"anti-kjappkjapp"

I grenseland til en «historisk roman»

Mandag 10. Desember 2012 · Andreas Raaum · Historie

T T T
print denne siden

Dette er ingen anmeldelse av Asgeir Lodes bok «Englandsfarerne» (2012). Jeg konsentrerer meg om opprullingen av den planlagte båtflukten til England, slik Lode framstiller den, og om Lodes bruk av kilder. Jeg forutsetter at hovedtrekkene i den «jærske tragedien» er kjent.

Dog en «innledning»: Lodes bok er en bok om «helter». Tonen slås straks an med linjer fra diktet «De beste» av Nordahl Grieg:

De beste ble myrdet i fengsel, Sopt vekk av kuler og sjø. De beste blir aldri vår fremtid. De beste har nok med å dø.

Boken kommer på markedet i en strøm av bøker om folk fra «den andre siden», hvor frontkjemperne dominerer. Og den kommer i en tid hvor «Englandsfarten» er fjernet fra alle oversiktsverk og historiebøker for den videregående skolen. Den kan gjerne oppfattes som en «protest» mot dagens trender..

På side 45 får vi Asgeir Lodes ord om de «myter og historier» som har overlevd «blant folk flest: «Dei som sko reisa, var lausmunna. Heile Nærbø visste om planen. Så va det visst noge med ein navnelapp og nogen som snakka for høgt på ein bygdadans elle i et brulupp, og så seiest det at maskinen rauk rett før di sko gå te England.»

I et intervju i Aftenbladet – 3 uker før boka kom på markedet - sa Lode at «mange har lidt av folkesnakket og blitt mistenkt for å ha gjort tabber.» I boka forteller han – på grunnlag av skriftlige og muntlige kilder - hvem som ga tyskerne opplysninger. Å tro at «folkesnakket» dermed blir borte, er i beste fall naivt. Og mange, sikkert de fleste som «led og ble mistenkt» er borte, - og sannsynligvis ikke lider lenger.

Han går rett i strupen på Rasmus Bratland, bonde fra Varhaug, født i 1904. Som førstemann ble han arrestert 7. oktober 1941. Andremann ble tatt en liten uke seinere, og så ballet det på seg. Sistemann ble arrestert 15.november. Det var Elling Sikveland, født i 1878, den eneste med år fra før århundreskiftet.

Lode skriver (s.44): «Et døgn etter at Rasmus Bratland ble arrestert, forhørt og trolig torturert, la han kortene på bordet for Gestapo. Arne Vigre ble hovedmålet for Gestapo (..) de neste dagene og ukene.» Her er en kildehenvisning, nr. 37, og hva den står for, finner man på side 205. «Thüringisches Staatsarkiv Gotha: Akte (NR.484) Arch. Nr. 2214, s.29-30.» Det er ikke første gang denne kilden nevnes, og ikke siste gang. Det blir imidlertid ikke redegjort for hva slags kilde «Gotha» (jeg bruker den «forkortelsen) er og vi får ikke vite om Lode har vært i Tyskland, i Gotha, og sett kilden der eller om han har fått den via Riksarkivet eller..kanskje funnet den på nettet? Annetsteds får vi vite at det er Lode selv som har oversatt fra tysk, og det er lite betryggende for en gammel tysklærer som har notert seg en rekke feil i gjengivelsene på tysk..

På side 46 får vi «vite» mer om Bratlands påståtte (u)gjerninger: «Jeg siterer: «Etter arrestasjonen og forhørene av Rasmus Bratland fikk Høllscher og Gestapo nye ledetråder å nøste i, for han måtte etter hvert – med eller mot sin vilje – ut med det han visste.» Ingen notehenvisning, trolig fordi Lode har sett det unødvendig (note 37 var tilstrekkelig..?)- Torsten Wold var annenmann som ble arrestert. Hvordan Gestapo fant fram til ham, er ukjent, skriver Lode, men utelukker ikke at «opplysningene kan ha kommet under forhøret av Rasmus Bratland.»(s.46)

Ble Bratland torturert? På side 44 ble han «trolig torturert», på side 46 fortalte han det han visste «med eller mot sin vilje» - og mellom der, på side 45, heter det at «om Bratland ble torturert, er det ingen som i dag kan svare på.»

«Høydepunktet» i Lodes omtale av Rasmus Bratland finner vi mot slutten av boka, i forbindelse med bønneskrift som kona til Rasmus skrev til Terboven for å få mannen hjem. Dette og andre bønnskrifter har Lode funnet ved å «gjøre dypdykk i dokumenter som i dag ligger forvart i Riksarkivet.» Dette foranlediger ham til å gjøre seg tanker om hvordan Bratland må ha hatt det, plagsomme tanker som må ha surret rundt i hodet hans, trolig livet ut. I en note innrømmer han da også at «spekulasjonene i dette avsnittet står ellers for forfatterens egen regning.» (sidene 121 og 209). Å «spekulere» synes å være en favorittgren for Lode, se f.eks. side 206 –«Min hypotese». Et tredje honnørord ord er «antagelse» (note 88, side 207.)

Sterkest inntrykk har det trolig gjort på ham at Arne Vigre ville drepe Bratland med kniv – på Grini. Det «ga ham sannsynligvis mareritt om nettene.»(121) Men en kar gikk imellom, og enden på visa ble at Bratland tok hver og en i handa og ba om forlatelse. »Han mintes runden der han tok alle de dødsdømte i hånden og ba om forlatelse – og han tenkte på tiden rett før og etter henrettelsene. Hvorfor skjøt ikke tyskerne ham? (s.121) Hjemme på Jæren etter krigsslutt.. «mer enn en gang må tungsinnet ha knuget ham. Han kan ha tenkt: Hva vet folk…?» (s.121). Det er her vi befinner oss - ikke «på» grensen, men langt over.. »Tenke, tenke ,» sier Brum, men det er den vennlige bjørnen.

Det er imidlertid ikke i nedstøvete arkiv at Lode finner sitt trumfess i saken mot Rasmus Bratland. Det får han hos Erling Mæland. «Men hovudforklaringa på opprullinga var at Rasmus Bratland gjekk ut med namn.» (s.44) Det sa Erling Mæland «første gang i forbindelse med 50-årsjubileet for freden i 1995. Senere bekreftet og utdypet han det samme i et intervju sommeren 2009, og gjentok påstandene så sent som 21.mars 2011,» hevder Lode på side 44.

Etter avdukningen av minneplaten i Obrestad havn i vår sa Erling Mæland i et intervju at det hadde foregått ting «den gang» som han valgte å ta med seg i grava. Men Bratlands rolle har han altså vært helt åpen om. – I Lodes bok er det for øvrig et par andre som «avsløres» - navngitte - uten at jeg tar dem med her.

Det er mange «helter» i Lodes bok, både de i tysk fangenskap og familiene hjemme på Jæren. Størst av dem alle er Arne Vigre. Det fører hos Lode til underlig argumentasjon når han skal «bortforklare» (mitt ord) Vigres rolle i den såkalte navnelistesaken. Fluktdeltakerne (med ett unntak) sto på en liste hvor det ble merket av hvem som hadde betalt sin del; fluktbåten kostet nemlig 5000 kroner.

På side 64 tar Lode til motmæle mot kritikken om at en slik liste representerte en altfor stor risiko. Lodes «motargument» er dette: Hvordan skulle man kunne holde regnskap i en tid uten nettbank? «En navnelapp hvor den enkelte kunne krysses av etter hvert som de kom med pengene, kan ha virket hensiktsmessig for Vigre,» resonerer Lode. Riktignok sier Lode i en fotnote det er «min hypotese» (s.206), men.. Kritikken går ikke primært på at lista ble satt opp, men på at den ikke ble oppbevart «betryggende». Lista lå nemlig i lomma til Vigre og da kona skulle vaske buksa, tok hun lappen ut og la den på en hylle hvor tyskerne fant den..

(Det har ikke gått meg hus forbi at Asgeir Lode har hatt et godt forhold til familien Vigre helt fra barnsben av. «Amerika-kofferten» som Arne brukte da han var til sjøs før krigen, har Lode fått i gave. Det står på side 167.)

På side 30 skriver Asgeir Lode: «de aller fleste fikk aldri vite mer om hvem som gjorde hva, fordi sannheten rundt dramaet ikke tålte dagens lys etter krigen. Det viktigste i et lite norsk samfunn var tross alt å leve i fred og fordragelighet med hverandre etter krigen…» 70 år er gått, og Asgeir Lode forteller «sannheten».

Et naturlig spørsmål er om det «blir mer fred og fordragelighet» etter hans bok? En av hans siste setninger er denne (s.184): Han håper at «boka også kan forklare hvorfor forsoning også er en mekanisme som er verdifull når et helt samfunn skal komme seg videre.» Om boka blir liggende under juletreet i de tusen jærske hjem i år, vil julen 2012 gå over i historien som Den store forsoningens jul. Nå kan man glemme «folkesnakk», som impliserer så mange, nå har man Rasmus Bratland.

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum