"anti-kjappkjapp"

«KrF er ingen kristelig menighet»

Fredag 16. Mars 2012 ·   · Religion

T T T
print denne siden

Mandag 27.februar var jeg i Filadelfia på Harebakken. Anledningen var at KrF-foreningene i Froland og Arendal innbød til et åpent politisk møte, hvor KrF-leder Knut Arild Hareide skulle tale om partiets veivalg.

Av de setninger jeg noterte meg (og det ble mange) fant jeg disse to særlig interessante. «Den regjering som sitter i dag, må gå.» og «Den har ikke fortjent tillit.» Ganske rimelige spørsmål blir «Tror du Stoltenberg kan lede en ny regjering, støttet av KrF ?»  og «Tror du SV kan være med i en ny regjering?, støttet av KrF?» Slike spørsmål ble ikke stilt, verken av foredragsholderen eller av folk i salen, heller ikke indirekte besvart. Jeg ville stille slike spørsmål på bakgrunn av Stoltenbergs velkjente «rasjonalisme»  og på bakgrunn av SVs rykte som «religionsdødaren». I dag har partiet ingen «Berge Furre»...

Hareide var «tydelig» på at KrFs deltakelse i en (ny) regjering var avhengig av hvilket gjennomslag partiet fikk for sine ideer, men ikke tydelig på om forhandlingsviljen ville rette seg mot alle hjørner i det hjemlige politiske bildet. Han var heller ikke tydelig på hvor «tålegrensen» ville gå for et KrF ved forhandlingsbordet. Det ville i så fall innebære en «vekting» av programposter.  Ingen som hørte Hareide på Harebakken kan være i tvil om at han satte «verdisaker» på topp, men de er mange, utgjør de en blokk eller kan man differensiere og gi slipp på noen. Som det heter i en reklame: «Det er sluttsummen på kassalappen som teller».. Slik jeg ser det er det rimelig om KrF samler seg om et «sine qua non», dvs. dette må godtas, ellers  går vi ikke inn i en regjering. (Jeg kommer tilbake til dette punktet seinere i artikkelen, men da i en bredere kontekst.)

Det meste var velkjent..

For mange/noen i salen denne mandagskvelden var det sikkert mye i foredraget som var nytt. Noe nytt var det for resten av de tilstedeværende, skulle jeg tro, for meg f.eks. Men hvor mye var nytt i «det offentlige rom»? – altså egentlig nytt? Jeg mener at det meste var (vel)kjent.

27. – 29. januar i år hadde KrF «strategi»konferanse i Bergen – med 350 KrF’ere. De fleste der ga uttrykk for at de prefererte en ikke-sosialist regjering som partner. Det er så. På det møtet ble tilhørerne gjort kjent med «Hareides ti bud» og «Norge i DAG» brakte punktene i nr. 06-2012:  *En mer verdiorientert familie –og skolepolititikk * En mer verdig eldrepolitikk * Et klarere nei til sorteringssamfunnet *En mer positiv holdning til tros –og livssynssamfunn og frivillig sektor *En sterkere og dristigere innsats mot fattigdom hjemme og ute *En mer offensiv og fremtidsrettet miljø –og klimapolitikk *En mer ansvarlig  og restriktiv alkoholpolitikk *En mer human og ansvarlig flyktning –og integreringspolitikk *En mer offensiv satsing på verdiskapning i hele landet. – Hareide understreket at svarene på de nevnte punktene ville fortelle hva KrF ønsket gjennomslag for. (Men altså uten vektlegging og antydninger om «minstekrav» for regjeringssamarbeid.  Det kan være at punktene står i prioritert rekkefølge; i alle fall var det de første punktene som ga hovedinnholdet til Hareides tale på Harebakken.. Det siste punktet kom han bare (?) inn på i forbindelse med hastigtogsplanene for strekningen Oslo/Stavanger (en uttalelse som, i parentes bemerket, burde ha fått forsamlingen til å lete etter ørevoks. Personlig måtte jeg klype meg i armen – før jeg skrev ned det jeg hadde hørt. Men … det får bli en annen sak, se noe av «det mest…»)

Sånn sett var det intet nytt/langt mindre sensasjonelt i Hareides tale i Arendal. Han plukket fra en velkjent «sitatsamling» - noe  manus var ikke nødvendig. Jeg kan godt skjønne at han talte fritt.  Maten var ferdigtygget.

Det overraskende

Det overraskende – det virkelig overraskende var det Hareide ikke sa denne mandagskvelden.  Det han nemlig ikke nevnte – og ingen andre heller brakte opp – var en artikkel som sto i Stavanger Aftenblad 25. februar og som resulterte i en NTB melding, gjengitt bl.a. i Aftenposten den påfølgende søndag, altså dagen før møtet i Filadelfia – og gjengitt i blant annet Dagen samme mandag. Overskriften i Aftenbladet var denne: HØYBRÅTEN ÅPNER FOR SAMARBEID YIL VENSTRE – gjentatt i ingressen:-åpner for regjeringssamarbeid med de rød-grønne.  I Aftenposten fikk NTB-meldingen denne overskriften: HØYBRÅTEN SER MOT VENSTRE. Leser man de to artiklene, er det lett å se at overskriftene ikke har dekning i artikkelen (mer om det seinere), men overskriftene står der, setter seg på netthinden og gir et inntrykk av «venstrevridning» i KrF.. Dette var så pass alvorlig/belastende  at Høybråten fikk et større oppslag i Vårt Land (allerede) tirsdag den 28.februar hvor han presiserte hva han mente – og hadde sagt. Mitt poeng er dette: Den alarmen som gikk i KRFs ledelse etter nevnte avisoppslag  ble ikke «hørt» på Harebakken.

Høybråtens presisering

Jeg vil bruke litt tid på det intervjuet Høybråten ga i Vårt Land dagen etter møtet i Filadelfia. Det var ment som et nødvendig korrektiv til halvsannhetene i Stavanger Aftenblad og NTB. Han var blitt misforstått, her kom hva han mente.  Hans hovedpoeng  var at «situasjonen hadde endret seg» - gjerne dramatisk. (Det var også Hareides poeng) Endringen besto i at det ikke lenger var slik at KrF fant opplagte støttespillere i sineverdisaker på høyresiden. For å vise det, presenterte han en liste over sentrale verdisaker for KrF (og trakk inn også partiene til venstre):

Abortsaken. Partiene til høyre forsvarer fri abort slik partiene til venstre gjør. Sorteringssamfunnet. Fremskrittspartiet er om mulig enda mer ytterliggående enn Arbeiderpartiet når det gjelder å åpne for sortering av ufødt liv, nå senest tidlig ultralyd. Høyre, Venstre , SP og til dels SV står nærmere KrF enn FrP og Ap i disse spørsmålene. Reservasjonsretten: Ap vil fjerne reservasjonsretten for fastleger når det gjelder henvisning til abort og assistert befruktning. Høyre, Venstre og FrP støtter en innskrenkning av reservasjonsretten. Bistand: Partiene til høyre går inn for kraftige kutt i bistanden. Partiene til venstre går for økning. Familiepolitikk: De rød-grønne innførte den nye ekteskapsloven med støtte fra Høyre. FrP har ikke forpliktet seg til oppheve den, men til å revidere den. Kontantstøtten: Den rødgrønne regjeringen har kuttet i kontantstøtten, partiene til høyre vil beholde den. Kirkepolitikk: Alle partiene er forpliktet på kirke/stat-forliket. Friskoler: Privatskoleloven er sikret gjennom forliket mellom de rødgrønne og KrF, men økonomisk sett er det for stramt. Et blått frislepp av privatskoler på kommersielt grunnlag kan true lovens legitimitet. Ideelle institusjoner: Både venstresidens og høyresidens politikk med anbudsløsninger og markedsstyring truer de ideelle institusjonene. Alkoholpolitikk: De rødgrønne vil stramme inn alkohollovens skjenkeregler og kjempe mot alkoholreklame på TV. Ingen støtte for noe av dette fra partiene på høyresiden når det gjelder innstramming av alkoholpolitikken. Klima: Klimaforliket forplikter i utgangspunktet, men kan rakne når Høyre vil åpne for at FrP, som står for en helt annen politikk, blir en del av forliket. Midtøsten: Høyre og Venstre er helt på linje med Ap i synet på Israel og anerkjennelse av en palestinsk stat nå. Sitat slutt.

Slik jeg forstår Høybråten er han ikke lenger uvillig til å delta i en regjering hvor også FrP er med. Det er radikalt nytt når vi sammenlikner med hans tidligere holdning, i hvert fall i siste del av hans tid som KrF-leder. Nå vil han forhandle i alle retninger; valget – hvem KrF skal regjere sammen med – blir avhengig av hva som kommer på bordet under forhandlingsrundene. (Og selvfølgelig inkludert den mulighet at KrF forblir ubundet, tar stilling fra sak til sak).

KrF kan bare se til høyre..

Personlig kan jeg vanskelig tenke meg at KrF kan forhandle seg fram til noe ekteskap med Ap. I lang tid har vi fått høre at de rødgrønne har avkristnet Norge, og grunnfjellet i KrF vil aldri akseptere at man går til sengs med fienden. Da stemmer de heller FrP eller på det nye kristne partiet ( selv om det skulle vise seg å være bortkastet, det viktigste er uansett å ha god samvittighet overfor de kristnes Gud.)

Det er mange som tror at «SV får fram det verste i Ap», altså at SV er den egentlige årsak til de rødgrønnes «avkristningspolitikk» (kfr. f.eks. ekteskapsloven). Jeg er ikke så sikker på det. Kvinnegruppa i Ap er en mektig pådriver i saker som ligger KrF på hjertet – de lander bastant på kvinners rettigheter og egne konklusjoner i den sammenheng. Det er heller ingen stor sannsynlighet for at det rødgrønne samarbeidet ikke varer inn mot 2013-valget. (Hvis SV skulle havne under sperregrensen, endres den politiske situasjonen..)

Slik jeg ser det, er det naturlig for KrF å se til høyre – og bare i den retningen. I en forhandlingssituasjon blir det nødvendig for KrF å stille med vekting av sine programposter. Jeg kan se for meg at det er saker som KrF vil måtte droppe i arbeidet for å konstruere en felles plattform, f.eks. vil partiet neppe insistere på Høyre/FrP må legge bort sine ønsker om utvidet åpningstider for forretninger på søn –og helligdager. Men jeg kan ikke se hvordan de kan legge bort sin motstand mot legers reservasjonsrett, som Høyre, så langt, har hilst velkommen. (Reservasjonsretten kommer jeg nærmere inn på seinere.)

Bekjennelsesparagrafen

Jeg tar opp igjen tråden,  dvs hva Hareide ikke sa på møtet eller – bedre – det han sa svært lite om, nærmest i forbifarten. Jeg tenker på «bekjennelsessparagrafen» og problematikken rundt den. Det Hareide sa – nærmest i en bisetning -  var at når bekjennelsespararafen ble borte, så ville ikke det forandre Krf som politisk parti. Det var alt, og ingen i salen hadde noen kommentarer til den vurderingen. (Og det tror jeg faktisk ingen hadde, fordi  KrF’ere i Aust-Agder tydeligvis lært leksa: -Intet er mer ødeleggende for partiet enn uenighet.)

Det er ganske tydelig at ledende krefter i KrF betrakter den saken som opp og avgjort, som en ikke-sak. Hareide understreket sterkt at i de sakene han brakte fram på møtet, var det ikke truffet noen avgjørelse. De skulle diskuteres og diskuteres fram til landsmøtet i 2013 – og så skulle Landsmøtet avgjøre – etter innstilling fra partiet. Det er så korrekt så korrekt, så demokratisk så demokratisk, men da bør man ikke glemme at «paragraf»saken skal også opp til endelig avgjørelse på det møtet. (Jeg antar at hele paragrafsaken, så langt,  kommer til å gå inn i norsk politisk historie som en av de STORE tabbene/flausene..) Siden jeg nettopp har sitert Høybråten, kan det være interessant å si hva hans forslag til tekst var – en «gang i tiden»: »..alle tillitsvalgte og folkevalgte må innestå for et kristent livssyn.» Hadde det blitt vedtatt, ville partiet trolig ha unngått den (ødeleggende?) striden som (det ennå ikke fullførte) paragrafskiftet har ført med seg. Men da Høybråten tapte kampen mot «de to damene» (nestlederne Hansen og Eriksen) ble han «uaktuell».  Hareide står som tilhenger av «den nye paragrafen» - og huskes for sin hyldest til  Inger Lise Hansen som et politisk geni.. (Er hun det, er vi alle genier.)

Øverst på verdi-lista

Hareide var mandag 27. svært synlig når det gjaldt det han kalte «verdispørsmål», de sakene han hadde øverst på lista i Bergen i slutten av januar. Han etterlot seg det klare inntrykk at dette var viktig, ja at regjeringsdeltakelse forutsatte at eventuelle samarbeidspartnere hadde enkeltmennesket i sentrum, i den forstand at enkeltmennesket følte seg sett og respektert, et samfunn hvor vi alle føler oss verdsatt og sett. For KrF var det viktig å ha front mot sorteringssamfunnet.

Hareide gikk inn i «sorteringsproblematikken» i to sammenhenger, i hvert fall i to. Han gjorde det ved å ta opp legers reservasjonsrett og ved å sette lys på forslag som åpner for  tidlig/tidligere ultralyd.  Uten at Hareide sa det i klartekst er det vanskelig for meg å tenke KrF i regjeringssamarbeid med partier som ikke følger KrF i disse vitale spørsmålene. Eventuell «kamelsluking» her vil for meg være et endelig bevis på at KrF er blitt det de påberoper seg å være (ved å ta bort bekjennelsesparagrafen), nemlig et moderne parti.

Agderposten 29.februar

Jeg kommer ikke videre uten å ha gjengitt Agderpostens referat av møtet den 27. Jeg kunne selvfølgelig henvise til avisa, men det ville ikke være fullgodt. Jeg tar meg tid til å skrive inn referatet her – ord for ord. Referatet dekker en side – riktignok tar bildet halve plassen, men sånn er det blitt i avis-Norge, også i Agderposten.

Overskriften  er denne: KrF ER IKKE EN KRISTEN MENIGHET.

Under bildet (Hareide på talerstolen, + et lite, veldig lite utsnitt av tilhørerflokken): «På sørlandsturné. Jeg opplever at folk på Sørlandet ønsker et regjeringsskifte, og at KrF skal jobbe aktivt for det, uttalte KrF-leder Knut Arild Hareide etter mandagens åpne møte.  Han stilte seg optimistisk i forhold til stortingsvalget i 2013, og utnevnte stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad til et av de største politiske talentene KrF har hatt. «

Så var det ingressen: «Vi skal være et politisk parti og ikke en kristen menighet, sa KrF-leder Knut Arild Hareide da partiets kristne grunnlag og FrP-flørten ble diskutert i Arendal.»

Brødteksten lyder slik: «Vi skal ha fokus på våre kjernesaker slik som å bevare den kristne kulturarven, men også i brede spørsmål som angår familie-,distrikts- og alkoholpolitikk. Utover dette skal vi la menigheter og trossamfunn ta stilling til sine spørsmål, uten at vi blander oss inn i hva de gjør, fortsatte Hareide.

-Skuffet

Flere som var til stede på det åpne møtet stilte seg kritiske til partiets strategi når det gjelder skillet mellom politikk og kristendom. Tor Willy Johansen var blant dem som mente at KrF beveget seg bort fra det kristne budskapet som partiet ble stiftet på. –Jeg har stemt KrF i mange år, men når jeg kommer inn i et KrF-møte, blir jeg skuffet over at Guds ord ikke blir forkynt, sa han.

-To forskjellige aspekter

Lederen i Arendal KrF, Steinar Høyland, støttet Hareides synspunkt. Høyland påpekte at både menigheter og og patiet har Bibelen som utgangspunkt for den jobben de gjør. Forskjellen er at en menighet skal forkynne evangeliet, mens partiet skal ha verdiene omtalt i Bibelen som bakgrunn for sitt politiske arbeid. –Selv om vi heter Kristelig Folkeparti, er det ikke dermed sagt at vi skal være et kristelig parti. Mange kan støtte det KrF står for, uten å ha en personlig tro, mente Høyland. De mye omtalte FrP-flørten ble også diskutert. Salve Haugaas, journalist i Agderposten gjennom 40 år, var en av dem som anså regjeringsspørsmålet som særlig interessant.

Vil bli tydeligere

-Personlig tror jeg avstanden mellom KrF og FrP er for stor for at de kan regjere sammen. Jeg tror KrF vil bli stående uavhengig, kanskje som støtteparti hvis de kommer på vippen.Da vil de likevel få ganske stor innflytelse, sa Haugaas. Det er på bakgrunn av det dårlige stortingsvalget i 2009 at KrF nå kjører en mer offensiv linje for å få velgeroppslutning ved å være tydeligere i spørsmålet om regjeringssamarbeid. I september 2011 kom beskjeden om at det kristendemokratiske partiet og høyreliberale FrP stiller seg åpne for å danne et bredt borgerlig samarbeid ved valget i 2013. Arild Hansen, tidligere leder i Arendal KrF, poengterte viktigheten av partiets størrelse for at det kunne få gjennomslag i en regjeringssituasjon.

-Må tørre å tone flagg

-KrF må tørre å tone flagg og si klart og tydelig ifra om hvordan vi stiller oss i regjeringsspørsmålet. På den måten kan partiet klare å hanke inn de velgerne som sitter på gjerdet eller som har gått over til Høyre eller FrP, sa Hansen.  Det er denne strategien også Hareide mener er riktig. Han forklarte at nettopp det er grunnen til at spørsmålet om regjeringssamarbeid blir tatt opp så tidlig, og ikke på landsmøtet tre måneder før stortingsvalget, slik det har blitt gjort tidligere. –Fordelen med FrP er at de kan snus i de fleste spørsmål, sa han og høstet latter fra forsamlingen. Det er ennå ikke blitt konkludert i regjeringsspørsmålet, og lokale fylkeslag skal diktere dette nærmere.

Beklagelig..

Og det var det.  Agderpostens referat – ord for ord. Jeg synes det er et svært mangelfullt referat,  men har forståelse for at det har blitt som det har blitt! Helt grunnleggende er at avisa ikke har en person som «kan» kristendom og heller ikke «kan»  KrF –( dette helst innen rammen av «livssyn» og «norsk politikk») og som har ansvaret for det aktuelle møtet. Det er et ansvar som avisa styre og ledelse bærer. Det er således ingen grunn til å skyte referenten. Vedkommende gjorde  jobben innen mulighetenes grenser,og der er kanskje ikke så mange i redaksjonen som ville/kunne ha gjort det annerledes. På desken var det åpenbart ingen som «stoppet» referenten/skribenten, f.eks. ved å påpeke at overskriften og det stoffet som var knyttet til det temaet, var «gammelt nytt». Sannsynligvis har man – både journalist, desk og trolig også redaktør - trodd at ved å slippe folk fra salen til så innfridde man folks ønske om  «lokalkoloritt». I brødteksten har kveldens foredragsholder fått ni linjer, mens 85 er gitt Tor Willy Johansen, Steinar Høyland, Salve Haugaas og Arild Hansen. Fra mitt ståsted er dette «borti natta». – Og hva skal man si om en detalj som denne?  «Salve Haugaas,  journalist i i Agderposten gjennom 40 år..» At vi fikk vite at Arild Hansen tidligere har vært leder i Krf Arendal, var trolig en nødvendig og nyttig  informasjon. Men at Salve Haugaas har vært journalist i Agderposten i 40 år?? My God! Og dette har desk og kanskje redaktør latt passere. En gang til. My God!!

Ingen av de tilstedeværende i Filadelfia den mandagskvelden  var i tvil om Hareide var imot «sorteringssamfunnet»; han oppholdet seg lenge ved konsekvensene av en politikk som ikke satte individet i sentrum. Etter at jeg nå har gitt artikkelen i Agderposten in extenso, kan leseren selv se etter: Nevnes ordet «sorteringssamfunn»? – «reservasjonsrett»? – «ultralyd»? – «Downs syndrom»? Ikke det, nei.. Da har avisa, ganske enkelt, forsømt en opplysningsplikt. Og det har åpenbart ikke vært noen – verken på desken eller ellers i avisa som har stilt referenten følgende spørsmål (det hadde de hatt tid til, referatet kom i onsdagsavisen):  -Du! Var det ingen som nevnte ord som Downs, ultralyd og reservasjonsretten? Selvfølgelig har ingen stilt et slikt spørsmål. Hvem i all verden i staben kunne tenkes å stille et slikt spørsmål. (Nå ja, den var litt drøy..)

«Du er hundre prosent god nok»

Som sagt, Hareide hadde mange ord om «sorteringssamfunnet, for eksempel disse: «Vi i KrF ønsker et samfunn der det er plass til alle – uansett. Du er 100 % god nok, akkurat som du er! I en verden med motepress og annet slags press skal du vite at du er god nok akkurat som du er.

Hareide brukte tid på å fortelle om en «Åshild Stautland» og hennes møte med Jon Lilletun. Det var et møte som varte i en time, med Hareide til stede, som statssekretær for Lilletun (Hareide selv ble kalt «Bittelilletun», den historien fortalte han igjen, selvhøytidlig er den godeste partilederen så visst ikke.) Åshild avsluttet samværet med disse ordene: «Det fine med  dere i KrF er at slik som jeg kan få leve.»

En fra salen, far til en voksen jente på 31 år, advarte mot å fortsette veien mot «sorteringssamfunnet.  Det var illevarslende, sa han, at i Danmark var antall fødte med Downs syndrom blitt vesentlig redusert etter at det var åpnet adgang til å spore eventuelle defekter via ultralyd. Han og kona hadde fått beholde «en fantastisk jente».  Når de rødgrønne nå er i ferd med å åpne for ultralyd på et tidligere tidspunkt, er det viktig å merke seg de faglige innvendinger som retter seg mot «tidlig ultralyd», nemlig at det er uhyre vanskelig å trekke noen sikre medisinske vurderinger av bildet.  Den faglige usikkerheten burde i seg selv være et argument for ikke å åpne for en «generell» adgang til tidlig ultralyd.

Tap av autorisasjon

Hareide minnet om at  loven (1975) som åpnet for «fri abort»,  i utgangspunktet ikke var koplet til noen trussel om tap av autorisasjon for den lege som av samvittighetsgrunner avsto. Dette er nå i ferd med å endre seg, understreket  Hareide. I dag ønsker man å sette strek over samvittighetsfriheten og erstatte den med tap av autorisasjon  om man ikke følger  (den nye) «loven» . I denne saken har Høyre – så langt støttet Arbeiderpartiet, og det er KrFs hodepine.  Høyre har valgfrihet i sentrum i sitt prinsipp-program, men her gjør man et unntak, fastslo Hareide.

Jeg bestreber meg på å gi en saklig framstilling av de ting jeg tar opp, det ligger i  min «natur» som historiker. Men jeg mener «noe» også! I spørsmålet om «reservasjonsrett» mangler flere partier (også mitt, Venstre) forståelse for hva som er et «ekte etisk problem» og at det fins saker hvor et flertall ikke bør overkjøre et mindretall. Det er god, demokratisk lære.

Jeg må gjenta: Abortloven fra 1975 gir kvinner rett til abort, samtidig som helsepersonell kan reservere seg mot å utføre selve inngrepet. Dette skal fortsatt stå ved lag. Men det er en «praksis» som det skal settes en stopper for, nemlig at fastlegen skal kunne reservere seg mot henvisning til og rådgiving om abort, i klartekst: Fastlegen vil ikke lenger kunne si til sin pasient: Dette kan jeg ikke hjelpe deg med. Du må oppsøke en annen lege.

Det er altså denne type reservasjon, knyttet til rådgiving etc, som Stoltenberg og helseminister Anne-Grete Strøm-Ericsen  (som selv har et handicapped barn) nå vil fjerne. Og som sagt, dette er ikke et eksklusivt radikalt forslag fra «venstresiden», Høyre og Venstre støtter opp.

Det er helt åpenbart for meg at man nå er i ferd med å krisemaksimere det som er et dypt etisk dilemma for mange leger. Selvfølgelig. De er jo kristne! Det dreier seg om noe så fundamentalt som enkeltmenneskets samvittighet overfor Gud – i kristen kontekst. Det er sentralt i kristendommen  at  mennesket ikke skal ta liv, ikke tukle med skaperverket, mennesket er født i Guds bilde og som sådant ukrenkelig.

Umulig for KrF, lett for Høyre

Jeg har personlig ingen problem med å se at om man fjerner reservasjonsretten slik den hittil har blitt praktisert, så beveger vi oss inn i «et totalitært samfunn» - uten respekt for et mindretall.  Det jeg har problem med å se er hvordan KrF i forkant av valget i 2013 kan låse seg til et regjeringsalternativ  hvor i hvert fall Høyre – så langt har gitt forpliktende signaler. I et kompromiss  ved regjeringsdannelse må det både gis og tas. Jeg kan således godt tenke meg at KrF kan gi opp sin motstand mot en liberalisering av forretningenes åpningstider på søn –og helligdager i en nødvendig  gi-og-ta-situasjon. Men hvordan de kan leve i partnerskap med et parti som vil sette en stopper for legers reservasjonsrett, er for meg ubegripelig. (Ja da, jeg har sagt det lenger oppe..)

For Høyre burde vil problemet være håndterlig. De har «valgfrihet» sentralt i sitt partiprogram, og kan bare annonsere at de nå trekker en annen konklusjon enn tidligere. Noen særlig vanskelig øvelse for drevne høyrepolitikere ville dette ikke være. Men neimen ser det ikke så lett ut. Tore Sanner er mest opptatt av  at Ap er «mer opptatt av å stemmene til KrF enn politikken til KrF.» (Dagsavisen) Kristin Clemet har tydelig forsvart fastlegenes reservasjonsrett (Vårt Land), og i samme avis har Inge Lønning rykket ut mot en statsmakt som åpenbart har til hensikt «å ta fra fastleger en samvittighetsfrihet som man frem til i dag har vist respekt for.»  Det «nye» i Lønnings innlegg er hans uttrykte forbauselse over at Høyres helsepolitiske talsmann Bent Høie  «uten videre kjøper departementets påstand om at respekt for legens samvittighetsfrihet er uforenlig med ivaretakelse av pasientenes rettigheter. Hvorfor er det plutselig blitt det i 2012, mens det ikke har vært det før? Hittil har ingen forsøkt å godtgjøre at dette er mer enn et politisk postulat,» slutter mannen som Høyre ikke ville ha på stortingslisten ved siste valg..

Kanskje fins det håp? I den NTB-meldingen som ble sendt ut 3.mars – hovedsaken var at Venstre ikke ville sitt i en regjering sammen med FrP – var det knyttet til en kommentar fra Erna Solberg. Hennes ord var disse: «Alle de borgerlige partiene må utforske alle muligheter for en regjering vi alle kan leve med etter valget neste år.» Det betyr forhandlinger, logisk nok også forhandlinger mellom Høyre og KrF. For KrF er problemet krystallklart. Vil partiet kunne vifte med blå-flagget forut for valget i 2013 hvis ikke Høyre  har slått retrett i reservasjonssaken? Neppe. I så fall har man glemt mange kristne velgere har et forpliktende og fortrolig forhold til sin overbevisning: Du skal adlyde Gud mer enn mennesker. Hvorfor gi sin stemme til et parti når man ikke har garanti for at det vil forsvare reservasjonsretten og derigjennom samvittigfhetsfriheten? Da er det mange som heller stemmer på et annet parti – noen kanskje på det nye kristne partiet med vugge i Bømlo –  der Hareide er født og oppvokst – men de fleste stemmene går sikker til FrP.

Hva med FrP?

Ja men, er ikke FrP ikke også for å fjerne reservasjonsretten? Jeg synes ikke at Siv Jensens parti er så tydelig i denne sammenheng. De har åpenbart lært noe av den tabben moderpartiet gjorde da de støttet partiets ungdomsavdeling i ønsket om å bidra til aktiv dødshjelp. Der fikk Siv raskt en innføring i kristen tro og tenkemåte, og har vel lært. Men selv om FrP (ennå) ikke er krystallklar i spørsmålet om reservasjonsrett, fins det andre gode grunner til å gi sin stemme til FrP – først og fremst den at FrP framstår i norske politikk som den store Israel-venn.  Og Israel er viktig for mange kristne, særlig for dem som hører til «grunnfjellet».  Hareide nevnte ikke ordet Israel i sin orientering,  men fra salen kom det en – enslig – stemme:  « Mange israelsvenner er frustrerte, og stemmer derfor på FrP.» Dette ble ikke fulgt opp av Hareide. Han vet hvor de politiske minefeltene ligger. «Israel» er et, «bekjennelsesparagrafen» et annet (her sa han dog at «fjerningen av bekjennelsesparagrafen har ikke endret KrF som parti», men det gikk fort,- nye ord og nytt tema!)

Ikke mor, men far

Jeg må si noe mer om «reservasjonsretten». For meg står i ildskrift at KrF ikke kan gå inn i en regjering uten at de andre deltakerne samtykker i KrFs krav om å godta legers reservasjonsrett; kanskje uten tillegget om prevensjonsveiledning. Jeg beveger meg nå inn på et område hvor leserne straks skjønner at jeg mangler en vesentlig forutsetning  for å tale av «erfaring». (Jeg er far, men ikke mor). Jeg tenker meg en kvinne (gjerne ung) som oppsøker sin fastlege pga av mistanke om (en uønsket) graviditet. Tanken på abort ligger langt fremme i hodet på pasienten. I en slik situasjon må fastlegen ha god tid, mest lytte og la pasienten snakke. Legens plikt er å gi kvinnen relevante opplysninger, f.eks. om hvordan en abort foretas, eventuelle komplikasjoner ved et inngrep . Legens oppgave er ikke å presse fram en avgjørelse, men hjelpe henne til, på et objektivt grunnlag å veie for og imot. Det er rimelig at legen ved konsultasjonens slutt ber pasienten komme tilbake når hun har truffet en avgjørelse.

Jeg tenker meg at hun kommer tilbake etter noen dager g sier at hun har bestemt seg for å ta abort. Det er da legens plikt å forsikre seg om at hun ikke er blitt presset til å ta en slik avgjørelse. Og legen skal informerte henne om at hun skal ombestemme seg når som helst i prosessen. Hovedoppgaven for legen blir nå å informere pasienten om hva som skal skje, hvilke prøver som skal tas etc.

Slik tenker jeg meg «situasjonen». Setter vi en kristen lege i fastlegestolen, dvs. en lege som får store samvittighetskvaler ved å bidra til en abort, så er det for meg innlysende at en slik lege bør få reservasjonsrett og derigjennom kunne avstå fra bistand til drap på en Guds skapning. Hvordan utøvelse av en slik reservasjonsmulighet skal kunne feie over ende hele hans/hennes faglige utdanning og ekspertise … .det rimer ikke! Vi er i så fall på vei inn i «totalitære tilstander»

Det er all grunn til å minne om at Astrid Helene Liavaag har skrevet en tankevekkende kronikk i Agderposten lørdag 3.mars. Hun slutter med Olav H. Hauges ord, han gir et «ja» på spørsmålet om det er «godt eller vondt å leva». Da har hun tidligere minnet oss om at «både ved livets begynnelse og slutt må vi ikke forhaste oss med å ta avgjørelser.»  Vi tar debatten rundt legens reservasjonsrett, mener jeg.

Småplukk

Det var mye som fløt ut av Hareides munn uten at det festet seg i journalistens notater (antar jeg). Riktignok kom det fram – i bildeteksten – at Hareide roste sin stortingskollega Kjell Ingolf Ropstad, men «dimensjonene» uteble: Kjell Ingolf med umiskjennelige tegn til å bli en av de store i KrF – kanskje opp på linje med (halv)navnebror Kjelll Magne?  For alt jeg vet kan journalisten ha levert følgende tittelforslag:  TINGREPRESENTANT FRA A-A et av KrFs største politiske talent – ever! Men har i så fall ikke fått gjennomslag på desken; det fikk være måte på. Nok med litt under bildeteksten.

Men Djupedal ble aldri brakt videre til Agderpostens lesere, fylkesmann i Aust-Agder nå, tidligere statsråd for et departement som fikk «bordbønn»  som sak.  Hareide minnet om Djupedals krav: en bordbønn måtte være «objektiv, pluralistisk og nøytral:» Hareide lurte på om det fortsatt var Djupedals (ideelle) krav? Det slapp leserne å lure på.

Så var det hans uttalelser om «hastighetstog». Det har referenten ganske enkel «hastet forbi». Jeg viser til en artikkel i denne utgaven av websiden – «Noe av det mest…»

Der var mer som kunne føres opp blant unnlatelsessyndene,. kanskje først og fremst dette? Den godeste Hareide kom rett fra Flekkefjord(kanten) hvor siste hånd var lagt på arbeidet med bryllupsarrangement. Alle visste at Hareide var forlovet – og skulle gifte seg. Nå kunne man kanskje få datoen?  Og med denne overskriften, kanskje:  DEN 12. SEPTEMBER GIFTER DE SEG – og med undertittelen : Lang dags ferd mot natt (i kristne kretser skal det være så gjevt med bryllupsnatta)

Heller noe slikt enn en krigsoverskrift i boulevardpressen!  Heldigvis var ingen representant for VG eller Dagbladet til stede. En slik penneknekt ville utvilsomt ha fanget opp at forloveden var med, men ikke i salen. Hun måtte holde en seksåring (7?) med selskap utenfor av frykt for at ungen ikke ville greie to timer med politikk. Klokt! Gudskjelov at de uteble. Tilstedeværelse kunne ha resultert i førstesideoppslag som dette: HVEM VAR UNGEN?


«Krogvigposten» onsda mårra

KrV e Ikkje noe sangkor

Det var stort. Mi kunne ikkje ha møde som vanlig her i Krogvig – i hytta til han Tobias, men måtte opp i Tabbenakle,  natørli nok når mi hadde så fint besøg. «Krogvigs Vennå» (KrV) skjønnå når di må snu sæ rondt.Selveste Kongen kom,  Sonja va ikkje med for ho ville hellå sidde på udstilling  på Bomullsfabrikken. Men ho hang over Tabbenakledøra, sammen med Harald, dvs bære genitaliene deres, som  vaja i småstormen, S for Sonja og H for Harald, tett omslynga med S’en onnerst, det var et vakkert skue, inspirerende innledning til et stort evenemang. Men Harald kom, i egen høy person, og det var gjildt.  Og det va gjildt å høre på han. I tri kvarter snakka han gjildt fra leveren og bære med en bidde liden papirbede  til hjelp. Blåmster fikk han. Det va gjildt og absolutt  fortjent.

Etter talen slapp salen te. Føsst va det Johannes på Stranda. Han kunne au fortelle. Som sjømann jennom et langt liv hadde han opplevd møe. I 1947, den 3.februar det året,  var han blitt akterutseilt i Melbourne (han infisterte på at det ble skreven sånn), han sa det ikkje rett ud, men det hadde nok blitt litt for møe fludium, kanskje hadde han vært snydens.. Etter hvert havna han på bommen, men ble kjent med en australsk enke. Ho blei redningen hans. Det gikk ikke likere til enn at de gifta sæ, då hadde Johannes sjibba sæ, og etter noen år dro di til Norge, og Johannes tok sæ arbeid på Pusnes. Han skulle gjerne ha hatt kona med sæ i dag , sa han,slik at ho konne ha fått hilst på kongen, men ho vandra i fjor, og selv et kongebesøg konne ikkje endre på den sagen (homring i salen).

Svenning Milorg Olsen stilte au opp. Han snakka om krigen – slik han pleier. Nå var anledningen bedre enn noen gang. Han syntes natørlivis at det var ekstra stas med kongebesøk; kongen som hadde vært symbolet på motstanden under krigen. Olsen mente at kongens tilstedeverelse ga den rette anledning til å minnes krigen, noe daens  onge  hadde glemt – eller ikkje va interessert i høre om. Sjøl hadde han ligget i ei hytte oppe i Gjøvdal i krigens siste daer, sammen med noen andre kærer, og sett fram til krigens slutt mens di lytta på London, som di sa den gang.. Di hadde våpen fra et våpenslepp og øvde seg etter fattig evne. For møe skyting kunne jo sette tyskerten (Svenning e egentlig nordfra) på spore og drebe dei. Men de løb nå lit rondt forbi for å holde førmen ved lige, eller helst skjærpe den litt.

 Radio hadde di, som sagt, og då fredsmellinga  kom 8. mai, fikk di fært på sæ, neråver  di kronglete stiene til Ola i Hagen, og så sykkel til Åmli, derfra blei det bilskyss med en ponktering underveis. I Ærndal  fikk de bind rondt ærmen og blei tiljubla av mengden, ja bortsett fra frekke Alf fra Brattekleiv som kalte dei «de siste daers heldige». Ja, det skaugabte han da di passerte ved minebøssa (homring fra salen). Alf va fort glemt, fortalte Olsen. Og urettferdi va det åsså, det visste jo alle, ja unntatt Alf, den dåsemikkelen, stribete hadde han visst au vært.. Det Svenning nok best huska va de beundrende blikk fra sveisne ongjenter. De  va «heilt ville,» sa Svenning. (Det betydde på di tier at det var «heilt sjukt».)  Æ ble tilbudt både det eine og det andre, «kuppert overdel» hadde di så det holdt,  men der og då?  Nei, det synes æ ikkje passa sæ (meir hommer). Ja, det var flere som greib ordet, men Johannes og Svenning  tok kaga, Svenning den støsste delen.

Petrine Ubeviga syntes nok det ble alfor møe snakk om Nørge, altfor lide om Ærendal og foreslå  at Ærendalssangen skulle synges  «unisont», som ho sa, i vert fall refrenget, og så smalt ho lie gått  i «Ikkje va det hoses og ikkje hanses, vem va det dåses?»  Men då greib mødelederen inn å sa – som rett og skjel va – at KrV  ikkje va noe sangkor – å at han forøvrig hadde hørt vakrere  strubelydå. Det var alle enig om. Kongen også. Tusen takk for at Deres Majones kom, var møtelederens siste ord. Og di va fortjente. Tenk kongen. Kongen sjøl. Hos oss. Her i Krogvig – sjøl om det va i landfaste Tabbenakle.  Æ må si som mi mor sa når det blei for møe: Nå må æ be om mine himmelblå.

(Krogvigpostens udsendte Anton Krogvig)

print denne siden