"anti-kjappkjapp"

Helge Hognestad - En prest og en plage

Mandag 19. Juli 2010 · Andreas Raaum · Religion

artikkelbilde for Helge-Hognestad-En-prest-og-en-plage

Hvor “romslig“ er Den norske kirke? Hognestad-saken stiller spørsmålet

T T T
print denne siden

“Hognestad-saken“ dreier seg ganske enkelt om Helge Hognestads teologi – om denne presten i Den norske kirke er innenfor eller utenfor den trosramme som kirken hans har trukket opp. Det er ingen ny problemstilling. Den går i hvert fall tilbake til 1980 og selv om Hognestad nå er 70 år og pensjonist, kan det komme nye runder.

I 1979 – ved søknadsfristens utløp - var Helge Hognestad eneste søker til stilling som kapellan i Høvik menighet i Bærum i Oslo bispedømme. Biskopen var Andreas Aarflot og han hadde klare motforestillinger til søknaden. Slik biskopen så det, var Hognestad uegnet til å være prest i Den norske kirke. Aarflot hadde lest hans produksjon – og blitt forstemt. Han satt ikke igjen med spørsmålstegn, bare utropstegn. Nå var det til sjuende og siste ikke bispen som bestemte, det gjorde Kirkedepartementet og sjefen der var Einar Førde fra Arbeiderpartiet. Han skar gjennom, og på det viset ble det prestejobb på Hognestad. Aarflot kalte det hele “en demonstrasjon av regjeringens statskirkelige maktvilje“.

Den første gudstjenesten
Men ro ble det ikke! Menigheten var delt, og selv om den 40 år gamle teologen samlet fulle hus til sine gudstjenester – var det delte meninger. Da han skulle holde sin første gudstjeneste i Høvik kirke, måtte 400 mennesker snu i døra. Tre kvarter før gudstjenesten skulle begynne, var kirken fullstappet. Og Hognestad var rolig. Noe hadde skjedd ham som hadde gitt “meg en helt spesiell trygghet før min første gudstjeneste“, forteller han i et intervju 30 år seinere (15.mai 2010, se seinere). Han hadde vært på kirkekontoret og ordnet med noen praktiske ting, så gikk han hjem. “I det han går inn i stua kjenner han at hele rommet er fylt av en fred som smitter over på ham.-Jeg har ikke noe annet ord på det. Det overgår alt jeg tidligere og senere har vært i kontakt med. Det var en helt spesiell opplevelse av Gud, og etter det har jeg aldri tvilt på Guds eksistens. Det ga meg en helt spesiell trygghet før min første gudstjeneste.“

Det gikk ikke..
Striden gikk høyt – fra første stund. Aarflot så aldri noen grunn til å gi seg, og “alle“ synes å være enig om at det var Oslobispen som fikk ham avsatt i 1984. Vårt Lands Lund, for eksempel, skriver at det var “særlig Andreas Aarflot som til slutt fikk ham avsatt.“ Seks år seinere – i 1990 – trakk Hognestad tilbake sitt presteløfte som han hadde avlagt ved ordinasjonen. Hvorfor? 20 år seinere skriver han – i Vårt Land 20.april 2010 – at han den gang ikke lenger fant “noen mening i å forbli ordinert prest.“  For statlige midler fortsatte han som forsker.

Ville tilbake
Mot slutten av 90-tallet ble det klart at Helge Hognestad ville tilbake til prestetjeneste i Den norske kirke. I 1998 søkte han ba om å bli ordinert. Nå var det imidlertid ikke Førde som styrte skuta, men Krfs Jon Lilletun. Det var neppe noen tvil om hva Lilletun personlig mente, men han valgte en prosedyre som ikke hadde vært aktuell for Førde. Av personlige og politiske grunner la Lilletun saken fram for Den norske kirkes lærenemnd. Han og den borgerlige samlingsregjeringen ønsket en “autoritativ“ uttalelse om hvor Hognestad befant seg i det kristne landskapet – og om der i det hele tatt. Kirkenemda skulle avgjøre om Hognestads teologi var i samsvar med den evangelisk-lutherske bekjennelse. En kgl. resolusjon av 17.desember 1999 åpnet for en kirkelig vurdering.

Regjeringsskifte..
Det gikk overraskende(?) lang tid før Lærenemnda besluttet seg for å behandle saken. 6.mars skjedde det. Før behandlingsprosessen var kommet skikkelig i gang, gikk regjeringen av; Arbeiderpartiet kom tilbake og Trond Giske ble kirkeminister. 5.mai besluttet regjeringen å kalle saken tilbake fra Lærenemda
– riktignok under protester fra kirkelig hold, som snakket om “overkjøring“. 8 mai uttalte Lærenemnda at regjeringens inngripen “ikke er uproblematisk for rollefordelingen mellom politiske organer og kirkens Lærenemd.“  Regjeringens jurister gikk god for at tilbaketrekningen var i orden. På Hamar satt en biskop, Rosemarie Køhn, som fulgte opp med en prestestilling til “den hjemvendte sønn“. Giske og Køhn sørget for at Hognestad igjen fikk prestejobb i Den norske kirke.

Hvorfor?
At Hognestad søkte seg tilbake, reiser selvfølgelig spørsmålet om “hvorfor“. Mange kunne ikke se at Hognestads teologi hadde endret seg i den tid han hadde vært utenfor. De beklaget at saken hans var blitt trukket fra Lærenemnda, en beklagelse biskop og preses Olav Skjevesland aldri blir trøtt av å gjenta. Jeg har ingen problem med å se at en fullført saksbehandling i Lærenemda i 2000 hadde hatt sine fordeler.

Hognestad har selv gitt svar til dem som setter spørsmålstegn ved /undrer seg over hans nyvunne tjenesteiver ved overgangen til et nytt århundre. I Vårt Land for 20.april i år – altså 10 år etter at det skjedde - skriver Hognestad at han “kan ikke overskue hva slags forandringer det har vært i mitt syn“, dvs  hvilke eventuelle endringer i hans teologiske grunnsyn som førte til at han i 2000 ønsket seg tilbake til prestetjenesten. Og så skriver han: “Men tillat meg å være personlig. Jeg holdt på å dø i 1994, hjertet stod i 40 minutter. Jeg kom tilbake og legene sa etterpå at her hadde høyere makter stått bi, det hadde vært “hjelp ovenfra“. Jeg var over grensen, inne i lyset, jeg kom tilbake med et kall om å bli prest igjen. Kanskje ikke synet mitt eller tankene mine ble så forandret, men jeg selv ble forandret: Det har vært og er dypt, dypt meningsfullt for meg å være prest og på den måten få være med på å tolke menneskers liv i lys av historien om Jesus.“ Sitat slutt.

Hjertestans
En liten måned seinere – 15.mai – er det et stort intervju i Vårt Land hvor Hognestad kommer tilbake til det som hendte i 1994. Fem år etter at han hadde forlatt kirken var han på et meditasjonskurs i Bærum – sammen med 15 andre mennesker øvde han seg på “å finne den store roen“. Plutselig segnet han om. Hjertet hadde stanset. En lege og en sykepleier, begge deltakere på kurset, starter hjerte-lunge-redning. Etter 20 minutter kommer ambulansen, og på vei til sykehuset forsøker ambulansefolkene en rekke ganger å bringe livet tilbake ved hjelp av hjertestarter. Legen fra kurset er blitt med i bilen og ber dem prøve en gang til. Da er det gått 40 minutter siden hjertet stoppet. “Dette er Helge Hognestad, han er viktig for mange“, sier hun. Det er sannsynligvis alt for seint. Likevel gjøres et forsøk. Hjertestarteren koples til, og sender et elektrisk støt gjennom kroppen, nok en gang. Nå begynner hjertet å slå.

Gudslyset
Mens Hognestad ennå var på kursstedet og de to arbeidet febrilsk for å hente Hognestad tilbake til livet, stod lederen av meditasjonskurset i bakgrunnen og betrakter kaoset som hersket. Så oppdaget hun lyset! Noe skinnende hvitt som omsluttet den livløse kroppen på golvet. Hu mener selv at hun har evne til å se mer enn folk flest. Dette hadde hun sett før. Det betydde at Hognestad hadde krysset grensen mellom liv og død.

På sykehuset får Hognestad besøk av familien sin. Også de legger merke til lyset som omgir ham der han ligger i sykehussenga. Etter noen timer forsvant det. “Jeg tolker det som at jeg har vært inne i gudslyset, og at det fortsatt ga gjenskinn i timene etter at jeg våknet opp“, sier han i intervjuet – som jeg har hentet mange av mine formuleringer fra. Rett skal være rett. Tittelen – en prest og en plage – kommer fra Vårt Land..

Prest igjen?
Lyset forsvant og en voldsom depresjon tok over. Ifølge Hognestad varte den i tre år, tre år med samtaler og terapi som til slutt fikk ham ut av mørket. DA fikk han en tanke han ikke var forberedt på; han ville bli prest igjen. Aarflot var fortsatt biskop, og Hognestad tok kontakt. Men etter et par samtaler fant biskopen ut at “uoverstigelige hindringer“ for at han kunne bli prest igjen.

I en drøm møter Hognestad Rosemarie Køhn, daværende biskop på Hamar. Han gråter og forteller om sin situasjon. Køhn lytter. Så viser det seg at Hognestad har vært sanndrømt. Han kontakter Køhn som lar han være prestevikar (i Trysil) og hun støtter Hognestad når han søker departementet om å få tilbake presterettighetene. Faktum er at et flertall av biskopene er positive til en slik søknad, men som vi har hørt sender kirkeminister Lilletun saken til kirkens lærenemnd. Før den rakk å uttale seg, ble det regjeringsskifte og Trond Giske tok over.

Et blikk var nok?
 “Han kaster et blikk på saken og kaller den tilbake“, skriver debattredaktøren i Vårt Land.  Jeg bruker sitattegn for ikke å etterlate noen tvil, det var Lunds ord. Giske kom i hvert fall til å gi grønt lys for at Hognestad kunne bli ordinert som prest igjen. Og lang tid på å bestemme seg brukte han ikke.

Smertefulle møter
Hognestad har hatt flere opplevelser/møter med Gud. Han sier at Gud har  stoppet han “noen ganger“ – i hvert fall flere enn den ene gangen da Gud stoppet hjertet hans. “Jeg merker for eksempel at jeg blir deprimert hvis jeg går mot  Gud (..) og jeg tenker at hjertesaken min kom fordi jeg var på feil vei. Jeg måtte stanses.“ Intervjueren spurte hva han mente med “feil vei“, og Hognestad svarte: “Det er private grunner som jeg ikke vil komme inn på her. Men det kan også henge sammen med at jeg ikke ville være prest. Jeg ble stanset, og da var det smertefullt og ubehagelig.“

Ny Hamarbiskop
Helge Hognestad fikk noen fredfulle år, får en tro, under Rosemarie Køhns beskyttende vinger. Men så kom bispeskifte, Solveig Fiske ble ny biskop i Hamar. I og for seg er det ikke å undres over at nybispen kom til å sette foten ned og ta Hognestad ut av prestetjenesten. I teologisk sammenheng har Fiske aldri vært en Køhn. Men tidspunktet... hvorfor Fiske ikke tidligere gikk til det drastiske skrittet, hvorfor hun ventet til Hognestad  n e s t e n  var pensjonist?

20. mars 2010
Lørdag 20. mars i år fikk offentligheten vite at Fiske hadde fratatt Hognestad retten til å forrette gudstjeneste og i det hele utføre kirkelige handlinger “inntil videre“. Dette var i henhold til en avtale de to hadde inngått. Et poeng ved avtalen er at Hognestad skulle kunne fortsette med ting som var viktige for ham, eksempelvis en meditasjonssamling som bærer navnet “Stillhet i kirken“, en alternativ gudstjeneste som het “Sinnsro i kirken“ og at han skulle få gjennomføre et seminar i juni. 20. mars... Da var det knappe tre måneder til Hognestad skulle gå av med pensjon.  Dette samt “tilleggsavtalen“ gjøre det ikke lettere å forstå biskop Fiskes beveggrunner til å sette Hognestad ut av ordinær prestetjeneste. Noen år tidligere (gjerne i kombinasjon med et ønske om å kople inn Lærenemnda).. Ja! “20. mars 2010“.. ??

Bøtta var full
Den rimeligste forklaring synes i øyeblikket å være at hennes initiativ kom fordi “bøtta var full“. Vel var Hognestad en populær prest, hos mange, fulle kirker og godt besøkte “samtaler“ og seminarer, men det var også en økende motvilje mot hans forkynnelse hos andre deler av kirkefolket, de mest kirketro og konservative. Og du behøvde ikke gå i kirken for å vite hva han sto for i trosspørsmål! “Huskelappen“ er en gratis avis i Hamar-området som deles ut gratis til alle husstander, og i den trykksaken er Hognestad en flittig bidragsyter – med korte innlegg. Hamars største avis – Hamar Arbeiderblad – har gitt solid spalteplass til diskusjon og ikke lagt skjul på sin støtte til Hognestad.

En “varsler“..
Jeg, som ikke bor på Hamar og heller ikke leser det stedlige arbeiderbladet, har
i hovedsak fått input i Hognestad-saken gjennom Vårt Land (og Klassekampen). Et innlegg i VL 8. mars (av en Aud Skagestad) ga meg en (begynnende) følelse av temperaturskifte.. Debattinnleggets tittel forteller tydelig hva innsenderen mener om Hognestads forkynnelse: Prest uten kirkens tro.

Skagestad får god spalteplass og i ingressen skriver innsenderen at “jeg er mildt sagt forundret over at Hognestad som benekter sentrale deler i den kristne tro, kan være prest i denne kirken.“ Hun siterer villig vekk fra Huskelappen, men gir mest plass til et bestemt møte – “For meg blir møtet i Storhamar kirke en selsom opplevelse. Innledningsvis får samtalepartnerne blant annet spørsmål om de tror på Den treenige Gud – Fader, Sønn og Hellig ånd, og om de tror at Jesus er Guds sønn og om de tror at Jesus gjennom sin død og oppstandelse er verdens frelser. Det han ellers sier den kvelden, blir en bekreftelse på det han “forkynner“ i Huskelappen“, sier Skagestad. Hun er åpenbart bekymret for virkningene av Hognestads forkynnelse og minner om Jesus advarsel i Matteus 24.4 “Pass på at ikke noen fører dere vill“. Hun er alvorlig bekymret over at Hognestads “overordnede i det kirkelige hierarki ikke griper inn.“ Det ble gjort en drøy uke seinere. 20. mars ble det kjent at Hognestad var trukket ut av kirkelig tjeneste – med egen godkjenning.

Debattredaktøren tok sats
Skagestads innlegg er det man kan kalle en “bekymringsmelding“ – og dem har det sikkert vært mange av. 19.mars tok kommentar/debattredaktør Jon Magne Lund i Vårt Land sats, og sto for et “høydepunkt“ i striden så langt. Artikkelen heter “Hognestad har et kall“ og starter med en positiv vurdering av Hognestad som person. Lund og Hognestad er om ikke “gamle kjente“ så hadde de kontakt med hverandre i slutten av 1960-årene. Da var Hognestad ungdomsprest i Oslo, og Lund leder av et ungdomslag i en av byens kirker.

Men uavhengig av hvor “mild“ og “likandes“ Helge Hognestad var/er som person, er det debattredaktørens klare mening at dagens (og sikkert også gårsdagens) Hognestad har plassert seg utenfor  Den norske kirke – med klar margin, skulle jeg tro. Lunds artikkel har neppe fått avgjørende betydning for det som skjedde den 20. mars, dagen etter. Da Lund skrev og publiserte sin artikkel var det alt i gang en prosess, men den kan ha satt et visst preg på sluttfasen. For biskopen kan den ha vært en påminnelse om at nå var det ingen vei utenom og styrket henne i troen på at hun gjorde det rette. Hvis da ikke dette er å overdrive pressens betydning..

Avklaring
Formelt var det en avtale mellom Hognestad og Fiske som ble offentliggjort lørdag 20.mars. Vårt Land la den ut på nett – vl.no/kristenliv. Hovedpunktet var at de to var blitt enige om at Hognestad ble tatt ut av ordinær prestetjeneste fram til han ble pensjonist i juni. Fram til da skulle de to fortsette sine “samtaler“ med henblikk på en “avklaring“. Det sies klart – i avtalen – at avtalen må forstås på bakgrunn av en rekke uttalelser og meninger Hognestad hadde framsatt. Den har “sin bakgrunn i at Helge Hognestad over tid har tatt opp og stilt spørsmål ved sentrale punkt i den kristne tro og formidler dette i sin forkynnelse og forfattervirksomhet.“

Lavt under taket?
Med avtalen i boks var ikke Hognestad redd for å si hva han syntes om den. Det gjør han i et intervju med Vårt Land alt den 23.mars. Der sier han at avtalen var den beste han/man kunne få til. Alternativet hadde åpenbart vært tap av embete – og artikkelen heter da også “Hognestad fryktet han skulle få sparken.“ Men glad for å ha gitt sin underskrift var han ikke. Det som var skjedd, viste “at det ikke var lov å stille spørsmål“ i kirken, hevdet han.

Det siste avviser Biskop Fikse – i samme artikkel/avis, Hognestads uttalelser kan hun ha fått referert – men vil samtidig på generelt grunnlag si at den enkelte prest er forpliktet til “kirkens tro og bekjennelse“.  Muligens har hun Hognestads utblåsing i tankene når hun sier at “det i enhver avtale kan ulike tanker og følelser“. Hun avviser ikke at “noen“ kan tolke “hendelsen“ som en kamp mellom ulike teologiske syn: “Folk danner seg sine egne meninger, og det må folk få lov til.“ For sin del forholder hun seg til “den avtalen vi har.“ Det er neppe noen tvil om at Solveig Fiske er bedre egnet for “diplomatiet“ enn Helge Hognestad.

Påskemyter
Uttalelsen til Vårt land den 23.mars ble fulgt opp av en kronikk i Klassekampen  den 31.mars. Datoen var ikke tilfeldig valgt, det var siste utgave av Vårt Land før påskeuka. Der kunne man lese at Jesu korsfestelse, død og oppstandelse var en “myte“, hvilket ikke innebar at fortellingen(e) var usann(e), men at den/de hadde et dypere og sannere innhold.

“Påskemyter“ dekket en hel side, og førte til at en av kanonene i norsk teologisk miljø ble ført fram, selveste Notto R. Thelle, seniorprofessor ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo.  Thelles synspunkter kommer fram i to artikler –en i Klassekampen 6.april og en i Vårt Land 15.april. Tidligere biskop Grønningsæter leverte også en salve – i Vårt Land den 7.april. Etter å ha argumentert mot Hognestad avslutter han slik: “Hva har slikt å gjøre i kirkens rom, enn si på prekestolen, om så var i en avskjedsgudstjeneste?“

Nesten en avskjedssøknad..
Thelle berømmer Hognestad for hans (tidligere) åpne holdning “som har gitt rom for folk i kirkens utkanter, hans eksperimentering med meditasjon og samtalegrupper har stimulert til ettertanke, hans spørsmål har skapt motstand.“ Men det var den gang.. Ifølge Thelle har Hognestad “for lengst“ sluttet å stille spørsmål, dvs han stiller ikke lenger spørsmål “som kirken eventuelt kan gi rom for, bare påstander og svar.“ (6/4)

I sin artikkel 15.april sier Thelle at Hognestads artikkel i Klassekampen 31.mars kan “nesten leses som Hognestads egen avskjedssøknad. Her gir han biskopen alle de argumentene hun trenger for å begrunne sin avskjed og viser klarere enn noen gang hvor langt han har fjernet seg fra klassisk kristendom, den kirken han ønsker å være prest i.“ For Thelle virker det som Hognestads teologiske synspunkter er de samme som han hadde da han i 1989 frasa seg ordinasjon. Men kanskje Hognestad selv kunne bidra med en forklaring? spør han til slutt i innlegget 15.april.

Mektig irritert
Jeg har tidligere – i omtalen av Hognestads artikler 20/4 og 15/5 – gitt hans  “forklaring“ – stikkord “hjertestans“. Men det er åpenbart at Hognestad blir mektig irritert over Thelles innlegg i Vårt Land 15. april. Det tidligere innlegget i Klassekampen var en ting, men å bringe debatten inn i selveste hovedorganet for Kristen-Norge var noe annet og mer alvorlig. Og ganske spesielt at det samme innlegget som sto i Vårt Land også var sendt til Hamar Arbeiderblad!  Det betyr ganske enkelt at Thelle – frekkas? – i hvert fall “pensjonert professor i misjonsvitenskap , bosatt på Modum“, blander seg inn i en lokal affære! Det pågår nemlig, opplyser Hognestad, “for tiden en jevnlig og konstruktiv samtale mellom Hamar biskop og undertegnede med tanke på en prosess som kan føre tilbake til en ordinær prestetjeneste.“ Det er ganske åpenbart at Hognestad i et  innlegg i Vårt Land den 20. april føler seg kjempeirritert over Thelles “innblanding“ som han – igjen åpenbart – føler som en trussel for sin sak – få “kappen og kragen“ tilbake. Ja, for det er poenget. Etter 20. mars har det vært ført samtaler mellom biskop Fiske og den utestengte Hognestad med henblikk på en “avklaring“ av den situasjon som oppsto med utestengningen. “Avklaring“ var ordet, men snart dukket det opp tolkninger, omskrivninger..

Gjeninnsatt
8.juni – 2010 - blir det gjennom Vårt Land kjent at biskop Fiske har gjeninnsatt Helge Hognestad som prest. Da har det gått to og en halv måned siden han ble utestengt, og det er fem dager igjen til han skal holde sin lenge bebudete avskjedsgudstjeneste i ærverdige Hamar domkirke. Akkurat det var blitt diskutert blant folk. Ville en “utestengt“ Hognestad eventuelt holde en “ulovlig“ gudstjeneste i friluft? På Stadion? Nå ble det slutt på ville gjetninger. Hognestad var gjeninnsatt, hvilket betydde at han gikk inn i pensjonisttilværelsen med mulighet for å vikariere som prest – “hvis det var behov for det“ som det het i Fiskes “kunngjøring“. Og avskjedsgudstjeneste ville det bli – søndag 13. juni.

Dagen før Dagen
Hognestad har åpenbart sans for mediestrategi, og følger en (vel) kalkulert kurs gjennom medieverdnen både før og etter sentrale begivenheter i sitt turbulente presteliv. Jeg har tidligere skrevet om hans uttalelse i VL umiddelbart etter at han var strippet. Da stilte hans seg nærmest uforstående biskopens beslutning om å ta ham ut av prestetjeneste og benyttet anledning til å påpeke at kirken manglet takhøyde..

Her kommer nok et eksempel: Søndag den 13.juni 2010 skulle seniorprest Helge Hognestad holde sin avskjedsgudstjeneste i ærverdige Hamar domkirke, noe han seinere kom til å karakterisere som en svært lykkelig dag i sitt liv. Dagen før – lørdag 12.juni – brukte han til å kommentere sin ære “fortid“ og antyde hva som kunne forventes av ham i framtida. Som mediestrateg har Hognestad knapt sin like i prestekjole, og Vårt Land slapp ham til.

En avis og et blad
Dette er ingen kritikk av Vårt Land. Tvert om. Det er all grunn til å gratulere avisa med dens dekning av Hognestad-saken. “Alle“ har sluppet til, og avisa har vært raskt ute med spørsmål. Bortsett fra lokalavisa Hamar Arbeiderblad er det bare Klassekampen som har vist saken interesse; det siste er kanskje oppsiktsvekkende? Egentlig ikke, for er man leser av “Venstresidas avis“, så vil man ha sett at avisa er i ferd med å utvide sitt interessefelt; religion er viktig..

For øvrig kan man ta avis etter avis, regionavis etter regionavis, riksavis etter riksavis, Hognestadsaken er ikke-eksisterende. Det gjelder også for den (andre) kristne avisa – DagenMagazinet i Bergen. Det er kanskje ikke så overraskende når man vet at dette først og fremst er et misjonerende, forkynnende blad som kommer ut daglig – til glede for en leserkrets som har et “fiendtlig“ forhold til  Hognestad og hans teologi.  Der i gården trenger man ikke å bli minnet/orientert om noen Hognestad-sak. Mens kristne Vårt Land også har et journalistisk sikte, er DagenMagazinet mer et menighetsblad, for øvrig godt gjennomtenkt og skrevet. Oppi all journalistikken har Vårt Land både sin kristne tro og sine meningers mot; lederartikkelen 14.juni viser klart at avisa tar bred avstand fra Hognestads teologi.

I Schelderups ånd?
Tilbake til Hognestads artikkel i Vårt Land, lørdag den 12.juni, altså dagen før Dagen – Hognestads avskjedsgudstjeneste. Artikkelen var – og sikkert ment som – en advarsel til hans motstandere og en oppmuntring til hans tilhengere; Hognestad ville fortsatt stå på! Han gjentar at kirken ikke er fredet, og at det fortsatt skal bli stilt spørsmål. Noen ord fra biskop Schelderup avslutter artikkelen: “ Kirkelig orden og tradisjon må ikke stå i veien for det som med livets egen rett bryter på.“ Schelderup var biskop på Hamar etter krigen, fra 1947 – 64, og grunnlegger av en kirkeliberal tradisjon i bispedømmet som i hvert fall Køhn knyttet seg til. Hognestad kom i år 2000 til det bispedømmet hvor mulighetene for forkynnelse av hans kristendom var størst. Det kunne selvfølgelig vært interessant om han hadde kommet til vår stiftsstad,   Kristiansand..

Glemte eller ikke visste?
Han innleder han innleder artikkelen 12.juni med å takke for den tid han har fått ha sitt virke som deltidsprest, seniorprest. årene på Hamar “har vært de beste år i mitt liv“, skriver han. Han gir ros til kolleger og miljøet ved domkirken. “Og jeg har kjent stor romslighet og dyp omsorg i kollegiefellesskapet på Hamar kirkekontor.“

Dette skrev han trolig uten kjennskap til at en av kollegene ikke kom til å være tilstede ved gudstjenesten dagen etter. Riktignok framsto i samme nr. av Vårt Land en av hans kolleger under fullt navn – Morten Erik Stensberg, kapellan - og sa at han ikke ville være til stede ved avskjedsgudstjenesten; det stred mot hans samvittighet, han ønsket ikke lenger å bidra til at en teologisk uenighet ble tilslørt.  I forkant hadde han skrevet brev til domprost Ole Elias Holck og sokneprest Trond Tveit Selvik og begrunnet sin beslutning. At Hognestad eventuelt ikke var klar over dette, kan skyldes “kollegiale forhold“ ved prestekontoret..

“Normalisere“..
Det kanskje mest interessante i artikkelen 12. juni er hvordan han ordlegger seg for å gi lys til biskop Fiskes beslutning om å gi ham tilbake “kappe og krage“, presteklærne han var blitt fratatt 20. mars samme år: “Etter tre måneder ute av tjenesten som følge av at jeg stilte “spørsmål ved sentrale punkt i den kristne tro og lære“ har biskopen nå ønsket å “normalisere“ situasjonen slik at jeg etter min avskjedsgudstjeneste i morgen, igjen – som pensjonist – skal kunne utøve ordinær prestetjeneste, dersom det er behov eller ønske om det.“

Problemet er når biskopen eventuelt fikk et slikt ønske. “Samtalene“ startet med henblikk på en “avklaring“ hvilket måtte bety en kartlegging av trosgrenser. I så fall betyr “normalisering“ at Hognestad har “overbevist“ Fiske om at han er på rett side av gjerdet? Det høres umiddelbart usannsynlig ut.

“..snudd på en femøring“
Jeg har stor sans for innholdet i lederartikkelen i Vårt Land 14. juni. Som lederskribenten ser jeg at det ikke har skjedd noen radikal endring i Hognestads tro. Hognestads innlegg 12.juni i VL viser at alt er ved det gamle. Og man får vel tro at Solveig Fiske ikke har skiftet synspunkter og tatt plass ved siden av Hognestad? I alle fall skriver lederskribenten at “mye tyder på at biskopen ikke har gjort jobben sin og vært en hyrde som tar ansvar for læren i sitt bispedømme. Solveig Fiske har vært unnfallende og snudd på en femøring.“

Også et svar..
Jeg har aldri sett biskop Fiske komme med en skikkelig offentlig begrunnelse for hvorfor hun gjeninnsatte Hognestad i prestetjeneste. Nærmest kommer Fiske i en uttalelse til Vårt Land (10.juni) i tilknytning til et spørsmål om hun er enig med biskop Skjevesland i at Hognestads teologi burde vært opp i Den norske kirkes lærenemnd. Hennes svar er interessant:

- Hognestad var i avslutningen av sin tjeneste, og så tenker jeg at den håndteringen som har vært nå er sakssvarende på den måten at det er ført samtaler om kirkens tro og bekjennelse, og det kom en tydelig reaksjon i henholdt til det. Samtidig er det slik at jeg ut ifra en helhetsvurdering nå normaliserer situasjonen, sier Fiske iflg VL-journalisten

På godt norsk..
På godt norsk sier biskopen dette, slik jeg ser det: - Hognestad har fått en fortjent klaps på hånden (20.mars) for sin ukristne forkynnelse. Han er tatt inn i varmen fordi han er en gammel mann. (Og med støtte i andre uttalelser fra biskopen kan jeg føye til:) Om noen vil bruke ham i vikartjeneste – utenfor Hamar bispedømme – er ikke min sak. Med meg har han ingen avtale. (Og for egen regning føyer jeg til:) å “normalisere“ situasjonen betyr trolig også at vi får minst bråk med Hognestad og hans tilhengere.

Et lukket bispemøte
Mandag 14. juni innledet uke 24. I den uka var det bispemøte, og det er grunn til å tro at Fiske da ga sine bispekolleger den bebudete redegjørelse for sin handlemåte. Hva bispekollegene så fikk høre, vet vi ikke. Ei heller hva de uttalte. Det jeg har fått med meg, var Olav Skjeveslands svar på et spørsmål fra en VL-journalist om han ikke hadde tillit til Hamar-bispens behandling av saken? – I Den norske kirke kommenterer ikke biskoper kollegaers embetsførsel, svarte “preses“ Skjevesland, biskop i Agder og Telemark.

DagenMagazinet våkner
Men hva de “mener“ kommer imidlertid indirekte til uttrykk når biskopene svarer på Vårt Lands spørsmål om de vil slippe pensjonistpresten til i sine bispedømmer. “Vil Helge Hognestad bli brukt som vikarprest?“ I stedet for å gjengi teksten fra Vårt Land, faller jeg for å fristelsen til å sitere DagenMagazinet fra 21.juni i sin helhet. Etter å ha vært praktisk talt taus om Hognestadsaken i dager, uker og måneder slår bladet til med overskriften: Hognestad uønsket av bispeflertallet. I ingressen står: Flertallet av biskopene i Den norske kirke vender tommelen ned for at den kontroversielle presten, Helge Hognestad, skal kunne få preke innen deres bispedømmer.

Det kommer ikke på tale!
Og brødteksten løper slik: Syv av de ti biskopene har ifølge Vårt Land gjort det klart at de ikke ønsker Hognestad som predikant, men ikke alle vil like aktivt forhindre at han entrer prekestolene i deres respektive bispedømmer. Blant de som klarest signaliserer at Hognestad er uønsket, fordi han på flere sentrale punkter avviker i forhold til Den norske kirkes lære, er Olav Skjevesland og Halvor Nordhaug. De er bisper henholdsvis i Agder/Telemark og i Bjørgvin. – Gi ikke Hognestad rom på våre prekestoler, lyder formaningen fra Skjevesland, som også er preses blant biskopene. Biskop Nordhaug uttaler at han vil være tydelig på at Hognestad ikke får slippe til i noen gudstjeneste i hans bispedømme.  Han understreker også at en biskop har mulighet til å be prestene om ikke å gi ham talerstol i kirken, og gjør det klart at dersom en av hans prester skulle invitere ham, vil biskopen sørge for at det ikke skjer. Hamar-biskop, Solveig Fiske, har gjort det klart for sine bispekolleger at hun ikke vil bruke Hognestad som fast vikarprest. (..) Jeg har normalisert situasjonen i den forstand at Hognestad kan forrette kirkelige tjenester hvor han blir spurt om det, sier Fiske til Vårt Land.

Den ellevte..
Ti biskoper ble spurt. Men er de ikke 11? Jo, da, men den ellevte var ikke tilgjengelig. Det var Pettersen i Stavanger, nylig utnevnt – av Staten - til forargelse fra store deler av folk og presteskap i Rogaland. Ikke minst i spørsmål om homofili har han utfordret kristenfolket sør-vest i landet. Han har grunn til å ønske seg litt ro.

 


Strek settes - foreløpig
Og her setter jeg strek – og skriver “fortsettelse følger“. Det er nærmest ensbetydende med et brudd på den moderne presses første uskrevne regel. Ingen fortsettelse! Og heller ingen “fortsettelse side 12“ i samme avis, det er “lovbrudd“ nr. to. Det tredje påbudet går på å unngå “horunger“ (det får leseren selv finne ut av hva betyr.) Men på dette nettstedet blir det “fortsettelser“. Blant annet har jeg planer om å spre over en rekke utgivelser en leengre artikkel om en tysker som hadde stor betydning for hendinger i Norge forut for og like etter den tyske invasjonen i april 1940.. Jeg snakker om gode, gammeldagse føljetonger med en måneds mellomrom...

 

  • Les fortsettelsen - "Innenfor" eller "utenfor" her
    Da kommer jeg til å gjøre et forsøk på å redegjøre for Hognestads og motpartens teologiske synspunkter.
print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum