"anti-kjappkjapp"

"Innenfor" eller "utenfor"?

Fredag 13. August 2010 · Andreas Raaum · Religion

artikkelbilde for Innenfor-eller-utenfor

Helge Hognestad - En prest og en plage (del 2)
.. i teologi som i fotball

T T T
print denne siden

» Dette er del 2 - klikk her for å lese del 1

Her skal jeg se nærmere på de teologiske meningsbrytningene mellom Helge Hognestad, prest i Den norske kirke og hans motstandere i den samme kirken. Hognestad insisterer på at det er i det som ennå heter "statskirken", han ønsker å ha sitt virkefelt – ikke bare sin ordinasjon. Det dreier seg om en kirke hvis budskap, etter hans mening, ikke er tilpasset moderne mennesker – med dogmer som er meningsløse for mange i vår tid – og ikke bare meningsløse, også nedverdigende. Han ser på seg selv som "begrenset", men "jeg føler meg sikker på at mye av det som serveres i kirken er enda mer begrenset." (VL 15/5) Hans kall er kanskje ikke å lede kirken "på de rette stier, men jeg ønkser at den skal være våken og se virkeligheten slik den er." (VL 25/3)

Tatt ut av tjeneste
Innledningsvis går jeg imidlertid nærmere inn på deler av "historikken" i en dramatisk sluttfase i noen vårmåneder 2010. 20.mars 2010 ble Helge Hognestad tatt ut av kirkelig tjeneste fordi biskopen hans, Solveig Fiske, ville ha samtaler med ham om hans kristendom. Hensikten var å bringe klarhet i spørsmålet om hans forkynnelse og teologiske tenkning var forenlig med det som ble sagt og tenkt i Den norske kirke. I avtalen mellom Fiske og Hognestad – av 20. mars – står at "avtalen har sin bakgrunn i at Hognestad over tid har tatt opp og stilt spørsmål ved sentrale punkt i den kristne tro og kirkens lære, og formidlet dette i sin forkynnelse og forfattervirksomhet." Notto R.Thelle, sterkt kritisk til Hognestads angivelige kristendom, undrer seg over tidspunktet for tap av prekelisensen. "Rett tidspunkt" til å frata Hognestad ordinasjonen hadde vært, iflg. Thelle, da han skulle fornye avtalen som han i sin tid hadde gjort med den tidligere Hamar-biskop Rosemarie Køhn. Men det kan være "detaljer", legger Thelle til, som han ikke hadde oversikt over.. (VL 15/4)

"Det lurer jeg også på"
Lisensen ble tatt fra Hognestad snaue tre måneder før han skulle gå over i pensjonistenes rekker. Som en del av avtalen fra 20.mars skulle det holdes "samtaler" mellom partene – presten og hans biskop. Ifølge Hognestad – i et intervju i Vårt Land 15.mai – ble samtalene holdt "jevnlig". Da var det gått nesten sju uker siden samtalene startet/presteløyvet trukket tilbake og det var tre uker igjen til han skulle bli pensjonist. På dette tidspunkt er det Hognestad svarer dette på intervjuerens spørsmål om hva de to snakket om: "Det lurer jeg også på. Jeg skjønner ikke hva hun mener er feil med min teologi. Jeg håper derfor å få større klarhet i hvorfor hun mener at jeg går utover kirkens lære."

I det samme intervjuet står, riktignok ikke tatt ut av Hognestads munn, men det står i alle fall – for journalistens regning? – at "samtalene vil fortsette fram til avskjedsgudstjeneste i Hamar domkirke." Det forutsetter prestelisens! Var det alt den 15. mai – og tidligere for den saks skyld – klart Hognestad skulle tilbake i tjeneste før han gikk av?
I offentligheten var det uansett knyttet spenning til resultatet av samtalene. Hvis lisenstapet ble definitivt, gjorde man seg tanker om hva som ville skje hvis den tillyste avskjedsgudstjenesten i Hamar domkirke søndag 13. juni ble avlyst. Ville det i så fall bli holdt en "mot"gudstjeneste i friluft – på Hamar Stadion – med mulighet for kjempeoppslutning?

Enige om å "normalisere"
8. juni stoppet Vårt Land alle videre spekulasjoner i så henseende, Hognestad hadde fått tilbake sine presterettigheter. Prekenkarantenen var opphevet, biskopen hadde åpenbart konkludert med at det ikke var noe grunnlag for å legge begrensninger på Hognestads utøvelse av sitt prestekall. Avskjedsgudstjenesten kunne holdes – som tidligere bestemt.

10.juni – to dager etter at nyheten var sluppet gjennom Vårt Land – sa Fiske dette til Klassekampen: "Vi har ført samtaler om sentrale punkt i kirkens tro og bekjennelse, og vi har blitt enige om å normalisere når han nå når pensjonsalderen." Annensteds forsikrer hun at avgjørelsen ble truffet ut fra en "helhetsvurdering", og i en uttalelse til Vårt Land 19.juni sier hun at Hognestads lojalitet mot kirkens liturgier, når han utøvet sin prestegjerning, medvirket til hennes avgjørelse om normalisering. Tar vi med uttalelser – eller rettere sagt mangel på uttalelser fra hennes bispekolleger – så må man i sannhet slå fast at informasjon til folket i "folkekirken" har det heller vært lite av i denne saken.

Vil han bli brukt?
Spørsmålet kan synes irrelevant i og med Hognestad er blitt pensjonist. Men han kan fungere som vikarprest! Gjeninnsettelsen – demonstrert ved avskjedsgudstjenesten 13.juni hvor Hognestad forrettet – viser at Hamar-bispen ikke lenger så noe grunnlag for å legge begrensninger på Hognestads utøvelse av prestegjerning. Det betyr at han – som pensjonist kan forrette i gudstjeneste, begravelse og bryllup. Så et høyst rimelig spørsmål er dette: Vil Hognestad bli brukt som – som vikarprest?.

En større artikkel i Vårt Land den 19. juni sier noe om det. 10 av landets 11 biskoper ble stilt disse to spørsmål (den ellevte biskop var ikke tilgjengelig): *Vil Helge Hognestad være velkommen som predikant i gudstjeneste i ditt bispedømme? * Vil du som biskop foreta deg noe dersom du får kjennskap til at det er et ønske om å invitere Hognestad som predikant til gudstjeneste i ditt bispedømme? Det var jo en del av avtalen mellom Fiske og Hognestad at Hognestad, med prestelisensen i lomma, k u n n e være vikarprest som pensjonist..

Halvor Nordhaug i Bjørgvin bispedømme og Olav Skjevesland i Agder/Telemark er krystallklare i sin avvisning. Nordhaug peker på at en biskop har mulighet til å be prestene om ikke å gi Hognestad talerstol i kirken, og den mulighet vil han benytte seg av. Skjevesland er ikke like "utfordrende", men er enig med Nordhaug i at Hognestad forkynner et evangelium som er utenfor klassisk kristendom. Skjevesland mener at Hognestads teologi har blitt "enda mer radikalisert" de siste årene. Hans råd til prester og menighetsråd i Agder og Telemark bispedømme er at de ikke skal slippe Hognestad opp i prekestolen. Oslo-biskop Ole Christian Kvarme er kort i sin kommentar; han "vil ikke bruke Helge Hognestad i Oslo bispedømme.".

Tre av bispekollegiets fire kvinner er klare på at de ikke vil bruke Hognestad som vikar, mens dens fjerde, Solveig Fiske, nøyer seg med å si at hun ikke vil bruke Hognestad som "fast" vikar. "I det ligger det en melding", bemerker Skjevesland.. Laila Riksaasen Dahl i Tunsberg sier dette: "Hvis jeg ble kjent med at noen i bispedømmet ønsket å invitere Hognestad, ville jeg tatt kontakt med dem og bedt dem bruke han til noe annet enn predikant, for eksempel på et møte hvor man diskuterte teologi.".

Biskopene Tor B. Jørgensen (Sør-Hålogaland) og Tor Singsaas (Nidaros) er mer "samarbeidsvillige", Jørgensen klart mest. Dersom Hognestad blir invitert av noen lokalt, vil Jørgensen ikke gripe inn. Hvis noen i Nidaros bispedømmme inviterte Hognestad, ville Singsaas "stille dem noen spørsmål"... Jørgensen er den eneste som gir Hognestad kreditt; han reiser mange viktige, store teologiske spørsmål som det er viktig å ha en åpen diskusjon om i Den norske kirke, hevder han, og legger til at "den diskusjonen bør ikke knyttes til en personalsak, om man er innenfor eller utenfor det kirkelige fellesskapet." Jeg innrømmer at jeg gjerne skulle ha vært en flue på veggen hvor bispemøter i Den norske kirke holdes. Hognestad er utvilsomt "way off" den teologiske standard i Den norske kirke, men om det er noen grunn til å formelt frata ham autorisasjon synes å være et annet spørsmål. I navnet har de norske biskopene latt ham beholde kappe og krage, i gavnet har de (trolig)strippet ham.

Avskjedsgudstjenesten
Søndag den 13. juni fikk Hognestad en "varm" avskjed – det sto i Vårt Land dagen etter avskjedsgudstjenesten i Hamar domkirke. Og, sier Hognestad i avisa, "i Hamar har jeg møtt en slik romslighet og kollegiefellesskap at jeg har kunnet få være meg selv og fått jobbe med mine egne ting." Det er en uttalelse hvor det har vært tatt høyde for én enkelt kollegas fravær.

Og folket strømmet til denne søndagen. To ganger tidligere (i vinter) var det fullstappet i den ærverdige domkirken ved Mjøsa – en gang med Hognestad og en gang med TV-2-presten Egil Svartdahl i prekestolen. Nå var det Hognestad igjen – for siste gang..,"den kontroversielle og folkekjære 70-åringen" som det heter i Vårt Lands reportasje fra avskjedsgudstjenesten. 500 sjeler var til stede, hvilket betyr fem eller ti ganger så mange som ved en ordinær gudstjeneste. I forkant var det holdt opptelling på Facebook. "Vi som støtter Hognestad" hadde godt over 2000 underskrifter; der hvor "ikke" var hovedordet, kun én. Dette gir neppe et korrekt bilde av antall tilhengere og motstandere; det gjør heller ikke det faktum at flesteparten av innleggene i "Hamar Arbeiderblad" har vært for Hognestad, ifølge avisas redaktør. Det betyr vel helst at den gruppe som har it-kunnskap og skriftlig formuleringsevne er "overrepresentert" blant Hognestads tilhengere.. Kanskje.

"Strømmet til" gjorde de i alle fall denne søndagen – fra "alle kanter", en person Vårt Land snakket med kom helt fra Trondheim i ens ærend. Hognestad var "favorittpresten", men vedkommende ville ikke ha navnet i avisa. "Det er jeg ikke sterk nok til." Holder vi oss fortsatt til VLs referat av gudstjenesten, var det domprost Ole Elias Holck som kom nærmest en "kritikk" av dagens hovedperson. Han holdt takketalen til Hognestad og roste ham for å være raus, engasjert, kunnskapsrik og debattglad – med en spesiell evne til å komme i kontakt med mennesker "i kirkens randsone." Men "med sin tilnærming til troen utfordret han oss, og på noen punkter var vi reelt uenige." Så langt – ifølge referatet i Vårt Land.

Man legger merke til – i samme avis – et intervju med redaktøren i Hamar Arbeiderblad, Rolv Amdal. På den ene side, sier redaktøren, kan det være "litt problematisk" at Hognestad som prest i Den norske kirke har forrettet en lære som ikke helt er i samsvar med kirkens lære. På den annen side, poengterer Amdal, har den samme Hognestad truffet noen strenger hos folk som vanligvis ikke går i kirken. Konklusjonen hans blir at han synes det er "rart at man fra kirkelig hold har opptrådt så rigorøst", dvs tatt fra ham lisensen. Det hører – kanskje - med til historien at Hamar Arbeiderparti har gitt Hognestad sin støtteerklæring (KK 15/4).

Den ene mot de mange..
Iflg Vårt Lands utsendte førte Hognestads preken oss – "kanskje" – inn til kjernen av hans budskap som handler om enkeltmenneskets selvutvikling "til noe bedre". Det handler om å komme i berøring med det Hognestad kaller "Kristenfeltet", et nærmest magnetisk tiltrekningsfelt som kan gi kraft til noe annet og bedre som mange mennesker "leter etter", stadig VL. Dette selvutviklingstemaet traff i hvert en Kjersti Brønntveit, dame fra Hamar og ofte blant Hognestads tilhørere. Hun er spesielt opptatt av, sier hun, at Hognestad ofte framhever menneskets muligheter og ikke dets begrensninger.

Det kan nå synes aktuelt å se nærmere på innholdet i den teologiske striden.Den relative grad av fred og forsonlighet som preget de tilstedeværende i Hamar domkirke denne søndagen, er vanligvis fraværende i avisenes spalter, hvor tilhengere og motstandere møtes. Mens Hognestad nærmest er enerådende hærfører for sin flokk, er flokken av motstandere preget av et ganske bredt, kampvillig offiserskorps. Mens ingen (?) teolog har stått opp for Hognestad, står apparatets toppersoner skulder ved skulder på den andre banehalvdelen.

Det kildemessige grunnlaget for denne artikkelen er i all hovedsak innlegg i Vårt Land og Klassekampen i noen vårmåneder i år. Dessverre har jeg ikke hatt adgang til Hamar Arbeiderblad, heller ikke til den Hamar-baserte annonseavisa Huskelappen (unntatt når den er gjengitt i noen av de nevnte to avisene).

I Hognestad møter vi en belest, velformulerende og kampglad prest. Innledningsvis så vi at svaret var "nei" på spørsmålet om han satt på "sannheten". Hva har ført Hognestad ut på "kamparenaen"? Selv legger han vekt på at han hjemmefra fikk med seg et "lyst gudsbilde" (faren var prest på Jæren). "Jeg møter folk som sliter med opplevelsen av en streng og dømmende Gud. Den belastningen har jeg ikke hatt i mitt liv."(VL 15/5)

Sosiologi og Jung
Men hans egentlige "oppvåknen" har sammenheng med at han som student fik sans for og innsikt i sosiologi. For den seinere teologiske kandidat og enda seinere dr. theologiae ble dette et møte med en "utenomverden" som ga ham sjansen til å se på kirken med nye øyne; han oppdaget at den var menneskeskapt, "en sosial institusjon som har sine mekanismen for overlevelse." (VL 15/5)

Gjennom sosiologien ble han kjent med Gustav Jungs tanker. Dette møtet ble avgjørende for den retning hans tanker tok. Studiet av Jung fører til at begrepene "bevissthet" og "bevissthetsutvikling" blir ankre i hans teologiske tenkning.

Hans utgangspunkt er at bevissthetsutvikling – med evolusjonens fart – "har ført oss fremover." Menneskeheten gjør stadig nye erfaringer – og andre erfaringer enn folk tidligere – for femti år siden, for 2000 år siden. Bevissthetsutvikling har ført oss dit hen, hevder Hognestad, at vi "forstår verden og oss selv på en dypere måte enn tidligere." (VL 12/6)

Ifølge eget utsagn har Hognestad "arbeidet med menneskets bevissthet og sett at de anerkjente bevissthetsforskere i verden er opptatt av bevissthetens utvikling, at mennesket gjennom alle tider stadig har sett dypere og forstått mer av både seg selv og sitt indre og den ytre verden, og at dette er en utvikling som fremdeles pågår." (VL 17/6) "Og noen synes allerede å være kommet dit hvor jeg tror at alle mennesker etter hvert skal, at en kjenner det guddommelige i sitt indre og kan øse av uante visdomskilder." (VL 12/6)

At mennesket utvikler seg "bevissthetsmessig", gir solid tro på en god framtid: "Det gjør at vi kan konsentrere oss om veien videre. Innse at mennesket ikke er fullkomment, men at vi har det fullkomne i oss som potensial." (KK 15/4)

"Jeg tror som Carl Gustav Jung, at vi mennesker får bevisst kontakt med "Selvet" som han kaller det – og som kanskje er det Jesus omtaler som Guds rike – da er vi i det kollektive feltet. Da får vi del i den visdom og kjærlighet som finnes der. Jeg tror ikke at Jesu sosiale engasjement sprang ut av tanker som bare oppstod i hodet hans, men av kontakt med gudsriket i det indre (..) Det jeg ser er at er at mennesker som har fått kontakt med "gudsriket inni" seg, omsetter indre visdom i sosialt engasjement." (KK 15/4)

Gud er ingen person
Hognestad har opplevd Gud som en virkelighet. Etter en bestemt opplevelse hjemme i egen stue dagen før han holdt sin første preken i Høvik kirke har han aldri tvilt på Guds eksistens. "Men jeg vil ikke påstå at jeg vet hva Gud er." Opplevelsen av Gud beskriver han slik: "Det er en kjærlig kraft som omslutter oss og står bak hele utviklingen av skaperverket". Men Hognestad kan vanskelig tenke seg gud som "person", og sier: "Vi er personer, men Gud er stemmen som klinger gjennom oss."(15/5 VL)

I KK 10/6 er Hognestad enda tydeligere: "Den eksterne, personlige Gud er en menneskelig konstruksjon. Forestillingen om en personlig Gud gir ikke mening, men det gjør Gud som kraft, energi, lys eller kjærlighet. Ordet "person" kom av det greske ordet "personae", som betyr maske. Masken er menneskeskapt. Det er ikke Gud. Gud er det som skinner gjennom masken."

Myter
Hognestad mener at historien om Jesus er fylt av "myter", men ikke myter i betydningen at de er usanne; poenget er at mytene bærer på en "indre sannhet" som det gjelder å finne. Således er "historien om Jesus fra Nasaret den sentrale livserfaring som kan gi mening til livet
–er en fortelling om nestekjærlighet som det dypeste i et menneske
–er veien til et helere og sannere liv
–er å overgi seg til en høyere visdom og vilje." (VL 12/6)

"Fortellingen om Jesu korsfestelse, død og oppstandelse er en myte. Jeg tror det har skjedd, men legger ikke stor vekt på det. Det ser jeg på som en avsporing. Da gjør man Jesus til noe utvendig, noe vi kan tro på. Jeg vil heller konsentrere meg om det livet han lærer oss å leve." (15/5 VL)

Dette har han skrevet mer utførlig om i sin kronikk i KK 31/3: "Påskefortellingen forteller om en indre virkelighet. Den er opprinnelig ikke ment som en historisk beretning, men ville si noe om menneskets indre vekst. Det betyr at hvis vi i dag leser fortellingen om Jesus som ble tatt til fange, forhørt, pisket, korsfestet, døde på korset og oppstod på tredje dag som faktisk historie, reduserer vi budskapet i forhold til den dype innsikten som skapte fortellingen. Den moderne psykologi har lært oss å forstå mer av verden. Derfor er vi i stand til å forstå fortellingen om Jesus på en annen måte", sier Hognestad innledningsvis i den nevnte kronikken.

Til sjuende og sist er det vel Hognestads kronikk i KK den 31.mars som er mest representativ for hans tenkning om kristen tro ( vel å merke i det materialet som jeg bruker). Jeg kommer derfor nedenfor til å gjengi store deler av den. Mye tyder på, skriver Hognestad i kronikken, at det var katastrofen i år 70, da romerne knuste Israel, drepte tusenvis og drev mange på flukt, som ga støtet til det første evangeliet, skrevet av Markus. Han skrev for fordrevne og fortvilte jøder, og ga dem forklaringen både på egen og Israels skjebne. Jesus hadde utfordret religion, lov og autoritet, og derfor planla de jødiske lederne å bli kvitt Jesus. Det utviklet seg til en katastrofe.

Gjennom å kombinere de forskjellige tradisjonene fra de første Jesus-troende miljøer skaper Markus en fortelling som ikke er ment som faktisk historie, men som en symbolfortelling. Han setter fokus på en av flere kristne grupper i bevegelsens første førti år, nemlig den som "hadde fokus på korsfestelse og oppstandelse."

Den gruppen, fortsetter han, "utformet sin tro ut fra innsikt som fantes i antikkens verden, om et døende og gjenoppstående gudemenneske. Det var innsikt som skulle føre til personlig forvandling og åndelig opplysning. De hedenske vismenn hadde lært at hvert menneske har et dødelig lavere jeg, som de kalte eidolon – det vi ville kalle jeget eller egoet, det legemliggjorte jeg, den fysiske kroppen og personligheten. Dessuten hadde hvert menneske et uødelig høyere selv som ble kalt daimon – det vi ville kalle Det høyere Jeg, Sjelen eller Selvet, det sanne selv som er hvert menneskes åndelige forbindelse med det guddommelige."

Dette døende og gjenoppstående gudemennesket – nå kommer vi til hovedpoenget – "viste antikkens mennesker veien som den enkelte måtte gå for å finne sin sanne identitet – bli en Osiris eller en Dionysos eller en Kristus. Paulus hadde gått den veien. Han var blitt "korsfestet med Kristus" med den følge at hans ego ikke lenger dominerte hans liv, men som hans sier "Kristus lever i meg."

Men hvis den fortellingen om Jesus som Markus skrev/nedtegnet var ment å bli oppfattet – og ble det – som en symbolfortelling, og ikke en fortelling om det som faktisk skjedde – hvorfor forble det ikke slik? I kronikken gis intet svar på det spørsmålet; det bare blir slik.

"Nå var menneskene i tiden etterpå ikke i stand til å holde fast ved det symbolske i Jesus-historien. De begynte å hevde at det som var skrevet, var historiske fakta. Derfor fikk vi den bokstavtro kristendommen, som har forvrengt det opprinnelige budskapet. Jesu død ble forstått som en soningsdød, en betaling til Gud for menneskenes synder, og korset skulle en tro på i stedet for en vei å gå. Men slik var det altså ikke i begynnelsen", hevder Hognestad.

Og slik var stoda lenge, lenge – helt til, hevder Hognestad, " Freud og Jung og andre i den nyere tid åpnet for en mer adekvat måte å forstå den indre verden på. Vi lever i en etter-jungiansk tid. Det betyr at vi igjen er blitt i stand til å forstå symbolinnholdet i fortellingen om Jesu lidelse, død og oppstandelse. Vi kan se at påskefortellingen handler om en måte å leve på som fører til dypere innhold og mer liv, mer glede, mer mening, indre veiledning, inspirasjon og dører som åpner seg – til "oppstandelse". Veien er å "korsfeste" sitt ego, som blant annet betyr: slutte å manipulere, slutte å karre til seg, ikke bruke knep, ikke bruke makt, ikke fremheve seg og sitt på bekostning av andre, tenke fellesskap og helhet fremfor meg og mitt, legge vekk personlige strategier, tømme sinnet for indre støy, erkjenne sine skyggesider, slippe masken, være ærlig og ha et sant uttrykk, la den ytre handling samsvare med den indre følelsen. Og innse at en har et annet senter i sitt indre enn det som på nåværende utviklingstrinn er dagsbevisstheten, et senter som vet mer, har dypere innsikt og ser lenger enn ego, og som er forbundet med det guddommelige." Og slik slutter kronikken: "Det handler om å innrette seg etter denne innsikten, lytte innover og overgi seg – å få kjenne oppstandelseskraften."

I sin "påskeartikkel" viser Hognestad – i en bestemt sammenheng – til "den internasjonalt anerkjente amerikanske bibelforsker Burton L. Mack, og 15.april skriver han at "det er gjort omfattende studier i menneskehetens bevissthetshisstorie. For tiden er den amerikanske forsker Ken Wilber en av de mest fremtredende, og han støtter seg til mange, mange andre. I Vårt Lands utgave 17.juni fnyser Hognestad av at man i lederen i avisa (14/6) har kalt hans teologi for "private meninger". Private meninger!! "Det er ikke vanskelig å dokumentere at det jeg hevder er helt på linje med synspunkter hos mange internasjonalt kjente teologer", slutter en høyst indignert Hognestad.

Hva "internasjonalt kjente teologer" måtte mene er ikke noe tema for Hognestads motstandere. Man nøyer seg med å slå fast at Hognestad forvrenger og fornekter historiske fakta, at han ukritisk henter hjem bastante og ensidige tolkninger. Kanskje den mest anerkjente i motleiren (Thelle) nøyer seg med å si at Hognestad "later som om bibelforskeren Burton L.Mack er representativ for moderne forskning."

Kritikk av kirken
Hognestad fryder seg over å kunne være/ha vært prest i Den norske kirke. Det betyr å ha "tid og anledning til å se og tolke livet i lys av historien om Jesus." (VL 12/6) Da hadde han vist (VL 20/4) at dette hadde reist en serie av spørsmål, blant dem: "Hvordan kommer den energi til uttrykk som var synlig i Jesu liv? Hvor kanaliseres hans helende kraft? Hvor blir hans klarsyn tydelig i vår tids forvirring? Hvordan møter utstøtte den kjærlighet som preget hans liv?"

Han har et ønske om "å bidra positivt til at kirkens budskap kan være adekvat i en moderne verden." (VL 12/6) Det betyr at han som prest i Den norske kirke vil arbeide for "at den indre sannhet skal fram." (KK 10/6)

Men i kirken møter Hognestad "mye uvitenhet (..) som hindrer sannheten om verden og menneskene. Et eksempel er synet på "Israel". Hele ideen om at et utvalgt folk skal ha privilegier fremfor andre folkeslag bunner i uvitenhet." (KK 10/6)

    Hans oppfordring til kirken er at den må være åpen for nye tanker og impulser.
  • - "Den norske kirke kan bidra til at visdommen kommer frem ved å være åpen for de nye som bryter på. Det betyr å legge mindre vekt på fasiter og læresetninger som sier hva som er "rett lære" og i stedet med nyssgjerrighet lytte til folks opplevelse av det guddommelige."(VL 12/6) Han avslutter med biskop Schelderups ord: "Kirkelig ordning må ikke stå hindrende i veien for det som med livets egen rett bryter på."
  • At man har forstått mer av både seg selv og sitt indre og den ytre verden "må få konsekvenser for troens uttrykk. Men jeg kan ikke se at dette er reflektert i den teologiske samtalen i vårt land. Jeg mener at uvitenhet i kirken hindrer sannheten i å komme fram. Jeg vil bidra konstruktivt til at kirkens budskap kan være adekvat for moderne mennesker." (VL 17/6)

Som prest i Den norske kirke "vil jeg at den indre sannhet skal frem." (KK 10/6) Kirken må være "åpen" – åpen for så mye. åpen for tanken om at "Gud er en upersonlig allesteds nærværende energi som ligger i dypet av hvert menneske. Mennesket er ikke syndig, men underveis til et høyere nivå. Kirken har laget den nedverdigende forestillingen om at Jesus måtte sone for våre synder. (..) jeg sier at Gud er i mennesket, at mennesket ikke er synder som er avskåret fra forbindelse med Gud, men at der er kontakt." (KK 10/6) "Det gjelder å innse at mennesket ikke er fullkomment, men at vi har det fullkomne i oss som potensiale." (KK 15/4) "Tanken om Kristus i vårt indre, er i sum min kristne lære." (KK 17/6)

Hognestad synes å ha god samvittighet, både for liv og lære. Han minner om løftet han avga som prest 23. juli 2000, hvor han blant annet lovet at "av hjertet legger jeg vinn på å leve etter Guds ord, og i studium og bønn trenger dypere inn i de hellige skrifter og den kristne tros sannhet" – et løfte han mener å ha holdt (VL 12/6 ). Men Hognestads gode samvittighet synes ikke å stoppe hans motstandere og forsvarere av Den norske kirkes lære.

Hognestads motstandere
Hvem er de så, Hognestads motstandere? Og hva sier de? Blant dem er "kanoner" i norsk teologisk vitenskap. Fremst i rekken står professorene Notto R.Thelle, seniorpofessor ved Det teologiske fakultet, UiO ( altså ikke Menighetsfakultetet) og Torleiv Austad (som i sin tid var leder i Den norske kirkes Lærenemnd da Hognestads teologi var meldt inn som hovedsak).

Likevel begynner jeg med uttalelser fra et – trolig - "sølle almindelig" kirkemedlem, Aud Skagestad fra Hamar. For meg var hun personen som akselererte min interesse for Hognestad og hans teologi – og kanskje ga startskuddet for et (foreløpig) siste kapittel i historien om Helge Hognestad. Hun skrev i Vårt Land den 8. mars, og overskriften levnet ingen tvil om hva hun mente: Prest uten kirkens tro. Og "avisa" skrev i ingressen at innsenderen var "mildt sagt forundret over at Hognestad som benekter sentrale deler i den kristne kirkes tro, kan være prest i denne kirken."

Og så siterer jeg Aud Skagestads innlegg i sin helhet – og holder på de overskrifter hun løser opp brødteksten med:
-For noen uker siden var jeg på et samtalemøte i Storhamar kirke. Den ene av de to i panelet, var seniorprest i Hamar menighet, Helge Hognestad.

"Søppeldynga"
Den siste tiden har han bl.a. i den lokale annonseavisen Huskelappen gitt uttrykk for sine synspunkter på klassisk kristendom. I nevnte avis 12.02.10 sier han at "det er mye vi nå kunne slippe å dra på videre. Mange gamle tanker, mange foreldede ordninger, mange tomme ritualer. Slippe. Kaste på søppeldynga. Ta vare på det som inspirerer, som gir vekst, som stimulerer utfoldelse av indre muligheter – slippe resten, slippe alt som hindrer oss i å se klart, alt som bare tjener til å gjøre oss trygge i våre vaner og vår vanetenkning. Slippe forestillingen om at ordninger kan være hellige og uforanderlige, slippe dogmer og tanker om at bestemte oppfatninger og ordninger er gudegitte og ikke menneskeskapte eller kirkeskapte. Slippe tanken om at det finnes hellige tider og hellige steder og spesielle hellige skrifter, som om ikke alle steder og alle hellige tider er hellige og mennesker til alle tider skriver og formidler innsikt om universelle lover."

"I Huskelappen 11.12.09 skriver han: "Fortellingen om Jesu fødsel menes "Kvinerius var landshøvding i Syria", som det heter, er ingen beretning om en historisk hendelse, men en myte."

Selsom opplevelse
For meg ble møtet i Storhamar kirke en selsom opplevelse. Innledningsvis får samtalepartnerne blant annet spørsmål om de tror på Den treenige Gud – Fader, Sønn og Hellig ånd, om de tror at Jesus er Guds sønn og om de tror at Jesus gjennom sin død oppstandelse er verdens frelser. Hognestad svarer negativt på alle tre. Det han ellers sier denne kvelden, blir en bekreftelse på det han "forkynner" i Huskelappen.

Hognestad har sin selvfølgelige rett til å tro hva han vil. Men jeg er mildt sagt forundret over at han benekter sentrale deler av den kristne kirkes tro, kan være prest i denne kirken og samtidig være ærlig overfor seg selv og sitt eget ståsted. Mest forundret er jeg over at Hognestad får arbeide som prest, forundret over at hans overordnede i det kirkelige hierarki ikke griper inn.

Samlinger
Min forundring gjelder også det faktum at han kan bruke Storhamar kirke til samlinger hvor han underviser i en studiegruppe om "en fremtidsrettet og sannferdig kristendom" (Huskelappen 13.11.09). Jesu advarsel i Matteus 23.4 "Pass på at ikke noen fører dere vill", er like aktuell nå som da boka ble skrevet. (Og det var Skagestads innlegg i sin helhet)

Tross sin hederlige omtale av Hognestad som person er kommentar –og debattredaktøren i Vår Land, Jon Magne Lund, krystallklar i sin vurdering av Hognestads teologi. Han svarer dette på sitt eget spørsmål om hvorfor Hognestad ikke kan "få holde på som han gjør": For meg er årsaken enkel. Det er altfor stor avstand mellom hans eget syn og kirkens. (..) Han definerer og plasserer seg hele tiden på god avstand fra kirken. (..) Men det er ingen menneskerett å være prest. Det er knyttet klare forpliktelser til dette, og Hamar-bispen vet at Hognestad bryter så tydelig med kirkens tro at han ikke kan stå på kirkens prekestol. Dette har med respekt for kirkens bekjennelse å gjøre", skrev Lund i Vårt land fredag 19. mars. Tirsdag 23. mars ble avtalen av lørdag 20. mars kjent, avtalen mellom bisp og prest om tilbakekallelse og samtaler..

Thelle: Jung-inspirert tolkning
I flere artikler/innlegg i Klassekampen (6/4 og 19/4) og i Vårt Land (15/4) drar Notto R. Thelle til felts mot Hognestad. Ifølge professoren er "Hognestads hovedbudskap en Jung-inspirert tolkning av kristendommen som en indre oppvåkning." Thelle understreker at troens "indre dimensjon" alltid har vært en selvsagt del av kristendommen, men i Hognestads versjon dreier alt seg om den indre opplevelsen. "Jesus er redusert til å være en jødisk variant av mysteriereligionenes myte om dødende og oppstående guddommer. Og at de formidler tankene til "de hedenske vismenn" som lærte at hvert menneske har et lavere og et høyere jeg, et selv som er forbundet med det guddommelige. Resultatet blir en forenklet versjon av jungianske spiritualitet som blir Hognestads hovednøkkel for å forstå både evangeliene og Paulus. Carl Gustav Jung har saktens mye å lære oss, men Hognestad ser ut til å være blind for andre lesemåter. Kristendommen blir en symbolsk fortelling om indre opplevelse og selvets utvikling. Punktum." På det viset blir det "lite igjen av den sosiale sprengkraften i evangelienes beretninger om mesteren fra Nasaret", hevder Thelle i en annen sammenheng.

Troens indre dimensjon
Stilt opp mot Hognestads kristendom som en symbolsk beretning om indre opplevelse og selvets utvikling blir det viktig for Thelle å vise at troens indre dimensjon også har plass i klassisk kristen teologi. Således er "julens budskap ikke bare fortellingen om Jesu fødsel, men om hans fødsel i mennesket. Omvendelse er ikke å akseptere påstander, men en forvandling av sinnet (metanoia). Påsken er ikke bare en ytre fortelling om Jesu død, men handler også om å ta korset opp og følge ham, og om dø og oppstå med Kristus. Men dette er en del av en større helhet som – om man liker det eller ikke – er knyttet til historiske hendelser." For Thelle er det slik at Den norske kirke "entydig gjør den historiske personen Jesus til fundament for liv og lære."

Nærmest utenkelig..
Han har "absurditeten" som alternativ til sannheten om den historiske Jesus. Det forholder seg nemlig slik, hevder Thelle at "historisk sett var Jesu lidelse og død på korset et så klart tegn på nederlag og sammenbrudd at det nærmest er utenkelig at noen ville ha funnet på å dikte opp en slik fortelling. For de fleste var korset et utvetydig tegn på at Jesus var en falsk Messias. Han var avslørt! Glem ham! Selv for dem som var igjen, var korset en gåte, og hele Det nye testamente kan leses som de første kristnes forsøk på å forstå det uforklarlige. Hadde ikke Jesus vist seg for dem som oppstanden, hadde det knapt vært noen som ville ha husket ham senere. Hvem i all verden ville finne på å dikte opp en så absurd historie?" spør Notto R. Thelle.

God kristen visdom
Det er i sin artikkel i Klassekampen 31.mars at Hognestad går i detalj om noen av konsekvensene av sin gudsopplevelse, nemlig de gode, kristne gjerninger; man slutter å manipulere, karre til seg, hele raden av ideelle kristne gjerninger og holdninger. For Thelle er "det god kristen visdom i disse idealene", men problemet er at de går sammen med "en bastant avvisning av den historien som ga budskapet form og den klassiske kristne tradisjon som har vært bærer av dette budskapet."

Monotoni
Notto Thelle ser ikke bort fra at Hognestad kan ha noen poeng i sin kritikk av kirken. Thelle er kjent som "de mange stemmers teolog", og han sier at han gjerne skulle ha hørt mer fra "stemmen" som forteller om Jesus som "visdomslærer". Det er også slik, mener Thelle, at det kan bli for mye fokus på "synd", "en ensidig konsentrasjon omkring menneskets syndighet – om soning og offer og blod som renser fra synd." Men Hognestad, hevder Thelle, ender selv i en annen form for monotoni, "i en ensidig konsentrasjon om at gudsriket er inni dere." Han finner grunn til undre seg over at Hognestad "holder fast ved en prestetjenste med et innhold som han (Hognestad) beskriver som umenneskelig og nedverdigende."

Avskjedssøknad?!
Hognestad, slik Thelle ser det, "står for en karikering av tradisjonell kristendom" og stiller et spørsmål i overskriften i sin store artikkel i Vårt Land 15.april, som er hans svar på Hognestads "Påskemyte": "Påskemyten – Hognestads avskjedssøknad?" Svaret er ja, hevder Thelle, og jevngodt med en avskjedssøknad. Få dager seinere (VL 20/4) skriver Hognestad dette: "Thelle ønsker å framstå som åpen overfor nyåndelige strømninger, men jeg stiller spørsmål om han ikke nå viser seg som en ganske konservativ teolog som egentlig ikke vil ha noen grunnleggende forandring i kirken."

Austad: Hans lære er ikke kristen
Professor emeritus Thorleiv Austad er den andre av de betydningsfulle lærde i standen av teologer som rykker ut til forsvar av Den norske kirke. I Vårt Land 12/6 har han et lengre innlegg med overskriften "Hognestads lære er ikke kristen" og karakteriserer den som "den mest radikale form for teologi jeg har sett innenfor Den norske kirke." Og det er altså den tidligere leder av Lærenemda som ordlegger seg slik!

    I en serie av punkter underbygger Austad påstanden i sin overskrift:
  • Synet på Gud, på mennesket, på Jesu død, frelsen og sakramentene er tatt ut av sin kristne sammenheng og vevd inn i en "nyåndelighet."
  • Hognestad ser i realiteten bort fra evangeliet som nåde og tilgivelse for Kristi skyld (..) Han avviser at syndefallet har funnet sted, og behovet for nåde og tilgivelse for synd blir derfor borte i Hognestads religionsforståelse.
  • Hos Hognestad reduseres dåpen til "en synliggjøring av jubel" og "kirkens lære om dåpen som inngang til frelse" er helt visket ut.
  • Nadverdsforståelsen, slik Hognestad forstår den, handler om "overgivelse til en visdom og en kraft som vil mer og ser lenger enn det enkelte menneske gjør." (Det er slik at mye av argumentasjonen mot Hognestad er knyttet til uttalelser fra Hognestad som jeg ikke har hatt tilgang til)

Det synes temmelig sikkert at dersom Hognestad-saken i sin tid hadde blitt behandlet av Lærenemda, som Austad var leder for, ville det endt med tommelen ned for hans teologi. Et regjeringsskifte førte til at saken ble trukket tilbake. Det er lite som skiller dagens Hognestad fra ham som fikk autorisasjon i 2000, og også fra den unge presten som gikk på prekestolen i Høvik kirke for tretti år siden. Det er bare blitt noe mer "fremmedslagg" i hans kristendom med årene, "slagg" i forhold til det Den norske kirke produserer.

På lederplass – 14/6 – er ikke Vårt Land snauere enn at man gjentar Austad: -"Hognestads lære er ikke kristen. I synet på Gud, på mennesket, på Jesu død, frelsen og sakramentene avviker Hognestad helt fra Guds ord og kirkens lære. Kjernen blir et annet evangelium enn det kristne", slår avisa fast.

En allestedsnærværende energi
Hvis Hognestads lære ikke er kristen, hva er den da? Austad er ganske tydelig på det punktet. Vi så nettopp Hognestads nadverdsforståelse, slik Austad ser det, den handler om overgivelse til en visdom og en kraft som vet mer og ser lenger enn det enkelte menneske gjør. Men Austad har også andre formuleringer:

  • Hognestad har oppsummert sitt gudsbegrep som "allestedsnærværende energi i dypet av hvert menneske"
  • For Austad er kjernen i Hognestads budskap "selvforløsning og selvutvikling mot et høyere bevissthetsnivå." Det dreier seg om en "nyåndelighet", der alt først og fremst gjelder å gi mennesket "hjelp til dypere kontakt med det guddommelige i seg." Hos Hognestad, ifølge Austad, blir Kristus redusert til "en inspirator til dypere gudsforståelse."

Hva likner Hognestads teologi på? Og Austad svarer slik: I forhold til etablerte trosretninger er SUBUD det nærmeste vi kommer, "en retning som vokste fram i Indonesia på 1950-tallet og som har til hensikt å gi mennesket hjelp til å oppleve det guddommelige i seg selv gjennom ulike religioner og livssyn." Hognestad selv, hevder Austad, omtaler SUBUD "i positive ordelag".

Lukas 17,21
Et stort diskusjonstema i læredebatten har vært om "Guds rike" er "inni" eller "blant" – "inni dere" eller "blant dere". Bibelverset Lukas 17,21 byr på tolkningsmuligheter, og flere av debattantene har gitt sitt bidrag.

Hognestad mener at Lukas-verset må forstås som "Guds rike inni dere, og sier i KK 15/4 dette: "Det jeg ser er at mennesker som får kontakt med "gudsriket inni" seg, omsetter indre visdom i sosialt engasjement". Påstanden/sannheten om "inni dere" svarer til mange menneskers erfaring - "i dag hvor mange kjenner kontakt med det guddommelige i sitt indre og i fellesskapet i form av indre lys og indre veiledning som strømmer av kjærlighet og fred."

På dette punkt får Hognestad får kraftig motbør. Hans Kvalbein, kjent teolog og fagmann på Det nye testamentet skriver i sin bok fra 2008 ("Jesus – hva vil han? Hvem var han?") at tanken om at "Guds rike er en åndelig kraft inni oss" er forlatt, og viser til nyere oversettelser og kommentarer. Kvalbein vektlegger at ingen av de øvrige tekstene i evangeliene om "Guds rike" beskriver dette riket "som en indre åndelig vekst."

Austad slutter seg til Kvalbein og viser til at "blant dere" er en mer riktig oversettelse av dette ordet. Hognestads vektlegging av menneskets indre religiøse prosesser er "i beste fall en halvsannhet, og halvsannheter er ofte veldig bedrageriske", hevder han. For Austad er "Guds rike – slik uttrykker han det – ikke en indre, guddommelig kraft som vi alle har i dypet av vår personlighet, men evangeliet om Guds nåde og tilgivelse for Jesus Kristi skyld."

På ett punkt utdyper Austad sin påstand om at det ikke er dekning i Bibelen for Hognestads forståelse av Guds rike: "Da Jesus stod fram, forkynte han at Guds rike er kommet nær. Det er nå virksomt og tilgjengelig midt iblant folk. Derfor oppfordrer Jesus sine tilhørere til å vende om og tro på evangeliet (Mark 1,15). Han innbyr mennesker til å komme inn i Guds rike, for det er der, og bare der, frelsen er å finne. "Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket", sier han (Matt 18,3). å komme inn i Guds rike (himmelriket) betyr å ta imot frelsens gave. Hvordan det gjøres, er barnet – som er lite og hjelpeløst – et bilde på."

Johnny Eskedal er en ung mann, master fra Ansgar Teologiske høyskole på "Hvor er Guds rike?", i hvert fall har han skrevet en artikkel i Vårt Land(22/6) med den tittelen. Han kaller Hognestads tolkning av nevnte bibelord for "idealistisk", og hevder at en slik tolkning av Lukas 17,21 ikke tar hensyn til at Jesus her henvender seg til Jesu "fiender", fariseerne. Dessuten representerer den også et syn på Guds rike som vi heller ikke finner andre steder i de synoptiske evangeliene Matteus, Markus og Lukas. Derimot er det grunnlag for å tenke seg at Jesu ytring om Guds rike i skriftstedet viser til ham selv. Det er en kristologisk tolkning av Lukas 17,21. Jesus fremstår som en personifisering av Guds rike. I Jesu jordiske tilværelse var hans menneskelighet synlig, åpenbar for de han omgikk. Jesu guddommelighet var derimot av usynlig karakter."

Eskedal hevder/minner om at Det nye testamentet understreker Guds selvåpenbaring. Paulus sier at Jesus er den usynlige Guds bilde, og i ham er hele guddommen legemlig til stede."Guds rike i Luk 17.21 kan slik forståes å være nærværende med Jesus – usynlig til stede i hans jordiske tilværelse." Men, fortsetter Eskedal "i endens tid" vil Jesus komme i all sin herlighet, hans guddommelighet vil da bli åpenbart – en åpenbaring som disiplene Jakob, Johannes og Peter fikk et glimt av på forklarelsens berg."

Eskedal avslutter sin artikkel slik – på Den norske kirkes trygge grunn: "å bruke Lukas 17,21 som argument for en teologi om menneskets iboende guddommelighet nekter for det første å se dette skriftstedet i lys av de andre tekstene som omhandler Guds rike. For det andre er slik forståelse også lite sannsynlig i lys av den sammenheng dette skriftstedet står i. Det er Jesus som innehar guddommelighet i Lukas 17,21, ikke mennesker." Slik sett, sier Eskedal, blir det "uviktig" om det sentrale ordet entos i grunnteksten både kan oversettes med "inne i" og "iblant". Avgjørende for rett oversetting i Matteus 17,21 blir konteksten og totaliteten.

En oppsummering og vurdering
I Vårt Land den 7.april skriver en Bjarne Løvnes i Vårt Land et innlegg til fordel for Hognestad. Det er en kort enspalter med overskriften "Er Hognestad farlig?" – og innlegget går ut på å vise at d e t er han ikke. Han åpner slik: "Hvis vi skal tro biskopen, er han det. (Innlegget er fra den tid Hognestad var utelukket. Min anm.) Han er så farlig at han ikke får stå på en prekestol. Jeg har ikke oppdaget noe farlig ved ham. Han forkynner det glade budskap, kjærlighetens evangelium.(..) Hvorfor kan ikke kirka la Hognestad være i fred? Han er en god og ærlig mann, som vil spre "Det gyldne evangelium (..) Og så kunne de konsentrere seg om det som lå Jesus mest på hjertet mens han vandret omkring her på jorden for 2.000 år siden: Nemlig å praktisere kjærlighet i hverdagen."

Løvnes hører åpenbart med til den del av menigheten på Hamar som slutter opp om Hognestad og hans lære – han sammen med mange, mange andre. Nå stiller jeg meg spørsmålet: Hvilken oversikt har han egentlig over Hognestads "lære"? Og det bringer meg videre. Hognestads teologiske ståsted er tydelig - innholdet i hans kristne tro og hvilke krefter som driver fram troen. Det som ikke er så tydelig, ja faktisk ikke undersøkt, er hva som rører seg i hodet/hjerte til Hognestads mange tilhengere. Det bør i så fall bli en undersøkelse som går lenger enn til deres forestillinger om hva Hognestad står for og mener; en undersøkelse av deres totale religiøse forestillingsverden, og det hele sett i sammenheng med det samfunn som er omring dem og de en del av. Vær så god!

Jeg tenker på hva Jon Magne Lund skrev. At Hognestad har et kall. At han vil lede kirken på de rette stier. At han er ikke stridbar (sic), mild i formen, en vennlig og likandes sjel. Jeg vil gjerne føye til: Hognestad virker ærlig; han virkelig tror på det han lærer og forkynner. I over en time hver dag (to økter) ber han til/har samtaler med det guddommelige og kjenner strømmer av guddommeligheten gjennom seg – det som gir varme og godhet, men også kritikk og advarsel når han er på ville veier. Og hos ham er det ingen tvil om at han e r i Den norske kirken, d e r hører han hjemme, der vil han ha sitt virke, dvs. som vikarprest, hvis det er ønsket.. Det er sikkert tusener av dem som har hørt og opplevd Hognestad som vil sverge på at har er kristen, kritisk til mye av det etablerte, ja vel, men kristen– god som noen.

Så står lærde professorer og de høyeste i det kirkelige maktapparatet fram: Den tro Hognestad forfekter er i k k e kristen. Kirkens preses, Olav Skjevesland, biskop i Agder og Telemark og altså den fremste blant likemenn ordlegger seg slik: "Hognestad står for en ny-gnostisk selvforløsning som befinner seg utenfor kirkens læregrunnlag." (VL 23/6) Det er sterkere enn "nyåndelig". Gnostikerne var en kjettersk retning fra Antikken. Hognestad er en moderne kjetter.

Forfatteren av denne artikkelen er ikke "bekjennende" og for den saks skyld heller ikke "troende". Jeg ser på Hognestadsaken som et viktig samfunnsfenomen, og anerkjenner "kristendom" som et anker i manges liv – i fortid og nåtid – og ønsker å beholde min respektfulle holdning videre. Som historiker er jeg overbevist om at kristendommen som samfunnsfenomen er "underforsket", og som journalist er jeg rystet over den dekning pressen i sin alminnelighet gir kristendom og dens tilhengere.

Om jeg – ut fra mine forutsetninger – skulle skrive noe om Hognestad, ville jeg skrive om den sammenheng Hognestad ser mellom sin kristendom og løsning av verdens miljøproblemer. Han har – ( KK 12/6) – setninger om de enorme utfordringer av miljømessig karakter som verden står overfor, disse: "Både som enkeltperson og som kollektiv trenger vi guddommelig visdom for å finne veien videre. Og visdom finnes. Det viser verdens religiøse tradisjoner." Min eventuelle artikkel ville ligge tett opp til Thelles uttalelse (KK19/4) - ".. hans naive optimisme synes jeg er merkelig uberørt av realitetene i verden." Og skulle jeg få stille ett spørsmål, så skulle det holde med en gjengivelse av et annet utsagn fra den samme Thelle (15/4): "Er en oppdiktet beretning om en mytisk Jesus nok til å bære menneskers tro og gi kirken liv"? Det synes jeg et meget sentralt spørsmål.

Det Hognestad-saken så langt har lært meg er at Hognestads forkynnelse og tro i seg selv ikke er nok til å miste kappe og krage. Eller? Har kirkens "tålmodighet" med Hognestad over mange, mange år og den endelige utgang - med gjeninnsettelse - bare vært taktisk og situasjonsbestemt? Eller? Det er en ting vi "alle" bør være enige om: det var uheldig at Hognestadsaken ved overgangen til dette århundret(!) ble trukket fra sakskartet i Den norske kirkes lærenemnd. Som preses Skjevestad sier det: "Nemda er til – med utgangspunkt i viktige teologiske temaer – å drive et lærevern, slik at Den norske kirke beholder sin læremessige identitet."

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum