"anti-kjappkjapp"

Hans Wilhelm Scheidt – Hitlers agent og Quislings rådgiver

Torsdag 4. April 2013 · Andreas Raaum · Historie

T T T
print denne siden

Jeg fullfører her historien om Hans Wilhelm Scheidt og hans politiske kontakt med Norge. Tidsmessig dreier det seg om første halvdel av 1940 – med 9. april – invasjonsdagen – som høydepunkt.

Jeg skulle tro det var en fordel om leseren innledningsvis tok en titt på en artikkel jeg tidligere har skrevet om Scheidt. Han var tysk statsborger, født i 1907, gjorde karriere i SA og ble knyttet til NSDAPs utenrikspolitiske kontor, ledet av Alfred Rosenberg, fra januar 1939 som «kontorsjef» for den nordiske avdelingen hvor Norge var hovedlandet. Helt fra sitt første møte med Quisling var Scheidt fascinert av den norske partilederen og endte opp som en av Quislings få fortrolige den skjebnesvangre 9.april.

Tyskland angrep Polen 1.september 1939 og den vel tretti år gamle Scheidt meldte seg omgående til krigstjeneste. Da Quisling i desember skulle møte Hitler, ble Scheidt hentet tilbake – av Rosenberg - og var tolk og rådgiver under Quislings to samtaler med Hitler.

Samtalene med Quisling styrket Hitler i troen på at britisk invasjon i Norge kunne være en mulighet. Det var storadmiral Erich Raeder, øverstkommanderende for den tyske krigsflåten, som hadde vært døråpner for Quisling og muliggjort nordmannens samtaler med Hitler. Raeders tro var at offiseren Quisling ville kunne vekke/styrke Hitlers engstelse for britisk landgang i Norge. Okkupasjon av Norge var et hovedledd i Raeders strategi for å bekjempe Storbritannia. Hitler var ikke ukjent med Raeders norgesplaner, men prioriterte dem ikke. I så henseende kunne Raeder si seg tilfreds med Quislings mellomkomst; det var etter det første møtet med Quisling at Hitler beordret «Studie Nord» som etter Altmarkafffæren i februar 1940 ble utvidet til operasjon «Weserübung, vi snakker om militær planlegging av et tysk invasjonsopplegg for erobring av Norge (og Danmark).

Til Norge som Hitlers spesialagent

Som ledd i sin skjerpete interesse for Norge sendte Hitler Scheidt til Norge som sin spesielle etterretningsagent. Han skulle rapportere direkte til Hitler via stabssjefen i Rikskanselliet, Hans-Heinrich Lammers. Det forhindret ikke at Scheidt, stadig ansatt i partiets utenrikspolitiske tjeneste, også sendte rapporter til Rosenberg – og til Raeder som var interessert i Scheidts fortsatte tjenester. Scheidt knyttet nære bånd til korvettkaptein Richard Schreiber, marineattaché ved den tyske legasjon i Norge/Oslo. Jeg skrev en gang at Schreiber var Raeders svigersønn, men det var vel feil. Kona til Schreiber hadde Raeder som «filleonkel», uansett var det en relativ nær familieforbindelse som lå til grunn for samarbeidet mellom Schreiber og Raeder, et samarbeid som også inkluderte Scheidt. Schreiber og Scheidt var to tyskere som arbeidet for et felles mål: Gjøre Quisling til Norges statsminister og det var nettopp med disse to at Quisling hadde et nært samarbeid den 9. april – og som kanskje er hovedansvarlige for statskuppet..

Under møtet med Hitler hadde Quisling flere ideer han ønsket å lufte – og luftet. En av dem var «kuppideen», at nazistene i Norge skulle kuppe regjeringsmakten, innsette Quisling som statsminister og så be tyskerne om hjelp.. Quisling var relativt klar på at han ville få avgjørende støtte fra norske offiserer. Referatene som foreligger fra de to møtene synes å vise at Hitler avviste denne kuppideen og den senere planleggingen av invasjonen kom aldri Quisling for øre. – Ikke desto mindre er det ting som tyder på at Quisling og Scheidt – og også Albert Viljam Hagelin som var til stede på det siste møtet med Hitler – oppfattet møtet med Hitler som en seier i «statsministersaken» og derfor - i et privat avskjedsselskap og i en opprømt stemning - skålte på at Quisling skulle bli Norges neste statsminister..

De fortalte det ikke..

Fra tidlig i januar var man i Rosenbergadministrasjonens toppledelse – Rosenberg selv og hans stabssjef Arno Schickedanz – klar over at Quislings plan om statskupp ikke var aktuell. Lammers hadde 4. januar fortalt Schickedanze at Hitler tvilte på nordmennenes evne til hemmelighold. Nå gjaldt det å holde munn. Skulle operasjonen mislykkes, forsikret Lammers, ”kostet det hodet til de ansvarlige.” 19. februar var Rosenberg hos Hitler, og skrev i dagboken for den dagen at ”nordmennenes politiske plan” var forkastet – ”etter hans anbefaling”. Det var verken en ny eller sann historie. Det framgår av Rosenbergs dagbok at han alt den 7.januar var blitt orientert om at kupp-alternativet var forkastet. Scheidt og Hagelin ble ikke orientert..

Nå vet vi altså at Rosenberg og hans høyre hånd Schickedanz alt tidlig på året 1940 hadde fått klar beskjed om at noe Quislingkupp var ikke aktuelt, men denne kunnskapen brakte de to ikke videre.. Selv om Quisling var klar over at det ikke var aktuelt med et kupp sånn uten videre med påfølgende bønn til Tyskland om hjelp og støtte, levde kupplanen åpenbart videre i forskjellige alternativ. Ett var hvis England angrep eller den norske regjering gjorde felles front med Storbritannia. Slik kuppet kom til å bli foretatt, niende april med dramatisk høydepunkt i radiotalen tidlig på kvelden, var det planmessig begynt å ta form etter et møte Quisling hadde hatt med en høyt rangert tysk etterretningsoffiser i København 3.april. Da – om ikke kort tid før - skjønte Quisling at en tysk invasjon var på trappene. Visshet og kunnskap fikk han først om morgenen 9.april – kanskje om kvelden den åttende. Quisling tok ikke – og forsøkte heller ikke å ta – kontakt med Hitler før kuppet. Han regnet trolig med at det lå innenfor den rammeavtalen han mente de var blitt enige om i desember..

Det «vrimlet»..

Den 21. desember dro en fornøyd Quisling tilbake til Oslo hvor han ankom fredag den 22. Scheidt og Hagelin kom dagen etter; de gjorde det Hagelin kalte et ”felles inntog” i Norge. Scheidt kom altså som Hitlers personlige utsending – for på egen hånd å observere og vurdere den politiske situasjon i landet. Scheidt hadde klar beskjed – i hvert fall fra et seinere tidspunkt – om ikke å ta direkte kontakt med Quisling, et forbud som Scheidt kanskje trosset.. Uansett var det nok Hagelin som var hovedkontaktpunktet mellom Scheidt og Quisling. I forkant av 9. april «vrimlet» det av tyske spioner i Norge, noen full oversikt har vi neppe, men hovedaktørene er kjent. Hagelin, Scheidt og Schreiber utgjorde en trio som ettervinteren og våren 1940 sendte meldinger til Tyskland ut fra en felles konspirasjonsteori, nemlig den at det var et samarbeid mellom britene og den norske regjering, et samarbeid som, slik ble det framstilt, høyst sannsynlig ville føre nordmennene ut av nøytraliteten og over på de alliertes side.

Scheidt hadde samtaler med mange, for eksempel major Ragnar Hvoslef, NS-medlem og militærkommandant på Gardermoen, samt oberst Konrad B. Sundlo, den fremste av tyskvennlige offiserer, NS-medlem fra 1933 og forsvarssjef i Narvik 9.april. I intervju med Hartmann i 1950 opplyste Scheidt at Hvoslef i en fase var utpekt til å støtte statskuppet på vegne av den norske militærmakt og om Sundlo kunne han fortelle at han var tilhenger av vold for å gjennomføre kuppet. For meg er det interessant at Scheidt også påstås å ha vært i kontakt med kaptein Ola Fritzner. Om ham har jeg liggende en uferdig artikkel, blant annet basert på intervju jeg hadde med Fritzner i hans hjem på Nøtterø ca 1970..

Tidlig i januar 1940 var Scheidt tilbake i Berlin, og skrev rapport til Rosenberg. Noen hovedpunkter:
-regjeringen ugunstig stemt overfor Tyskland
-ny forsvarsminister, yrkesmilitær, ”anglofil”
-oberst Sundlo klar til å overta Narvik havn
-midlene brukt til propagandaoffensiv, samt finne pålitelige menn til kuppdeltakelse.

Noen dager seinere – 13. januar – skrev Hagelin til Rosenberg, og beskrev situasjonen i Norge omtrent som Scheidt hadde gjort det..

Bräuer og Quisling

Curt Bräuer, den tyske sendemann i Oslo og Norge, hadde en klar formening om at Quisling og NS i Norge ikke var noen aktuell samarbeidspartner. Partiets og dets leder hadde ingen solid forankring i folket. 18.januar 1940 skrev Bräuer sin årsrapport hvor han ikke endret sin holdning til Quisling og hans rolle. Noen dager seinere skrev han sogar en melding hvor poenget var at Quisling heller ikke hadde særlig støtte i det norske offiserskorpset.

Det sier seg selv at Bräuer ikke var overvettes begeistret for Scheidt hvis positive holdning til Quisling var vel kjent. Da Bräuer, alt i januar, ble klar over at Scheidt var på spesialoppdrag for Hitler, endret han holdning. Rivaliseringen mellom Bräuer og Scheidt (basert på at Scheidt var Rosenbergs og NSDAPs mann mens Braüer var departementets mann, under Ribbentrops ledelse) forsvant, men dukket opp igjen 9.april. I tiden før invasjonen regnet vel Bräuer med – eller håpet på – at det var hans og ikke Scheidts rapporter som ville bli gitt største vekt i Berlin..

Alle over samme lest..

Scheidt og Hagelin – og Schreiber for den saks skyld – hadde altså ikke fått beskjed om at Quislings kupplan var fjernet fra kartet. De fortsatte å sende sine rapporter til Rosenberg som formidlet dem videre. Schreibers meldinger gikk trolig til marinedepartementet/ Raeder – og de var alle skåret over samme lest. Det var overhengende fare for at den engelskvennlige norske regjering åpent ville gå Englands ærend, og at det gjeldt å skynde seg.. I perioden 22. desember til 9.april skrev Scheidt (og i noen grad Hagelin) flere rapporter – Scheidts rapport av 22.februar karakteriserer Høidal som ”ren fantasi” – og de to reiste flere ganger til Berlin i løpet av denne perioden.

Altmark-affæren brakte Weserübung på skinner. Nå visste Hitler hva han ville. At Scheidt sendte meldinger var greit. Kanskje kunne han snappe opp opplysninger som tydet på britiske tiltak.. Husk at etter at planene om alliert intervensjon i Finland via Norge/Sverige var blitt kjent i begynnelsen av mars, var tyskerne på alerten, - selv om de visste at britene hadde avblåst den planlagte aksjon etter meldingen om fredsslutningen mellom Finland og Sovjet 13.mars. Det kunne bli en ny operasjon! Derfor fikk Scheidt og Hagelin drive på med å sende sine opplysninger og vurderinger. Innholdet i deres etterretningsmateriale må sies å ha en heller svak sannhetsgehalt. Ut fra deres politiske motiver var det «bestillingsverk».

Scheidt/Hagelin mottok betydelige beløp fra Tyskland for å styrke partiarbeidet. I hovedsak gikk pengene til avisa Fritt Folk. Etter en stopp kom den ut igjen straks etter nyttår, 13. januar ble avisa utvidet fra fire til åtte sider, 20. januar ble Arnt Rishovd (betalt) redaktør, og fra månedsskiftet mars/april var FF dagsavis.

Quisling var «deres»!

Et intermesso viser hvor opptatt Scheidt (og Hagelin) var av at Quisling var deres og kontorets mann. 22. mars kom Hermann Harris Aall (de norske nazistenes «intellektuelle alibi», Aall hadde to doktorgrader) til Oslo med sin Abwehr-kontakt de Laporte. Denne ville vite hvor stor hjelp tyskerne kunne regne med ved en eventuell invasjon. Ville tyske frivillige bli godtatt i Norge i tilfelle et britisk angrep? Quisling hadde flere møter med Laporte, og svaret på det siste spørsmålet var et ja – under forutsetning av at de ble stilt under norsk kommando, dvs. Quisling. Scheidt ble rasende da han hørte om disse møtene. Quisling var deres. I slutten av mars dro Scheidt derfor til Berlin, skrev en rapport som etter hvert nådde Hitler, og Laporte måtte tåle en alvorlig reprimande for å ha gått utenfor sitt kompetanseområde..

Quisling i København ..

I slutten av mars fikk både Scheidt og Schreiber i oppgave å sørge for at Quisling kom til et viktig møte i København 3.april. Det passet Quisling dårlig, men da han fikk forståelse av at det var særdeles viktig, dro han til den danske hovedstaden, og klokka 15. den 3. april møtte han – på Hotel’Angleterre - ingen ringere enn sjefen for Abwehrs spionavdeling nr. 1 i Berlin -, oberst Hans Piekenbroch. Denne stilte på Hitlers ordre og hensikten var å pumpe offiser og tidligere forsvarsminister Vidkun Quisling for militære opplysninger – av viktighet for den forestående invasjonen. I sin dagbok for 4.april skrev general Jodl at Piekenbroch var kommet tilbake fra Kjøbenhavn – med gode resultater fra sin samtale med Quisling. Møtet med obersten hadde bare vart en og en halv time, og Piekenbroch dro for å rapportere direkte til Raeder.

Hva ble sagt? Hva fortalte Quisling? Det man mener å vite at han sa ble tillagt vekt da Quisling etter krigen ble dømt til døden. I dagene før 9.april ser det ut til at Hagelin var en av de mest aktive til å sende opplysninger om «stoda» til forskjellige tyske mottakere, da i nært samarbeid med Scheidt – og Quisling selv. I en rapport til Raeder 26.mars skrev Hagelin at etter Quislings mening var et alliert angrep på Norge nært forestående. Hagelin kunne videre opplyse at etter Quislings oppfatning ville norske tropper bli nøytralisert, ja, endog komme til å adlyde ham når han tok over Forsvarsdepartementet. «Sjefene for kystfortene ville neppe skyte før de hadde forhørt seg i regjeringen», ifølge Quisling. For egen regning la Hagelin til at det var nødvendig med tysk besettelse i stort omfang, særlig av flyplassene på Vestlandet og viste til et vedlagt kart. I klartekst var dette «forræderi» - landsforræderi - og bidro sterkt til den dødsdommen Hagelin fikk under oppgjøret etter krigen. Som vi skal se lyktes det ikke å oppspore Scheidt etter nederlaget, han bare forsvant, noen trodde han hadde tatt sitt liv. Om han også hadde fått dødsdom for sine gjerninger er mer tvilsomt. Han var tysk statsborger, ikke norsk og «begåtte ugjerninger» kunne ikke knyttes til hans person.

Det er i rapporten av 26. mars at Hagelin gir beskjed om at Quisling selv ikke ville komme til Tyskland, av politiske «sikkerhetsgrunner», skulle jeg tro. I stedet foreslår Hagelin at en tysk generalstabsoffiser møter Quisling i København, for at han kunne informere om utplasseringen av norske tropper og hvilke steder tyskerne burde besette først. Denne invitten fra Hagelin førte til møtet 3.april.. Det kan virke som Piekenbrochs utspørring kom overraskende på Quisling. Det betyr i så fall at Hagelin neppe hadde gitt Quisling en fullstendig orientering om innholdet i rapporten til Raeder. Men det kan også bety at han var i undring over spørsmålene fordi han hadde gitt omtrent de samme opplysningene til Scheidt..

Her følger noen strekpunkter som gir innholdet i Quislings leveranse 3. april:
-Ifølge Q. var det viktig at tyskerne kom britene i forkjøpet.
-Landgang burde skje både i nord og sør.
-Opplysninger om befestningene ved innløpet til Oslo og Bergen.
-Batteriene ville neppe skyte før man fikk ringt og spurt regjeringen eller andre høye myndigheter.
-Trodde ikke at det var lagt ut miner.
-En høy prosent av offiserene var medlem av NS, derfor ingen energisk motstand.

Nå har også Scheidt gitt opplysninger om militære samtaler med Quisling. Det er bekreftet i et dokument, datert 26.mai 1940, forfattet av Scheidt. Han var da stasjonert i Berlin. Bakgrunnen for oppsettet er at Scheidt ville forsvare Quisling – og seg selv – mot anklagene som var mottatt i Berlin mot Quislings kupp 9.april (se seinere). Han skriver at Quisling hadde hatt mange samtaler med «den tyske Generalstaben» før angrepet. Jeg får være enig med Borgersrud at det er et håpløst uttrykk, men meningen er vel at Quisling har hatt møter med høyere tyske militære myndigheter. Ifølge Scheidt hadde Quisling understreket hvor viktig det var at kongen og regjeringen måtte bli overrasket slik at de ikke kunne rømme fra Oslo. Når det gjaldt Oslofjorden, hadde Quisling spesielt advart mot torpedobatteriene på Oscarsborg. Scheidt kunne bekrefte at han personlig -på Quislings oppfordring – hadde meldt til Berlin via militærattaché Schreiber og Marinenes etterretningsvesen at kystbatteriene var stridsklare og i alarmberedskap. Også minefeltene var klare. Derfor hadde Quisling advart mot et angrep på Oslo gjennom Oslofjorden og anbefalt bruk av flybårne tropper til flyplassene i Oslos nærhet,- Gardermoen, Kjeller og Fornebu. Samtidig burde det landsettes motoriserte tropper på østsiden og vest siden av Oslofjorden, henholdsvis Moss, Fredrikstad, Halden og Larvik eller Brevik. Fra disse stedene kunne man på gode veier komme til Oslo på om lag fire timer.

Holder dette, eller «halvparten», kan man godt forstå at Quisling under rettssaken mot seg etter krigen benektet at han hadde hatt noen samtale med Piekenbrock. Ja, han hadde vært i København, men det for å snakke med den danske nazilederen. Jeg vet faktisk ikke om dokumentet av 26.mai 1940 – forfattet av Scheidt – ble lagt fram under rettssaken. Det kan ha blitt ansett som lite troverdig og det var ingen Scheidt som kunne føres til vitneboksen. Han var over alle hauger, kanskje død..

Tanken på statskupp aktualiseres

Det er rimelig å anta at når Quisling fikk tenkt seg litt om etter møtet med Piekenbroch, kan han ha forstått at invasjonen var umiddelbart forestående. Slik den danske nazilederen, Fritz Clausen, gir sine inntrykk fra samtalen med Quisling dagen etter styrker det antakelsen om at Quisling nå plutselig «forsto» - og at han hadde hastverk. «Snart kommer vi til makten,» hadde Quisling sagt til Clausen, som fant Quislings uttalelse så bemerkelsesverdig at han skrev den ned. For den saks skyld kan møtene med de Laporte mot slutten av mars ha sådd den første «usikkerhet». Quisling var ingenlunde involvert i det tyske planleggingsarbeidet, Weserübung, men handlinger og uttalelser den siste uken før 9.april tyder på at han var «forberedt». Bare tidspunktet manglet.

«Hastverket» fra samtalen med Clausen gikk på å forberede iverksettelsen av statskuppet og så handle i kjølvannet til tyskernes invasjon. Mer nøyaktig har Quisling og etter hvert hans fortrolige ikke tenkt. Regjeringen var imidlertid, etter Quislings, Scheidt og Hagelins oppfatning, en regjering av «forrædere» og slikt måtte gi en åpning.. At så regjeringen rømte/fikk sjanse til å rømme må ha vært en «gavepakke» til kuppmakerne og ble avgjørende for tidspunktet de slo til..

Rådsmøtet sjuende april

Lørdag 6. april reiste Quisling tilbake til Oslo. Møtet med Abwehr-sjefen hadde styrket hans mistanke om at ”noe var på gang”, men noe mer eksakt visste han ikke, bortsett fra at han ikke hadde all verdens av tid. Søndag den sjuende april var det rådsmøte i Oslo – for NS fylkesførere og tillitsmenn. Noen avbud var det, fra alle nordfra for eksempel, 33 i alt møtte, det var ca halvparten av de møteberettigete. Verken på møtet eller under den påfølgende middagen på Café Engebret ble det sagt noe som tydet på at en tysk invasjon var like om hjørnet. Og for den saks skyld, heller ikke noe som tydet på at et statskupp var på agendaen.. I protokollen fra møtet står at Quisling «påpekte og forholdt sterkt for rådet den ytterst alvorlige situasjon vårt land og vår bevegelse står overfor og de skjebnesvangre begivenheter vi går i møte i den aller nærmeste framtid.» Det behøver i og for seg ikke å være noe annet enn en hentydning til britenes minelegging i norske farvann og annen fiendtlig virksomhet fra britenes side. De dro hjem med Quislings sluttappell – om å sette inn alt for bevegelsen.. Det nyvalgte rådsmedlemmet Orvar Sæther dro ikke hjem. Han var fungerende hirdsjef og fikk i oppgave å samle Hirden (fra nærmeste omland) i Oslo 8.april.

8.april var det hirdmøte og oppgaver ble fordelt. Noen fikk vaktoppdrag, andre skulle bruke natten til å spre et opprop og plakater.. Dette, sier Borgersrud, har vært tolket som et bevis på kunnskap om det tyske angrepet. Borgersrud mener at det var ledd i en plan om statskupp, som trolig både Sæther og en annen fremtredende hirdmann, Rolf Gulbrandsen, var blitt innviet i. Borgersrud forteller at da Gulbrandsen kom hjem til kona om kvelden, sa han at noe «forferdelig» skulle skje. Borgersrud mener åpenbart at det «forferdelige» ikke var tysk invasjon, men det planlagte statskuppet - midt opp i en ytterst farlig utenrikspolitisk situasjon, skapt av den britiske mineleggingen. At rådsmedlemmene dro hver til sitt var ønsket av Quisling. Det kan forklares, mener Borgersrud, med at de trolig ville mislike Quislings plan og gå imot kuppet. Han hadde sine (tyske) rådgivere, det han trengte var hjelpere som visste å ta imot en ordre. Gulbrandsen og Sæther var trolig slike personer.

«Repetisjon»..

En liten «repetisjon» - det tyske forspillet til 9.april: Vi vet at Hitler den 14.desember -umiddelbart etter det første møtet med Quisling beordret en første utredning om et angrep på Norge. Før måneden var omme var det klart at Hitler ikke lenger tenkte på en aksjon med norske deltakere i planleggingsfasen). En liten gruppe fra OKH laget en forundersøkelse – kalt ”Studie Nord”. Arbeidet gikk litt i rykk og napp, Hitler kunne ikke få bestemt seg. Så seint som 26. januar antydet Hitler at han foretrakk at Norge og Sverige overholdt streng nøytralitet. Så kom Altmarkaffæren, og Hitler bestemte seg. Ingen vei utenom siden Norge ikke greidde å forsvare sin nøytralitet. General Nikolaus von Falkenhorst ble sjef for Weserübung som ble utvidet til å omfatte også Danmark. 26.mars tok Hitler endelig beslutning om å invadere Norge, 2.april fastsatte han datoen til 9.april.

Det skjedde på hotell Continental

Marineattaché Schreiber var godt orientert. Alt i februar fikk han høre om invasjonsplanleggingen, og kort før ”Wesertag” fikk han vite om den – og hvordan han skulle forholde seg. Schreiber disponerte en kortsender slik at forbindelsen med Raeder var der hele tiden. Om kvelden den åttende april betrodde Schreiber seg til Scheidt. Scheidt overnattet hos ham, og grytidlig neste morgen dro de ned til havna for å ta imot de tyske invasjonsstyrkene. Hvorfor kom de ikke? Etter å ha fått vite hva som hadde skjedd ute i Drøbaksundet, forlot de havneområdet i bil. Scheidt ble satt av utenfor Continental, hvor Quisling hadde tatt inn dagen før, og Schreiber dro videre til den tyske ambassaden. Begge så nå en mulighet for at Quisling kunne overta regjeringsmakten.

På Continental traff Scheidt Quisling, Hagelin – og Quislings privatsekretær Franklin Knudsen. Snart innfant også Schreiber seg – i full marineuniform; nede på brygga hadde han hatt den under frakken. Den samtalen som fulgte ble avgjørende for at Quisling bestemte seg. Ifølge Knudsen var det Scheidt som forsikret Quisling om at Hitler ville ha Quisling til å danne regjering fordi regjeringen Nygaardsvold hadde stilt seg på britenes side. Schreiber var den som understreket at det viktigste målet måtte være å stoppe den militære motstanden, og at man best kunne oppnå det ved å gi regjeringsmakten til Quisling. Scheidts tanker gikk sikkert lenger. Han var Rosenbergs forlengete arm i Norge, og for raseideologen Rosenberg var okkupasjon viktig nok, men den egentlige oppgaven var å tilføre nordmennene en nazistisk ideologi; nordmennene hadde de rasemessige forutsetningene! Scheidt var overbevist om at timen var kommet. Ifølge Scheidt trengtes (mye) overtalelse før Quisling sa seg enig i maktovertakelsen. Scheidt, Hagelin og Schreiber skaffet Quisling den besluttsomhet som Quisling manglet. Selv om statskuppet hadde vært hovedtanken i Quislings hode en tid, var det menneskelig nok at han nølte ved Rubicons bredder..

Quislings første ”regjeringshandling” 9. april var å troppe opp i Forsvarsdepartementet og presentere seg som Norges nye statsminister. Det skjedde før han holdt sin «kupptale» i NRK. Han ble ledsaget av Scheidt og Schreiber. Quisling gjentok besøket seinere på dagen – mellom klokka 17 og 18. I tida mellom møtene var han på Continental – i drøftinger med Hagelin, Scheidt og noen til. Hovedtemaet var utvilsomt «radiotalen».

Talen i NRK

Scheidt var blant dem som satte opp teksten til Quislings radiotale, og spilte en avgjørende rolle da man tiltvang seg adgang til NRK, som den gang hadde sine lokaler like ved Continental. Ved hjelp av en ”muldvarp” i den tyske legasjonen fikk Scheidt overbevist vakthavende og ledelse om Quislings rett til å tale, og 19.32 startet han det som seinere er kjent som ”kupptalen”. Hagelin og Scheidt var tilstede i studio. Talen ble sendt om igjen klokka 22.00.

Tidligere på dagen den 9.april hadde Hagelin oppsøkt den tyske sendemann Bräuer for å få ham til å akseptere Quisling som regjeringsleder. Bräuers svar var et blankt nei. Han hadde ikke endret oppfatning av Quisling, d e n mannen var uegnet. Etter kunngjøringen oppsøkte Scheidt igjen Bräuer, og ga ham regjeringsutnevnelsen som et fait acompli. Bräuer kontaktet omgående sin utenriksminister Joachim Ribbentrop, og hevdet at radiotalen svekket tyskernes muligheter til å få i stand forhandlinger. Ribbentrop kontaktet Hitler som på sin side ikke så noen grunn til å avvise Quisling. Hitler var i god stemning fordi Weserübung gikk bra, og det var tross alt Quisling som hadde advart ham mot den britiske faren. Så mens Quisling skulle få være statsminister,fikk Bräuers oppgave bli å konsentrere seg om å få den norske kongen med på laget..

Om morgenen onsdag 11. april dro Bräuer til Elverum for å få tale med Kongen. Resultatet ble det motsatte av hva Bräuer hadde håpet: Hvis regjeringen (Nygaardsvold) godtok Quisling, ville Kongen abdisere. Også Quisling hadde sendt sin personlige representant til Elverum, svoger til Hagelin, skipskaptein Irgens, men da han fikk Kongen i tale – den 11. april – var kongens avgjørelse falt. Den dagen bombet tyske fly Elverum og Nybergsund; en handling som viste at tyskerne hadde gitt opp håpet om å komme til forståelse med storting, regjering og konge.

Motbør for Quisling.

I løpet av torsdag 11. april begynte vanskene å tårne seg opp for Quisling og hans støttespillere. Da Hitler om kvelden den 9.april ga sin støtte til Quislings maktovertakelse, var de militære utsiktene til seier meget gode. Dette endret seg allerede den tiende; tyskerne møtte alvorlig militær motstand, og i Berlin begynte man å bli usikker på verdien av Quisling. I en rapport datert 11.april, lest av Hitler, erklærte Wehrmacht at Oslo bys befolkning som i utgangspunktet hadde vært passiv, ble vekket til motstand pga Quisling. På Wehrmachthold koplet man også Quislings navn både til Oscarsborg og til Narvik idet hans opplysninger ikke hadde stemt og slik bidratt til tyske militære tilbakeslag..

Denne torsdagen forsøkte Quisling forgjeves å få kontakt med Hitler. Da det ikke lyktes, ble Hagelin i ens ærend sendt til Berlin. Lørdag den 13.april – mens Hagelin var i Berlin – fikk han en telefon fra Scheidt – formidlet over Sverige og avlyttet – hvor Scheidt forteller at ”stemningen her er imot Quisling. Han er ikke populær for øyeblikket. Han har ingen suksess. Man tviler på om han overhodet har resonans hos folket.”

Den samme lørdag får Hagelin sine samtaler – først med Rosenberg, deretter med Hitler og Ribbentrop. Hagelin løy så godt han kunne, men de ”gode meldingene” overbeviste neppe Hitler. Det ble bestemt at en undersekretær i det tyske utenriksdepartemenet, Theodor Habicht skulle følge Hagelin tilbake til Oslo og rapportere. Denne Habicht var en personlig uvenn til Rosenberg!

Tilbake i Oslo – søndag den 14. – kunne/måtte Hagelin rapportere til Quisling at anerkjennelsen av en nasjonal regjering lot vente på seg. Og i Oslo hadde det skjedd ting i Hagelins fravær. Bräuer hadde vært aktiv. Det mektige Industriforbundet under sin direktør Lorenz Vogt og den ikke mindre viktige institusjonen Høyesterett, ledet av høyesterettsjustitiarius Paal Berg, hadde slått inn på en samarbeidslinje som endte – den 15.april – med innsettelse av ”administrasjonsrådet” – og Quislings avsettelse. Under denne prosessen var Quisling på krigsstien, men til slutt innså han at spillet var tapt.

Det hadde ikke vært tilfellet da han innkalte Vogt til et møte på Continental. Scheidt og Knudsen var til stede. Det ble et opprivende møte hvor Quisling strakk seg til et kompromiss, regjeringen skulle utvides (med fremtredende personer som biskopen i Oslo og universitetets rektor, men med han – Quisling – som leder). Vogt svarte nei, og dermed marsjerte en illsint Quisling ut av rommet – til ordene ”dette er mitt ultimatum”. Ifølge Knudsen sa Vogt til Scheidt at han under ingen omstendighet ville samarbeide med en så ”sinnssyk” person som Quisling.

Quisling blir avsatt

Den første klare melding om at spillet var over fikk Quisling om kvelden den 14.april. Da ble han oppsøkt av Bräuer og Habicht. Den siste var etter samtaler med generalene Falkenhorst og Engelbrecht (kommandant for de tyske styrkene i Oslo) blitt overbevist om at Quisling var til skade for tyske interesser og måtte bort. Hagelin og Scheidt var til stede. Bräuer og Habicht forsøkte å få Quisling til å trekke seg frivillig. Men Quisling – støttet av Hagelin – holdt på at han ville bli i sin stilling. Quisling og hans støttespillere ville ikke akseptere at saken i realiteten var avgjort, de satte sitt håp til at en formell avgjørelse ennå ikke var tatt.

Kort etter fikk Bräuer beskjed om at Høyesterett hadde erklært seg villig til å proklamere det nye sivilstyret – Administrasjonsrådet. Bräuer tok kontakt med Ribbentrop som godtok at ”regjeringen Quisling” ble erstattet av et ”regjeringsutvalg”. At Ribbentrop brukte et slikt uttrykk som ”regjeringsutvalg” tyder på at Bräuer/Habicht ikke hadde gjort det tilstrekkelig klart for sine arbeidsgivere at det kommende administrasjonsrådet ikke ville være en skikkelig ”regjering”. Men, understreket Ribbentrop, der Führer ville uansett holde Quisling ”i reserve” slik at man kunne gå tilbake til ham hvis en kommende regjering ikke fungerte etter tyskernes ønsker.

Det var enda et møte denne søndag 14.april, hjemme hos Bräuer, Habicht var der, Quisling var der, Hagelin også, men det er uklart om Scheidt var der. Nå ble det gitt klar beskjed, men Quisling sa han ville tenke seg om. Da hadde Hagelin gitt uttrykk for sin mening; at Quisling burde beholde sin stilling. Jeg kjenner ikke til noen nattlige møter mellom 14. og 15. april hvor Quisling og hans nærmeste støttespillere drøftet situasjonen, men det er høyst rimelig at et slikt møte fant sted.

Neste dag – tidlig om formiddagen den 15.april møtte Quisling i den tyske legasjonen, møtte alene – uten Scheidt og Hagelin… Der fikk han dommen: Han skulle tre tilbake og Administrasjonsrådet skulle ta over. Det han ikke fikk vite, var at Bräuer, selv om han hadde fått sin politikk godtatt av Ribbentrop, også hadde fått – gjennom Ribbentrop – Hitlers ordre om å behandle Quisling respektfullt – ”Der Führer ville i hvert fall at Quisling ble holdt i reserve slik at man kunne gå tilbake til ham i tilfelle den kommende regjering ikke fungerte etter ønske.”

Det var nok med bakgrunn i Hitlers ordre at Bräuer – i forhandling med høyesterettsjustitiarius Berg den dagen – ønsket at Berg enten personlig eller i egenskap av representant for Høyesterett skulle frifinne Quisling for enhver ulovlig handling. Først langt utpå ettermiddagen den 15. kom Berg fram til et utkast som tyskerne godtok. Offentlig takket Berg Quisling for at han hadde trått tilbake..

Gikk bananas

I mellomtiden hadde Quisling stått for handlinger som vanskelig kan karakteriseres som annet enn ”rabiate”. I hvilken grad hans nærmeste rådgivere – Scheidt og Hagelin bidro – vet jeg intet om, men det er rimelig at Scheidt, som tysker, nå skjønte hvor landet lå og holdt seg utenfor. Ca klokka 11.00 hadde Quisling ringt til oslobispen Bergrav og beordret denne til å oppsøke den tyske legasjonen for å få slutt på galskapen med Administrasjonsrådet. Kort etter telefonerte han til fylkesmann Ingolf Christensen og truet med å bruke makt for å hindre opprettelsen av rådet. De oppnevnte rådsmedlemmene skulle nemlig møte på Christensens kontor klokka 12.00, og han – Quisling – ville sette en stopper for møtet. Christensen ringte politimester Welhaven som omgående mobiliserte sine menn – samt den tyske livvakten som tyskerne hadde gitt ham – for å beskytte Christensens kontor. Welhaven uttalte etter krigen at Quislings spioner hadde sondert terrenget rundt kontoret til Christensen, men funnet situasjonen håpløs for en aksjon.

Seremonien som avsluttet den ”nasjonale regjering” var berammet til Vitenskapsakademiet mandag 15.april klokka 17.00. Quisling var ikke til stede. Hans regjering trådte tilbake, og Quisling fikk en ”retrettstilling” som ”kommisjonær for demobilisering” under Administrasjonsrådet; en stilling Quisling nærmest saboterte da han oppdaget at den ga null innflytelse.

Bräuer måtte gå

Quisling var dermed satt på sidelinjen; hans skjebne bare midlertidig beseglet. For Bräuer og Habicht ble den definitiv. Den 16.april fikk Bräuer ordre om å melde seg i Berlin, og der møtte han en rasende Hitler. Han var rasende over
-den militære situasjon i Norge
-at det var opprettet et administrasjonsråd og ikke en regjering
-at det samme rådet søkte kong Haakons godkjenning
-at man hadde avsatt Quisling totalt.

Bräuer og Habicht fikk all skyld – og ble avskjediget. Begge ble deretter sendt til Østfronten. Habicht falt vinteren 43/44, mens Bräuer ble tatt til fange av russerne, og var en av de få som overlevde; kom tilbake til Tyskland i 1954.

Terboven blir rikskommisær

Vi skal se på tiden fra Quislingregjeringen trådte tilbake – 15.april – og fram til 20.mai – da Scheidt måtte forlate Norge. Sentralt for forståelsen av perioden er utnevnelsen av Terboven til rikskommisær for Norge, en tittel som ga ham øverste sivile makt i Norge, han skulle kun motta ordre direkte fra Hitler selv.

Det var den 19. april Hitler utnevnte Terboven. Det var dagen etter at Goebbels hadde skrevet i dagboken sin at Hitler stadig holdt på Quisling, men at han hadde en annen mening. I sitt hjemland blir Quisling oppfattet som en forræder, og vi ville ha gjort det mye bedre uten ham, skrev Goebbels.

Terboven hadde vært partimedlem fra 1923 – og var ved tiltredelsen i Norge 41 år gammel. Han kom fra stillingen som ”overpresident for Rhinprovinsen.” Han var utvalgt av Hitler – etter råd fra Gøring. Han hadde møte med Hitler den 19. – et møte vi ikke har noe referat fra, men det er sannsynlig at Hitler ba sin gamle kampfelle om å samarbeide med Quisling. Det var i hvert fall det Hitler sa til Raeder tre dager seinere. 21. april landet Terboven på norsk jord, var her et par dager før han returnerte til Tyskland for å få den formelle utnevnelsen av Hitler i form av en spesiell Førerforordning.

Terbovens første møte med Quisling

Alt før den kortvarige returen til Tyskland hadde Terboven hatt et møte med Quisling; det var Terboven som oppsøkte Quisling. Den norske NS lederen gjorde intet godt inntrykk på den effektive administratoren – ikke kunne Quisling legge fram en medlemsliste (angivelig hadde partiet 30-50 000 medlemmer, kanskje flere) og ikke kunne han oppgi navn på de lokale partilederne utenfor Oslo.. Dessuten var økonomien ”ei rau og ei røra”, som de sier i Egersund, bare rot, og Quisling kunne ikke gi en tilfredsstillende redegjørelse for hva pengene, mottatt fra Tyskland, var brukt til. Terboven dannet seg fort den mening at Quisling ikke var den rette person til å gjøre NS til en politisk kraft i Norge. Den oppfatningen fant han aldri grunn til å revidere, men at Hitler hegnet om Quisling begrenset hans aksjonsmuligheter..

Quisling la seg ikke ned..

Han var sikkert også orientert om en rekke Quisling-utspill i tida rett før han kom til Norge. Quisling hadde nemlig ingenlunde tenkt å legge seg ned etter 15.april. Han måtte forlate Continental, beskjed om at tyskerne skulle ha alle rom. Quisling flyttet til Grand, og der hadde han sine rådslagninger med Hagelin, Schreiber og Scheidt – andre fra toppsjiktet innen NS synes ikke å være innblandet. I samråd med dem trakk Quisling opp sin politiske kurs.

Det første resultat er et opprop, datert 18.april, men som ble publisert i Fritt Folk dagen etter. Der ga han et bilde av seg selv som en fredens mann, det var nettopp for å skape fred at han hadde gått av. Hans mål hadde vært et nasjonalt fritt Norge med kongehuset i spissen, og ønsket en overenskomst med tyskerne etter dansk mønster. Han oppfordret sine NS medlemmer til ikke å krige, britene fikk kjempe alene… På dette tidspunkt visste Quisling og hans nærmeste ikke om Bräuers fall, og regnet med at vikarierende Neuhaus fortsatte Bräuers politikk. De regnet med at tyskerne – før eller siden – måtte forsøke å få i stand en overenskomst med en tyskvennlig fraksjon, nemlig NS og Quisling. Den 20. april sendte Quisling en fødselsdagshilsen til Hitler: ”Vi håper ennå på den nasjonale gjenfødelsen av vårt fedreland i et fritt og varig forbund av germanske folk, og kjemper videre for denne ideen.”

Uniformsaken

Terboven ble sikkert også informert om ”uniformssaken” – ble en aktiv deltaker i sluttfasen. Den saken startet alt 16.april – dagen etter avsettelsen. En del av Quislings norske NS-tilhengere hadde – i de tid Quisling var regjeringssjef – fått tak i norske militæruniformer fra depot i Oslo, og med påført NS-bind viste de seg på gata. Scheidt var innblandet i dette, Schreiber også. Forgjeves forsøkte Scheidt å komme Quisling til hjelp i uniformssaken. I egenskap av Verbindungsführer for NS ga Scheidt tillatelse til fortsatt bruk av uniformene. Til Scheidt sa Christensen at han ikke kunne garantere ro og sikkerhet i gata med en slik praksis.

Administrasjonsrådet sørget for at saken ble forelagt den tyske legasjon. Der ga man beskjed om at det var opp til Administrasjonsrådet å treffe avgjørelse i uniformsaken. Terboven ble rådspurt, og med henvisning til internasjonal rett bestemte Terboven at Administrasjonsrådet hadde myndighet til å avgjøre saken.

Med Terboven ved roret fikk Quisling tøffere dager. Riktignok var Terboven bundet av Hitlers ordre om å behandle Quisling anstendig, men det forhindret ikke at Terboven følte seg bundet av sin egen oppfatning av Quisling og NS partiet; en oppfatning som tilsa at de tyskvennlige måtte holdes i stramme tøyler.

Quislings tyske støttespillere

I den korte tiden mellom 15.april og Terbovens ankomst hadde Scheidt vært aktiv for Quislings sak. Han sendte rapport til Rosenberg hvor han klaget over den behandlingen som ”våre venner” fikk, dvs den behandling som NS hadde fått av tyske myndigheter. Denne rapporten sendte Rosenberg videre til Hitler 19. april. Også Schreiber var aktiv, særlig i uniformssaken, men hans rapporter gikk til Raeder. Rosenberg/Scheidt må uansett ha hatt et godt forhold til Schreiber, for i et dagboknotat 8.mai kaller Rosenberg Schreiber for ”vår medsammensvorne” i Oslo.

Tross regjeringsnederlaget 15. april hadde Quisling fortsatt sine støtter, plassert høyt opp i det nazistiske maktbygget i Tyskland. På den tid Reichskommisariatet ble opprettet i Norge var Raeder hos Hitler og benyttet anledningen til å legge inn et godt ord for Quisling. Raeder anbefalte at Terboven samarbeidet med Quisling – hvilket Bräuer og Falkenhorst ikke hadde gjort. Hitler svarte at Terboven hadde fått instruks om å rådføre seg med Quisling.

Rosenberg lå heller ikke på latsiden. 25 april – da Terboven var formelt innsatt og hadde returnert til Norge, går jeg ut fra, var Rosenberg i middag hos Hitler som var i ekstase over den militære utvikling i Norge. Dårlig opplærte og mangelfullt utstyrte briter var blitt slått av tyskerne 21. til 23. april. Hitler trakk Rosenberg til side og viste ham erobrete papirer som ikke bare bekreftet at britene hadde hatt invasjonsplaner, men at den norske regjering i hemmelighet hadde godtatt dem.. Rosenberg benyttet selvfølgelig anledningen til å peke på at Quisling hadde hatt rett hele tiden, og Hitler sa seg hjertens enig. Det synes klart at samtalen med Hitler at denne ønsket at Quisling skulle behandles anstendig, men det betød neppe at han også sa ja til Rosenbergs ønske om at Quislings politikk måtte bli gjennomført.

Schickedanz blir utmanøvrert..

Etter dette trodde nok Rosenberg at han hadde utmanøvrert Terboven; kanskje spesielt fordi Rosenberg hadde fått Hitler med på at Schickedanz skulle få et eget kontor i Rikskanselliet hvor alle meldinger mellom Norge og Tyskland ble koordinert.

På denne bakgrunn dro Schickedanz til Norge om morgenen den 27.april. Han hadde flere oppgaver. Han ville orientere seg om den politiske situasjonen og forsikre Quisling om støtte. Om mulig skulle Scheidt bli plassert under Terboven. Søndag den 28. april traff Schickedanz Quisling – men etter at Quisling, ledsaget av Scheidt, tidligere på dagen hadde vært i møte hos Terboven på Bristol. Der hadde Terboven uttrykt sin sympati med NS, men at han – av taktiske grunner – ikke ville bruke partiet – for å unngå at NS fikk forræderstempel på seg..

Etter dette må Schickedanz nødvendigvis ha blitt oppfattet som en reddende engel av Quisling og hans støtter. Schickedanz kunne nemlig fortelle dem at holdningen i Berlin var en helt annen enn den de hadde hørt om hos Terboven. Og Terboven hadde ikke det endelig ord i Norge! I samarbeid med Schickedanz planla Quisling og hans rådgivere, Scheidt blant dem, en motstrategi mot Reichskommisaren. Direkte appell til Hitler over hodet på Terboven var planen.

Resultatet av planleggingen ble to brev. Det ene, til Hitler personlig, ble sendt via Terboven- med en vedheftet beskjed/notat til samme Terboven. Man ville ikke bli knepet i å gå bak ryggen på Hitlers førstemann i Norge! I det korte notatet til Terboven skrev Quisling at han hadde fått betenkeligheter etter deres møte 28.februar; blant annet var han kommet til at det trengtes øyeblikkelige tiltak for å forberede grunnen for et godt framtidig forhold mellom Norge og Tyskland, og forsikret at NS’s virksomhet var i samsvar med det de to hadde diskutert på møtet 28.februar.

I brevet til Hitler brukte han alle midler for å bringe Administrasjonsrådet i vanry. Det besto, angivelig, utelukkende av britiskvennlige personer som bare av opportunistiske grunner samarbeidet med tyskerne. Rådet tok ikke hensyn til Hitlers ordre om at NS partiet og dets leder skulle vises respekt. I tre punkter ble det skissert et forslag som tok sikte på å la NS overta regjeringsmakten litt etter litt.

Dette brevet spilte en viss rolle under rettssaken mot Quisling i 1945. Ifølge Quisling var det Scheidt, ikke han, som hadde skrevet brevet. Å gi andre skylden var en taktikk Quisling ofte benyttet under rettssaken. Innholdet bærer tydelig preg av Quislings tanker, men det var tanker de «sammensvorne» hadde felles. Quisling var ingen støver i tysk, og har sikkert fått hjelp av Scheidt - og Schickedanz - med språket.

Det andre brevet – stilet til Schickedanz – skulle Schickedanz bruke overfor personer som kunne tenkes å ville støtte de tre punktene i brevet til Hitler. Hovedsaken i brevet var Quislings gamle tanke om et fritt germansk forbund under Tysklands ledelse. Regjeringsdannelsen 9.april ble gjort for å fremme den saken, men det lyktes ikke på grunn av Bräuer og Habicht; de hadde tvunget ham til å gå av. De to hadde forhandlet med ”tyskfiendtlige klikker”. Og de tvang ham til å gjennomføre ”de siste avgjørende forhandlinger” den 15. april uten at hans ”fortrolige medarbeider og tolk Hagelin” hadde fått være til stede. Det var kritikkverdig fordi Quisling ikke behersket det tyske språket like godt som Hagelin. Endelig klaget Quisling over at han ikke hadde fått snakke med Hitler da striden pågikk. Han mente Hitler ville ha støttet ham. Om den nåværende situasjon, sa Quisling, uten å nevne Terbovens navn, at de tyske myndigheter i Norge samarbeidet med ”nøyaktig de samme kretser som allerede en gang hadde bedratt Tyskland.”

Brevet til Hitler var datert 1.mai, det til Sckickedanz også, men Schickedanz var ikke tilbake i Berlin før lørdag 4.mai, og først tirsdag den 7.mai fikk Lammers, Hans-Heinrich, sjef for Rikskanselliet i Berlin, også kalt «Hitlers brevkasse», lese korrespondansen som Schickedanz hadde med seg, ifølge Rosenbergs dagbok for 7.mai. Da var det for seint! Terboven hadde nemlig reist sporenstreks til Berlin og snakket med Hitler før Lammers fikk sjansen til å underrette Hitler om brevene fra Schickedanz..

Det er usikkert hvordan Hitler reagerte på Terbovens synspunkter, siden Scheidt/Terboven er eneste kilde. Sammen med Quisling hadde Scheidt nemlig møtt Terboven den 9.mai. Ifølge Scheidt/Terboven hadde Hitler bare smilt da han leste Quislings brev. Det var ikke mulig å få de to plassene i Administrasjonsrådet som Quisling hadde bedt om, forklarte Terboven. Man kan bare gjøre seg sine tanker om den videre utvikling dersom kravet om plass til NS-medlemmene Sverre Riisnæs og Ole Harbek hadde blitt godtatt av Terboven..

Scheidt blir «deportert»

Kort tid etter dette fikk Scheidt beskjed – av Terboven – om å forlate Norge. 11.mai hadde Terboven skrevet til Rosenberg at Scheidts oppdrag i Norge hadde fått sin naturlige slutt. To andre rådgivere skulle komme fra Tyskland og Scheidts stilling var inndratt.

Den 16. mai ble Scheidt innkalt av det tyske politiet som ga ham strengt pålegg om å forlate landet innen to dager. Den vanligvis så optimistiske Scheidt var i dystert humør da han reiste, og til sin tyske venn Eberhard Günther Kern (kjent fra sin tyskundervisning på NRK) sa han at han var blitt ”deportert”. Den 20. mai var Scheidt tilbake i Berlin. Bare en gang til – i slutten av 1944 – var Scheidt i Norge, da på gjennomreise fra Finland til Tyskland, men kom seg raskt videre da han, tilfeldig på gata i Oslo, møtte en bekjent som minnet Scheidt på at Terboven ikke hadde glemt..

Det hadde blitt gjort forsøk på å redde Scheidt. Quisling intervenerte – med brev til Rosenberg 12.mai. Trolig var det Rosenberg som fikk selveste Raeder til å ta saken direkte opp med Terboven rundt 16. mai. Terboven var ubøyelig, Scheidt skulle bort. Derimot fikk Raeder godtatt at Scheidts medspiller, Richard Schreiber, i familie med Raeder, ble overført til staben rundt admiral Hermann Boehm, den tyske marinesjefen i Norge.

Forholdet mellom Terboven og den tyske marinen er et interessant kapittel. I utgangspunktet var Terboven skeptisk til det han kalte «den keiserlige marinen». Han vurderte forsvarsgrenene etter graden av nazifisering og der kom marinen slett ut. Egentlig var det bare Gørings flyvåpen som holdt mål, etter Terbovens mening. I tillegg kom at Raeder (Boehm og Schreiber) tok parti for Quisling. Raeder glemte aldri at Quisling hadde spilt en (viktig) rolle på vei mot Weserübung og erobringen av Norge. For Terboven var Quisling bare til besvær. Boehm var svært skeptisk til Statsakten, da den ble forkynt 1.februar 1942. Han mente at Terbovens løfter ikke var til å stole på. Høsten 1942 fikk Quisling endelig forbud mot å ta direkte kontakt med Hitler, veien skulle gå gjennom rikskommisæren. Det var et nederlag for Quisling – og dermed også for den tyske marineledelsen i Norge. I begynnelsen av 1943 ble både Raeder og Boehm fjernet fra sine stillinger – og Schreiber sendt til Tyskland. Dermed var alle Quislings tyske fortrolige og medhjelpere fra de bevegete aprildagene satt ut av spill. Selvfølgelig kunne Terboven ønsket «halv-tyske» Hagelin med på lasset, men han forble i landet, stadig som Quislings nære medarbeider. Han fikk nøye seg med å snakke skitt om ham – «vermøgenloser Schnorrer», «Hochstabler» og «Gauner» er uttrykk jeg har kommet over.

Bakgrunnen for skiftet i marinens toppledelse var at de to tyske krysserne –«Admiral Hipper» og «Lutzow» hadde mislykkes i et angrep på en ishavskonvoi. En rasende Hitler ga Raeder og Boehm skylden – og jeg ville ikke se bort fra at Terboven sørget for at også Schreiber fikk reisepass. – Når det gjelder Terboven og den tyske marinen i Norge ble forholdet aldri «hjertelig». Hans første møte med admiral Karl Dønitz, Raeders etterfølger som marinesjef, endte med at Terboven gikk. Først hadde han måttet vente en halvtime på Dønitz, deretter fulgte en kort meningsutveksling som førte til at Dønitz spurte Terboven om hvor gammel han «egentlig» var? Da var bøtta full og Terboven forlot stedet. – For forholdet mellom Terboven og marinen seinere spilte utviklingen på «Ishavsfronten» en viktig rolle. Det får bli med det.

Den 20. mai forlot Scheidt Norge. Dagen etter landet Terboven i Berlin. Han innledet en prosess for å få nedlagt kommunikasjonssentralen mellom Norge og Tyskland, som var under Schickedanz’ ledelse. I løpet av to korte uker var det opprettet et permanent kontaktkontor for Terbovens Reichskommissariat i Norge og Schickedanz hadde fått beskjed om å pakke sammen. Terboven hadde for øvrig gått utenom Schickedanz i den aktuelle tiden og brukt Gørings luftfartsdepartement for meldinger..

Med Scheidt i Tyskland og Schickedanz sjaltet ut i kommunikasjonssammenheng – og snart med to nye tyske kontaktpersoner til NS på plass – hadde Terboven sikret seg kontroll med NS. Hans tanke var at NS måtte styrkes betydelig før partiet kunne få noen betydning. I så henseende mente han å handle etter Hitlers ønske. Den tyske legasjonen i Oslo ble definitivt lagt ned 8. juni – nok et tegn på at Terboven hadde full kontroll.

Vi er ved veis ende.

Jeg slutter her historien om «Scheidt og Norge». I Tyskland levde han videre – i relativt betydningsfulle stillinger og avsluttet sin krigstjeneste som han begynte den, som soldat. Hans siste oppgave var å organisere et kompani under sluttkampene, men da Scheidt ble klar over at det bare var guttunger og oldinger han hadde under sin kommando, lot han dem gå – og straks etter forsvant han selv fra offentligheten, skaffet seg falskt navn etter Tysklands sammenbrudd, fortsatte samlivet med Eva, fikk barn – og i 1950 sin identitet tilbake av de tyske myndighetene. Dette førte den norske okkupasjonsforskeren Sverre Hartmann på sporet og gjennom en artikkelserie i Morgenbladet fikk man vite at Quislings betrodde ikke var død, slik man hadde antatt/trodd. Han hadde vært ønsket som vitne i rettsprosessen mot Quisling, men var ikke blitt funnet.

Den som ønsker flere opplysninger om Scheidt etter hans tid i Norge, kan jeg vise til Rolf Ursins bok – «Et tilbakeblikk», eget forlag - fra 2009. Ursin hadde vært frontkjemper, var blitt kjent med Eva Scheidt og en stor del av boka fra 2009 er en innfrielse av et løfte Ursin ga fru Scheidt, nemlig at han skulle lage bok av det manus hun hadde gitt ham om ektemannens liv og levned. Eva Scheidt døde en gang i 1990-årene. Hans Wilhelm selv døde i 1981. Han overlevde – og med bred margin - alle sine samarbeidspartnere fra okkupasjonstiden i Norge; noen hadde tatt sitt eget liv etter nederlaget i 45, andre var blitt henrettet etter seierherrenes rettsoppgjør. Hans Wilhelm Scheidt hadde intet imot at man kalte ham «mesterspionen».

Litteratur.

«Den oppmerksomme leser» vil selvsagt ha sett at jeg ikke bruker fotnoter og henvisninger. De er på maskinen min. Det får holde. På et par unntak nær holder jeg meg til velkjente framstillinger. I første rekke står de store Quislingbiografiene til Hans Fredrik Dahl og Oddvar K. Høidal. I noen grad har jeg hentet opplysninger fra boka til Hermann Boehm om «Norge mellom England og Tyskland» og Hans-Dietrich Loocks «Quisling, Rosenberg und Terboven», Berit Nøklebys «Josef Terboven» også. Bind 1 i «Norge i krig», skrevet av Hans Kristan Grimnes, hører også med på denne lista, «Rettssaken mot Quisling» likedan.– To bøker skal nevnes spesielt. Det gjelder boka til nå avdøde Rolf Ursin og den siste boka til Lars Borgersrud – bind 1 av «Den norske militærfascismens historie – Vi er jo et militært parti» som kom ut i 2010.

Borgersrud er – er av gode grunner – den eneste av nevnte forfattere som nevner/bruker Ursins bok. Ursin ga ut boka i 2009, på eget forlag i Evje. At jeg – i Arendal – kom over den er ikke til å undres over. Jeg tipset Geir Lid og han dro til Setesdal og laget en reportasje hvor også fru Ursin var med, tidligere frontsøster. I «fjerntliggende» Oslo fikk den godt orienterte Borgersrud også med seg publikasjonen. Jeg antar at den først og fremst har tjent som «inspirasjon» og opplysningene der holdt opp mot Borgersruds egne kilder. Det er i Ursins bok en påstand om at Scheidt våren 1940 også bygget opp et etterretningsnett i Skotland/England, nevnes av Borgersrud men som føyer til at opplysningen ikke har latt seg verifisere. Jeg ser ikke bort fra at jeg ved en seinere anledning gir en bred omtale av Ursins bok.

Borgersruds «Vi er jo et militært parti» fortsetter hans etter hvert lange rekke av kritiske bøker/artikler om emner fra okkupasjonshistorien – med hovedvekt på militær –og krigshistorie. I noen av sine publikasjoner går han tilbake til 1800-tallet for å gi sammenhenger. Fra 2010 er Borgersrud statsstipendiat i historie. Han er den okkupasjonshistorikeren jeg vet om som virkelig har kjempet seg fram til orkesterplass – uten den hjelp som en haug andre har fått. Så var han da også «rabulist» som ung. Som lektor ved Historisk institutt på Blindern husker jeg ham veldig godt fra tidlig 70-åra. Han var – eller ble – AKP’er og alt den gang levende opptatt av vår okkupasjonshistorie som han oppfattet som seierherrenes verk. Sitt hovedfag tok han ikke i Oslo, men i Bergen og hovedoppgaven ga han seinere ut anonymt, under navnet Ottar Strømme. Det var fordi han ga ut stoff som det var publiseringsforbud på! Vil du vite mer om hans omfattende forfatterskap er det bare å gå inn på Wikipedia. Den nå 64 år gamle Lars Borgersrud er i ferd med å bli en bauta i historikerlauget. Jeg ser for meg en trio på øverste avsats for norske krigs –og okkupasjonsforskere: Magne Skodvin, Hans Fredrik Dahl og Lars Borgersrud. Det er bare Borgersrud som har «rappere» etter seg, to sønner – i norgestoppen for den type akrobater. Det er likt seg.

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum