"anti-kjappkjapp"

Hanne Nabintu Herland

Fredag 3. September 2010 · Andreas Raaum · Religion

artikkelbilde for Hanne-Nabintu-Herland

T T T
print denne siden

– en vekker i Kristen-Norge?

Det de i alle fall har til felles, er det lange, lyse håret. Hanne Nabintu Herland har det uryddig, Inger Lise Hansen slettet. Begge er fotogene – Herland med fyldige lepper, Hansen med dådyrøyne. Det er mulig at deres utseende har lettet deres vei til populærpressen, og tilsvarende redusert deres mulighet til å bli hørt. Det er synd. Jeg hører på dem begge med oppmerksomhet. De to ”blondinene” har det til felles at de har utfordret kristenfolket i dagens Norge. I denne artikkelen tar jeg for meg Nabintu Herland, seinere kommer turen til Hansen – og da innen rammen av diskusjonen om bekjennelsesparagrafen og den såkalte moderniseringen av Krf.

Navnet Hanne Nabintu Herland ble aktuelt høsten 2005. Da skrev hun noen kronikker i et par tre hovedstadsaviser, og våren 2006 utløste hun en stor integreringsdebatt i VG – hvor hennes poeng var at dette var Norge dårlig på. Hun hadde da en master i religion; det formelle grunnlag for å kalle seg  religionshistoriker. Temaet for masteroppgaven var de østafrikanske islamistene som hun så på som en reaksjon på vestlig liberal dekadanse. Hun vokste opp i Kongo – blant kristne – men med god kontakt til andre trosmiljøer. Faren var eier og drifter av et flyselskap. 19 år gammel flyttet hun til Norge; etter hvert ble det studier og i dag er hun en  pågående, kvinnelig samfunnsdebattant - godt plassert i tradisjonelle kristne verdier.

”Alarm”
I år har hun gitt ut en bok som nærmest må betraktes som en brannfakkel, kastet inn i den kristne leiren – men åpenbart uten å føre til oppstyr og forsøk på brannslokking. På spørsmål om hun skulle lese boka, ”Alarm – tanker om en kultur i krise”, svarte biskopen i Tønsberg at hun i hvert fall skulle ”se på den”. Biskopen i Bjørgvin hadde heller ikke lest boka – men lovte å gjøre det – og i øyeblikket kunne han bare vise til Herlands tidligere artikler hvor det var mye grovkornet som falt på sin egen urimelighet.

La meg først slå fast at Hanne Nabintu Herland virker som en tradisjonell kristen. Det sentrale er troen på Guds nåde. Hun tror at det syndige menneske er helt avhengig av den Allmektiges nåde. Og Gud svikter aldri. Hos Ham er alle velkomne – uansett feil, svakheter og mangler. At Skaperen rekker ut hånden til oss er det sentrale punkt i kristendommen. Nabintu Herland er ingen Hognestad, ei heller ingen karismatiker. Hun kommer fra pinsevennene, men er – for lengst – på plass i Den norske kirke, men er ingen taus benkesliter.

Nabintu Herland kom til Norge fra et miljø i Afrika hvor religion og tro var noe man snakket om – og til et land hvor slik dialog var forstummet, ifølge henne selv. Hennes oppdagelse – etter hvert – var at kristendom og kristne verdier var skjøvet i bakgrunnen i hennes nye hjemland. En radikal og intolerant kulturelite hadde styrt Norge ut i et moralsk forfall – riktignok godt hjulpet av kirkelig maktmisbruk og dobbeltmoral. Hovedansvaret for avkristningen ligger het klart hos de kristne selv fordi de har vært feige. Mens deres ledere, biskopene, har gått maktas ærend og tilpasset seg den sosialdemokratiske folkekirken, sitter bedehusfolket bak låste dører og nekter å følge Jesu eksempel – dvs være aktiv blant sine medmennesker. Den sosiale nød er ikke deres anliggende, hevder forfatteren.

Egoistisk hedonisme
Landets dype åndelige og moralske krise ytrer seg gjennom en ekstrem nytelseskultur, ifølge Nabintu Herland. Den egoistiske hedonismen er ikke minst synlig på det seksuelle området, hvor dagens nordmenn utfolder seg under banneret ”har du lyst, har du lov”. Herland holder seg til Bibelen og de ti bud. Det fører til voldsomme utfall mot lesbisk og homofil frigjøring i regi av de ”ekstrem-liberale”. Hun går også kraftfullt ut mot abort og skilsmisser. Man tar ikke det ufødte liv, og det Gud har sammenføyet holder man på. Trofasthetsidealet løftes fram! Skilsmisser fører til sosial nød – i Herlands Norge. Det er først og fremst på bakgrunn av den omseggripende seksuelle friheten at kirken svikter sin oppdragende oppgave – ved å unnlate å snakke om selvdisiplin og avstå fra å sette grenser.

En formidabel oppgave
Det er en formidabel oppgave som Herland stiller opp for kristenfolket og dets ledere. Målet er et samfunn hvor man vedkjenner seg sin kristne arv og bygger videre på den. Oppgaven er kanskje spesielt vanskelig på grunn av muslimsk frammarsj, denne hjulpet fram av radikale norske politiske krefter som understreker de nye landsmenns rettigheter for å svekke kristendommens innflytelse. Det forhindrer ikke at Herland selv ser på islam som en positiv motkraft – ikke en trussel, men en motkraft mot den gudfiendtlige norske eliten. Det er også grunnleggende positivt at islam ikke bare holder seg til privatsfæren, men er en religion som går ut i det offentlige rom.

Hvor vil Hanne Nabintu Herland så hen? Hva slags samfunn ønsker hun seg? Det korteste svaret er at hun vil et samfunn basert på kristne verdier – og hvor kirken – Den norske statskirke – er tydelig på hva som er ”adferdsproblemer”. Hun gir oss et glimt gjennom å beklage nedbyggingen av ”gode autoriteter” – ”Prest, lærer og politi har ikke lenger noe å si.” Og ”politiet har ikke engang køller når de skal slå ned gjengene i Oslo.”

Vil hun ha et samfunn hvor homofili, skilsmisse og abort er ulovlig/forbudt? Nei, egentlig ikke. ”Homofile skal ikke henges,” sier hun. I hvert fall ikke det. Og homofili, hevder hun, har vært altfor mye debattert de siste 15 årene. ”Vi må la Vårherre ta seg av de homofile, så får vi andre ta tak i den umoralen som skjer blant heterofile kristne.”

Den gyldne middelvei
Vi har en kulturkrise, hevder Herland, og hun søker bakover for å komme ut av den. Hun søker tilbake i tid, men ikke ”helt” tilbake. Hun drømmer om en Aristoteles gyldne middelvei, som skal gi en balanse mellom det uakseptable i fortiden og dagens egoistiske hedonisme.

Hun synes åpenbart at en historisk gjennomgang av seksuallivets historie i Norge gir en passende illustrasjon til hva hun mener om ”den gyldne middelvei”. Hun vil ikke tilbake til den tid da ”alt som hadde med seksuallivets gleder var galt.” Men så har vi altså, ifølge Herland, gått til den motsatte ytterlighet, den egoistiske hedonismen. Idealet burde ligge et sted midt i mellom. Det betyr i hvert fall at seksualakten skal skje innen ekteskapets ramme. I alle fall – i Dagbladet på kvinnedagen 8.mars i år – ba hun feministene holde seg borte fra gata og heller gi ektemannen en ”opplevelse”.

Så langt
Så langt, dvs del I av denne artikkelen, bygger på uttalelser i anledning sleppet av ”Alarm” 2. mars i år og flere intervjuer med forfatteren. I all vesentlighet er stoffet hentet fra de kristne avisene Vårt Land og DagenMagasinet. I del II forteller jeg om mitt eget møte med boka; temaene er stort sett de samme som i del I, men langt mer utførlig gjengitt. Det fins tema i boken som jeg ikke behandler, begrunnelsen ligger i at jeg følger opp de tema som de nevnte kristne avisene fant mest…interessante? Og så har det litt med antall tegn å gjøre.. Det kan være ”grunn til å tro” at jeg seinere kommer tilbake til de deler av ”Alarm” som her er utelatt, eksempelvis hennes omfattende oppgjør med ”68-opprøret”.

ii

I dagens Norge rår kaos, i hvert fall en tilstand av moralsk forfall - og dyp engstelse for hvordan dette skal ende. Friheten blir dyrket i sin grenseløse form. Man nærmer seg dermed et moralsk anarki, tilstander som går forut for en sivilisasjons fall. Det er Hanne Nabintu Herlands dystre tale, det er hennes ”alarm”.

Hun går rett i strupen på de ”kulturradikale”, 68-erne, om du vil. Etter hennes mening er de den drivende kraft i forfallsprosessen. De forakter sin kulturelle tilhørighet og bygger ned tradisjonelle verdier for å møte de globale samfunnsendringer. Hun siterer Georg Apenes som hevder ”at vi i nesten overstrømmende toleranse overfor andres kultur, religion og verdinormer glemmer at vi også har et eget ståsted; et punkt å tolerere fra.”

Manglende grensesetting
De kulturradikale står for en ateistisk tenkning og har sekularisering som sitt handlingsprogram og hvor manglende grensesetting er et hovedpunkt, synlig på de fleste samfunnsområder, ikke bare når det gjelder seksualmoral, hvor det etter forfatterens mening har gått så langt at ”familiens eksistensgrunnlag er truet.” Det å leve, hevder HNH handler ikke minst om selvbegrensning i forhold til ”øyeblikktyranniet”s krav om selvrealisering.

Hennes hovedsetning er at ”angsten for grensesetting er blitt nåtidens altoverskyggende mantra.”  Jeg’et skal skånes, Jeg’et er i sentrum. Det er blitt legitimt bare å tenke på seg selv. Nestekjærlighet, noen kaller det samfunnssolidaritet, er borte og tradisjonelle autoriteter er strippet for makt. ”I klasserommet mangler lærerne tilstrekkelig autoritet til å ta i tu med ufordragelige og frekke ungdommer (..) Politiet (..) har ikke samfunnets og lovverkets aksept for å utøve autoritet i møte med kriminaliteten.”

”Fri sex”
Mangel på grensesetting kommer klart fram i to sammenhenger – i ”grådighetskulturen” og i ”det frie sexliv”. Ifølge forfatteren av ”Alarm” er vi ekstremt ”materialistiske”; vi velter oss rundt i en egosentrert narsisstistisk nytelsesskultur som har sin umiddelbare forklaring i demokratiet, i politikernes behov for stemmer – og i Norges tilfelle en dypere forklaring i pengeflommen som har fulgt med oljeeventyret, et eventyr som snart tar slutt, alt ifølge  Nabintu Herland.

I spørsmålet om ”fri sex” er Aftenpostens samlivsekspert, Frode Thuen hennes skyteskive. Blås i partneren! Tenk på deg selv! Det vil automatisk gi et bedre sexliv. Hva med de som forbryter seg mot en partners kjærlighet? Spør Nabintu Herland – og tar med flere enn Thuen i denne retoriske salven: ”Hva er det med det moderne Norge og den påfallende sympatien med en hensynsløs egoistisk livsførsel der man i selvrealiseringens navn gis rett til å trampe på menneskene rundt seg?”

Thuen er for Nabintu Herland personen som ”freidig bifaller promiskuøs adferd (..) kombinert med en demonisering av det kristne livssynets seksualmoral.” Hva vet vel Thuen om kristensfolkets seksualliv? Spør hun, og antyder at ”samlivseksperten hadde fått et og annet sjokk over innsyn i troende menneskers seksuelle utfoldelse, noe som han i sin uvitenhet antar er gørr
kjedelig.”

Det er ikke slik, hevder forfatteren, at jo mer ”grenseløs” man er i valg av (tilfeldige) sexpartnere, jo lykkeligere og mer harmonisk blir man. Det gjelder spesielt for dem som har vært utsatt for ”integritetskrenkelser” (incest, psykisk vold og lignende) tidlig i livet. Midlet til å gjenopprette et trygt selvbilde, ligger ikke i Thuens anvisninger. Det burde Aftenpostens samlivsekspert, utdannet innen psykiatri, vite, understreker Hanne Nabintu Herland.

LLH
Det fins en Landsforening for lesbiske, homofile, bifile og transepersoner (LLH), og det er – blant annet - dennes  og statens  bidrag til ”Sexguide for homser”, utgitt i 2005, som får unngjelde.

Boka er et eksempel på ”grenseløs hedonisme” og ”rovdriftsorientert seksualpraksis” som Nabintu Herland bare kan håpe at konservative homofile tar avstand fra – i hvert fall legger ”normative nyanseringer” på bordet. Hvis ikke, hevder forfatteren,”befestes det inntrykk at et at homofile godtar å bli redusert til en gruppe hensynsløse hedonister som gjerne videreformidler den mest degraderende promiskuøse adferd som reduserer menneskeverdet til et ugjenkjennelig lavmål.”

Saken er grei. ”Sexguide for homofile er en temmelig god oppskrift på det kjærlighetstomme og tillitsløse samfunn der mennesker reduseres til vandrende seksualpartnere  man kynisk kan utnytte.”

Sexguiden blir dest mer hårreisende, hevder Nabintu Herland, når man vet hvor vanskelig homofil kjærlighet i utgangspunktet er. Og her legger hun intet imellom: ”Stakkars homofil ungdom som får denne type makaber søppel i hendene og ikke har bedre rollemodeller enn de hedonistiske drittsekkene som har skrevet og videreformidlet denne boken og til og med med statlig støtte.”

”Sexguide for homser” er altså ett eksempel på den destruktive rolle som de ekstrem-liberale i LLH spiller. Et annet eksempel er ”de såkalte homoparadene i hovedstaden,”hevder hun. Der ”promoterer man en homofil livsstil gjennom en fremvisning av fnisende nakne halverigerte menn på lasteplan med pornoutstyr, vulgære sadomasochistiske selvpiskere som løper gatelangs, hedonister som åpenlyst jukker på unge gutter og såkalte sugar-daddies som stolt har med seg de gutteprostituerte de benytter seg av, og tror at den slags oppvisning skulle mane til ny respekt og forståelse for homofile fra befolkningen for øvrig, tar grundig feil,” hevder Nabintu Herland. Og etterlyser de homofiles selvrespekt.

”En humanistisk folkekult”
I bildet av forfall har forfatteren (god) plass til Den norske kirke. Ifølge henne framstår Norge som et av ”verdens mest ensidig sekulariserte og gudsfiendtlige nasjoner” fordi man mer eller mindre har latt seg diktere av ”ateistiske” arbeidsgivere i Staten. Det fins, påpeker Nabintu, en statskirkeordning som gir staten kontroll over det som læres i kirkerommet. Hun siterer villig stipendiat og teolog Eskil Skjeldal som (i kronikker i Morgenbladet og Klassekampen) gir den ”statspålagte inkluderingsideologien” skylden for at det kristne budskap er blitt redusert til en ”humanistisk folkekult.” I sin iver etter å bli en kirke for alle, har kirken mistet sin kristne egenart.

MÄrthas englekontakt
Bundet til statsmasten er det rimelig at kirkens ledere ikke uttaler seg ”kontroversielt”. Det fører til unnfallenhet i en rekke sammenhenger hvor kirken burde ha vedstått seg sin kristne identitet. For Nabintu er kirkens reaksjon – eller manglende reaksjon på den New Age-okkultismen som prinsesse Märtha representerer – det beste bevis. Ifølge Nabintu bryter  prinsessens engledyrkelse  tvert med kristendommens forståelse av englers rolle som budbringere som ikke lar seg dyrke. ”Skriftens engler er budbærere som Gud selv styrer og som ikke skal kontaktes direkte,” skriver Nabintu, og legger til at det i Bibelen advares kraftig mot engledyrkelse.

Nabintus poeng er at prinsessens promotering av New Age-okkultismen burde ført til en redegjørelse fra biskopenes side. Men, nei da. Jeg velger flere sitater for å gå nærmere inn på Nabintus syn på Märhas englekontakt. I boka ”Møt din skytsengel” hevder prinsessen og hennes medforfatter at ”vesenene de stadig kommer i kontakt med er lysets engler som representerer en universell kjærlighetskraft som kan kalles alt fra gud, altet, den ene, gudinne eller universet.”

Religionshistorikeren Nabintu har åpenbart ingen problemer med å se – og nå kommer et langt sitat - at ”denne typen utlegninger der man oppmuntrer andre til å hengi seg til mental selvdyrking, er preget av en sammenblanding av induistisk filosofi og dyrkingen av det skapte. Agendaen ser ut til å være å lære søkende mennesker å finne frem til ytterligere nye dybder i sitt eget rotløse ego. Et grunnleggende trekk trekk ved New Age-filosofi er det gjennomgående fokus som ligger på egosentrisk selvrealisering. Intensjonen er at individet skal lykkes i sitt eget liv. Utfordringen er at man oppmuntres til ensidig å dyrke seg selv og handle ut fra det man til enhver tid føler aller mest for. å tenke positivt blir i New Age-retninger et rent egoistisk middel til selvrealiserende harmoni. Den kristne tanken oppmuntrer også til positivitet, men hensikten med å ha et godt selvbilde og trives i eget liv er derimot en helt annen enn den rent egoistiske. Kristen filosofi mener at mennesket blir tilfredsstilt ved ikke bare å elske seg selv, men også sin neste. Det er når man løfter fra sine egne indre perspektiver og velger å bry seg om andre at man finner en dyp mening med tilværelsen (..) Når ensomhetsproblemer, identitetsfrustrasjoner og mestringsvansker i ung alder tilskrives feil i chakrasystemet, og at veien til en trygg identitet handler om å finne ut om man er et indigobarn eller et krystallbarn, er det grunn til å mane til besinnelse hos de tusenvis følelsesladde kvinner som lar seg engasjere av dette.” Sitat slutt.

Større enn noen gang?
Tall som forteller om frammøte ved gudstjenester i vårt lands kirker kan synes å tyde på at religionen er på vikende front i vårt sekulariserte samfunn. Nietsche fikk rett! Gud er død. Troen på Gud er et fortidsfenomen, karakteristisk for uopplyste og tilbakestående samfunn. Basta. Bom. Det er feil, hevder Nabintu Herland. Sekulariseringstilhengernes tese om at religionens betydning vil minske etter hvert som verden blir modernisert, holder ikke.

Undersøkelser viser nemlig, hevder hun, at ”troen på Den Allmektige og det overnaturliges påvirkning på mennesket” er i framgang. ”Der tradisjonelle former for religion og kirketilhørighet mister fotfeste, vokser det opp nyreligiøse bevegelser og alternative kristne trosformer utenfor kirkerommet (..) Mennesker fortsetter å være religiøse i moderne samfunn. De finner nye måter å tilnærme seg sentrale kulturelle verdier med rot i tradisjonell religion og finner moderne uttrykk for tilbedelse og søken etter indre fred,” skriver Nabintu i sitt kampskrift.

Ikke minst vokser tilhengerskaren av karismatisk kristendom. De gjør opprør mot noen av de tradisjonelle protestantiske gudstjenesteformene og heller vektlegger husfellesskap i hjemmene; et moderne uttrykk for at mennesker kan være like religiøse som før, selv om de uteblir fra lutherske gudstjenester.

I denne sammenheng viser forfatteren til sosiologen Pål Repstad ved UiA som i sin bok Religiøst liv i det moderne Norge hevder at selv om det faktisk har foregått ”en institusjonell sekularisering av samfunnsordninger og kulturklima i Norge, er folkereligiøsiteten ikke nødvendigvis svekket av den grunn. Selv om det bare er et lite mindretall som deltar regelmessig på gudstjenester, er det store flertallet forankret i en mer privat religiøsitet,” ifølge Agder-professoren. Professor i religionsvitenskap ved Universitet i Bergen, Ingvil Sælid Gilkus sier – i Aftenposten – at interessen for religiøse spørsmål faktisk er større enn noen gang i Norge.

”Opplysningstidens ateistiske rasjonalister tok rett og slett feil da de mente at mennesket fra nå av kom til å klare seg uten Gud.” Det får bli Nabintus’ hovedsetning i denne sammenheng.

Humanetikerne
Humanetikerene vil ha troen – også den ateistiske – ut av det offentlige rom, og
angriper kristendommens (monopol)plass under påstand om at det støter muslimer og andre minoriteter. ”Taktikken er åpenbar for alle,” påstår Nabintu, ”ved å bruke muslimer som springbrett, prøver man å presse kristen tro i kne.” Det er forfatterens overbevisning at dersom man lykkes i å fjerne kristendommen og bidra til at islam vinner fram, vil HEF skifte taktikk og straks motarbeide et sterkt islam med samme glød som de tidligere motarbeidet kristendommen. I utgangspunktet er humanetikerne nemlig forpliktet til å motarbeide religiøse strømninger, slår hun fast.

”Religiøse stemmer” en resurs
Etter Nabintu Herlands oppfatning er humanetikerne  i den kulturelle bakevjen, det er Gudstroen som flyter videre og med økende styrke – og den bør kanaliseres inn i det offentlige rom, slik hun ser det. Der vil man nemlig kunne lære av religiøse borgeres etiske betraktninger – om så ved at innholdet renses for religiøse elementer og omformes til et allment tilgjengelig språk. Det er styrkelse av samfunnsfellesskapet som er Nabintus anliggende – og ”de religiøse tradisjoners evne til å formulere moralske oppfatninger for samfunnsfellesskapet, bør ikke undervurderes,” mener Nabintu. Uten ”de religiøse stemmene” mister samfunnet viktige ressurser for menings- og identitetsdannelse,” hevder hun. I religion ser hun, generelt, en ressurs som kan mobilisere til samfunnsmessige idealisme.

Hans Nielsen Hauge
Hanne Nabintu Herland blåser revelje for å vekke de kristne selv. Men hvor god er sjansen til at hun lykkes? Ifølge forfatteren er de kristne likegyldige til samfunnsspørsmål og isolerer seg. Det til tross for at ”de burde jo ha kjempet med et glødende samfunnsengasjement for en bedre fremtid for de oppvoksende generasjoner. Veien tilbake til Hans Nielsen Hauges brennende krav om moralsk opprustning, som var drevet av omsorg for hele mennesket – både ånd, sjel og kropp – ser ikke akkurat lys ut i dagens åndsfattige klima.”

østfoldingen Hauge er en helt hos Nabintu Herland. ”Han gjenreiste respekten for den kristne etikkens evne til å motivere for hardt arbeid, felelsskap, nasjonal stolthet og en sunn balanse mellom materielle og åndelige verdier.” Ja, hun går ikke av veien for å minne om at etter historikeren Francis Sejersteds mening var Hauges påvirkning avgjørende for at Norge utviklet seg til en moderne stat.

”I generasjonene etter Hauge surnet derimot miljøet blant konservative kristne. Den åndelige kraften ble erstattet med strenge bud og regler. Dette var med på å føre til at kristne i tiltagende grad samlet seg på bedehusene, men brøt med hauges samfunnsengasjement og dyrket isolasjon i møte med den gudsfornektende samfunnsutviklingen utenfor. Den særlig frikirkelige doktrinen om å ”skille seg fra verden”, bidro dermed til en legitimering av kristnes rett til ikke å bry seg.”

Sine røtter i den kristne tro
Parallelt med at ”humanetikere og ateistiske kulturradikale” gjør alt for å få tro bort fra det offentlige rom, henvist til privatsfæren, skjer det – slik Nabintu Herland ser det – en latterliggjøring og en degradering av det troende mennesket – av kristne så vel som av muslimer. Legestudennt Mohammed Usman Rana , minner hun om, hadde for et par år siden en kronikk i Aftenposten hvor det het at ”i ordskiftet i den moderne Norge er det en akselererende tendens til at religiøse mennesker som ønsker å leve ut sin tro samfunnet, blir marginalisert og karakterisert som hjernevaskede og trangsynte fundamentalister.”

Dette blir helt urimelig, hevder forfatteren, når man vet at både det humane menneskesynet og likhetstanken har sitt utspring i den kristne etikk.  Det fins en religiøs verdibase som la grunnlaget for den moderne demokratiske styringsideologien. Ja, hele den europeiske kultur har sterke røtter i en bestemt religion, den kristne tro. Hun viser til den amerikanske historikeren Robert Palmer som hevder at den elitistiske demokratiforståelsen i Antikken ble utfordret – og beseiret – av det kristne menneskesynet som utviklet seg til et humanistisk ideal, et ideal med ”et utvilsomt religiøst opphav”. Et spark til humanetikerne følger med på kjøpet: ”Deres etikk er bare en blåkopi av kristen filosofi, minus gudstro.”

Sluttord
Hanne Nabintu Herland kan synes å være en vandrende gåte i det norske kulturlandskapet. Med sine 153 cm og 45 kilo (hvorav velplasserte 1200 gram silikon), tatoverte øyenbryn, leppeimplantat, englevinger tatovert på ryggen, stjerner på hånden, platinablondt hår som en gang var lysebrunt- og det hele hvilende på sko med siletthæl, fra tid til annen har hun en miniatyr hund hoppende rundt beina, vekker hun oppsikt. ”Problematisk” blir det imidlertid først når vi tenker på henne som bekjennende kristen, av den ”gammeldagse” typen som tror på synd, nåde og frelse i Jesu Kristi navn. Hun er fast gjesteskribent i avisa DagenMagazinet, sammen med Nina Karin Monsen og seks andre, det ultimate bevis på et konservativt kristensyn.. Høyst sannsynlig skyldes det ”gåtefulle” en pinlig klisjéarv..

Jeg har helt klart sans for den 43 år gamle akademikeren som gjerne vil se litt unaturlig ut fordi det forteller at hun har anstrengt seg, ”gjort litt”. Hun opptrer på debattscenen i Norge med stort mot og uten at det er mulig å få øye på en hengiven tilhengerskare. Hun må da være ”uvenn” med det meste på to bein? Ingen skal ta fra henne at hun skriver godt – akademisk, men godt. Og hun er godt orientert. Det Norge hun beskriver, kjenner jeg igjen. I fall hun overdriver, er det for å gjøre landskapet tydeligere, et velkjent pedagogisk virkemiddel..

Det er ikke i ”beskrivelsen” hun eventuelt har sin svake side. Den kan hun ha når det gjelder de  s t o r e og mer dyptgående sammenhenger. Hun sier det råder ”kaostilstander” – med mulighet for en sivilisasjons undergang. Da tror jeg ikke det holder med tap av gudstro og kristen tankegang som forklaring - kombinert med en usvikelig  tro på egen fornuft.

Nabintu Herlands anliggende er mer de ”små” sammenhenger, for eksempel at grådighetskulturen har sammenheng med oljeinntekter og politikere som ønsker å bli gjenvalgt. Det forhindrer ikke at hun overdriver – slik jeg ser det – når hun gir kirken og de kristne selv skylden for nedbyggingsprosessen som har funnet sted i Norge. Hennes håp for fremtiden ligger i at tro og religion får en større og mer respektert plass så vel i den offentlige som den private sfære. For fedrelandets vedkommende betyr det trolig en vekkelse av det omfang vi hadde rundt skiftet fra det 19. til det 20. århundre.

Jeg må nok si det: I all sin eleganse er Hanne Nabintu Herland noe svaksynt når hun ser bakover og drømmende når hun ser framover. I ”Alarm”. Det forhindrer ikke at jeg ser på henne som en funklende stjerne i vår hjemlige kultur –og samfunsdebatt. Hun er stadig på farten; sist i Aftenposten 1.september hvor hun forsvarer ”det vestlige toleranseprinsippet”, dvs at man må kunne uttrykke uenighet innen rammen av menneskeverdets ukrenkelighet, og således kritisere både bisper og imamer.  Hun er rystet over den nederlandske politikerens Geert Wilders skjebne; å måtte leve i skjul på forskjellige adresser for å unngå å bli myrdet av islamske terrorister –  ”midt i sin egen kultur”.

print denne siden

Andreas Raaum
andreas.raaum@gmail.com

Andreas Raaum