"anti-kjappkjapp"

KrF – Et parti med sans for selvpining?

Fredag 5. November 2010 · Andreas Raaum · Religion

T T T
print denne siden

I det politiske landskap her på berget, er det Kristelig Folkeparti som for tiden er i fokus. For en politisk ”observatør” er utviklingen i dette partiet svært så interessant, og det bygger seg opp mot et partilandsmøte i april 2011 som trolig vil gi oss en bedre mulighet til å vurdere partiets framtid. Jeg er blant dem – la det være sagt – som ønsker et sterkt Krf, dog uten at jeg ”ber” om det. Så får jeg heller tåle at Janne Haaland, professor i statsvitenskap ved universitetet i Oslo og tidligere statssekretær for KrF,  nylig – i DagenMagazinet 29. oktober – spår at KrF går sin undergang i møte fordi partiet blander tro og politikk. Jeg håper hun bommer.

Striden omkring ”bekjennelsesparagrafen” – på nynorsk snakker man om ”vedkjenningsparagrafen” – er en sentral stridssak i KrF – om enn ikke den eneste. Etter katastrofevalget (for KrF) i 2009 nedsatte partiet et strategiutvalg som skulle arbeide fram en tilrådning om ”veien fram mot 2013”. Partiets første nestleder, stortingsrepresentant fra Vest-Agder, Dagrun Eriksen ble utvalgets leder.

I august i år kunne Eriksen fortelle (Vårt Land, 20.august) at utvalget ville ha bort bekjennelsesparagrafen, men forsikret samtidig at man ”ville styrke den kristne profil på en annen måte enn det bekjennelsesparagrafen gjør. Vi er tydelige på at Bibelen skal være vår inspirasjon (satt i kursiv av meg som ser en forskjell i å ”følge” Bibelens tekst og la seg ”inspirere” av den). Ønsker andre troende å være med og jobbe for det, så ønsker vi at de skal være velkommen i partiet.” Dermed var det klart for all verden at utvalget ikke hadde lyttet til Olaug Bollestad, fylkesleder i Rogaland, stemmemessig det viktigste område for KrF. ”Jeg håper at partiet har vett nok til å høre på oss”, sa hun til Vårt Land 21. mai, og uttalte seg ikke bare på vegne av Rogaland, men også for fylkespartiene i Hordaland og Møre og Romsdal.

Med Eriksens uttalelse 20. august var på en måte ”ventetiden” over; nå ble man klar over hva som kunne forventes fra strategiutvalget, og diskusjonen blusset opp, dog for alvor først etter at strategiutvalget hadde overlevert sin rapport med tilrådninger, og da er vi kommet til oktober måned. Utvalget gikk enstemmig inn for endring av bekjennelsesparagrafen, riktignok en liten uenighet idet utvalget ikke kunne enes om ett alternativt forslag, det ble to, alternativ A og alternativ B. Men bekjennelsesparagrafen var borte, og sentralledelsen i KrF erklærte omgående sin prinsipielle tilslutning til endringen(e).

                                              paragrafene
Den gjeldende ”bekjennelsesparagrafen” er egentlig to - § 1 og §2. De lyder slik:
§ 1 Formål
Kristelig Folkeparti har som formål å samle interesserte kvinner og menn til arbeid for en demokratisk politikk, bygget på det kristne livssynet. Dette karakteriseres ved det kristne menneskesynet, nestekjærlighetsbudet og forvalteransvaret.
§ 2 Tillitsverv
Alle tillitsvalgte og folkevalgte for KrF er forpliktet på og skal arbeide for partiets kristne verdigrunnlag slik det er definert i § 1.

Det er §2 utvalget foreslår fjernet, men på en måte ombygget og innbygget i § 1 slik at noen snakker om en ”modififisert” bekjennelsesparagraf, en bekjennelsesparagraf ”light”.

Forslag til ny § 1 foreligger altså i to versjoner, A og B.
Forslag A:
KrFs formål er å fremme og utvikle en demokratisk politikk bygget på kristne verdier, kristendemokratisk ideologi og grunnleggende menneskerettigheter. KrFs verdigrunnlag er hentet fra Bibelen, den kristne og humanistiske tradisjonen og kristen sosialetikk. KrFs grunnverdier er menneskeverdet, nestekjærligheten og forvalteransvaret. (Fem av utvalgets åtte medlemmer foretrakk denne versjonen.)
Forslag B:
KrFs formål er å fremme og utvikle en demokratisk politikk bygget på det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret. KrFs verdigrunnlag er hentet fra Bibelen, den kristne kulturtradisjonen og grunnleggende menneskerettigheter. (Foretrukket av tre.)

                                        sentralstyrets forslag
§ 1 Formål (Utvalgets versjon B)
§ 2  Tillitsverv
Alle tillitsvalgte og folkevalgte for KrF er forpliktet på og skal arbeide for partiets kristne verdigrunnlag slik det er definert i § 1.

                                          en sovende paragraf..
Enstemmigheten i ”toppen” utløste en rekke motinnlegg i pressen. En innsender fra Kvinesdal hevdet i DagenMagazinet 20. oktober at bortfall av bekjennelsesparagrafen ville kunne styrke ”apatien” – ”difor kan dei av oss som ynskjer eit parti vi veit står for kristen tru og etikk ende opp som partilause.” Noen dager seinere insisterer en innsender – i samme avis – på at KrF skal være ”noko radikalt annleis enn andre parti i landet vårt.”

Den såkalte bekjennelsesparagrafen forstås slik at den forplikter tillitsvalgte og folkevalgte (KrF-ere) til å være bekjennende kristne. Den gir muligheter for at man på nominasjonsmøtene og årsmøtene direkte kan spørre kandidatene om deres standpunkter i forhold til Bibelen, kristen tro og kristen bekjennelse. Denne mulighet har imidlertid vært så lite brukt at man snakker om en ”sovende paragraf”. Den foreslåtte endring, enstemmig vedtatt i ”toppen”, betyr, enkelt sagt, at den enkelte kandidat til verv for KrF er fritatt for å stå skolerett.

                                                      § 12
I vedtektene til KrF fins det imidlertid også en paragraf (§ 12) som setter begrensninger og skaper vansker for dem som vil avskaffe/endre bekjennelsesparagrafen. Denne paragrafen sier at det bare kan ”foretas språklige endringer i paragrafene 1 og 2”. Her dreier det seg om en tilføyelse i paragraf 12 som ble gjort tidlig i 1990-åra – som om man (noen) ante at det skulle bli aktuelt å beskytte bekjennelsesplikten. Ikke vet jeg.

Spørsmålet om § 12 har helt nylig kommet opp, så vidt jeg forstår. En innsender, med juridisk utdanning og praksis, pekte i DagenMagazinet den 22. oktober på at § 12 satte en stopper for en mer umiddelbar behandling/iverksettelse av utvalgets og sentralstyrets enstemmige ønske om å endre ”bekjennelsesparagrafen”.

I samme avis kom varaordføreren i KrF Oslo, Aud Kvalbein, på banen noen dager seinere. I DM for 26. oktober hevder hun at de innholdsmessige endringene som strategiutvalget har foreslått og som sentralstyret i partiet har godkjent, vil svekke partiets kristne profil – og er ikke akseptable i forhold til paragraf 12. Hun er enig med dem som mener at om alt skal gå ”riktig” for seg, bør KrF først nedlegges, deretter kan man konstituere Nye KrF, om det skulle bli flertall for en slik framgangsmåte..

Lederen av Strategiutvalget, Dagrun Eriksen, hadde alt 22. oktober sagt til DagenMagazinet at det overhodet ikke var på tale å sette paragraf 12 til side. Landsmøtet i 2011 (i april) skulle bli forelagt forslag til endringer i paragraf 12, og man var helt klar på at det trengtes 2/3 flertall for å bli godkjent/vedtatt. Endringene i paragraf 12 ville bli lagt fram sammen med et intensjonsforslag som henla eventuelle endringer i paragrafene 1 og 2 til det påfølgende årsmøtet, altså det i 2012.

Dagrun Eriksen sa noe mer i DM den 22.oktober. Hun sa at strategiutvalget hadde søkt juridisk bistand i forbindelse med forslagene om endringer i de aktuelle paragrafene (1,2 og 12). Det førte til at Aud Kvalbein, Krfs varaordfører i Oslo, ba om å få tilsendt den juridiske betenkningen slik at den kunne bli offentlig. Det samme kravet stilte hun for rapporten fra utvalget; det var ikke nok, hevdet hun, med de 13 punktene som stod på KrFs hjemmeside. Eriksen svarte at det ikke tillå henne, som Utvalgets leder, å gi en slik tillatelse. Utvalget var ferdig med saken da den ble oversendt sentralstyret. En sekretær for sentralstyret i KrF kunne så fortelle at det var for tidlig å kunne ta stilling til Kvalbeins ønsker.
                                          
Aud Kvalbein er tydelig på at hun ønsker å beholde bekjennelsesparagrafen – tross enstemmig ønske i strategiutvalget og i KrFs sentralstyre om en endring. Hennes begrunnelse er denne: ”Skal en kjempe for kristne verdier i dagens samfunn, så gjør det partiets sterkt om partiets tillitsvalgte og folkevalgte har et personlig forhold til verdiene de skal kjempe for. Ellers tror jeg at partiet kan bli enda mer vassent etter hvert.” Det er det jeg kaller en ”prinsipiell” uttalelse – gjort uten sideblikk til velgeroppslutning og sperregrense.
                                              var ingen ”sak”
Det er verd å merke seg at bekjennelsesforpliktelsen ikke var noen sak forut for stortingsvalget i 2009. Det var da ingen røster som hevet seg for å få paragrafen fjernet, heller ingen som fant grunn til å påpeke at den måtte bevares. Paragrafen var enn ikke-sak, den var ”sovende”, den ble ikke trukket fram for å vurdere kandidaters ”habilitet”. På denne bakgrunn kan man så hevde at KrF – ved å ta opp saken - driver med selvplaging og selvpining. Illustrerende tør være partiskiftet til en KrF-er i bystyret i Bergen. Da han fikk høre at ”bekjennelseparagrafen” skulle tas bort - og trolig slik fikk vite om dens eksistens – og at partiet nå skulle være ”bibelstyrt”, da tok han overgang til Høyre.

Den første som sto fram i pressen med krav om å ”ta bort” paragrafen, var trolig Helge Eide fra Skedsmo, i Vårt Land 5. oktober i 2009. Bakgrunnen var det elendige valgresultatet for KrF, 5,5 % av stemmene, det laveste stemmetall siden partiet stilte lister over hele landet. Det var Eides klare mening at paragrafen var skyld i valgresultatet, og måtte bort om partiet igjen skulle nå tidligere høyder.

Det foreligger ingen seriøse undersøkelser som kan bekrefte Eides påstand. Riktignok har KrFs strategiutvalget snakket med ”mange” og fått det inntrykk at det var færre enn ”man på forhånd trodde” som ville motsette seg en endring. Det var manges ”synsing” som førte til at partiet nedsatte et strategiutvalg med mandat til å gi partiet råd for strategien fram mot stortingsvalget i 2013, og ”synsingen” synes å ha fortsatt blant utvalgsmedlemmene – og i sentralledelsen.

De (månedlige) meningsmålingene etter valget har hele tiden vist dårligere tall enn selve valgresultatet høsten 2009, ved et par målinger har partiet falt under sperregrensen, og har tent frykten for at det også vil kunne bli resultatet ved neste stortingsvalg, i 2013. Det er rimelig å tro at paragrafsaken – først diskusjonen og seinere det foreløpige utfall av diskusjonen, er viktig for forståelsen av de begredelige målingsresultatene.

                                                samarbeid
Det er imidlertid en annen sak som har skapt økt usikkerhet blant mange av KrFs ”naturlige” og tradisjonelle velgere, nemlig spørsmål om hvem KrF skal alliere seg med. Også dette har Strategiutvalget uttalt seg om, og siden medienes fokus under hele utvalgets arbeid har konsentrert seg om bekjennelsesparagrafen, kom utvalgets anbefaling i samarbeidsspørsmålet nærmest som en bombe da rapporten ble overlevert – på en pressekonferanse tidlig i oktober.

Jeg skal nedenfor se nærmere på hva strategiutvalget sier om KrFs samarbeidsalternativ. Isolert sett burde det foreslåtte veivalget, etter min mening, føre til at partiet sank ytterligere på målingene, men den siste – i hvert fall VGs fra den 28.oktober (opptatt de to foregående dagene) viser en etterlengtet oppgang for partiet. Det henger sammen med politiske forhold jeg kommer tilbake til og som sender ”kurven” oppover. Men først strategiutvalgets forslag om hvem man skal velge til samarbeidspartner.

Strategiutvalget anbefaler krystallklart at KrF bør orientere seg i retning Arbeiderpartiet, dvs. det partiet som er en bokstavelig talt rød klut for mange av de tradisjonelle KrF-velgerne. Den foreslåtte samarbeidspartneren er det partiet som de siste årene har ført en angivelig ”avkristningspolitikk” i Norge, godt støttet av SV - og SP greide i hvert fall å få plassert den 12.biskop i Trondheim – mot et kirkelig votum. Og nå foreslått som ”samarbeidspartner”? – med håp om å øve innflytelse på ”det kongelige norske Arbeiderparti”? Erfaringene de to småpartiene, SP og SV, har gjort med sin mektige koalisjonspartner, kan neppe skape noen tro på at KrF skulle greie seg bedre. Og dessuten forutsetter samarbeidsprosjektet – i hvert fall i form av et regjeringssamarbeid – at SV må ut.

( Som resultat av en ”naturlig” politisk utvikling er det ikke usannsynlig at SV velger å bryte med Arbeiderpartiet. Berge Furre, den gamle SV-høvding har for lengst spådd bruddet. Men å forskuttere det som resultat av et KrF-krav? Uansett tror jeg SP forblir i den nåværende regjeringskoalisjonen og sørger for fortsatt grønnfarge. Hovedårsaken til at SP forblir i folden, er trolig hensynet til det årlige jordbruksoppgjøret. Det er riktignok slik at de siste oppgjørene ikke har tettet igjen inntektshullet/gapet mellom bønder og industriarbeidere, men det har gått framover/ikke blitt større, og frykten for et enda dårligere oppgjør med FrP ved roret er påtagelig. )

Når man vet hvor uspiselig et regjeringsalternativ med AP/de rødgrønne er for mange ”konservative” i KrF, er det lite overraskende at sentralstyret i partiet – like etter overrekkelsen av rapporten og et raskt studium – understreket at partiet ikke hadde truffet noen (ny) beslutning i regjeringsspørsmålet. Man forsikret at det og andre spørsmål som var blitt reist i rapporten ville bli gitt en grundig organisasjonsmessig vurdering og ende opp på landsmøtet i 2011. Om det  b l e  et linjeskifte, ville tiden vise. Foreløpig, understreket partileder Høybråten at partiets linje i samarbeidsspørsmålet var et annet enn det utvalget målbar. Ifølge Høybråten var KrF et sentrumsparti, som i prinsippet kunne samarbeide både med venstre og høyre. Men siden vi er et ikke-sosialistisk parti, hevdet han, har det blitt til at man fram til nå hadde orientert seg mot høyre. Den linjen er partiets linje, og den er ikke endret, sa KrFs leder ifølge Vårt Land 15.oktober – dagen etter at strategiutvalget hadde levert sin rapport – med anbefalinger. Altså: mens anbefalingen om ”endring” ble umiddelbart godtatt, ble anbefalingen om (ny) samarbeidspartner lagt på is.

 Jeg synes det er vanskelig å tenke et KrF i spann med Arbeiderpartiet. Partiet vil trolig ikke kaste på båten at det er et ”ikke-sosialistisk” parti, og så lenge Stoltenberg styrer synes det ikke rom for en pragmatisme som KrF kan godta. Det var annerledes ”før” – og fremtiden – i hvert den ikke altfor nære – er alltid åpen. I 1993 pekte Thorbjørn Jagland på likheter mellom Arbeiderpartiet og KrF – og Kjell Magne Bondevik før han. Stikkordene var soldaritetstanke og nestekjærlighet. I dag synes en slik ordlek å ha tapt enhver mening, selv om Martin Kolberg, APs nestleder på stortinget, omgående trakk i finklærne og applauderte invitten til strategiutvalget.

Etter de rødgrønnes mange påståtte ”avkristningstiltak” er imidlertid samarbeidsklimaet nærmest fraværende, og Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon – AUF – blåser til ilden. Nyvalgt leder, Eskil Pedersen, som sin forgjenger, mener at KrFs ”menneskesyn” er pyton. Pedersen ordla seg slik dagen etter han ble valgt til AUFs leder: ”Vi vil ikke gi kunstig åndedrett til et parti som kaller abort for mord. Vi gjør ikke døra høy og porten vid for mindre toleranse. Vår krystallklare beskjed (til moderpartiet) er at vi aldri kommer til å akseptere regjeringssamarbeid med KrF.” 25 oktober siterte Agderposten et AP-medlem, ikke fra våre kanter, som aldri ville kunne tilgi KrF for ”det homo –og menneskesynet de har hatt. Men hvis de er på glid, må vi gjøre døren høy og porten vid for dem.”

Hvis man tror at strategiutvalgets anbefaling om samarbeid med AP vil svekke velgeroppslutningen om KrF ytterligere - og jeg er blant dem som tror det - får man et forklaringsproblem i forhold til den økte oppslutning som partiet får på VGs siste måling, offentliggjort 28. oktober. Der løfter KrF seg fra 4.2 % (8.sptember) til 5.3, altså litt under det faktiske resultat fra siste stortingsvalg, 5.5. På det tidspunkt målingen ble foretatt (26. og 27. oktober) hadde Dagrun Eriksen og Hans Olav Syversen trukket seg som kandidater til stillingen etter Høybråten, og Hareide sto igjen på valen som eneste kandidat. Selv om Hareide hadde erklært seg enig i at bekjennelsesparagrafen måtte bort, hadde man ingen tro på at han ville følge utvalgets råd om samarbeid med Arbeiderpartiet. Troen på at man hadde fått en samlende leder – blandet med irritasjon over behandlingen av Høybråten – var det som skulle til for å sende KrF oppover på målingen.
                                                avløpsrør
Jeg vil si litt om Høybråtens overraskende beslutning. Ja, for overraskende var den, selv for KrF-ere ”høyt oppe”. DagenMagazinet kunne fortelle om en samtale avisa hadde hatt med Høybråten for ”ikke lenge siden” hvor Høybråten var klar på at han ville fortsette som partifører. Det er rimelig å se hans beslutning i lys av en artikkel i Aftenposten den 1. oktober – selv om Høybråten selv benekter det.

Aftenposten hadde intervjuet 16 tillitsvalgte i KrF som stort sett var enige i sin karakteristikk av partiføreren: Han var kontrollerende, hissig og oppfarende, noen ganger direkte rasende, tålte ikke andres meninger etc. Personkarakteristikken – fordi den  bygget på anonyme kilder, vakte adskillig kritikk; Stavanger Aftenblads fryktete kommentator, Omdal omtalte Aftenposten som – i dette tilfellet – ”avløpsrør for fordekte kritikere som tømmer seg i ly av nattemørket.” Riktignok fikk kritikken et ansikt da Ingebrigt Sørfonn, KrF-veteran med to perioder på Tinget, fram til 2009, sto fram i Aftenposten den 2. oktober og delvis bekreftet det bildet som de 16 hadde gitt. (Samtidig benyttet han anledningen til å slå et slag for at bekjennelsesparagrafen måtte beholdes.)

Den tidligere KrF-ordføreren i Kristiansand, Jan Oddvar Skisland tok også bladet fra munne 2. oktober, men det var i Fædrelandsvennen. Han var ved en anledning blitt oppringt av Høybråten som ”lurte på hva utspillene mine gjorde med partiet.” Seinere flere telefon samtaler, og sms’er ble utvekslet. Når kritikken mot Høybråten går på at han har et voldsomt temperament, oppfatter uenighet som illojalitet og er kontrollerende, ja da ”kjenner jeg meg igjen i den kritikken”, uttalte Skisland og legger til Høybråtens lederstil var en medvirkende årsak til at han trakk seg fra politikken før kommunevalget i 2007.

Mer enn 14 dager etter artikkelen hadde stått på trykk, ga sjefsredaktør i Aftenposten,  Hilde Haugsgjerd et forsvar for kildebruken i 1.oktober-artikkelen. Hun siterte fra Værvarsomplakatens ord om kildebruk, og erkjenner at avisa hadde beveget seg i ”presseetikkens grenseland”. Aftenposten hadde imidlertid sitt på det tørre med henvisning til en rekke forhold: - Kildene hadde vært relativt samstemmige. – Avisa hadde brukt lang tid på undersøkelsen. – Den hadde påsett at kritikken ikke kom fra en bestemt fløy eller fraksjon. – Man hadde også gitt plass til uttalelser som ga et positivt bilde av Høybråten. – Man hadde ikke satt artikkelen på forsida. Kort sagt: ”Tanta” (som for lengst har flyttet fra Akersgata) hadde alt på det tørre.

Høybråten selv, da han kastet kortene på NRK lørdag den.. understreket at det ikke var artikkelen i Aftenposten som hadde fått ham til å fatte beslutningen. Det var en beslutning som, av flere grunner, hadde modnet over tid, og han håpet at partiet nå kunne få en ledelse som førte partiet mot gamle høyder. Det var viktig at han annonserte sin avgang i god tid før landsmøtet slik at man hadde tid nok.

 

                                                    ny leder
Debatten om Dagfinn Høybråtens etterfølger meldte seg omgående. Et opprykk fra nestleder til leder kunne synes rimelig nok. Det hjalp imidlertid lite at stortingsmann Øyvind Håbrekke pekte på at Dagrun Eriksen, partiets nestleder og leder av strategiutvalget,  representerte kontinuitet og hadde ”bred appell”. Aftenposten tok en intervjurunde på Flekkerøy for å lodde stemningen der. Flekkerøy, kommune utenfor Kristiansand, er kjent som en KrF-bastion, landets sterkeste? Der var det ingen som opplot sin røst til fordel for Dagrun Eriksen, og etter en tid trakk hun sitt kandidatur. Hun ønsket ikke å bli leder, men stilte seg ellers gjerne til disposisjon for partiet. Det skjedde lørdag 3. oktober, på dagen en uke etter at Høybråten hadde annonsert sin avgang.

Dagrun Eriksen synes så avgjort å ha en dalende stjerne i partiet. I den aller seineste tid  har det blitt ”allment” kjent at den ”smilende partitrioen” vi kjenner fra pressen, ga et falsk bilde av tilstanden. Der var det ”damene” mot Høybråten, og for å få samarbeidet til å fungere, ble det kalt inn adekvate fagfolk. Inger Lise Hansen – etter en serie med kontroversielle utspill – har vært lite i det offentlige rom de siste månedene. Hun har dog sagt seg enig i endring av ”bekjennelsesparagrafen”, avvist at hun er kandidat til lederstillingen, men kan tenke seg å fortsette som nestleder – under henvisning til at det er landsmøtet som bestemmer.

Han Olav Syversen, partiets finanspolitiske talsmann på Tinget var en kort stund sterkt på tale som den nye lederen. Han regnes hjemmehørende på partiets høyre fløy, og kunne regnes som spiselig for de fleste. Etter en tid gjorde han det klart at heller ikke han var kandidat til lederstillingen. For ham var ”balansen mellom det politiske liv og hjemmebanen på grensen som det er nå”, og mer politikk var utelukket. Da er vi kommet til den 24.oktober.

Med Syversen ute var det bare én person igjen, nemlig Hareide som hadde vært i bildet fra første stund. Riktignok måtte han oppleve at nettopp på hans hjemsted ble det tatt initiativ til det som trolig kan bli et nytt parti – ”De kristne” - i protest mot endring av bekjennelsesparagrafen og lefling med Arbeiderpartiet. Det er imidlertid over 20 år siden Hareide bodde på Bømlo, han er stortingsrepresentant for Akershus, ikke for Hordaland, og hva som har skjedd og som vil skje ute i havgapet er ikke blitt ført ham til minus. En valgekspert har regnet ut at det nye partiet vil kunne få så mange stemmer at selv om det selv ikke blir representert, så vil det tappe KrF for så mange potensielle velgere at valget i 2013 kan bli et mareritt for ”moder”partiet.

                                            Knut Aril Hareide
Hvem er så denne Knut Arild Hareide og hva sier han selv til det allmenne ønsket om han som partileder? Tross alle Hareides betenkeligheter – som vi ser på nedenfor – er det allmenn oppfatning at Hareide vil si ja. Det er ingen engstelse for at han vil takke nei.
I DagenMagazinet for fredag 29.oktober hadde Jane Håland Matlary, professor i statsvitenskap og tidligere statssekretær for KrF, en dommedagsuttalelse: KrF var på vei mot en ”naturlig død”. Dagen etter – i samme avis – tok Hareide til motmæle. Med Høybråten i utlandet var det ”naturlig” – åpenbart også for Hareide – at ”kronprinsen” førte forsvaret. Hareide er den samme person som Matlary tidligere hadde karakterisert som den eneste med tilstrekkelig intellektuell kapasitet til å lede KrF.

Hareide fyller 38 år seinere i november. Han er født i Bømlo, og har utdannelse som siviløkonom. Han var miljøminister 2004/05, den yngste minister som KrF har hatt. Han ble ikke gjenvalgt i 2005, og gikk til stilling i Schibsted. Fra 2003 til 2007 var han nestleder i partiet, da avløst av Inger Lise Hansen. Etter valget i 2009 var han tilbake på Stortinget.

I et intervju i VG 23. oktober svarte Hareide dette på spørsmålet om han er ”den rette” til å gjenreise KrF. Egentlig betraktet han seg selv som en typisk nestleder, men rådførte seg med ”familie, gode venner og Gud”. Han ba til Gud for å få ”visdom, rettledning og klarhet i om han skulle stille seg til disposisjon for partiet eller ikke.” Hans største tvil knyttet seg til det faktum at det i sommer var blitt slutt med kjæresten slik at han ikke ville ha den støtten ”som Jorunn var for Dagfinn og Geir for Valgerd.” Artikkeloverskriften er da også ”Jeg ville ha vært tryggere med en ved min side.”

Valgerd er – selvfølgelig – Valgerd Svarstad Haugland, en god venn av Hareide. I VG  ønsker hun Hareide som ny leder, men understreker at han må bli tøffere; det går ikke an å ”please” alle. Ellers peker hun på at Hareide har mange gode venner” så han må ikke la det at han er singel være avgjørende for om han sier ja eller nei.” Det er åpenbart den store støtten Hareide har fått, påvirker ham, ja beint fram skaper en forpliktelse til å overta etter Høybråten. Til DagenMagazinet sa han at støtten han fikk fra Dagrun Eriksen ”teller veldig sterkt”. Det er få, om noen, som tror at Hareide kommer til å takke nei.

Hvor Hareide står rent politisk, er det ikke så lett å svare utfyllende på. Han er tilhenger av å endre bekjennelsesparagrafen, og mange er ikke sikre på hvor de har ham i homofilisaken. Bakgrunnen er blant annet hans reaksjon på forrige landsmøte da noen delegater tillot seg å si at ekteskap mellom homofile var en latterliggjøring av Guds skaperverk. Det fikk Hareide til å si – på sin blogg – at han var mot å ”gradere folks kjærlighetsliv.” I intervjuet i VG 23. oktober gjentar Hareide at han ikke er homofil, men at han har blitt ”klokere” gjennom vennskap og omgang med homofile. Det er helt klart på gang et forsøk på omkamp om den relativt nylig vedtatte ekteskapsloven. Målet er å få til en borgerlig registrering av alle ekteskap og la kirke og trossamfunn selv bestemme hvem som får seremoniell vielse hos dem. Dette er bare et av de mange stridsspørsmål som utvilsomt kommer sterkt på agendaen i KrF framover – med eller uten Hareide ved roret. Og den tjuetredje ble temaet ikke brakt på bane.

Og så er det spørsmål om samarbeid. Hvor står Hareide der? Vi vet hva strategiutvalget mener og anbefaler, og at sentralstyret omgående avviste en tilnærming til Arbeiderpartiet som aktuell politikk. Det synes klart at Hareide utelukker et samarbeid , og han har heller ikke sagt noe som tyder på et nært forhold til Siv Jensen. VGs interessante kommentator Elisabeth Skarsbø Moen hadde 18. oktober en nærmest oppsiktsvekkende tanke om at Hareide på sikt hadde en plan om samarbeid med AP – under den absolutte forutsetning at Jonas Støre ble partileder og statsminister etter Stoltenberg. Støre har nemlig vist åpenhet om at han ”har funnet Jesus”, en åpent bekjennende arbeiderpartileder vil gi et helt annet grunnlag for politisk samarbeid – enn det som i dag foreligger med den ikke engang religiøse Stoltenberg..
Hvordan dette er eller ikke er – tar Hareide utfordringen, må han før eller seinere heise flagg – ved en rekke anledninger.

                                              sentrumspolitikk
Jeg kan ikke snakke om KrF og ”veivalg” uten å bringe ”sentrumspolitikk” på banen. KrF like å omtale seg selv som selve ”sentrumspartiet” og spilte da også viktige roller under sentrumsregjeringene på 90-tallet. Det var neppe for bare for å mimre at det onsdag 20.oktober var møte i ”Forum for sentrumspolitikk”. Et panel bestående av Kjell Magne Bondevik (KrF), Johan J. Jakobsen (SP) og Torild Skogsholm (V) skulle snakke om Sentrums historie. Og det gjorde de, stort sett, men i ”salen” hevet det seg røster for en revitalisering av sentrumspolitikk, ikke minst var ”urokråka” i SP, Ola Borten Moe tydelig – i spann med partikollega Magnus Stangeland fra Rogaland.

Man kan selvfølgelig spørre hva SP-folk hadde å gjøre på et slikt møte, men det var i hvert fall ingen SP-ere fra regjeringskretsen til stede. Likevel var partisekretæren i Arbeiderpartiet, Raymond Johansen, kritisk og fant grunn til å mene at den som red to hester samtidig hadde gode sjanser til å forskreve seg. Den karen har åpenbart ikke vært mye på sirkus i sitt liv!

Det ble understreket at initiativet til møtet ikke var utgått fra stortingskretser. Men fra KrF-gruppa på Tinget var det relativt ”folksomt”. Hareide var der, men sa ikke noe på selve møtet. Etter møtet svarte han på spørsmål fra DagenMagazinet.-Han hadde hørt mye han var enig i, at de tre partiene hadde mye til felles, at dersom man ikke definerte sentrum som et eget tyngdepunkt, så ville det være venstre-høyre-fløyen som vant på det; stort sett ikke mer en leder for KrF med en umiddelbar fortid i sentrumspolitikk, burde kunne si.

Dagfinn Høybråten var ikke til stede i ”Forum for sentrumspolitikk” denne onsdagen. Men kanskje kom han til å mene at møtet gjorde det nødvendig med en autoritativ uttalelse fra en fortsatt sittende leder i KrF, sentrumspartiet framfor noe.  I hvert fall hadde han en artikkel som sto i DagenMagazinet 25. oktober – med tittelen ”sentrumspolitikk”. Her skriver han – innledningsvis – at det var ”sentrum i norsk politikk som ide siste tiårene hadde bestemt hva slags regjering landet får”, med SP som det siste eksemplet, SP som avgjorde at vi fikk en rødgrønn regjering, og mye taler for, fortsatte han ”at det også i 2013 kan være slik at ett eller flere av sentrumspartiene avgjør landerts kurs.” Om KrF skulle bli et av dem, så ville partiet i alle fall ”satse på en ny kurs i norsk politikk.”

I samarbeid med hvem? ”Alt er mulig”, ifølge partilederen, dog unntatt deltakelse i en regjering som blir ”dominert” (dominert er ordet) av et ytterparti.  Få kan tenke seg at SV vil komme i posisjon til å ”dominere”. Da er den tanken nærmere at FrP vil kunne ”dominere” på høyresiden. Men etter meningsmålingene i de siste – med Høyre og FrP som jevnstore, synes ordet å miste politisk aktualitet. Dermed kan bruken av ordet forklares med at Høybråten ser en allianse i en balansert høyreside, dvs i regjeringssamabeid med FrP.. Men siden ”alt er mulig”, må man kanskje også legge vekt på at han flere ganger har avvist et regjeringssamarbeid med de rødgrønne , kanskje også han ser et håp i en ”kristen” Jonas Støre som ny AP-leder.

Det kan bety, slik Høybråten vurderer det, at KrF kan havne hvor som helst i forhold til et regjeringssamarbeid, men også at partiet tar rollen som opposisjonsparti, og gjør bruk av sin parlamentariske makt fra sak til sak. Alt er stadig ”mulig”. Mesteparten av artikkelen ofret Høybråten på de konkrete saker og politiske områder KrF ville være opptatt av. Han listet opp endringer i familiepolitikk og næringspolitikk, men tok ikke i bruk ord som ”abort”, ”samkjønnet ekteskap” og lignende.

                                              nestlederne
Med Hareide på plass er det duket for kamp/diskusjonen om de to andre i ledertrioen.
Jeg vil ikke si så mye om den, bortsett fra at her vil det kunne være åpent helt fram til årsmøtet i april, hvor benkeforslag kan bli reist. Det som synes å være sikkert er at minst en av de to blir en kvinne. Begge de to nåværende nestlederne er av ”rett” kjønn, men jeg tror de innhentes av sin fortid. Man glemmer ikke så lett bildene av en smilende ledertrio, mens faktum var at samarbeidsforholdene var så dårlig at man måtte ty til ”faglig bistand”. Argumentet om ”kontinuitet” kan besvares med at offentligheten rundt den nåværende trioen er ”kontinuitet” god nok.. Jeg kan i hvert fall vanskelig tenke meg at Gudrun Eriksen blir med videre på ferden. Og Inger Lise Hansen? Etter en periode med relativ stor grad av taushet, trekker hun nå fram en rapport som viser at annenhver kvinne i Oslo under 25 år velger å avbryte svangerskapet. For Inger Lise Hansen er tallet ”katastrofalt” høyt, og etterlyser økonomiske virkemidler for å få det ned. Hun viser i den sammen heng til Kåre Willoch som mener at det er god samfunnsøkonomi i å investere i unge mennesker som vil bli foreldre. Hansen er og blir en typisk ”realpolitiker”, dvs. en politiker med sans for det som er praktisk gjennomførbart, og er slett ikke et navn for de mer tradisjonelle idealister i partiet, som slett ikke kan glemme ”underkjolen”. Skal en ”liberaler” med i trioen, tror jeg man må finne en annen enn Inger Lise Hansen, for ”fredens skyld”.  Uansett: Utfordringen blir å gi partiet en ledertrio som balanserer de forskjellige retningene innen partiet, en sammensetning som kan arbeidsro - og et inntrykk av lederskap fram mot valget i 2013. Men på veien ligger landsmøtet i april 2011..

For å avslutte nestlederdebatten – i sin nåværende fase.  Bjarte Ystebø (31) ble forslått med brask og bram av ”TV2-Kristiansen”, som pekte på at Ystebø var den dyktigste på ”høyresiden” og svært ”oppegående”. Det visste åpenbart Kristiansen, som hadde ”snakket med ham flere ganger”. ”Feilen” ved Ystebø er at han er fra Hordaland, som Hareide, selv om denne nå er stortingsrepesentant for Akershus. Hans arbeid for å hindre at Sørfonn ble Hordalands kandidat ved siste valget – og lyktes med det – bidrar også til å gjøre ham uaktuell, skulle jeg tro.

På kvinnesiden nevnes flere navn, blant dem tidligere Anita Appeltun Sæle, foreslått av en fjerntboende partisekretær, han i Troms, men også hun er fra Hordaland.  Aud Kvalbein (62), varaordfører i Oslo, er åpenbart det store navn. Hun er motstander av at bekjennelsesparagrafen blir fjernet/endret, og hviler trygt i konservative ideer. Hun blir trolig det store trekkplasteret når ”paragraftilhengerne” blåser til stormønstring i Kristiansand tidlig på nyåret. Med Hareide og Kvalbein som sikre, kan den tredje bli hvem som helst utenfor Hordaland, både kjønnsmessig og politisk, særlig hvis man regner Hareide for ”liberal”..

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum