nye ministeren må ha den grunnleggende egenskapen “at han forstår verdien av å snakke sant” – og den nye justispolitikken må gi borgerne faktisk trygghet. Han håper på at løsningen ikke bare blir en en ytterligere styrking av PST –“vi kan ikke overvåke oss til trygghet”, sier han. Det var ord på trykk før statsbudsjettet ble lagt fram, neppe lystelig lesning for den samme politimannen.

Storberget var raskt ute i mediene (Aftenposten); han bekreftet sitt ansvar og innrømmet at det var begått feil på hans ansvarsområde som justisminister da terroren rammet Norge – uten å være særlig konkret. Men å gå av på det nåværende tidspunkt, ville være en ansvarsfraskrivelse, understreket han. Han vil – rimelig nok – avvente granskingsrapporten fra det regjeringsutnevnte utvalget, en rapport som etter planen skal være ferdig i august 2012. I forkant av det skal politiet legge fram sin rapport, trolig i mars 2012.

Politiet er tilbakeholdende med å gi “bruddstykker av en sannhet”. De vil gi “helheten” – i mars 2012. Så lenge er politiets funn i prinsippet unntatt offentligheten – av hensyn til “ politiets operative evner” og/eller “den interne saksbehandling”. Det betyr, f.eks. at Jarl Robert Christensen fra Drammen (Aftenposten 25/9) må vente i minst et halvt år til for å se om hans påstand blir svekket eller styrket. Christensens 15 år gamle datter  var en av de siste som døde, funnet i vannkanten. Faren var – på mobil – i kontakt med datteren fra klokka 18.12 til 18.18, og etter det hadde moren kontakt like fram til kort tid før Brevik ble pågrepet, klokka 18.27. Minst 20 ungdommer ble drept det siste kvarteret, opplyser Aftenposten (2/10).  Christensens spørsmål, bedre formulert enn “påstand” ,  er hvorfor barna – hans og andres – ble overlatt til en massemorder i mer enn en time.

Nå får vi i alle fall avvente rapporten fra det nedsatte utvalget som skal snu på hver en stein og slik gi mulighet for eventuell ansvarsplassering. Jeg kan i dag overhodet ikke/vanskelig tenke meg at saken ender med at Storberget må gå. I mellomtiden fortsetter Skartveit sitt korstog mot justisministeren og fører  brensel til bålet. Nå er det voldtektene i Oslo(området) som gis fokus.

Stemmerett og straff

Den «røde tråd» i artikkelen er altså (mulige) konsekvenser av 22. juli. Jeg kan heller ikke tenke meg at 16-åringer får stemmerett som følge av 22.juli - selv om det nå argumenteres med utgangspunkt i Ulvøya. Hege Ulstein i Dagsavia har profilert seg sterkt ved å hevde at stemmerettsutvidelsen ville være å reise et politisk minnesmerke over alle de tapre og kloke ungdommene som var på Utøya, over dem som døde og for dem som overlevde.

Og heller ikke at Venstres Abid Raja tror jeg får gjennomslag for sitt forslag om strengere straff. Det vil kunne bidra til å redusere vår heltestatus i utlandet, mens våre politikere sikkert vil legge vekt på at det ikke er nødvendig. Poenget er at med de lover og regler vi har i dag, vil Breivik aldri mer slippe ut, men dø i “forvaring”. Formelt mangler vi den konkrete bestemmelsen om at terrorister skal dømmes til livsvarig fengsel, men troen på at en slik formalitet vil virke avskrekkende – i avgjørende grad – er i det minste naiv.  Dødsstraff vil neppe hjelpe verken de pårørende eller samfunnet som helhet.

Derimot hadde jeg litt tro på at man på Trosopplæringskonferansen , som ble arrangert  på Norges Varemesse i Lillestrøm 27. oktober. Et tema  var hvordan vi kan overlevere bibelforestillinger til barn og ungdom – og hvorfor dette er så viktig i vår tid. Konferansen ble arrangert av IKO og Kirkerådet, og i Vårt Land 25.august sendte Jorunn Blindheim, rådgiver i IKO, ut et signal. Hvor mye av Bibelen kan vi formidle til unge sjeler? Det er greit nok med de deler av Bibelen som kan karakteriseres som Guds lange kjærlighetserklæring til menneskene. Det fins imidlertid også andre fortellinger i Bibelen, fortellinger om avskyelige handlinger . Hva med dem? Slipp Bibelen løs, er Blindheims råd. Vi svikter barn og ungdom dersom vi bare forteller videre et utvalg av gode og oppbyggelige fortellinger med budskap om trøst, forsoning og håp. Virkeligheten er brutal, mennesker kan bli onde, det har årets sommerferie vist oss, sa  rådgiveren i IKO. I kampen for menneskeverdet, hvor mange gir sitt bidrag, har kirken et særlig bidrag, nemlig fortellingen om at “Kristus har seiret over den absolutte ondskapen. At “døden ikke er det siste” blir et naturlig ankerfeste for trosopplæringen. – Jeg har lest referat fra nevnte konferanse – i Vårt Land og i Dagen. Ikke langt fra 2000 mennesker var til stede på den årlige konferansen, men noe svar spørsmålet om hvilket preg 22.juli vil sette på trosopplæringen i framtiden var det ikke godt å få med seg..
Bare ett synes sikkert
For meg synes bare ett sikkert etter tragedien: Kongedømmet har styrket sin posisjon. De tårene Kongen felte under minnehøytidligheten i Oslo Spektrum sikret kongedømmets eksistens i Norge i “overskuelig framtid”, som det heter.  Kong Haakons nei under krigen og kong Olavs tur med trikken har lagt et grunnlag som kong Harald har bygget videre på, altså seinest i Oslo Spektrum. (Med noen undring noterer jeg at Anders Skuterud, fagsjef i Norsk psykologisk forening  fant det påkrevd å legge fram psykisk helseattest for hans Majestet (VG 20/8): “Et modent menneske som har kontakt med sitt eget følelsesliv; et av grunntegnene på god psykisk helse.”)

Nylig har vi lest at kronprins Olav, seinere kong Olav kanskje ikke var helt «patent» før 9.april. Ingen sensasjon!! Den største myten i norsk okkupasjonshistorie er at Ola’er og Kari’er sto som en mur mot okkupantene fra første dag.. Tull! Samarbeidsviljen, unnfallenheten – you name it – var stor helt til 42, da først gikk det opp for oss/for et økende antall/for noen hva slags okkupant vi hadde å gjøre med. Og våren 1945 strømmet de til – «de siste dagers heldige». Det får stå fast at «far og sønn» overraskende tidlig stilte seg på «rett side».

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum