"anti-kjappkjapp"

Hans Wilhelm Scheidt

Fredag 16. Mars 2012 · Andreas Raaum · Historie

T T T
print denne siden

(et stykke norgeshistorie)

Hans Wilhelm Scheidt? Hvem i all verden er det? En tysker? Tydeligvis – etter navnet å dømme. Noe med «krigen» å gjøre? Rett! Yes!! Han var Quislings «trofaste» følgesvenn – ved viktige anledninger. Vel, vel! Og mer? Han var gift med en dame fra Kragerø. Nå begynner det å smake av fugl. Han var den som sørget for at Quisling slapp til med sin tale i NRK tidlig på kvelden 9.april. Selve «statskuppet», altså. Aha! Fortell, fortell!

Ja, det skal jeg gjøre. Ikke alt på en gang! Det blir en slags føljetong (og en god del research gjenstår) Jeg arbeider imidlertid med saken, og så får vi se hvordan det ender. Dette er en slags kladd, et første arbeidsutkast. Denne gang kommer jeg ut året 1939, dvs at jeg da har fått med meg Quislings møter hos Hitler i desember – hvor Scheidt var hans følgesvenn..

Ett felles mål

Scheidt er del av en mindre indre kjerne som har ett felles mål: Gjøre Quisling til statsminister i Norge. Alfred Rosenberg var en av dem; nazistenes ideolog og leder av partiets utenrikspolitiske avdeling (som fortsatte sin eksistens etter at NSDAP/Hitlers parti hadde overtatt makta i 1933 – og dermed ledelsen av Utenriksdepartementet; mellom de to institusjonene var det betydelig rivalisering og uenighet.) Ledende navn på tysk flåteside, Erich Raeder og Hermann Boehm hører også hjemme her, uten at jeg ved denne anledning går nærmere inn på deres rolle og synspunkter. På norsk side er Viljalm Hagelin det viktigste navnet, Quislings mest betrodde i partiet Nasjonal Samling. Andre navn er Arno Schickedanz (Rosenbergs «høyre hånd») og Richard Schreiber, marinens mann ved den tyske legasjonen i Oslo.

De som motarbeidet forsøkene på å gjøre Quisling til statsminister, var i en første periode den tyske sendemannen i Norge Curt Bräuer, støttet av utenriksminister Ribbentrop, dernest og fremfor alt av rikskommisær Josef Terboven, med den tyske hærsjefen i Norge, Nikolaus von Falkenhorst som støttespiller. Bräuer forsvant ut av bildet (avsatt alt 16.april) fordi han ikke greidde å få i stand en avtale med kongen; ble sendt til Østfronten, overlevde i russisk fangenskap, døde i Tyskland i 1954. Terboven greidde å få Scheidt ut av Norge, så tidlig som 18.mai 1940. Han var uønsket!  Det var det meste Terboven kunne håpe på; jeg antar at rikskommisæren var klar over at Scheidt på et vis hadde vært Hitlers «personlige utsending» i Norge våren 1940..(Skulle jeg gå i detalj her, måtte vi bl.a. se på nærmere på den rolle en tysker ved navn Theodor Habicht spilte..)

Nå – videre! Hans Wilhelm Scheidt er mannen Quisling kan takke for at han kom i kontakt med viktige personer i embetsverk og nazipartiets toppsjikt i Tyskland i 1939 – blant dem Føreren selv. Veien gikk via  Scheidt til Rosenberg og videre oppover.

Tre forbilder

Alfred Rosenberg var altså sjef for NSDAPs utenrikspolitiske avdeling/ kontor. Scheidt var kommet til Rosenbergs organisasjon i etterkant av massakren på SA-ledelsen i 1934 («De lange knivers natt»), som han merkelig nok slapp unna, og ble snart en betrodd mann. I 1938 ble han leder av kontorets ”Norden-avdeling”, den tidligere lederen hadde omkommet i en trafikkulykke, og la det være sagt: Denne hadde ikke hatt høye tanker om Quisling. I januar 1939 var Scheidt i Oslo for å holde foredrag, og traff da Quisling for første gang. Scheidt ble imponert av NS-lederen, og møtet ga opptakten til et samarbeid som har satt spor i vår historie. I et brev til «riksarbeidssjef» Konstantin Hierl (kjent person fra nazitiden) i anledning dennes 80-årsdag i 1955 skrev Scheidt (som var 48 år gammel) at det var tre personer i hans liv som hadde hatt en avgjørende innflytelse på hans liv og som han hadde lært å se opp til pog akte - i håp om at også hans egne barn ville finne slike forbilder. De tre var Konstantin Hierl, Alfred Rosenberg og Vidkun Qisling.

I løpet av ettervinteren og våren 1939 var trioen Vidkun Quisling, Albert Hagelin og Hans Wilhelm Scheidt et etablert faktum. Hagelin og Scheidt var nå Quislings nærmeste fortrolige og hadde i utgangspunktet et dobbelt mål: Gjøre Quisling og hans parti til Nazi-Tysklands venner i Norge og med tyske mark bygge ut NS-partiet i Norge. Herifra utviklet det seg ideer og framstøt som må betegnes som forsøk på landsforræderi. Det gjaldt Quisling og Hagelin, som hadde norsk statsborgerskap, mens Scheidt var tysk statsborger.. Under Scheidts forgjenger, Thilo von Throta hadde Quislings Tysklands-karriere trolig vært en umulig sak. Han hadde ikke store tanker om Quislings rolle i norsk politikk, men døde i en trafikkulykke i begynnelsen av 1938, som vi hørte, et dødsfall som åpnet for Scheidt.

Quisling møter Alfred Rosenberg

Året 1939. Juni og desember er de store månedene for Quisling i det året. Takket være Scheidt fikk Quisling – i juni 39 - treffe både Rosenberg og hans stabssjef Arno Schickedanz, som begge falt for den norske NS-lederen, skrytt opp i skyene som denne var av kontorets Scheidt, som hadde deres fulle tillit.   Rosenberg var ingen kritisk og påpasselig leder for sine ansatte, og i løpet av Quislings berlinbesøk i juni 39 aksepterte han – og Schickedanz – Quislings framstilling av den politiske situasjon i Norge. Norge var klart engelskvennlig, og kunne bli til skade for tyskernes strategiske interesser i Norden. Det var budskapet «nordfra» som de festet seg ved..

I en rapport datert 16.juni 1939 til Rosenberg forteller Scheidt at han hadde vunnet Quislings fulle tillit, og at Quisling nå var bundet til DNAPs utenrikspolitiske organisasjon. Dette må ha vært god musikk for Rosenbergs ører. Hans kontor levde i skyggen av det offisielle tyske utenriksdepartementet som så med uro – og ikke lite forakt – på partiets utenrikspolitiske avdeling. Før 1933 kunne det vel ha hatt sin misjon, men etter maktovertakelsen var det nærmest en anakronisme, og ubehagelig sådan. Departementets og det offisielle Tysklands sendemann i Norge, Carl Bräuer var hele tiden klar på at Quisling og hans parti ikke var noe å bygge på. De hadde liten tillit og oppslutning i Norge. Men Rosenberg smilte tilfreds. Han mente at Scheidt hadde gitt ham en person som kunne gi autoritet til hans utenrikspolitiske kontor.

Kort etter at Quisling hadde returnert fra Tyskland, dro også Scheidt til Norge; ved selvsyn ville han observere den politiske situasjon i Norge. I en rapport til Rosenberg, datert 15. juli, skriver han at Quislings beskrivelse av situasjonen i Norge var korrekt. Hambro var en ”fulljøde”, og landets arbeiderpartiregjering hadde en hemmelig avtale med Sovjet. I tilfelle krig mellom Tyskland og Sovjet, skulle AP gjøre revolusjon. Mens Nord—Norge skulle innlemmes i Sovjet, skulle Sør-Norge bli en sovjetrepublikk under sovjetisk dominans. Uavhengig av en slik eventualitet ble det hevdet i rapporten at England i tilfelle krig ville bruke baser i Sør-Norge og Sverige som utgangspunkt for angrep mot Det tredje rike. Scheidt anbefalte derfor å støtte Quisling for å avverge trusselen mot Tyskland. Hele rapporten var ikke mer original enn at Scheidt praktisk talt ord for ord gjentok hva Hagelin hadde skrevet til ham kort tid tidligere, ifølge Oddvar Høidal (historiker, forfatter av en Quisling-biografi).

Vi vet at denne rapporten gikk fra Kontoret til Lammers 29. juli. Hans-Heinrich Lammers var sjef for rikskanselliet og Hitlers nærmeste juridiske rådgiver. Det ser ikke ut til at rapporten fikk noen positiv betydning for Quisling hjemme i Norge. Hitler hadde sikkert tankene sine helt andre steder. Hemmelige forhandlingene med Sovjet resulterte 25 august i en ikke-angrepspakt mellom Sovjet og Tyskland, og noen dager seinere gikk Hitlers styrker inn i Polen, som ble nedkjempet i løpet av en kort måned. 3.september var storkrigen i gang, og Scheidt meldte seg til fronttjeneste.

Storadmiral Erich Raeder

Quisling følte seg – med rette – glemt, men også – en stund – fortvilet over ikke-angrepspakten som på et vis fjernet grunnlaget for hans anti-kommunisme. Men han ”tilpasset” seg, og da Sovjet angrep Finland 30. november 1939 forbød han norske NS-medlemmer å melde seg frivillig på finsk side.

Men i Tyskland hadde Quisling en mann som ikke hadde glemt ham og deres felles prosjekt. Fram til sommeren 1939 hadde Hagelin bodd i Dresden (kaffegrossist), men flyttet til Berlin åpenbart for å være i tettere kontakt med Rosenbergkontoret, ekstra viktig etter at Scheidt hadde trukket i uniform.

I desember 1939, søndag den tiende desember om kvelden, kom Quisling igjen til Berlin. Det ser ikke ut til at han kom dit etter invitasjon av Hagelin/Rosenberg, men han ble imidlertid omgående tatt hånd om av Hagelin, til skuffelse for de som sto bak invitasjonen.. Hagelin hadde ingenlunde gitt opp ideen om å markedsføre Quisling og hans ideer, og i samarbeid med Rosenbergs kontor gjort de nødvendige forberedelser til et møte med storadmiral Erich Raeder, marinens øverste kommanderende. Og Quisling takket ja til å bli innlosjert på det utenrikspolitiske kontors opplæringssenter.

Vi må se litt på hvordan denne kontakten Raeder/Quisling kom i stand. Det er to hovedveier dit, den ene via korvettenkaptein Richard Schreiber, den andre via kaptein Erich Schulte-Møntig.

Schreiber var Raeders svigersønn, fra 1.oktober marineattaché i Norge, først underlagt marineattacheen i Stockholm , men fra desember 39 uavhengig i Oslo, formelt tilhørende Brüuers stab. Vi bruker litt tid på ham fordi han ble – som Scheidt – Quislings trofaste lanseknekt – ikke minst 9.april i forbindelse med statskuppet. Scheidt traff Schreiber før han meldte seg til krigstjeneste , og ga Schreiber en invitasjon til å møte Rosenberg. Det har Schreiber åpenbart gjort, og slik lagt grunnlaget for medlemskap i Quislings tyske fanklubb. Han var en av de to som spilte en rolle for å ordne et møte mellom Quisling og Raeder.  Den andre var Schulte-Mønig, Raeders personlige rådgiver. Raeder har selv opplyst at det var de to – Schreiber og Schulte-Mønig som la grunnlaget for marinens kontakt med Quisling – og Hagelin. Det var Hagelin som først hadde etablert kontakt med Schulte-Møntig. Med Berlin som base kunne Hagelin mer effektivt arbeide for at Quisling skulle få møte Hitler – og veien dit skulle gå gjennom storadmiral Raeder. Det er all grunn til å tro at Scheidt var orientert om den nye taktikken i Rosenbergs kontor. Rosenberg selv var meget aktiv i forhold til Raeder i de såkalte ”desemberdagene”, og det var med Rosenbergs velsignelse at Raeder kom til å presentere Quisling for Hitler torsdag den 14. desember. Man får vel være enig med Hans Fredrik Dahl (vår fremste kjenner av okkupasjonshistorien) når han hevder at det var Hagelin som var krumtappen i arbeidet med å få koplet Quisling til de rette folkene. Han bearbeidet Rosenberg og gjennom Schulte-Mønig nådde han fram til Raeder.

Koblingen Quisling-Raeder hadde et helt saklig grunnlag. De to var enige i det vesentlige – at britene ikke måtte få sette seg fast i Norge. Da krigen mellom de vestlige stormaktene begynte tidlig i september 1939  - for tidlig for Raeder som først ville ha bygget opp en flåte som kunne utfordre britene – ble ønsket om full kontroll over norskekysten (i sør)  sentral i hans strategiske overlegninger. Et tyskerobret Norge ville redusere britenes muligheter til å lage en effektiv blokade av Tyskland og sikre tyskernes  ut i Atlanteren. Norge under tysk kontroll ville kunne gi støttepunkter for angrep mot handelsfartøy fra ubåter og overflatefartøy. Marerittet var at Norge ble besatt av britene.

Med et slikt utgangspunkt  ble det etter hvert naturlig med et samarbeid med Rosenberg og hans nordiske avdeling. Egentlig ble det helt irrelevant om rapportene fra menn som Scheidt overdrev den engelske faren, og beskrev en situasjon i Norge som egentlig ikke eksisterte, i hvert fall var den sterkt overdrevet. Det viktige var at Rosenbergkontoret kanaliserte rapporter som skapte bekymring på ledende hold i Tyskland. Jeg har en klar formening om at Reader brukte Quisling - og Rosenberg. I sitt første møte med Hitler i ”desemberdagene”, dagen etter at Raeder hadde møtt Quisling og Hagelin og fått deres orientering om situasjonen i Norge – brakte han denne orienteringen videre, men garderte seg. Man kunne jo ikke vite, antydet han, om ikke Quisling først og fremst hadde egne partiinteresser i hodet, men på den annen side ville det være ytterst farlig for Tyskland om britene satt seg fast i Norge. Seinere skrev Raeder at ”Quislings entré hadde vært et skjebnens vink.” Det betyr ikke noe annet enn at Quisling – og Hagelin – brakte opplysninger som kunne tjene Raeders sak..

Hvem møtte hvem og når?

Det kan ha litt for seg å gi møtekronologien i ”desemberdagene” – hvem møtte hvem når – med Rosenberg, Quisling, Raeder og Hitler som hovedpersoner – med Scheidt og Hagelin i biroller.

-mandag den 11. tidlig på formiddagen  møtte Quisling Rosenberg  (og sistnevnte  informerte Hitler omgående at Quisling var på besøk), og seinere på dagen – klokka 12 og  ved Rosenbergs mellomkomst - møtte Quisling og Hagelin marinens mektige sjef, storadmiral Erich Raeder.

-tirsdag 12. var Raeder i møte hos Hitler, som seinere på dagen hadde et kort møte med Rosenberg for å be denne skaffe detaljer om Quislings planer. Om kvelden et lengre møte mellom Rosenberg og Quisling med dette for øye.

-onsdag 13. fikk Raeder referat av Rosenbergs samtale med Quisling fra kvelden før, og i det hele et mer utførlig materiale om Quisling etter ny samtale med Quisling, Hagelin og Scheidt. Det var flere samtaler mellom Raeder og Rosenberg den dagen

-torsdag 14 var det tidlig kontakt mellom Rosenberg og Raeder, og klokka 15 troppet  Quisling, Hagelin og Scheidt opp til audiens hos Hitler, i hans arbeidsværelse i Rikskanselliet. (Rosenberg var forhindret, hadde skadd seg i foten, og Raeder var heller ikke til stede). Møtet varte i to timer, og vi har – i hvert fall – tre gode kilder som forteller om møtet.

-mandag 18. var Quisling, Hagelin og Scheid igjen i møte hos Hitler. ( I dagene mellom de to møtene hos Hitler hadde Quisling hatt samtaler med flere høyere offiserer, forteller Scheidt.)

-onsdag den tjuende desember var Quisling, Hagelin og Scheidt i avskjedsmøte hos Rosenberg.

Quisling forlot Berlin den 21.desember, ankom Oslo fredag den 22, og det var da 13 dager siden han hadde forlatt Oslo, lørdag den 8.desember.

Når det gjelder møtet/møtene med Hitler har vi 3 kilder, sier Dahl:
-det Q. forteller Rosenberg om aftenen etter møtet den 14, og som Rosenberg skrev ned i sin dagbok noen dager seinere
- en beretning fra Scheidt skrevet ned mange år seinere (1955?)  med støtte i notater fra 1940/41
- Quislings (korte og selektive) redegjørelse fra 1945.
På grunnlag av disse kildene er en rekonstruksjon mulig, hevder Dahl.

Raeder, ikke Quisling

Det er Reader, ikke Quisling, som er den sentrale person og ”vinner” i disse desemberdagene. Det er hans forslag som går seierrikt ut: Det skulle legges planer for erobring av Norge – i to alternativ: direkte militær erobring og indirekte erobring, det siste innebar at Quisling og hans folk skulle begå statskupp og den nye regjering skulle be Tyskland om militær assistanse. Dette var Raeders forslag under hans første møte med Hitler – den 12.desember – ledsaget av et forslag om at Hitler tok et møte med Quisling. Hvis Hitler fikk et positivt inntrykk av Quisling, skulle den tyske overkommando få tillatelse til nærmere planlegging av de to alternativene – sammen med Quisling. Det er klart at Raeder hadde klart å vekke Hitlers interesse for Quisling; det framgår av Hitlers ordre til Rosenberg om å skaffe flere opplysninger om Quislings planer og deres gjennomførbarhet, særlig viktig å få vite hvordan den norske hærens offiserer stilte seg til Quisling. Det virker ikke som Hitler – i første omgang – var misfornøyd med de opplysningene han fikk, og hans møte med Quisling personlig førte ikke til noen umiddelbar svekkelse av det inntrykk omgivelsene (Rosenberg, Raeder) hadde formidlet om Quisling. Skal vi tro at Hitler oppfattet Quisling ”ærlig, men naiv”?  

Betydningen av desemberdagene ligger deri at Hitler nå for alvor hadde fått vakt sin interesse for Norges plass i hans strategiske tenkning. Det er klart at han gikk inn i desemberdagene med en klar erkjennelse av at norsk nøytralitet – som inkluderte fri passasje for malmtransporten – var det mest fordelaktige for Tyskland; soldater og materiell trengtes til styrkeoppbyggingen i vest, hvor nedkjemping av Frankrike var målet. Men i løpet av noen dager tok en stor – og økende -  tvil plass i Hitlers hode: Hva om britene kom først? Alt den 14. – umiddelbart etter at Quisling med følge hadde forlatt Rikskanselliet - ga Hitler ordre om at det skulle utredes om et mulig felttog mot Norge. I general Jodls dagbok – nedtegnet klokka 17.15 den 14. står å lese at man med minst mulig stab skulle undersøke hvordan man kunne sette seg i besittelse av Norge. Den 19. leste Hitler et første utkast, datert den 18. – den dag da Quislings møte nr. 2 med Hitler fant sted, og der var ingen plass til norske medspillere. Det hadde trolig vært Hitlers forsett helt fra han ga ordren den 14. Den militære planleggingen med erobringen av Norge for øye fikk navnet ”Studie N”(ord), og ble forløperen til ”Weserübung”.

I enhver debatt om Quislings rolle og betydning bør det erindres at det bare var Raeder som hadde den faglige tyngde og kompetanse som kunne få Hitler på gli. Raeder hadde riktignok forsøkt seg før – uten hell, men forholdene forandret seg stadig, viktigst at den store offensiven i vest var blitt utsatt. Kanskje Raeder likevel hadde greid det – uten Quislings hjelp?
Det er sikkert at Raeder følte seg inspirert av Quislings ord og tilstedeværelse og var avgjørende for at Quisling fikk møte Hitler. Det minste man kan si – «til gjengjeld» - er at Quislings mellomkomst ikke svekket Raeders sjanser til å nå fram hos Føreren..

Hvorfor så begeistret?

Når man leser dokumenter som kan sies å være kilder til vår kunnskap om Quislings møter med Hitler, så har man problem med å skjønne den ”seiersstemning” som rådde i ”Quisling-leiren” etter møtene med Hitler.. Da Quisling og Scheidt bilte tilbake til Dahlem -hvor de var innlosjert - etter det siste møtet – det den 18. desember – var Quisling meget glad og sa til Scheidt: ”Jeg merker at det finnes en slik ting som skjebnen. Jeg har lagt fram mine tanker for forskjellige personer, men uten resultat. Nå plutselig, i det avgjørende øyeblikk, får vi hjelp.”  Og i avskjedsselskapet to dager seinere – hos Rosenberg – var stemningen på topp. I Rosenbergs dagbok står dette: ”Vi trykket hverandre i hendene, og vil vel først sees igjen når aksjonen er lykkelig gjennomført og Norges statsminister heter Quisling”. Den gode stemning til tross tror ikke jeg at Hitler godkjente Quislings kupp-planer under samtalene i desember 39..

Jeg må gå tilbake til møtene 14. og 18. desember. Det burde ikke være noen tvil om Hitlers primære ønske var norsk og nordisk nøytralitet. Alt i det første møtet hadde Hitler snakket om at det snart kunne/ville utvikle seg en konstitusjonell krise i Norge, som kunne utnyttes til fordel for NS og Tyskland. Flere og mer direkte ord ble også brukt, men Hitler trodde åpenbart ikke på de muligheter Quisling antydet. ”Tro meg, herr major, vi nasjonalsosialister er så å si eksperter i revolusjon.” Hitlers ordre til Jodl – umiddelbart etter at audiensen var slutt – gir i hvert fall klar beskjed om hva Hitler syntes om Quislings tanker om maktovertakelse. Men det hadde også vært andre tema på tapetet under møtet. Quisling fikk legge fram sin ”fredsplan” i form av et PM om nødvendigheten av et storgermansk forbund mellom statene i nord og Tyskland, som Hitler leste oppmerksomt, men uten kommentar, forteller Scheidt. At Hitler i det hele tatt tok seg tid til å lese PM’et der og da, tolket Quisling positivt.

På møtet den 18.desember var Norges nøytralitet fortsatt det primære ønsket for Tyskland, men det ble understreket at det subsidiært var aktuelt med tysk aksjon for å komme britene i forkjøpet. I den anledning slo Hitler fast at det trengtes nøye overvåking av norsk politikk og av britenes bevegelser. Quisling skulle støttes økonomisk for å gjøre sin del av jobben; oppbyggingen av NS skulle være ”intensiv, men legal”. Hitler advarte mot at Quisling selv tok makten for så å kalle Tyskland til hjelp. Et slikt opplegg ville i alle fall føre til at britene kom, og lot med det forstå at han for sitt vedkommende så bort fra Quislings politiske medvirkning.

Møtet den 18. sluttet slik: Quisling spurte Hitler direkte om han hadde forstått ”Dem riktig at De vil hjelpe oss?”. Hitlers svar var kort: ”Ja, det vil jeg”.  Dahl mener at Hitler må ha ment ”økonomisk hjelp”. De siterte setningene stammer fra Rosenbergs dagbok; Rosenberg som ikke var til stede, men som antakelig bygget på en melding fra Scheidt

Avslutning (foreløpig)

Jeg gjentar noen hovedsaker: I juni 1939 – som vi har sett – var Quisling i Berlin. Vel tilbake i Oslo kunne han glede seg over å ha vunnet innpass i Rsenbergs organisasjon. Han var blitt møtt med sympati, og returnerte med forhåpninger om finansiell støtte. Snart brøt storkrigen ut; i Tyskland fikk man annet å tenke på, og både Quisling – og forhåpningene – forsvant i kulissene.

I desember samme år var Quisling igjen i Berlin, og innlosjert på Rosenbergs konferansesenter. Denne gang gikk veien til selveste Føreren – to ganger fikk han audiens hos Hitler – takket være Rosenberg/Raeder. Han forlot Hitler i troen på økonomisk støtte og trolig/kanskje i troen på at Hitler hadde sagt ja til hans ”kupplan” – som det ene av to alternativ for besettelse av Norge.

Hvordan det gikk etter Berlin-turen – og i hele perioden fram til 8.9. april skal vi se på nedenfor.

Den 21. desember dro en fornøyd Quisling tilbake til Oslo hvor han ankom fredag den 22. Scheidt og Hagelin kom dagen etter; de gjorde det Hagelin kalte et ”felles inntog” i Norge. Scheidt kom som Hitlers personlige utsending – for på egen hånd å observere og vurdere den politiske situasjon i landet. Scheidt hadde klar beskjed – fra Hitler – om ikke å oppsøke Quisling, og det gjorde han da heller ikke før 9.april (8.?). Det var Hagelin som sørget for kontakten med Quisling, og Hagelin stod – han også – i kontakt med Rosenberg/Schickedanz. Sammen med Schreiber utgjorde de en trio, og sendte meldinger til Tyskland ut fra sin felles konspirasjonssteori – maskepi mellom den norske regjering og britene.

Og der slutter jeg «Fortsettelse neste nummer» - som det i gamle dager. Bare dette: Jeg kommer seinere med en litteraturliste (og hvor jeg hviler meg tungt på HF Dahl), men uten boka til Rolf Ursin fra 2009 (eget forlag) tror jeg ikke at jeg hadde tatt fatt på dette prosjektet. Den gamle østfrontsoldaten og fortsatt beundrer av «personen» Quisling – og en utholdende talsmann mot alle beskyldninger om at han og likesinnete var «landsforrædere» - har vært en veldig viktig kilde til hjelp og inspirasjon for dette arbeidet. Og mens fru Scheidt kommer fra Kragerø, er Ursin bosatt i Evje, med skoleår i Arendal og hybel på Tyholmen pensjonat..

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum