"anti-kjappkjapp"

Nedkvitne-saken

Fredag 6. Mai 2011 · Andreas Raaum · Samfunn

T T T
print denne siden

Nedkvitne-saken

En gåte som ingen vil nærme seg

- og en amatørs strandhugg i jussen


24.februar 2009 vedtok universitetsstyret i Oslo å avskjedige professor i middelalderhistorie Arnved Nedkvitne (60) med følgende begrunnelse: Professor Nedkvitne som tjenestemann grovt og gjentatt, til tross for skriftlig advarsel, har krenket sine tjenesteplikter, jf tjenestemannslovens § 15 første ledd bokstav a, vitende om at hans handlinger ville kunne føre til avskjed.

Nedkvitne - med advokathjelp - har forsøkt å få avskjedsvedtaket kjent ugyldig, men tapte både i tingretten (2010) og i lagmannsretten nylig. Neste trinn i domsapparatet er Høyesterett (se seinere).

Dr. Jekell and Mr. Hyde”

Den som leser denne artikkelen, bør ha klart for øye at dens forfatter, som ikke har juridisk utdannelse, mener at den oppsagte professor har fått en behandling på alle nivåer - ved instituttet, fakultetet, universitetet og til slutt i retten -  som kaller på sterke reaksjoner. “Alle” har forholdt seg til paragrafer, fra tjenestemannslovens paragraf 15 til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon avsnitt 10. Man har åpenbart aldri stilt seg det ene, fornødne spørsmål: Fins det en “diagnose” som kan forklare “tilfellet Nedkvitne”, et tilfelle som lar seg best karakterisere som en moderne utgave av “Dr.Jekell and Mr.Hyde”? Det kan ikke være tvil om at Nedkvitne framstår som to forskjellige mennesker. Aftenpostens Ulf Andenæs så dobbeltheten slik: “En mild og beskjeden mann å se til, som altså forvandlet seg til et huskors og ildsprutende drage når han gikk til sin PC for å slynge e-poster mot kolleger.” Jeg mener vel egentlig at

arbeidsgivers plikter overfor Nedkvitne ikke har blitt tilbørlig ivaretatt - og uten at retten har tatt opp spørsmålet i sin dom.
Jeg ser dobbeltheten slik den ligger nedfelt i framføringene fra Nedkvitnes motstandere i rettssalen. De nekter ikke for at Nedkvitne gjorde jobben sin for studenter og stipendiater, men overlot til andre å bruke superlativer. Retten sier dette om undervisnings -og veiledningsdelen av Nedkvitnes arbeid som professor: “For en vitenskapelig ansatt ved et universitet vil undervisning og forskning være viktige tjenesteplikter. Under ankeforhandlingen forklarte flere vitner at Arnved Nedkvitne vitaliserte faget etter at han tiltrådte som professor i 1994, noe som blant annet førte til økt tilstrømning av studenter til middelalderhistorie. Vitnene ga uttrykk for at han bidro aktivt til et godt fagmiljø blant studentene, og han har fått god omtale som veileder på master -og doktorgradsnivå. Flere har fremhevet at han også har vært produktiv som forsker og i det hele hatt stor arbeidskapasitet og stort faglig engasjement. Avskjeden bygger ikke på slike forhold,” heter det i dommen fra Borgarting lagmannsrett (s.13). Men det er heller intet i dommen som tyder på at denne viktige delen av hans virksomhet er blitt godskrevet ham.

Motparten har ikke brukt små bokstaver i sin beskrivelse av Nedkvitnes angivelige ødeleggende virke for det kollegiale miljøet gjennom sine e-poster. Han hadde forsøplet det og krenket sine tjenesteplikter overfor sine kolleger, sjikanert dem gjennom utsendelse av e-post etc. Instituttbestyrer Jorunn Bjørgum, som Nedkvitne betraktet som sin “hovedfiende” - og som jeg ikke er enig i; hun var mer et redskap enn et selvstendig handlende individ - hadde måttet høre at Nedkvitne dro hennes professorkompetanse i tvil og at hun hadde “en lav produksjonsgrad”, bl.a.

Poenget mitt er dette: Nedkvitne som lærer og Nedkvitne som kollega ble av motparten framstilt som to helt forskjellige personer, så forskjellige at det er vanskelig å forstå at man ikke så diskrepansen og lette etter en forklaring. Derifra er veien kort til at man stiller spørsmålet om universitetsledelsens arbeidsgiveransvar i forhold til Nedkvitne.. Jeg kan ikke se at det har vært noe tema i dommen.

Det som kanskje “skurrer”..

Det som “skurrer” i Nedkvitne-saken, er at han konsekvent har nektet å stille til møter som ledelsen hadde innkalt ham til - til tross for at ledelsen på at seinere tidspunkt har gjort han oppmerksom på at en slik møtenekt vil kunne føre til/bidra til at han mistet stillingen. I dommen fra Borgarting lagmannsrett er det faktisk, slik jeg leser dommen, møtenektelsen som er hovedgrunnlaget for lovlig avskjed. På side 26 i dommen står dette: “Lagmannsretten har kommet til at fortsatt unnlatelse av å komme til møter arbeidsgiver påla Nedkvitne å møte til innebærer at det til slutt forelå grovt pliktbrudd som gir grunnlag for avskjed etter tjenestemannslovens § 15 første ledd bokstav a. Ved vurderingen har lagmannsretten lagt vekt på at møteplikten var innskjerpet flere ganger, og Nedkvitne var gjort kjent med at ytterligere brudd på møteplikten kunne gi grunnlag for avskjed.”

Akkurat det - det å nekte å stille til pålagte møter - tror jeg at “alle normale krigere” ved universitetet ville ha unngått. “Vi” hadde selvfølgelig møtt, kjempet og forklart, og sett hva som kom ut av møtet. Og gått på nye møter.. Om møtenekt ble universitetets store trumfkort i kampen mot Nedkvitne, er den samme nekt for meg “det ultimate bevis” på at Nedkvitne burde ha blitt behandlet på en helt annen måte. Instituttets oppførsel mot Nedkvitne er et rystende eksempel på en uforstand som er blitt fulgt opp gjennom hele kommandolinjen i en institusjon hvor “vett og kunnskap” burde vært varemerket.

“Manglende evne”

Under forhandlingene i tingretten for et drøyt år siden, var det en journalist som vakte “mistanken” i meg. Jeg tillater meg å sitere fra en artikkel jeg har skrevet tidligere: “Leser man Jon Hustads første artikkel i Dag og Tid blir man slått av det bildet journalisten tegner av Nedkvitne. Allerede ingressen fikk meg til å sperre opp øynene. “Professor Arnved Nedkvitne har det meste unnateke sosial kompetanse.. Men det er sosial kompetanse ein treng for å overleva ved universitetet i Oslo.” For meg var det bildet som Jon Hustad ga av Nedkvitne i tingretten jevngodt med en “diagnose” - som gir de nødvendige forklarende - og unnskyldende-elementer for Nedkvitnes oppførsel, en diagnose som krever at universitetet avslutter sitt felttog mot Nedkvitne.” Jeg føler meg ganske sikker på at dersom en relevant fagperson hadde fått ta en titt på de dokumentene som lå hauet opp på bordene i rettssal 221 i Borgarting lagmannsrett 18. - 26. januar og lest rettsreferatene i Dagens Næringslivet, ville vedkommende hatt arbeidsdiagnosen klar..

Det foreligger et brev fra Fakultetet, datert 4. januar 2008, til Nedkvitne - det er før fakultetsstyret fattet sitt vedtak om avskjed - og der står noe viktig: “Det er imidlertid grunn til å gjøre deg oppmerksom på at de skadelige konsekvensene av din adferd for enkeltpersoner og arbeidsgiver, sammenholdt med din manglende evne og/eller vilje til å innse og gjøre noe med problemet etter arbeidsgivers vurdering vil kunne gi grunnlag for avskjed, jf tjenestemannsloven § 15.”

Jeg gjentar manglende evne. Det antas/framføres som en selvstendig, alenestående mulighet at Nedkvitne ikke har evnen til å gjøre noe med problemet. Dette var ingen ny formulering i 2008.  I et brev fra dekanus til rektor i juni 2003 sies det: “AN fremsto som en person som ikke var i stand til eller vedgå at det på noe punkt kunne tenkes at han selv hadde bidratt til å høyne konfliktnivået , og enda mindre at han selv kunne bære noen skyld.” (dommen side 23/4)

Det er i rettens dom intet spor av mulig “manglende evne”. Hos dommerne er det bare tale om “manglende vilje”. På side 21 står dette: “Utspillene, kombinert med Nedkvitnes manglende vilje til dialog, skapte betydelige utfordringer for ledelsen.” Og på side 26 dette: “Nedkvitnes manglende vilje til å møte og samtale om de problemer hans egen opptreden hadde ført til for andre, har vedvart over flere år. Slik lagmannsretten ser det, hadde universitetsstyret ikke noen grunn til å tro at hans atferd ville endre seg, eller at han i fremtiden ville komme til møter.”
I den forbindelse må jeg tenke på en samtale jeg hadde “på gangen” under rettssaken i lagmannsretten med en tidligere rektor ved universitetet, aktuell i en fase av Nedkvitne-saken. Egentlig blir dette et sitat, for jeg har skrevet om samtalen tidligere. Jeg spurte vedkommende direkte om det aldri hadde falt ham inn at Nedkvitne kanskje hadde en “diagnose”? Han så uforstående på meg. -Diagnose? For ham hadde Nedkvitne vært “en tilregnelig person” med ansvar for egne handlinger og valg. Jeg nevnte “autisme” og  jeg tror også  “asperger”. Om det var kjente begrep for ham? For så vidt kjente, men dog måtte han innrømme at han hadde bare begrenset kunnskap om slike “avvik”. Men, og det understreket han, det hadde aldri falt ham inn - og så vidt han visste heller ikke noen annen som hadde hatt og har med denne saken å gjøre - at et slikt avvik skulle trekkes inn og eventuelt fjerne grunnlaget for oppsigelsen.

Jeg hadde enda en samtale “på gangen”. Denne gang med en av de ansatte ved instituttet som må sies å være medansvarlig i den behandling Nedkvitne har fått på instituttet. Den fant sted etter at Nedkvitne - i rettssalen - hadde gitt uttrykk for at “nå” forsto at det hadde vært dumt å nekte å gå på møter og at han for fremtiden ville konsentrere seg om jobben med studentene. Vedkommende mente at en retur var helt urealistisk. Nedkvitne hadde en karakter og et temperament som gjorde at han aldri skulle kunne innfri sine løfter, ble det med styrke hevdet. Indirekte kan dette oppfattes som et bevis på at vedkommende egentlig mente at Nedkvitne manglet “evnen”. Holder vi oss på instituttnivå, er det intet spor av at man der opererte med uttrykk som “manglende evne” kontra “manglende vilje” eller på noen måte forsøkte å “forstå” Nedkvitne. Den brysomme kranglefanten skulle bort okke som. Det evinnelige maset om penger til middelalderseksjonen måtte det bli slutt på - en gang for alle. Og da måtte han ut/bort/vekk. Noe annet ville være for risikofylt.

Ikke stein tilbake på stein

I Borgarting lagmannsrett fikk miljøet ved Historisk institutt en nådeløs kritikk.  Den ene etter den andre - professorer alle sammen og alle med en tidligere eller aktuell tilknytning til instituttet- sa at miljøet ved instituttet var ekstremt dårlig, og at det var ingen grunn til å gi Nedkvitne skylden, i hvert fall ikke han alene. Professor Bruland kunne fortelle om en ledelse som systematisk svertet de ansatte - og ga eksempler. Professor Collett vernet sin egen psykiske helse ved ikke å gå på terommet, bedre kjent som “glassburet”. Det var ingen grunn til å gå dit for å høre at den og den var “idiot”, “tulling”, “sprø”. Og mens fire av instituttets historieprofessorer ga sin ledelse det glatte lag, kunne motparten ikke stille ett eneste “karaktervitne” med samme stillingsgrad fra historieavdelingen.

Det ville neppe være noen overraskelse om det i et slikt miljø vokste fram en plan om hvordan man skulle bli kvitt Nedkvitne. Men var det noe som tydet på at man hadde en konspirasjonsplan? Jeg holdt på å falle av stolen da et vitne - en stipendiat - navnga en person i administrasjonen som hadde fortalt at man regnet med og arbeidet for at Nedkvitne ville gå for langt og så skulle man ta ham. Det er for meg tankevekkende at domstolen ikke gjorde anstrengelser for å få kontakt med den navngitte.

Hva står i dommen om de bredsider som et større antall professorer ved instituttet nådeløst plasserte i det åpenbart “synkende skip”? Hva gikk inn hos dommerne? Ikke mye og ikke var det forpliktende, jeg siterer fra side 24 i dommen: “Lagmannsretten er enig i at avskjedsvedtaket også skal vurderes i lys av arbeidsgivers eventuelle bidrag til eskalering av konflikten rundt Nedkvitne. Bevisførselen for lagmannsretten synes å vise at instituttet hadde en god del utfordringer i forhold til arbeidsmiljøet, ikke bare de Nedkvitnes utspill medførte. Flere vitner med bakgrunn fra instituttet var i sine forklaringer for lagmannsretten kritiske til arbeidsmiljøet. En arbeidsmiljøundersøkelse fra tiden før Nedkvitne tiltrådte professoratet viste at arbeidsmiljøet ved instituttet ikke var godt. I 2007 ble det gjennomført en undersøkelse av det psykososiale arbeidsmiljøet ved hele fakultetet, inkludert instituttet. Det var klart negative resultater på spørsmål om sosial samhandling (konfliktnivå, evne til konflikthåndtering, trygghet og tillit m.v.) Funnene er ikke brutt ned på instituttnivå.” Hvor ble det av den bebudete vurdering i første setning? Og hva med den del av “miljøkartleggingen” som hadde som mål å få “noe på Nedkvitne” slik at man kunne bli kvitt ham? Borte vekk!  Flere av instituttets professorer var ifølge retten “kritiske til arbeidsmiljøet”. Og det var alt. “Sov” rettens medlemmer under vitneprovene til Collett og Bruland?

Slik gikk det med Benestad..

Det er meget påfallende at de mange vitneprov som falt til fordel for Nedkvitne, ikke blir tatt hensyn til i dommen. Bjarne Rogan får derimot full service. Han var dekan ved Det humanistiske fakultet da det stormet som verst. Han blir sitert; ifølge han har ingen enkeltperson skapt så mye vanskeligheter og trakassert sine arbeidskolleger i en slik grad som Nedkvitne. Det var en historie “uten sidestykke!” Uten sidestykke…At en slik vurdering i seg selv ikke vekket en “mistanke” hos Rogan, forteller det meste om den mangel på innsikt i sinn og psyke som åpenbart finnes igjen på alle ledernivåer ved universitetet. Det som smertet Rogan mest, var åpenbart at han følte seg kastet på dør - til slutt. Tenk det! Han, Dekanen!! Mens Rogan “hylles” i dommen, blir det ingen plass til Haakon Benestad som var pro-rektor i den perioden Nedkvitne ble sagt opp. Han sendte mail til rektor Geir Ellingsrud og foreslo at man gjorde noe mindre drastisk enn å si Nedkvitne opp. Det førte til at Benestad ble kalt inn “på teppet” og fikk en skriftlig advarsel om at hans initiativ kunne få følger for hans rolle som prorektor.

Forlik uaktuelt

Retten oppfordret partene til å finne en ordning, men ifølge lagmann Brunsvig førte det ikke fram. Jeg vet ikke hvilke (absolutte) krav partene stilte, trolig ønsket Nedkvitne å stå i stillingen til han falt for aldersgrensen (slik at AFP var uaktuelt), trolig hadde universitetet ingen tro på at Nedkvitne vil kunne oppfylle de løfter han vitterlig har avgitt - og som går på forhold som er kjernen i universitetsledelsens kritikk - løftet om å gå på møter han blir innkalt til og avstå fra “masseutsending” av e-post. Hele spørsmålet om “forlik” ble for meg liggende i tåka. Jeg satt i retten med det inntrykk at her hadde man ikke gjort nok, og slett ikke i sluttfasen, hvor Nedkvitnes motpart åpenbart gikk for “seier”.  På institutthold hadde man kunnet konstatere at historikerredets “gode navn og rykte” var tapt, Nedkvitnes hode på et fat var det eneste som kunne “veie opp”..

Det er min oppfatning at på instituttplanet dreier striden seg om faglige prioriteringer og fordeling av midler, i og for seg en “gammel traver” i universitetshistorien, men med det tillegg at en part bruker sine tillitsverv til å bli kvitt en brysom motstander. Vi har hatt en situasjon hvor instituttledelsen ikke hatt noen interesse av å se nærmere på Nedkvitnes personlige situasjon med tanke på at det kanskje var særlige var grunner til hans påfallende aggressivitet. Forsøkene på å finne ordninger som Nedkvitne kunne leve med, var halvhjertete og uten “trøkk”. Det er hos navngitte personer i instituttets ledelse at skylden for Nedkvitnes fall ligger.  At de så i fortsettelsen fikk støtte helt til topps, henger klart sammen med strukturendring og byråkratisering i universitetssfæren, men den grunnleggende årsak til og drivkraften i faenskapen ligger på instituttnivå.

Innhogg i jussen

Det er som lekmann jeg ser nærmere på dommen i lagmannsretten. Selvfølgelig har jeg fått med meg at - etter rettens mening -  så dreier denne saken seg ikke om ytringsfrihet for akademisk ansatte og kan dermed ikke regnes som en sanksjon i strid med avsnitt 10 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Jeg har ikke kompetanse til å gå inn i  vurderingene i forhold til avsnitt 10, og har i tillegg problem med tekster på engelsk.

Avskjedsvedtaket, slik retten ser det, baserer seg på andre forhold enn ytringer. Det dreier seg nemlig, sier dommen, om konsekvensene av ytringene, som i dette tilfellet oppfattes som ødeleggelse av et miljø. Selve avskjedsvedtaket begrunnes imidlertid først og fremst i det faktum at Nedkvitne unnlot å møte til møter han var innkalt til av sine foresatte. Dette står i dommen at “slik lagmannsretten ser det, fremstår unnlatelsen av å komme i møter som bærende for avskjedsvedtaket.”  Som barn sa vi at “dette går over min forstand og langt inn i prestens.” Jeg får bytte ut presten med juristen. Og jeg som satt dagevis i retten og trodde at saken gjaldt ytringer! Uansett så synes jeg at møtenekt er en uforholdsmessig drastisk begrunnelse for å ta levebrødet fra en ansatt som utfører de viktigste delene av sine forpliktelser som professor på en svært tilfredsstillende måte.

Retten får mene sitt om hva som var “bærende for avskjedsvedtaket.” I all enfoldighet oppfattet - og oppfatter -  jeg “ytringene” som sakens kjerne, selvfølgelig oppmuntret av Jan Fridtjof Bernt, jussprofessor i Bergen, som stadig mener at Nedkvitnes ytringer var avgjørende for dommen (gjentatt til Universitas, etter dommen). Å nekte å stille til møte med ledelsen kan bety at Nedkvitne ikke var interessert i å diskutere sine ytringer under forhold som ga ham et handicap (inn-på-teppe-møte). Hvorfor prøvde ikke ledelsen andre framgangsmøter enn å innkalle til “møter”? Et langt lavere tall enn 15 burde gitt grunn til å vurdere andre strategier enn innkallelse til møte. Hvorfor utfordret man, for eksempel, ikke Nedkvitne skriftlig? Det var jo nettopp det man gjorde, vil man hevde. Hvorfor var det da nødvendig med “møter”?  Jeg sitter igjen med et klart inntrykk av at ledelsen ikke gjorde nok for å komme Nedkvitne i møte - “diagnose” eller ikke “diagnose”, men satset på “møter”. Man skal merke seg at et mindretall i retten -  se seinere - mente at det er “ikke godtgjort at Nedkvitne har avslått et rimelig forlikstilbud.” Det burde ha foreligget en korrespondanse om det; det ligger ingen “dokumentasjon” i Nedkvitnes møtenekt.

I dommen står at “vitenskapelig ansatte tjenestemenn har en særlig sterk ytringsfrihet om så vel faglige som fagpolitiske og institusjonelle forhold som berører rammeforutsetninger for akademisk virksomhet.” Det er sterke ord om “akademisk ytringsfrihet”, sterkere formulert i lagrettens dom enn i tingrettens. Professor i molekylær biologi, Kristian Gundersen, kanskje den mest engasjerte av dem som fulgte saken fra tilhørerbenken, trekker den konklusjon av sitatet ovenfor at rettstilstanden etter dommen er at “professorer kan si omtrent hva de vil, så lenge de møter opp når ledelsen ber om det.” Det sier i så fall det meste om betydningen av ikke å stille til pålagte møte.

Når det gjelder punktet om “de ødeleggende konsekvenser” av Nedkvitnes handlemåte, så kan ikke jeg se at det i dommen blir ført bevis for at arbeidsmiljøet er skadet i alvorlig grad. At mer eller mindre hårsåre personer i maktposisjoner står fram og klager sin nød, det får så være. Likeledes at ansatte faller til fote og gir sin underskrift når “ledelsen” ber om det. Der retten ser miljøkatastrofe, ser jeg maktutøvelse, rå maktutøvelse. Det er interessant at retten - i dommen - knapt nevner den tsunamien som ble sendt inn over instituttet av en rekke professorer ved samme institutt, mens dekan Rogan gis rikelig tumleplass, dog ikke det samme for pro-dekanen som ville søke en annen løsning, han måtet tåle en irettesettelse. Historieprofessorenes vitnemål reiste i sannhet spørsmålet om det overhodet var et miljø å ødelegge på historie. Det er påfallende at retten ikke engang fant grunn til å vurdere partenes rolle i en eskalering. Ja, da. Jeg vet at dette har jeg sagt før, men det skader ikke med gjentakelser.

Til slutt ble det de 15 tilfellene med møtenekt som gjorde utslaget.  Jeg skulle gjerne ha visst hvor mange av disse femten stammet fra den innleide forretningspsykologens rapporteringer? Ekelund tilhørte det firmaet som hadde fått i oppdrag å se på miljøproblem på instituttet. Nedkvitne hadde en samtale med psykologen - i troen på at det var ledd i en allmenn miljøundersøkelse, en undersøkelse han selv hadde ivret for. Etter det første møte fikk han se instituttlederens dagbok - etterglemt  i “glassburet” - og kunne til sin forbauselse fastslå at det ikke var en mer allmenn miljøundersøkelse, men  en undersøkelse som tok sikte på å skaffe  underlagsmateriale for å avskjedige ham. Etter dette ble han flere ganger innkalt til psykologen, og hver gang uteble han. Forståelig nok. Jeg skulle, altså, gjerne visst hvor mange av psykologens “rapporterte” inngår i de femten. Men selv med et langt lavere antall enn det magiske 15, for eksempel ni, burde man forstått at det trengtes en annen strategi enn møteinnkallelse..

Jeg er klar over at skarpskodde jurister går dommen i lagmannsretten etter i sømmene. Noen synes å mene at en å skille ytringene fra konsekvensene strider mot den grunnlovfestete ytringsfriheten. At det må være rom for ytringer som både sjokkerer, fornærmer og forstyrrer hvis det ikke kan føres bevis for at arbeidsmiljøet er betydelig skadet. (Og det har man ikke gjort i denne saken)  Og hvem skulle Nedkvitne ha vært lojal mot? Mot “virksomheten” eller mot “ledelsen”? Hvis “virksomheten”, så må Nedkvitne sies å være svært så lojal når han “varsler” om nedtrappingen av virksomheten på “middelalderfronten”? Men som sagt så har denne saken juridiske sider som ligger utenfor mitt kompetanseområde. Mitt eneste bidrag er egentlig å peke på den voldsomme motsetning som ligger i Nedkvitnes oppførsel, og at man aldri har forsøkt å finne en forklaring. I stedet har man brukt makta for å bli kvitt en brysom professor som krevde omfordeling av ressursene. Rektor Ole Petter Ottersen, den nåværende rektor på universitetet i Oslo, gjentok - etter dommen var falt - at Nedkvitne-saken ikke hadde noe med ytringsfrihet å gjøre. Nå var det opp til universitetet å unngå at liknende saker kom opp, sa han. Samtidig var det verd å understreke at Nedkvitne-saken “var en helt spesiell sak”.  Hva “det spesielle” besto i, sa han ingenting om. Naturlig nok, slik jeg ser det..

Står ikke til troende

Ifølge ledelsen var det ingen ende på alt man hadde gjort - og forgjeves - før “nok var nok”. Blant annet hadde man tenkt på omplassering til et annet miljø. Men det ble også galt, når man fikk tenkt seg om. Eksporterte man et problem, oppsto det risiko for at et annet miljø ble forgiftet.. Hva med å “anbefale” at de 120  sluttet å lese e-poster fra Nedkvitne? Hva om man fratok ham muligheten til masseutsendelse vet et enkelt tastetrykk? Hva om de “angrepne” bare svarte - i akademisk stil? Det skulle jo være svært så lett - etter som Nedkvitnes e-post bare innhold løgn og forvrengninger? Hva hvis… Jeg er overbevist om at det var krefter ved instituttet som ikke ønsket en løsning, men blåste til ilden på forskjellig vis, en dag skulle man nok få ham bort slik at det igjen kunne bli ro rundt spørsmålet om hvordan pengene skulle brukes.

Går man inn i Rogans inferno og ser på detaljer, blir man overrasket. Er det dette som skal til for å sette universitetet på hodet? Unnskyld meg, men er det ikke “pingler” vi her har å gjøre med? Det var et par e-poster som var spesielt injurierende og ødeleggende for det gode arbeidsmiljø, en fra 24. februar 2007 og en datert noen måneder seinere, 5. mai. I retten satt jeg og trodde at mailene var hovedsaken.. Etter min mening var det i hvert fall intet i disse to mailene som ikke kunne svares på - and that’s it. Nå må det sies at jeg har ikke lest alle mailene i deres fulle lengde; jeg har lest utdrag av noen, men de mest belastende slik Nedkvitnes motpart ser det

Et sentralt dokument i saken er altså den e-posten Nedkvitne 24.februar 2007 sendte til ansatte ved instituttet, over 100 personer - og til Universitas og Uniforum, henholdsvis studentavis og avis for de ansatte ved universitetet i Oslo. Spredningen til disse to avisene oppfattes som ekstra belastende, gjentas i flere sammenhenger, men jeg kan ikke se at noen har brydd seg om å undersøke om Nedkvitnes e-post virkelig fant veien til disse avisenes spalter.

E-posten - av  24. februar -  er et kraftig angrep på den nye måten man har valgt  å sette sammen eksamenskommisjon for masterstudenter på. Jeg gir her Nedkvitnes kritikk min fulle støtte, og kan egentlig ikke skjønne det oppstyret som han skapte ved å nevne personer ved navn og de handlinger, motiver og fagkunnskap han mente de sto for. En rimelig reaksjon ville ha vært at de angrepne hadde forsvart seg, kanskje også - i et uoverveiet øyeblikk - anmeldt Nedkvitne for injurier? I stedet erklærte man furtent/indignert/såret/vonbroten at noen ny tur til Blindern ble ikke aktuelt så lenge man måtte ha med Nedkvitne å gjøre. En navngitt professor fra Trondheim - i Oslo for å delta i en masterkommisjon -ble faglig veiet og funnet for lett, av Nedkvitne. En annen navngitt, fra Høyskolen i Østfold,  var heller ikke faglig så mye å samle på, bak seg hadde han et “havarert doktorgradprosjekt”, skrev Nedkvitne. Injurierende? Hadde han ikke det da? Hadde han ikke holdt på med et arbeid i tre år og så gitt opp? So what? “Et havarert doktorgradsprosjekt” er egentlig bare et uttrykk for kvalifisert språklig kreativitet.

Forsvarere av Nedkvitne i denne sentrale saken har ment at Nedkvitne gikk i krigen for sine studenter, en beundringsverdig bedrift. Det kan så være. Og i sak etter sak kan man peke på at kjernen i Nedkvitnes anliggende var en kompromissløs kamp mot Maktas mål om å bygge moderne norsk historie opp og middelalderhistorien ned. I brev av 15.oktober 2007 til rektor understreket Nedkvitne at det var hans embetsplikt å forsvare middelalderhistorien. Det har jeg faktisk ingen problemer med.

Søster til Carl

E-posten av 5.mai er kanskje hakket vassere.. Der het det nemlig at instituttbestyreren, Jorunn Bjørgum, kom fra en kapitalistfamilie fra Oslos vestkant og var kjødelig søster til selveste Fanden, unnskyld, Carl I Hagen. Det siste har lenge vært en kjent sak i historikermiljøet, og det var neppe noen av de 120 som var ukjent med slektskapet -  søsteren SV, broderen FrP, for noen interessante juleselskap! At det var “kapital” der to kom fra, var imidlertid en “nyhet”, men siden det ikke medførte riktighet, ble det jo følt helt forferdelig og sårende for en SV’er.. Med sikker kunnskap om en far som var en lavere statsfunksjonær og en mor som var bokholder, skulle man tro at instituttbestyreren hadde lett motspill. I stedet ble det dyp fortvilelse, øredøvende hulk og søvnløse netter og i morgenstund fullt firsprang til “søster” og dekan, Trine Syvertsen. Og ingen i miljøet til å roe henne ned og forklare henne hvilke gode kort hun hadde på handa. Selvfølgelig ikke, der grep man muligheten med begge hender. Med en leder i bunnløs fortvilelse lysnet det det i skogen.

Forlater vi Bjørgums slektsforhold til Carl I. Hagen og fortvilelsen over påståtte millioner og ser på Nedkvitnes ytringer om hennes faglige svakhet som professor, tidligere nevnt her i artikkelen, så skal man huske at  jussprofessor Bernt ser på ovennevnte som “ei helt uproblematisk faglig ytring, som me må tåla i akademia.”

Forskerforbundet hopper av

Nedkvitne har tapt i to rettsinstanser. Det var lenge usikkert om han ville anke til Høyesterett. Nedkvitne selv kunne ikke betale for et slikt løft. Hva med Forskerforbundet? Det er Nedkvitnes fagforening, men også fagforeningen for flere av dem som har stått på protestlister på historie mot Nedkvitne. Da Forskerforbundet påtok seg å føre saken for tingretten, var det flere som meldte seg ut, fortrinnsvis folk i (mindre) lederposisjoner, men både da og ved den påfølgende rettssak i lagmannsretten vet jeg om motstandere av Nedkvitne, i samme fagforening, som så det i sin egen interesse at saken ble rettslig avklart. Når Forskerforbundet har sagt nei til å støtte Nedkvitne videre i rettsapparatet, kan det være at man synes å ha fått den tilstrekkelige rettslige belysningen, og da kanskje fordi et slikt syn målbæres av en ny gruppe som truer med utmelding?  Da advokat Stenwig fikk se motpartens regning for utførte tjenester (med blant annet to advokater i retten alle dagene), virket det for meg som hun skulle gå i golvet. Er det noe i veien, spurte Strømme. Neeii, bare at den var stoor! Det er ofte slik at kasserere ser på kassa som sin egen personlige, og at han/hun synes det rekker med to utbetalinger..

Denne gang stiller advokatfirmat Schjødt gratis sine tjenester til disposisjon for Nedkvitne og Saken. Medeier, advokat Strømme leverte før påske anken til Høyesterett og bestrider påkommende utgifter. Det var en fin gest fra advokatenes side, men forteller vel også at de har tro på at dommerne i Høyesterett vil vurdere sakskomplekset annerledes enn kollegene på lavere trinn. Men min personlige bekymring for en manglende “diagnose” er dog ikke borte..

Mindretallet

Jeg avslutter med noen sitater fra dommen. Den er enstemmig om at Arnved Nedkvitnes begjæring om gjeninntredelse i stillingen ikke tas til følge. Men bare tre av fem legger vekt på at saken “ikke var tvilsom”. Det var fagdommerne Jørgen F.Brunsvig (som ledet forhandlingene) og Ivar Huitfeldt, som fikk følge av meddommer Haakon Holtan (direktør). (En av disse, far til statsråd Anniken, ga meg under rettsforhandlingene det bestemte inntrykk, mest med geberder og ansiktsuttrykk at han syntes Nedkvitne ikke hadde noen sak.  Hadde ikke Nedkvitne påstått at Helge Pharo var fra “vestkanten” i Oslo, kanskje? Så vidt han hadde kjennskap til var Pharo fra Sarpsborg! Humre-humre.) Mindretallet, Kristine Robberstad (konstituert lagdommer) og Lars Christian Berge (journalist), fant at Nedkvitne delvis burde fritas fra erstatningsansvaret etter unntaksregelen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Jeg siterer dommen i sin helhet på dette punktet:

Disse dommerne (Robberstad/Berge, min kom.) har særlig sett hen til at saken har sider mot ytringsfriheten og den akademiske frihet og at det etter det opplyste ikke tidligere har vært behandlet sak om avskjed av en vitenskapelig ansatt ved et universitet med grunnlag i konflikter og arbeidsmiljømessige utfordringer utløst av ytringer. Saken har stor velferdsmessig betydning for Nedkvitne og styrkeforholdet mellom partene er skjevt. Saken har reist prinsipielle spørsmål i skjæringsfeltet mellom ytringsfriheten og arbeidsgivers plikter til å sørge for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø, som også staten har hatt en interesse av å få avklart. Det er ikke godtgjort at Nedkvitne har avslått et rimelig forlikstilbud. Tilbudet før avskjedsvedtaket var endelig om å gå av med AFP ved fylte 62 år kan ikke tillegges vekt. Tilbudet sto senere ikke ved lag. Det er ikke gitt opplysninger om eventuelle forlikstilbud fra staten under den utenrettslige kontakten mellom partene i 2009 og 2010, forut for hovedforhandlingen i tingretten. Disse dommerne mener derfor at hver av partene bærer sine omkostninger for tingretten.

Det er grunn til å tro at advokat Strømme gleder seg over dissensen!

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum