"anti-kjappkjapp"

“Vardø Framtid” – et kapittel i Vardø bys pressehistorie

Fredag 2. September 2011 · Andreas Raaum · Historie

T T T
print denne siden

Jeg tror kanskje at her trengs en liten innledning. I Vardø bodde jeg og familien fra 1990 til 1997. Jeg var lærer på videregående og det var under dette oppholdet jeg fikk sansen for lokalhistorie. (Fram til da hadde det bare vært “årsakene til den franske revolusjon” etc som hadde interessert meg.) Her på nettstedet, i arkivet, finner du ett resultat av den nyvakte interessen, nemlig en sak om “partisanene”. Disse motstandsfolka hadde sitt viktigste rekrutteringsområde i fiskeværet Kiberg, i dag en del av Vardø kommune. Nå legger jeg ut en ny bit fra Vardøs historie, denne gang dreier det seg om en liten stensilert “avis” som kom ut en gang i uka i et par års tid like etter 2.verdenskrig. Jeg fant ingen privatperson i Vardø som hadde samlet på denne avisa, men – for å gjøre en lang historie kort – jeg fant fram til han som hadde startet avisa; han bodde i Skedsmo ved Lillestrøm og jamen hadde jeg ikke hatt han som historiestudent på Blindern midt i 1960-årene. Han sendte meg – sjenerøst – sin samling av Vardø Framtid. Noen år seinere døde han, kommunisten Martin Gunnar Knutsen, en av de tunge i NKPs historie.  Artikkelen nedenfor her er ment å være grunnlaget for en større artikkel, kanskje bok om striden i kommunistpartiet rundt 1950, men i min alder vet man ikke hva morgendagen bringer. “For sikkerhets skyld” legger jeg i hvert fall ut “grunn”artikkelen..

Vardø har en rik tradisjon som avisby. Fra 1883 og fram til i dag har elleve aviser og blad hatt Vardø som utgivelsessted. Denne artikkelen handler om den niende i rekken av disse publikasjonene, en liten stensilert, kommunistisk ukeavis som kom ut et par års tid fra høsten 1949. Avisa mangler i de offentlige samlinger her nord, skriver Sverre Nilsen i “Finnmarken”s jubileumsutgave i 1989. Bortsett fra nr. 11/50 har jeg avisa komplett. Det manglende nummer fins sikkert i politiets arkiver.

Martin Gunnar Knutsen

Avisa “Vardø Framtid” – eller “Framtida” som den ble kalt på folkemunne, er først og fremst knyttet til Martin Gunnar Knutsens navn. Den senere formann i NKP var imidlertid langt unna “toppen” da han som 30-åring kom til Vardø  i august 1948 for å begynne som lærer på barneskolen. Et år senere så “Vardø Framtid” dagens lys. I sin memoirbok  “Mot strømmen”  forteller Knutsen at avisa ble til etter en samtale han hadde med Fritz Kramer, en ung kommunist og vardøværing. “Fritz gikk hjem først langt på natt, men da var planene klare for arbeidet framover:  Vi skulle ta sikte på først å bygge opp et sterkt ungdomslag, deretter gjøre alt for å styrke partiet, muligens få til en kvinnegruppe, og endelig starte opp en liten, stensilert avis med meg som redaktør.” Foreldrene til Fritz hadde en hytte i Vestervågen, og der ble avisa trykt på en gammel stensilmaskin.

“Vardø Framtid” er en ganske spesiell avis, ikke bare på grunn av sitt primitive tekniske særpreg (stensilerte A-4 sider, dårlig papir og dårlig trykk – og amatørmessig layout), men også på grunn av sin journalistiske profil, dog “korrekt” etter den tids pressestandard. “Vardø Framtid” er nemlig  “politisk” avis, sterkt preget av tidens politiske strid – ute i verden og hjemme i Norge. I all sin tekniske fattigslighet er “Vardø Framtid” et meget interessant stykke pressehistorie. (Jeg skal kort minne om den internasjonale og nasjonale situasjon som ga liv og nerve til avisa.

I august 1948 kom altså lærer Knutsen til Vardø. I begynnelsen av det året var kommunistkuppet i Tsjekkoslovakia. Det førte umiddelbart til at Storbritannia, Frankrike og BeNeLux-landene dannet Brusselpakten som skulle vise seg å bli et avgjørende skritt på veien mot Atlanterhavspakten. Etter det fikk Vest-Tyskland Marshall-hjelp, og sommeren 1948 startet slaget om Berlin.

Hjemme i Norge “begynte” året 1948 med “Kråkerøytalen”. Den 29. februar erklærte statsminister Einar Gerhardsen i en tale på Kråkerøy utenfor Fredrikstad at Norges kommunistiske parti truet det norske folks frihet og demokrati. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten, var å redusere Kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig, hevdet han.)

Gerhardsens tale på Kråkerøy

Martin Gunnar Knutsen var ennå ikke dratt til Vardø da Gerhardsen holdt sin Kråkerøytale. Han var lærer ute på Nærsnes på Hurumlandet ved Oslofjorden, og reagerte voldsomt på statsministerens tale. Som så mange kommunister og motstandsfolk fra krigens dager følte han seg kraftig “kriminalisert” – som han uttrykker det i “Mot strømmen”  hvor man også kan lese: “Jeg følte meg trampet på, æreskjelt og hånet. Grunnløst. Men samtidig var trossen sterkere enn før, uretten skulle ikke presse meg vekk fra den saken jeg trodde på og fortsatt skulle kjempe for.”

Da Arbeiderpartiet  stemte for tilslutning til Atlanterhavspakten i februar 1949 var resten en formalitet; 4. april underskrev Norge avtalen.  I sin memoirbok skrev Knutsen – 34 år senere – at norsk medlemskap i NATO var “det viktigste som skjedde i mine to år der opp.”

Høsten samme år var storingsvalg, det andre etter krigen, men det første etter at “den kalde krigen” hadde begynt – og det første etter at Norge hadde tiltrådt  Atlanlanterhavspakten. Det var et viktig valg – den 10. oktober 1949 – for NKP og alle de andre partiene. Hvordan ville  “folket i valg” reagere på  de hendingene som hadde vært?

Stortingsvalget i 1949

Den første utgaven av “Vardø Framtid” kom ut 1.september 1949 – og ytterligere fem nummer kom ut før valget.  I lederen i det første nummeret slås fast at “den vesle stensilerte avisa vår er et lite ledd i det arbeid vi driver for å motvirke den hets som er satt i gang mot kommunistene. Vel er ikke avisa stor, - vi har ingen stor kapital å øse av, men vi skal gjøre vårt for å avsløre hetsmakerne og deres sill.” I første omgang var oppgaven å “gjøre det klart at valget den 10.oktober står mellom Norges eneste sosialistiske parti og en samlet borgerlig-sosialdemokratisk blokk. Noen tredje vei fins ikke,” heter det avslutningsvis i leder –og programartikkelen.

Valget den 10.oktober ble et braknederlag for kommunistene. De gikk kraftig tilbake i antall stemmer, men også valgordningen selv bidro til at NKP denne gang fikk bare en representant valgt inn på Stortinget. Med 86 representanter hadde Arbeiderpartiet flertall alene. 

I sjuende nummer –datert 15.oktober – kommenterer Martin Gunnar Knutsen valget, full av kamplyst: “Den som virkelig er så naiv at han tror at vi er slått og knust på grunn av et valgnederlag kommer til å bli bittert skuffet (..) Dette valget har vist oss kommunister at vårt arbeid mer enn noen gang før er nødvendig. Og det vil bli fortsatt. Ikke like sterkt som før. Nei, mye sterkere og mye mer planmessig, mye mer målbevisst og dyktig skal vi ta fatt på kampen.”

For kommunistene i Vardø var det selvsagt en stor oppmuntring at “valgresultatet var for oss i Vardø svært bra. Vi gikk fram med 122 stemmer fra 1945 og hva mere er: vi holdt vår prosentvise andel av det samlede stemmetall. Så for vår del skal vi ikke klage. Tilbakegangen i Vardø faller på D.N.A. og Høyre,” slår MG Knutsen fast.

Intern strid i NKP

Etter valget i oktober 1949 brøt den interne strid i NKP ut for åpen scene. To fløyer kjempet om makten, den ene ledet av Peder Furubotn, den andre av Strand Johansen. I ettertid ( i “Mot strømmen”) vurderte Knutsen striden slik: “..oppgjøret var dessverre nødvendig. Det er likevel min faste overbevisning at vårt lands kommunistparti nærmest pådro seg et ulivssår ved den uverdige måten oppgjøret ble gjennomført på. (..) Dette må vi være ærlige nok til å innrømme i ettertid.”

Da striden pågikk, var nok  vurderingen en annen – i hvert fall slik den kom til uttrykk i avisas spalter. Da Furubotnfløyens  tap var et faktum, skrev “M.G.K.” i nr. 9/49 – lørdag 29.oktober 1949: “Disse elementene er nå konsekvent rensket ut. Uten tvil vil det som har skjedd virke aktiviserende og styrkende. De som trur at kommunistpartiet vil bli sprengt på saka, må gjerne fortsette å tru det. Men det kan bare karakteriseres som ønsketenkning, uten rot i virkeligheten. (..) Til dem som går og håper at vi også her i Vardø skal få en eller flere eksklusjoner av medlemmer har vi for dem dessverre intet å meddele. Til i dag er det ikke en eneste som ikke er gla over at den hemning Ljan-sentralen representerte er fjerna.”

Men om ingen ble ekskludert fra kommunistpartiet i kjølvannet til den opprivende partistriden, så mistet partiet i hvert fall sitt mest kjente medlem like etter at Martin Gunnar Knutsen kom til Vardø. Første januar 1949 hadde Richard Bodin meldt seg ut av kommunistpartiet i Vardø etter å ha vært politisk passiv i noen tid – om en skal tro opplysninger i nr. 14/49 av “Vardø Framtid”, hvor det ble poengtert at den tiden var over da Bodin var “fredet vilt”.  I et intervju i Arbeiderpartiavisa  Finnmarken  hadde Bodin bedt leserne slå ring om Arbeiderpartiet.  I en lengre artikkel slo M.G.K. fast at “når vi leser Bodins intervju, blir vi etter hvert klar over hva han vil med dette. Han ønsker å bli stemplet som anti-kommunist – og vi gir ham med dette med glede hva han ønsker. Det kan jo tenkes at han skulle komme til å trenge et slikt papir i de kretser han nå vanker. (..) Likevel, - det er ikke så lite sørgelig at noen tar en slik utvikling i politisk retning som Bodin. (..) Vi håper Bodin framleis leser, og at han iblandt tar fram Rudolf Nilsen fra bokhylla. Kanskje han også leser disse versene fra diktet “Oppgjør”:

Om du ser på likegyldig, når ditt flagg fra unge dager/bæres fram i kamp av nye, unge menn-/da har hjulet i deg stanset og fått rustent kulelager/Ingen kraft på jord kan svinge det igjen (..) om du sier at du slet deg opp fra bare visergutten/det får også andre gjøre som vil opp/det er slutten, kjære venn, ja det er punktum for disputten./Du er avdød, skjønt du spreller med din kropp.

“Vardø Framtid” var tiltenkt en politisk, byggende rolle. Med iver og glød gikk Marin Gunnar Knutsen og hans fåtallige medarbeidere til arbeidet – tross et nederlag i valg og en splittelse internt. I nr. 9/49 hadde M.G.K. skrevet dette: “I stedet for at nederlaget ved valget skal svekke oss, i stedet for at eksklusjonene skal splitte oss, kommer de som ønsker noe slikt til å bli vitne til en nyreising og en aktivisering som de ikke drømmer om.”

USA og dets lakeier

Hovedskytset ble i starten rettet mot USA og det norske “lakeier”. Hetsen mot kommunistene ble – etter avisa mening – ført  for å dekke til følgene av norsk tilknytning til USA. Økonomisk var det bare “et tidsspørsmål når den massearbeidsledighet  som i dag finnes i U.S.A. og store deler av Vest-Europa også når fram til vårt land, også rammer vår by.” (nr.1/49) De militære følger av USA-tilknytningen ble ikke vurdert mindre skremmende: “Vi må også øyeblikkelig ut av den krigsblokk som reiser seg for å kaste verden ut i en ny katastrofe, - ved et overfall på Sovjet-Samveldet og den folkedemokratiske verden.” (samme sted). Temaet ble fulgt opp i neste nummer – og ble en gjenganger: “…systematisk driver de amerikanske krigshisserne i dag sitt spill. Alt settes inn på å forberede folkene i verden på at krig er noe som er nødvendig.” (2/49)

Fra tid til annen knyttes tråden mellom verdenspolitikken og lokale forhold. Det gjør for eksempel “E.S.” i nr. 12/50 når det påstås at innskrenkningene i boligprogrammet for Nord-Norge/Finnmark ikke skyldes materialmangel, men “må sees i sammenheng med den militær –og avhengighetspolitikk som i dag føres av regjering og borgerskap i fellesskap – i form av A-pakt og Marshallplanpolitikk . Det er på tide at folket tar et oppgjør med denne politikken.”

Også Vardø ble et offer for verdenspolitikken og USAs interesser da bystyret i Vardø  (mot to stemmer, fiskernes representant og kommunistenes) høsten 1949 vedtok å sette i gang bygging av et tilfluktsrom i Vardø med plass til 400 mennesker. Det førte til denne kraftsalven i nr. 13/49: “Det er en skam at en kommune der arbeidsfolket er i flertall stiller seg til disposisjon for å skape krigspsykose som et ledd i den materielle og mentale førebuing av en krig som herrene i Wall Street forlanger av vårt land at det skal være med på.”

Noe seinere – i nr. 5/49 – fins en liten notis under tittelen “Den kalde krigen merkes også i Vardø.”  Der har “sorenskriveren gitt melding i formannskapet om oppnevning av formenn og nestformenn for rekvirering av båter, bygninger og handel etc i tilfelle krig..”

Kritikken av USA er total. For millioner av mennesker er landet slett ikke “Guds eget land”. Anmeldelsen av den amerikanske filmen “Det vokser et tre i Brooklyn”  (1/49) avsluttes slik: “Om nå bare publikum ga seg tid til å reflektere over de problemer filmen tar opp til drøfting. I dag er det mere enn fem millioner amerikanere som er i samme stilling som mannen i filmen. Og atter andre millioner kvinner og barn er rammet av arbeidsledighetens skygge. Er det dette som er demokratiet som vi ønsker?”

I nr. 23/50 fins et “lynkurs i amerikanisme – i form av skuespillet “Den anstendige skjøgen” som ble oppført i Samfunnshuset en junikveld i 1950.  Ifølge anmelderen viste det “oss det amerikanske samfunns svarteste flekk, raseforfølgelsen og herrementaliteten. Spillet var førsteklasses, kanskje det beste en har sett av turneer tidligere.”

“Gud eget land” er tittelen på en større artikkel i nr.20/50 som tar utgangspunkt i en ofte gjentatt påstand om “all den herlighet og enestående velstand som hersker i Guds eget land, Amerikas Forente Stater.”  Avisa leter fram “medaljens bakside” og finner den, angivelig, i en konservativ amerikansk avis: “Etter å ha rusla omkring i fattigkvarterene (..) var jeg rystet. Jeg måtte slå fast at mennesker levde under forhold som hørte heime i middelalderen (..) Jeg har sett et hus der rotter overfaller barn i vogna. Jeg har sett en lam sitte i vogna si, dekket med gipsstykker som var falt ned fra taket.”

Sovjet-Samveldet, verdens håp

I “Vardø Framtid” var Sovjet-Samveldet  USAs motstykke. I internasjonal politikk sto Sovjet for fred, USA for krig. I USA var økonomien ute av kontroll – og med mange fattige som en av følgene. I Sovjet hadde man styring med økonomien; den økonomiske utviklingen var gunstig og fordelingspolitikken ble ført til alles fordel. Man finner sjelden en “vits” i “Vardø Framtid”, men i nr.20/50 er en: “Hvilken forskjell er det på vareprisene og solens gang? …Jo, solen står opp i øst og går ned i vest, mens vareprisene går opp i vest og ned i øst..”

Det fins flere artikler som gir glimt fra dagliglivet i Sovjet-Samveldet, og  d e r  er ingen rotter som angriper barn i vogn. I nr. 17/49 er et intervju med en kibergsværing som forteller fra sitt opphold i Russland under krigen. Riktignok var vedkommende liten da, men fra mor og far hadde hun fått mange opplysninger i tillegg til det hun selv hadde opplevd. “Ingenting av det jeg så kan brukes som angrep på det sosialistiske styresettet,” forteller intervjuobjektet, som seinere (i 1955) ble gift med Knutsen.

I en liten notis (3-4/50), sakset fra Pravda, omhandles utviklingen i Nikkelbyen og Petsjengadistriktet slik:  “Særlig påtakelig er byen blitt forvandlet i dette år (..) Bygningsarbeiderne i Petsjangaområdet markerer overgangen til det nye år 1950 med berømmelige arbeidsresultater. De har ytet hundrer av kvadratmeter velinnredet boligmasse ut over planen. For sine foregangsprestasjoner er særlig arbeidslagene til kamerat Ivlijeff og Tavetkoff, som er blitt belønnet med Lenin-ordnen, berømt. Hele det gamle Petsjengaområdet ser nå ganske nytt ut.”

Sovjet – en fredelig nabo

Påstander om russisk aggresjon og russiske angrepsplaner avvises kategorisk i “Vardø Framtid”. Allerede i nr. 2/49 er tonen anslått:  I Sovjet-Samveldet forbereder en nemlig ikke krigen, verken mentalt eller på annen måte. En ting er at de har sagt klart fra at den som angriper Sovjet-Samveldets grenser vil li den samme skjebne som en Napoleon eller en Hitler.”

Avisa er mest opptatt av den påståtte krigstrussel overfor Norge. “Fem år siden befrielsen av Kirkenes” er tittelen på hovedartikkelen i nr.9/49. Det minnes om at “Det er fem år sida folket på Kirkenes kom ut av gruvegangene for å hilse befrierne velkommen (..) Til dags dato mangler vi det ringeste bevis for at Russland har hatt aggressive planer overfor Norge. Vi savner derimot ikke beviser for at russe –og bolsjevikfrykten systematisk er oppagitert av makter og kretser som hadde aggressive planer mot Russland. Bevisene er til overflod til stede i den politiske historie fra 1918 til i dag,” mener “Vardø Framtid” å kunne slå fast.

I et intervju med en nordmann som bodde like ved den norske grensa i Pasvik, ble det stilt en rekke spørsmål nr. 3-4/49: “har du sett noe til piggtrådsperringene og fangekolonier på den andre sida? (..) Er det tilfelle at russerne skyter på folk bare de kommer over midten av elva? (..) Har du inntrykk av at buskap som blir funnet på den russiske sida av grensa blir “stålet”  når den har forvillet seg over fra Norge?” Svarene er benektende over hele linja. “Slikt er bare fritt oppspinn av folk som ønsker at det er slik,” sier den intervjuede. Det han derimot har lagt merke til er f.eks. “det store tempo gjenreisningen der har foregått i.” Med kikkert kunne han se over til Nikkelbyen. Den kjempestore Nikkelpipa sto som selve symbolet på framsteget: “Du skulle ha sett nyttårsnatta (..) Hele pipa var opplyst av mengder av kulørte lys, slik at en hadde det inntrykket at det var selve himmelen som var lysende. Det er forskjell fra før, ja. Nå er det liv og utvikling som aldri før,” sier den intervjuede nordmannen i Pasvik. Avisa sluttkommentar er denne: “Slik fortoner altså sakene seg for en som til daglig lever med russerne som nærmeste nabo. Og han burde jo ha litt kjennskap til hva han snakker om?”

Høydepunktet i avisas oppgjør med den angivelige hetsen mot Sovjet-Samveldet finner vi i nr. 12/50. Det er Dagbladet og dets utsendte som får en voldsom salve under overskriften “Hvem lyver, herr Tiseth eller Kong Håkon?” I ingressen slås fast at “vi trenger ikke dra til Amerika for å finne sensasjonslystne og dollarinspirerte journalister. Her i landet har vi tatt til å komme godt etter, og Dagbladet leder stort i hetzkappløpet mot Sovjet-Samveldet og kommunistene som pågår.”

I en kommentar sier avisa bl.a. dette: “Slikt våger en norsk journalist å skrive bare få år etter at russerne befridde Kirkenes fra nazistene. Han våger det, for han vet at storparten av folket i dag er utsatt for et uhyre sterkt press for å komme på amerikansk bølgelengde. Og mange vil “bite” på hetzen. Det vil si de mennesker som ønsker det skulle være slik som herr Tiseth framstiller det. For alle andre er dette for drøyt, og folket i Øst-Finnmark har ikke så dårlig hukommelse.. De vet at det kan ha forekommet episoder hvor ei klokke har blitt borte og lignende, men de vet også at russerne ikke opptrådte som plyndrere og røvere, men straffet dem av soldatene som hadde forbrutt seg på sivil eiendom.”

I artikkelen siteres et telegram fra Kong Håkon fra den tida russerne trakk seg ut av Finnmark, og avisas konklusjon er at Tiseths og Dagbladets skriverier er et “simpelt forsøk på å drive Norges konge til løgner og sverte vår fremste allierte i den siste krigen.”

Ut fra avisas positive holdning til Sovjet-samveldet er det intet merkverdig i at man hyller Revolusjonen på dens 32-års dag og Stalin på dennes 70-års dag.

Til Stalins 70-årsdag

Det heter om revolusjonen i 1917 (nr.11/49) at da “sto Sovjetstaten alene og kringsatt av fiender i en kapitalistisk verden.. I dag er det om lag halvparten av jordas befolkning som lever i kommunistisk styrte områder, på terskelen til kommunismen. Alle disse menneskene sammen med den jevne mann i alle land er det som i dag danner en ubrytelig fredsfront mot dem som atter en gang ønsker å kaste verden ut i en tilintetgjørende krig for å tjene flere dollars (..) Under ledelse av sitt kommunistiske parti danner det russiske folket den sikreste garanti for at det ikke skal lykkes for krigsprovokatørene å oppnå det de ønsker. Vi hilser Sovjet-Samveldet på årsdagen og minnes ærerik innsats i krig og i fred. Denne ubrytelige demning mot reaksjon og fascisme vil til alle tider stå som et lysende eksempel for all verdens kjempende arbeidere.”

En drøy måned senere fylte Stalin 70 år. Mesteparten av hyllingsartikkelen (trykt i nr. 17/49) består av sitater fra Stalin selv, gitt ved en bestemt anledning  ( i et møte med amerikanske arbeidere), mens avisa egentlige hilsen var kortfattet: “Vi hilser også med dette den internasjonale sosialismens store leder ved dette jubileum, og ønsker ham hell og lykke i den videre kamp for framsteg og fred for sovjetfolket, for framsteg og fred for alle jordens folk.”

Stalinsitatene er interessante nok. De er en hyldest til verdens kommunister i sin alminnelighet og de amerikanske i sin særdeleshet. Ifølge Stalin er “kommunistene de modigste og dristigste mennesker, de fører en kamp mot et helt hav av fiender (..) Fullstendig uriktig er den påstand at de amerikanske kommunister arbeider etter direktiver fra Moskva. Dere vil ikke i hele verden finne kommunister som ville gå med på å handle etter direktiver utenfra, mot sin egen overbevisning, mot sin egen vilje, mot situasjonens krav.”

Det er ingen personkultus i denne hyllingsartikkelen ved Stalins 70-års dag. Det er kanskje påfallende  –  i hvert fall i internasjonal sammenheng.  Avstanden til f.eks. den danske kommunisten Axel Larsens artikkel ved samme anledning er påfallende. Et par sitater fra Larsens bok “Taler og artikler gjennom 20 år” (Kjøbenhavn 1954) får tale for seg: “Intet menneske har i levende live klart å utrette så mye gjennom sit verk, å få så stor betydning for menneskeheten som kamerat Stalin (..) Stalin står for mange først og fremst som den geniale handlingens mann (..)men han er i like stor grad teoriens mester (..)

I “Vardø Framtid” er personen Josef Stalin altså ikke gjenstand for nesegrus beundring. Det forhindrer ikke at avisa (nr.1/50) forsvarer Stalin mot den framstilling som gis av ham i Arbeiderbladet i anledning 70-års dagen. At Stalin var “slu, beregnende, full av baktanker, en mester i forestillelse, langsom, prøvende” etc ble for mye for signaturen M.G.K. Likevel er det først og fremst Russland og kommunismen avisa beundrer, ikke Stalin. Jeg skulle tro at i hele det kommunistiske miljøet i Norge på denne tida holdt man en relativt lav profil i omtalen av Stalin. Hovedforklaringen ligger trolig i den opprivende interne striden i NKP og som fant sin løsning mens Knutsen var i Vardø.

Skepsis til persondyrking

Kritikken mot Furubotn – og “Vardø Framtid” var hele tiden mot Furubotn- gikk først og fremst på at han hadde forlatt klassekampen til fordel for oppbyggingen av et nasjonalt folkeparti (nr. 15/49). Men der var og et element av uvilje mot den innflytelse som kunne utgå fra ledere.  Således heter det i den nevnte utgaven at “avsløringen av Furubotntilhengernes praksis vil etter hvert føre til at også de som tidligere har sett opp til Furubotns person og til andre ledere som har fulgt ham, også finner veien tilbake til partiet og til marxismen. Mange av dem er sikkert ærlige menn og kvinner, som er ført på villstrå.”

I “Vardø Framtid” kommer uviljen mot persondyrking klarest til uttrykk i en artikkel (nr.6/50) som innledningsvis siterer et dikt om Martin Tranmæl. Det slås ironisk fast at persondyrking  er “Noe som bare finner sted i kominformerte kretser, f.eks. til Stalins gebursdag.” Eller ?  Diktet til ære for Tranmæl teller 22 verselinjer og starter slik: Du skjelvende søyle av blod/du stemme av stål, du hjerte/av flammende ild!/Du henter fra urkraftens hellige/brønde troens forførende nektar (..)

Den samme Tranmæl, Arbeiderbladets redaktør, får flere ganger “besøk” av den lille vardøavisa. Alt i nr.2/49 får han sitt pass påskrevet. Ifølge “Vardø Framtid” var han “berømt for diverse antibolsjevikiske felttog. Men denne patentsosialisten er bare en gallionsfigur for de kretser i U.S.A. som tjente milliarder på milliarder av dollars i siste verdenskrig, og som i dag står klar til å sette i gang et nytt blodbad, til ny profitt…”

Forholdet til “Finnmarken”

Det er likevel ikke Arbeiderbladet og dets redaktør Martin Tranmæl som er hovedskiven i norsk presse for “Vardø Framtid”. Det er avisa Finnmarken og avisas redaktør Viken, selv om denne personlig får bli mer i bakgrunnen.

I nr.3/49 har avisa “noen ord til Finnmarkens vardøreferent” hvor poenget er påstått “usaklighet”. I nr.10/49 har M.G.K. et “alvorsord” å si signaturen “Voff”, men som uansett sikkert vil “bjeffe” videre, dog bør “Voff” huske dette: “Din avis kan fortsette hetsen, forsøke å kriminalisere oss ved insinuasjoner om at det er vårt parti som står bak våpentyverier her i landet (..)Vi har aldri ventet oss noe annet fra deg og din avis.” I et senere nummer (23/50) slår “HåBe” fast at bladet Finnmarken “på ny er ute med slag under beltestedet.”

Aldri var “Vardø Framtid”/Martin Gunnar Knutsen hardere i sine utfall mot Finnmarken enn da de protesterte mot et referat som avisa hadde gitt av en tale Strand Johansen, NKPs leder, hadde holdt i Oslo. Ifølge Finnmarkens referent “oste foredraget av galskap”, ingen tvil Strand Johansen var “allerede langt inn i galskapen.”

Dette falt Martin Gunnar Knutsen tungt for brystet, helt spesielt fordi Strand Johansen – som Knutsen selv – var motstandsmann fra krigens dager og hadde gjennomgått en masse ondt, blant annet var kona hans blitt drept av tyskerne. En lang artikkel i nr.12/49 – tittelen er “Politisk lurvethet” – begynner slik: “Rettenkende menn og kvinner har reagert sterkt på den måte Strand Johansens sammenbrudd etter overanstrengelse har blitt utnytta politisk (..) En skulle tru at våre motstandere hadde så pass menneskelighet tilbake at de etter dette lot mannen i fred, men nei. Hetsen har fortsatt og har blitt forsterket så vel i kvantitet som i mangel på kvalitet (..) Og i det korstog som er satt i gang for å knuse det de tror er restene av N.K.P. inntar bladet “finnmarken” en av de mest framtredende og ynkeligste stillinger. Ja i bladet for 14.november 1949 skal vi gjerne innrømme at dette overgår selveste Goebbels i hans glansdager.”

Artikkelen avsluttes slik: “Hvordan kan “Finnmarken” virkelig prestere noe så lavt, noe så skjendig  som artikkelen den 14.november. Vi skal forsøke å forklare det. Ta først en del ondskapsfullhet, sett til litt superdemokratisk skinnhellighet, spe på med litt antikommunistisk gift og ikke så lite skamløshet oppblandet med løgn. Kok det hele opp  i en demagogisk saus… Slik ser oppskriften ut til å ha vært. Hvilket perspektiv! Tilfellet “Finnmarkens leder” gir i et nøtteskall hele høyresosialismen og antikommunismens vesen. Eller kanskje vi skal kalle det uvesen.” Det var sjelden M.G.K. signerte sine artikler med fullt navn. Det gjorde han i dette tilfellet, Martin Gunnar Knutsen.

Sikker i sin sak

I ettertid blir man slått av den optimisme, kompromissløshet og kampvillighet som preget avisa “Vardø Framtida.” Det meste syntes å prelle av på avisas redaktør, folkeskolelæreren Martin Gunnar Knutsen. Nederlaget for NKP ved stortingsvalget i 1949 førte ingenlunde til nederlagsstemning og oppgitthet i den tidligere Pomor-hovedstaden. Like etter valget tordnet han løs i nr.10/49: “De som trur at N.K.P. vil gå ut av den kamp som i dag pågår i verdensformat som en del av en tapende bevegelse, vil en dag våkne opp til en ny erkjennelse. Et nederlag ved et valg, en utrensing av ledere, legale og illegale perioder i vår historie, - alt dette er bare etapper i utviklingen. I den utviklingen som vi vet, og som vi aldri tviler på, fører til den sosialistiske seier under ledelse av de kommunistiske partiene.”

Personlig ble M.G.Knutsen ikke spart.  Et innlegg i Finnmarken, forfattet av byens skolestyreformann, karakteriserte Knutsen som et “rasende og vettlaust angrep på kommunistene i sin alminnelighet og på min person i særdeleshet. Det er om å (..) å bevise at jeg utafor skolen er uærlig, slik at foreldrene i Vardø skal bli klar over at de har en løgner som lærer for sine barn,” skriver han i nr.18/50. Ved en anledning litt tidligere måtte Knutsen tåle en kraftsalve, muntlig avlevert av en annen av byens mer framtredende borgere i forbindelse med 1.mai feiringen i Vardø i 1950. “Hovedbudskapet” var – ifølge Knutsens versjon i nr. 16/50 at “du trur å komme hit opp og lære oss vardøværinger noe. Men du er bare en drittgutt.”

Ikke lenge etter forlot Martin Gunnar Knutsen Vardø, i slutten av juni. Skoleåret var slutt. Det nummer av “Vardø Tidende” som kom ut lørdag 17.juni – nr. 23/50 – var Knutsens siste.  Hvorfor dro han? Kanskje var det et ganske udramatisk skifte av arbeidsplass, fra barneskolen i Vardø til en tilsvarende skole på Gjøvik?  Det var i alle fall dit han reiste. Han ble neppe “skremt” bort fra byen, og kamplysten var neppe svekket da han tok hurtigruta sørover.

 Hva var årsaken til den tilsynelatende ukuelige optimismen som preger “Vardø Framtid” i Martin Gunnar Knutsens tid? Det lokale resultatet av stortingsvalget i 1949 kan kanskje gi noe av forklaringen.  Utviklingen i det lokale partiarbeidet måtte vel også virke styrkende. Ved 1.mai mønstringen i Vardø 1950 var “de to togene” omtrent like store. Avisas opplagstall steg. Ut på våren 1950 ble “Framtida” trykt i 750 eksemplarer – i henhold til de tall avisa selv oppga. Sommeren 1950 greidde ungkommunistene i Vardø å samle nesten 800 underskrifter på “Stockholmsappelen”  - og “det er ikke et eneste navn som ikke er satt av vedkommende sjøl,” skrev M.G.K. i sitt “avskjeds”nummer. Nei, det var mye i Vardø sommeren 1950 som en kommunist kunne glede seg over.

Likevel må vi utenfor lokalplanet for å finne den egentlige forklaring på Knutsens optimisme og kampvilje. Han hadde tro og pågangsmot felles med mange andre kommunister, ikke bare i Vardø men på mange steder i landet vårt hvor de lokale lyspunktene ikke var så mange som i Vardø. Det peker seg ut en mer allmenngyldig forklaring  på “tilfellet Martin Gunnar Knutsen.” Han sa det selv i nummer 7/50 da han skrev at “vår politikk bygger på en vitenskapelig lære om hvordan samfunnet står fram og utvikles. Og denne vår lære, marxismen-leninismen har funnet fram til lovene for samfunnsutviklingen. Når så partiet på grunnlag av denne læren legger fram sitt syn, og når de så fører sin politikk i samsvar med dette, da vil folket også til sist få øynene opp for at det ikke er etterpåklokskap.” Kort sagt: Knutsen og hans meningsfeller mente at de satt med kunnskapen om de lover som styrte samfunnsutviklingen, kunnskap som kunne brukes. Med slik ideologisk ballast var intet å frykte. Seieren var likevel deres. En gang i “Framtida”..

 

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum