"anti-kjappkjapp"

Tragedien i Barentshavet for 68 år siden

Tirsdag 13. Juli 2010 · Andreas Raaum · Historie

artikkelbilde for Tragedien-i-Barentshavet-for-68-år-siden

Under krigen gikk de allierte handelsskipene vanligvis samlet - i konvoi - og ble beskyttet av krigsskip som utgjorde konvoiens eskorte. PQ 17 – en konvoi på over tretti skip – startet sin ferd fra Island med kurs for Nordvest-Russland – noen dager etter St.Hans 1942. Om kvelden 4.juli ble eskorten trukket og handelsskipene overlatt til sin egen skjebne..

T T T
print denne siden

I 1990-åra bodde jeg i Vardø. Kveldsturer på utsida av øya fikk meg ofte til å tenke på mumanskkonvoiene fra krigens dager. Ofte stoppet jeg opp, kikket ut over havet... for 50 år siden. Det kunne virke tøffest når det vinterstid var snøkov og kaldt, men i virkeligheten var den lyse årstida – med en sol som ikke gikk ned – den verste fienden. Tid for luftangrep! Rundt 1.juli 1942 – i reine finværet – skjedd en massakre ute i Barentshavet; mange av skipene gikk til bunns et sted mellom isen og Vardø. Det var konvoi PQ 17 som møtte sin skjebne.

Murmanskkonvoiene var en organisert samling av handelsskip, beskyttet av en eskorte av krigsskip, store og små - destroyere, fregatter og norske hvalbåter ombygget til krigsformål. Handelsskipene selv kunne strutte av skyts – små kanoner og maskingevær. Murmanskkonvoien var en militær enhet som ofte ble etablert i en av de islandske fjordene eller havområdet omkring. Den seilte gjennom Barentshavet til Kvitesjøen og Kolahalvøya; de fleste konvoiene ble losset i Murmansk, derav navnet. Murmansk hadde isfri havn hele året, mens Arkhangelsk var tilfrosset halve året.

Tysk angrep – britisk løfte
Det var i grålysningen 22.juni 1941 at Hitler-Tyskland angrep Sovjet, landets alliert fra august 1939, på bred front – og med stor suksess. Churchill skjønte tidlig at russisk nederlag kunne bli fatalt for England, og gikk i bresjen for at Sovjetsamveldet skulle få krigsviktige forsyninger snarest mulig. Alt om kvelden den 22. juni lovte Churchill Sovjet Storbritannias støtte. Den første konvoien gikk fra Liverpool 12.august 1941 – i alt sju handelsskip pluss eskorte. 31.august var konvoien fremme – uskadet.

Det seilte i alt ni konvoier dette første året. Totalt 66 skip, og bare ett gikk tapt. Det ble noen flere skipstap i de første månedene av 1942, men totalt sett lå skipstapet lavt – sammenliknet med tapene på andre sjøområder. Hvorfor fikk de såkalte murmanskkonvoiene seile nærmest i fred så lenge, tre kvart år? Forklaringen er trolig at tyskerne ennå i 1941 forventet en rask seier, og at forsyningene over Kola ikke ville spille noen avgjørende rolle. Da den militære utviklingen ikke gikk helt etter planene, endret holdningen seg. Seierstroen forvant ikke, men seieren ville komme seinere enn man hadde regnet med. Dermed ble det viktig å forhindre at russerne fikk forsyninger; murmanskkonvoiene måtte tas alvorlig.

Tirpitz kommer
Det sterkeste bevis på at tyskerne nå mente alvor var at TIRPITZ og andre store overflatekrigsskip ble sendt nordover. 12.januar 1942 forlot Tirpitz sin trygge havn i Østersjøen. Et økende antall tyske bombefly og ubåter fikk mektige partnere i jakten på de allierte konvoiene. Det startet ikke så bra. Tirpitz og destroyere hadde vært på jakt etter PQ 12 i de første ukene av mars 1942, men uvær og unøyaktig posisjonsangivelse gjorde at de ikke fant konvoien.

Etter den mislykte jakten på PQ 12 la tyskerne mer arbeid i planleggingen, mens styrkeoppbyggingen fortsatte. 14.juni 1942 var tyskerne ferdig med den planen som skulle settes i verk overfor den "neste" konvoien. Den "neste" var PQ 17, som et samordnet nett av tysk militær makt – fly, ubåter, overflateskip og etterretningsvesen - hadde bestemt seg for å sende til bunns.

PQ 17 legger i vei
34 skip forlot samlingsstedet ved Island 27.juni 1942 med kurs for Kola. Eskorten var enorm; både en næreskorte og en fjerneskorte; sistnevnte talte slagskip som DUKE OF YORK og WASHINGTON og hangarskipet VICTORIOUS. Det kunne trenges for man hadde mottatt etterretningsmeldinger som indikerte et forestående tysk angrep, inkludert overflateskip.

4.juli mister konvoien sine første skip, men drar videre i god orden. Om kvelden er det krisemøte i det britiske Admiralitetet. Sjefen, admiral Sir Dudley Pound, tolker etterretningsmaterialet slik at et tysk angrep på PQ 17 er nært forestående. Og det er en formidabel fiende som synes å tegne seg: Tirpitz i hovedrollen, med støtte av krysserne HIPPER og SCHEER – og muligens lommeslagskipet LÜTZOW – pluss en rekke andre fartøyer, særlig destroyere. Pound er nesten alene om å tro at tyskerne vil risikere sine overflateskip, men han er ubøyelig. Han frykter åpenbart at den tyske "armadaen" ikke bare vil utslette PQ 17, men også det som åpenbart verre er, nemlig hele den verdifulle eskorten. På denne bakgrunn gir han ved 21.00 tiden den 4.juli ordre om at både nær –og fjerneskorten skal trekkes tilbake, og at konvoien skal oppløses, hver for seg skal skipene forsøke å nå sitt bestemmelsessted..

Det er om kvelden den 4.juli. Om ettermiddagen dagen etter seiler en sterk tysk flåtestyrke ut fra Alta, men alt samme kveld får flåten ordre om å returnere til sine baser. Man hadde åpenbart fått vite at britene hadde trukket ut eskorten, og da kunne "jobben" trygt overlates til fly og ubåter. Etter tapet av BISMARCK tidligere i krigen var Hitler klar motstander av unødvendig, risikabel bruk av de store overflateskipene. I fortsettelsen ble ett for ett av de vergeløse handelsskipene oppsporet – og tilintetgjort. Bare 11 handelsskip kom fram til bestemmelsesstedet, de fleste av dem hadde "gjemt " seg i isen, blant dem norske TROUBADUR; i tillegg to av tre såkalte redningsfartøyer, fullastet med folk som hadde kunnet forlate havaristene i live. Totalt var det "bare" 153 sjøfolk som mistet livet. Den langt største delen av forsyningene gikk tapt, for eksempel 3500 av de 4200 kjøretøyene som var tiltenkt russerne. Den fryktelig katastrofen fører til at konvoifarten midlertidig innstilles, men i september ble den gjenopptatt - den lyse sommernatten var over, mørket var en venn.

Scharnhorst blir senket
Høsten 1942 ble Tirpitz skadet, sterkere skadet enn britene er klar over. Frykten for at Tirpitz skal gå ut fra sitt tilholdssted i Kåfjord ved Alta rir britene som en mare. I virkeligheten er Tirpitz satt ut av funksjon som konvoijager. I løpet av 1943 kommer nok en tysk kjempe til Alta, slagskipet SCHARNHORST. I november blir det bestemt at skipet skal settes inn i jakten på murmanskkonvoiene. I Russland kjempet tyske armeer for livet, og det ble følt som en overordnet moralsk forpliktelse å komme dem til hjelp, dvs. ødelegge flest mulig av de alliertes forsyningsskipene.

Første juledag 1943 klokka 19 får Scharnhorst ordre om å gå ut å ta en konvoi som er oppdaget av en ubåt. Nå er imidlertid britene forberedt! Meldinger fra norske etterretningsfolk (i Alta), bekreftet ved dechiffrering av tyskernes egne kodemeldinger, fortalte at Scharnhorst var gått ut. I en trefning hvor britene hadde stor fordel av radarstyrte skuddsalver fra en fiende som tyskeren ikke så, ble Scharnhorst senket 2.juledag, 26. desember 1943 klokka 19.45. Av en besetning på 1970 mann kom 36 fra det med livet..

Avgjort i 1944
Oversiktsmessig kan man si at etter katastrofen i juni-juli 1942 og etter at de allierte hadde gjenopptatt konvoitransporten i september samme år, ble tapene mindre. Den trussel de allierte følte at Tirpitz representerte, ble ikke satt ut i livet, og senkningen av Scharhorst var en betydningsfull seier. Sikkerheten for konvoiene ble stadig styrket, og i løpet av 1944 var slaget om Barentshavet vunnet. I siste del av krigene var det flere konvoier som i sin helhet kom velberget fram. Det ble stadig vanskeligere for ubåter og destroyere å komme innenfor den ring eskorteskipene la rundt konvoien av handelsskip, som selv fikk bedre luftskyts. Etter landgangen i Normandi sommeren 1944 ble betydelige tyske flystyrker fløyet sørover, og intensiteten i og omfanget av flyangrep på konvoiene sank. Ubåtene var blitt færre og opererte nå mer enkeltvis, ikke i store flokker som i "velmaktsdagene".

Kampen om Barentshavet ble vunnet av de allierte. Tapet av Scharnhorst, som menneskelig sett var den mest omfattende tragedien på dette nordlige frontavsnittet, blir sammen med det tragiske endeligt til konvoi PQ 17 stående som grusomme krigsminner. Ennå er neppe siste ord sagt om de beslutninger som ble truffet på høyeste britisk marinehold, spesielt om kvelden den 4.juli 1942 - for 68 år siden. "Det som var eksepsjonelt med PQ 17, var ikke de store tapene av skip og last, men den måten tragedien med den store konvoien etter hvert utviklet seg på." (Harald Henriksen i boka "Murmanskkonvoiene" – undertittel "Mennesker i et arktisk krigsdrama" - 2004)

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum