"anti-kjappkjapp"

Kolbjørnsvik..

Fredag 6. Januar 2012 · Andreas Raaum · Historie

T T T
print denne siden

«Kolbjørnsvik 1711-2011» - «en 300-årig historie om tettstedet Kolbjørnsvik»

 

Jeg har lest den siste boka fra Hisøy Historielag – en bok om Kolbjørnsviks historie fra den første sorenskriver kom til Vika i 1711 og fram til i dag. Bør folk kjøpe boka? Ja, absolutt. Og ikke bare Hisøyfolk. Kolbjørnsvik er en viktig del av bybildet i Arendal. Er den interessant? Ja, absolutt? Er den velskrevet? Litt ujevn, er svaret mitt. Er det en «god» bok»? Nei, det synes jeg ikke.. Men «løp og kjøp» - hvis du ikke alt har det.

Dårlig planlegging?
«Interessant» men ikke «god»? Det kan synes som en selvmotsigelse, men er det vel ikke. For et større publikum er den «interessant» først og fremst fordi den er «underholdende» - og gir ny kunnskap. Når jeg ikke synes at det er noen spesielt «god» bok, er det fordi den unngår problemdrøftinger i åpenbare sammenhenger, har kapitler som ikke er samkjørte, ved å sette 250 sider som et «passelig» mål for utgivelse har man derifra manøvrert seg inn i farlig farvann.. og av grunner jeg bare kan gjette meg til, har man unnlatt å presentere «en hjørnestein» i Kolbjørnsviks historie.. Jeg synes vel først og fremst at det ikke er en godt planlagt bok med henblikk på de framtidige mål Hisøy Historieforening setter for publisering av lokalhistorisk stoff.

Underholdning så det holder
Det underholdningsmessige er viktig om man ønsker boka kjøpt og lest i de mange hjem – i hvert fall i dem på Hisøy. Ganske tilfeldig siterer jeg fra side 68: «Marthe Terchildsdatter fikk en standsmessig begravelse. Peder Bentsøn hadde utlegg på over 37 riksdaler i forbindelse med begravelsen, en anselig sum når man tenker på at verdien av ei ku var 3 riksdaler. Hisøy var på denne tiden en del av Øyestad sogn, så Marthe ble begravet fra Øyestad kirke. I tillegg til de 37 riksdalerne ble det også betalt 10 riksdaler for at Marthe skulle få gravplass inne i kirken. Dette var noe som ble de færreste til del, men vi vet at Marthes foreldre også ble gravlagt inne i kirken. Det hadde siden middelalderen vært mulig å kjøpe seg gravplass i kirken, men i 1805 ble det slutt på skikken fordi det ble klaget på at det luktet ille i kirkene. Det ble nå ansett som uhygienisk å bruke kirkerommet som «gjemmested for råtnende legemer».

Selvfølgelig et «interessant» avsnitt – både underholdende og lærerikt. Omregningen i kuenheter er bra både for lattermusklene og for det litt høyere opp. Jeg kunne kanskje ha ønsket meg en henvisning til hvor forfatteren har hentet de «råtnende legemer» fra, men blir til gjengjeld henrykt da jeg i en fotnote finner hva «1 hud» kan omregnes til. (Mens det går 4 geiteskinn på en 1 hud, går det hele 12 kalveskinn på samme; altså er geita tre ganger så mye verd som kalven(!) – og da er «bukken» holdt utenfor! Det skal nemlig bare 2 bukkeskinn på 1 hud, bukken er altså dobbelt så mye verd som geita! I det hele tatt.)

Jeg kan like godt hoppe i det som krype i det og starter derfor med det jeg synes er svakheter ved boka, noen av dem. Det er en bok om Kolbjørnsvik fra den tid/det året «sorenskriveren i Nedenes» fikk kontor i Kolbjørnsvik. Det var i 1711 – hvilket da betyr at 2011 var året for å markere et 300-års jubileum. Den oppgaven har Hisøy Historielag tatt på seg – og ære være laget for det. Hisøy Historielag har en lang rekke publikasjoner bak seg og er kanskje det mest produktive av kommunens  historielag.

Én svakhet..
Jeg synes det er en svakhet at Sorenskrivergårdens historie er spredt over flere kapitler (og ikke skrevet av samme forfatter) og med ganske mange gjentakelser. Jeg skal vise det – i «detalj». Jeg skal også komme med et forslag til kapittelinndeling når det gjelder akkurat Skrivergården – og jeg skal antyde hva jeg ville ha brukt «ledig» plass til..  Skrivergården er altså den flotte hvite bygningen som ligger litt vest for dagens ferjeleie, ved samme brygge og som i dag huser et legesenter (og blant legene er en som er interessert i lokalhistorie også med i redaksjonskomiteen).

Slutt i 1838..
Jeg retter søkelyset mot to hendinger: når Sorenskrivergården ble arbeidssted for sorenskriveren og når den samme sorenskrivergården opphørte i den funksjonen, men levde videre..

Det rår enighet om at en Hans Feif satte opp det huset som senere ble kjent under navnet «Skrivergården» - men når? Den av forfatterne som har viet spørsmålet størst oppmerksomhet er dyktige Nils Voje Johansen og han konkluderer slik: «Vi har altså ikke noen sikker tidfesting av når Feif satte opp huset, men det må antagelig ha skjedd rundt midten av 1710-tallet.» (s.18) Jeg leser det som «ca 1715». 17  sider lenger ute i boka (s.35) innleder Søren Chr. Christensen sitt kapittel slik: …fra 1711 til 1838 var kontorene i Skrivergården i Kolbjørnsvik.» Det som er sikkert er at den første sorenskriver med arbeidssted Kolbjørnsvik, nemlig Claus Dibbern, ble utnevnt i 1711, mens det er usikkert når Sorenskrivergården ble Sorenskrivergården! Og det er høyst sannsynlig at Feif eide huset noen år, kanskje med sorenskriveren som leieboer..

Fra et tidspunkt opphørte Kolbjørnsvik å være tilholdssted for sorenskriveren; til langt ute i boka trodde jeg at det var i 1838 at sorenskriverembetet ble flyttet fra Kolbjørnsvik..

Alt på side 14 skriver Ulrik Sissener Kirkedam, primus motor i Hisøy Historielag og hovedredaktør for boka at «fra dette året, 1838, ble sorenskriverembetet delt og flyttet vekk fra Kolbjørnsvik. Dermed sluttet en viktig epoke for stedet som offentlig administrasjonssenter.»

På side 23 skriver samme Kirkedam at Andreas Fridrich Finne  «var sorenskriver helt til han døde i 1838. Etter dette var det slutt på at sorenskriveren bodde i Kolbjørnsvik.»

Så langt synes det å være greit.. Da sorenskriver Finne døde i 1838, ble embetet flyttet. Han etterfølger som sorenskriver i Nedenes skulle holde til et annet sted enn i Kolbjørnsvik. Basta bom. Søren Chr. Sørensen skriver da også helt på linje med Ulrich Kirkedam at sorenskriverens kontorer var i Kolbjørnsvik helt fram til 1838 (s.35).

 

Eller i 1824?
På side 38 skriver Søren Chr.Christensen at nevnte Finne overtok sorenskriverembetet i 1784 «og var sorenskriver til 1824. Dette var den siste sorenskriveren som hadde kontorer i Skrivergården i Kolbjørnsvik. Han døde i 1838.» Hva? Var han «sorenskriver» også etter at han var gått av?

På side 46 gjentar Kirkedam at i 1838 «flyttet den gamle tjenesten fra Kolbjørnsvik.» På side 47 skriver Kirkedam at etter Finnes død i 1838 «flyttes sorenskrivertjenesten ut fra Kolbjørnsvik etter nesten 130 års virke.» (Regner vi fra 1711 til 1838 så blir det «nesten» 130 år.) Det betyr at Kirkedam holder stand, men.. På side 46 sto det da vitterlig – av samme forfatter - at «etter hans avgang (d.e. er Finne det skrives om, min kom.) som sorenskriver ble embetet først delt i to, senere i tre.» Altså…gikk Finne av i 1824 eller 1838? Hvis han – den samme Finne- fikk avskjed i nåde i 1824 var det da eller i 1838 da den pensjonerte(?) sorenskriver Finne døde at embetet ble flyttet? Det uheldige er at ikke noe sted står navnet på hvem som ble sorenskriver etter at Finne fikk avskjed i nåde i 1824(?) – og mens det «om igjen og om igjen» fortelles at sorenskriverembetet forsvant fra Kolbjørnsvik, men intet sted om hvor det ble flyttet til!

En forenkling
I alt er det fem artikler om Skrivergårdens historie (inklusiv gårdens historie etter at den var gått over i privat eie, i 1838, fram til dagens legesenter). For å unngå overlapping og gjentakelser ville jeg hatt en artikkel, den første, som førte fram til 1780/1784. Peter Christian Tyrholm var den femte og siste sorenskriver før den mest kjente av dem, Andreas Fridrich Finne, ble sorenskriver. Om Tyrholm står at han var sorenskriver fra 1775 til 1780 og om Finne at han tiltrådte i 1784 (og satt i stillingen til 1838,s.14) Jeg savner en forklaring på de fire årene fra 1780 til 1784 utover det som står (s.14, Kirkedam) at da Tyrholm fratrådte «motttok han en pensjon fra påtroppende Finne»

Artikkel nr. 2 – eller del 2 av nevnte artikkel – burde handle om sorenskrivertiden til Andreas Fridrich Finne, som sørget for at hus og eiendom fikk et løft i hans tid og som – ifølge boka – ga sorenskriverembetet økt anseelse og respekt. Og i den forbindelse fikk forfatteren ordne opp i viktige spørsmål – når sluttet Finne? Og når ble sorenskriverkontoret flyttet?

En tredje artikkel – eller helst som del 3 av en totalartikkel om Skrivergården – burde handler om Skrivergården etter at den gikk over i privat eie. For så vidt hadde Sorenskrivergården hele tiden vært i privat eie – det meste av tiden eid av sorenskriveren personlig. Bortsett fra Feifs eierskap i starten, var det en kort periode at en prokurator/sakfører i Arendal eide den, men han solgte – til Finne – da han ble amtmann østpå. Etter 1838 var det imidlertid ikke sorenskrivere som eide sorenskrivergården, men privatpersoner. Blant dem er eieren de siste årene før andre verdenskrig den mest interessante. Han ga gården nemlig et nytt navn – «Vegatun» og det ble det hetende etter at han solgte gården – i 1938 – til ut i 1960-årene? Det gis i boka ingen forklaring på dette navnet – det burde man ha forsøkt på!

Utvidelsesmuligheter
Et åpenbart(?) resultat av mine kritiske kommentarer (som i praksis koker ned til et forslag om konsentrasjon om Skrivergårdens historie) kunne synes å ville bli at boka ble tynnere og ville i så fall kollidere med Bokkomiteens ønske om 250 sider – «en «passelig» størrelse. Den faren ser ikke jeg selv om jeg kanskje beveger meg ned mot 200 sider – mot 240 som er bokas faktiske sidetall. Det ligger en solid utvidelsesmulighet  i en mer omfattende presentasjon av alle eierne av Sorenskrivergården – og dem som har bodd der, også etter 1838. Og her kommer én mulighet til:

Innen rammen av historien om Skrivergården fins i boka to artikler som er basert på hendinger som sorenskriveren i Kolbjørnsvik fikk i fanget. Tre av hendingene er vel kjent fra andre sammenhenger. Det gjelder fregatten Fredensborg som forliste på «østerenden» i begynnelsen av desember 1768, «giftmorderskene Anne og Alet Kristofersdøtre», som begge ble dømt til døden i 1769 og endelig rettssaken mot Johannes Larsen på Nes Verk som hadde stått for «mordet i masovnen» på jernverket i 1819. Oddbjørn Johannessen ga ut i 2009 en langt mer omfattende artikkel om den siste hendingen som ble sett på som «et Avsindigheds Værk» i samtiden. Det fortelles kort – på én linje – at kjente forbrytere som Gjest Baardsen og Ole Høiland (pluss en til) har fått sin dom i Sorenskrivergården. Behøver jeg å si mer?

Skapt vansker for seg selv
Jeg er veldig kritisk til at Bokkomiteen har gjort betydelige innhugg i stoff som de – etter min mening - burde ha spart til en senere anledning/senere anledninger. Jeg ser for meg et eget hefte/en egen bok om «næringsvirksomhet» i Kolbjørnsvik – om kranene, skips –og båtbygging, kjøpmenn og håndverkere, spise –og overnattingssteder etc. Ved å stirre stivt på «de 250» har man gjort det ytterst vanskelig for seg selv fremover… Og burde man gitt «smakebiter» av det manuskriptet som Christopher Huldt Ugland etterlot seg? Han døde som 95-åring noen år etter siste verdenskrig. Manuskriptet er på 132 sider, litt større enn A-4 format, forteller Søren Chr. Christensen som har tatt utvalg av – og redigert – Huldt Uglands manuskript. Dessverre står ingen henvisning til hvor dette manus finnes (!) men jeg antar at det fins mer interessant stoff enn det Sørensen har funnet fram til og at det kunne være grunnlag for egen utgivelse –NB- med kommentarer.

«Jo» ville ha løst alle problemer..
Hadde man fulgt slike «anvisninger» og likevel havnet på et for lavt sidetall, har jeg ett forslag som kanskje ville ha løst «alle» problemer og samtidig vært midt i blinken når det gjelder Kolbjørnsviks historie (og nå kommer jeg ikke til å snakke om hele Hisøyas altmuligmann Jo!), nemlig historien om «Jo»… torpedobåten «Jo» som var byens maritime nøytralitetsvakt (mens flyet som hadde sin «base»  ved pensjonatet bortenfor Gabriel Scotts hus skulle overvåke luftrommet) lå om morgenen den 9.april godt fortøyd i Kolbjørnsvik, med torpedorørene rettet mot land.  Der ombord var man fortsatt mest opptatt av en sedlighetssak som etter hvert fikk en tragisk slutt.. Historien om «Jo» kunne ha løst øyeblikkets eventuelle problemer og spart baker, kuer og mye annet til en seinere anledning. Til en historie om Jo trengs ingen forskning – i hvert fall ikke i denne lokalhistoriske sammenhengen. Den godeste Alf Martin Sandberg skrev i slutten av 1980-årene en rekke artikler om emnet i Agderposten – og noen bøker fins også..

Religiøst «surr»
Bokkomiteen ha tenkt på Jo – og så forkastet den, av grunner jeg ikke kjenner til. Om man også har tenkt på «mormonene i Kolbjørnsvik», er kanskje mer tvilsomt. De første mormonene kom i begynnelsen av 1850-årene, ble en betydelig koloni, og de siste mormonene forlot Kolbjørnsvik i 1930-årene og like etter annen verdenskrig. Det fins flere hus den dag i dag som kan pekes ut: Her bodde en mormonfamilie, her en annen… Det virker som ingen i redaksjonen har hatt særlig kunnskap om religiøse forhold i det hele. Til slutt i boka har Kirkedam en avsluttende betraktning og her kommer han inn på religiøse forhold – «det religiøse liv blomstrer» er en undertittel. Nils Mathias Aalholm, fra Kolbjørnsvik, nevnes som grunnlegger av Vestlandske Tidende og «en meget sentral skikkelse i byens kulturliv».. Hva med hans rolle i Indremisjonen i Arendal – en forening som gjerne kan kalles «Hindremisjonen» fordi den vokste fram som en motvekt mot frikirkelige bevegelser, bevegelser som var sterke i Arendal. Jeg mener siden vi først snakker om «det religiøse livet» og ikke kulturlivet.

 «Emissæren» Johan Erlandsen nevnes («virket fra 1861 til 1865 i området») – «disippel» av G.A.Lammers…det budskapet Erlandsen hadde med seg «utløste et sug hos folk etter omvendelse» - i Kolbjørnsvik også? spør jeg? Hva med noen få linjer som plasserer de frikirkelige bevegelsene – det frikirkelige opprøret – sentralt i det blomstrende religiøse livet i Arendal/Kolbjørnsvik på 1860-tallet? Det lille gløttet som gis inn i det religiøse rommet på side 232 er for meg et møte med en uvitenhet om og mangel på innsikt i et sentralt (lokal)historisk område som sterkt bidrar til min vurdering av at dette ikke er noen «god» bok..

Ingen overraskelse..
Og til slutt: Dette er en bok om «de store» i Kolbjørnsvik, en bok uten særlig spor etter levevilkår og livsbetingelser for de fattige i denne del av Øyestad sogn. Men det - en slik artikkel - ville vel ha krevd selvstendig forskning og sprengt rammen for arbeidet til et historielag. Det må imidlertid være tillatt å lure på om forfatterne har sett «slagsiden» til sitt verk?

De åtte handelshusene
Det ble nok ikke «slutt» likevel.. Jeg må bruke noen linjer på den artikkelen jeg var mest spent på. Jeg snakker om «De gamle handelshusene i Kolbjørnsvik», artikkel på mer enn 30 sider (med illustrasjoner), forfatter Ulrik Sissener Kirkedam. Jeg understreker at det er en veldig interessant artikkel, men også en artikkel som tydelig viser at Kirkedam ikke er en «historiker», men en historieforteller – og en dyktig sådan. «Man tager hvad man haver» var det gode kokebokrådet i gamle dager. et råd som også etterleves av mange entusiastiske historielagsmedlemmer når de griper pennen fatt. Det betyr at man holder seg til det publiserte, det andre har skrevet (og slett ikke alltid forskningsarbeider) og faller over en kilde eller to, relativt tilfeldig.. At man ikke er historiker/forsker kan egentlig ikke brukes mot de glade amatører, men det setter ofte en (beklagelig) grense for deres prestasjoner; de «ser ikke» det en historiker normalt hadde sett – og gjort noe med. Det er hovedpoenget mitt i en gjennomgang av artikkelen om de åtte handelshusene.

Det første
Etter en innledning tar Kirkedam for seg handelshus for handelshus. Her går jeg direkte på de åtte og kommer tilbake til innledningen. I motsetning til Kirkedam begynner jeg med det huset som tidligste ble inkorporert i Arendal, følger kronologisk og ender opp med det yngste. Det betyr at jeg starter med det «Lassenske Hus» (nr.8 hos Kirkedam)

3.juni 1772 ble det «Lassenske Hus» registrert som handelshus, og noen dager senere formelt inkorporert i Arendal by, som det første handelshuset i en rekke som endte på åtte. Rasmus Kallevig – Rasmus var hans navn – var prokurator, toller og kjøpmann. Han var født i 1722 og først som 50-åring kunne han nyte å være arendalsborger på den vakre Hisø.

Når overtok Rasmus Kallevig det Lassenske Hus? «Sier vi tiden mellom 1731 og 1740 er vi ganske nær,» skriver Kirkedam. Neppe nær nok, spør du meg. I 1731 var Rasmus 11 år, i 1740 18 år og han kom til besittelse av huset gjennom å gifte seg med enken etter en fogd Juell. Enka kan selvfølgelig ha blitt hoppende glad, men det høres litt rart ut. Har «Trykkleif» vært på ferde? Jeg følger jo bare Kirkedam og stiller meg undrende.

Rasmus døde i 1799. Enken overtok skutene, men drev ikke handel. Det kom imidlertid hans sønner til å gjøre. Jens Lassen (1769-1851) ble en rik og mektig mann; drev blant annet med pengeutlån, forteller Kirkedam. «Huset på Sletta» som det seinere ble kalt, fikk en trist skjebne. I 1927 ble huset med de mange store blyinnfattete vinduene mot sjøsiden fredet og etter den siste krigen kjøpt av Hisøy kommune – med store planer om at det skulle bli fylkesmannsbolig. Som en erstatning for at Kolbjørnsvik vel 100 år tidligere hadde mistet sorenskriveren? spør jeg. Tiden gikk, og forfallet ble tydelig for alle og enhver. Det var en møbelfabrikk/verksted i huset og noen leiligheter. I 1963 oppsto en brann i det falleferdige huset, og både denne og flere andre bygninger brant ned til grunnen. Det var «storbrannen» i Kolbjørnsvik. Dermed var det for seint å hente ut den verdifulle gamle Blåsalen som altså dessverre ikke havnet på Aust-Agder Museum (som det den gang het). Men Kirkedam forteller at minnene om bygningen har holdt seg levende, f.eks. minnene om de «oppbyggelige møtene» som skipsreder Jensen holdt i Salen i Det Lassenske hus. Ifølge Kirkedam (s.102) «gikk det en vekkelse over Arendalsdistriktet, og skipsreder Jensen inviterte til oppbyggelige møter på søndager og tirsdager i dette huset.» Jeg hadde selvfølgelig håpet at det var en note som ledet leseren til den påståtte vekkelsen, men nei, da. Uten noten på plass burde Kirkedam sagt noe mer i selve teksten. Når heller ikke teksten er tilført en beroligende pille, er det fordi vi titter inn i "ignoransen" eller fordi historiefortelleren mener det holder med «vekkelse»? Kanskje begge deler.

Gimle – Det kallevigske Hus
Så gikk det 30 år før det neste av de totalt åtte (Kirkedam skriver konsekvent tall under 10 med tall, ikke bokstaver. Nå, ja. Han er gått av som skolebestyrer og mener seg vel å stå friere..) blir trukket inn i Arendal. Nå gjelder det Gimle, lengst sør-øst i Kolbjørnsvik. Eiendommens historie får vi ikke, men får vite at Salve Johannessen Kallevig huserte der i noen tid før «matr.291,g.nr. 7 br.nr. 1» ble registrert som handelshus, 27.august 1802.

Salve Kallevig var skipsreder, trelasthandler og kommisær. Alt i 1790 hadde han ført opp en skipskran på eiendommen, nærmere bestemt på Geitholmen (den midterste av de tre..). Det tok et par tre år før han fikk ta krana i bruk. Problemet var at Arendal by hadde gitt enerett til skipskrandrift i Kolbjørnsvik og Kittelsbukt, og det krevde åpenbart både kløkt og forbindelser for å bli rettighetsinnehaver for krandrift på Geitholmen. «Hvordan» gjøres det ikke rede for i kapittelet, trolig fordi ingen har undersøkt spørsmålet «vitenskapelig» og da må den godeste Kirkedam melde «pass»; helt greit og ikke kritikkverdig, det bare minner oss om hva et entusiastisk historielagsmedlem kan «bebreides» og hvor hun går «skuddfri», som Kirkedam her.

Salve hadde en sønn, den seinere så kjente Morten Michael Kallevig (1772-1827), han som bygget Rådhuset. Som enke fortsatte Kitty Kallevig å bo i bygningen inntil hun solgte det til kommunen i 1844 – og levde ennå i 25 år.

Morten Michael rakk å bli en av Arendals største forretningsmenn. Det var han som – 27.august 1802 – sendte søknad til stiftsamtmannen i Kristiansand med ønske om at «gården Kallevig i Øyestad kommune» skulle inkorporeres i «Arendal bys geistlige –og verdslige jurisdiksjon.» Men det er åpenbart ikke hele eiendommen som skulle høre inn under Arendal by, skriver artikkkelforfatteren: «I notisen går det fram at det er sjøboder, sjønære områder, småholmer og fortøyningspåler både på Galten, langs sjøsiden i Galtesund og på Norodden skal høre inn under byens jurisdiksjon.» Er det for mye forlangt å be om en nærmere forklaring på hvorfor eiendommen  blir «delt» på denne måte? Og «Norodden»?

Nye eiere, nye Kalleviger kommer. Isac Kallevig het han som bygde opp Gimle dampsag i 1860-årene. Han var den eneste av de åtte eierne som i sin tid kom til å argumentere for å komme seg ut fra Arendal og inn i Hisøy sogn. Det skjedde under henvisning til at de aller fleste av hans mange arbeidere bodde på Hisøy og at «en vesentlig stor sum» av hans skattepenger havnet i Arendal uten at han hadde noe igjen for det. Han var den av de åtte som bodde lengst fra Vika og Arendal og kanskje var det veiholdet han først og fremst hadde i tankene.

To i 1805
Så gjør jeg et hopp på tre år – fram til 1805 – da de to ble til fire; i løpet av det året var halvparten av de åtte etablert i Kolbjørnsvik. «Lassens kran» var først ute i det Herres år 1805 – noen måneder før «Krøgers Hus» i Sperrevigen.

Nå er «Lassens kran» et navn av seinere dato. Da eiendommen ble registrert som handelshus 23.april 1805 var det som «Herlofsens kran» (Senere «Dedekams kran « før det endte opp som «Lassens kran».) Herlof Stiansen Herlofsen (1757-1820) var søker og hørte til familie som omkring 1735 hadde forlatt Gjessøya. I søknaden følger en nøyaktig beskrivelse av alle bygningene som skulle inkorporeres, i tillegg til hovedhuset sju andre bygninger. (Det blir gitt en forklaring på hvorfor «e» ble til «o» i navnet Herlofsen/Herlofson, jeg gikk i surr, men kom meg ut av vanskene ved å anta at Hans Herlofson som døde i 1802 var blitt offer for en trykkfeil…(s.97) Eller?)

Kirkedam sparer på «kruttet» når det gjelder denne krana, dvs han er sparsom med opplysninger. På side 98 kan vi lese forklaringen, det planlegges en egen bok: « Hvilke oppdrag og hvilken virksomhet både Herlofsen og Dedekam hadde på sine verft, får vi komme tilbake til ved en senere avdeling. Dette verftet vet vi har en rik historie som er svært interessant.» Det samme gjelder krana da den var i Lassens eie – det henvises til «et rikt kildemateriale (..) men dette må vi vente med til neste bok».» Det synes altså å være en bok om skipskranene man har i tankene – inkludert kanskje skipsbyggeriene som er nesten ikke behandlet i denne boka. Gudskjelov! –Jeg kan gjerne gjenta hva jeg har sagt tidligere: Jeg synes ikke Hisøy Historielag imponerer med en godt gjenomtenkt plan for utgivelse av sine publikasjoner.

Matr. 290 g.nr. 7 br.nr. 46 ble registrert som handelshus 6.september 1805. Navnet Krøgers hus er av nyere dato. I 1905 ble eiendommen kjøpt av skipsfører Jens Berntsen Krøger og en Meidel Gerner, seinere har eiendommen vært i familiens Krøgers eie, forteller Kirkedam.(Den yngste Krøger møtte jeg i min korte tid på Hisøy, på bussen, og han kunne fortelle at han hadde vært på flere av Creditbankens utenlandsturer sammen med mine foreldre.) Huset ble bygget i annen halvdel av 1700-tallet, og har hatt mange eiere. Den som fikk eiendommen «inn i Arendal» er Jens Aalholm, «skipperborger og kjøpmann». Han kjøpte eiendommen i 1891, giftet seg året etter og begynte som kjøpmann i Sperrevigen. Han omkom på sjøen i 1813 etter at skuta hans ble bordet av en engelsk fregatt utenfor Jylland. Eiendommen fikk ny eier – og ny eier – hele rekken nevnes, men det står intet om noen av dem drev handelsvirksomhet fra stedet.

De siste registreringene
Nå blir det tett som hagl! To nye i 1805, og året etter – i 1806 – blir «Knutstua» (senere kalt «Persens hus» og kjent som det.) inkorporert i Arendal. Huset lå i bakken ned til Kulltangen og gikk med i storbrannen i 1963. Bygningen var adskillig eldre enn fra 1806.

I 1813 kommer den sjette innregistreringen – «Oscarsborg» på Noroddveien. Det ser ut til at en Ole Jensen hadde en større eiendom, men at det bare var en pakkbod/sjøbod på eiendommen som ble inkorporert. I 1838 kjøper sønnen pakkboden av faren, forteller Kirkedam (ja det er «Kirkedam» hele veien), river den og førte opp et nytt våningshus. Det oppsto usikkerhet om rettighetene kunne overføres til det nyoppførte huset, men etter en ny registrering i 1839 synes alt å ha vært i den skjønneste orden. Nr 3 i rekken av Jensen'er var Oscar Jensen og han fikk et så positivt ettermæle at huset ble kalt opp etter ham – «Oscarsborg».

I 1817 får vi de to siste registreringene – sogar på samme dag. Siden «Oscarsborg» liggger i Noroddveien 50, og «Gerners Hus» i Noroddveien 56 tar vi dette – før «Roosens hus» som ligger ved Sperrevigveien, ut mot bukta. »Gerners hus» er et navn som kom opp for bare 30 år siden, og det som ble registrert som handelshus i 1817 var matr.nr 287, g.nr.6 br.nr 100. Så er det på plass. «Gerner» er et navn som knyttes til en eier som kjøpte eiendommen i 1908. Det var Ole Jensen, skipper og ansett handelsborger i Arendal (se «Oscarsborg» ovenfor), som kjøpte eiendommen i 1802 og trolig var den som søkte om eiendommens inkorporering i Arendal.

«Roosens hus» ble inkorporert i 1817, samme året som Hermann Roosen hadde kjøpt eiendommen. Han var kammerråd og drev med trelasthandel. Selv om Roosen måtte pantsette huset allerede etter få år, eide han det til sin død i 1829. I 1835 ble huset kjøpt av en sønn av Ole Jensen (ja, han!) og dennes enke solgte eiendommen til en Lassen i 1884... Jeg er glad jeg er ferdig med denne del av Kirkedams kapittel – interessant, for Guds skyld og ved en passende anledning tar jeg Kolbjørn, medbringende det kartet som står på side 71 og tar en titt på de åtte, i hvert fall de sju, til Gimle blir for mye for gamle bein, kanskje.

Mangler noe vesentlig
For meg som historiker (gjerne «såkalt», som noen hevder), er det innledningen i artikkelen som er mest «interessant» - i betydningen hvor jeg får de fleste motforestillingene.

Ut fra mine forutsetninger hadde jeg forventet at Kirkedam – et eller annet sted – hadde drøftet årsakene til det interessante fenomen som de åtte er. Siden det ikke står noe under omtalen av de enkelte hus, burde det vel ha stått noe innledningsvis? Nei – heller ikke der. Et kompliserende element for en slik undersøkelse er selvfølgelig at «inkorporeringene» skjer over en lengre  tidsperiode, det første huset registreres i 1772, de to siste i 1817 – men de fleste dog under en kortere periode under napoleonskrigene. Poenget mitt er at artikkelforfatteren ikke har brydd seg.

Nå vil noen sikkert kunne hevde at det er en «urettferdig dom» - i hvert fall når det gjelder «1772».. Kirkedam forteller nemlig om et bønnskrift til kong Fredrik 5, satt opp av Jacob J.Undell som på vegne av alle kjøpmenn som allerede bodde i Kolbjørnsvik. Kirkedam skriver at av skriftet  «går det tydelig fram at de fortsatt ønsket å ble boende i sine hus, og at de ville fortsette å drive handelsvirksomhet, samt beholde sitt borgerskap i Arendal.» En ting er at dette sitatet i seg selv er problematisk for forståelsen av «1772», og «verre» blir det når han gir inntrykk av et bønnskriftet fra 1751 baner veien for registreringen i 1772. Han skriver nemlig (s.72): «Brevet til kong Fredrik 5 og de følgende henvendelser til diverse myndigheter kan vi trygt si var opptakten til det som senere førte til at flere hus i Kolbjørnsvik fikk sine handelsrettigheter fra byfogden i Arendal.»

Kort: Jeg ser ikke hos Kirkedam sammenhengen mellom «1751» og «1772» og «de følgende henvendelser til diverse myndigheter» kan jeg ikke se er notebelagt. «Vi kan trygt si..,» sier Kirkedam. Det vi trygt kan si, slik jeg ser det, er at Kirkedam ikke har gitt noen overbevisende forklaring på «1772» og bakgrunnsstoff for forståelse av de andre etableringene har han helt utelatt. Slikt henger jeg meg opp i!

Derimot er han svært så opptatt av ønsket (hos fem av de åtte) – i annen halvpart av 1800-tallet – om å komme seg «bort fra» Arendal..og inn i «Hisøy Sogn/Øyestad herrred». Her savner jeg noen innlegg fra Den vestlandske Tidende hvor det protesteres mot «utmeldingene».. Husk på at Arendal var en by hvor (de rike)borgerne hegnet om sine trange grenser; fattigfolk fra Barbo og Strømsbo skulle ikke inn og hva da med «rikinger» som ville «ut»?

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum