"anti-kjappkjapp"

Hvorfor jeg ga opp Agderposten

Et stykke virkelighet i flere deler

Onsdag 2. September 2015 · Andreas Raaum · Samfunn

T T T
print denne siden

Første

En tirsdag i 2015  bestemte jeg meg for å ha skrevet mine siste linjer i Agderposten. Det var en tanke jeg hadde hatt lenge. Dagen etter – onsdag formiddag – oppsøkte jeg en annonseselger i avisa og vi ble enige om teksten. En-spalter på gul tekst under overskriften OPPHØR: Jeg har levert min siste artikkel/mitt siste innlegg til Agderposten. Den som måtte ønske å vite hvorfor, kan sende mail til andreas.raaum@gmail.com

Det var mitt ønske at annonsen skulle forelegges sjefredaktør Morten Rød for godkjenning. Det var også selgerens ønske, og i telefonsamtale torsdag formiddag bekreftet vedkommende at det var blitt gjort, allerede onsdag.

Jeg mottok ingen henvendelse fra Rød – ikke onsdagen og ikke torsdagen. I fredagsutgaven av Agderposten kom annonsen på trykk.

Rød bryr seg ikke

Det betyr i klartekst at Rød ikke tok kontakt med meg for å få vite «hvorfor» - mens det kanskje ennå var «tid»? Han er heller ikke blant de mange som seinere har bedt meg fortelle seg hvorfor. Hvorfor i all verden skulle han vel det?  Han? Sjefen?

Sjefredaktør Morten Rød bryr seg ikke. Om Raaum skriver eller ikke skriver i Agderposten er Raaums eget valg. Og det gjelder sikkert flere. En gang i 2014 foreslo jeg for den samme Rød at avisa burde arrangere et julemøte/en julefest for sine innsendere, gjøre litt stas på dem, vise at man satte pris på deres bidrag. Rød lovet å bringe forslaget videre. Det hadde vært en sjanse sist jul. I vår og i sommer kunne det ha blitt «hageselskap».. Nei, da. «Innsendere» får nøye seg med å komme på trykk.

Og det var første del.

Andre

Agderposten er ingen lokalavis, ingen Arendals Tidende, det er en region avis, en avis for Aust-Agder, og kunne for den saks skyld godt båret navnet «Aust-Agderposten». Jeg stiller større krav til en regionavis enn til en lokalavis. Det innebærer at man i tillegg til allroundjournalisten også skal ha ekspertjournalisten, det siste vil si en journalist som dekker ett eller flere saksområder. Den siste typen er nærmest fraværende i Agderposten.  Geir Lid og Vidar Fløde holdes utenfor. De har sine områder og er samtidig de mest leseverdige av avisas journalister. Lid velger selv det han vil skrive om, går i dybden og finner fram stoff som kunne være en større og viktigere avis verdig. Vidar Fløde holder seg langs E-18 og tilførselsveier ++) – med en utholdenhet og produksjonskapasitet som får en til å undres over hva de «andre» bedriver.- Noen navn savnes kanskje? Pål Yngve Berg f.eks.? Han er en dreven journalist, men fastlåst i rettssaker og eiendomssalg i millionklassen. Hans artikler har ofte en altfor stor plass i spaltene. Mye av det han skriver er – etter min mening – bare verd en notis. - Han leverte stor gravejournalistikk for et par år siden , stikkord sparebank/Vegårdshei, men siden syntes han å ha hvilt på laurbærene. Time to wake up! Og så har vi Halvard C. Hanssen, den gjenlevende av to moromenn fra Tvedestrand. Virkelig et tankekors at den minst morsomme byen på Striba skulle fostre to. Nå er bare Hanssen tilbake, åpenbart i en noe lettere utgave enn de tidligere. Han er tilbake i Agderpostens spalter som "journalist og kronikør". Hans flanerier gatelangs under Arendalssuka kan tyde på at man ikke har hatt full kontroll. Ja, for det var vel ikke meningen at hans humoristiske talent også skulle slankes? Og Stein Gauslaa skal selvfølgelig ikke glemmes. Han skriver leseverdige artikler, gjerne fra høyere sirkler i politikk og næringsliv og fra kulturlivet på kammermusikknivået. Det er klasse over Gauslaa.

Når det gjelder saksområder som Agderposten ikke dekker, så er de tallrike som stenene på havsens bunn, og hva som savnes varierer fra person til person. Skulle jeg tro. Personlig har jeg festet meg ved tre områder.

Tro og menigheter

Agderposten har ingen person som dekker trosspektret. Avisa har ingen journalist med kunnskap om og innsikt i kristendom og andre trosoppfatninger (inkludert ateisme). Og til tro hører menigheter- og menighetsliv. Jeg skriver nå om et område som stort sett bare annonseavdelingen er opptatt av. Under «små&store», bakerst i avisa er en liten fast rubrikk, enspalter, hvor representanter fra frikirkelige, protestantiske menigheter råder grunnen, hver dag, 20 – 25 linjer. Kom ikke å si at ikke kristenfolket får sitt!

Mangel på ekspertise på et sentralt norsk livsområde fører til bisarre resultater, f.eks. til et innslag om Nardusbevegelsens viktigste talsmann en tid tilbake. Journalisten – og desken, åpenbart – trodde man hadde gjort et scoop. Resultatet var gammalt nytt, - løsrevet og bare dumt. Slik går det når ignoranten får regjere. Jeg tør antar at det hadde unngått journalistens oppmerksomhet at Nardusmenigheten hadde avertert sine møter i Agderposten i en årrekke og bidratt positivt til resultatet på bunnlinjen.

Undervisningssektoren

Agderposten har heller ingen journalist som dekker skole og universitet. En som kan barnehage, barneskole, ungdomsskole, videregående og universitet (ja, for det i Kristiansand er også vårt universitet) i avisas nedslagsfelt, Aust-Agder. Man har – til de grader (og bra er det!) – fått med seg planene og vedtakene i forbindelse med skolen på Stuenes. Men hva når det gjelder f.eks. undervisningens innhold på de forskjellige trinn i vårt undervisningssystem? Har Agderposten systematisk vært inne og tatt «temperaturen» der, funnet fram «diagnoser» og foreslått legende midler? – etter vandringer til elever, foresatte, studenter, lærere på alle nivåer  -  you name it? Svaret er et rungende nei.

Synsing og økonomi

Til sitt forsvar kan avisa hevde at «våre undersøkelser» viser at den slags stoff bare i begrenset grad interesserer publikum. Mitt svar er at det dreier seg om «synsing», tilpasset avisas økonomi og eiernes interesse i den forbindelse.. Agderposten har ikke råd til å ansette journalister med «spesiell kompetanse».  Det får nøye seg med frittgående haner som Geir og Stein. De fleste er «nyhetsjournalister» som kan brukes til alt, som poteten.  Det spørs hvem som har vakt og hvem som sitter på pauserommet.

Forresten. Hvem snakker om nyansettelser i millionklassen? La det være klart at jeg snakker om et kostnadsbillig forsøksprosjekt. Man har for seg et spekter av områder hvor det  kunne  være aktuelt med en person med særlige forutsetninger til å drifte et ønsket saksområde. Man velger ett forsøksområde. Den aktuelle journalisten får redusert sin arbeidsplikt for å kunne «lese seg opp» - og blir gjerne begunstiget med enkle arbeidsoppgaver, f.eks. «Ukas navn», for eksempel tjueri av andres artikler (se seinere).  Slikt smøres sammen på null-komma-null.

Etter en tid vil vi kunne få de første redaksjonelle resultater av Agderpostens nye oppmerksomhetsretning, og jeg er overbevist om at mange seere vil hilse de nye produktene velkommen. Og oppmuntre avisa til å gå videre på den nye veien. En slik kompetent journalist er ikke bare en skribent, vedkommende er også planlegger, kan skrive og tenke på et område vedkommende har faglige forutsetninger for.

Glem dem!

Jeg har valgt ordet journalist med omhu. Jeg hadde mest av alt ønsket meg redaktører (spesielle krav til sjefredaktøren) med nødvendig innsikt (på flere områder), personer som kunne planlegge oppdrag og gi faglig støtte journalistene i felt og ved skrivebord. Glem det! Flere av Agderpostens nåværende redaktører har ikke overbevist. Kan knapt skrive, og fast ansatt er de. Nei, begynn med interesserte journalister. Det er sikkert nok av dem i Agderpostens stab som kunne tenke å skrive om noe de hadde greie på – om de bare fikk sjansen..

Rektorsaken ved UiA

Vil du ha et eksempel på hvordan det går når Agderposten beveger seg inn på et område de ikke har greie på? Denne gang dreier det seg om en dyktig journalist med udiskutable forutsetninger til å bli en eminent dyktig fagjournalist. Om han fikk sjansen.

Ved det kommende årsskiftet blir det rektorskifte ved universitetet i Kristiansand. Det var valg på ny rektor i slutten av mai (2015), etter at valgkampen var blitt åpnet 22. april. Valgkampen startet med en storfavoritt – og fire utfordrere (fire til slutt). En journalist med innsikt i universitetslivet i Kristiansand (også arendalittenes og austegdenes universitet), ville ha kunnet skrive mye om den pågående valgkampen. Det hadde ikke Agderposten. Og allroundjournalistene? De sov, og våknet først da favoritten ble hårfint slått av en outsider, til overmål én fra Grimstad, - den nye hovedstaden i Aust-Agder?

Onsdag 3. juni kommer artikkelen «Kan bli omvalg ved UiA». Det er gjengivelse av hva som har stått i Fædrelandsvennen dagen før. Men navnet sitt måtte avskriftsjournalisten ha på trykk. To dager seinere, fredag den 5. juni er den nyvalgte rektor «Ukens navn», skrevet av en annen journalist enn «kopisten». Det var et intervju med «seierherren» Frank Reichert som hadde dette å si om valget: «Det føltes så uvirkelig». Uvirkelighetsfølelsen gjaldt utfallet av det første valget. Intervjuet avsluttes med en redaksjonell anmerkning: «Vi gjør oppmerksom på at intervjuet ble foretatt før det ble klart at valget ved UiA er påklaget. valgstyret skal behandle klagen onsdag 10. juni.»

Altså: Tirsdag den 2. juni fikk man vite at «valget ved UiA var påklaget.» Det betød at man hadde god tid til å fjerne det Reichert-intervjuet som kom på trykk den femte. Det gjorde man ikke. Kanskje fordi «5.juni-journalisten» ikke visste om klagen?

Et klassisk eksempel

Uansett: Agderpostens «dekning» av rektorvalget ved UiA kan framstå som et klassisk eksempel på hvordan det går når man går inn på et område man ikke har prioritert og hvor man mangler kompetanse. Det hører selvfølgelig med til historien at Agderposten i fortsettelsen ikke fikk med seg hvordan det gikk med klagen, i hvert fall har det ikke vært verd trykksverte. Her er den, «slutten» som Agderpostens lesere ble snytt for:

10, juni avviste valgstyret klagen - enstemmig. 25. juni var klagen oppe til endelig behandling i Universitetsstyret. Administrasjonens innstilling var at klagen ikke ble tatt til følge. Under avstemningen fikk innstillingen støtte fra åtte av styremedlemmene, mens tre stemte imot. All usikkerhet fjernet : Frank Reichert – så langt med base i Grimstad – blir universitets nye rektor fra 1. januar 2016.

Ansvaret ligger på redaktørsiden

Det var det, en historie om mangel på redaksjonell ledelse og normale oppfølgingsrutiner i regionavisa Agderposten. Det fulle ansvar for det uføret Agderposten befinner seg i, ligger på redaktørsiden. (Nå holder jeg den frittgående Gauslaa utenfor, han nyter sitt otium gjennom selvvalgte oppdrag). Vet leserne hvem avisas redaktører er? Kanskje, hvis de leser «kolofonen» bak i avisa – der står navnene med liten skrift, veldig liten  skrift. Ansvarsområdet til den enkelte redaktør er fjernet, vi får ikke vite hvem som er «kulturredaktør», «nyhetsredaktør» osv. Og hvor redaktør Carlsen bor, må fuglene vite. Den oppgitte postboksen må da være alt for liten! Bortsett fra det tilfellet hvor vi snakker om tumleplass for åndsvirksomhet. Redaktørene står heller ikke for en skribentvirksomhet som kunne røpe deres redaksjonelle tilknytningspunkt, de skriver jo ikke! (bortsett fra at sjefredaktøren tar noe «skråblikk» og trolig er den som skriver flest ledere.)

At redaktørene i tillegg åpenbart  ikke  k a n organisere, skyldes blant annet mangel på forståelse av hva som  b ø r  organiseres. Agderposten er en avis – som stort sett – lever fra hånd til munn på kost som ikke tåler et kritisk blikk. Agderposten er en dårlig regionavis. Det fins flere som er enda dårligere.

Og så .. primærnæringene

Nå er det like før jeg er ferdig – med «andre». Jeg vil bare – kort – nevne det tredje samfunnsområdet som Agderposten ikke har noen faglig ekspertise på, nemlig jord –og skogbruk (jeg kunne sikkert tatt med fiske også, altså alle pimærnæringene). Hvem skriver om – og har greie på – jordbruk i Agderposten? Per i dag ingen. Trykkes det noe, så er det forfattet av en person i jordbruksadministrasjon eller tillitskorps. Og det er lenge mellom drammene. Feltet er ribbet for oppsøkende og kommenterende journalistikk.

Hvorfor er det slik? Grunnleggende fordi man ikke anser stoffet for interessant for avisas lesere. HVA? Tallet på aktuelle gårdsbruk er kanskje lavt – og stadig fallende, men har man tenkt på hvor mange av Agderpostens lesere – gjerne i Arendal, hovednedslagsfeltet for avisa – som har relasjoner/familietilknytning  til bygda – med en naturlig interesse for hva som foregår der? Grunnleggende også at avisa mangler egen ekspertise. Mangel på ekspertise blir en årsak til at man har underdekket det som skjer i jordbruket i Aust-Agder.

Det var tre viktige samfunnsområder som lider under mangel på sakskompetente journalister og redaktører. Det er lett å finne andre områder. Bokomtaler fins ikke lenger.. Konkurrenten Fædrelandsvennen holder fast ved anmeldelsene. De plasseres under «kultur». I Agderposten finner du blikkfanget «Underholdning og kultur». I praksis er kultur borte, mens underholdningsreportasjer rår grunnen.

Og det var slutten «Andre» del.

Tredje

Nå beveger jeg meg inn i et minefelt.. Jeg har en påstand om at Agderposten også er en avis som lever høyt på ubetalt arbeid, - den sakser, «stjeler» og lokker med glansbilder slik at avisa fylles opp, hver dag.

Jeg starter med «meninger» og debatt». Bortsett fra lederen fylles minst to sider opp med «synspunkt», «innspill» og debattinnlegg fra lesere og interesserte; altfor mange av dem fra personer uten lokal tilknytning. To sider, ofte er det tre sider – innlevert av gratisarbeidere. Å ja! Er det feil at avisa slipper meninger til? Nei, da! «Debatten» må imidlertid sees i en større sammenheng. Gjøres det, har trykkevilligheten mer med penger enn med demokrati å gjøre.

Tar du utgavene i forkant av kommunevalget, går det helt over styr. Innleggene flommer inn i Agderpostens spalter – tre sider… Ingen avis i Kongeriket  gir mer plass til «folket». Er det fordi avisa er mer demokratisk enn andre? Er den mer åpen for leseres meninger enn andre? Det er ikke min oppfatning. Denne Agderpostens særplass i avisfloraen forklarer jeg med at man vil spare penger og «hvile» sine journalister. Disse skal komme sterkere igjen!

Avisa flommer jo over av stoff det ikke betales for! Hvor skal jeg fortsette?

Betaler ikke for slikt..

I den seinere tid har Agderposten begynt å presentere artikler under denne rubrikken: «Denne artikkelen er ikke skrevet av en journalist i Agderposten, og er derfor ikke uavhengig journalistikk. Artikkelen er i sin helhet laget av en ekstern bidragsyter. Vi har funnet innholdet  interessant for våre lesere, og publiserer det derfor  redigert og tilrettelagt av redaksjonen. Det betales ikke honorar for slike artikler.» (Sitat slutt). Altså. Her har Agderposten formulert en begrunnelse som åpner for tjueri fra alle hyller, - mange gode artikler, men her er poenget: Slik fyller man avisa uten de store utlegg.

Er det noen av bidragsyterne som får betaling?  Det har jeg ikke forutsetninger for å svare på, men jeg tror det ikke. Sånn sett kunne det være interessant å vite om den eminente historikeren Johnny Haugen fra Evje får betalt for de artiklene han for tiden øser ut i Agderposten. Jeg tror knapt noen landsdel har en bedre orientert okkupasjonshistoriker enn Johnny Haugen. Et blikk på hans lønnskonto ville være selve lakmustesten..

Gratis adgang til nettsidene..

Jeg mener å vite hva «kronikørene» i Agderposten får i «betaling». Nå snakker vi om «indrefileten» i Agderposten», «kvalitetsartiklene» som hver lørdag presenteres under denne vignetten: «En rekke eksterne kronikører vil gjennom dette året bidra til samfunnsdebatt i Agderposten med sine betraktninger om aktuelle saker, interessante problemstillinger og utfordringer.»

Bidragsyterne får gratis adgang til Agderpostens nettavis! Gratis. Tenk det! (For livet? D e t  kan jeg ikke svare på.) Ikke rart at kvaliteten synker. Over tid lar bidragsytere seg ikke lure av knapper og glansbilder. Men new ones are comming up! Men med emner av mindre og mindre betydning for samfunnsdebatten.

Prestenes antall og rolle

For å vise hvor sanseløs dum jeg synes denne kronikktjeneste er/er i ferd med å bli/kan være, skal jeg ta ett eksempel. Etter min oversikt har Agderposten hatt – eller fortsatt har – tre prester i Den norske kirke som kronikører. Det er folk med teologisk embetseksamen, eksperter på «Gud og Jesus», sett fra luthersk-evangelisk ståsted. Jeg regnet med at en prest i folkekirka «hyres» inn for å reise interessante og viktige trosspørsmål.

Ikke disse nei! Gelius skriver bare om øl –og vinpriser, hvor stive de er på restauranter i Arendal, og om at bispestillinger må gis på åremål, ingen skal få gro fast. Sognepresten i Trefoldighetskirken, Ledal er bare god og snill, Arendals svar på Mor Theresa.

Siste skudd på prestestammen

Nyeste skudd på stammen er Kolbjørn Gunnarson. Han har en bakgrunn som prest (Bergen) og som gateprest/avdelingsleder i Bymisjonen (Bergen/Kristiansand), nå prost i Arendal prosti. Som kronikør lørdag 8. august stiller han spørsmålet «Lever jeg egentlig klokt?» - Du tror kanskje han stiller spørsmålet om han lever slik Herren vil han skal leve? You stupid!

«Drømmen om Sørlandet» heter denne lørdagskronikken. Mesteparten av dobbeltsiden går til et sommerbilde tatt av Irene Hegge Guttormsen, riktig et vakkert bilde, fine farger. Mesteparten av brødteksten går til gjenfortelling av en anekdote av Heinrich Bøll (feilskrift i artikkelen – «Boll»)– hvis arvinger neppe innleder søksmål. Anekdoten heter «Anekdoten til senkning av arbeidsmoralen». Ifølge prosten bringer den «de store spørsmålene nærmere.» Les selv! Agderposten 8. august. Men avslutningen tar jeg med, selve «ettertanken», prostens:

Anekdoten  ble til ettertanke for meg. Glemmer jeg å være i alt jeg skal gjøre? Kanskje er det typisk sett et moralsk spørsmål om hvordan livet leves. Ikke fordi det er en moral som blir avkrevd av noen eller noe utenfor meg selv, men fordi jeg oppriktig lurer på om det er klokt for kropp og sjel å avfeie den nevnte drømmen om livet med at den ikke har rot i virkeligheten. Kanskje livet skulle skulle vært mer som drømmen om Sørlandet?

Jeg er ingen fisker. Jeg ville ikke trives med å ligge i en døs i en båt, for så å ta meg en fisketur i ny og ne. Men jeg har nok fantasi til å se for meg noen liknende bilder der jeg behandler egen kropp som fiskeren, og tar på alvor at jeg først og fremst er.

Livet på jord tikker av gårde mens jeg funderer på om jeg skal våge mer- Etter å ha levd over 20 år i voksenlivet, i et aktivitets –og realiseringssamfunn, kjenner jeg behovet for litt mer fundering. jeg må nok avlæres litt. Men jeg skal ikke legge anekdoten i en lukket skuff. Hele meg hadde det godt når jeg fikk leve meg inn i fiskerens liv. Det livet ønsket jeg på min måte å finne mer ut av. Sitat slutt, kronikkslutt.

En fjerde prest?

Om Agderposten skulle finne på å lure inn en fjerde prest fra Den norske kirke på kronikkplass, håper jeg de finner en som snakker om «Gud og Jesus», om den kristne tro, med «interessante problemstillinger og utfordringer.» Men det skal bli vanskelig nok når de velger teologer fra en kirke hvor dørstokken høvles til de grader ned at ingen skal snuble ved ankomst og hvor døra gjøres så vid og høy at alle kan slippe rakrygget inn – og ut. Min spådom er – og har lenge vært – at «sanne kristne» forlater Folkekirken, de samles i frimenigheter under sine pastorer.. Den norske folkekirken blir/er i ferd med å bli en bekvemmelighetskirke, et sted for et synkende antall dåps, konfirmasjons –og giftemålsseremonier under et betagende kirkevelv og for et ditto antall kirkegjengere som ikke er blir «plaget» av gammeldags prestesnakk. Den norske kirken skal være et godt sted å være i! Selvfølgelig! Skal vi ikke ha det «godt»?

Det gjenstår å si noen ord om den virksomheten som bedrives av Agderpostens journalister når de «stjeler» fra andre journalisters/andre avisers artikler. Det er et utbredt fenomen, og litt egenarbeid synes å rettferdiggjøre agderpostjournalistens signatur og foto.

Risørs historie

Lørdag 8. august var et godt eksempel – på side 56, tittel: «Skriver Risørs historie til 6 mill.» Mens meldingen om at Victor D. Norman skal skrive Risørs historie er hentet fra en artikkel i Aust Agder Blad foregående torsdag, er summen, de 6 millionene, hentet fra «arkivet» (selv jeg visste om dem.) Men ellers er det kopistarbeid – «tilretteleggingsarbeid for våre lesere» heter det – med ett unntak – og det får jeg sitere. Det er artikkelens slutt, det klare bevis på at det dreier seg om selvstendig journalistisk arbeid, verdig signatur og foto.

Agderpostenjournalisten har nemlig vist «oppsøkende journalistikk», dvs brukt telefonen og notert seg Normans svar på journalistens presise spørsmål om hvorfor han hadde «så lyst til dette her». Jeg siterer – og nøyer meg med det som ikke sto i AAB:

«For det andre er det faglig svært interessant å kunne konsentrere forskningen om en by. En kollega av meg gjorde et lignende prosjekt med Venezia, og han fortalte at det hadde vært det morsomste han hadde vært med på noen gang, sier Norman.» Hvorfor Agderposten/desken valgte den dvaske tittelen «Skriver Risørs historie til 6 millioner», når man hadde «Nå blir det moro!» til disposisjon, er selvfølgelig et tankekors.

Bror og nyhetsanker i NRK

I Agderposten finner vi mange eksempler på egenprodusert stoff som fører journalist, desk og redaktør ut i latterlighetens lys. Nå er det omsorgen for Jon Gelius som fører avisa i ulykka – «broren», nyhetsankeret i NRK.

Som kjent, fra rikets boulevardaviser, har Jon Gelius i lengre tid hatt en nabofeide – om et jordstykke.  Det har vært en ellevill farse, lenge fjernt fra Agderpostens spalter. Men så! Dagen etter at Jon hadde gitt sin versjon i rettssalen, informerte Agderpostens sine lesere. Rapport fra en journalist i Agderposten som hadde vært til stede i rettssalen – et sted på Østlandet?  Neppe. Agderposten hadde imidlertid sikret seg de punktene Jon ville legge fram, og disse ble så presentert «frisch vom Fass» av en oppglødd journalist. Det var det! Jon Gelius sine krokodilletårer, beskrevet fra en stasjonær (?) pc i Torggata. Intet mer, intet mindre. Hvem i Arendal og på Agder bryr seg vel om hva dirigenten for Sølvguttene hadde å føre i marken, når vi selv hadde en Gullgutt? Hva kaller man slik journalistikk? Jeg kaller det «journalistikk».

Her kan du lese avslutningen til Agderpostens «utsendte»: «I sitt partsinnlegg fortalte Gelius tirsdag at han og kona forsøkte å komme fram til en minnelig ordning med naboene, men at de til slutt ikke så en annen løsning enn stevning.- Vi orker ikke mer av fiendtlig naboskap. Det beste for oss er å skille ut vår andel av tomten, slik at vi kan gjøre hva vi vil. Det er derfor jeg tar den belastningen det er å stå her i dag.»

14. juli falt dommen i tingretten. Gelius tapte så det suste – på alle punkter. I tillegg måtte han ut med 244 000 i saksomkostninger til motparten, på toppen av sine egne advokatutgifter. Nå snakker vi om en totalutgift på en halv million. Gelius har ankefrist til ut i september. Agderposten har hatt en liten NTB-melding om utfallet i tingretten.. Jeg venter spent på fortsettelsen – i Agderposten.

Og det var «tredje del».

Fjerde

Selvfølgelig burde jeg for lengst ha flagget min kritikk av Agderposten. Når den kommer nå, har det sammenheng med begivenheter kort opp mot «bruddet», det er det som på fagspråket heter «utløsende» årsak. Slik er det gjerne.

Denne delen av min kritikk omfatter i hovedsak den håpløst lange ventetida for oss innsendere – kombinert med det faktum at enkelte innsendere synes å ha en egen privat inngangsport, f.eks. lederen av Unge Høyre i Aust-Agder, til sin rådighet.

Den 15. mai sendte jeg et innlegg og en uke seinere fem-seks innlegg. Og tida gikk. Begrunnelsen var kapellet. Det tok nesten all interesse. Og jeg skrev ikke om kapellet. (Hadde jeg gjort det, hadde jeg foreslått status quo, islamistene f.eks. fikk bygge sitt eget. Hvor langt skal vi egentlig gå i «religiøs toleranse»? Nå har Muhammeds tilhengere begynt å agitere på gata – i konkurranse med mormonmisjonærene. Ja, ja.) Jeg hadde skrevet om andre ting, først 2. juni kom et av mine fem innlegg på trykk. Da var allerede nok nok. Jeg hadde bestemt meg. Schluss!

Avisa/debattredaksjonen hadde da signalisert hvilke innlegg de gjerne ville trykke (når det ble plass). De ville gjerne ha mine Gelius-innlegg (det første ble trykket) og mitt innlegg om fengslene, men et om at russetida burde sendes i dass, viste man ingen interesse for. Heller ikke et om sæd», supersæd – SSS..

«de» og «dem»

Det helt spesielt provoserende var at debattredaksjonen tuklet med norsken min! Jeg, grammatikkfriken, måtte se at en ignorant (i denne sammenheng) endret følgende setning i den artikkelen som sto på trykk: «Dem kan vi fjerne ved å endre valgloven», hadde jeg skrevet. «Dem» går her tilbake på et substantiv i flertall (mindretallsregjeringer), og er et såkalt personlig pronomen (tredje person flertall), står for et direkte objekt hvor den korrekte form er «dem», også om det plasseres først i setningen. Hva gjør man i debattredaksjonen?  Jo, endrer »dem» til «de» - «De kan vi fjerne ved å endre valgloven». HVA?

(Men, selvfølgelig. Dette passer inn i et språklig helhetsbilde, - «dem» er på vei ut av språket. Nominativformen «de» ruler. Og mens jeg først er i farta: i arendalsdialekten overtar nominativformen i 2. person entall. «Du» heter det nå, i alle sammenhenger. Har jeg ikke sett du før i dag?  Og jeg ser på du. Språklig rasjonalisering. Enklest mulig. My God!)

Nedenfor her, under «sjette» kjære leser, kan du lese innleggene jeg har sendt Agderposten, men som seinere ble uttrykkelig trukket.

«Fjerde» er over.

Femte

Jeg kunne ha tenkt meg en kritisk gjennomgang av Agderpostens reportasjer under Arendalsuka, men skal nøye meg med en betraktning knyttet til avisas dekning av Carlie Hebdo redaktørens tale, et høydepunkt i den viktige uka. Agderposten lot sjansen gå fra seg til å gjengi hele talen på norsk – fantes på nettet – og de ga heller ikke plass til et glimrende referat fra NTB. De satset på egenproduksjon. Jobb for Allroundere.               

Redaktør Biands foredrag handlet om blasfemi. Ifølge Aftenpostens nettside sa han dette:

Det er lett å forstå hvorfor blasfemi irriterer så sterkt religiøse autoriteter, som til og med straffer det med dødsstraff i enkelte land: det stiller spørsmål ved en liten del av den guddommelige makten de mener å inneha for evig, og som de har erklært udiskutabel. Blasfemi avslører den religiøse maktens totalitære natur. Nord-Korea har arbeidsleire, religionene blasfemi. I begge tilfelle må individet identifisere kropp og sjel med makten og dens representasjoner hvis de ikke vil bli straffet, og føle seg krenket når makten er latterliggjort eller trukket i tvil.

Og videre: 

La oss snakke om den berømmelige «respekten» som så ofte blir nevnt, og som i virkeligheten bare er nedlatende for muslimer. Det er de som over hele verden er de første ofrene for islamismen og dens mordere. Denne respekten har som utgangspunkt at muslimer ikke er som andre kvinner og menn. Ifølge den har muslimer ikke samme fysiske og intellektuelle karakteristikker som oss vanlige mennesker: de motstår bedre piskeslag og steining, men tåler ikke alkohol og er spesielt sykelig nærtagende om man trekker i Profetens skjegg og tåler ikke motsigelser. Det er genetisk. Eller slik Gud har skapt dem. I «respektens» navn må «de troende» ha spesielle lover i et demokrati. De må ha muslimske lover, muslimske skoleprogrammer, muslimske sykehus, muslimske svømmehaller, og snart muslimske busser og gater for muslimer. Med andre ord, hvis man tror på de som krever «respekt», forlanger muslimer apartheid. Og vil dessuten være på den gale side. Men vi vet at det store flertallet av muslimer, praktiserende eller ikke, aksepterer ikke dette dogmet som forsøker å gjøre dem til en spesiell «art»

Jeg slutter med denne:

Hvorfor skulle religioner være mer respektable enn menneskerettigheter og lover?  Fra det øyeblikk de vil at deres regler skal gjelde for hele samfunnet, slutter religionen å være tro for å bli et politisk part, som alle i et demokrati har rett til å kommentere, kritisere, hegne ut og parodiere. Å presentere Muhammed eller kline til ansiktet til Jesus med sjokoladepålegg er ikke «provokasjon», men å benytte sin politiske ytringsfrihet innenfor rammen av demokratiske lover.

Mer enn gudsbespottelse

Blasfemi betyr gudsbespottelse, men satiren i Charlie Hebdo har ingen grense ved denne bespottelsen. Det dreier seg om bredt anlagt satire som betyr å kritisere samfunnslivet på en vittig måte; satt på spissen dreier det seg egentlig om å latterliggjøre maktas representanter – på alle nivåer – og slik få sagt noe vesentlig om samfunnsmekanismer. Satiren i Charlie Hebdo rekker langt forbi gudsbespottelse, bladet elsker å kritisere maktmennesker og samfunnstopper.

Jeg kunne tenke meg å avslutte «femte» med et lokalt, egenprodusert «innslag»:

Om jeg hadde vært tegner, skulle jeg gjerne ha festet følgende til papiret: En person, umiskjennelig lik en viss sjefredaktør i en typisk arbeidssituasjon, den ene handa på tastaturet, som resulterer i stabler av bokstaver, den andre handa som sender stabler av kronasje ned i et overføringsrør som ender i Nederland. Trengs noen ord? Nei. Tegningen i seg selv burde være nok.

Men «blasfemien» står til rådighet  også for oss ikke-tegnere. Hva med en daglig gjennomgang av månedens utgaver av Agderposten – med «Tre på bånn»?  For August 2015 ligger disse tre godt an:

1. Mangelfull gjengivelse av Biards tale, 15. august.

2. «Hele tarmer este opp og sprakk» - Først på nyhetssiden lørdag 8.august – artikkel fra Telemarkavisa Varden, hendelsen skjedde i Bamble, stort bilde av containeren..

3. Oppslag 20. august,- Agderposten har bestilt en undersøkelse fra InFact som viser at «Innbyggere i Arendal, Åmli og Froland har minst til overs for vestegder.» For en nyhet! Gammel er den også.

(Mulig at jeg legger litt for mye ansvar på redaktørene. Det er noe som heter «desken», hvor en eller flere for meg ukjente redigerer dagens avis. Hva som der skjer.. Jeg savner boka «Bekjennelser fra desken»)

«Femte» er over

Sjette

Her følger de lenge «annonserte» artiklene som jeg trakk fra Agderposten

Løs kanon på dekk..

Det var artikkel nr. 2 om Gelius sine skriverier i «kronikkserien», mest om  hvilke tanker Agderpostens ledelse måtte gjøre seg om hans leveranser. Jeg siterer ikke alt, men tar med slutten:

«Men det er ett unntak. Én løs kanon på dekk. En som skyter i alle retninger. En «kronikør» som farer med harelabb gjennom terrenget og slipper fra seg hvor han måtte ønske, litt på hvert sted, mange i løpet av en kronikk. Han ønsker at Arendalsuka skal frakoples First House, men viser samtidig til Ballos lite flatterende kritikk av Djupedal. Han er oppbrakt over Harald Olsen som ikke vil gi eksempler på hvilke av de 50 foreslåtte austegdene som er «linselus og notoriske tilbøyeligheter.» Og det skal være tillatt med politiske paroler i 17. maitog. Kanalene skal graves opp. Øl –vinprisene på restaurantene skal ned. Rådmann med stab skal åpenbart bort, fordi de «styrer». I det hele tatt.

Slik fyller Einar Gelius sine kronikker.

Her er flere forklaringer på kronikkfenomenet. I utgangspunktet kan Gelius ha blitt valgt fordi han var cand.theol. og prest – med særlige forutsetninger for å skrive om, for eksempel,  Den Hellige Ånd og Profetiene i GT. Blant annet. Fred Riktor – på Kolofon forlag – har nettopp (2015) gitt ut «Hva er det med Den hellige Ånd» (her er muligheten til å være «ajour»). Og «profetiene»… akk. I GT kan man lese om Guds plan for menneskene, fra starten av, profetiene som varsler om Jesu komme, hans liv, død og oppstandelse. Ja, for de gjør vel det, prest og med embetseksamen udi theologiae, Einar Gelius? Noen av oss antar nemlig at ditt syn på slike ting har mer for seg enn synspunktene dine på øl –og vinpriser på solsiden i Pollen.

Og det har kanskje de ansvarlige i Agderposten i utgangspunktet ment. Men så har de gjort opp regning uten vert. Og nå sitter de i klemma: Hva skal vi gjøre? Be om «fagstoff»? Gi ham fyken?

En annen mulighet er selvfølgelig at plassering av en løs kanon er villet. Man har ønsket et frisk pust inn i kronikørstaben, litt variasjon. Høres det fornuftig ut? Ja. Mest.

Men uansett blir spørsmålet: Hvorfor i huleste Einar Gelius? Akkurat han? Tenke, tenke… som Ole Brum så klokt sier. ..Ja, selvfølgelig! Gelius kan se det hele i perspektiv, fra «oven», fra en prestegård, høyt oppe i fjellheimen, fra Lom. My idiot!

Andreas Raaum

En gledens dag

For en glede! Det var en hendelse som stjal forsiden både i Agderposten og i Fædrelandsvennen. «Jubel» begge steder. I vest og i øst på Agder. Mandals ordfører Tore Askildsen ble foreviget med spade, og kollega i Froland, Sigmund Pedersen med kaffekrus. Hadde det ikke vært for ørene, hadde smilet gått skallen rundt.

Jeg snakker om rikspolitikernes gave i form av 340 nye fengselsplasser, - 150 til Mandal, 150 til Froland og 40 til Evje Hornes. De tre hundre gjelder «lukket soning», de 40 på Evje (kommer i tillegg til 20 som allerede er på plass) er for åpen soning i naturskjønne omgivelser (sies det).

Ordfører Askildsen viser «lutter glede» og Pedersen er «jublende glad». Politiske motstandere hylles. Det er gledens og raushetens dag. Kollektivet bejubles. «Dette hadde Froland aldri greid alene,» bemerker varaordfører i Arendal, Anders Kylland, og røper dyp innsikt i problematiske årsakssammenhenger.

Størst var gleden utvilsomt i storfamilien Ropstad på Evje. Senior Bjørn, ordfører i Evje og Hornnes, «løfter hendene i glede over utvidet fengsel i Evje og Hornnes» og junior, rikspolitikeren, «er i ekstase» over tildelingene. Sistnevnte hadde vært uforsiktig nok til å si at hvis de nye fengselsplassene ikke kom til Sørlandet, ville KrF måtet se seg om etter en ny førstekandidat ved neste stortingsvalg. Så ikke så rart at jubelen i familien Ropstad var høyest av alle!

Hadde man ikke visst bedre, ville tildelingen ha betydd game over for tjuer og andre lovbrytere som herjer på Sørlandet. Endelig skal vi få buret dem inne! Noen av oss vet bedre: Vi vet at det bl.a. betyr arbeidsplasser, i en tid da pilene peker nedover, ikke minst innen bygg –og anleggsbransjen.

Og selvfølgelig fortjeneste til grunneierne. Men det gjelder bare i Froland, hvor fire foretaksomme privatpersoner har sikret seg 360 mål hvorav ca halvparten selges til fengselstomter. Går det som det pleier, vil guttenavnene  Arild, Frode, Rune og Øystein bli blant de mest brukte i Froland i de nærmeste årene. I Mandal og på Evje eier kommunen de nødvendige arealene.

Jeg har lest meg til størrelsen på driftsutgifter pr fengselsplass. Når det gjelder fengselsplass i «lukket soning» dreier det seg om en årlig stykkpris på 910.000, altså ikke langt fra millionen, mens 510.000 er det tilsvarende tallet for åpen soning. I tillegg kommer «bygg reis deg», ordføreren i Mandal regner med (litt i underkant av) en milliard for å få opp det nye fengselet, og da blir det trolig litt mer for det samme antall fengselsplasser i Froland, hvor de fire som har tittet i glasskulen sikkert skal påskjønnes. Og utover dette er det positive ringvirkninger for næringslivet.

Når man vet at det dreier seg om 340/360 fengselsplasser, og det rundt regnet står én betjent (inkludert administrasjonspersonale) bak hver innsatt – altså én til én – og i ringen utenfor et ukjent antall tilbydere av private tjenester, da lurer man på om det virkelig var kaffe i kruset til Sigmund Pedersen.

Alt er vel og bra. Bare ett gjenstår – det ene fornødne. Lovbrytere må erkjenne sitt ansvar og gjøre sin del av jobben. De nye plassene må fylles! Nå skulle det ta seg ut om vi fikk f.eks. en ny vekkelse på Sørlandet og en tilhørende svekkelse av en gruppe vi trenger mer enn noen gang.

Andreas Raaum

«Dass» er førstevalget

Jeg så gjerne at russefeiringen ble avskaffet. Rett i dass. Trekk i snora. Og bruk børsten. Skikkelig.

Men det er lite konstruktivt. At all eksamen skal være ferdig avviklet før 17. mai, er et av innspillene til en «konstruktiv» debatt. Jeg ser det slik at den tendens til «overfeiring» som vi ser i år, vil gå rett til himmels hvis eksamen var fortid (i god tid) før den 17. mai. Mer fyll, flere voldtekter.

Jeg er for å beholde den nåværende ordning. Man har regnet ut at russen som sådan mister en hel karakter på grunn av feiringen. Det som, for eksempel, kunne ha blitt en firer, blir til en treer («Fylla har skylda»). Nasjonaløkonomisk er dette litt ugreit, men nede på individnivå er det positive ting å se. Den som gir blaffen i festinga og konsentrerer seg om jobben, vil forbedre sine sjanser ved opptak til høyskole og universitet. Positivt!

Andreas Raaum

SSS

SSS … Super Sæd Senior.  Det virker litt forvirrende?  Som mangeårig pedagog skal jeg føre deg gjennom mørket.

Det er nødvendig å minne om Marte Spurklands liv og virke, som journalist og kommentator i VG, en tid hver lørdag på femte side. Hun tok pulsen på livet og praktiserte den åpenhet som Muhammed-debatten sies å ha  gitt klarsignal for. Hun har åpnet for tabuordet sæd, og tar det gjerne i sin munn, sist i VG for lørdag den 21.mars, VG den mest leste avisa i Kongeriket. Ja, det er en tid siden, men det beste tåler tidens tann.

Hun karakteriserer seg selv som «en hauggammal kjerring» med «oseaner av livsvisdom» og kommer med et sikkert godt ment råd: Petter Northug jr! Legg opp. Hun vil ha ham over i avlen – for som hun sier: «Men tenk på sædkvaliteten, Petter. Forskning antyder at når menns alder stiger, synker sædkvaliteten.» Og fortsetter: «Menns sexlyst er på topp i årene rett før og rett etter fylte 20. Du er ni år på overtid. Du må handle, nå.»

Jeg synes at den hauggamle kjerringa («snart  38») er helt på jordet. Et toppidrettsliv lar seg kombinere med sædslipp. De trener og konkurrerer jo ikke hele tiden! Og hvis du, Marte, er så opptatt av unggutter, hvorfor ikke heller be om konkurransestopp for Petters yngste bror, Even, ennå ikke fylt 20? Han har de samme genene som Petter, viser strålende takter  løypa og må, etter dine anslag, formodes å være på toppen av sex-kurven, klar for et spennende avlseventyr.

Jeg noterer med glede at hun bruker ordet «antyder» når det gjelder påstanden om de eldre menns synkende sædkvalitet. «Forskning antar..» «Hyppighet» holder vi unna. Har det virkelig gått deg hus forbi at Petter, Thomas og Even har en far? Et faderlig og sædelig opphav?

Mitt forslag er at vi lar brødrene fortsatt trene og konkurrere, og fokuserer på faren, John, og de muligheter det gir. Det kan gi Super Sæd fra Senior! Der kommer SSS inn. Om du forstår. SS er det skrevet mye om. SSS gjenstår.

Andreas Raaum

Avslutningsvis

Det som skjer med og i Agderposten er ikke noe særegent. Vi befinner oss på hovedveien i skogen av papiraviser. Agderposten hører trolig blant dem som egentlig har gitt opp. De bruker hode og penger på morgendagens papirløse, mens de rasjonaliserer papirutgaven gjennom kutt, så godt de kan. Det resulterer i færre journalister, ansettelse av gjerne "begrensede" journalister, billigere journalister, allround-journalister, dummere og dummere journalistikk og økende bruk av gratismedarbeidere –og innkjøp og bruk av NTB-stoff o.l. På plussiden er at Agderposten fortsatt har flere glimrende medarbeidere (Gauslaa, Lid og Fløde), på minussiden at de har en redaktørstab under gjennomsnittet.

Det er ikke lenge siden Agderposten ble dømt i PFU (Pressens Faglige Utvalg) etter å ha trykket en artikkel om Flødevigen. Denne var skrevet av en medarbeider der ute – uten at Agderposten hadde tilkjennegitt dette i tilstrekkelig grad. Nå har man lært – og bruker et lovlig sugerør for alt det er verd. Agderposten – ei blekke av folket, for folket. Det som blir igjen etter papiravisa er trolig et week-end-magasin, bugnende av fargerike annonser.

Hva som skjer med Agderpostens og andre aviser med daglige utgivelser på nettet, skal jeg ikke si så mye om, bortsett fra dette ene: Digitaliseringen åpner store muligheter for entrepeneurer og jeg tror på en haug av nye nettsteder som gjennom (høy grad av) spesialisert journalistikk (f.eks. et om universitetsliv, et om handball..) vil trekke til seg lesere – og annonsører. Mange av nettstedene vil være drevet av idealister, og uansett vil det dreie seg om foretak som ikke krever skjorta di. Vet du hva annonser koster i f.eks. papiravisa Agderposten?

Innleggene mine forsvinner ikke

De forsvinner nok fra Agderposten, men vil finnes på nettstedet mitt – og i forkortet form noen ganger i Fædrelandsvennen. Nedenfor er et eksempel, artikkel om Risør som lar Victor Norman skrive Risørs historie,på ca 7500 tegn, kortet ned til 3000 i en artikkel i Fevennen. Du finner begge variantene her, først den korte i Fevennen, deretter originalen. Man er da «pedagog»!

Den i Fædrelandsvennen

Risør og Arendal fikk sine byprivilegier i 1723. Begge byen forbereder seg på et heidundrende 300-årsjubileum i 2023. Slike jubileer kaller selvfølgelig på et historieverk.

Arendal er for lengst i gang med sitt, første bind, som dekker tiden fram til 1723, blir klart i 2016. For få uker siden avfyrte Risør startskuddet ved å gi forfatteroppdraget til Victor D. Norman, professor i økonomi ved Handelshøyskolen i Bergen. Norman er fra Risør og blir pensjonist neste år, ved fylte 70.

Norman tilfredsstiller ikke det jeg – og flere med meg - oppfatter som et hovedkrav i utlysningsteksten. Det stilles krav til at søkeren må være «faghistoriker» med «minimum hovedfag/mastergrad» og «erfaring fra lignende prosjekter.» Norman har en omfattende produksjon – men ikke som «faghistoriker», Norman er «økonom». I årenes løp har han forfattet fire-fem mindre lokalhistoriske arbeider, skrevet con amore, historiefaglig lite overbevisende.

Hvordan kan han da bli ansatt – enstemmig – i konkurranse med over tjue andre søkere, hvorav to er professorer i historie (Kristiansand/Oslo) og med en betydelig relevant produksjon?

Svaret ligger – formelt – i intervjurundene, hvor den godeste Norman åpenbart kjørte karusell med et stadig mer begeistret panel. I et avisinnlegg skriver komitemedlem Kjell Olav Masdalen, selv faghistoriker god som noen, at Norman ble valgt fordi han viste «en samla forståelse av oppgave» som de andre ikke kunne matche.

Intervjuets rolle og betydning i denne saken sensasjonell.  Jeg er ukjent med at et intervju av denne sorten danker ut formelle og antatt absolutte forutsetninger. Sånn sett kan dette bli en «rikspolitisk» sak for historikere.

Harald Berntsen var den første som var kritisk til utnevnelsen – i Aust Agder Blad. Berntsen er forfatter av en rekke historiske arbeider/bøker. Seinere har professor i historie ved Universitetet i Oslo, Tor Egil Førland, fulgt opp kritikken i et innlegg i Agderposten. Førland er for tiden leder av det instituttet som historieseksjonen på Blindern er en del av.

Poenget hos begge er at Norman ikke tilfredsstiller kravene til faghistoriker, Førland kaller ham «dilettant».  Begge oppfordrer Norman til å trekke seg. Det gjør han neppe – frivillig. Han har fått en oppgave han har drømt om lenge.

Hva som videre vil skje i denne saken, tør jeg ikke ha noen sterk formening om. Trolig blir det i første omgang «Risør mot røkla». Sterke uttalelser fra Venstres kandidat til ordførerstillingen, Dag Jørgen Hvem,  peker i den retning. Hvem mener at «komiteen besitter samlet sett solid kompetanse til å plukke ut den best kvalifiserte kandidaten, basert på en rekke kriterier og en samlet konkret vurdering. Vi som ikke har innsyn i intervjurundene, bør trå varsomt.»

Tilsynelatende stiller en samlet kulturkomite seg bak utnevnelsen. Det går mot kommunevalg også i Risør og så langt synes motstand mot Norman som forfatter av Risørs historie ikke å være noe vinnerkort. Slikt kan fort endre seg..

Originalen (anti-kjappkjapp)

Risør og Arendal fikk sine byprivilegier i 1723. Begge byen forbereder seg på et heidundrende 300-årsjubileum i 2023.

Slike jubileer kaller selvfølgelig på et historieverk. Arendal er for lengst i gang med sitt, første bind, som dekker tiden fram til 1723, blir klart i 2016. Det har vert usikkert om resten – tiden etter 1723 – skal dekkes av to eller tre bind, nå har man landet på to bind. Det er pessimister som tror at det ender opp med det ene bindet; resten kommer når det blir bedre tider.. Faglig sett var behovet for en mer samlet nyskriving av historien før 1723 påtrengende.

For få uker siden avfyrte Risør startskuddet ved å gi forfatteroppdraget til Victor D. Norman, professor i økonomi ved Handelshøyskolen i Bergen. Norman er fra Risør og blir pensjonist neste år, ved fylte 70. Han skal skrive to bind – med skille ca 1920.

Det er å merke seg at den samme Norman i utgangspunktet var medlem av den komite som skulle forberede forfatteransettelsen. Der satt han sammen med Kjell Olav Masdalen og Kirsten Hellerdal fra Aust-Agder kulturhistoriske senter, Harald Lindsæl som representant for Risør og Søndeled historielag og komiteens leder, Kjell Philstrøm, tidligere redaktør og journalist i NRK, nå bosatt i sin fødeby.

Det er denne komiteen som laget utlysningen, dvs. formulerte de krav som skulle stilles til forfatteren. Der står svart på hvitt at Risør kommune søker etter en «faghistoriker med minimum hovedfag/mastergrad» og «erfaring fra lignende prosjekter.» Vi får anta at Norman ikke dissenterte mot denne formuleringen.

Ved søknadsfristens utløp 15. mai d.å. var det kommet inn over 20 søknader, fra en rekke søkere som tilfredsstilte nevnte krav, blant dem to professorer i historie, en fra Universitetet i Agder, en annen fra Universitetet i Oslo, begge disse med erfaring fra «lignende prosjekter». Blant søkerne var også komitemedlem Norman! Etter sigende kom det som en overraskelse (hyggelig sådan) på de øvrige styremedlemmene, og Norman trådte ut av komiteen. Han var søker og kunne ikke være medlem av den komiteen som skulle finne fram til den beste kvalifiserte. Greit.

Visste Norman – som komitemedlem – under arbeidet med utlysningsteksten at han selv kom til å søke?  Han må i så fall hatt inntrykk av – gjennom samtale og diskusjon i komiteen – at nevnte formulering ikke stoppet hans kandidatur. Kanskje satt han sin lit til «totaliteten av søkerens egnethet»?, en formulering Masdalen seinere kom til å bruke for å rettferdiggjøre ansettelsen av Norman.

Det vi vet er at Norman reagerte på tilbudet med å fortelle at dette var en gammel drøm som var gått i oppfyllelse. Å godta utnevnelsen av seg til medlem av bokkomiteen, tyder derfor på utøvelse av dårlig skjønn. Han burde ha takket nei.

Harald Berntsen var den første – i risøravisa Aust-Agder Blad (AAB) som reagerte negativt på utnevnelsen i offentligheten – og ba Norman trekke seg. Berntsen har levert en rekke velrenommerte historiefaglige arbeider/bøker, er mangeårig statsstipendiat og bosatt i Risør, ikke blant søkerne. Hans poeng var at Norman ikke fylte utlysningstekstens krav til en faghistoriker.

Det er umiddelbart lett å være enig med Berntsen. Norman har en omfattende produksjon – men ikke som «faghistoriker», Norman er «økonom». I årenes løp har han forfattet fire-fem mindre lokalhistoriske arbeider, skrevet con amore, og historiefaglig neppe overbevisende/holder neppe faglige mål. Som «historiker», slik det forstås i denne sammenheng, er han nærmest en «dilettant».

Hvordan kan han da bli ansatt – enstemmig – i konkurranse med over tjue andre søkere, hvorav to altså er professorer i historie (Kristiansand/Oslo) og med en betydelig relevant produksjon?

Svaret ligger – formelt – i intervjurundene, hvor den godeste Norman åpenbart kjørte karusell med et stadig mer begeistret panel. Komiteens medlemmer har vektlagt både hans «glød» og «entusiasme», men ifølge Masdalen (avisinnlegg) har en «samla forståelse av oppgava» vært avgjørende. Med dette forstår Masdalen «en djupere forståelse av oppgavas karakter og hvordan den burde gjennomføres.» I intervjurundene (seks kandidater) «kom det klart fram at de andre søkerne ikke kunne vise en tilsvarende forståelse av oppgaven.» Siste ankerfeste i Masdalens argumentasjon blir «totaliteten av søkerens egnethet.»

Intervjuets rolle og betydning i denne saken sensasjonell. Det må være første gang et intervju danker ut formelle og antatt absolutte forutsetninger. Sånn sett kan dette bli en «rikspolitisk» sak for historikere.

«Med fasiten i hånd» kan man lure på om hvorfor Risør i det hele tatt søkte etter en person med historiefaglige forutsetninger.

Berntsen er ikke den eneste som har protestert mot at Norman har fått dette oppdraget. I Agderposten nylig (22.august) tar professor i historie ved Universitetet i Oslo, Tor Egil Førland, bladet fra munnen. Førland er ingen hvem som helst. For tiden er han leder for det instituttet som historieseksjonen er en del av (tre deler). Han omtaler Norman som «dilettant».

Førland vektlegger at Norman mangler grunnleggende historisk metodekunnskap. Med slik kunnskap hadde han sett hvor vanskelig det ville være å behandle den tiden da hans egen far var sentral i Risørs utvikling: Mads Victor Norman var Risørs ordfører i nesten en mannsalder. Sønnen mangler nødvendigvis distansen som er forutsetning for et profesjonelt historisk arbeid. La meg fylle ut: Norman er en «Prebensen», han hører til den slekta som har vært sterkt delaktig i Risørs utvikling fra 1830-årene og framover.

Hva som videre vil skje i denne saken, tør jeg ikke ha noen sterk formening om. Trolig blir det i første omgang «Risør mot røkla». Sterke uttalelser fra Venstres kandidat til ordførerstillingen, Dag Jørgen Hvem,  peker  i den retning. Hvem mener at «komiteen besitter samlet sett solid kompetanse til å plukke ut den best kvalifiserte kandidaten, basert på en rekke kriterier og en samlet konkret vurdering. Vi som ikke har innsyn i intervjurundene, bør trå varsomt.»

Jan Einar Henriksen, leder i Risør og Søndeled historielag, hevder at Berntsen «henger seg opp i dette med fagpersoner, men det er noe som er brukt i selve tittelen, ikke i selve utlysningsteksten», men føyer til at «her har man kanskje vært litt uheldig med ordvalget.»

Arbeiderpartiets Sigbjørn Tønnesland gir i lokalavisa uttrykk for sin fulle tillit til redaksjonskomiteen og «ser ingen grunn til at vi skal legge oss opp i dette.» Også lederen i kulturkomiteen, Lill Jorun Larsen fra KrF, «stoler på avgjørelsen redaksjonskomiteen har gjort.»

Tilsynelatende stiller en samlet kulturkomite seg bak utnevnelsen. Denne komiteen utgjør styringsgruppa for prosjektet, men har overlatt til en redaksjonskomite å foreta valget av faglige bidragsytere.

Det går mot kommunevalg også i Risør og så langt synes motstand mot Norman som forfatter av Risørs historie ikke å være noe vinnerkort.

Jeg ser muligheten for at det i det finansielle grunnlaget for historieverket kan ligge en «udetonert bombe». Risør kommune har bevilget 6 millioner, fordelt på seks år. Forfatterhonorar + sosiale utgifter er ca 875.000. Det er basert på lønnen til en førsteamanuensis + 30 prosent (Norman er professor). Det er en uttalt forutsetning at Norman skal basere seg på «innleid» hjelp fra faghistorikere for å kunne gjøre jobben. Jeg antar at han vil trenge assistanse fra mange, f.eks. fra en arkeolog. Tviholder Norman på lønna og kommunen sier nei til ytterligere bevillinger, kan det fort bli smått med historiefaglig kompetanse i prosjektet.

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum