"anti-kjappkjapp"

KrF - et parti som lever farlig

Fredag 4. Mars 2011 · Andreas Raaum · Religion

T T T
print denne siden

Som utenforstående - verken bekjennende eller medlem av KrF - tillater jeg meg å være kritisk til den behandling som ”grasrota” for tiden får i Krf.  Det er i sannhet på vei til å bli ”moderne” parti, tilpasset sin tid, med behandlings -og framgangsmåter det ofte er grunn til å sette spørsmålstegn ved.

Den rapporten som partiets strategiutvalg - under ledelse av Dagrun Eriksen, 1. nestleder - presenterte i oktober 2010 - burde omgående vært publisert. Fortsatt ligger kun ”13 punkter” på nettet. I den samme - altså upubliserte - rapporten ligger en juridisk betenkning som vurderer de rettslige sidene ved den måten partiet skal føre rapporten fram til endelig godkjenningsvedtak på. Blant annet, Aud Kvalbein, profilert person på opposisjonssiden i partiet og varaordfører i Oslo, har blitt nektet innsyn i dokumentet som gir den juridiske betenkningen. Det er oppsiktvekkende! Og ikke tillitvekkende.

Partiet har nylig avsluttet en prosess om hvem som skal sitte i partiets ledertrio. Nominasjonskomiteen har avsluttet sitt arbeid. Hareide er innstilt til lederstillingen, ingen overraskelse, spenningen har knyttet seg til de to nestlederstillingene. Det har ligget i kortene at Inger Lise Hansen ikke ville bli tatt med på den videre ferden, mens det har rådd usikkerhet om Dagrun Eriksen ville få fornyet tillit. Det var i grunn et prinsipielt spørsmål som skulle besvares: Skulle det gjøres rent bord (på grunn av kritikken som har vært) eller skulle man vektlegge hensynet til kontinuitet?

Noe av grunnlaget for nominasjonskomiteens arbeid var innstillingene fra fylkesstyrene. Hvert av styrene skulle gi to navn de mente burde bekle nestlederfunksjonene. Supplert med et grunnleggende ønske om ”balansere” sammensetningen av ledergruppen ville det ikke være urimelig om nominasjonskomiteen ville  føle seg rimelig bundet av fylkeslagenes forslag.

Talte man opp stemmene, var det flere som nådde opp i høye tall fra fylkesstyrene: Ni, åtte, seks, fem og fire stemmer forelå på enkeltkandidater.  To av de ni stemmene på Eriksen kom fra Agder, både fylkesstyret i Vest-Agder og det i Aust-Agder satset på Eriksen. Aust-Agder??  Det har seg nemlig slik at i utgangspunktet ville styret i mitt fylke ikke ha Eriksen. Med 13 stemmer - mot tre og to avholdende -  stemte man ”prinsipielt” - ingen fra det gamle styret skulle sitt i det nye, verken Inger Lise Hansen eller Eriksen var aktuelle. Her skulle velges nye folk - med god balanse både når det gjaldt kjønn, hjemsted og plassering i stridsbildet.

Men til sjuende og sist kom Eriksen likevel med på Aust-Agders preferanseliste - uten at det var avholdt noe nytt styremøte, nå var det et engere utvalg, kanskje et arbeidsutvalg? som satte en strek over et lovlig truffet vedtak. Jeg antar at press fra Vest-Agder lå bak
helomvendingen; fylkeslederen i vest var klar på at hun ventet støtte fra dem i øst.

”Grasrota” i KrF på Agder ønsket neppe Dagrun Eriksen gjenvalgt. Hun har vært leder av det såkalte strategiutvalget som har fjernet ”bekjennelsesparagrafen”, for øvrig bare et av flere omstridte punkter. Det er ikke den eneste nedturen man har måttet tåle. Gjenvalg av Eriksen var en ting, mer beklagelig var kanskje at Sigbjørn Horverak fra Bygland ikke ble valgt til å representere Aust-Agder KrF på landsmøtet i Trondheim i april. Den historien er ikke ”vakker”, men bare understreker at vi har å gjøre med et parti som er i en ”moderniserings”prosess.

Landsmøtedeltakerne fra Aust-Agder KrF ble utpekt/valgt helgen 18./19. februar i Kristiansand. Horverak sto oppført som styrets forslag til personen på ”åpen plass”, med Tone Straats underskrift i innkallingspapirene, datert  Nedenes 6. januar.  De fleste valg av landsmøtedeltakerne er ukompliserte for så vidt som representasjon er knyttet til tillitsverv. ”Åpen-plass-kandidaten” er et klart eksempel på en som må velges. Så skjedde det at på den lista som skulle avslutte valg/utpeking av fire resterende kandidater, så ”forsvant” Horveraks navn (”offisielt” heter det at sekretæren glemte å føre opp hans navn) og det ble ikke gitt noe uttrykk for hvorfor komiteen i utgangspunktet hadde ført opp Horverak. Jeg undres ikke over at Horverak ikke fikk flest stemmer på ”åpen plass”. Han hadde sikkert også tapt om møteledelsen hadde vært mer profesjonell og demokratisk. Det ble gjort et finurlig grep av møtelederen idet man delte opp debatten i to. Først skulle det være en debatt om man skulle sende en resolusjon til landsmøtet, deretter skulle det - eventuelt - være en debatt om ordlyden. Tanken var tydelig den at debatt skulle unngås, med et ”nei” til å sende resolusjon, ville debatten falle bort..

Nå aner vel de fleste av oss at det kan bli vanskelig å vurdere ”ja” eller ”nei”  til resolusjonsspørsmålet uten å komme inn på sakens realiteter. Sigmund Horverak klinket til.  Møtelederen ville stoppe ham fordi han ikke holdt seg til ”saken”, men da grep KrFs stortingsrepresentant, Kjell Inge Ropstad, inn og ba møtelederen la Horverak få snakke ferdig. Og møtelederen la seg ”flat” - er det ikke det det heter? Horverak fikk fortsette, men uten at det hjalp ham til Trondheim.

Det er helt tydelig at KrF-ledelsen satser alt på å gi seg selv og omverdenen et bilde av enighet og idyll. ”Enighet gir seier” synes å være det nye slagordet, og det finner klangbunn langt ned i rekkene. At folk som Horverak settes utenfor, er bare rimelig så lenge ”slike” forsøker å ødelegge partiet! ”Han øydelegg partiet” var overskriften til en helsides artikkel i Setesdølen her om dagen. Så vet vi det: fordi Horverak og mange med han protesterte mot å fjerne bekjennelsesparagrafen, ”ødelegger” de partiet. Havner KrF under sperregrensen ved valget i 2013, er skylden for valgnederlaget allerede plassert. Noen av oss vil nok fortsatt mene at strategiutvalgets rapport og en fratatt mulighet til innsyn for KrF-ere flest med tilhørende debatt ligger i bunnen. Og siden har det bare ballet på seg.

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum