"anti-kjappkjapp"

Helge Hognestad - en prest og en plage

Fredag 8. Oktober 2010 · Andreas Raaum · Religion

T T T
print denne siden

I en artikkel i Vårt Land 12/6 i år avslutter Helge Hognestad slik: ”Kirkelig orden og tradisjon må ikke stå hindrende i veien for det som med livets egen rett bryter på.” Det var et sitat fra Kristian Schelderup, biskop  i Hamar fra 1947-1964, sin tids ”Hognestad”, velkjent ikke minst fra sine disputter med Ole Hallesby, professor ved Menighetsfakultetet.

Og hva er det som ”bryter på”? Jo, ifølge Hognestad, ”en ny innsikt”, frambrakt gjennom bibelstudier og sosiologisk forskning, ny innsikt som får som følge at en må stille spørsmålstegn ved mye av det som sies og læres i Den norske kirke. ”Etter min mening har imidlertid både den historiske bibelvitenskap og sosiologiske studier brakt fram innsikt som gjør at en må stille spørsmål ved mange av de rådende oppfatninger og ordninger i kirken,” skriver Hognestad i den nevnte VL-artikkelen.

”Kristus i vårt indre”
Hva er det da så Hognestad retter sitt skyts mot i Den norske kirke? Først og fremst må den ”være åpen for tanken om at Gud er en upersonlig allesteds nærværende energi som ligger dypt i hvert menneske. Mennesket er ikke syndig, men underveis til et høyere nivå. Kirken har laget den nedverdigende forestilling om at Jesus måtte sone for våre synder (..) jeg sier at Gud er i mennesket, at mennesket ikke er synder som er avskåret fra forbindelse med Gud, men at det er kontakt (..) Det gjelder å innse at mennesket ikke er fullkomment, men at vi har det fullkomne i oss som potensiale (..) Tanken om Kristus i vårt indre, er i sum min kristne lære.” (Dette er sitater fra Hognestads artikler i Klassekampen – 15/4, 10/6 og 17/6)

”Utenfor kirkens læregrunnlag”
Mens Hognestad har kjempet sin kamp uten geistlig støtte, har han møtt kraftig motstand innen ledende sjikt i Den norske kirke – professorer og biskoper i stort antall. Professor emeritus Thorleiv Austad karakteriserer Hognestads lære som ”den mest radikale form for teologi jeg har sett innenfor Den norske kirke.” Det skriver han i en artikkel i Vårt Land 12/6 som har overskriften ”Hognestads lære er ikke kristen.” Vårt Land følger opp på lederplass et par dager seinere og gjentar at  ”Hognestads lære er ikke kristen.” Preses i bispekollegiet, biskope Skjevesland i Agder og Telemark slår fast (i Vårt Land 23/6) at Hognestad står for ”en ny-gnostisk selvforløsning som befinner seg utenfor kirkens læregrunnlag.”

”Vær meg synder nådig”
Jeg har ingen problem med å se at Hognestads teologi er en helt annen enn kirkens. Det har liten hensikt å be om høyere takhøyde i Den norske kirken, når man egentlig befinner seg i en helt annen bygning. Helt sentralt for mine kristne landsmenn er ”det syndige mennesket ”, hos Hognestad er det mennesket fraværende  i og med han avviser at syndefallet har funnet sted. Dermed blir behovet for nåde og tilgivelse borte i hans kristendomsforståelse – og dermed plasserer han seg utenfor Den norske kirke – eller i en helt annen bygning.

Det er et helt sentralt punkt i kristendommen, og du møter det praktisk talt hver dag(!) i aviser som Vårt Land og DagenMagazinet. 13.august skriver pastor Per Eriksen i Vårt lands ”ettertanke-spalte” om fariseeren og tolleren. Det var/er spørsmål om hva man kunne/kan vise til. Og Eriksen skriver: ”Tolleren hadde ikke så mye å vise til. Derfor var hans bønn enkel: - Gud vær meg synder nådig. Og den bønnen besvarer alltid Gud, uansett hvem som ber. For den som kaller på Herren, han skal bli frelst.”

Nå er det selvfølgelig riktig at ”pastor” Eriksen ikke er prest i Den norske kirke; han er pastor i Frikirken i Fredrikstad. Men trosinnholdet i Frikirken og i Den norske kirke er ikke vesensforskjellig, det er organisasjonsformen som er det.

Og Kristin Moen Saxegaard er i alle fall ”god nok” – førsteamanuensis ved Menighetsfakultetet og vikarprest i Follo. I samme utgave som Per Eriksen opptrer hun med denne ”bønnen”: ”Hellige Gud, du som benåder syndere, bevar oss fra selvgodhet og falsk sikkerhet. Bryt ned vårt hovmod og vår stolthet, så vi i anger og daglig omvendelse setter vår lit til at vi uforskyldt og av din nåde blir erklært rettferdige ved troen på Jesus Kristus, din sønn, vår Herre, som med deg og Den Hellige Ånd lever og råder, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.” Dagens tekst var Sal 32,1-5 som slutter slik: - Jeg sa: ”Nå vil jeg bekjenne mine synder for Herren.” Og du tok bort min syndeskyld!

Seniorprest i Dnk Per Inge Eide
Også i Agderpostens ”ettertankespalte” finner du temaet, for eksempel 27/6 fjor, skrevet av Per Inge Eide, ”seniorprest” – som Hognestad var det fram til han falt for aldersgrensen i juni i år. Jeg tillater meg å gi gjengi ”Godt nytt” i sin helhet: ”En kaptein kom hjem fra langfart og spurte en eldre kristen kvinne som han kjente godt om hun hadde noe nytt å fortelle. Hun svarte: ”Det er egentlig bare en nyhet som opptar meg, og det er denne: Kristus døde for syndere!” ”Men det er da gamle nyheter,” sa kapteinen. Så ble han stille en stund og tenkte seg om. Så sa han: ”Det er gode nyheter, og det er ferske nyheter.” Han visste at i dette finner vi alltid ny styrke og vitalisering for troen. Med en daglig erfaring om syndenes forlatelse er vårt kristenliv friskt og vår tro levende. Bli derfor i denne nyheten og bli aldri ferdig med den. Så fortsetter du å være hos Gud. “Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere,” leser vi i Romerbrevet 5,8.”

Notto Thelle, seniorprofessor ved Det teologiske fakultet, UiO (altså ikke Menighetsfakultetet), kan nok se at det i Den norske kirke blir (for) mye fokus på ”synd” – ”en ensidig konsentrasjon omkring menneskets syndighet – om soning og offer og blod som renser for synd.” Men Hognestad, hevder Thelle, ender selv i en annen form for monotoni, ”i en ensidig konsentrasjon om at gudsriket er inni dere.” Og han undrer seg over at Hognestad ”holder fast ved en prestetjeneste med et innhold som han (Hognestad) beskriver som umenneskelig og nedverdigende.” (Vårt Land, 15/4)

Hvorfor så lenge?
Man kan lure på hvorfor Helge Hognestad har kunnet/fått  ”holde på” – i så mange år.  For de siste ti år ligger forklaringen trolig på regjeringsplanet. De rødgrønne har holdt sin hånd over ham; i år 2000 var Hognestads teologi på vei til behandling i Den norske kirkes lærenemnd. Det var under Jon Lilletun. Da den borgerlige regjering falt og Giske ble kirkeminister, ble saken trukket. Mens Nemndas oppgave er å drive ”lærevern” slik at Den norske kirke kan beholde sin læremessige identitet, skal alle føle seg ”hjemme” i Giskes statskirke, en skikkelig ”folkekirke”. Nå ble riktignok Hognestad en kortere periode i vår – knappe tre måneder – tatt ut av ordinær prestetjeneste, trolig for å tilfredsstille de ”konservative” kirkegjengerne, men så tatt inn igjen av frykt for en ”kirkekamp” med de rødgrønne som viktig aktør. Ennå er ikke løsrivelsen fra staten et faktum!

Kort før sin 70-års-dag ble Hognestad igjen iført kapp og krage; han var på ny prest, god som noen. Eller? Det spørsmålet får vi besvart dersom det blir spørsmål om å bruke Hognestad som ”vikarprest”. For et flertall av biskopene er det uaktuelt. Noen understreker at de vil bruke ”makt og myndighet” for å forhindre det. Hamarbiskopen, Solveig Fiske nøyer seg med å si at hun ikke vil bruke ham som ”fast vikarprest.” Det var Vårt Land som 19/6 offentliggjorde en ”rundspørring” blant landets biskoper – om de ville slippe pensjonistpresten til i sine bispedømmer.

Nye runder?
”Hognestadsaken” startet i 1980 – da Helge Hognestad ble kapellan i Høvik kirke utenfor Oslo. Og trolig så vi ikke slutten søndag 13. juni 2010 da han holdt sin avskjedsgudstjeneste i en fullstappet Hamar domkirke. Det kan komme nye runder.*

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum